NOU 1997: 13

Om grunnlaget for inntektsoppgjørene 1997

Til innholdsfortegnelse

5 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

  • Etter en nokså sammenhengende styrking i perioden 1988 til 1994, og en viss svekkelse i 1995, skjedde det ifølge foreløpige tall bare små endringer i industriens kostnadsmessige konkurranseevne fra 1995 til 1996.

    Veksten i timelønnskostnadene i norsk industri var i perioden 1988-94 i gjennomsnitt lavere enn for handelspartnerne. Når en samtidig tar hensyn til at kronekursen svekket seg, gikk relative lønnskostnader i felles valuta ned med knapt 12 prosent fra 1988 til 1994. Som følge av at kronekursen styrket seg gikk de relative lønnskostnadene i felles valuta noe opp i 1995. I 1996 anslås veksten i timelønnskostnadene i norsk industri til vel 4 prosent, som er om lag på linje med tilsvarende anslag for handelspartnerne. Med om lag uendret kronekurs fra 1995 til 1996 kan de relative timelønns­kostnadene i norsk industri regnet i felles valuta ha blitt opprettholdt fra 1995 til 1996.

    Sammenliknbare tall som foreligger for timelønte i industrien, indikerer at lønnskostnads­nivået i 1996 lå 11 prosent over gjennomsnittsnivået for handelspartnerne målt i felles valuta. Dette er om lag som i 1995, men klart lavere enn på slutten av 1980-tallet. Om en ser på de samlede lønnskostnadene, er det grunn til å tro at lønnskostnadene i norsk industri i fjor var noe høyere enn gjennomsnittet for våre handelspartnere.

    I ettertid kan industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på ­hjemmemarkedene og eksportmarkedene. I perioden 1988-95 økte industriens markedsandeler på eksportmarkedene med i underkant av 10 prosent. Foreløpige tall indikerer at eksportmarkedsandelen for tradisjonelle industrivarer gikk opp med om lag 5 prosent fra 1995 til 1996. Hjemmemarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer har fortsatt å falle, bl.a. som følge av økt internasjonal arbeidsdeling.

    I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer som kan belyse utviklingen i industriens konkurranseevne. I avsnitt 5.1 kommenteres utviklingen i hhv. lønnskostnader, kapitalkostnader og andre kostnader. I avsnitt 5.2 går vi nærmere inn på tall for utviklingen i produktivitet og lønnskostnader pr. produsert enhet. For å antyde noe om mulige nivåforskjeller i industriens kostnadsmessige konkurranseevne mellom land, omtales de totale lønnskostnadsnivåene for arbeidere i industrien i Norge og i andre land i avsnitt 5.3. For andre kostnadskomponenter er det svært vanskelig å finne brukbare tall for nivåsammenlikninger. I ettertid kan en et stykke på vei avlese industriens totale konkurranseevne ved bl.a. å se på utviklingen i markedsandeler for industriprodukter hjemme og ute, jf. omtale i avsnitt 5.4.

Boks 5.1 Om konkurranseevnebegrepet

Landets konkurranseevne

Den omfattende deltakelsen i det internasjonale varebyttet har gjort det mulig for Norge å opprettholde en langt høyere materiell levestandard enn hva som ville vært mulig i en økonomi som var vesentlig mer skjermet overfor utenlandsk konkurranse.

Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må over en viss tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Fordelene ved det internasjonale varebyttet vil bli vesentlig redusert hvis vi ikke samtidig kan sørge for en full og effektiv utnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling. Et lands konkurranseevne uttrykker derfor evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling.1

I omtalen nedenfor vil Beregningsutvalget i hovedsak se på utviklingen i industriens konkurranseevne. Konkurranseevnen for en næring karakteriserer evnen til å hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter. Dette gjelder for det første på produktmarkedet og for det andre på viktige markeder som for kapital og for mange råvarer. For arbeidskraft konkurrerer næringen i første rekke med andre norske bedrifter. En kan ikke uten videre trekke slutninger fra utviklingen i konkurranseevnen for en enkelt bedrift eller næring til utviklingen i konkurranseevnen for et helt land. En økonomi med vekst og omstilling vil normalt være preget av ulik utvikling i konkurranseevnen for de enkelte næringer. Videre kan en bedring i konkurranseevnen for en næring f.eks. gjennom subsidiering av innsatsfaktorene gi en dårligere utnyttelse av ressursene samlet sett, og dermed ikke bedre konkurranseevnen i samfunnsøkonomisk forstand. Det er derfor viktig å skille mellom konkurranseevnen for en enkelt næring og for Norge som helhet.

For Norge vil utviklingen i oljesektoren ha særlig stor betydning for utenriksøkonomien og dermed for landets samlede konkurranseevne. I 1997 ventes driftsregnskapet overfor utlandet å vise overskudd for åttende år på rad. Overskuddene i disse årene må bl.a. ses i sammenheng med en høy og økende oljeproduksjon.

Industriens konkurranseevne

Økt produksjon i eksportkonkurrerende næringer og økte markedsandeler for importkonkurrerende næringer vil sikre at utenriksøkonomien blir mer robust overfor svingninger i oljeprisen. Blant de eksport- og importkonkurrerende næringene er industrien den viktigste enkeltnæringen. En rimelig god evne for industrien til å konkurrere både ute og hjemme er dermed viktig for å realisere en balansert økonomisk utvikling. Dette behøver imidlertid ikke innebære at industriens konkurranseevne hele tiden må være like god. Da oljeinntektene kom inn i norsk økonomi, kunne driftsbalansen ovenfor utlandet sikres med en mindre industrisektor. Men oljeinntektene innebærer ikke at norsk industri på varig basis kan ha svakere konkurranseevne enn industrien hos handelspartnerne. I en moderne økonomi er det hele tiden betydelige omstillinger, og et visst antall bedrifter og arbeidsplasser blir hele tiden lagt ned. Dersom Norge skal opprettholde den nødvendige størrelsen på industrien, og konkurranseutsatt sektor generelt, må de bedrifter og arbeidsplasser som blir lagt ned erstattes med nye bedrifter og arbeidsplasser. For at dette skal kunne skje, må bedriftene og arbeidsplassene som etableres ha minst like god konkurranseevne som industrien hos våre handelspartnere. Spesielt må investeringer i norsk industri gi avkastning på linje med investeringer i andre land. Hvis avkastningen på investeringer i Norge blir lavere enn avkastningen i andre land, vil det ikke være mulig å opprettholde en tilstrekkelig stor industri i Norge.

Industriens konkurranseevne avhenger av flere faktorer. Enkelte av faktorene er først og fremst knyttet til forhold i den enkelte bedrift, og vil i mindre grad påvirkes av endringer i de økonomiske rammevilkårene for bedriften. Dette gjelder i stor grad for produktivitet i vid forstand, dvs. bedriftenes evne til å utnytte arbeidskraft, kapital og energi på en effektiv måte i produksjonsvirksomheten og til å ta i bruk ny teknologi. Et annet eksempel er markedsføring.

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene ved norsk industriproduksjon. Foruten lønnskostnadene vil andre kostnads­komponenter som energikostnader, kapitalkostnader og kostnader til innenlandsk produsert vareinnsats ha betydning for norske bedrifters muligheter til å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen. Det samme vil være tilfellet for offentlige avgifter og subsidier.

For viktige deler av norsk industri er energikostnadene, særlig knyttet til elektrisk kraft, av stor betydning for konkurranseevnen. Også endringer i prisforholdet mellom ulike energibærere kan få betydning for konkurransesituasjonen for norsk industri. Slike endringer kan finne sted i løpet av forholdsvis kort tid. Bruken av olje som energikilde er relativt mindre i enkelte næringer i Norge enn i andre land. Derfor vil lave oljepriser på kort sikt bidra til å svekke den relative konkurransesituasjonen for enkelte norske bedrifter.

Også kapitalkostnadene har betydning for konkurranseevnen. I lys av den tette integrasjonen i de internasjonale kapitalmarkedene og at reguler­ingene av kapitalbevegelser over landegrensene i all hovedsak er tatt bort, er det liten grunn til å vente at kostnadene for bedriftene ved å ta opp lån skal være vesentlig forskjellig i Norge sammenliknet med andre land.

Avgifter og subsidier som knyttes direkte til bruk av arbeidskraft, f.eks. arbeidsgiveravgift, fanges opp i lønnskostnadene, slik de måles i dette kapitlet. Andre avgifter og subsidier fanges imidlertid ikke opp, f.eks. CO2 -avgifter. Slike avgifter og subsidier vil også påvirke konkurranseevnen, men det er vanskelig å framskaffe sammenlignbare tall mellom land.

Utviklingen i industriens internasjonale konkurranseevne avhenger også av produktivitets- og kostnadsutviklingen i øvrige deler av norsk næringsliv, særlig i de skjermede næringene. Disse næringene leverer vareinnsats, energi og kapitalvarer til industrien. Jo billigere disse leveransene kan skje, desto bedre blir industriens internasjonale konkurranseevne. Videre konkurrerer industrien med øvrige næringer om enkelte innsatsfaktorer, særlig arbeidskraft. Lavere lønninger og svekket lønnsomhet i andre næringer kan føre til at industriens konkurranseevne bedres ved at det blir lettere og billigere for industrien å skaffe arbeidskraft og kapitalvarer. Kostnadsutviklingen i industrien kan derfor ikke ses uavhengig av kostnadsutviklingen i norsk økonomi for øvrig.

5.1 Indikatorer for industriens kostnadsutvikling

Tabell 5.1 gir en oversikt over enkelte indikatorer for kostnadsutviklingen i norsk industri i forhold til handelspartnerne. Det understerkes at de angitte tallseriene ikke er ment å gi noe fullstendig og presist bilde av utviklingen i den kostnadsmessige konkurranse­evnen, men er ment å antyde noe om tendenser. En nærmere omtale av de enkelte kostnadskomponentene og utviklingen i disse er gitt nedenfor.

Tabell 5.1 Enkelte indikatorer for industriens kostnadsutvikling i forhold til handelspartnerne1) . Prosentvis endring fra året før.

  Gj.snitt 1981-88198919901991199219931994199519962)
Relative timelønnskostnader i felles valuta1,0-2,0-1,8-1,6-2,3-3,5-1,23,13)
Relative investeringspriser for industrien i felles valuta-2,6-2,6-4,9-2,30,1-1,5-1,4....
Rentedifferanse4) for nominelle renter korr. for ­valutakursendringer1,81,6-0,3-1,22,7-2,0-1,31,90,4
Relative konsumpriser i felles valuta1,1-0,2-2,5-3,6-0,1-2,5-2,22,5-0,3
Memo: Valutakurs5)1,7-0,20,71,8-1,02,01,4-2,3-0,1

Kilde: OECD, IMF, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

5.1.1 Lønnskostnader

Den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene ved norsk industriproduksjon er lønnskostnadene.

Tabell 5.2 Timelønnskostnader i industrien. Prosentvis endring fra året før1) .

  Gj.snitt 1981-88198919901991199219931994199519962)
Lønnskostnader pr. time
 Norsk industri10,14,46,36,52,21,63,44,63)4
 Handelspartnerne7,26,87,56,25,73,23,23,84)
Relative timelønnskostnader i nasjonal valuta2,7-2,2-1,10,2-3,3-1,60,30,74)
Valutakurs5)1,7-0,20,71,8-1,02,01,4-2,30
Relative timelønnskostnader i felles valuta1,0-2,0-1,8-1,6-2,3-3,5-1,23,14)

Kilde: OECD, IMF, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Tabell 5.2 viser øverst utviklingen siden 1980 i lønnskostnader pr. time i norsk industri sammenliknet med våre viktigste handelspartnere. Ved å ta hensyn til endringer i valutakursen, kommer en fram til endringer i relative timelønnskostnader i felles valuta. Tallene gir imidlertid ikke uten videre uttrykk for en enkel årsaks-virknings- sammenheng. For eksempel vil en svekkelse av den norske kronen kunne påvirke prisstigningen, som i neste omgang kan påvirke lønnsveksten. 2

De internasjonale tallene for timelønnskostnader for årene 1980 t.o.m. 1995 i tabell 5.2 er noe revidert i forhold til tallene som ble gjengitt i den forrige rapporten fra Beregningsutvalget ( NOU 1996:19). Hovedtrekkene i utviklingen for de relative lønnskostnadene er imidlertid fortsatt de samme som ble lagt til grunn i den forrige rapporten.

I årene 1989-1994 var økningen i timelønnskostnadene i norsk industri i gjennomsnitt lavere enn for handelspartnerne, mens veksten var sterkere gjennom størstedelen av 80-tallet. Fra 1988 til 1994 gikk relative lønnskostnader i felles valuta ned med knapt 12 prosent. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall gikk timelønnskostnadene i norsk industri opp med 4,6 prosent fra 1994 til 1995 som er om lag på linje med den anslåtte veksten i timelønnskostnadene for handelspartnerne. Kronekursen styrket seg samtidig med 2,3 prosent, slik at de relative timelønnskostnadene i felles valuta kan ha gått opp om lag tilsvarende.

Fra 1995 til 1996 kan veksten i timelønnskostnadene i norsk industri anslås til vel 4 prosent, som er om lag på linje med foreløpige anslag for våre handelspartnere. Kronekursen målt ved industriens effektive valutakurs, jf. vedlegg 5, styrket seg med 0,1 prosent fra 1995 til 1996. Regnet i felles valuta kan dermed de relative timelønnskostnadene i 1996 ha blitt opprettholdt på om lag samme nivå som i 1995.

Utviklingen i enkeltvalutaer kan avvike betydelig fra industriens effektive valutakurs. Dette innebærer at et veid gjennomsnitt ikke gir et fullstendig uttrykk for den endringen i konkurransesituasjonen de enkelte bransjene står ovenfor. Tabell 6-6 i vedlegg 6 gjengir utviklingen i timelønnskostnader i industrien i lokal valuta og i norske kroner i de enkelte landene som inngår i beregningen.

5.1.2 Kapitalkostnader

Ved siden av lønnskostnadene vil kostnadene ved bruk av kapital være viktig for industrien. Det er imidlertid enda vanskeligere å finne enkle, sammenliknbare tall her enn for lønnskostnadene. Tabell 5.3 gir imidlertid en framstilling av to indikatorer som kan antyde noe om utviklingen.

Tabell 5.3 Enkelte indikatorer for kapitalkostnader i industrien1) .

  Gj.snitt 1981-8819891990199119921993199419951996
Nominelle kortsiktige renter, nivå2) :
 Norge13,611,411,510,611,87,35,95,54,8
 Handelspartnerne10,09,911,110,010,07,35,86,04,5
Rentedifferanse korr. for endringer i valutakurs3)1,81,6-0,3-1,22,7-2,0-1,31,90,4
Investeringspriser i industrien4)
 Norge4,31,3-0,51,70,63,40,72,51,95)
 Handelspartnerne5,34,23,92,31,52,90,7....
Relative investeringspriser i nasjonal valuta4)-0,9-2,8-4,2-0,6-0,90,50,0....
Relative investeringspriser i felles valuta3)4)-2,6-2,6-4,9-2,30,1-1,5-1,4....

Kilde: OECD, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

I teorien er det den såkalte brukerprisen på kapital som gjenspeiler kapitalkostnadene. Brukerprisen tar hensyn til markedsprisen på kapitalutstyret, kostnadene ved å binde kapital i bedriften (renten), kapitalslitet og reglene for bedrifts- og kapitalbeskatning. Brukerprisen på kapital er imidlertid vanskelig å måle i praksis, men en har data for enkelte viktige komponenter i brukerprisen som f.eks. renter og pris på nytt kapitalutstyr. Det er i prinsippet også mulig å beregne virkninger av skattereglene på brukerprisen.

I lys av den tettere integrasjonen i de internasjonale kapitalmarkedene og at reguleringene av kapitalbevegelser over landegrensene i all hovedsak er tatt bort, er det mindre grunn til å vente at kostnadene for bedriftene ved å ta opp lån skal være vesentlig forskjellig i Norge sammenliknet med andre land. Likevel vil det være en klar tendens til at mange bedrifter låner mest i nasjonal valuta. Dette vil særlig gjelde små og mellomstore bedrifter som produserer for hjemmemarkedene hvor tilbud av kreditt forutsetter god lokal kunnskap om marked og aktører. Det kan også være rasjonelt å ha gjeld i nasjonal valuta siden andre kostnader og inntekter er i nasjonal valuta. Også slike bedrifter vil imidlertid møte internasjonal konkurranse. Det kan derfor være relevant å sammenlikne lånekostnadene i norske kroner med lånekostnadene for gjennomsnittet av våre handelspartnere. I så fall må en også korrigere for endringer i verdien på den norske kronen i forhold til valutaene til våre handelspartnere.

Som det framgår av tabell 5.3, har det for kortsiktige pengemarkedsrenter vært forholdsvis store variasjoner fra år til år i rentedifferansen korrigert for valutakursendringer. På grunn av uroen i det norske pengemarkedet før kronen begynte å flyte i desember 1992, var forskjellen særlig stor i Norges disfavør i 1992. Med unntak av 1992, 1995 og 1996 har det i de øvrige årene fra og med 1990 vært billigere å låne i norske kroner enn i gjennomsnittet av handelspartnernes valutaer.

Et problem med rentetallene som her er brukt, er at det er usikkert hvor relevant kortsiktige pengemarkedsrenter er for bedriftenes lånekostnader. For det første låner bedriftene i liten grad direkte i pengemarkedet. For det andre foregår en stor del av opplåningen både i Norge og andre land med lengre rentebindingstid enn dette. Graden av rentebinding kan også variere mellom land. En tredje forhold er at den indikatoren som er stilt opp i tabellen ikke tar hensyn til forskjeller i skattesystemet mellom land, som også er viktig for å vurdere bedriftenes kapitalkostnader. Et fjerde forbehold er at bedriftenes valg mellom lån i ulike valutaer, må tas under usikkerhet mht. framtidige endringer i valutakurs og renter. Kostnadene ved å låne i norske kroner eller i handelspartnernes valuta kan oppfattes ulikt når lånet tas opp og i ettertid.

Kostnaden ved bruk av kapital påvirkes også av prisutviklingen på selve kapital-utstyret. For å få med dette momentet, har tabell 5.3 også en tallserie for prisutviklingen på industriens investeringer i forhold til den vi kan beregne for handelspartnerne. Disse tallene kan nok i større grad enn lønnskostnadene påvirkes av mer tilfeldige forhold. Men som vi ser, gir den mye av den samme utviklingstendensen som tallene for lønnskostnadene. Dette kan ha sammenheng med bl.a. at prisnivået for investeringer til dels avhenger av lønningene. Lønnskostnadene, direkte og indirekte gjennom produktinnsatsen, utgjør knapt 1/3 av investeringskostnadene til kjøperverdi.

5.1.3 Andre kostnader

Tabell 5.4 Elektrisitetspriser for industrien

  1980198219841986198819911992199319941995
Elektrisitetspriser i US dollar pr. kWh:
 Norge0,0150,0200,0180,0260,0320,0350,0240,0180,019..
 Handelspartnerne0,0530,0510,0440,0570,0640,0710,0770,0630,0630,069
Relative elektrisitetspriser, prosent1)28,339,240,945,650,049,331,228,630,2..

Kilde: International Energy Agency, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Tabell 5.5 Konsumpriser i Norge og handelspartnerne. Prosentvis endring fra året før1)

  Gj.snitt 1981-88198919901991199219931994199519962)
Konsumpriser
 Norge8,54,64,13,42,32,31,42,41,3
 Handelspartnerne5,55,06,05,43,42,92,32,31,7
Relative konsumpriser i nasjonal valuta2,8-0,4-1,8-1,9-1,1-0,6-0,90,1-0,4
Relative konsumpriser i felles valuta3)1,1-0,2-2,5-3,6-0,1-2,5-2,22,5-0,3

Kilde: OECD, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Industriens kostnadssituasjon vil i tillegg til lønns­nivå og kapitalkostnader påvirkes av prisen på andre innsatsfaktorer. Særlig er energikostnader, spesielt knyttet til elektrisk kraft, av stor betydning for konkurranseevnen for viktige deler av norsk industri, jf. nærmere omtale i boks 5.1. Fra tabell 5.4 ser vi at elektrisitetskostnadene i Norge er vesentlig lavere enn hos handelspartnerne. Prisforskjellen ble klart redusert i perioden 1980-1988, mens den økte fram til 1993, og gikk noe ned fra 1993 til 1994.

Tallene for utvikling i lønnskostnadene for industrien vil indirekte også si noe om kostnadsutviklingen for de innsatsfaktorene som kjøpes i Norge. Det skyldes at lønnsutviklingen i industrien gjerne setter et visst mønster for andre næringer og dermed prisene på de varene og tjenestene de leverer til industrien selv.

For å utfylle dette bildet har tabell 5.5 også en framstilling av hvordan det generelle prisnivået i Norge utvikler seg i forhold til utlandet. Som indikator har en benyttet tall for konsumpriser i Norge og hos handelspartnerne i mangel av brukbare pristall for leveranser til bedriftene. Over tid kan en imidlertid regne med at det er en viss parallellitet i prisutviklingen, i det minste i den retning utviklingen går.

Et annet argument for å benytte denne tallserien er den sterke vekt som legges på tall for konsumprisstigningen i det enkelte land og i finansmarkedene. Denne kan få direkte virkning for rente og valutaforhold og dermed bety mye for industrien. En annen, men kanskje vel så viktig mekanisme, er hva den betyr for oppfatninger om stabilitet og framtidsmuligheter i det enkelte land. At Norge gjennom flere år har stabil konsumprisstigning, lavere eller på linje med omverdenen, kan i seg selv innebære en styrking av norsk industris konkurranseposisjon. Tallene i tabellen reflekterer en slik gunstig utvikling helt siden 1989. Oppgang i kronekursen førte imidlertid til at det i 1995 var en viss relativ prisoppgang når vi regner i felles valuta.

5.2 Produktivitet og kostnader pr. produsert enhet

En bestemt utvikling i timelønnskostnadene kan motvirkes av utviklingen i arbeidsproduktiviteten, dvs. bruttoproduktet pr. timeverk. Hvis en både tar hensyn til timelønnskostnader og produktivitet får en lønns­kostnader pr. produsert enhet som er vist i tabell 5.6.

Tabell 5.6 Lønnskostnader pr. produsert enhet i industrien. Prosentvis endring fra året før.1)

  Gj.snitt 1981-881989199019911992199319941995
Relative timelønnskostnader i felles valuta1,0-2,0-1,8-1,6-2,3-3,5-1,23,12)
Produktivitet
 Handelspartnerne3,23,82,42,12,73,95,73,4
 Norsk industri2,80,04,1-1,14,00,31,80,9
Relativ produktivitet-0,4-3,71,6-3,11,2-3,5-3,7-2,4
RLPE, felles valuta3)1,41,7-3,41,6-3,50,02,65,7

Kilde: OECD, IMF, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

De internasjonale anslagene for lønnskostnader og produktivitet, som inngår i både tabell 5.2 og 5.6, bygger i hovedsak på anslag fra OECD, DRI 3 og enkelte nasjonale kilder. Usikkerheten ved anslagene, både de utenlandske og de norske er stor, og særlig gjelder dette anslagene for produktiviteten.

Usikkerheten ved produktivitetstallene er i hovedsak knyttet til tre forhold. For det første er det betydelige metodiske problemer knyttet til målingen av produktivitet. I de foreløpige regnskapene bygger produksjonsutviklingen på korttidsindikatorer som produksjonsindeksen. Denne indeksen måler den samlede produksjonen og en får dermed ikke korrigert for bidragene fra utviklingen i produktinnsatsen. ­Dette ivaretas først i senere regnskap slik at det er en tendens til betydelige revisjoner i produktivitets­tallene i ettertid. Oppdateringsrutinene for nasjonalregnskapsstatistikken og metoder for bl.a. deflatering kan videre variere mellom ulike lands nasjonalregnskapsstatistikker slik at det kan være problematisk å finne gode sammenliknbare tall.

For det andre kan tallene for gjennomsnittlig produktivitet i industrien gi et misvisende bilde dersom en ønsker å sammenlikne produktivitetsutviklingen melom land som har store forskjeller i industristruktur. Det synes imidlertid ikke som om dette er noen sentral faktor bak den svake norske produktivitetsutviklingen.

Det tredje problemet med produktivitetsmålet har sammenheng med at tallene blir påvirket av kortsiktige konjunkturelle svigninger som ikke er sammenfallende med de underliggende tendensene.

Statistikken som foreligger viser at produktivitetsveksten i norsk industri var vel 10 prosentpoeng svakere enn for gjennomsnittet av våre handelspartnere i perioden 1988 til 1994. Med et fall i relative lønnskostnader i felles valuta på knapt 12 prosent, gikk dermed RLPE ifølge reviderte tall ned med 1 prosent fra 1988 til 1994. I 1995 viser foreløpige tall en økning i RLPE på 5,7 prosent. En svekkelse i relativ produktivitet og en styrking av kronekursen sto for hhv. 3,1 og 2,3 prosentpoeng av denne økningen.

Måleproblemene knyttet til produktivitetstallene kan tilsi at deler av svekkelsen i relativ produktivitet siden 1988 bare er tilsynelatende. Videre kan en ikke utelukke at den svake produktivitetsutviklingen i norsk industri sammenliknet med industrien hos handelspartnerne til en viss grad reflekterer at norsk industri har en annen industristruktur enn handelspartnerne uten at den kostnadsmessige konkurranseevnen for sammenliknbare produkter er svekket, jf. også nærmere redegjørelse i Beregningsutvalgets rapport NOU 1996:4.

5.3 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i industrien i Norge og andre land

Som ett av flere ledd i vurderingen av industriens konkurranseevnen har utvalget forsøkt å vurdere ­lønnsnivået i Norge i forhold til tilsvarende nivå for andre land målt i felles valuta. Beregningsutvalget vil understreke at en rangering av nivåtall for lønnskostnader mellom land isolert sett ikke sier noe om konkurranseevnen.

Med det statistiske grunnlaget som foreligger er det idag bare mulig å foreta internasjonale nivåsammenligninger av tilstrekkelig kvalitet for de totale lønnskostnadene pr. arbeidet time for timelønte i industrien. I en mere fullstendig sammenligning, måtte man også ha trukket inn månedslønte, men sammenlignbare tall finnes ikke. Mot slutten av dette avsnittet drøftes likevel mulige nivåforskjeller, dersom månedslønte hadde vært med i sammenligningen.

Lønnskostnadene består av lønn pr. faktisk arbeidet time, lønn for ikke-arbeidet tid (f.eks lønn under sykdom, feriepenger etc.) og andre indirekte personalkostnader som arbeidsgiveravgifter, pensjonsutgifter osv. og som knytter seg til bruken av arbeidskraft.

Strukturen på timelønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger pr. arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lave faktiske lønninger pr. arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. Tabell 4.2 i vedlegg 4 viser faktisk lønn pr. arbeidet time og totale indirekte personalkostnader.

I 1988 lå lønnskostnadene for norske timelønte i industrien ca. 25 prosent høyere enn gjennomsnittet for handelspartnerne, og Norge lå høyere enn samtlige konkurrentland både i 1988 og 1989. (jfr.vedlegg 4 og figur 5.1)

Fra 1988 fram til 1994 ble forskjellen mellom lønnskostnadene for norske timelønte i industri (jf. tidligere arbeidere) og et veiet gjennomsnitt for handelspartnerne redusert med omlag 2/3. En styrking av kronekursen, førte blant annet til at det relative lønns­kostnadsnivået målt i felles valuta gikk opp med vel 2 prosentpoeng fra 1994 til 1995, til et nivå vel 10 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet i konkurrentlandene. Pr. dags dato ser det ut til at gjennomsnittlige lønnskostnader for timelønte i industrien i forhold til for våre konkurrenter, lå på samme nivå eller gikk svakt opp (0,7 prosentpoeng) i 1996.

De gjennomsnittlige timelønnskostnadene for de nordiske landene varierer med bare 3 prosentpoeng målt i norske kroner. Endring i valutakursene og endel høyere lønnskostnadsvekst i Sverige, førte til at svenske lønnskostnader gikk kraftig opp fra 1995 til 1996 i forhold til de andre landene i Norden, mens Finland falt under Norge i 1996. Utviklingen i de relative lønnskostnadene preges for øvrig av et kraftig fall i de relative lønnskostnadene for Japan, p.g.a. yenkursens fall.

Tallene for 1996 er foreløpige anslag for enkeltland, bygd på ulike kildematerialer som Bureau of Labor Statistics, lønnskostnadsvekst for industriarbeidere(foran benevnt timelønte) ifølge OECD og lokale anslag. Innholdet i lønnsbegrepene kan derfor variere mellom land og man må være oppmerksom på at 1996-tallene overfor enkeltland vil kunne bli betydelig revidert når sammenlignbar lønnsstatistikk for alle land foreligger.

For de samlede lønnskostnadene, medregnet funksjonærene mener utvalget at tall for enkelte land innenfor EU-området, peker i retning av at Norge er noe over gjenomsnittet for våre viktigste handelspartnere for 1996.

Utvalget henviser til vedlegg 4 for nærmere drøfting av lønnskostnadene med tabeller og til beskrivelse av den internasjonale standardiseringen som etterhvert kan føre til sammenlignbare tall mellom landene for flere arbeidstakergrupper.

Figur 5.1 Lønnskostnader pr arbeidet time for industriarbeidere i Norge i
 forhold til handelspartnerne. Handelspartnerne=100

Figur 5.1 Lønnskostnader pr arbeidet time for industriarbeidere i Norge i forhold til handelspartnerne. Handelspartnerne=100

Kilde: Det tekniske beregningsutvalget

5.4 Markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene

Boks 5.2 Om markedsandeler

I ettertid kan industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene. I tillegg vil utviklingen i industriens konkurranseevne bl.a. påvirke industriens andel av bruttonasjonalproduktet, sysselsetting og beholdning av realkapital. Utviklingen i disse størrelsene kan dels gi informasjon om evnen til å omsette produkter i konkurranse med andre lands næringsliv, dels om evnen til å konkurrere med andre norske næringer om arbeidskraft og ­kapital.

Det kan imidlertid ta noe tid før endringer i konkurranseevnen fører til evt. endrede markedsandeler. I tillegg vil forskjeller i selve kostnads nivået ha betydning for sammenhengen mellom endringer i konkurranseevnen og endringer i markedsandelene. Utviklingen i markedsandelene må dessuten ses i sammenheng med den økonomiske utviklingen for øvrig. Økonomisk vekst kjennetegnes bl.a. ved økt internasjonal spesialisering. Ved økonomisk vekst vil derfor enkelte næringer og bedrifter øke sine markedsandeler, mens andre får reduserte markedsandeler uten at det nødvendigvis gir uttrykk for endringer i konkurranseevnen for landet. Økt internasjonal arbeidsdeling vil for eksempel bidra til en underliggende nedgang i hjemmemarkedsandelene.

Endringene i norsk industris eksportmarkedsandeler kan beregnes ved å sammenligne eksportveksten av tradisjonelle industrivarer (ekskl. skip og oljeplattformer) med veksten i vareimporten hos våre handelspartnere. Importtallene er aggregert med vekter som gjenspeiler landenes betydning for norsk eksport.

Markedsandeler på hjemmemarkedet er beregnet ved forholdet mellom norske produsenters leveranser av de enkelte varer på hjemmemarkedet og den samlede innenlandske anvendelsen av varer som delvis dekkes av import.

I ettertid kan en et stykke på vei avlese industriens totale konkurranseevne ved å se på utviklingen i markedsandeler ute og hjemme. Grunnlaget for dette er utdypet i boks 5.2.

Siden den økonomiske utviklingen er kjennetegnet ved økt internasjonal spesialisering, vil hjemmemarkedsandelene falle trendmessig i alle land, og den beste avlesning av konkurranseevnen på hjemmemarkedene framkommer derfor når vi ser norske hjemme­markedsandeler i forhold til handelspartnerne, se figur 5.2. Denne viser at vi over tid har hatt et noe sterkere fall i hjemmemarkedsandelene enn handelspartnerne. Avvik i enkeltår kan ha sammenheng med at den norske konjunkturutviklingen ikke er i fase med handelspartnerne. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var det en klar nedgang i hjemmemarkedsandelene for mange industrivarer fra 1995 til 1996, som delvis hadde sammenheng med oppgang i investeringene. I tillegg økte eksporten betydelig i 1996 for de fleste varene som hadde nedgang i hjemmemarkedsandelene samme år.

Figur 5.2 Hjemmemarkedsandeler1)
  for norsk industri og for handelspartnerne.

Figur 5.2 Hjemmemarkedsandeler1) for norsk industri og for handelspartnerne.

  1. Ferdigvare. Nivåtallene for Norge og handelspartnerne er ikke direkte sammenliknbare pga forskjell i definisjonen av ferdigvarer. Anslag for handelspartnerne for 1994.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, OECD og Finansdepartementet

Figur 5.3 Hjemmemarkedsandeler for industrivarer1)
 . Volumandeler

Figur 5.3 Hjemmemarkedsandeler for industrivarer1) . Volumandeler

  1. Utenom skip og plattformer

  2. Tekstil og bekledningsvarer, trevarer, kjemiske og mineralske produkter, andre vekstedprodukter.

  3. Treforedling, kjemiske råvarer, raffinerte oljeprodukter, metaller, bergverkprodukter

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 5.3 viser hjemmemarkedsandeler for enkelte grupper av industrivarer. Produsenter av metaller, tekstil- og bekledningsvarer, kjemiske og mineralske produkter, kjemiske råvarer og verkstedsprodukter har hatt de største tapene av markedsandeler siden 1988, jf. også tabell 6.5 i vedlegg 6.

Til forskjell fra hjemmemarkedsandelene, er det ingen tilsvarende trend i markedsandelene for eksport på grunn av økt internasjonal handel. Utviklingen i eksportmarkedsandelene bør imidlertid tolkes med stor varsomhet. Endringene i eksportmarkedsandelene blir målt ved å sammenlikne eksportveksten av tradisjonelle industrivarer med veksten i den samlede vareimporten hos våre handelspartnere. Forskyvninger i sammensetningen av norsk industris eksport i forhold til handelspartnernes vareimport vil kunne gi endringer i den samlede eksportmarkedsandelen uten at det behøver å være endringer i markedsandelene for undergrupper av industrivarer. Fortolkningsproblemet forsterkes når en måler utviklingen i markedsandeler for undergrupper av industrivarer med endringen i den samlede vareimporten hos handelspartnerne som indikator for markedsvekst.

Eksportmarkedsandelen for norsk industri i alt har vært relativt stabil i perioden 1986 til 1992, etter en klar nedgang i første halvdel av 1980-tallet, jf. figur 5.4. I 1993 og 1994 økte imidlertid markedsandelen betydelig, mens den var om lag uendret fra 1994 til 1995. Økningen i 1993 og trolig dels 1994 må ses i sammenheng med omlegging av statistikkgrunnlaget i EU i forbindelse med opprettelsen av det indre markedet, og kan være misvisende, se rapport 1995:2. Hovedforklaringen på økningen anses likevel å være den internasjonale konjunkturoppgangen, der norske markedsandeler gjerne øker i en tidlig fase. Også reduksjon i enkelte viktige eksportmarkedspriser i forhold til konkurrerende produkter gjennom de siste årene har trolig bidratt. Utflatingen av veksten i markedsandelen i 1995 må ses i sammenheng med avmatningen av aktivitetsveksten hos våre viktigste handelspartnere og at norske eksportrettede industrinæringer produserer varer som typisk blir etterspurt tidlig i en konjunkturfase.

Foreløpige tall for 1996 indikerer en vekst i eksportmarkedsandelen for tradisjonelle industrivarer i alt på om lag 5 prosent. Tallene viser at det først og fremst er markedsandelen for verkstedprodukter som har gått opp (om lag 10 prosent), noe som i stor grad må ses i sammenheng med at eksporten for denne gruppen av industriprodukter økte markert til land som ikke tilhører kjernen av Norges viktigste handelspartnere.

Figur 5.4 Markedsandeler for norsk eksport av tradisjonelle industrivarer.
 Volumindeks 1980=100

Figur 5.4 Markedsandeler for norsk eksport av tradisjonelle industrivarer. Volumindeks 1980=100

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Fotnoter

1.

Begrepet konkurranseevne kan defineres på flere ulike måter. Hvilken definisjon som vil være mest hensiktsmessig vil bl.a. være avhengig av tidsperspektivet. En definisjon av et lands langsiktige konkurranseevne er gitt i rapporten NOU 1996:17 I Norge for tiden? der en ekspertgruppe har analysert konsekvenser av økt internasjonalisering for en liten åpen økonomi: Landets evne til å sikre høyest mulig avlønning av innsatsfaktorene i samfunnet gitt at man samtidig skal ha full sysselsetting og langsiktig balanse i utenriksøkonomien.» Sett på bakgrunn av at denne definisjonen er gjort innenfor et langsiktig tidsperspektiv, er det lagt til grunn at prisene på innsatsfaktorene er fleksible og at de i stor grad avspeiler verdiskapningen. «Lang sikt» er imidlertid et rent teoretisk begrep. I praksis behøver det ikke være noe godt samsvar mellom faktorpriser og verdiskapning.

2.

Videre vil lønnskostnadsutviklingen pr. time bli påvirket av endringer i antall virkedager som ikke gir uttrykk for de underliggende tendensene.

3.

Data Resources Incorporated

Til forsiden