6 Utdanning, spesialisering og kompetanseutvikling

I tannhelsetjenesten er det i hovedsak 4 yrkesgrupper: tannleger, tannpleiere, tannhelsesekretærer og tannteknikere.

6.1 Utdanning av personell – ansvar

Universitets- og høgskoleloven og de årlige budsjettvedtak i Stortinget regulerer i hovedsak høgskolenes og universitetenes virksomhet.

6.1.1 Tannleger

Antall utdanningsplasser bestemmes av Utdannings- og forskningsdepartementet. Det gjelder antall studieplasser for både tannleger og leger og framgår av budsjettvedtak i Stortinget som danner grunnlag for tildeling av budsjettmidler til universitetene.

Innholdet i utdanningen må tilfredsstille krav i EU-direktiv (såkalt sektordirektiv, for bl.a. leger, tannleger, jordmødre). Ut over dette er universitetene autonome når det gjelder innhold. Verken Utdannings og forskningsdepartementet eller Helse- og omsorgsdepartementet kan styre innholdet i utdanningen.

6.1.2 Tannlegespesialister 

Det følger av forskrift om spesialistgodkjenning av helsepersonell at Helse- og omsorgsdepartementet kan fastsette hvilke avgrensede deler av odontologiske fagområder det kan gis spesialistgodkjenning i.

Helse- og omsorgsdepartementet fastsetter nærmere regler om gjennomføringen av spesialistutdanning av tannleger og kan bestemme at søkere må gjennomgå prøve for å kunne godkjennes som spesialist.

Før departementet treffer vedtak om odontologiske spesialiteter, skal uttalelse fra Den norske tannlegeforening og de odontologiske fakultetene foreligge.

6.1.3 Tannpleiere

Tannpleiere utdannes ved tannpleierutdanningen ved henholdsvis Det odontologiske fakultet, Universitetet i Oslo og Bergen og ved Høgskolen i Tromsø.

Høgskolene (og ev. universitetene) står fritt til å opprette og nedlegge utdanninger av inntil tre års varighet innenfor budsjettet de tildeles.

Innholdet i utdanningene bestemmes av studieplaner som godkjennes av Høgskolestyret eller Universitetsstyret. Antall studieplasser er fastsatt i tildelingsbrevet fra Utdannings- og forskningsdepartementet etter budsjettbehandlingen.

6.1.4 Tannhelsesekretærer

Utdanningen er lagt til videregående skoler. Det er et fylkeskommunalt ansvar.

6.1.5 Tannteknikere

Utdanningen ligger på høyskolenivå. Høyskoletilbudet er 3-årig og knyttet til helsefaglig avdeling på Høyskolen i Oslo.

6.2 Yrkesgrupper – oppgaver

Vurdert ut fra de sentrale fagorganisasjoners profiler synes det å være aksept for følgende arbeidsdelinger på tvers av yrkesgrenser:

• Tannleger kan faglig dekke alle funksjoner

• Tannpleiere er ”spesialister” på forebyggende og helsefremmende arbeid både i og utenfor klinikken. De kan også diagnostisere tannsykdom og avgjøre om henvisning videre til tannlege for behandling er nødvendig.

• Tannhelsesekretærer kan bl.a. stå for administrative støttefunksjoner, assistanse etter behov og flere andre oppgaver.

I rapporten ”Tannhelsetjenesten i Norge”, Helsedepartementet 5/2004 pekes det på ønsket om at oppgavene blir bedre fordelt mellom tannpleiere og tannleger. En forutsetning for optimal oppgavefordeling er at tannlege, tannpleier og tannhelse­sekretær jobber i team. Det er også formidlet at mange klinikker har funnet fram til en god opp­gavefordeling og at dette skjer i økende grad.

6.3 Antall spesialister og personer med fagspesifikk videreutdanning

Det er fire spesialiteter i odontologi og tre fagspesifikke videreutdanninger.

Spesialitetene er:

• Oral kirurgi og oral medisin

• Kjeveortopedi (”tannregulering”)

• Pedodonti (”barnetannpleie”)

• Periodonti (”Tannkjøtt-, tannløsningssykdommer”)

Fagspesifikke videreutdanninger (ikke spesialiteter):

• Protetikk og bittfysiologi

• Endodonti (”rotfylling”)

• Kjeve- og ansiktsradiologi

Sosial- og helsedirektoratet gir anbefaling om hvilke spesialiteter en skal ha til enhver tid. Helse- og omsorgsdepartementet fastsetter spesialitetene. Den norske tannlegeforening er delegert godkjenningen av den enkelte spesialist.

Kjeveortopedi har det største antallet spesialister og har alene flere spesialister enn de tre andre spesialitetene til sammen.

Fordelingen av antall personer med spesialistkompetanse og andre med spesialutdanning fordeler seg ulikt mellom fylkene, se tabell 6.1.

6.4 Spesialisering

Det er viktig å finne den riktige balansen mellom faglig og akademisk spesialisering på den ene siden og klinisk spesialisering på den andre siden. Fagkompetanse på høyt vitenskapelig nivå er en viktig forutsetning både for generell faglig oppdatering, faglig rådgivning, spesialistutdanning og støtte til personer som vil oppnå særlige akademiske grader. I den grad en ikke finner grunnlag for klinisk spesialisering, kan det likevel være av betydning at utøvere i allmennpraksis har lett tilgang til å få råd i miljø med særlig kompetanse. Spesialisering må ikke føre til at allmennpraktiserendes kompetanse reduseres, men styrkes.

Utvalget har fått utarbeidet oversikter over hvor mange innbyggere det er bak hver person i vedkommende yrkesgruppe innen tannhelsetjenesten. Undersøkelsen omfatter foruten Norge også Sverige, Danmark, Finland, Nederland, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Sveits. Informasjonen er fra Dental Liaison Committee in the EU: Manual of Dental Practice 2004.

Spesialister i Norge sammenlignet med andre land:

• Norge har middels antall godkjente spesialiteter.

• Antallet på spesialister er relativt høyt, likevel med klart mindre dekning i forhold til folketall enn i Sverige og Finland.

• Dekningen av kjeveortopeder er likevel bedre i Norge enn i Finland.

• Dekningen i oralkirurgi er i Norge relativt beskjeden.

• Norge og Sverige stiller i særklasse når det gjelder dekningsgrad i pedodonti og periodonti, likevel slik at Sverige ligger klart foran når det gjelder pedodonti.

Følgende spesialiteter forekommer i minst ett av de nevnte land:

• samfunnsodontologi (mest utpreget i Finland, men også i noen grad i Tyskland og Storbritannia)

• endodonti (Sverige og Storbritannia)

• allmennklinisk spesialisering (Finland)

• protetikk (Storbritannia og Sveits), oralmedisin (Storbritannia) og oral radiologi (Storbritannia)

• i Norge er oralmedisin inkludert i oralkirurgien

For å få spredd spesialistene geografisk, slik at både befolkningen og allmenntannlegene kan få full nytte av dem, må spesialister knyttes til odontologiske kompetansesentra både under og etter endt utdanning.

6.5 Odontologiske kompetansesentra

6.5.1 TAKO-senteret

TAKO-senteret er et nasjonalt kompetansesenter for sjeldne medisinske tilstander med munnhuleproblemer. I tillegg til tannlegespesialister har senteret logoped og fysioterapeut. En tverrfaglig tilnærming er sentral.

Senteret får henvist pasienter fra hele landet for diagnostisk utredning og behandlingsplanlegging. Andre oppgaver er forskning, innsamling og formidling av kunnskap i form av studentundervisning, etterutdanning og kurs.

Fra 1.1.2004 er TAKO-senteret en avdeling i Lovisenberg Diakonale Sykehus.

6.5.2 Andre kompetansesentra

Utover TAKO-senteret og de odontologiske fakultetene er det foreløpig bare etablert ett odontologisk kompetansesenter. Stortinget ba i vedtak av 7. mai 1998 regjeringen om å vurdere eventuell opprettelse av slike kompetansesentra. ”De bør vurderes i sammenheng med spesialistutdanning av tannleger og de odontologiske fakultetenes rolle i dette. Videre bør kompetansesentra vurderes i forhold til spesialistvirksomhet innen tannhelsetjenesten, fagutvikling og stabilitet i den offentlige tannhelsetjenesten.”

Etter oppfordring fra departementet har de berørte fylkeskommunene utredet etablering av kompetansesentra slik:

• For Nord-Norge. Senter er etablert i Tromsø.

• For Trøndelags-fylkene og Møre og Romsdal.

• For Vestfold, Buskerud, Telemark og Agder-fylkene. Senter er under etablering i Arendal.