Del 5
Oppsummerende vurderinger

19 Økonomiske og administrative konsekvenser

Det påpekes at området for utvalgets arbeid er begrenset til regelverket omkring fastsettelse og endring av foreldreskap. Den store majoriteten av foreldreskap etableres på en enkel måte. Det er særtilfellene som krever mer kompliserte juridiske løsninger, og som utvalget i hovedsak har vurdert. Forslagene i utredningen gjelder i første rekke saker som ikke går etter lovens hovedregler, og problemer som ikke vil oppstå i utstrakt grad. På noen områder kan forslagene føre til en svak økning i saksomfang, mens det på andre områder kan føre til en tilsvarende nedgang. Under enhver omstendighet er antallet enkeltsaker som vil bli berørt av utvalgets forslag, meget beskjedent. Utvalget legger til grunn at forslagene som fremmes i utredningen, ikke har noen økonomiske og administrative konsekvenser av vesentlig betydning for det offentlige.

Mange av forslagene til endringer i lovteksten som utvalget har framlagt innebærer redigering av språk, forenkling av lovtekst bl.a. ved endring av begrepsbruk. Ved å endre begrepsbruken i loven slik at fedre skal erklære farskap, vil det være behov for oppdatering av blanketter og informasjonsmateriell for øvrig. Alle lovendringer vil imidlertid føre til behov for informasjon, og forslagene her vil ikke innebære noen vesentlig kostnad i forhold til ordinære utgifter på informasjonssiden.

Utvalget foreslår å begrense adgangen til å reise sak om endring av farskap ved tidsfrister for saksanlegg. Dette vil kunne føre til en viss begrensning av saksanlegg. Et annet forslag er imidlertid å gi barnet rett til kunnskap om biologisk opphav, uten at dette endres juridisk. Utvalget forslår videre å utvide personkretsen som kan reise sak med begjæring om å få fastsatt samværsrett. Ingen av forslagene antas å medføre noen endring i antall saker på saksområdet ut over den naturlige variasjonen i sakstilfang for domstolene fra år til år. Når forslagene sees i sammenheng, antas de ikke å føre til noen vesentlig endring i det totale saksomfanget.

Utvalget foreslår enkelte endringer i Arbeids- og velferdsetatens oppgaver. Dette innebærer at enkelte oppgaver faller bort: ansvar for å følge opp ensidig erkjennelse av farskap for samboere, enklere saksbehandling ved opphevelse av ordningen med farskapsforelegg, og ved at anerkjennelse av farskap fastsatt i utlandet foreslås overført til folkeregistermyndigheten. Det offentliges ansvar for å sørge for at det blir fastsatt farskap til barn som ikke har noen far, utføres i dag av Arbeids- og velferdsetaten. Utvalget foreslår at dette ansvaret utvides til også å omfatte barn som er født i utlandet mens juridisk forelder er bosatt i Norge, og at det offentlige skal ha plikt til å klarlegge hvem som har født barnet i tilfeller hvor mors identitet ikke oppgis ved registrering i folkeregisteret. Disse sakstypene anslås til samlet å være av et svært lite omfang. Oppgavene som foreslås tilført etaten anses for å være av tilsvarende omfang som oppgavene som foreslås å bortfalle.

På adopsjonsområdet foreslår utvalget at det skal kunne innvilges adopsjon med virkning som en stebarnsadopsjon i tilfeller hvor barnet bare har hatt én juridisk forelder og denne er død. Dette er et område hvor det allerede i dag søkes om adopsjon. Det er i første rekke rettsvirkningene av adopsjonen som foreslås endret. Det kan ikke utelukkes at en slik adgang kan føre til en svak økning i søknader om stebarnsadopsjon, uten at dette kan tallfestes. Det foreslås også at det skal kunne innvilges stebarnsadopsjon hvis partene er separert eller skilt. Utvalget legger til grunn at den viktigste grunnen til at søknader om stebarnsadopsjon øker, er det faktum at personer bosatt i Norge får barn ved hjelp av assistert befruktning i utlandet.

Det forslås at en familie som har bodd i utlandet og som har fått barn ved hjelp av surrogatmor, skal kunne få foreldreskapet godkjent på samme måte som en utenlandsk adopsjon, dersom de senere flytter til Norge. Utvalget legger til grunn at det kan tenkes at slike tilfeller kan oppstå, men at de antas å være så vidt sjeldne at de trolig ikke oppstår hvert år.

Utvalget foreslår å flytte myndigheten til å godkjenne utenlandske farskap som ikke følger direkte av loven fra Arbeids- og velferdsetaten til folkeregistermyndigheten (Skatteetaten). Folkeregistermyndigheten registrerer allerede i dag farskap som er fastsatt i utlandet. Utvalget foreslår at det i forbindelse med denne registreringen skal foretas en formell vurdering av om farskapet kan komme istedenfor farskap fastsatt i Norge. Utvalget legger til grunn at folkeregistreringsmyndigheten etter gjeldende rett prøver hvilke farskap som kan registreres i folkeregisteret, og at en overføring av den formelle myndigheten til å anerkjenne utenlandske farskap i realiteten innebærer at det skapes et høyere bevissthetsnivå rundt saksbehandlingen forut for godkjenningen.

Utvalget foreslår å utvide adgangen til farskapstesting på fosterstadiet slik at kvinnen skal kunne begjære morkakeprøve og DNA-analyse etter 12. svangerskapsuke. I dag kan gravide kvinner få utført farskapstest på fosterstadiet via prøvetaking og DNA-analyser dersom de har vært utsatt for seksuelle overgrep. Utgiftene til dette dekkes av det offentlige, og utvalget går inn for å videreføre dette. I tilfeller hvor den gravide kvinnen selv tar initiativ til å få utført farskapstestingen uten at hun kan ha vært utsatt for seksuelle overgrep, mener utvalget at kvinnen selv skal dekke utgiftene til DNA-analyse og til egenandel ved morkakeprøve. Utvalget legger til grunn at farskapstesting under svangerskapet kommer til å være aktuelt så vidt sjelden at det ikke vil medføre vesentlige kostnader for det offentlige. Se for øvrig omtale under punkt 15.6.

Oppsummert finner utvalget at utvalgets samlede forslag ikke vil føre til økonomiske merkostnader for det offentlige. De administrative konsekvensene er det redegjort for ovenfor.

20 Merknader til de enkelte paragrafer

Språklig gjennomgang:

Utvalget har bedt Språkrådet om å gjennomgå de delene av lovutkastet som av utvalget er formulert på nynorsk. Språkrådet har kommet med forslag til en rekke språklige endringer som i all hovedsak er tatt til følge i utvalgets forslag til endret lovtekst.

Utvalget noterer videre at en rekke av de språklige endringsforslagene også er kommet i forhold til eldre lovtekst i barneloven, herunder i endringer som ble foretatt i samband med vedtaket av felles ekteskapslov. Endringsforslagene gjelder for paragrafer der utvalget bare har fremmet endringsforslag til enkelte ledd, men der Språkrådet har kommet med endringsforslag til alle ledd.

I og med at Farskapsutvalget ikke er nedsatt for å gjennomføre en større revidering av barneloven, er disse forslagene til endring av eldre lovtekst stort sett ikke tatt til følge, til tross for at utvalget kan se at gjeldende lovtekst ikke språklig alltid er på høyden. En slik generell oppretting av eldre lovtekst ville føre til problemer med å forstå hvilke av utvalgets endringsforslag som er av ren språkopprettingskarakter, og hvilke som har et substansielt innhold.

Utvalget har derfor stort sett ikke videreført de av Språkrådets forslag som bare gjelder de delene av lovteksten som ikke omfattes av utvalgets endringsforslag. Det er således en rekke «språklige feil» i den lovteksten som er gjengitt nedenfor når den vurderes opp mot korrekt nynorsk ordvalg og syntaks. Dette taler for at barneloven bør bli gjenstand for en mer fullstendig språklig gjennomgang, se for øvrig punkt 2.6 der utvalget, uavhengig av dette forholdet, anbefaler at departementet vurderer behovet for en større lovrevidering.

Til endringer i kapitteloverskriften til kapittel 1:

Utvalget foreslår å oppheve § 1a, slik at eneste gjenstående paragraf i kapitlet omhandler fødselsmeldingen. Kapitteloverskriften foreslås endret for bedre å samsvare med kapitlets innhold.

Til endringene i § 1a:

Utvalget foreslår å oppheve § 1a om at moren ved fødselen har rett til å ha med far, medmor eller en annen som står henne nær dersom det ikke er utilrådelig av medisinske grunner. Forslaget er ikke ment å innebære en realitetsendring. Utvalget viser til at mors rett til å ha noen med ved fødselen er regulert av pasientrettighetsloven § 3-1 tredje ledd som gir uttrykk for at dersom pasienten ønsker at andre personer skal være til stede når helsehjelp gis, skal dette imøtekommes så langt som mulig. Ettersom bestemmelsen i barneloven § 1a i første rekke regulerer mors rettigheter som fødende og ikke gjelder barnet, foreslår utvalget at paragrafen oppheves i sin helhet.

Til endringer i kapitteloverskriften til kapittel 2:

Utvalget legger vekt på å benytte fellesbetegnelsen foreldre i tilfeller hvor regelverket omfatter både mor, far og medmor. Dette kommer til uttrykk i forslag til endring av kapitteloverskriften i kapittel 2.

Til endringene i § 3:

Ved vedtakelse av endringer i ekteskapsloven 27. juni 2008 ble det ved en inkurie vedtatt et ekstra «skal» i § 3 første ledd. Utvalgets forslag retter denne feilen. I tredje ledd foreslås samtidig «ledd» endret til «stykket».

Videre foreslår utvalget endringer i vilkårene for medmorskap. Utvalget foreslår å oppheve § 3 andre ledd andre punktum som krever kjent sæddonor ved assistert befruktning i utlandet. Se utvalgets vurderinger i punkt 11.7.

Til endringene i § 4:

Lovutkastet innebærer en endring i terminologi ved at far og medmor ikke vedgår , men erklærer foreldreskap. Se utvalgets vurderinger i punkt 10.5.

I § 4 andre ledd foreslår utvalget at farskap ikke lenger skal kunne erklæres overfor skipsfører og utenlandsk myndighet, se vurderingene i punkt 16.3. Erklæring av farskap overfor jordmor og lege ved svangerskapskontroll vurderes som den mest ønskelige og hensiktsmessige framgangsmåten ved etablering av farskap når mor og far ikke er gift. Utvalget foreslår derfor at dette alternativet står først i opplistingen i andre ledd. Utvalget foreslår også enkelte språklige endringer i andre ledd siste punktum, uten at dette er ment å innbære noen endring i bestemmelsens innhold.

Videre foreslår utvalget å oppheve samboers adgang til ensidig erklæring av farskap uten mors samtykke i dagens barnelov § 4 tredje ledd. Se utvalgets vurderinger i punkt 10.4.

Gjeldende § 4 fjerde ledd vil falle bort som følge av utvalgets forslag om å oppheve ordningen med farskapsforelegg. Se merknaden til § 11.

I § 4 siste ledd foreslås det at siste punktum oppheves. Utvalget foreslår å oppheve § 3 andre ledd andre punktum om kjent sæddonor ved assistert befruktning i utlandet. Se også merknaden til § 3 og utredningens punkt 11.7.

Utvalget mener for øvrig det er tilstrekkelig at lovteksten viser til tilskotsfuten, dommeren og Arbeids- og velferdsetaten i forslaget til § 4 andre ledd bokstav c.

Til endringene i § 4a:

Utvalget foreslår at det framheves i lovteksten at reglene som gjelder endring av farskap også vil gjelde for medmorskap så langt de passer. Etablering av medmorskap er i hovedsak regulert ved særskilte bestemmelser i §§ 3 og 4, men vil i enkelte tilfeller også være regulert av bestemmelser i §§ 5, 6, 8 og 9 og kapittel 3 og 4. Forslaget til nytt punktum i tredje ledd skal bare være eksempler på hvilke regler som gjelder for medmorskap og innebærer ingen begrensning av regelen i tredje ledd første punktum. Alle bestemmelser som gjelder farskap vil også gjelde for medmorskap så langt de passer.

Til endringene i § 5:

Forslaget til endring i overskriften er en følge av at paragrafen foreslås å omfatte det offentlige ansvaret for å fastsette eller klarlegge både farskap, medmorskap og morskap.

Det følger av forslag til nytt andre ledd at det offentlige skal ha ansvar for å fastsette farskap eller medmorskap også i tilfeller hvor dette opprinnelig er fastsatt i utlandet, men hvor det ikke kan anerkjennes etter § 85.

Det offentliges plikter skal i første rekke utføres av bidragsfogden, jf. oppgavene til bidragsfogden som er hjemlet i barneloven kapittel 3. I enkelte saker vil også Arbeids- og velferdsetaten for øvrig og domstolene ha oppgaver etter barneloven kapittel 3 og 4.

Det offentliges ansvar skal også gjelde etter at en mulig far er død. Ansvaret skal imidlertid ikke gjelde i ubegrenset tid, jf. adgangen til å henlegge saken når det foreligger sterke grunner, se lovutkastet § 11 tredje ledd. Når det er gått noe tid etter dødsfallet, vil betydningen for mor og barn av å få fastslått farskapet bli mindre, særlig hvis arveoppgjøret er avsluttet. Normalt vil farskapsspørsmålet også være både vanskeligere og mer ressurskrevende å klarlegge når det har gått lang tid siden den aktuelle mannen døde.

Utvalget foreslår å pålegge det offentlige en plikt til å klarlegge morskap, se vurderingene i kapittel 12. Forslaget til nytt tredje ledd skiller seg fra de foregående leddene ved at morskap fastsettes på annen måte enn farskap. Prinsippet om at mor er den kvinnen som har født barnet, er lovfestet i § 2. I tilfeller hvor barn blir begjært fødselsregistrert i norsk folkeregister uten at morskap oppgis, vil det offentlige ha en plikt til å klargjøre identiteten til kvinnen som har født barnet. Oppgaven etter § 5 tredje ledd forutsettes først og fremst utført av bidragsfogden/Arbeids- og velferdsetaten. I tillegg foreslås det å innføre en søksmålsadgang for det offentlige, jf. utkast til endringer i § 29b. For øvrig foreslås det ikke regler om framgangsmåten når det offentlige skal klargjøre morskap. Barneloven kapittel 3 skal ikke gis anvendelse for denne typen saker.

For barn født i Norge vil plikten etter tredje ledd være mest aktuell når barn er født utenfor fødeinstitusjon eller i de mer sjeldne hittebarntilfeller.

Forslag til nytt tredje ledd vil innebære at folkeregistermyndigheten skal sende melding til bidragsfogden i tilfeller hvor de fødselsregistrerer et barn uten at morskap er kjent. Deretter må bidragsfogden forsøke å klarlegge de faktiske forhold mht. hvem som har født barnet.

Muligheten for eggdonasjon fører til at en DNA-analyse ikke vil kunne gi sikker kunnskap om morskap, ettersom morskap fastsettes på bakgrunn av fødsel og ikke genetisk tilknytning, jf. prinsippet i § 2.

Til endringene § 6:

I første ledd foreslås det en ny bestemmelse om frist for barnets saksanlegg etter fylte 18 år.

Utvalget foreslår videre at tidligere frister for saksanlegg fra foreldre og tredjemann gjeninnføres. Utvalgets forslag til § 6 andre og tredje ledd har samme ordlyd som tidligere § 6 andre og tredje ledd, slik bestemmelsene var inntil lovendring 20. desember 2002. Utvalgets lovutkast er her ment å ha samme innhold som de tidligere bestemmelsene.

Utvalget antar at mor vanligvis vil ha nødvendig kunnskap fra barnet er født. Det samme vil vanligvis også gjelde for en mann som mener han er faren til et barn som får en annen juridisk far. For mor vil derfor ettårsfristen vanligvis begynne å løpe fra fødselstidspunktet. Det samme vil kunne gjelde for en mann som mener han er faren.

Utvalgets forslag innebærer en ettårsfrist for både mor, far og en tredjemann som ønsker å bli far. Denne fristen regnes fra vedkommende fikk tilstrekkelig kunnskap. I tillegg gjelder det en treårsfrist fra barnet er født for tredjemanns saksanlegg. Denne treårsfristen gjelder uansett tredjemanns kunnskap om farskapet og regnes fra barnets fødsel.

Utvalget forutsetter at rettens adgang til å gjøre unntak fra fristene for saksanlegg bare skal benyttes i helt spesielle unntakstilfeller. Et mulig eksempel er når juridisk far er død og endring etter § 7 dermed er utelukket, men barnet, mor og biologisk far er enige om farskapet.

Det foreslås at gjeldende § 6 siste punktum blir nytt fjerde ledd.

Se også utvalgets vurderinger i punkt 14.3.

Til ny § 6a:

Utvalget foreslår en ny bestemmelse om barns rett til kunnskap om hvem som er barnets genetiske far. Barnet kan benytte seg av denne rettigheten uten at dette får rettslige konsekvenser for farskapet. Rettigheten skal gjelde fra barnet er 18 år.

Det foreslås at barnet skal kunne kreve at Arbeids- og velferdsetaten gir pålegg om DNA-test på samme måte som i ordinære farskapssaker etter barneloven § 11 første ledd, med tilhørende mulighet for tvangsgjennomføring etter § 24. På samme måte som i ordinære farskapssaker, må det være en saklig grunn for at en mann pålegges slik testing. Det må således foreligge visse holdepunkter for at vedkommende kan være barnets far før det gis slikt pålegg.

Kunnskap om genetisk opphav etter § 6a utelukker ikke senere saksanlegg etter utkastet § 6. Når barnet har fått kunnskap om genetisk far, kan barnet velge å gå til sak for å få endret det juridiske farskapet innenfor fristene i utkastet § 6 første ledd.

Utkastet omfatter bare kunnskap om farskap. Barnet får ikke en tilsvarende rettighet knyttet til morskap, som henvises til de alminnelige reglene om saksanlegg i barneloven kapittel 4A.

Det offentlige skal bære kostnadene ved prøvetakingen og DNA-analysen, samt øvrige utgifter knyttet til behandlingen av saken. Domstolenes utgifter dekkes etter barneloven § 29.

Se også utvalgets vurderinger i punkt 14.2 og 14.3.

Til endringene i § 7:

Utvalget foreslår å presisere det offentliges ansvar for å forsikre seg om at den nye faren faktisk er barnets genetiske far. Forslaget innebærer et krav om at DNA-analyse peker ut den nye faren som barnets genetiske far før farskapet kan endres etter § 7. Når Arbeids- og velferdsetaten har mottatt erklæring av farskapet og eksisterende fars og mors aksept av erklæringen, må etaten innhente nødvendige DNA-analyser for å forsikre seg om at den mannen som ønsker å bli barnets nye far, også er barnets genetiske far. Mor, barn og den mannen som ønsker å bli barnets nye far må være villig til å avgi biologisk materiale for DNA-analyse. Det offentlige bærer kostnadene ved prøvetakingen og DNA-analysen, samt forvaltningens øvrige utgifter i sakens anledning.

Videre foreslår utvalget en ny bestemmelse om at frivillige endringer etter at barnet er fylt 18 år, krever barnets samtykke. Dette innebærer at Arbeids- og velferdsetaten ikke kan godkjenne en endring av farskapet når barnet har fylt 18 år uten at barnets samtykke til det nye farskapet foreligger.

Se også utvalgets vurderinger i punkt 14.3.

Prøver som offentlig myndighet skal legge til grunn, må være innhentet på forsvarlig måte slik at det sikres at det biologiske materiale stammer fra rett person. Det kan ikke benyttes prøver som er innhentet uten samtykke fra personen det skal tas prøver av. Analysen utføres av Rettsmedisinsk institutt som må forsikre seg om at nødvendig samtykke foreligger.

Uttrykket «vedgå» er byttet ut med «erklæring» i samsvar med utvalgets forslag til endring i terminologi. Se utvalgets vurderinger i punkt 10.5.

Til endringer i kapitteloverskriften til kapittel 3:

Som følge av § 4a tredje ledd om at regler i lov om forskrift som gjelder om eller for en far også gjelder for medmor, vil Arbeids- og velferdsetatens oppgaver etter kapittel 3 så langt de passer også gjelde for fastsettelse av medmorskap. Kapitteloverskriften foreslås å vise til Arbeids- og velferdsetatens oppgaver, uten spesifikt å henvise til farskaps- og medmorskapssaker.

Til endringene i § 10:

Utvalget foreslår en opprydding i begrepene som brukes på organer innen Arbeids- og velferdsetaten som utfører oppgaver etter barneloven. I gjeldende lov benyttes begrepene tilskotsfut (bidragsfogd), Arbeids- og velferdsdirektoratet og det organ i Arbeids- og velferdsetaten som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.

Arbeidet som utføres av Arbeids- og velferdsetaten i farskapssaker er for det alt vesentligste lagt til ett organ. Utvalget mener det er tilstrekkelig at lovteksten viser til tilskotsfut og Arbeids- og velferdsetaten. Arbeids- og velferdsetaten omfatter både Arbeids- og velferdsdirektoratet og de ulike lokale kontorer, samt forvaltningsenheten og begrepsbruken som foreslås av utvalget, er dekkende for alle aktuelle instanser.

Utvalget foreslår å flytte gjeldende andre ledd andre og tredje punktum til § 70 om hvordan barnebidraget blir fastsatt. Endringsforslaget innebærer ingen realitetsendring. Forslaget innebærer en forenkling av § 10 og vil flytte lovtekst om fastsettelse av bidrag til et kapittel hvor det mer naturlig hører hjemme. Bidragsfogdens plikt til å orientere både moren og den oppgitte faren om hvilke økonomiske og andre rettigheter og plikter de har når det gjelder barnet, foreslås beholdt i § 10 andre ledd.

Utvalget foreslår i nytt tredje ledd at departementet (for tiden Arbeids- og inkluderingsdepartementet) skal fastsette hvem som er bidragsfogd.

Til endringene i § 11:

Endringene i paragrafens overskrift er en konsekvens av at utvalget foreslår å oppheve ordningen med farskapsforelegg, se utvalgets vurderinger under punkt 16.4.

Lovteksten har tidligere vist til blodprøve som bevismiddel for å fastsette farskap. I dag er det tilstrekkelig med prøve av munnslimhinnen eller eventuelt annet biologisk materiale for å kunne foreta DNA-analyse som gir svar i farskapssaker, se omtale under kapittel 4. Utvalget foreslår at lovteksten utformes på en måte som er fleksibel i forhold til framtidig utvikling av analysemetoder.

Det må være en saklig grunn for at en mann pålegges farskapstesting. Det må således foreligge visse holdepunkter for at vedkommende kan være barnets far før det gis pålegg etter § 11 første ledd.

Gjeldende andre ledd foreslås flyttet til slutten av paragrafen av lovtekniske hensyn

Utvalget foreslår å oppheve tredje ledd, se vurderingene i punkt 16.5.

Som følge av forslaget om å oppheve ordningen med farskapsforelegg, vil fjerde ledd om når farskapsforelegg skal utstedes, falle bort. Til erstatning foreslås det at Arbeids- og velferdsetaten skal oppfordre den mannen som DNA-analysen utpeker som far til å erklære farskapet i tråd med § 4. En mann som tidligere ikke har villet erklære farskap, får en ny anledning til å påta seg farskapet etter at DNA-analyse utpeker ham til far. Dersom mannen ikke vil erklære farskapet, skal saken oversendes retten etter § 13 første ledd.

I nytt tredje ledd foreslår utvalget en videreføring av forvaltningens adgang til å henlegge en sak om farskap. Sterke grunner kan blant annet foreligge når barnet dør kort tid etter fødselen. Videre kan forvaltningen henlegge saken når det er åpenbart at man ikke vil finne den genetiske faren, for eksempel ved sæddonasjon med ukjent donor. Dette vil også gjelde i tilfeller der eneste farskapskandidat utelukkes ved DNA-analyse. I vurderingen av om det foreligger sterke grunner, vil det være relevant å legge vekt på om mor samtykker til henleggelse eller ikke. Selv om saken henlegges, kan mor reise sak etter fjerde ledd. Når det ikke foreligger sterke grunner, kan ikke forvaltningen henlegge saken og må fortsette arbeidet med å få etablert farskap eller medmorskap.

Det kan også i visse tilfeller være anledning til å henlegge en sak når mulig far er død og det har gått lang tid siden dødsfallet. Se merknadene til § 5.

Prøver som offentlig myndighet skal legge til grunn må være innhentet på forsvarlig måte, slik at det sikres at det biologiske materialet stammer fra rett person. Se også merknaden til § 24 når det gjelder rettens innhenting av DNA-analyse.

Det offentlige bærer kostnadene ved prøvetakingen og DNA-analysen, samt forvaltningens øvrige utgifter i sakens anledning.

For øvrig foreslår utvalget at loven bruker benevnelsen Arbeids- og velferdsetaten, i stedet for Arbeids- og velferdsdirektoratet. Dette innebærer ingen realitetsendring, men er en konsekvens av forslag om en felles benevning på Arbeids- og velferdsetatens organer i saker etter barneloven.

Til endringene i § 12:

Utvalget foreslår å oppheve ordningen med farskapsforelegg, se utvalgets vurderinger under punkt 16.4. Derfor foreslås § 12 opphevet i sin helhet.

Til endringene i § 13:

Bestemmelsen regulerer når Arbeids- og velferdsetaten skal oversende saken til domstolen. Det foreslås at saken skal oversendes retten for avgjørelse i saker der farskapet er omtvistet, enten fordi mannen ikke vil erklære farskapet eller fordi kvinnen ikke vil godta erklæringen. Dersom Arbeids- og velferdsetaten har henlagt saken etter § 11 tredje ledd, fordi sterke grunner taler for det, skal saken ikke gå videre til domstolsbehandling. Som følge av forslaget om å oppheve ordningen med farskapsforelegg, anses ikke behovet for bokstav a) til c) i gjeldende § 13 første ledd for lengre å være til stede.

Ved erklæring i tråd med § 4 blir det etablert juridisk farskap til barnet. Farskapet blir da registrert i folkeregisteret og skal legges til grunn i alle aktuelle sammenhenger. Dersom saken har vært behandlet av Arbeids- og velferdsetaten, skal den avsluttes når farskapserklæringen er godtatt av mor eller er avgitt av den mannen moren oppga som far. Utvalget foreslår å oppheve andre ledd i gjeldende § 13 om at farskap som er vedgått, ikke skal gå til retten. Dette anses som så selvfølgelig at det er unødvendig med en eksplisitt lovfesting.

I bestemmelsens siste ledd foreslås det å oppheve muligheten for å skrive ut nytt farskapsforelegg. Ordningen med farskapsforelegg foreslås opphevet, se vurderingene i punkt 16.4. Dersom det framkommer nye opplysninger i en sak der farskap ikke tidligere har blitt fastsatt, kan Arbeids- og velferdsetaten sende saken til retten på nytt.

Til endringene i § 22:

Utvalget foreslår å oppheve § 22 og henvise reguleringen av bevisføring om seksuell adferd til de generelle reglene i tvisteloven § 22-6. Se også utvalgets vurderinger i punkt 17.2.

Til endringene i § 24:

Utvalget foreslår enkelte endringer i § 24 med sikte på å bringe bestemmelsen i overensstemmelse med utviklingen i metodene for farskapstesting. Den eneste aktuelle metoden for å fastslå farskap er DNA-analyse av biologisk materiale tatt fra mor, barn og potensielle fedre. Dersom vedkommende motsetter seg prøvetaking, er det mest praktiske virkemiddelet å hente ham eller henne med politiets hjelp. Adgangen til å ilegge tvangsbot foreslås derfor opphevet.

Alle leger kan utføre prøvetakingen, men det er bare kommunelegen eller dennes stedfortreder som kan pålegges å utføre prøvetakingen. Utvalget foreslår at kommunelegens plikt presiseres i § 24 første ledd. Alle kommuner skal oppnevne kommunelege etter lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene § 3-5.

Prøver som retten eller offentlig myndighet skal legge til grunn, må være innhentet på forsvarlig måte, slik at det sikres at det biologiske materiale stammer fra rett person, blant annet ved kontroll av identitet og forsvarlig forsending til Rettsmedisinsk institutt. Retten kan ikke i noe tilfelle legge avgjørende vekt på en privat innhentet prøve som eneste bevis i en farskapssak.

Se også utvalgets vurderinger i punkt 17.3.

Utvalget foreslår enkelte presiseringer i adgangen til å innhente bevis fra døde menn mv. i § 24 andre ledd. Etter utvalgets forslag skal retten kunne innhente prøver og tidligere analyser fra alle typer register eller oppbevaringssteder, uavhengig av om opplysningene er beskyttet av lovfestet taushetsplikt eller ikke. Prøver og DNA-analyser kan for eksempel innhentes fra DNA-registre innen strafferettspleien og fra behandlingsbiobanker og forskningsbiobanker.

Om det er adgang til å grave opp døde og gravlagte personer med sikte på prøvetaking, må avgjøres etter det regelverket som gjelder for den aktuelle gravleggingen.

Se også utvalgets vurderinger i kapittel 15.

Til endringene i § 26

De foreslåtte endringene i første ledd er konsekvenser av at begrepsbruken foreslås endret fra erkjennelse til erklæring av farskap, se utvalgets vurderinger under punkt 10.5.

Videre foreslås det å oppheve paragrafens andre ledd som gjelder adgang til å heve saken i tilfeller hvor det er gitt påtegning på farskapsforelegg. I punkt 16.4 foreslår utvalget å oppheve ordningen med farskapsforelegg.

Til endringene i § 29b

Det foreslås at også det offentlige kan reise sak for å utøve plikten til å klarlegge morskap etter forslag til § 5 nytt tredje ledd, i situasjoner hvor morskapet ikke er klarlagt.

Til endringene i § 45

Utvalget foreslår en utvidelse av personkretsen i barneloven § 45 slik at det kan fastsettes samværsrett for en person som har vært regnet som forelder til barnet og som har nær tilknytning til det. Graden og varigheten av tilknytningen mellom barnet og den som har vært regnet som forelder vil ha betydning for om samvær skal gis, i tillegg til den alminnelige bestemmelsen i barneloven § 48 om at avgjørelsen først og fremst skal rette seg etter hva som er best for barnet.

Utvalget har tatt sikte på å åpne for muligheten for å få fastsatt samvær for to grupper som i dag ikke har rett til å kreve samvær etter loven. Forslaget vil omfatte en juridisk far eller medmor som har mistet foreldreskapet enten ved dom eller ved en avgjørelse etter § 7. I tillegg vil personer som sammen med en biologisk/juridisk forelder har planlagt barnet inn i familien, men som ikke har foretatt noen formell stebarnsadopsjon, kunne begjære fastsettelse av samværsrett. I disse tilfellene er det en forutsetning at barnet bare har én juridisk forelder. Ordinære steforeldre faller utenfor bestemmelsen.

Bestemmelsen kan for eksempel komme til anvendelse der det foreligger samlivsbrudd, men barnet har hatt en langvarig og nær tilknytning til den som ikke lenger innehar foreldreskap, og der konfliktnivået med gjenværende forelder kan føre til at samvær ikke kan etableres gjennom avtale.

Utvalget vil peke på at behovet for bestemmelsen vil bli klart mindre for den første gruppen, de som har mistet det juridiske foreldreskapet, dersom det innføres søksmålsfrister for endring av foreldreskap i § 6 i tråd med utvalgets forslag. For den andre gruppen, som ikke har etablert noe juridisk foreldreskap, vil ikke innføring av frister ha noen betydning.

Det understrekes at bestemmelsen uansett ikke innebærer noen rett til samvær, men en rett til å bringe sak om samværsrett inn for domstolen, og å få dette vurdert.

Hvor farskap eller medmorskap er endret som følge av adopsjon, vil regelen ikke komme til anvendelse.

Etter gjeldende rett er det ikke nødvendig at det mekles i saker om samværsrett for andre enn foreldrene. Utvalget kan ikke se at disse sakene skiller seg vesentlig fra de ordinære sakene om samværsrett, og foreslår derfor at det skal mekles i alle typer saker etter barneloven § 45.

Se også utvalgets vurderinger i punkt 14.7.

Til endringene i § 70

Utvalget foreslår å flytte gjeldende hjemmel for å innhente opplysninger om partenes økonomiske forhold i bidragssaken i § 10 andre ledd andre og tredje punktum til sjuende ledd i § 70. Forslaget er ikke ment å innebære noen realitetsendring, men er redigert for å passe sammen med bestemmelsen for øvrig.

Utvalget foreslår at hjemmelen for å kreve opplysninger av foreldrene skal gjelde all offentlig fastsettelse, og ikke begrenses til fastsettelse etter § 70 femte ledd som i dag.

Til endringene i § 80

Det foreslås endring i paragrafens første ledd slik at beløpet som skal betales tilbake etter at farskap er endret kan settes ned eller falle bort dersom det er klart at den tidligere juridiske faren ikke hadde rimelig grunn til å erkjenne eller erklære farskapet. Den foreslåtte endringen innebærer ikke noen realitetsending, men tar høyde for at farskap som endres i framtiden både kan være erkjent og erklært.

Til endringene i § 81

Utvalget mener det må være tilstrekkelig at barnet er bosatt i Norge, for at farskap eller medmorskap skal kunne fastsettes her i landet. Selv om moren eller barnets verge ikke ønsker å få fastsatt et farskap, kan det være rimelig at en mann som påstår at han er barnets far får anledning til å prøve saken når barnet er bosatt i Norge. Det foreslås derfor å oppheve vilkåret i paragrafens første ledd bokstav b, om at moren eller vergen til barnet ønsker å få fastsatt farskapet i Norge.

Når det gjelder hva som kreves for å anses som bosatt etter § 81, vises det til utvalgets drøftelser i punkt 11.6.2.

Til ny § 81a

Utvalget foreslår å lovfeste når sak om morskap kan behandles i Norge. Ettersom farskap fastsettes på bakgrunn av DNA-analyse mens morskap følger av hvem som har født barnet, må bestemmelsen om morskap utformes på en noe annen måte enn tilsvarende bestemmelse for farskap.

Det vises for øvrig til utvalgets vurdering i kapittel 11.

Til endringene i § 85

Utvalget foreslår i kapittel 13 at det er folkeregistermyndigheten som skal ta stilling til om utenlandsk farskap eller medmorskap skal anerkjennes i Norge etter § 85. Det forutsettes at beslutningen treffes i form av enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2.

Den formelle godkjenningen skal foretas før farskapet eller medmorskapet registreres i folkeregisteret. Utgangspunktet for vurderingen etter andre ledd er om den utenlandske fastsettelsen er egnet til å bli satt i stedet for en norsk avgjørelse. Dette gjelder både en utenlandsk erkjennelse, administrativ avgjørelse eller dom.

Dersom folkeregistermyndigheten avslår å godkjenne den utenlandske farskapsfastsettelsen eller fastsettelsen av medmorskap, skal saken etter forslag til nytt tredje ledd oversendes bidragsfogden som skal ta skritt for å fastsette farskap i tråd med prosedyrene i barneloven kapittel 3.

I tilfeller hvor hele familien har vært bosatt i et annet land og flytter til Norge, f.eks. som arbeidsinnvandrere eller flyktninger, er det ikke nødvendig med annen kontroll enn den folkeregisteret foretar i forbindelse med alminnelig registrering.

Enkelte vil kunne velge om de vil bruke § 81 eller § 85 for å få etablert et gyldig farskap eller medmorskap i Norge. Dette vil gjelde personer som oppfyller vilkårene i § 81, men samtidig har fått etablert et farskap eller medmorskap i utlandet som enten fyller vilkårene i § 85 første ledd eller kan anerkjennes etter § 85 andre ledd.

Det vises for øvrig til utvalgets vurderinger i punkt 11.6.5.

Til ny § 86:

Forslag til nytt første ledd lovfester at prinsippet i § 2 om at kvinnen som føder barnet skal regnes som barnets mor, også gjelder for barn som er født i utlandet. Dersom det oppstår tvist om en kvinne er barnets mor, må domstolen ta stilling til hvem som har født barnet. En DNA-analyse vil bare gi kunnskap om hvem som er barnets genetiske mor. Er det foretatt eggdonasjon i utlandet, vil en DNA-test ikke kunne påvise hvem som er juridisk mor til barnet.

I tilfeller hvor et barn fødes av en surrogatmor i utlandet, vil en overføring av morskapet til barnet etter forslaget bare anerkjennes i Norge når det er gjort ved adopsjon som kan godkjennes etter reglene i adopsjonsloven kapittel 4. Forslaget til andre ledd innebærer en eksplisitt lovfesting av at avtaler eller avgjørelser om overføring av morskap som gjøres i andre land, ikke anerkjennes i Norge. Etter norsk rett kan morskap bare overføres ved adopsjon. Dette prinsippet tydeliggjøres, samtidig som det stadfester at det gjelder for personer som er bosatt i Norge, selv om de får barn som blir født i et annet land. Forslaget er ment å lovfeste gjeldende rett.

Forslag til nytt tredje ledd er ment å innebære et snevert unntak for familier som flytter til Norge og som tidligere har fått barn ved hjelp av surrogatmor. Dersom foreldrene i sitt daværende bostedsland har fått morskapet overført til seg etter intern rett i bostedslandet, vil det ikke være i tråd med barnets interesser dersom norske myndigheter legger til grunn at surrogatmoren er den juridiske moren. Overføringen av morskap kan anerkjennes i Norge dersom den kan komme istedenfor en norsk stebarnsadopsjon. I dette ligger bl.a. at de rettsikkerhetsgarantier som ligger i en ordinær adopsjonssak er ivaretatt. Utvalget går inn for at samme instans som godkjenner adopsjoner foretatt i utlandet, også bør behandle disse sakene på grunn av sin kompetanse på området.

Det vises for øvrig til utvalgets vurderinger i kapittel 11.

§§ 86-89 foreslås omnummerert uten endringer til §§ 87-90.

Til endringene i adopsjonsloven § 5a:

Det foreslås å innføre mulighet for å adoptere tidligere partner eller ektefelles barn, når vedkommende har avgått ved døden. Det er en forutsetning at barnet ikke har noen annen juridisk forelder, og at vilkårene for å gjennomføre adopsjon var oppfylt på tidspunktet for dødsfallet. Se utkast til nytt tredje ledd.

I tilfeller hvor barnet bare har én juridisk forelder og bor sammen med denne og en sosial forelder, går utvalget inn for at det skal være mulig å gjennomføre en adopsjon etter samlivsbrudd. Se utkast til nytt fjerde ledd. Utkastet gjelder ved formell separasjon, skilsmisse eller formell opphevelse av partnerskap uten at dette erstattes av ekteskap. Det forutsettes at barnets forelder og tidligere ektefelle/registrert partner samtykker til adopsjonen. Barnet skal høres etter de alminnelige reglene i adopsjonsloven.

Adopsjonssaker etter nytt tredje eller fjerde ledd må vurderes etter samme kriterier som andre adopsjonssaker.

Se for øvrig utvalgets vurderinger i punkt 11.9.6 og 11.9.7.

Til endringene i adopsjonsloven § 13:

Forslaget til endring i bestemmelsens andre ledd må sees i sammenheng med den foreslåtte endringen i § 5a. Rettsvirkningene som følger av en stebarnsadopsjon skal etter forslaget også gjelde for adopsjon som er foretatt etter at barnets eneste juridiske forelder er død. Dersom adopsjon innvilges etter forslag til nytt tredje ledd i § 5a, skal ikke adopsjonen føre til at den rettslige bindingen til den opprinnelige forelderen og dennes slekt skal brytes. Barnets rettslige tilknytning til avdødes slekt vil bestå, samtidig som barnet får en formell juridisk tilknytning til den nye adoptivforelderen.

Også i tilfeller hvor barnet bare har hatt én juridisk forelder og denne har levd i partnerskap eller ekteskap, foreslår utvalget at en adopsjon skal kunne gjennomføres etter at partene blir skilt, jf. forslaget til § 5a nytt fjerde ledd. Også her er formålet at adopsjonen skal ha samme virkning som en stebarnsadopsjon. I tilfeller hvor barnet bare har hatt én juridisk forelder, vil en adopsjon som gis virkning etter § 13 andre ledd, sikre at barnet får juridisk tilknytning til to foreldre og deres slektsgrener.

Til endringene i bioteknologiloven § 4-6:

Utvalget foreslår en videre adgang til farskapstesting på fosterstadiet enn etter gjeldende § 4-6. Etter gjeldende lov er slik testing kun tillatt når kvinnen kan ha vært utsatt for seksuelle overgrep etter straffeloven §§ 192 til 199. Utvalget foreslår å åpne for farskapstesting på fosterstadiet for alle kvinner uansett hvilke omstendigheter som har ligget til grunn for befruktningen. Forslaget vil kunne føre til at kvinnen kan velge å fortsette svangerskapet eller begjære abortinngrep som vil bli vurdert av en abortnemnd, jf. lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd § 2 tredje ledd flg.

Forslaget åpner ikke for at alle kvinner kan la seg teste med sikte på svangerskapsavbrudd etter regelen om selvbestemt abort i abortloven § 2 andre ledd. Det vises til at adgangen til testing før utgangen av 12. svangerskapsuke fortsatt skal være forbeholdt overgrepstilfellene.

Utvalget foreslår også at listen over seksuelle overgrep i andre punktum utvides med de nye straffebestemmelsene knyttet til prostitusjon i straffeloven §§ 202a og 203.

Testing etter § 4-6 må begjæres av kvinnen og kan ikke pålegges som ledd i farskapssak etter barneloven.

Se også utvalgets vurderinger i punkt 15.6.

21 Lovutkast