NOU 1998: 9

Hvis det haster.....— Faglige krav til akuttmedisinsk beredskap

Til innholdsfortegnelse

4 Medisinsk nødmeldetjeneste

Figur 4.1 Medisinsk nødmeldetjeneste

Figur 4.1 Medisinsk nødmeldetjeneste

Medisinsk nødmeldetjeneste er et landsdekkende, organisatorisk og kommunikasjonsteknisk system for kommunikasjonsberedskap innen helsetjenesten.

4.1 Lovgrunnlag og ansvarsforhold

Medisinsk nødmeldetjeneste er regulert i Forskrift om medisinsk nødmeldetjeneste av 20. august 1990 1 .

4.1.1 Formål, prinsipper og systembeskrivelse

Hovedformålet med helsetjenestens kommunikasjonsberedskap er å sikre befolkningen direkte kontakt med medisinsk fagkyndighet. Videre skal den sikre løpende kontakt mellom helsepersonell i sykehus og i oppdrag utenfor sykehus, og mellom sykehusene. Systemet skal bidra til rasjonell bruk av ressurser i helseberedskap gjennom forpliktende samarbeid mellom de ulike delene av helsetjenesten og mellom helsetjenesten og de øvrige nødetater.

Den medisinske nødmeldetjenesten er basert på fagkyndighetsprinsippet som innebærer at publikum ved henvendelse skal sikres direkte kontakt med medisinsk personell. Medisinsk personell skal sikre at melding raskt blir mottatt og forstått og kunne foreta en vurdering av behovet for hjelp. Videre skal det foregå en effektiv varsling/formidling av riktig ressurs/respons for å yte hjelp. Medisinsk personell skal også gi veiledning og instruksjon til pasienten og/eller den som har varslet, inntil profesjonell hjelp når fram.

Systemet for kommunikasjonsberedskap består i henhold til forskriften av følgende elementer:

  • medisinsk alarmtelefonnummer (113)

  • akuttmedisinske kommunikasjonssentraler (AMK-sentraler) i akuttsykehus

  • legevaktsentraler (LV-sentraler) i kommunehelsetjenesten

  • felles kommunikasjonstjenester for helsepersonell

  • driftsorganisasjon på alle tre forvaltningsnivåer.

4.1.2 Ansvarsfordeling

Ansvaret for planlegging, etablering og drift er regulert i forskriften og baserer seg på et nært samarbeid mellom forvaltningsnivåene.

Sosial- og helsedepartementet skal fastsette systemkrav for å sikre funksjonsdyktighet, kvalitet og samordning for de tjenestene som skal fungere enhetlig på landsbasis. Departementet har ansvar for kommunikasjonsberedskap og -utstyr for luftambulansetjenesten. Statens Helsetilsyn er ansvarlig for å gi veiledning til alle berørte instanser, fylkeslegene har tilsynsansvaret.

Fylkeskommunene har ansvaret for etablering av medisinsk alarmtelefonnummer (113), etablering og drift av AMK-sentraler i sykehus og kommunikasjonsberedskap og -utstyr for ambulansetjenesten.

Kommunene har ansvar for etablering og drift av LV-sentraler i sykehjem, helsesenter, eventuelt i interkommunalt samarbeid; kommunikasjonsberedskap og -utstyr for lege, hjemmesykepleier og jordmor og praktisk samordning med brannvesenet.

I henhold til forskriftens § 7-1 skal fylkeskommunene og kommunene utarbeide en systembeskrivelse som omfatter organisasjons-, ansvars- og myndighetsforhold og de prosedyrer, ressurser og kvalifikasjoner som tilsammen skal sikre at resultatet tilfredsstiller de til enhver tid gjeldende krav. Driftsorganisasjonene i fylkeskommuner og kommuner skal bestå av Utvalg for akuttmedisinsk beredskap (fylkeskommune), ledelse av AMK- og LV-sentraler (fylkeskommune/kommune) og teknisk drifts- og vedlikeholdsorganisasjon, i hovedsak basert på bruk av teknisk kompetanse i fylkeskommuner og kommuner. Samarbeidet mellom departementet, fylkeskommunene og kommunene skal reguleres gjennom driftsavtaler som også omfatter fordeling av kostnader.

Regionsykehusene er gjennom forskrift for medisinsk nødmeldetjeneste tiltenkt en ledende rolle innen faglig og organisatorisk utvikling av nødmeldetjenesten i egen region. Få, om noen, av regionsykehusene har kunnet etterleve slike krav og forventninger. Dette skyldes oftest mangel på personalmessige og økonomiske ressurser, samt mangel på samordnet planlegging innad i regionen.

Gjennom nærhet til sterke IT-miljøer har noen regionsykehus stått sentralt i utviklingen av enkelte data- og kommunikasjonsverktøy til bruk i ambulanse- og nødmeldetjenesten.

Utviklingen av dataprogrammene «AMK-Data» ved Haukeland sykehus og «AMIS» 2 ved Ullevål sykehus, er eksempler på dette.

Departementet opprettet i 1996 Nasjonalt kompetansesenter for kommunikasjonsberedskap i helsevesenet (KoKom) som vil være i full drift i 1998. KoKom skal drive rådgiving overfor sentrale helsemyndigheter og helsetjenesten om utvikling og vedlikehold av helsetjenestens kommunikasjonsberedskap. KoKom vil kunne supplere regionsykehusene, men er organisert med tanke på å være knutepunkt i et nettverk. Det er derfor fortsatt ønskelig og nødvendig at regionsykehusene gis mulighet til å påta seg ansvar innenfor egen region. Oppgaver innenfor fagutvikling og opplæring bør falle naturlig inn i regionsykehusenes ansvarsområde.

Drift og utvikling av sterke og aktive akuttmedisinske miljøer, samt tilgang på og nærhet til kompetente IT-miljøer vil være avgjørende for regionsykehusenes evne og mulighet til å ta et regionalt ansvar. Samhandling og kommunikasjon med regionens fagmiljøer vil imidlertid være det viktigste i en samordnet regional utvikling.

4.2 Status for medisinsk nødmeldetjeneste

Utvalget har gjennomført en undersøkelse som omfatter samtlige fylkeskommuner. Det er i undersøkelsen bedt om drifts- og produksjonstall for 1996 fra fylkenes AMK- og LV-sentraler. 18 fylkeskommuner har svart. 12 fylkeskommuner kan rapportere driftstall fra sine AMK-sentraler, mens kun sju fylkeskommuner kan rapportere tilsvarende fra LV-sentralene. Ingen fylkeskommuner kan gi komplette oversikter over aktiviteten (antall/type henvendelser) ved AMK-/LV-sentralene.

4.2.1 Legevaktsentraler (LV-sentraler)

Forskriften legger til grunn at hvert legevaktdistrikt bør ha en egen LV-sentral og at i vertskommuner for sykehus bør oppgavene ivaretas av sykehusets AMK-sentral. LV-sentralens virksomhet skal integreres i det øvrige medisinske arbeidet og legges til evt. døgnåpen legevakt, sykehjem, eller legekontor i ordinær arbeidstid.

LV-sentralene skal i henhold til forskriften normalt ivareta følgende oppgaver:

  • kommunal legevaktformidling

  • formidling av oppdrag til hjemmesykepleier og jordmor

  • varsling av lokalt stasjonert ambulanse

  • LV-sentralen bør også betjene trygghetsalarm tildelt av offentlig instanser.

LV-sentralene er det ytterste, desentraliserte knutepunktet i medisinsk nødmeldetjeneste og skal ivareta formidlingsoppgaver med lav til moderat hastegrad. I medisinske nødsituasjoner alarmeres både LV-sentral, lege og ambulanse fra AMK.

LV-sentralens oppgave er å sikre at det lokale akuttmedisinske teamet faktisk har fått alarm og å følge opp aksjonen lokalt. LV-sentralen har lokalkunnskapene som AMK mangler og er således en viktig samarbeidspartner. Nødmeldetjenestens prinsipp om sentralisert alarmering og desentralisert beredskap forutsetter LV-sentralens nærhet.

Virksomhet

Pr 1.1.98 er det 203 LV-sentraler her i landet, hvorav ca. en tredjedel er interkommunale og 35 er AMK-sentraler som også har LV-funksjon. Ca. 40 kommuner (ti prosent) er ikke tilknyttet noen LV-sentral. Det er etablert LV-sentral for alle kommuner i 11 fylker.

Tabell 4.1 LV-sentraler i fylkene

FylkeskommuneSeparate LV-sentralerInter-kommunaleAMK m/ LV-funksjon
Østfold5
Akershus42
Oslo01
Hedmark323
Oppland952
Buskerud1561
Vestfold43
Telemark106
Aust-Agder86
Vest-Agder52
Rogaland2062
Hordaland2094
Sogn og Fjordane1324
Møre og Romsdal2304
Sør-Trøndelag1782
Nord-Trøndelag1122
Nordland527
Troms1761
Finnmark1422
Totalt2036935

I Nord-Norge og på Vestlandet finner vi de LV-sentralene som dekker de tynneste befolkede områdene, samtidig som de har størst problem med dekning av helseradionettet. Disse sentralene står overfor vidt forskjellige utfordringer sammenliknet med sentralene f.eks. i sentrale østlandsstrøk, der profesjonell håndtering av et stort volum henvendelser kan være den største utfordringen.

Utvalget har også sendt et eget spørreskjema til 20 utvalgte LV-sentraler spredt over hele landet som dekker ulike befolkningsstørrelser. Av de 18 LV-sentralene som svarte, er det seks som ikke har rapportert aktivitetsdata. Den lave svarprosenten gjør at det er vanskelig å angi omfanget av aktivteten ved sentralene. Et estimat på ca. 0,5 henvendelser pr innbygger pr år til LV-sentralene vil utgjøre totalt 2,2 millioner henvendelser pr år til LV-sentralene. Beregningen på grunnlag av aktivitetsdata fra de 12 sentralene som har oppgitt dette, viser at 45 % (94) av de rene LV-sentraler vil ha færre en sju henvendelser pr. døgn i gjennomsnitt.

Andelen akutthenvendelser («rød respons») til LV-sentralene ligger på ca. 0,2-0,5 prosent.

Boks 4.1 LV-sentraler og befolkningsgrunnlag

203 LV-sentraler dekker:

  •  5 % områder med færre enn 2.000 innbyggere

  • 40 % områder med 2-5.000 innbyggere

  • 24 % områder med 5-10.000 innbyggere

  • 16 % områder med 10-20.000 innbyggere

  • 15 % områder med flere enn 20.000 innbyggere

Organisering

I § 7-1 i Forskrift om medisinsk nødmeldetjeneste heter det: Fylkeskommunen og kommunene skal i fellesskap utarbeide rammeplaner for nødmeldetjenesten i fylket og utarbeide systembeskrivelse som omfatter organisasjons-, ansvars- og myndighetsforhold og de prosedyrer, ressurser og kvalifikasjoner som tilsammen skal sikre de til enhver tid gitte krav.

Kommunene etterlyser:

  • krav fra sentralt hold (Helsetilsynet) i forhold til bl.a. personellkompetanse, svartider, systemsikring ved samtidighet og dokumentasjon

  • og fylkeskommunal interesse for å utvikle og samordne systemet gjennom arbeid med prosedyrer og rutiner, opplæringsprogram og system for enhetlig oppdragshåndtering.

Faglig ledelse

LV-sentralene har stort sett sykepleier som daglig leder og kommunelege som medisinskfaglig ansvarlig. Med forbehold i den lave svarprosenten, indikerer svarene på utvalgets spørreskjema at ledelse og ansvarsforhold er uavklart ved mange sentraler.

Teknisk systemansvar

Mange kommuner har ikke egen kompetanse på håndtering av tekniske problemer som oppstår i LV-sentralens tele-, radio- og datautstyr, og trenger støtte fra en fylkeskommunal driftsorganisasjon for å kunne ivareta den tekniske driften av nødmeldetjenesten i kommunene. Slik kompetanse og driftsstøtte er ikke tilgjengelig i alle fylker.

Bemanning og kompetanse

Forskriftens krav om at LV-sentralen fortrinnsvis skal bemannes av sykepleier, er ikke gjennomført på alle LV-sentralene. Av de sentralene som svarte på undersøkelsene, betjenes i underkant av 30 prosent (5) utelukkende av sykepleiere. 60 prosent (11) er bemannet med flere typer personell; sykepleier, hjelpepleier, ambulansepersonell og ufaglærte. Ti prosent (2) er bare bemannet med ufaglært personell. På landsbasis har 28 sentraler dispensasjon fra fagkyndighetsprinsippet i forskriften.

De fleste LV-sentraler er knyttet til helseinstitusjon; sykehus, sykestue/sykehjem, helsesenter eller er egen institusjon. Det rapporteres som problematisk å skulle betjene LV-sentral samtidig med at en er i fullt arbeid på sykehjem uten at bemanningen er styrket. Antall LV-operatører som bemanner den enkelte sentral, varierer fra 30 og ned til fem, med et gjennomsnitt på 16,5 personer. Flere sentraler rapporterer om stor utskifting av personellet.

Det finnes ikke noe standardisert opplæringsprogram for LV-operatører. Opplæringen er svært variabel og mangler tildels. Færre enn 50 prosent av sentralene har utviklet skriftlige rutiner og prosedyrer. Norsk indeks for medisinsk nødhjelp brukes systematisk i vel halvparten av sentralene. Det foregår loggføring som korresponderer med kravene i forskriften i de aller fleste sentraler.

Utgifter

Utvalget har ikke kunnet skaffe oversikt over de rene kommunale utgiftene til LV-sentral. Utgiftene vil variere med størrelsen på sentralen og behovet for eget personell. De fleste kommunene har avtale med fylkeskommunen om deling av utgifter til felles kommunikasjonsutstyr. Det rapporteres både fra fylkeskommuner og kommuner at desentraliserte LV-sentraler er dyre i drift, har et stort utdanningsbehov og gir lite trening for personalet.

4.2.2 Akuttmedisinske kommunikasjonssentraler (AMK-sentraler)

Forskrift for medisinsk nødmeldetjeneste forutsetter at det skal være etablert minst én AMK-sentral i hvert fylke og at medisinsk nødtelefon (113) skal være etablert for hele landet. I henhold til forskriften skal AMK-sentraler «plasseres i somatiske sykehus med ansvar for mottak av akuttpasienter fra et fastsatt geografisk område. AMK-sentralen skal integreres i avdeling som arbeider med akuttmedisin.»

AMK-sentralene skal i henhold til forskriften ivareta følgende oppgaver:

  • mottak av medisinsk nødmelding over medisinsk nødtelefon (113) fra eget lokalsykehusområde (evt. flere områder)

  • mottak av melding om akutt-innleggelse

  • iverksetting og oppfølging av akutte ambulanseoppdrag, herunder luftambulanseoppdrag

  • LV-sentraler for vertskommunen.

Organisering

Det er 44 AMK-sentraler i Norge. AMK-sentralene er gjennomgående bygget i tilknytning til ett eller flere (varierer fra 1-7) av fylkenes sykehus med akuttberedskap. Vanligst er lokalisering i nærheten av sykehusets akuttmottak og organisatorisk tilknytning til sykehusets anestesiavdeling.

Tabell 4.2 Antall AMK-sentraler pr. fylke

FylkeskommuneAntall AMK-sentraler
Østfold1
Akershus2
Oslo1
Hedmark4
Oppland2
Buskerud1
Vestfold1
Telemark1
Aust-Agder1
Vest-Agder1
Rogaland2
Hordaland4
Sogn og Fjordane4
Møre og Romsdal4
Sør-Trøndelag2
Nord-Trøndelag2
Nordland7
Troms2
Finnmark2

Flere fylker har sentralisert AMK-funksjonen til ett av sykehusene i fylket. Sogn og Fjordane har fire AMK- sentraler, men kun Førde har medisinsk nødtelefon 113.

Medisinsk-faglig ledelse

Mottak og oppfølging av medisinsk nødmelding er en medisinsk fagoppgave og må derfor ledes av lege. Prioritering på medisinsk grunnlag står helt sentralt. Personalet handler derfor på delegert myndighet fra medisinsk ansvarlig lege.

Et flertall av fylkeskommunene (15) har definert en medisinsk systemansvarlig lege. Oftest er dette tillagt en anestesiolog og stillingen er kombinert med andre oppgaver.

Noen få fylkeskommuner har valgt å opprette stilling for medisinsk systemansvarlig direkte underlagt fylkeshelsesjefen. Fire fylkeskommuner har ikke stilling for medisinsk systemansvarlig.

Daglig leder AMK

Ved 33 av de 36 sentralene som svarte på undersøkelsen, er det sykepleier som har daglig lederansvar for AMK-sentralen.

Oppgavene til daglig leder er oftest:

  • personellansvar og tilsyn med håndtering av løpende driftsoppgaver

  • å gi veiledning til operatørene og sørge for at de får tilstrekkelig opplæring både med hensyn til teknisk betjening av kommunikasjonsutstyret og rett prosedyrebruk

  • å ajourføre ressursoversikter for beredskapen som sentralen har koordineringsansvar for.

Vakthavende AMK-lege

De fleste AMK-sentraler har nå tilgang på en vakthavende lege. Dette er imidlertid ikke tilfelle for eksempel ved landets største AMK-sentral på Ullevål sykehus.

Denne legen:

  • har det medisinske ansvaret på døgnbasis, slik det er presisert av Statens Helsetilsyn i rundskriv av 14.11.95

  • har ansvar for medisinsk rådgivning/veiledning til vaktpersonalet i sentralen

  • deltar i sentralens ledelse ved større aksjoner, store ulykker og katastrofer.

Vakthavende AMK-operatører

Det skal alltid være sykepleier som betjener AMK-sentralen. Det er ikke fast, øremerket vakt i alle sentraler, og da må sykepleieren gå til og fra andre oppgaver i sykehusavdelingen deler av døgnet. Ved mange AMK-sentraler er det også en ressurskoordinator som har oppgaver tilknyttet varsling og koordinering av tilgjenglige ressurser.

Teknisk systemansvarlig

16 fylker har definert og ansatt en person i stilling som teknisk systemansvarlig. Tre fylkeskommuner angir at de ikke har noen slik stillingshjemmel. Teknisk systemansvarlig har overordnet ansvar for drift, oppfølging og videreutvikling av radiokommunikasjon, telefonisystem og datasystem.

Operativ ledelse

Noen fylker har tilsatt ambulansesjef som har ansvar for beredskap, koordinering og disponering av den totale ambulanseberedskapen i fylket.

Utvalg for akuttmedisinsk beredskap (UFAB)

Forskrift for medisinsk nødmeldetjeneste anviser Utvalg for akuttmedisinsk beredskap (UFAB) som en del av fylkeskommunens/kommunens driftsorganisasjon for tjenesten. En rekke fylkeskommuner har opprettet UFAB, men med til dels svært forskjellig mandat og sammensetning. Utvalgenes funksjon og rolle er derfor ikke umiddelbart sammenlignbare fylkene imellom.

Bemanning og kompetanse

I henhold til forskriften skal AMK-sentralen bemannes av helsepersonell, fortrinnsvis sykepleiere, og etter jobbrotasjonsprinsippet.

Det finnes ingen oversikt over totalt antall stillinger tilknyttet AMK-sentralene. Utvalgets undersøkelse viste at de fleste AMK-sentralene er bemannet med sykepleiere, spesialsykepleiere og/eller ambulansepersonell.

Medisinsk nødmeldetjeneste er et nytt fagområde, hvor kvalitet og innhold sikres gjennom systematisk kompetanseoppbygging. Det teoretiske og metodologiske grunnlaget for mottak og oppfølging av medisinske nødmeldinger er ikke ferdig utviklet. Teknisk og organisatorisk oppbygging er fortsatt under utvikling.

I medisinske nødsituasjoner meldt over «113», er AMK-sentralen første vurderingsinstans i den akuttmedisinske kjeden. Det er derfor spesielt viktig at personalet i nødmeldetjenesten har erfaring fra og innsikt i prehospital håndtering av akutte sykdommer og skader.

Det er ikke etablert nasjonale retningslinjer for opplærings-/utdanningstilbud innenfor tjenesteområdet. Fylkeskommunene har vært henvist til selv å utvikle opplæringstilbud, supplert av noen kommersielle kursleverandører.

Utgifter

I utvalgets undersøkelse oppgir 15 fylker at nødmeldetjenesten har eget budsjett. 14 av fylkene har oppgitt egne utgifter til teknisk drift av helseradionettet. For disse fylkene utgjør utgiftene til sammen ca. 19 millioner kroner. Beregnet for hele landet skulle dette tilsvare fylkeskommunale utgifter på ca. 26 millioner kroner, i tillegg kommer drifts- og utviklingsmidler hos sentrale myndigheter. Nesten alle fylker praktiserer en form for utgiftsdeling mellom fylkeskommunen (AMK) og kommunene (LV). Utgifter til personell og øvrig drift er oftest innarbeidet i andre budsjettposter, og er ikke mulig å tallfeste.

4.3 Andre premisser for faglige krav

I kapittel 3.4 er det gjort rede for viktige utviklingstrekk som påvirker den akuttmedisinske kjeden. Den demografiske utviklingen, manglende sosiale nettverk og redusert egenomsorgsevne, økte krav fra publikum og massemedia og medisinskfaglig utvikling påvirker også denne delen av tjenesten.

4.3.1 Utstyr og teknologi

Sosial- og helsedepartementet skal, i henhold til forskriften, fastsette systemkrav for de tjenestene som skal fungere enhetlig på landsbasis og har utarbeidet kravspesifikasjon til VHF-helseradionettet.

Statens helsetilsyn har, i samråd med Justisdepartementet, Direktoratet for Brann- og Eksplosjonsvern, Direktoratet for Sivilt Beredskap og Telenor AS, utarbeidet et forslag til forskrift for sikring av teletekniske løsninger i nødmeldesentraler. Forslaget har vært på høring.

4.3.1.1 Helseradionettet

Helseradionettet er helsetjenestens radiotekniske løsning og er basert på bruk av tidligere OLT 3 -sendere i televerkets anlegg og felles bruk av eksisterende og nye kommunale sendere. Sosial- og helsedepartementet er konsesjonsinnehaver for helseradionettet som består av tilsammen ca. 560 radiosendere og gir radiodekning for et samordnet, lukket radiosamband i Norge. I 1995 ble brannvarslingssystemet i ca. 70 kommuner også tilknyttet radiosambandet. Kravet etter forskriften er at radionettet skal dekke 90 prosent av befolkningen. Radiodekningsgraden varierer fra 50 prosent i Finnmark til 100 prosent i Vestfold. De fleste fylkene oppgir en dekningsgrad rundt 90 prosent.

Der dekningsgraden er god, er det mange fordeler med radionettet, spesielt knyttet til hurtig og prioritert varsling av innsatspersonell ved akutte situasjoner. Likeledes fungerer radiosystemet godt under felles aksjoner med andre nødetater og danner grunnlag for godt tverrfaglig samarbeid.

Ulempene med det eksisterende helseradionettet er flere. Det er dårlig radiodekning i deler av landet, radioutstyret er tungvint og lite brukervennlig. Noe av utstyret er utdatert. Dette er blant de problemene som også primærlegene anfører som begrunnelse for at de unnlater å bruke radiosystemet. Dette skaper til dels store problemer for samarbeidet mellom LV-sentral, AMK-sentral, ambulanse og lege i vakt.

I 1995 innledet Justisdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet ved underliggende nødetater, et formelt samarbeid om forprosjektet «Felles radionett for nødetatene». Dette for å vurdere potensialet til bl.a. eksisterende mobiltelefonsystemer og å utrede mulighetene for å etablere et nytt felles radionett. Forprosjektet konkluderte med at dagens mobiltelefonsystemer ikke tilfredsstilte nødetatens krav til gruppesamtaler og direkte samband mellom utrykningskjøretøyer. Det ble anbefalt et nærmere samarbeid mellom nødetatene for å klarlegge i større detalj problemer og løsninger ved et nytt, felles radionett og at dette baseres på den Europeiske TETRA-standarden 4 . I løpet av 1998 blir det iverksatt et prosjekt for å følge opp dette. Anskaffelse av et felles samband vil, realistisk sett, tidligst skje innen fem år fra prosjektstart.

4.3.1.2 Telefoni

Landets telenett utgjør fundamentet i publikums adgang til nødmeldesentralene. Utbygging, drift og sikring av telenettet er nasjonalt prioriterte oppgaver i det moderne samfunn. Gjennom telenettet rutes «113»-anrop, innenfor et gitt geografisk område, til en gitt AMK-sentral.

Det er også fastsatt at medisinsk nødtelefon «113» skal utformes med system for opprinnelsesmarkering. Dette innebærer at telefonnummeret til apparatet innringer benytter, samt telefonabonnentens navn og adresse, vises på dataskjerm i AMK-sentralen. Opplysninger om abonnentens navn og adresse er svært viktig for personell som skal motta nødmeldinger. Dette er også av vital betydning for publikums sikkerhet, siden AMK-sentralen da vil kunne sende hjelp til personer som selv ikke er i stand til å rapportere navn, adresse og problemstilling. Med bakgrunn i opphevelsen av telemonopolet er det under etablering en ny teknisk løsning for opprinnelsesmarkering av nødanrop i Norge.

4.3.1.3 Mobiltelefoni

Et økende antall nødmeldinger og andre henvendelser til nødmeldetjenesten kommer fra mobiltelefoner. Antallet nettleverandører og mobiltelefonoperatører er også raskt økende.

Det er ikke etablert system for opprinnelsesmarkering for mobiltelefoner. Mobiltelefonmeldinger til AMK-/LV-sentraler blir p.g.a. begrenset linjekapasitet, heller ikke alltid «rutet» inn til nærmeste AMK-sentral. For eksempel kan en «113»-melding ringt opp fra Hamar bli «rutet» til AMK-sentralen i Oslo. Det er lett å tenke seg at slike situasjoner kan føre til misforståelser og at ambulanser i verste fall kan bli sendt til feil sted. Det pågår et arbeid med å få etablert et system for opprinnelsesmarkering også for mobiltelefoner. Teknisk er det mulig å etablere systemet med en geografisk lokalisering av den mobiltelefonen som benyttes i samtalen med nødmeldesentralen. Samtlige nødetater ønsker slike systemer tatt i bruk snarest.

4.3.1.4 Dokumentasjon og dataverktøy

De fleste AMK- og LV-sentraler benytter manuelle, papirbaserte registreringssystemer. Nødmeldetjenesten har behov for å ta i bruk forskjellige typer dataprogrammer med henblikk på registrering av henvendelser, dokumentasjon av tiltak, tilgang på historiske pasientdata og kommunikasjon med sykehusets pasientadministrative systemer, folkeregister, bostedsregistre etc. Dette er særlig aktuelt i forhold til en del pasienter med kroniske sykdommer som krever at det tas særskilte hensyn i en akuttsituasjon; f.eks. ved allergier for visse medikamenttyper. Det samme gjelder for pasienter som har kommunikasjonproblemer, f.eks. døve og utviklingshemmede.

Det har til nå ikke vært noen sentral samordning eller sentralt utarbeidede kravspesifikasjoner for dataverktøy.

Etter forskriften skal all pasientrettet virksomhet dokumenteres. Bruk av lydlogg er viktig for dokumentasjon under aksjoner og for å kvalitetssikre tjenesten bedre. Av 36 AMK-sentraler er det bare to sentraler som ikke bruker lydlogg.

Det er uavklarte problemstillinger når det gjelder forskriftens krav om dokumentasjon av pasientrettet virksomhet. Det bør klargjøres hvilke opplysninger dokumentasjonen skal inneholde og om dokumentasjonen må foreligge skriftlig. Mange sentraler registrerer i dag alle opplysninger på data. Det er lite formålstjenlig både av ressursmessige og datatekniske årsaker å lage et skriftlig arkiv i tillegg. Dokumentasjonen kan vanskelig oppbevares sammen med pasientens medisinske journal, som ofte befinner seg på et annet sykehus/legekontor enn der AMK-/LV-sentralen er lokalisert.

Boks 4.2 Dataverktøy

  • AMK-Data har vært i bruk ved AMK-sentralen ved Haukeland sykehus siden november 1993.

  • AMIS er et samarbeidsprosjekt mellom Ullevål sykehus og Vestfold sentralsykehus og har vært i bruk ved AMK-sentralen ved Ullevål sykehus siden mars 1997. Dataprogrammet bygger på EMS-Data, som er utviklet ved Vestfold sentralsykehus og har vært i bruk ved AMK-Vestfold siden 1992.

  • AMIS er i ferd med å bli distribuert til flere andre fylker, mens «AMK-Data» foreløpig kun er i bruk ved Haukeland sykehus.

  • Ullevål sykehus har også utviklet et flåtestyringsverktøy for ambulansetjenesten, basert på GPS* og digitale kartverk.

    *) Globale PosisjoneringsSystemer (GPS), systemet benytter bl.a. satelitter for geografisk lokalisering av objekter

Teknologisk utvikling og verktøy for kvalitetssikring

Utvikling av tele-, data- og kommunikasjonsteknologien kombinert med nyvinninger innen medisinsk teknologi, vil i stor grad påvirke organisering og drift av den medisinske nødmeldetjeneste. Det faglige innholdet i tjenesten vil også påvirkes gjennom at nye diagnostiske og terapeutiske muligheter muliggjøres gjennom utvikling av kommunikasjonsteknologi og telemedisin.

Nødmeldetjenesten har et felles verktøy for kvalitetssikring; «Norsk indeks for medisinsk nødhjelp» (jfr. kapittel 3.2.2). Indeksen ble introdusert i 1994 og er et verktøy for valg av hastegrad ved utrykning i medisinske nødsituasjoner. Indeksen veileder operatøren gjennom et strukturert intervju med innringer. På bakgrunn av de symptomer som beskrives gjennom forhåndsdefinerte spørsmålsrekker, vil AMK-/LV-operatøren kunne avgjøre hvilken type nødsituasjon som foreligger, samt prioritere/velge hastegrad. I tillegg brukes indeksen som grunnlag for telefonisk veiledning av innringer/pårørende i førstehjelp og livreddende prosedyrer. Indeksen benyttes i dag ved et flertall AMK-/LV-sentralene. Det er ønskelig at bruken intensiveres. Flere sentraler bruker ulike dataprogrammer i virksomheten. Det er ønskelig at Indeksen etterhvert kan tilbys i en elektronisk versjon og det pågår arbeid med å utvikle dette. Ved siden av Indeksen må alle sentraler utarbeide lokale prosedyrer, eventuelt lokale tilpasninger til Indeksen. Et stort antall sentraler har ikke sluttført dette arbeidet.

Det andre sentrale verktøy for kvalitetssikring i AMK-/LV-sentraler er systembok. Systembok skal være et lett tilgjengelig verktøy for den enkelte ansatte, hvor operasjonelle prosedyrer, funksjonsbeskrivelser, prosedyrer for samarbeid mellom nødetatene og for nødsituasjoner etc., er samlet. Utarbeidelse av systembok er ikke gjennomført i alle fylker.

4.3.2 Legevaktsentralene

I henhold til forskriften skal legevaktstelefonen ...besvares så raskt det er praktisk mulig. Det finnes ikke data for tilgjengelighet uttrykt ved ventetid før innringer får kontakt. Tilgjengeligheten bør være god slik at det ikke blir overforbruk av 113. Felles legevaktnummer for hele landet vil bedre tilgjengeligheten for publikum.

Tilgjengelighet av legeressurser på dagtid er et problem som rapporteres fra hele landet, og spesielt i byer og tettsteder som bare har organisert legevakt utenom kontortid. Dette senker kvaliteten på det akuttmedisinske tilbudet og kan føre til unødig ambulansebruk og unødvendige sykehusinnleggelser.

Det er uenighet blant kommunelegene i hvilken grad de ansatte på LV-sentralen skal ha anledning til å prioritere og kanalisere henvendelser fra publikum. Forutsatt at LV-sentralen er bemannet med helsepersonell og at krav til dokumentasjon er ivaretatt, bør LV-operatør kunne håndtere en rekke oppgaver selvstendig på delegert myndighet fra lege.

Størrelsen på vaktdistriktene kan påvirke kvaliteten. Ved små LV-sentraler er det så få henvendelser at man oftest kan sette innringer direkte over til vaktlege. Operatørene får lite trening i vurdering av hastegrad, bruk av kommunikasjonsutstyr og prosedyrer. Styrken ved LV-sentralene er at operatørene oftest har god lokalkunnskap. LV-operatører som også har aktivt arbeid i sykehjem, kan oppleve det som konfliktfylt å forlate pasienter til fordel for å besvare telefonhenvendelser. Ved større sentraler kan det være faste operatører som blir mer rutinerte i å håndtere meldinger og iverksette rett respons.

Det er uansett viktig å etablere nødvendig samhandling mellom ambulansetjeneste, kommunelege i vakt og AMK-sentral for at LV-sentralene skal fungere etter hensikten.

4.3.3 AMK-sentralene

AMK-sentralene er det sentrale kommunikasjonsknutepunktet mellom publikum og den akuttmedisinske kjeden. Samspillet mellom AMK-sentralen, befolkningen, ambulansetjenesten, allmennleger og annet helsepersonell samt helseinstitusjonene vil påvirkes av flere faktorer.

Dette gjelder for eksempel:

  • publikums informasjon/kunnskap om medisinsk nødtelefon «113»

  • kunnskap om aktuell organisering

  • kompetanse hos samarbeidspartnere

  • kvaliteten av samhandling

  • kvalitet på teknisk utstyr.

Figur 4.2 AMK

Figur 4.2 AMK

Pasientens, de pårørendes eller tilfeldig publikums reaksjoner og handlemåte kan være avgjørende for utfallet av mange akutte situasjoner (jfr. kap. 3.4.3). Det har vært gjennomført flere kampanjer for å informere om medisinsk nødtelefon. En undersøkelse i mai 1998 viste at ca. 70 prosent av befolkningen vet at «113» er medisinsk nødtelefon 5 .

Hørsels- og talehemmede bør skaffes bedret tilgjengelighet til nødmeldesentralene. Teksttelefon med dedikert nødnummer bør etableres i alle helseregioner. Det er for dårlig utbygd tolketjeneste for å bistå døve i akuttsituasjoner. Mangel på slik tjeneste er også et problem for fremmedspråklige. Ord og uttrykk som beskriver nød-/hjelpebehov for de vanligste fremmedspråkene, bør være kjent for nødmeldeoperatører (Indeksen foreligger i engelsk oversettelse). Gode systemer for opprinnelsesmarkering er av spesielt stor betydning for denne befolkningsgruppa.

AMK-sentral og ambulansetjeneste

Ved siden av allmennleger i vakt er den lokale ambulanseberedskapen AMK-sentralenes fremste operative ressurs i akuttmedisinsk sammenheng. Samtidig er ambulansetjenestene helt avhengig av AMK-sentralens faglige vurdering, koordinering og ressursdisponering. Ambulansepersonellets sikkerhet baseres på vurderinger som gjøres av AMK-personell. Bruk av koordinator i AMK-sentralene som har erfaring fra ambulansetjeneste, styrker samarbeidet mellom ambulanse- og nødmeldetjenesten. AMK-operatører bør ha kunnskap om og erfaring fra prehospital akuttmedisin. God koordinering av ambulanseressursene gir bedre ressursutnyttelse og derved bedre beredskap, bedre økonomi og bedre miljø.

I fylker med luftambulansebaser har AMK-sentralene også koordineringsansvaret for denne delen av tjenesten. Dette forutsetter gode rutiner for alarmering og samhandling mellom AMK-sentral, luftambulanse og de øvrige deler av kjeden.

AMK-sentral og legevakt

AMK benytter såkalt lege-ambulanse-alarm via helseradionettet, for samtidig alarmering av legevaktslege og lokal ambulanse ved hendelser som utløser hastegrad akutt. Legene kontakter AMK- eller LV-sentral for rekvirering av ambulansetransport. I noen grad kontakter legen lokal ambulansetjeneste direkte. For å ivareta koordinerings- og prioriteringsansvaret bør rekvirent i prinsippet bestille ambulanse med definert hastegrad fra AMK-sentralen.

Oppbyggingen av den medisinske nødmeldetjenesten har ikke vært oppfattet som entydig positiv i alle deler av allmennlegekorpset. En del leger synes AMK-sentralenes virksomhet har redusert legenes kontroll med og oversikt over den enkelte situasjon/hendelse. Alarmeringer via helseradionettet oppfattes av noen som stressende, samtidig som det forekommer uenighet om kriterier og faglig grunnlag for utløsning av alarm. Slike oppfatninger synes å være mer fremtredende hos leger i landkommunene, der legene har spilt en langt mer aktiv rolle i akuttmedisinske situasjoner enn legene i byene. Ved sykehusinnleggelser vil primærlegene ofte konferere med sykehuslegen. AMK-sentralen vil da kunne besørge konferansekobling mellom innleggende lege, sykehuslege og AMK-operatør. Noen leger vil oppfatte AMK-operatørens medlytt i samtalen som sjenerende.

AMK-sentral og sykehus

Noen sykehus har AMK-sentral uten mottak av nødtelefon 113. Utvalget ser behov for at alle sykehus har ett kommunikasjonsknutepunkt for ivaretakelse av indre beredskap og kommunikasjon via helseradionettet med aktørene i den prehospitale delen av kjeden. Ved eventuell endring til færre 113-sentraler i fylkene må akuttsykehusenes interne og eksterne kommunikasjonsbehov ivaretas gjennom egne sykehuskommunikasjonssentraler.

Samarbeidet mellom AMK-sentralene og sykehusene er gjennomgående godt. Det er imidlertid fremdeles forhold som kan forbedres/endres:

  • AMK-sentralene mangler flere steder retningslinjer for fordeling av ulike kategorier pasienter i henhold til oppgavefordelingen mellom sykehusene. Faglig uenighet om «riktig behandlingsnivå» omfattes også i problemet.

  • Forskrift for medisinsk nødmeldetjeneste anviser at alle øyeblikkelig-hjelp-innleggelser skal gå via AMK. Dette er ikke gjeldene praksis en rekke steder i landet.

  • AMK-sentraler som er tillagt ansvar for øyeblikkelig-hjelp-innleggelser, opplever ofte at sykehusets leger glemmer å gi beskjed om innleggelser (vakthavende lege/bakvakt mottar direkte telefonisk henvendelse fra innleggende lege). Dette hindrer AMK i å informere/alarmere mottaksavdelingen om at pasienten er underveis, og svekker således effektiviteten i systemet.

  • Noen AMK-sentraler har også problemer med at rutinene for intern alarmering i sykehuset ikke fungerer tilfredsstillende.

Andre samarbeidspartnere

I mange byer og tettsteder er den kommunale pleie- og omsorgstjenesten en viktig samarbeidspartner for AMK-/ LV-sentralen. Eksempler på områder for samarbeide vil være; akutt oppstått pleiebehov i hjemmet, støtte til pårørende ved dødsfall, utrykning til trygghetsalarm. Noen LV-sentraler er også tillagt ansvar for kommunale trygghetsalarmer. Dette kan være hensiktsmessig ved mindre LV-sentraler, men det anses ikke formålstjenlig å legge denne oppgaven til store LV-sentraler eller AMK-sentraler.

Det store omfanget av rusmiddelrelaterte problemer i samfunnet vil regelmessig involvere AMK-sentralene. Akuttmedisinsk håndtering av narkotikaoverdoser har gjort samarbeid med kommunenes rusmiddeletater/oppsøkende tjenester svært aktuelt. Rutiner for slikt samarbeid bør utarbeides lokalt.

Andre aktuelle samarbeidsinstanser vil være krisesentre og volds- og voldtektsmottak, samt humanitære og religiøse organisasjoners krisetelefoner. Frivillige hjelpeorganisasjoner er viktige beredskapsressurser i samfunnet og vil regelmessig samarbeide med nødmeldetjenesten.

Alle AMK-sentraler må utarbeide oversikter over og rutiner/prosedyrer for samarbeid og kommunikasjon med de lokale hjelperessursene.

Forholdet til de andre nødetatene - samarbeid med redningstjenesten

Samarbeidet med de andre nødetatene; politi og brannvesen, er sentralt i AMK-sentralenes virksomhet. God kunnskap om og respekt for samarbeidende nødetaters organisasjon og funksjon, kombinert med gode og innøvde rutiner for alarmering og samhandling er nødvendig.

Ved større ulykker (trafikkulykker, branner, eksplosjoner), som ofte krever samtlige nødetaters innsats, er det tilfeldig hvilken nødetat som mottar første melding om hendelsen. Flere AMK-sentraler har pådratt seg kritikk i situasjoner hvor publikum har ringt «feil» nødmeldesentral, og hvor AMK-sentralen henviser innringer til å ringe riktige nødnummer, i stedet for selv å overføre nødanropet til riktig alarmsentral.

«Trippelvarsling» innebærer samtidig og gjensidig varsling av AMK-sentral og brannvesenets og politiets alarmsentraler, utløst etter bestemte kriterier og uavhengig av hvilken sentral som ble alarmert først. Mulighetene for å lykkes i å håndtere tidskritiske hendelser blir til en stor grad bestemt av det daglige samarbeidsmiljøet og graden av kontakt mellom ansvarlige ledere for alarmsentraler/nødetater.

Det bør derfor være et mål for alle AMK-sentraler å etablere lokale samarbeidsfora for nødetatenes alarmsentraler. Mange steder har dette arbeidet kommet langt, mens andre steder er ikke samarbeidet på ønskelig nivå. I tillegg til samarbeidet om et evt. nytt radionett, er det også grunnlag for et nært samarbeid mellom nødetatene innen områdene teknologiutvikling, opplæring, serviceavtaler og teknisk driftsstøtte.

Helsepersonellets taushetsplikt er regulert gjennom profesjonslovgivningene. Statens helsetilsyn har gitt ut en veileder om «taushetspliktens betydning for samarbeidet mellom medisinsk nødmeldetjeneste og andre nødetater 6 ». Mange ledere og medarbeidere i nødmeldetjenesten uttrykker imidlertid at forvaltning av taushetsplikten er problematisk. og at det fortsatt er en rekke uavklarte problemstillinger. Sentrale myndigheter, bl.a. Justisdepartementet og Statens helsetilsyn, har den senere tid tatt initiativ for å avklare dette nærmere.

Politiet

AMK-sentralene har behov for samarbeid med politiets alarmsentraler og operative ressurser ved en lang rekke situasjoner. Eksempler på dette vil være trafikkulykker, unaturlige dødsfall, håndtering av psykiatriske pasienter, sikring av lege og ambulansepersonell ved trusselsituasjoner, etc.

Politiet vil også regelmessig ha behov for helsevesenets bistand, og retter da gjerne sine henvendelser til AMK- eller LV-sentral.

AMK-sentralenes varsling av politiet ved trafikk- og arbeidsulykker har vært gjenstand for oppmerksomhet. Statens Helsetilsyn har lagt begrensninger på AMK-sentralenes adgang til å varsle politiet ved denne type ulykker.

Lokal redningssentral (LRS) og Hovedredningssentralen (HRS)

Erfaring fra flere katastrofeøvelser tilsier at det er forbedringspotensiale når det gjelder rutiner for samarbeid og kommunikasjon mellom AMK-sentral og LRS/HRS. Bl.a. er ikke ansvarsfordelingen mellom LRS-lege og AMK-lege avklart. HRS får tilgang til helseradionettet og luftambulansenettet når dette er ferdigstilt. Dette vil bedre kommunikasjonen mellom redningssentralen og medisinsk nødmeldetjeneste. Utvalget forutsetter at ansvarslinjer og samarbeidsformer blir avklart i ny lov om helsemessig og sosial beredskap (jfr. kap. 3.1.2).

Brannvesenet

De fleste AMK-sentralene opplever samarbeidet med lokalt brannvesen og dets alarmsentral som uproblematisk. Juridiske barrierer som eksisterer mellom AMK-sentral og politietat, er ikke i den grad aktuelle for samarbeidet med brannvesenet. Samarbeidet vil oftest dreie seg om felles innsats ved trafikkulykker (fastklemt person), beredskap og redningsinnsats ved brann, eksplosjon, forurensning, etc.

4.4 Utvalgets vurdering og anbefaling

I mange av landets fylkeskommuner er medisinsk nødmeldetjeneste ikke endelig etablert. For enkelte fylkeskommuner har utbyggingen vært forbundet med betydelige problemer av faglig, organisatorisk, teknisk og økonomisk art. Rekruttering og utdanning av personell har mange steder vært vanskelig. Medisinsk og operativ ledelse har dels vært mangelfull, dels uavklart. Samarbeidet og samhandlingen mellom nødmeldetjenestens operative enheter, AMK- og LV-sentralene, har innbyrdes og i forhold til de andre leddene i den akuttmedisinske kjeden, ikke vært tilfredsstillende.

Mottak og oppfølging av medisinske nødmeldinger må betraktes som et fagområde som ikke har funnet sin endelige form, og hvor den faglige plattform ikke er ferdig utviklet. Den faglige utøvelse har da også flere steder og i ulike sammenhenger, vært gjenstand for kritikk. Gjeldene forskrift for medisinsk nødmeldetjeneste har i flere sammenhenger ikke vært mulig å følge. Det er behov for å gjennomgå forskriften med henblikk på endring/revisjon.

Etableringen av den moderne nødmeldetjenesten har vært en nødvendig helsereform der organisasjonsutvikling har vært vel så viktig som teknisk utstyrsinvestering. Reformen har medført forbedringer innenfor flere områder:

  • befolkningens adgang til/kontakt med helsevesenet ved medisinske nødsituasjoner/akutte helseproblemer er betydelig forbedret

  • helsevesenet er knyttet sammen i et eget dedikert kommunikasjonsnettverk, med adgang til rask alarmering av helsepersonell i vakt og med muligheter for aksjonssamband

  • koordinering av ambulanser og samband med leger i vakt er forbedret

  • sykehusene gis informasjon/alarmeres før mottak av akuttpasienter

  • styrket beredskap ved store ulykker/katastrofer.

Medisinsk nødmeldetjeneste må sikres en fortsatt faglig, organisatorisk og teknologisk oppbygging/utvikling. Den organisatoriske oppbyggingen av tjenesten og tilgrensende tjenesteområder må vies særskilt oppmerksomhet.

For å ivareta og utvikle de mulighetene for styrket akuttmedisinsk innsats som ligger i nødmeldereformen, ser utvalget behov for tiltak og endringer innenfor følgende områder:

  • Faglighet på alle nivåer må styrkes. Det må bygges en felles kompetanseorganisasjon for nødmelde- og ambulansetjenesten som sikrer utvikling av opplærings program for alle aktørene i kjeden og utvikling av prosedyrer. Kompetanseorganisasjonen må tuftes på driftsorganisasjonen i fylkeskommunene, men de regionale fagmiljøene i samarbeid med KoKom må pålegges overordnet ansvar for kompetanseutvikling.

  • Fylkeskommunal driftsorganisasjon for nødmeldetjenesten må styrkes og må også omfatte ambulansetjenesten. Driftsorganisasjonen må ivareta både medisinskfaglig og teknisk ledelse og utvikling. Fylkeskommunene må pålegges å ferdigstille lokale prosedyrer og systembok innen et nærmere bestemt tidsrom. Det må utarbeides planer for samarbeid og samhandling innad i regionene og mellom regioner.

  • Forskrift for medisinsk nødmeldetjeneste må revideres utfra utvalgets anbefalinger og bør utvikles til en forskrift vedrørende prehospital nødhjelp. En ny forskrift bør omfatte medisinsk nødmeldetjeneste, ambulansetjeneste og døgnkontinuerlig legevakt i primærhelsetjenesten.

  • Samhandling mellom leddene i den akuttmedisinske kjeden må styrkes. AMK-sentralene må ha overordnet ansvar for alarmering og koordinering av ambulansetjenesten i sitt område, lege i vakt må være tilgjengelig over helseradionettet, sykehusene må ha beredskap for utrykking med spesialpersonell, slik at beredskapen for samordnet innsats ved alvorlig akuttmedisinske tilstander sikres.

  • Rutiner for aktivitetsregistrering, dokumentasjon og kvalitetssikring må innarbeides i daglig drift av AMK-/LV-sentraler. Den store aktiviteten ved sentralene tilsier bruk av databaserte registrerings- og lagringssystemer. Utvalget anbefaler at samtlige AMK-/LV-sentraler innen tre år bør ha tatt i bruk «AMIS» ( Akuttmedisinsk informasjonssystem). Fylkeskommunene bør pålegges å rapportere sentrale drifts- og produksjonsdata, herunder Indeksdata, til KoKom.

  • Norsk indeks for medisinsk nødhjelp bør benyttes av alle AMK-/LV-sentraler innen et nærmere bestemt tidsrom. Det bør utarbeides en elektronisk versjon av Indeks. Kostnader ved utvikling og distribuering bør finansieres sentralt.

  • Det bør satses på utvikling av tekniske løsninger som sikrer tilgjengelighet, brukervennlighet og driftssikkerhet. Fylkene og regionene må samarbeide om utviklingsprosjekter. Fylkeskommuner og nødetater (brannvesen, politi og helsevesen) bør gjennom etablering en felles teknologisk plattform, samarbeide om å skaffe teknisk driftsstøtte og service. Dette vil styrke driftsorganisasjonene, bedre driftssikkerheten og være økonomisk besparende.

Utvalget går inn for følgende minstekrav til:

  • Tilgjengelighet. Legevakttjenesten må organiseres slik at det er lege tilgjengelig over helseradionettet 24 timer i døgnet.

  • Organisering. I kommuner med mer enn 8.000 innbyggere bør LV-sentralen være samlokalisert med legevaktkontoret og bemannet med fast personell til kl. 23. I kommuner med mer enn 12.000 innbyggere skal LV-sentralen være samlokalisert med legevaktkontoret og bemannet med fast personell til kl. 23.

  • Systemansvar. Fylkeskommunen skal ha én medisinsk systemansvarlig lege. Det må være avsatt tilstrekkelig tid til oppgaven i stillingen, normalt hel stillingshjemmel. Døgnkontinuerlig medisinsk ledelse av AMK-sentral skal ivaretas av kvalifisert lege i vakt.

Utvalget anbefaler at:

  • Ny forskrift for prehospital tjeneste må slå fast fylkeskommunens ansvar for en helhetlig akuttberedskap i fylket, gjennom en driftsorganisasjon som også ivaretar LV-sentraler.

  • LV-sentralene må organiseres i nær tilknytning til den øvrige kommunehelsetjenesten. Dette vil være med på å sikre faglig utvikling og drift på allmennmedisinens og primærhelsetjenestens premisser. LV-sentralen skal stå under faglig ledelse av kommunelege I. Daglig leder bør være sykepleier.

  • Det bør vurderes modeller for samhandling mellom LV-sentraler, eventuelt sammenslåing av LV-sentraler til større enheter på visse tider av døgnet. Sentralenes størrelse er kritisk og må nøye vurderes. Operatørene bør ha et visst volum av henvendelser for å få erfaring og kunne utvikle kompetanse i oppdragshåndtering. Samtidig må lokalkunnskap, nærhet til pasienten og tilgjengelighet ivaretas.

  • Virksomheten må kvalitetssikres gjennom utarbeidelse av nasjonale standarder. Videre må det utvikles dataverktøy til bruk i LV-sentral for oppdragshåndtering, dokumentasjon og virksomhetsregistrering. Det bør utarbeides en legevaktsutgave av «AMIS» og Norsk indeks for medisinsk nødhjelp.

  • Den medisinske nødmeldetjenesten baseres normalt på én AMK-sentral med nødtelefon 113 i hver fylkeskommune. Hvis spesielle forhold tilsier flere enn én AMK-sentral, bør befolkningsunderlaget ikke være mindre enn 80-100.000 innbyggere.

  • Fylkets ambulansetjeneste bør alarmeres og koordineres gjennom én AMK-sentral. Tjenestene bør organiseres i én felles driftsorganisasjon, med felles faglig ledelse og samordnet operativ ledelse. AMK-sentralene bør ha tilgang til verktøy for «flåtestyring» av ambulansetjenesten via GPS og digitalt kartverk.

Fotnoter

1.

Forskriften er gitt med hjemmel i Lov om sykehus m.v (§ 3, 4. Ledd, jfr. § 1, første ledd nr. 5) og Lov om helsetjenesten i kommunene (§ 1-3, 2. ledd nr. 6, jfr. § 6-9).

2.

Akuttmedisinsk informasjonssystem - AMIS

3.

Offentlig Landmobil Tjeneste (OLT)

4.

Trans European Trunked RAdio (TETRA)

5.

Kilde: MMI-undersøkelse på oppdrag av Stiftelsen NLA 1998

6.

Statens helsetilsyn: Veiledningsserie 2-96

Til forsiden