Konvensjoner/avtaler

Avtaler av betydning for regelverk om konsekvensutredninger

FNECEs Konvensjon om konsekvensutredninger av tiltak som kan ha grenseoverskridende miljøvirkninger (Espoo-konvensjonen)

Espoo-konvensjonen ble ratifisert av Norge i 1993, og trådte i kraft 10. september 1997. Konvensjonen forplikter partene til å varsle nabostat om planleggingen av nærmere angitte tiltak som kan få grenseoverskridende miljøvirkninger. Konvensjonen innebærer også en forpliktelse til å inkludere myndigheter og befolkning i berørt stat i konsekvensutredningsprosessen.

Protokoll om strategiske konsekvensutredninger under Espoo-konvensjonen

På det andre partsmøtet under Espoo-konvensjonen (Bulgaria, februar 2001) ble det bestemt at det skal utarbeides en protokoll om strategiske konsekvensutredninger. Protokollen framforhandles under norsk ledelse og skal være ferdig til undertegning på miljøministermøtet «Environment for Europe» i Kiev i mai 2003. Protokollen vil omfatte miljø- og helsevurderinger av planer, programmer, politikk og lovgivning, både i nasjonal og grenseoverskridende sammenheng.

Protokollen vil utfylle Espoo-konvensjonen, og til dels Århuskonvensjonen, ved at den gir regler for konsekvensutredninger av de trinn i beslutningsprosessen som kommer før prosjektstadiet. Protokollen vil gjelde både i nasjonal og grenseoverskridende sammenheng, og omhandler så vel miljø- som helsemessige konsekvenser. Ikke minst i forhold til planleggingen av arealbruk og regioner, samt utviklingen innen viktige sektorer, som samferdsel, energi og så videre, vil den kunne ha stor betydning. Protokollen dekker mange av de samme problemstillingene som EU-direktivet om miljøvurderinger av enkelte planer og programmer (2001/42/EC), som Norge nå er i ferd med å iverksette.

Parlamentets og Rådets direktiv om miljøkonsekvensutredning av enkelte planer og programmer, 2001/42/EC

Direktivet ble vedtatt i EU 27. juni 2001. Frist for å gjennomføre direktivets krav i nasjonal rett er 21. juli 2004. Direktivet ble innlemmet i EØS-avtalen ved Stortingsvedtak om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen 3. mars 2003, jf. St.prp. nr. 7 (2002-2003).

Formålet med direktivet er å sikre høy grad av miljøbeskyttelse og, ved krav til miljøkonsekvensutredninger, å bidra til at miljøkonsekvenser blir integrert i forberedelse og vedtak av planer og programmer. Direktivet skal legges til grunn ved utarbeiding av nye, og ved revisjon av eksisterende, planer og programmer dersom disse kan ha vesentlige miljøkonsekvenser. En plan eller et program omfattes av direktivet dersom den eller det skal utarbeides av og/eller vedtas av offentlige myndigheter, og er pålagt gjennom lov eller forskrift.

Ifølge direktivet skal ansvarlig myndighet utarbeide utredninger om planens eller programmets konsekvenser for miljøet. Direktivet stiller også krav til innhold i utredningene og til samarbeid med miljøvernmyndighetene og medvirkning fra offentligheten. Det stilles krav til offentliggjøring og begrunnelse av vedtak, og til overvåkning av vedtatte planer og programmer. Direktivet omfatter også planer og programmer som kan ha grenseoverskridende virkninger. Andre medlemsland gis i den sammenheng rett til å delta i konsekvensutredningsprosessen.

Avtaler av betydning for regelverk om miljøinformasjon

FNECEs Konvensjon om tilgang til miljøinformasjon (Århus-konvensjonen)

Konvensjon av 25. juni 1998 om tilgang til miljøinformasjon, allmennhetens deltakelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolsprøving på miljøområdet (Århuskonvensjonen), er en FN-konvensjon framforhandlet under FNs økonomiske kommisjon for Europa (ECE). Den overordnede målsettingen med Århuskonvensjonen er å styrke den retten den enkelte har til å leve i et miljø som sikrer helse og trivsel. Konvensjonen framhever med dette tilgangen til miljøinformasjon sammen med andre prosessuelle rettigheter som virkemidler for ivaretakelse av de mer materielle rettighetene til miljø og helse. Konvensjonen trådte i kraft 30. oktober 2001.

Århuskonvensjonen består av tre pilarer: 1) tilgang til miljøinformasjon, 2) deltakelse i beslutningsprosesser og 3) adgang til klage og domstolsprøving på miljøområdet. Den første pilaren gir allmennheten rett til å få tilgang til miljøinformasjon som offentlige myndigheter besitter, med mindre særskilt angitte grunner legitimerer unntak. Konvensjonen stiller krav om at offentlige myndigheter innehar oppdatert informasjon om miljøtilstanden og aktiviteter som i vesentlig grad kan påvirke miljøet. Allmennheten gis videre en rett til å delta i offentlige beslutningsprosesser som har vesentlig betydning for miljøet. Dette gjelder både i tilknytning til godkjenning av konkrete aktiviteter og ved utformingen av regelverk, planer og programmer. Allmennheten skal på et tidlig tidspunkt i beslutningsprosessen bli informert og skal gis en reell mulighet til å uttale seg om aktiviteten, regelverket og så videre før endelig beslutning treffes. Endelig skal allmennheten ifølge konvensjonen ha adgang til klage og domstolsprøving av vedtak knyttet til rettighetene omtalt ovenfor og adgang til klage og domstolsprøving for å bestride handlinger og unnlatelser begått av privatpersoner og offentlige myndigheter i strid med nasjonal miljølovgivning.

Rådsdirektiv 90/313/EØF om fri adgang til miljøinformasjon (Miljøinformasjonsdirektivet)

Også gjennom EØS-avtalen er det etablert regler om allmennhetens rett til miljøinformasjon. Miljøinformasjonsdirektivet ble vedtatt i 1990, og er bindende for Norge gjennom EØS-avtalen. Direktivet gir alle, uavhengig av nasjonalitet og bosted, en allmenn rett til å få miljøinformasjon som er tilgjengelig hos de offentlige myndighetene.

Århuskonvensjonen er sterkt influert av Miljøinformasjonsdirektivet, og går til dels lenger enn direktivet. EU-kommisjonen la i juli 2000 fram et forslag til nytt direktiv om miljøinformasjon. Forslaget er ment å ta høyde for kravene i Århuskonvensjonen. Det har også bestemmelser som gir mer omfattende plikter enn Århuskonvensjonen.

Direktiv om tiltak for allmennhetens deltakelse i utarbeidelse av visse miljørelaterte planer og programmer og endringer mht allmennhetens deltakelse i Rådsdirektiv 85/337/EØF og Rådsdirektiv 96/61/EF

Det har nylig blitt enighet om et direktiv som implementerer Århuskonvensjonens andre pilar om allmennhetens rett til deltakelse i beslutningsprosesser. Direktivet er i skrivende stund ikke endelig vedtatt. Direktivet er et samledirektiv med blant annet en rekke endringer i eksisterende EU-regelverk.

Implementering i norsk rett

Retten til miljøinformasjon og rett til deltakelse har lange og sterke tradisjoner i Norge. Prinsippet om allmennhetens rett til miljøinformasjon ble grunnlovfestet i 1992. For å styrke retten til miljøinformasjon, fremmet Miljøverndepartementet høsten 2002 forslag til en ny samlet lov om rett til miljøinformasjon (Ot.prp. nr. 116 (2001-2002)). Lovforslaget er en oppfølging av innstillingen fra det bredt sammensatte Miljøinformasjonsutvalget (NOU 2001:2), som foretok en full gjennomgang av alle sider av norsk lovgivning knyttet til miljøinformasjon og allmennhetens rett til deltakelse i beslutningsprosesser i saker av betydning for miljøet. Den nye samlete loven vil tette hull i regelverket, styrke og klargjøre gjeldende rett på området og bidra til å operasjonalisere retten til miljøinformasjon etter Grunnloven § 110b. Videre innebærer forslaget at norsk rett bringes i samsvar med våre internasjonale forpliktelser, samtidig som det på en rekke punkter går lenger. Blant annet innebærer lovforslaget også en rett for borgerne til å få miljøinformasjon fra private virksomheter, og ikke kun offentlige organer som i Århuskonvensjonen. Parallelt med proposisjonen med forslag til ny lov om miljøinformasjon ble det fremmet en stortingsproposisjon om samtykke til ratifikasjon av Århuskonvensjonen.

Avtaler av betydning for regelverk om klima

FNs rammekonvensjon om klimaendringer (Klimakonvensjonen)

Klimakonvensjonen ble vedtatt i Rio i mai 1992 og trådte i kraft 21. mars 1994. Konvensjonens mål er en stabilisering av konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som vil forhindre farlig menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. Konvensjonen inneholder ingen tallfestete, tidsbestemte forpliktelser for partene til å begrense utslipp og øke opptaket av klimagasser. Derimot inneholder den bindende forpliktelser for industrilandene til å vedta nasjonale klimastrategier og gjennomføre tiltak for å begrense utslipp av klimagasser og øke opptaket av slike gasser.

Først og fremst har Klimakonvensjonen betydning som rammeverk for videre forhandlinger. I 1995 ble det vedtatt et mandat for en videre forhandlingsprosess for å styrke og konkretisere forpliktelsene for de industrialiserte landene. Som et resultat av forhandlingsprosessen ble det vedtatt en protokoll under Klimakonvensjonen i Kyoto i Japan 11. desember 1997.

Kyoto-protokollen

Kyoto-protokollen ble vedtatt i Kyoto 11. desember 1997. Protokollen er en konkretisering av industrilandenes forpliktelser med utgangspunkt i FNs rammekonvensjon om klimaendringer fra 1992. Norge ratifiserte, som et av de første industrilandene, protokollen 21. mai 2002.

Kyoto-protokollen forplikter industrilandene til å redusere sine samlete utslipp av klimagasser med minst 5 prosent innen perioden 2008-2012, sett i forhold til 1990-nivå. Den inneholder konkrete utslippsforpliktelser for hvert enkelt land og EU. For Norge innebærer avtalen at klimagassutslippene i perioden 2008-2012 ikke skal være mer enn 1 prosent høyere enn i 1990. Kyoto-protokollen legger opp til samarbeid mellom nasjoner og aktører i flere land. I praksis vil dette innebære at Norges forpliktelser vil kunne oppfylles gjennom en sum av tiltak i Norge og tiltak i samarbeid med andre land. Blant tiltakene som avtalen åpner for, er handel med utslippskvoter.

Andre avtale

FNs Konvensjon om biologisk mangfold

Konvensjonen trådte i kraft 29. desember 1993 og er ratifisert av Norge. Konvensjonens målsettinger er bærekraftig bruk av biologisk mangfold og rettferdig fordeling av de godene som skapes ved utnyttelse av biologiske ressurser.

Av konvensjonen går det fram at partene skal sørge for at hensynet til bevaring av biologisk mangfold blir integrert i relevante sektorplaner og nasjonale beslutningsprosesser. Partene skal kreve miljøkonsekvensanalyser av prosjekter som antas å ha betydelige uheldige virkninger for biologisk mangfold og at det blir tatt behørig hensyn til slike virkninger. De skal også rehabilitere og gjenopprette ødelagte økosystemer, blant annet gjennom å utvikle planer og andre forvaltningsstrategier. Norge har spesielle forpliktelser i forhold til naturgrunnlaget for urfolks tradisjonelle rettigheter, kultur og levesett. Dette er særlig relevant i vurdering av regelverk knyttet opp mot arealbruk, utmarksressursene, reindrift og de deler av mangfoldet som har betydning for samisk kultur og levesett.

Av St.prp. nr. 56 (1992-93) om ratifisering av konvensjonen går det fram at norsk rett stort sett ble ansett for å være i tråd med konvensjonens bestemmelser. Det har vært opp til partene selv å vurdere behovet for tiltak innen vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. I St.meld. nr. 42 (2000-2001) om Biologisk mangfold sies det at den nasjonale lovgivningen om biologisk mangfold bør legge internasjonalt vedtatte premisser for miljø- og sektorforvaltning til grunn. Implementeringen av konvensjonens bestemmelser blir vurdert i Biomangfoldlovutvalgets arbeid. Utvalget skal legge fram sine forslag innen 1. oktober 2003.

Nasjonalt program for kartlegging, overvåking og etablering av artsdatabank i 2003 følger opp Artikkel 6 og 7 i konvensjonen. Programmet legger til rette for at rødlisteartene og deres levesteder, det vil si områder av viktighet for biologisk mangfold, blir identifisert. Dette skjer gjennom den kommunale kartleggingen. Truete og hensynskrevende arter og naturtyper blir identifisert og kunnskapen gjort tilgjengelig for forvaltningsmyndigheter på alle nivåer. Juridiske virkemidler utvikles slik at artsmangfold og viktige naturtyper ivaretas. Områder av viktighet for biologisk mangfold innlemmes i kommuneplanens arealdel. Ved å innlemme disse områdene i kommuneplanens arealdel på lik linje med andre arealbruksformål, vil kommuneplanen som styringsverktøy for ivaretakelse av biologisk mangfold bli vesentlig styrket.

FNs havrettskonvensjon

Konvensjonen ble vedtatt 10. desember 1982 og hjemler en økonomisk sone på 200 nautiske mil fra grunnlinjene. I den økonomiske sonen har kyststaten ikke suverenitet, men suverene rettigheter over naturressursene både i og på havbunnen og i havområdene over. Dette innebærer at kyststaten har eksklusiv rett til å undersøke, utnytte, bevare og forvalte for eksempel olje, gass og fiskeressursene. Økonomisk sone rundt det norske fastlandet ble opprettet med virkning fra 1. januar 1977 ved lov av 17. desember 1976 om Norges økonomiske sone, også kalt soneloven.

Konvensjon om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav (OSPAR)

Konvensjonen utspringer fra Oslo-konvensjonen for bekjempelse av havforurensning fra skip og fly, som ble undertegnet i 1972, og Paris-konvensjonen for bekjempelse av havforurensning fra landbaserte kilder, som ble undertegnet i 1974. En revidert OSPAR-konvensjon ble åpnet for undertegning 22. september 1992 og trådte i kraft 25. mars 1998. For å overvåke iverksettingen av konvensjonen ble det etablert en kommisjon, OSPARCOM. Vedtak i kommisjonen er bindende for partene. Fiskeri er unntatt fra konvensjonen med bakgrunn i at «fiskeressurser er behørig regulert under internasjonale og regionale avtaler som spesielt tar for seg slike spørsmål».

FNs Konvensjon om barnets rettigheter

FNs barnekonvensjon ble vedtatt i FN 20. november 1989 og skal sikre barns sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Konvensjonen har som hovedprinsipper at barn har rett til liv og helse, skolegang og utvikling, deltakelse og innflytelse, omsorg og beskyttelse. Ifølge artikkel 3 i konvensjonen skal «(h)andlinger som angår barn som foretas av myndigheter og organisasjoner ( . . .) først og fremst ta hensyn til barnets beste. Staten skal sørge for at de institusjoner og tjenester som har ansvaret for omsorgen eller vernet av barn, har den standard som er fastsatt, særlig med hensyn til sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner så vel som overoppsyn.» Norge er forpliktet til hvert femte år å rapportere til FNs barnerettighetskomité om oppfølgingen av barnekonvensjonen. Barneombudet er pålagt å følge med på om norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har påtatt seg ved å ratifisere konvensjonen.

Europaparlamentets og Rådets direktiv om fastsettelse av rammer for fellesskapstiltak for vannpolitikk (EUs rammedirektiv for vann) (2000/ 60/ EC)

EUs rammedirektiv for vann ble vedtatt 23. oktober 2000 og trådte i kraft 22. desember 2000. Frist for å gjennomføre direktivets krav i nasjonal rett er tre år etter ikrafttredelsesdato. Direktivets formål er å danne et rammeverk som kan beskytte vannressursene, både med tanke på kvalitet og kvantitet. Direktivet skal gjelde for vassdrag, grunnvann og kystnære sjøområder. Det stiller krav om at vannforekomster skal ha en god tilstand innen 2015 og at det etableres en helhetlig og koordinert forvaltning som ivaretar alle hensyn knyttet til vann. Alt vann innen et nedbørsfelt skal ses under ett, uavhengig av kommune-, fylkes- eller landegrenser. Nærmere organisering forutsettes avklart i forbindelse med implementering av direktivet.

Norge har allerede et lov- og forskriftsverk som ivaretar direktivets krav til å kunne pålegge tiltak. Direktivets krav til plan- og målstyring medfører imidlertid behov for lov- og forskriftsendringer. Det må tas standpunkt til hvilken lovgivning og hvilket plansystem som skal være grunnlaget for gjennomføringen av direktivet. Så vidt utvalget forstår, pågår fortsatt diskusjoner mellom de berørte departementene om organisasjonsmessige løsninger for gjennomføring av direktivet.

Konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater (ILO-konvensjonen)

Konvensjonen ble vedtatt i 1989 av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Den legger blant annet bånd på det offentliges myndighet til å regulere utnyttelsen av grunn og andre naturressurser i områder som urfolk har krav på å få anerkjent rettigheter til. Konvensjonen fastslår urfolks rett til å delta i bruk, styring og bevaring av naturressursene i deres landområder og innebærer at urfolk har krav på å bli hørt før det foretas reguleringsmessige inngrep i forhold til utnyttelsen av naturressursene i områder som urfolk har rettigheter til. De har også krav på å få delta aktivt ved avgjørelsen av hvordan naturressursene i områder som urfolk har rettigheter til, skal utnyttes. Norge ratifiserte konvensjonen 20. juni 1990. Med ratifikasjonen ble samenes status som urfolk i Norge anerkjent.

Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter, Fakultativ protokoll til Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter, og Den andre tilleggsprotokoll om avskaffelse av dødsstraff til Den Internasjonale Konvensjon av 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter.

Artikkel 27 stadfester at «(i) de stater hvor det består etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter, ikke berøves retten til sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne og praktisere sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.»

Europeisk landskapskonvensjon

Konvensjonen ble vedtatt 20. oktober 2000 og ratifisert av Norge 23. oktober 2001. Konvensjonens hovedintensjon er å fremme ivaretakelse av landskap gjennom vern, forvaltning og planlegging. Artikkel 5 i konvensjonen forplikter partene til:

• å erkjenne i egen lovgivning at landskapet er et vesentlig element i folks omgivelser, et uttrykk for mangfoldet i deres felles kultur- og naturarv samt et fundament for deres identitet,

• å fastlegge og iverksette en landskapspolitikk som tar sikte på vern, forvaltning og planlegging av landskap ved å innføre særlige tiltak omhandlet i artikkel 6,

• å etablere prosedyrer som gir mulighet for medvirkning fra publikum, lokale og regionale myndigheter og andre med interesse for utforming og gjennomføring av landskapspolitikk omhandlet under bokstav b) ovenfor,

• å integrere landskap i sin distrikts- og byplanleggingspolitikk og i sin politikk innen kultur, miljøvern, landbruk, økonomi og på det sosiale området, samt på andre områder som kan ha direkte eller indirekte innvirkning på landskap.

På et møte mellom de nordiske miljøvernministrene i februar 2003 ble det besluttet at implementeringen av landskapskonvensjonen kan skje gjennom nordisk samarbeid og erfaringsutveksling.

UNESCOs Konvensjon om vern av verdens kultur- og naturarv

Konvensjonen ble vedtatt av UNESCOs generalforsamling 16. november 1972 og ratifisert av Norge 12. mai 1977. Formålet er å gi spesiell beskyttelse til steder som på grunn av sin universelle verdi må anses som verdensarv for kommende generasjoner og hele menneskeheten. Konvensjonen forplikter partene til å foreta en registrering av alle objekter/områder som inngår i kultur- og naturarven på deres territorium og som er egnet for vern i henhold til konvensjonen. På grunnlag av disse oversiktene skal Komiteen for verdens kulturarv angi hva som skal betraktes som tilhørende verdensarven og som derfor kommer inn under konvensjonens vernetiltak.

Nasjonalt prioriteres arbeidet med å etterleve konvensjonens krav til forvaltning av eksisterende verdensarvobjekter og med å supplere verdensarvlisten med nye områder. Norge har foreløpig fire steder på listen. Disse er bryggen i Bergen, bergstaden Røros, Urnes stavkirke og bergkunsten i Alta. UNESCO er varslet om at Norge ønsker å nominerer fire nye verdensarvområder; Vegaøyan på Helgelandskysten, vestnorsk fjordlandskap (Geirangerfjorden og Nærøyfjorden), ytre Lofoten og Tysfjord/Hellemobotn.

Øvrig samarbeid

Vision and Strategies around the Baltic Sea (VASAB)

VASAB er et samarbeid mellom ministrene med ansvar for regional planlegging i statene rundt Østersjøen. Samarbeidet startet i 1992, og 11 land deltar; Norge, Sverige, Danmark, Finland, Tyskland, Polen, Litauen, Latvia, Estland, Hviterussland og Russland.

Siste ministerkonferanse ble holdt 20.- 21. september 2001 i Wismar (Mecklenburg-Vorpommern). Ministrene vedtok der et revidert handlingsprogram (VASAB 2010 Plus) som i stor grad har lagt føringene for EU-programmet Interreg III B i Østersjøområdet. Østersjøprogrammet er nå åpnet for deltakelse fra hele Norge, og utgangspunkt for prosjektsamarbeidet som en rekke norske fylker engasjerer seg i.

På denne måten blir norske regionale organer tilført nye erfaringer og impulser utenfra, som i neste omgang omsettes i forbedringer her hjemme.

VASAB har satt i gang en bredere prosess (VASAB 2015 - The Way Ahead) med sikte på å styrke integrasjonen innen Østersjøområdet og mellom Østersjøområdet og det øvrige Europa. «Øst - Vest Forum» er del av denne prosessen. Siktemålet er å styrke utvekslingen av erfaringer og informasjon om romlig planlegging, og oppbygging av kompetansesentra i hver region. Dette vil både få fram strukturer for gjennomføring av planer så vel som et antall skolerte nøkkelpersoner i regionene.

European Conference of Ministers responsible for Regional Planning (CEMAT)

CEMAT er et forum for ministrene med ansvar for regional planlegging i de 44 medlemsstatene innen Europarådet. Ministrene samles hvert 3. år. En tjenestemannskomité, Committee of Senior Officials (CSO) følger opp arbeidet mellom ministerkonferansene.

Samarbeidet har frambrakt viktige resultater. Blant annet har retningslinjene for en bærekraftig romlig utvikling i Europa, som ble vedtatt av CEMAT 7.- 8. september 2000 i Hannover 1 , gitt en klarere forståelse av hva en regionalt balansert og bærekraftig utvikling innebærer, anvendelsen av prinsippene om nærhet og gjensidighet i plan- og beslutningsprosessene og behovet for institusjonsbygging også i Europarådets «gamle» medlemsstater. Disse kunnskapene er lagt til grunn blant annet i samarbeidsprogrammet mellom departementene og fylkeskommunene/KS om fornyelse av fylkesplanleggingen.

Interreg (Interregional cooperation)

Interreg er et program for grenseregionalt, transnasjonalt og interregionalt samarbeid i regi av EU. Hensikten er økt sosial og økonomisk integrasjon i Europa. Norge har deltatt siden 1996. En ny programperiode, Interreg III, startet ved inngangen av 2000 og vil vare ut 2006. Miljøverndepartementet deltar i arbeidet med programmet, som i Norge ledes av Kommunal- og regionaldepartementet.

Norge har i en 5-årsperiode deltatt i regionalt samarbeid over nasjonale grenser gjennom EUs program for regional utvikling, Interreg. Norsk deltakelse i Interreg er ikke del av EØS-avtalen. Arbeidet bidrar til utveksling av erfaringer av nytte for norsk regional planlegging og utvikling for alle norske deltakere, ofte med fylkeskommunene i en lederrolle. Gjennom å systematisere og forankre erfaringene med det internasjonale samarbeidet i ordinært nasjonalt arbeid, vil de langsiktige gevinstene av deltakelse i internasjonalt arbeid synliggjøres og kunne bidra til å videreutvikle den regionale utviklingsrollen.

Miljøverndepartementet deltar i programmenes formelle organer og en nasjonal referansegruppe. En hovedoppgave her er å sikre at prosjekter holder faglig mål og at de utformes innenfor rammen av nasjonal politikk.

European Spacial Development Perspective (ESDP)

ESDP er utformet på initiativ av EUs planleggingsministre og ble vedtatt på et uformelt møte mellom planleggingsministrene i EU 10-11. mai 1999. Dokumentet er politisk vedtatt, men er ikke bindende for medlemsstatene. ESDP er et forsøk på å gi retningslinjer for samordning av fysisk, økonomisk og sosial planlegging innen EU, både for EU som helhet, det enkelte medlemsland og deres regioner og lokalnivåer (kommuner). ESDP skal hjelpe til å utjevne regionale forskjeller gjennom å styrke periferien uten å svekke konkurransekraften til sentrum. EUs strukturfond skal være ett virkemiddel i dette arbeidet.

The International Council for Local Environmental Initiatives (ICLEI)

ICLEI er en organisasjon under International Union of Local Authorities (IULA)-paraplyen, der Kommunenes Sentralforbund (KS) er tilknyttet sammen med sine søsterorganisasjoner i andre land. Organisasjonen ble stiftet under verdenskongressen for lokalforvaltninger for en bærekraftig framtid i FN i 1990. Formålet til ICLEI er å utvikle og støtte et internasjonalt nettverk av lokalforvaltninger som arbeider for å bedre miljøforholdene på kloden.

Gjennom medlemskap i organisasjonen får de enkelte lokalsamfunnene tilgang til et nettverk med betydelig kompetanse på miljøområdet. I tillegg tilbyr ICLEI opplæringsprogram overfor lokalforvaltningen om spørsmål relatert til bærekraftig utvikling. Norge har i begynnelsen av 2003 15 medlemmer i ICLEI: Fredrikstad, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim, Tingvoll, Karmøy, Ski, Lørenskog, Haugesund, Bergen, Arendal, Drammen og Kommunenes Sentralforbund.

Nordiske planministermøter

De nordiske miljøvernministrene er også planministre (unntatt for tiden i Finland). Siden 2000 har det derfor blitt avholdt uformelle planministermøter i tilknytning til miljøvernministermøtene. På embetsmannsnivå avholdes hvert år et uformelt nordisk planmyndighetsmøte. Dette forbereder planministermøtene og beslutter om fellesnordiske faglige aktiviteter på området, herunder om konsekvensutredninger, regional og kommunal planlegging, planjus med videre.

FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemning

Reglene ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1993. Reglene er ikke juridisk bindende for medlemslandene, men er gitt i form av anbefalinger og er uttrykk for sterke moralske og politiske forpliktelser. Reglene framhever målet om full deltakelse og likestilling. Regel 5 omhandler tilgjengelighet og angir blant annet at: «Det bør tas hensyn til kravet om tilgjengelighet i utformingen og utbyggingen av det fysiske miljøet allerede fra starten av planleggingen». Det har vært en oppfatning at standardregelen ikke er tilstrekkelige for å oppnå resultater, og FNs hovedforsamling har derfor igangsatt arbeidet med å utarbeide en egen FN-konvensjon om menneskerettigheter for funksjonshemmete.

Ministerkomiteen i Europarådet vedtok i 1992 anbefalingen On a coherent policy for people with disabilities. Ett av hovedprinsippene er at funksjonshemmete skal garanteres full og aktiv deltakelse i samfunnslivet. Dette skal blant annet skje ved å «remove wherever possible all obstacles in the environment and in society and make it possible for people with disabilities to play a full role.»