10 Demokrati og deltakelse: formelle og uformelle integreringsarenaer

10.1 Innledning

Utvalget skal diskutere, vurdere og foreslå tiltak knyttet til hvordan man bedre kan inkludere personer med innvandrerbakgrunn på sentrale samfunnsarenaer, og bringe deres erfaringer, kompetanse og synspunkter inn i offentlig debatt og demokratiske prosesser.

Hvorfor er deltakelse i demokrati og sivilsamfunn viktig for integrering og inkludering? Hvordan er innvandrerbefolkningens deltakelse i politikk og samfunnsliv sammenliknet med resten av befolkningen? Hvilke forskjeller er det i deltakelse på sivilsamfunnets ulike arenaer og hva er årsakene til avvikene? Hva kan den tradisjonelle frivilligheten gjøre for å inkludere innvandrerbefolkningen og dermed øke deltakelsen, og hvordan kan innvandrerorganisasjoner åpne seg mot majoritetssamfunnet? I dette kapitlet presenteres først det mest relevante kunnskapsgrunnlaget i forhold til disse spørsmålene. I andre del drøftes mål for innvandrerbefolkningens deltakelse i politikk og samfunnsliv, hvilke strategiske valg som bør foretas og hvilke tiltak som bør iverksettes.

Politisk integrering dreier seg både om at innvandrere benytter seg av sine muligheter til å delta, og at offentlige institusjoner tilrettelegger for deltakelse.1 Politisk integrering omfatter minst tre dimensjoner:2

• tillit til politiske institusjoner

• politisk deltakelse og innflytelse

• tilslutning til demokratiske verdier

I et velfungerende demokrati deltar hele befolkningen i beslutninger som angår fellesskapet.3 Dette forutsetter at minoritetsbefolkningen deltar på lik linje med majoritetsbefolkningen. I Norge er ikke dette tilfelle.4 Det overordnede bildet er at innvandrerbefolkningen deltar mindre, både i det politiske systemet og på sivilsamfunnets arenaer, selv om det er store variasjoner mellom ulike grupper. Særlig enkelte innvandrergrupper med dårlige levekår, kvinner og unge innvandrere deltar i liten grad. Jo lavere inntekt og utdanning innvandrere har, jo mindre deltar de på sivilsamfunnets ulike arenaer og i politiske prosesser. Dette gjør at innvandrere får mindre makt og innflytelse. Dette er en demokratisk utfordring og kan vitne om lav tillit til samfunnets institusjoner og liten grad av fellesskapsfølelse i deler av innvandrerbefolkningen.

En annen tendens er: dess nærmere den utøvende makten man kommer, dess mindre speiles mangfoldet i befolkningen. Det er særlig i utøvende politiske organer, som f.eks. regjering og formannskap i kommunene, at innvandrere er svakt representert. Det synes å være tilsvarende få representanter for innvandrerbefolkningen i ledelsen i arbeidslivets organisasjoner, media, frivillige organisasjoner m.v. Dette innebærer skjevheter i fordeling av makt, innflytelse og ressurser. Vil dette endre seg over tid (dvs. at strategien er å fremskynde en positiv utvikling) eller er dette en systematisk og strukturell skjevhet som må snus?

En kopling mellom frivillig arbeid og medlemskap i demokratisk oppbygde organisasjoner er ansett som ønskelig i et demokratisk perspektiv. Derfor synes minoritetenes manglende formelle representasjon i organisasjonssamfunnet, i form av medlemskap og styreposisjoner, å være et enda større problem enn deres mangel på deltakelse i frivillig arbeid. Underrepresentasjon av minoriteter i organisasjonssamfunnet kan forstås som et representasjons- og demokratiproblem, i vel så stor grad som et inkluderingsproblem.5

Deltakelse handler om hvordan innbyggerne i samfunnet bruker sine formelle rettigheter i praksis og hvordan de bidrar til demokratibygging. Deltakelse i nabolag/lokalmiljø, fritids- og kulturaktiviteter, frivillige organisasjoner og media kan defineres som «det lille demokratiet». «Det store demokratiet» omhandler politisk liv – deltakelse i politiske organisasjoner og valg.6 Deltakelse er viktig både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Mangel på samhandling og kontakt fører lett til frykt for «det andre», det ukjente. Dette kan motvirke samhørighet, hindre inkludering og bygge opp under fordommer og diskriminering.

Utvalget har i gjennomgangen av innvandreres deltakelse i demokrati og sivilsamfunn særlig fokusert på samfunnsarenaer som er sentrale for makt og innflytelse. Disse er:

• bruk av stemmeretten til å velge folkets representanter til Stortinget eller kommunestyrer

• deltakelse i politiske partier

• påvirkning gjennom interesseorganisasjoner7

• påvirkning gjennom «den fjerde statsmakt» – media8

Utvalget har valgt å legge vekt på deltakelse på disse fire arenaene fordi de er sentrale kanaler for innflytelse og maktutøvelse, der innvandrerbefolkningen i det store og hele er lavere representert enn majoritetsbefolkningen.

Utvalget har videre valgt å legge vekt på hele spekteret av deltakelse i sivilsamfunnet,9 som en viktig arena for integrering i Norge. Dette gjelder frivillige organisasjoner, fritidsaktiviteter og uorganisert frivillig arbeid. Deltakelse på andre viktige samfunnsarenaer, som utdanning og arbeidsliv, omtales i andre kapitler og må sees i sammenheng med omtalen av deltakelse i dette kapitlet.

Hvis de ulikhetene i deltakelse som er beskrevet blir fjernet eller redusert, vil det norske demokratiet bli styrket.

10.2 Innvandreres deltakelse på ulike samfunnsarenaer

10.2.1 Situasjonsbeskrivelse

I sin tiltredelseserklæring (Soria Moria II) understreket regjeringen Stoltenberg at et levende og desentralisert demokrati med bred deltakelse er grunnleggende for å møte samfunnsutfordringene. I Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets Prop. 1 S (2010-2011) sies følgende:

Alle innbyggjarar i Noreg skal ha like moglegheiter til å engasjere seg i nærmiljø, i fritidsaktivitetar til barna og politisk liv og det sivile samfunn. Frivillige organisasjonar er viktige aktørar i eit demokratisk og inkluderande samfunn. For å hindre at det utviklar seg eit klassedelt samfunn der innvandrarar og barna deira har dårlegare levekår enn andre, vil regjeringa kjempe mot forskjellsbehandling og byggje ned barrierar mot deltaking. Politikken skal bidra til tillit til institusjonar i samfunnet og innbyggjarar imellom. Slik tillit er viktig for å støtte opp under ordningar i velferdsamfunnet og styrkje fellesskap og samhald.

Innvandreres deltakelse på ulike samfunnsarenaer varierer med landbakgrunn, innvandringsårsak, kjønn, alder, utdanningsbakgrunn og ikke minst botid i Norge. Det er større variasjon i innvandringen til Norge enn til mange andre europeiske land. Det er store forskjeller i hvem som innvandrer, årsaken til innvandring, og hvor lenge innvandrere har bodd i Norge. De aller fleste innvandrere og barna deres deltar aktivt i utdanning, arbeidsliv og på ulike samfunnsarenaer. Det er likevel systematiske forskjeller mellom majoritetsbefolkningen og innvandrerbefolkningen på noen sentrale områder som blant annet valgdeltakelse.10

En av fem unge med innvandrerbakgrunn fra Pakistan, Vietnam eller Tyrkia var i 2006 medlem av et idrettslag eller en idrettsforening.11 Menn er langt oftere medlem av en idrettsforening enn kvinner, og de yngste er litt oftere organisert enn de eldre ungdommene. 6 prosent var medlem av et norsk politisk parti, partipolitisk ungdomsorganisasjon eller kvinnepolitisk parti, mens 3 prosent var medlem av innvandrer- eller flyktningforening. Når det gjelder medlemskap i innvandrer- eller flyktningorganisasjoner er det store variasjoner gruppene i mellom, men gjennomsnittlig har deltakelsen gått en del ned siden 1996.12

¹ Andelen som er organisert i fagforening/arbeidstakerforening og i arbeidsgiverorganisasjoner er beregnet ut fra andelen sysselsatte.

² Innvandrere og norskfødte med to utenlandsfødte foreldre.

Kilde: SSB, levekår blant innvandrere 2005/2006 (LKI) og Levekårsundersøkelsen 2004 (LKU).

Forskning13 viser at innvandreres tilknytning til frivillige organisasjoner bidrar til utvikling av tillit på individnivå. På samfunnsnivå kan tillit, eller sosial kapital, ansees som en sentral forutsetning for et demokratisk samfunn, blant annet fordi et høyt tillitsnivå medfører høyere oppslutning omkring de demokratiske institusjonene og i politiske valg. I Norge foregår en stor del av det frivillige arbeidet i nærmiljøets organisasjoner, omkring barne- og ungdomsorganisasjoner, idrett og nabolagsorganisasjoner, som borettslag og velforeninger.14 I Norge har man altså et sterkt lokalt foreningsliv.15 Slike organisasjoner er sentrale arenaer for den norske tillitsproduksjonen. Dette gjør at foreningslivet i nærmiljøet er viktige arenaer for brobygging, også mellom minoritet og majoritet. Deltakelse på felles møteplasser i nærmiljøet kan bidra til å styrke fellesskapsfølelsen og å øke tillitsbånd mellom minoritets- og majoritetsbefolkningen.16

Myndighetene kan tilrettelegge for, og oppmuntre til, deltakelse samt forebygge barrierer for deltakelse. Myndighetene kan også påvirke hva slags deltakelse som er ønskelig, gjennom bl.a. tilskuddsordninger. Men det enkelte individ vil likevel ha sin egen subjektive oppfatning av hvor mye, og hvordan, hun/han til enhver tid ønsker og makter å delta.

10.3 Demokrati: valgdeltakelse, deltakelse i politiske partier og representasjon på nasjonalt og lokalt nivå

Demokrati er ingen tilskuersport. Det krever aktiv deltakelse fra hver enkelt av oss.17

Det kan se ut som om innvandrerbefolkningen i Norge er mindre interessert i norsk politikk enn majoritetsbefolkningen,18 men denne delen av befolkningen er mer interessert jo videre området for politikk defineres. Å stemme ved valg er den deltakelsesformen som både majoritet og minoritet mener er mest effektiv. På andreplass kommer deltakelse i frivillige organisasjoner, men minoritetene har ikke like stor tro på denne deltakelsesformen som majoriteten har. På tredjeplass kommer det å delta i et politisk parti. Dette er et tydelig uttrykk for fortsatt tillit til tradisjonelle deltakelsesformer i sivilsamfunnet, også fra minoritetsgrupper. Samtidig er gruppen med ikke-vestlig bakgrunn mer positiv til det å delta i demonstrasjoner og aksjoner og nettbasert deltakelse enn personer med vestlig bakgrunn. Dette kan være et uttrykk for at personer med ikke-vestlig bakgrunn har mindre tro på de etablerte kanalene.19

To krav må være innfridd for at minoritetsgrupper skal bli inkludert i demokratiet: For det første må minoriteter sikres muligheter for politisk deltakelse, og for det andre må de være seg sitt ansvar bevisst og bruke de politiske rettigheter de har fått. Det er altså ikke nok at mulighetene for politisk deltakelse er gitt – innvandrerbefolkningen må selv ha vilje til, og ønske om, å delta.20

Individuelle ressurser, sosial kapital og politiske muligheter som tilbys, former innvandreres politiske integrering. Utdanning og språkkunnskaper er av avgjørende betydning for deres politiske deltakelse.21

10.3.1 Valgdeltakelse

Skal demokratiet ha legitimitet, må velgerkorpset gjenspeile de befolkningsendringer som har funnet sted. Et velfungerende demokrati forutsetter politisk deltakelse, også av minoritetsgruppene.22

Valgdeltakelsen for innvandrere med norsk statsborgerskap er lavere enn valgdeltakelsen for befolkningen sett under ett. Mens den gjennomsnittlige valgdeltakelsen i befolkningen har ligget på rundt 76 prosent ved stortingsvalg,23 var det bare 52 prosent av de stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn som deltok ved valget i 2009 (innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre). Til sammen var det ca. 78 000 personer med innvandrerbakgrunn som ikke stemte. Forskjellen i valgdeltakelse på 24 prosentpoeng mellom stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn og stemmeberettigede med norsk bakgrunn, tilsvarer ca. 38 800 personer. Så mange flere personer med innvandrerbakgrunn må stemme for at valgdeltakelsen til denne gruppen skal bli like høy som for valgdeltakelsen i befolkningen totalt, jf. figur 10.2. Sammenliknet med befolkningen i alt har valgdeltakelsen blant personer med innvandrerbakgrunn ligget 24-25 prosentpoeng lavere de siste tre stortingsvalgene.24

Kilde: Valgstatistikk, SSB

Det er store forskjeller i valgdeltakelse mellom de ulike innvandrergruppene. Valgdeltakelsen har, som annen deltakelse, stor sammenheng med botid, alder og landbakgrunn. Det er også slik at høyere utdannelse og høyere inntekt gir høyere valgdeltakelse. At innvandrerbefolkningen generelt er yngre og tjener mindre, kan være med på å forklare at de stemmer i mindre grad enn befolkningen for øvrig. For noen innvandrergrupper er det likevel liten sammenheng mellom valgdeltakelse og deres utdannings-, sysselsettings- og inntektsnivå.

Tendensen gjennom flere år, er at innvandrere fra USA, India og Sri Lanka har høyest valgdeltakelse ved stortingsvalg (bortsett fra europeiske innvandrere). Innvandrere fra Balkan har svært lav valgdeltakelse, selv om denne gruppen skårer (relativt) høyt på andre levekårsindikatorer og integrasjonsindikatorer. Særlig er deltakelsen lav blant unge fra Vietnam og Balkan. I disse gruppene var det færre enn en av tre som stemte i 2009.

Vietnamesere er en gruppe som deltar i arbeids- og utdanningsliv i større grad enn mange andre ikke-vestlige innvandrere, men som har lav valgdeltakelse. Valgdeltakelsen ved stortingsvalget i 2009 økte blant velgere med afrikansk, irakisk, iransk og pakistansk bakgrunn. Ulikheter i deltakelse mellom kvinner og menn har jevnet seg ut.

Ved lokalvalgene i 2007 lå valgdeltakelse for hele befolkningen på 62 prosent. 40 prosent av de norske statsborgerne med innvandrerbakgrunn og 36 prosent av de utenlandske statsborgerne benyttet stemmeretten sin. Sammenliknet med valget i 2003 økte valgdeltakelsen blant de ikke-vestlige statsborgerne med 3 prosentpoeng. Det er størst økning blant somaliske statsborgere. 36 prosent av somalierne stemte ved 2007 valget, en økning på 13 prosentpoeng sammenliknet med forrige valg. Hele 3 av 4 ikke-vestlige innvandrere stemte Ap, SV eller RV ved dette valget. Halvparten stemte på Arbeiderpartiet.

Regjeringen har som mål at valgdeltakelsen blant personer med innvandrerbakgrunn skal være lik valgdeltakelsen i befolkningsgjennomsnittet. Kommunal- og regionaldepartementet har et eget tilskudd til å øke valgdeltakelsen og kunnskapen om valg. IMDi har, i samarbeid med Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM), frivillige organisasjoner og politiske partier, gjennomført flere informasjons- og mobiliseringstiltak for å øke valgdeltakelsen i innvandrerbefolkningen.

¹ SSB sluttet å bruke kategoriene «vestlig» og «ikke-vestlig» i 2008.

Kilde: Valgstatistikk, SSB

¹ SSB sluttet å bruke kategoriene «vestlig» og «ikke-vestlig» i 2008.

Kilde: Valgstatistikk, SSB

Ca. 163 000 personer med innvandrerbakgrunn hadde stemmerett ved stortingsvalget i 2009.25 Ved kommune- og fylkestingsvalget høsten 2011 har 392 300 personer med innvandrerbakgrunn stemmerett. I alt utgjør personer med innvandrerbakgrunn 10,4 prosent av de stemmeberettigede ved dette valget. Av de stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn bor 117 400 (25 prosent) i Oslo.

Sammenliknet med valget for fire år siden er det 70 000 flere utenlandske statsborgere som kan stemme ved valget høsten 2011. Halvparten av denne økningen skyldes arbeidsinnvandring fra EØS området. Det er 25 500 flere fra Polen som kan delta ved dette valget. Den største gruppen er svenske statsborgere med 34 800 stemmeberettigede.

Figurene 10.5 og 10.6 viser tall for stemmeberettigede norske statsborgere med innvandrerbakgrunn etter landbakgrunn, og utenlandske statsborgere med stemmerett fra noen utvalgte land.

¹ Personer med to utenlandsfødte foreldre.

² Eget, mors eller fars fødeland.

Kilde: Befolkningsstatistikk, SSB

¹ Personer med to utenlandsfødte foreldre.

² Eget, mors eller fars fødeland.

Kilde: Befolkningsstatistikk, SSB

Stemmeplikt

Stemmeplikt er brukt i flere demokratiske land for å øke valgdeltakelsen og demokratisk legitimitet. Oppslutning om felles verdier forutsetter at borgere er inkludert i samfunnet og har en reel mulighet til å delta i, og påvirke, beslutningsprosesser.

Internasjonale undersøkelser tyder på at stemmeplikt øker valgdeltakelsen med mellom 5 og 12 prosent.26 Ordningen øker også tallet på både forkastede og blanke stemmer. I Belgia, Luxemburg, Australia og Hellas (alle med stemmeplikt) ligger tallet på forkastede stemmer på rundt 5 prosent, mens tilsvarende tall for Norge er 0,1 prosent. Stemmeplikt er ikke et nytt fenomen. Liechtenstein (1862), Belgia (1893), Argentina (1914), Luxemburg (1919) og Australia (1924) var blant de første landene i verden som introduserte stemmeplikt.27 Valgdeltakelsen i Australia er den høyeste i verden og ligger på om lag 95 prosent, samtidig som landet er et av de mest flerkulturelle blant OECD landene med 25 prosent av befolkningen født i utlandet. Det er også stor oppslutning om stemmeplikt i Australia, hvor ordningen får støtte fra 74 prosent av befolkningen.28

10.3.2 Representasjon i folkevalgte organer og deltakelse i partier

Representasjon av innvandrere i folkevalgte organer viser et sprikende mønster. Det er nærmest fiasko på nasjonalt nivå, og suksess lokalt.29

Det er sjelden at personer med innvandrerbakgrunn blir valgt inn på Stortinget. I 2001 kom den første «ikke-vestlige» representanten inn på Stortinget, i 2005 den andre og i 2009 den tredje. Ser en derimot på lokalvalgene, har det vært en positiv endring, slik at personer med innvandrerbakgrunn ikke er underrepresentert blant de innvalgte. Tvert i mot ble representanter med «ikke-vestlig» bakgrunn overrepresentert etter valget i 2007 i noen befolkningsrike kommuner.

Antallet kommunestyrerepresentanter med bakgrunn fra land utenfor EU/EØS økte med over 50 prosent fra 2003 til 2007. Etter kommunevalget i 2007 økte antallet kommunestyrerepresentanter med bakgrunn fra Afrika, Asia, Latin-Amerika og Øst-Europa fra 92 til 140. Representanter med innvandrerbakgrunn utgjorde 17 prosent i Oslos bystyre. Listekandidatene speiler innvandrerbefolkningens fordeling om en klassifiserer dem ut i fra region (Asia, Afrika osv).30 Men de er skjevt fordelt partipolitisk.

Ved valget i 2007 stod nesten seks av ti kandidater med innvandrerbakgrunn på venstresidens lister. Langt de fleste av disse representantene ble også valgt inn for partier på venstresiden: Av de som kom inn, stod 77 prosent på listene til AP, SV eller RV.31 I den omfattende kategorien «ikke-vestlig» var det i forhold til befolkningen totalt noen flere kvinnelige listekandidater, men for noen grupper (eksempelvis Sri Lanka og Tyrkia og Somalia) var kvinneandelen lav (28, 28 og 29 prosent). På den andre enden av skalaen er det langt flere kvinnelige kandidater (81 prosent) enn mannlige fra Polen.32 Vietnamesere er i liten grad listekandidater. Det er også relevant å merke seg at nesten 50 prosent av de stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn bor i Oslo og Akershus, mens under 20 prosent av listekandidatene gjorde det samme. Listekandidatene er hovedsakelig konsentrert til de større byene.

Det kan synes som om «innvandrere» er de som hovedsakelig stemmer på «innvandrerkandidater».33 En forklaring som er lansert, er at kandidatenes sosiale nettverk mobiliserer for kandidaten. Innvandrere får gjerne flere personstemmer enn andre kandidater, og blir dermed løftet oppover på valglistene. At innvandrergrupper har mulighet til å stemme fram «egne» kandidater, kan se ut til å utløse et politisk engasjement. Lokaldemokratiet ser derfor ut til å ha lykkes bedre enn andre samfunnsinstitusjoner, for eksempel Stortinget, med å integrere etniske minoriteter.34 Det som i mindre grad er undersøkt er hvor aktive de valgte representantene som har innvandrerbakgrunn er i kommunestyrer og bystyrer, og i hvilken grad de selv og deres velgere får uttelling for representasjonen gjennom innflytelse på beslutninger. En undersøkelse som Aftenposten gjennomførte i Oslo bystyre for 1. halvår 2006 viste at det var representantene med minoritetsbakgrunn som mest sjelden tok ordet fra talerstolen.35

Det som kan være et problem, er at innvandrere ikke i særlig grad er del av den «innerste» sirkelen (der den reelle makten er) i partiet, slik at en ikke får de viktigste vervene/posisjonene. Det er f.eks. ingen innvandrere som er/har vært ordførere, og svært få har blitt medlemmer i formannskapet.36 Så selv om personer med innvandrerbakgrunn er relativt godt representert i kommunestyrer, har de kanskje ikke i praksis like stor påvirkningsmulighet.

Demokrati og deltakelse er verdier som legitimerer kommunenes rolle. Nærhet til innbyggerne er et viktig prinsipp i regionalpolitikken. Alle innbyggerne skal kunne delta i, og være med på, å utforme politikken der de bor. I følge St.meld. nr. 33 (2007-2008) Eit sterkt lokaldemokrati (Lokaldemokratimeldingen) bør kommunene legge til rette for at innvandrere får mulighet til å påvirke lokal styring på andre måter når de ikke deltar i valg eller oppnår representasjon i folkevalgte organer på lik linje med resten av innbyggerne.

«Ikke-vestlige» innvandrere er i noe mindre grad (4 prosent) medlemmer av politiske partier enn befolkningen totalt (6 prosent), men generelt sett ser en at majoriteten av befolkningen ikke har noe partimedlemskap. Videre er det bare 4 prosent som selv rapporterer at de har deltatt i aktiviteter i regi at et parti, mens bare 2 prosent har gjort frivillig, ubetalt arbeid for et politisk parti (og ca. like mange er medlemmer av offentlige styrer, utvalg eller komiteer). Det er desto flere som ikke har tillit til partiene (over ¾), og vel 40 prosent (av befolkningen totalt) svarer at de ikke er interessert i politikk.37

Deltakelse er en forutsetning for å lære hvordan politisk og organisatorisk arbeid foregår. Mangel på deltakelse øker risikoen for mangel på kunnskap om, og forståelse av, sentrale demokratiske prosesser i samfunnet. Ny forskning viser en oppgitthet blant unge med innvandrerbakgrunn over etablerte politiske partier og sivilsamfunnsorganisasjoner, og også over nasjonale mediers manglende evne til å fremme minoritetsspørsmål på en positiv måte. Den politiske mobiliseringen blant unge voksne er delvis basert på en følelse av subjektiv eksklusjon, altså en følelse av utenforskap. Det er en utbredt skepsis til norsk politikk og norske politiske partier. Mange mener at det ikke skjer noe der som gagner minoriteter. De med minoritetsbakgrunn som engasjerer seg i partier, blir beskrevet som alibier av ungdommene.

Forskning viser at ungdom med innvandrerbakgrunn, som bor i Oslo, har lavere politisk interesse enn ungdom med norsk bakgrunn. Denne forskjellen er større i Oslo enn i Stockholm og i flere andre europeiske storbyer.38 Årsakene til dette er ikke kjent.

En tidligere studie av politikere med innvandrerbakgrunn konkluderer med at partiene ikke har innsett viktigheten av å dele makt og innflytelse med nye grupper. Politikere med innvandrerbakgrunn oppfattes som en ensartet gruppe og opplever ofte et krysspress mellom å representere egen gruppe og det å stå for partiets syn.39

10.4 Sivilsamfunn

Eit velfungerande demokrati krev at alle har høve til å delta på ulike samfunnsarenaer, i politiske og frivillige organisasjonar, i skolegangen til barna og i lokalsamfunna. Alle har eit sjølvstendig ansvar for å delta på dei arenaene som finst i det norske samfunnet. Samstundes må institusjonane og dei felles arenaene i samfunnet ta høgde for at innbyggjarane er ulike, med ulike utgangspunkt. Deltaking i frivillige organisasjonar har ein eigenverdi, mellom anna ved å gjere det mogleg for folk å bruke engasjementet sitt. Samstundes er frivillige organisasjonar viktige sosiale arenaer der det blir danna nettverk som kan verke positivt på anna deltaking i samfunnet. Frivillige organisasjonar er òg sentrale aktørar i arbeidet med inkludering og deltaking. (…) Frivillige organisasjonar er vidare ein viktig ressurs i arbeidet retta mot nykomne innvandrarar og kan opne dører i lokalsamfunn.40

Politisk innflytelse omfatter ikke bare valg og partipolitikk, men også påvirkning gjennom organisasjoner, medier, mv. I Norge deltar innbyggerne i frivillig virksomhet i langt større grad enn i de fleste andre land. Foreninger i sivilsamfunnet er viktige arenaer for produksjon av fellesskapsfølelse og tillitsbånd som går utover egen familie.

Deltakelse i sivilsamfunnet fyller flere funksjoner. Sivilsamfunnets ulike organisasjoner utgjør for det første en kanal for politisk innflytelse. For det andre er de viktige arenaer for inkludering som bidrar til å gi mennesker tilhørighet i samfunnet, og også bidrar til den enkeltes utfoldelse, realisering og trivsel, og reduserer isolasjon og passivitet. For det tredje er de leverandører av velferdstjenester og forvaltere av offentlige midler. Og, ikke minst, bygger de verdifull kompetanse som kan være et springbrett ut i arbeidslivet.

Sivilsamfunnets viktige rolle i det norske samfunnet gjør det til en sentral arena for integrering. Aktuelle spørsmål er: I hvilken grad deltar innvandrere i frivillige organisasjoner? Hvilken form tar deltakelsen? Hvilken betydning har sivilsamfunnet for inkludering og innflytelse i andre deler av samfunnslivet? Hva kan forklare forskjellene mellom majoritetens og minoritetenes deltakelse i frivillig sektor? Hvilken betydning har sivilsamfunnet for tilhørighet og inkludering?41

Andelen som deltar i frivillig arbeid blant innvandrerbefolkningen i Norge er på et generelt høyt nivå i internasjonal sammenheng. Det er klare forskjeller i hvilke organisasjoner minoritets- og majoritetsbefolkningen deltar i. Innvandrerbefolkningen deltar i mindre grad i frivillig arbeid innen kultur- og fritidssektoren og innen velforeninger, men er mer aktive enn majoritetsbefolkningen innen velferd, utdanning, og i religiøse organisasjoner.42 De med innvandrerbakgrunn deltar mer i etnisk mangfoldige organisasjoner, mens de med norsk bakgrunn oftere deltar i organisasjoner sammen med andre med majoritetsbakgrunn.43

Det er særlig den formaliserte deltakelsen, gjennom medlemskap eller verv, som er lavere blant innvandrere. Innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn oppgir, i enda større grad enn majoriteten, at krevende arbeidssituasjon og andre aktiviteter i hverdagen utgjør hindringer for deltakelse, og opplever i tillegg at de mangler nettverk og kunnskap for å komme inn i frivillig deltakelse.44 Økt grad av formalisering øker terskelen for minoriteters deltakelse. Høy formaliseringsgrad er samtidig et spesielt kjennetegn ved frivillige organisasjoner og deltakelsen i det norske sivilsamfunnet.45

For alle typer organisasjonsdeltakelse, unntatt religiøse organisasjoner, har innvandrere lavere organiseringsgrad enn befolkningen i alt. 30 prosent av innvandrerne er medlem av en menighet/religiøs forening, 26 prosent er med i en fag-/arbeidstakerorganisasjon, 14 prosent i idrettslag, 8 prosent i innvandrer-/flyktningforening og 4 prosent er medlem av et norsk politisk parti. 46 Dette i kontrast til at over 90 prosent av befolkningen totalt har vært med i en eller flere frivillige foreninger når de har passert tenåringsperioden.47

Mens andelen med innvandrerbakgrunn bosatt i borettslag er på 20 prosent, har denne gruppen i gjennomsnitt bare 6,1 prosent av styrevervene. Også her er det interne forskjeller mellom ulike grupper. Personer med bakgrunn fra Afrika og Asia utgjør 14 prosent av beboere i borettslag, men innehar bare 1,6 prosent av styrevervene. Tallene gir ikke grunnlag for å si noe om årsaker, men mønsteret avdekker systematiske skjevheter, eller en «betydelig maktubalanse». Innvandrerbefolkningen bidrar med mange arbeidstimer, men har i mindre grad enn majoritetsbefolkningen demokratiske rettigheter i organisasjonene de arbeider for.48

Ut fra et integreringsperspektiv, der målet er at deltakelsen skal speile befolkningssammensetningen, er personer med innvandrerbakgrunn underrepresentert på mange av sivilsamfunnets arenaer, selv om variasjonen er stor. Generelt er kvinner med innvandrerbakgrunn sterkest underrepresentert. I motsetning til ved valgdeltakelse, ser kjønnsforskjellene ut til å være markante ved deltakelse i sivilsamfunnet. Norskkunnskaper, botid og sosioøkonomiske forhold er utslagsgivende for slik deltakelse. Det å være avhengig av offentlige ytelser, som trygd, gir mindre sannsynlighet for å delta i sivilsamfunnet, mens økt inntekt og høyere alder begge øker sannsynligheten for deltakelse. Her er parallellene til valgdeltakelse klare.49

Lavere deltakelse i frivillig virksomhet gjør at innvandrere i mindre grad enn andre får tilgang til ressurser i form av kunnskap, felleskap og nettverk.50 Det er et problem når innvandrere faller utenfor frivilligheten som opplæringsarena for fellesskapsverdier. Minoriteter er ofte ikke med i sosiale nettverk der rekruttering skjer, og vet ofte ikke hvor de skal henvende seg for å delta i frivillighet. Mange organisasjoner har en tendens til å rekruttere de som er like de som er i organisasjonen fra før. Skal dette endres, må man utvide de sosiale nettverkene på lokalt nivå til også å favne minoriteter.51

To studier fra henholdsvis Veitvet i Oslo og Møhlenpris i Bergen, begge med en økende tilflytting av personer med innvandrerbakgrunn, viser at lokale myndigheter har ulike metoder og tilnærminger til foreningslivet som integrasjonsarena, og at dette gir svært ulike resultater. De lokale myndighetenes tiltak på Veitvet har vært knyttet opp mot en lokalsamfunnssatsing – som involverer flere aktører – og der minoriteters egne organisasjoner og nettverk har spilt en sentral rolle. Dermed har nettverkene blitt styrket og fått en viktig rolle i lokalsamfunnet. På Møhlenpris finnes det ikke et tilsvarende foreningsliv for minoriteter, slik at inkluderingstiltakene i større grad har omhandlet majoritetsorganisasjoner. Dette har ført til et ekskluderende foreningsliv basert på klassemessige sosiale strukturer og et lokalsamfunn i forvitring.5253

Vi er trolig på vei ut av den tradisjonelle, nordiske «folkebevegelsesmodellen» – basert på demokrati, medlemsmedvirkning og bred sosial mobilisering – og over i en ny type sivilsamfunn. Nye deltakelsesformer, som frivillighet uten medlemskap og frivillighet på nett (virtuell frivillighet), kommer til å øke i omfang. Det er en tendens til at folk heller gir penger enn tid. Dette medfører at frivilligheten i økende grad er en arena for de ressurssterke, mens personer med lav inntekt, utdanning og svak tilknytning til arbeidsmarkedet oftere faller utenfor. De sosiale forskjellene mellom de på innsiden og de på utsiden av organisasjonslivet øker. Flere organisasjonstyper enn før rekrutterer også sosialt skjevt. Tradisjonelt har de kollektive folkebevegelsene rekruttert svært bredt, mens nå er det de ressurssterke som er flinkest til å orientere seg i det nye organisasjonssamfunnet. Personer med lav sosial status svarer oftere at de ikke deltar fordi ingen har spurt dem, eller fordi de ikke vet hvor de skal begynne.54

Hvordan vil innvandrerbefolkningen passe inn i en framtidig frivillighet der utviklingen går fra formelle organisasjonsmedlemskap til mer uformelle former for frivillighet, med en lavere terskel for deltakelse? Innvandrere har, som kjent, et annet deltakelsesmønster, særlig med mindre deltakelse i tradisjonelle organisasjoner. Er det så farlig dersom betydningen av denne type organisasjoner er i ferd med å bli mindre? Ny forskning på frivillighet påpeker «at etniske minoriteter framviser et mer «senmoderne» aktivitetsmønster i tråd med individualiseringstesen»55 og stiller spørsmål ved om dette også kommer til uttrykk gjennom hvordan innvandrerorganisasjoner arbeider. Her er det imidlertid behov for ytterligere forskning før det er mulig å konkludere.

En annen generell utviklingstendens er en vekst i lokalsamfunnsorganisering, slik som velforeninger, grendelag, barne-/ungdomsorganisasjoner og foreldredeltakelse. Med andre ord – deltakelse i interesseorganisasjonene reduseres, mens nærmiljøorganisering øker.56 Dette underbygger ytterligere betydningen av at integrering i frivillig virksomhet i stor grad må skje lokalt.

10.4.1 Frivillige organisasjoners betydning for sosial kapital

Sosial kapital kan forklares som tillit mellom mennesker og styrken av sosiale nettverk i et samfunn, eller «oljen i samfunnsmaskineriet». Samfunn med svak sosial kapital kjennetegnes av at få deltar i frivillige organisasjoner, og av lav tillit mellom mennesker.

Hvis alle innbyggere bare handler ut fra egeninteresse, uten tanke på fellesskapet, kan resultatet bli at alle får det verre enn om de hadde samarbeidet. På samfunnsnivå kan konsekvensene bli manglende økonomisk vekst og utvikling. Lav sosial kapital kan føre til korrupsjon. Man mistror politikere, rettsapparat og politi, og ser liten nytte i samfunnsdeltakelse.

Tillit er kjernepunkt i spørsmål om samfunnskvalitet.57 Undersøkelser viser at det er høy grad av tillit i samfunn med mye frivillig deltakelse. Det er en klar sammenheng mellom graden av sosial tillit og størrelsen på frivillig sektor i et samfunn.58 Høy organisasjonstetthet i et samfunn, det vil si et sivilsamfunns formaliseringsgrad, knyttes også til sterk sosial kapital.

Det er ulike synspunkter blant forskere på hva som produserer tillit eller sosial kapital. Én teori er at det er styrken i organisasjonslivet (antall medlemskap) og synligheten av organisasjoner som er viktig.59 En annen er at det er den sosiale kontakten som skaper tillit, dvs. at medlemmers aktivitetsnivå og møter ansikt til ansikt er avgjørende.60 Det er imidlertid enighet om at et rikt foreningsliv, medlemskap, formalisering og grad av internt demokrati i organisasjonene gir utslag på tillit i samfunnet.

Organisasjoner som trekker seg tilbake fra offentligheten og steller med sitt vil ikke ha den samme effekten på folks syn på verdien av samarbeid og gjensidig kontakt, som mer utadvendte og synlige organisasjoner har.61

10.4.2 Trossamfunn

Norge blir et stadig mer sekulært samfunn,62 men trossamfunn er en sentral deltakelsesarena for store deler av innvandrerbefolkningen. Det er tre ganger så sannsynlig at en person med innvandrerbakgrunn er medlem av menigheter eller religiøse organisasjoner enn gjennomsnittet i Norge. Innvandrerbefolkningen er mer religiøst aktive, og flere oppgir at religionen betyr mer i deres liv.63

I 2010 var det i Norge i overkant av 600 tros- og livssynssamfunn med over 400 000 medlemmer (i tillegg til Den norske kirke). Hver tredje av dem tilhørte ikke-kristne trossamfunn. I tillegg til flere mindre religiøse bevegelser, er alle verdensreligionene representert i Norge. Den enkelte verdensreligion rommer igjen et stort mangfold av etniske, lingvistiske, kulturelle og trosmessige varianter.

I Norge registreres ikke trostilhørighet i statistikker over befolkningen. På bakgrunn av registrering av medlemmer i de etablerte institusjonene samt et anslag over immigranter fra land der en bestemt religion utgjør majoritetsreligion, er det imidlertid mulig å tegne et kart over religionspluralismen.64

¹ Fra ti ikke-vestlige land, personer med to utenlandsfødte foreldre.

² Eget, mors eller fars fødeland.

Kilde: Levekår blant innvandrere 2005/2006 (LKI), SSB

Kristendommen, Norges største religion, har fått betydelig flere uttrykksformer som en følge av migrasjonen til landet. Først og fremst har Den katolske kirke fått et helt nytt mangfold blant sine ca. 57 000 medlemmer (2009). Denne kirken har, på grunn av innvandringen, mer enn doblet sitt medlemstall de siste 15 årene.65 Polakker utgjør den største gruppen og vietnamesiske katolikker den nest største.66 Kirken selv anslår at det finnes over 200 000 katolikker i Norge. Også de ortodokse kirkesamfunnene er i sterk vekst med ca. 7 700 organiserte ortodokse fordelt på seks menigheter. Frikirkelige miljøer har også vokst som konsekvens av migrasjon. Pinsebevegelsen er den største og har flere av sine tilhengere fra afrikanske land.67

Islam er den største minoritetsreligionen i Norge. SSB regner med at ca. 160 000 innbyggere har bakgrunn fra muslimske land.68 De fleste muslimer bor i Oslo, der 6-7 prosent av befolkningen på 560 000 er registrert i muslimske trossamfunn. Buddhistforeningens nettsider oppgir at det er ca. 25 000 buddhister i Norge. 12 000 av disse var organisert i 2009. Norge er det land i Norden som har flest sør-asiatiske hinduer, ca. 12 000, hvorav 5 200 var organisert i 2005.

Blant de mindre religionene, er sikhismen (2 700 organiserte av ca. 4 500 med sikhbakgrunn) og bahaisamfunnet (ca. 1 000 medlemmer). Det Mosaiske Trossamfund, som har en lengre historie i Norge enn de øvrige nye verdensreligionene, har ca. 900 medlemmer. Det er mellom 1 500 og 2 000 jøder i Norge.69

I 2009 var det vel 430 000 tilskuddsberettigede medlemmer i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke og mer enn 630 tros- og livssynssamfunn. Av de ca. 430 000 medlemmene i tros- og livssynssamfunnene utenfor Den norske kirke er 54 prosent medlemmer i kristne trossamfunn, 22 prosent i islamske trossamfunn og 19 prosent medlemmer i livssynssamfunn. Den romersk-katolske kirke representerer den største kristne trosretningen utenfor Den norske kirke. Human-Etisk Forbund er det største livssynssamfunnet, med ca. 80 000 medlemmer i 2009.70

Store, flerkulturelle trossamfunn kan både fungere som en viktig inkluderingsarena for nyankomne innvandrere som ikke kan språket og som et helhetlig tilbud av nettverk og aktiviteter for gamle og unge. På denne måten driver trossamfunnene med «empowerment» og er et positivt bidrag i organisasjonssamfunnet. På den andre siden kan trossamfunn ha en negativ effekt i forhold til de lokale nettverkene og tillitsbygging i nærmiljø. Jo mer velfungerende et slikt flerkulturelt trossamfunn er, jo mer kan det fungere som et samfunn i samfunnet, og være ekskluderende i forhold til det øvrige foreningslivet lokalt. Et velfungerende trossamfunn kan bli «selvforsynt» og tilby aktiviteter for hele familier og for alle aldersgrupper og slik fungere som et parallelt organisasjonssamfunn til det lokale foreningslivet. Slike arenaer kan dermed i større grad bidra til å bygge en «diasporaidentitet»71, mer enn en nærmiljøtilknytning og lokal identitet. De sosiale strukturene i trossamfunnet kan med andre ord bli viktigere for nyankomne innvandrere enn de lokale foreningene som skaper kjennskap til, og nettverk i, nærmiljøet.72

Det vises til at Regjeringen har nedsatt et utvalg som innen utgangen av 2012 skal foreta en gjennomgang av statens tros- og livssynspolitikk, derunder vurdere hvordan tros- og livssynspolitikken påvirker integreringen.73

¹ Omfatter bare medlemmer det blir mottatt offentlig støtte for.

Kilde: SSB

10.4.3 Fagbevegelsen

Fagorganisasjonsgraden i arbeidslivet er lavere blant innvandrerbefolkningen enn i resten av befolkningen. Ikke-vestlige innvandrere har en organisasjonsgrad som er 15 prosentpoeng lavere enn hos lønnstakere generelt. Forskjellene er større i offentlig sektor enn i privat sektor, og det er særlig innvandrerkvinner i offentlig sektor som skiller seg ut med markant lavere organisasjonsgrad enn tilsvarende gruppe lønnsmottakere med norsk bakgrunn.

I offentlig sektor er 80 prosent av alle lønnstakere organisert, mens dette bare gjelder 37 prosent i privat sektor (2008).74 Lavest organisasjonsgrad finner vi i varehandel og hotell- og restaurantdrift, der drøye 20 prosent er organisert. Det er en markant lavere organisasjonsgrad blant innvandrere enn blant andre arbeidstakere i yrker som ikke krever noen spesiell utdanning og blant hjelpepleiere, omsorgsarbeidere mv. Det kan se ut som om faktorer som drar opp organisasjonsgraden i arbeidslivet generelt, ikke har samme effekt for innvandrere. En forklaring kan være at innvandrere sjeldnere har faste ansettelser. Det vises også til omtalen i kapittel 6, punkt 6.5.9.

Lavere organisasjonsgrad blant innvandrere kan også delvis forklares med at denne gruppen er overrepresentert i deler av arbeidsmarkedet, det vil si i yrker og næringer, hvor tradisjonelt få ansatte er organisert.75

¹ Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre fra ti ikke-vestlige land

² Tallene i figuren er hentet fra et annet tidspunkt enn tallene nevnt i teksten over (LKU 2006/LKI 2005/2006 vs. Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) 2008).

Kilde: Fafo-rapport 2010/47: Arbeidslivets organisasjoner 2008/2009.

Fortsatt er det slik at innvandrerbefolkningen, i større grad enn befolkningen ellers, har en posisjon i arbeidslivet med reelt svakere stillingsvern. Det er avdekket betydelig grad av sosial dumping blant utenlandske arbeidstakere. Innvandrere arbeider oftere enn andre i bemanningsselskaper der flertallet enten er midlertidig ansatte eller ikke har noe ansettelsesforhold i det hele tatt. Denne situasjonen gjør det normalt langt mer krevende for et fagforbund å få medlemmer og derigjennom opprette tariffavtale. I tillegg har det kommet mange nye innvandrere inn i arbeidslivet siden 2002, og gjennomgående må en anta at kort tid i arbeidslivet gir lavere organisasjonsgrad enn lengre tid i arbeidslivet. Videre har Norge siden EØS-utvidelsen i 2004, fått en betydelig større arbeidsinnvandring, særlig i form av utstasjonerte arbeidstakere. Disse er det svært krevende å få organisert fordi de normalt har arbeidsgiver i et annet land.

Det som kan trekke konklusjonen i motsatt retning, er at fagbevegelsen i større grad enn hva som var tilfelle i første del av 2000-tallet, har tatt rekruttering av innvandrere mye mer på alvor. Både LO, andre hovedsammenslutninger og ikke minst mange forbund har rekruttering av innvandrere som prioriterte mål og har satt av ressurser til dette. Og kanskje vel så viktig er det arbeidet mange lokalavdelinger gjør. Avdelinger i for eksempel Fellesforbundet har ansatt tolker, arrangert norskkurs, kulturarrangementer m.m. for utenlandske arbeidere. Dette har gitt dem økt kunnskap om, og tillit til, fagbevegelsen og har trolig også styrket deres posisjon i arbeidslivet

Informasjonen om, og til, arbeidsinnvandrere har økt de senere årene. De fleste arbeidstakerorganisasjonene har både informasjon på sine hjemmesider og brosjyrer på ulike språk. Det er videre skrevet flere fagbøker om flerkulturelle arbeidsplasser. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) publiserer boken Ny i Norge og har etablert nettstedet www.nyinorge.no, med informasjon om å være ny arbeidstaker i Norge.76 Boken Ny i Norge er trykket i 111 000 eksemplarer og nettstedet har gjennomsnittlig 1 300 besøkende daglig.Det vises til omtalen i kapittel 6 Arbeid og sysselsetting.

10.4.4 Barn og unges deltakelse

I et integreringsperspektiv vil tiltak for å øke deltakelsen blant barn og unge med innvandrerbakgrunn også være viktig for storsamfunnet. Samtidig vil oppfatningene om verdien av, og ønskeligheten av, deltakelse i organisasjoner variere.77

En undersøkelse utført av FAFO i 200578 viser at det er færre ungdommer med innvandrerbakgrunn som er medlemmer av en organisasjon, og at de som er medlem er med i færre organisasjoner enn etnisk norske ungdommer. Særlig gjelder dette enkelte grupper av jenter med innvandrerbakgrunn. Selv om enkelte av gruppene i undersøkelsen i seg selv er så små at det er vanskelig å generalisere, ser man tendenser til at for eksempel jenter fra Tyrkia og Irak er blant dem som deltar minst, mens jenter fra Iran er like aktive som etnisk norske jenter. Ser man ikke-vestlige innvandrere under ett er 43,8 prosent av jentene og 59,3 prosent av guttene medlemmer av en eller flere organisasjoner. De samme tallene for etnisk norske ungdommer er 71,1 prosent for jentene og 73,6 prosent for guttene.

Ungdom med foreldre fra Marokko, Vietnam, Pakistan, Irak og Tyrkia skiller seg ut med mindre deltakelse og større kjønnsforskjeller enn blant ungdom med norsk opprinnelse. Kjønnsskillene vises spesielt blant ungdom av pakistansk opprinnelse. 19,5 prosent av norsk-pakistanske gutter deltar i idrettslag, mens bare 1,5 prosent av norsk-pakistanske jenter gjør det. 93 prosent av jentene med pakistansk bakgrunn nevnte én eller flere organiserte aktiviteter de hadde lyst til å delta i, men som de av ulike årsaker likevel ikke var med på.

Ungdom med ikke-vestlig bakgrunn oppgir i større grad enn dem med norsk bakgrunn at de har lyst til å være med i idrettslag, hobbyforeninger, religiøse og andre typer organisasjoner. De norsk-pakistanske ungdommene uttrykker i størst grad at de kunne tenke seg å være med på noe de i dag ikke deltar i.

En undersøkelse om fritidsaktivitetene til barn og unge med pakistansk, somalisk og norsk bakgrunn i Oslo79 viser at organiserte aktiviteter er langt mer vanlig blant barn med norsk bakgrunn enn blant de andre to gruppene. Også her vises store kjønnsforskjeller hos dem med innvandrerbakgrunn, og særlig blant de eldste. Flere av de yngste med somalisk og pakistansk bakgrunn går på koranskole, men andelen synker etter hvert som barna blir eldre. Nesten 75 prosent av foreldrene med innvandrerbakgrunn mener at barna kan delta på skolerelaterte fritidsaktiviteter. De foreldrene som ikke ønsker slik deltakelse er særlig skeptiske til aktiviteter som foregår på kvelden eller som innebærer overnatting.

Blant unge med innvandrerbakgrunn i alderen 20-25 år er en av fire fagorganisert – og tre av fire i arbeid. Mange er medlem av en religiøs forening eller menighet. Menn er noe oftere medlem enn kvinner. En av fem er medlem av et idrettslag eller en idrettsforening, menn langt oftere enn kvinner.80

Fritidsklubber er en arena der mange unge med innvandrerbakgrunn deltar aktivt. Unge gutter med innvandrerbakgrunn er de hyppigste brukerne av Oslos ungdomsklubber, mens jenter med norskfødte foreldre har den laveste andelen. Andelen jenter med innvandrerbakgrunn som går i klubb er høyere enn andelen brukere blant både gutter og jenter med norskfødte foreldre. Unge med innvandrerbakgrunn er mest aktive innen kampsport og dans, mens unge med norsk bakgrunn er mer aktive i tradisjonelle idrettslag. Jenter med innvandrerbakgrunn er minst fysisk aktive generelt, men er likevel de som driver mest med ulike former for dans. Fotball er den mest populære sporten uansett kjønn og etnisk bakgrunn.81

Barn/unge med innvandrerbakgrunn og nedsatt funksjonsevne

Det er lite kunnskap om graden av deltakelse blant barn/unge med innvandrerbakgrunn som har nedsatt funksjonsevne. Mye kan tyde på at deltakelsen er lavere blant disse barna enn blant funksjonshemmede barn med norsk bakgrunn. Funksjonshemmede generelt er sjeldnere enn funksjonsfriske med i organisasjoner der alle, eller nesten alle, har lik etnisitet. Det samme gjelder for utdanningsnivå. Dette tyder på at funksjonshemmede deltar mer i organisasjoner der de får tilgang på overskridende sosial kapital og at funksjonsfriske i større grad får tilgang på sammenbindende sosial kapital.82

Av Midtlyngutvalgets utredning framkommer: Det kan være spesielle utfordringer knyttet til minoritetsspråklige barn med funksjonsnedsettelser. I en undersøkelse av innvandrere med barn som har nedsatt funksjonsevne og deres møte med tjenesteapparatet, pekes det på at det vil være av ekstra stor betydning for barn med nedsatt funksjonsevne fra innvandrermiljøer å delta sammen med norske barn i barnehagens leke- og aktivitetsmiljø. Undersøkelsen viser også til at familier med minoritets- eller innvandrerbakgrunn som har barn med funksjonsnedsettelser, stiller barnehage og helsestasjon overfor blant annet kommunikasjonsmessige, kulturelle og praktiske utfordringer.83

Det er store utfordringer i møtet mellom minoritetsfamilier med funksjonshemmede barn og tjenesteapparatet. Kort botid i Norge, liten kjennskap til norske velferdsordninger, språkproblemer og begrensede sosiale nettverk representerer tilleggsutfordringer for flere minoritetsfamilier. Minoritetsbakgrunnen forsterker dermed de generelle utfordringene knyttet til å ha funksjonshemmede barn.84

Barn i statlige mottak for asylsøkere

Det er stor bredde i typer fritidsaktiviteter som barn i mottak benytter seg av, selv om idrettsaktiviteter og friluftsliv dominerer. Lavterskeltilbud som mottakene står for er viktige tiltak, i tillegg til ordinære fritidstilbud i lokalsamfunnet. En stor andel av barna bruker tilbudene. De aller yngste barna og de eldste jentene deltar minst. Ellers er det ikke så store forskjeller mellom aldersgruppene og mellom gutters og jenters deltakelse. Det lokale tilbudet og engasjementet for å tilrettelegge for fritidstilbud er mindre overfor enslige mindreårige asylsøkere enn for barn i asylsøkende familier. Selv om mottakets ordinære driftsmidler utgjør det vesentligste økonomiske grunnlaget for fritidsaktiviteter, sikrer de øremerkede aktivitetsmidlene, som distribueres via UDI, et økt tilbud, særlig i ferier.85

Tidligere evalueringer av levekår ved norske asylmottak, peker på et behov for tiltak rettet inn mot asylbarns situasjon.86 Det er blitt anbefalt at barn i mottak får noen områder der de kan erfare mestring, møte jevnaldrende og få utfolde seg som barn.87 Barn i mottak har rapportert at de savner venner og inkludering.88

Østbergutvalget89 foreslår en styrking av samarbeidet mellom skole og frivillig sektor for å kunne tilby barn i mottak og omsorgssentre meningsfylte fritidsaktiviteter og mulighet for deltakelse i lokalsamfunnet.

Justisdepartementet har endret utlendingsforskriften slik at det skal bli enklere for asylsøkere å delta i frivillig arbeid.90 Dette for å bidra til økt frivillig deltakelse i lokalmiljøene og motvirke passivisering i mottakene. Regjeringen ønsker å sikre at asylsøkere skal ha anledning til å være med på dugnadsarbeid, besøkstjeneste eller andre sosiale tjenester for barn, eldre og funksjonshemmede. Endringen innebærer at asylsøkere kan utføre frivillig vederlagsfritt arbeid for humanitære, ideelle eller religiøse organisasjoner, idrettslag og liknende.

Bergeutvalget91 har vurdert organisering og rammer for tilbudet til personer som søker asyl i Norge. Utvalget har vurdert differensiering av tilbudet i mottak, blant annet med henblikk på barns spesielle behov.

10.4.5 Idrett

Idrett er en sentral deltakelsesarena i det norske samfunnet, særlig for barn og unge. Også her er det stor variasjon i deltakelsen blant barn og unge med innvandrerbakgrunn. Det er viktig å ha med seg at ungdom med innvandrerbakgrunn i større grad er med i ikke-organiserte idrettsaktiviteter enn ungdom med norsk bakgrunn.92

Mens gutter med innvandrerbakgrunn er omtrent like idrettsaktive som andre gutter, er jenter med innvandrerbakgrunn klart underrepresenterte i idretten. En av forklaringene er særtrekk ved norsk idrettskultur. Den norske barne- og ungdomsidretten har bred oppslutning blant både gutter og jenter og i ulike samfunnsklasser. Idretten har videre stor legitimitet som oppdrager og verdiformidler, og de unges idrettsdeltakelse krever ofte betydelig innsats fra foreldre. Disse særtrekkene kan være fremmede for mange innvandrerforeldre. Men minoritetsjenters lave deltakelse i organisert idrett dreier seg ikke bare om direkte restriksjoner fra foreldre og andre i minoritetsmiljøene, men også om bekymringer knyttet til å sende unge jenter med fremmede voksne (for eksempel mannlige lagledere).93

For gutter, dreier forskjeller i idrettsaktivitet seg primært om ressurser (først og fremst familieøkonomi), mens forskjeller i idrettsmedlemskap forklares med religion og kultur (deriblant verdien av å prioritere skolen). Ressurser forklarer også mye av minoritetsjentenes underrepresentasjon, men religion veier her mer enn for guttene som årsaksforklaring. Hovedkonklusjonen er at «færre økonomiske ressurser i hjemmet bidrar til å begrense minoritetsungdoms deltakelse i den organiserte idretten.»94

41 prosent av majoritetsungdom og 24 prosent av «ikke-vestlige» ungdommer er medlemmer i et idrettslag. Ungdom med ikke-vestlig bakgrunn er sjeldnere med og har større frafall enn ungdom for øvrig.95 Når en kontrollerer for klassebakgrunn, bosted og karakterer fra skolen, reduseres forskjellene mellom gruppene, selv om det «fortsatt er slik at minoritetsungdom har lavere sannsynlighet for å være en del av idrettsbevegelsen enn annen ungdom.»96 Videre kan også noe av forskjellene mellom majoritetsungdoms medlemskap i idrettslag forklares med klasse og kjønn. Deltakelsesgraden blant ungdom synker i idrettslag med «økende urbaniseringsgrad.»97 Bosted har dermed en effekt (men f.eks. den relative høye andelen av minoritetsungdom i de store byene kan være en bakenforliggende faktor). Igjen er det paralleller til valgdeltakelse: sannsynligheten for deltakelse ser ut til å være påvirket av klasse, kjønn, bosted og om en er majoritet eller minoritet.

Fotballagene, og de ulike frivillige organisasjonene, står overfor ulike, men også mange av de samme, utfordringene. De aller færreste har lykkes med å inkludere unge med innvandrerbakgrunn på en måte som gjenspeiler befolkningen. Guttefotballagene øst i Oslo har imidlertid mange spillere med innvandrerbakgrunn, mens jenter med innvandrerbakgrunn er mindre representert. Veien fra positive holdninger til å rekruttere bredt, og til konkrete rekrutteringstiltak, er lang. Mange organisasjoner er usikre på hva de kan gjøre for å nå ut til nye grupper av medlemmer. Venneverving og nettverk viser seg å opprettholde skjevheter i sammensetningen av medlemsmassen. De få som har prøvd andre tiltak, som samarbeid med skoler og åpne arrangementer sammen med andre organisasjoner, har positive erfaringer.98

Et kjennetegn ved de frivillige organisasjoner i Norge generelt og idretten spesielt, er at de bygger på en forutsetning om at «skal du nyte, må du yte». Idretten er avhengig av at deltakerne betaler medlems- og aktivitetskontingent, at foreldre eller andre familiemedlemmer deltar som oppfølgere og i dugnadsaktivitet, og at noen tar på seg de tidkrevende vervene som ledere i hovedforening, som ledere og trenere for aldersbestemte lag eller for bestemte aktiviteter. Størstedelen av den innsatsen som utløses for å produsere barne- og ungdomsidrett i Norge, er frivillig og ulønnet arbeid utført av foreldrene.

En undersøkelse av foreldreinnsats i idrettslag i flerkulturelle områder viser at flere av idrettslagene har svært god evne til å gi et aktivitetstilbud til alle barn og unge. Mye av dette er takket være en ekstraordinær innsats fra forelde med norsk bakgrunn som trenere/lagledere. Men undersøkelsen viser også at en relativt stor del av foreldre med innvandrerbakgrunn følger opp barnas idrettsaktivitet, særlig når de er små. Lagledere og trenere med norsk bakgrunn har erfart at hvis foreldrene med innvandrerbakgrunn får en personlig anmodning om å stille opp på klart definerte oppgaver, gjør de det.99

I fotballag som har mer enn 50 prosent spillere med ikke-vestlig bakgrunn, oppgir mer enn fire av ti spillere at det ofte hender at de ikke kan delta på kamper el.l. på grunn av dårlig økonomi. Bare 4 prosent av lagene som ikke har spillere med innvandrerbakgrunn sier det samme. 20 prosent av de frivillige organisasjonene og 30 prosent av fotballag har opplevd rasisme knyttet til aktiviteter. Blant fotballag med mer enn 50 prosent spillere med innvandrerbakgrunn, har rundt halvparten overhørt rasistiske uttalelser i forbindelse med trening eller kamper, flere fra voksne tilskuere eller trenere.100

Også i idretten er det «rene» innvandrerklubber/grupper, der et mål faktisk kan være å være for seg selv, som etnisk basert fellesskap. Deltakelsen har ikke mer vidtrekkende integrering som mål eller konsekvens.101 De fleste vil ha forbindelser til storsamfunnet på andre måter, gjennom jobb, utdanning osv. Men om en ikke har forbindelser eller kontakter utad, kan resultatet være sosial fragmentering, dvs. at samfunnet splittes opp i ulike grupper og der konflikter teoretisk kan følge.102

10.4.6 Innvandrerorganisasjoner og integrering

Hvilken rolle fyller innvandrerorganisasjoner i det norske samfunnet, hva slags innvandrerorganisasjoner finnes og hvilke type organisasjoner bør få statlig støtte i dagens samfunn?

Frivillige organisasjoner sees gjerne på som viktige bidragsytere til å opprettholde en demokratisk infrastruktur, fordi de skaper arenaer der befolkningsgrupper kommer sammen på bakgrunn av felles interesser. Innvandrerorganisasjoner omtales derimot ofte som innadvendte fellesskap, som i liten grad evner å bygge tillit og nettverk utover egen gruppe. Det er blitt argumentert for at de dermed virker segregerende.

Det som i dag utgjør organisasjonsfloraen i tilknytning til innvandrere har en størrelsesorden på omkring 1000 organisasjoner (Melve 2003). (…) Av de ca. 1000 organisasjonene, er det ca. 350 som faller innenfor det offentliges kriterier for støtteverdige organisasjoner, det er ca. 750 som inngår i fylkeskommunenes registrering. Flertallet av organisasjonene er lokale uten at de har en nasjonal overbygning. De er hovedsakelig etablert ut fra sosiale formål, det vil si for å ivareta og styrke etnisk og religiøs tilhørighet. I det daglige fungerer de ofte som møteplasser og står for arrangement som feiring av nasjonal- og helligdager eller andre kulturelle arrangement. De største organisasjonene er flerkulturelle og vanligvis knyttet til religion (Nødland 2006, Lidén 2001, Predelli 2006, Rogstad 2007) (….) Det lokale preget og liten grad av strukturelle overbygninger (moderorganisasjoner) er markant i den norske konteksten. Til sammenligning har Sverige 50 landsdekkende organisasjoner (Predelli 2006, Odmalm 2004).103

Måten vi velger å bruke fritiden på er noe som oppfattes å befinne seg innenfor den private sfæren. Offentlig politikk for å styrke organisasjonsdeltakelsen i ulike etniske grupper kan derfor fort bli kontroversiell.104 At innvandrere er underrepresentert i tradisjonelle norske organisasjoner kan blant annet skyldes manglende tilhørighet, andre tradisjoner mht organisering, at norske organisasjoner ikke fokuserer på spørsmål som opptar innvandrere, eller at «majoritetsorganisasjonene» i praksis ikke fører en inkluderende rekrutteringsstrategi/-politikk. Innvandrere kan også ha særskilte behov ut fra sin bakgrunn, livssituasjon og med tanke på integrering i Norge, som gjør det fornuftig å bruke nettverket i egen gruppe, eksempelvis for å få informasjon, arbeid og bolig, eller for «kulturelt vedlikehold» eller et etnisk basert fellesskap.

Personer med innvandrerbakgrunn og personer med norsk opprinnelse er ikke så ulike med hensyn til hvilke faktorer som påvirker organisasjonsdeltakelse. Med noen klare unntak er det også samme typer organisasjoner som er populære blant innvandrerungdom som blant majoritetsungdom, og de skiller seg ikke dramatisk fra hverandre med hensyn til hvordan de vurderer det å være med i organiserte fritidsaktiviteter (…) Men alt er ikke likt, og sosioøkonomiske forklaringsfaktorer kan ikke forklare hele forskjellen. Viktige funn i flere av undersøkelsene handler om minoritetsjenters tilknytning til organisasjonslivet. Hovedinntrykket er at disse deltar i mindre grad enn både minoritetsgutter og majoritetsjenter. Det er særlig jentenes kulturelle og religiøse tilhørighet som trekkes inn som relevante forklaringsvariabler. Viktige elementer i dette er foreldres holdninger, fravær av kjønnssegregerte tilbud, forpliktelser i forhold til slekt og husarbeid og selvforsterkende mekanismer knyttet til de facto segregering i bomiljøer og venneflokker.105

Særlig nyankomne innvandrere kan ha svake nettverk i et nytt samfunn, og har derfor tilsvarende behov for fellesskap med andre i samme gruppe. Dette er noe av bakgrunnen for at innvandrere også organiserer seg i egne innvandrerorganisasjoner ut fra sine interesser og behov. Et eksempel på dette er norske foreninger i Amerika, som oppstod under den store utvandringsbølgen for 150 år siden.106

I en studie om somaliere i Oslo framkommer følgende: Når det gjelder hjelp på det hverdagslige plan, som med å tolke et brev fra det offentlige eller søke en jobb, ser det ut til at mange, særlig nyankomne, heller vil søke hjelp fra somaliske organisasjoner enn fra ulike offentlige kontorer.» Dette er forståelig pga somalieres tillit til lokale klanledere, mens mange har stor mistillit til statlige autoriteter. Videre tilbyr de somaliske organisasjonene «bistand på en måte som somaliere er vant til fra hjemlandet, dvs. muntlig informasjon, fotfølging og direkte kontakt.107

Mange godt integrerte innvandrere – både når det gjelder utdanning, arbeid og i det tradisjonelle foreningslivet – velger også å være aktive i innvandrerorganisasjoner. Årsaker til dette er bl.a. det språklige og kulturelle fellesskapet disse foreningene er med på å vedlikeholde. Organisasjonene bidrar til å styrke de sosiale og kulturelle båndene mellom barn med innvandrerbakgrunn og til å opprettholde kontakt med venner og familie i opprinnelseslandet. Videre fungerer innvandrerorganisasjoner som arenaer for å lære og håndtere flere kulturer. Gjennom foreningene får innvandrere tilgang på informasjon fra både eksilmiljøer i andre land og fra hjemlandet. I tillegg tjener organisasjonene som baser for politisk engasjement. Et multikulturelt foreningsliv kan bidra til å styrke innvandreres kompetanse og kunnskap om vertslandet. Innvandrerforeninger, som i utgangspunktet framstår som innadvendte, kan bidra til å skape kontakt med nettverk i majoritetssamfunnet. Denne sammenbindende funksjonen (bonding) kan føre til sementering av en marginal posisjon.108

En studie viser at medlemmer i innvandrerorganisasjoner i større grad enn andre innvandrere bruker stemmeretten sin.109 Derimot ser få innvandrerorganisasjoner ut til å ha reell påvirkningskraft når det gjelder politikkutforming. Videre vet vi lite om disse organisasjonene fungerer som «skoler i demokrati».Det samme gjelder for religiøse foreninger og trossamfunn.110

Innvandrerforeninger, som i utgangspunktet framstår som innadvendte nettverk, kan også fungere som springbrett for utadrettet kontakt med nettverk i majoritetssamfunnet. Personer som er aktive i innvandrerorganisasjoner kan fungere som brobyggere for mindre integrerte personer. I tillegg er det en del som tyder på at det å være aktiv i organisasjonene bidrar til medlemmenes velvære, noe som styrker deres tilhørighet i storsamfunnet. Det synes derfor å være indikasjoner på at innvandrerforeninger ikke nødvendigvis virker «segregerende», men (kanskje heller) integrerende. Et ofte stilt spørsmål er: virker det integrerende eller segregerende å gi økonomisk støtte til innvandrerorganisasjoner? Svaret på dette henger antakelig sammen med hva det faktisk gis støtte til, hvilke krav som stilles, og hvordan organisasjonen fungerer. Rammebetingelser i lokalsamfunnet og i organisasjonene samt størrelsen på, og sammensetningen av, den lokale innvandrerbefolkningen er også faktorer som vil ha betydning.111

10.4.7 Tilskudd til frivillig virksomhet på integrerings- og inkluderingsfeltet

Myndighetene ønsker å styrke frivillighetens rolle i integrerings- og inkluderingsarbeidet. Dette skal bidra til målet om høy deltakelse i samfunnslivet blant innvandrere og barna deres. Statlige tilskudd er et viktig virkemiddel.

Tilskudd til innvandrerorganisasjoner og annen frivillig virksomhet bevilges over statsbudsjettet.112 Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) forvalter midlene. Årlig fordeler IMDi vel 48 mill kroner113 til ulike former for frivillig virksomhet, både tradisjonelle norske organisasjoner, innvandrerorganisasjoner og kompetansemiljøer. Tilskuddene fordeles gjennom fire ulike tilskuddsordninger med ulike formål. Med delordninger og noen mindre tilskudd, består støtteordningene av til sammen ti ulike deler. To av ordningene har eksistert i mange år,114 mens de fleste er av nyere dato og er knyttet opp til aktuelle politiske prioriteringer.115 2/3 av midlene gis som prosjektstøtte og 1/3 gis som driftsstøtte/grunnstøtte.

Midlene fordeles i 2011 i hovedsak slik: 14 mill. kroner er grunnstøtte til åtte kompetansemiljøer/ landsdekkende organisasjoner som bidrar med kunnskaper og erfaringer og representerer ulike stemmer i den offentlige debatten. 14 mill. kroner fordeles til frivillig virksomhet i lokalsamfunn gjennom fylkeskommunene, hvorav over 2/3 går til ca 1 000 ulike integreringsaktiviteter, i regi av ulike organisasjoner.116 Mindre enn 1/3 er driftsstøtte til innvandrerorganisasjoner.117 1,25 mill. kroner går til organisasjoner og aktiviteter knyttet opp til områdesatsingen i Groruddalen og Søndre Nordstrand. 10 mill. kroner er prosjektstøtte til over 20 majoritets- og minoritetsorganisasjoner som arbeider forbyggende mot tvangsekteskap. 7 mill. kroner går til informasjons- og veiledningstiltak rettet mot nyankomne innvandrere. 1,5 mill. kroner går til prosjekter som støtter opp om tiltaksplan mot fattigdom.

En begrunnelse for å gi offentlig støtte til frivillige organisasjoner, er at de kan løse oppgaver på en annen og bedre måte enn det offentlige klarer selv. Dette reiser imidlertid flere spørsmål om hva slags konkret rolle og funksjon frivilligheten skal ha i integrerings- og inkluderingsarbeidet, og hvilke former for tilskudd som best kan støtte opp under denne rollen. Skal de frivilliges bidrag være fritatt fra føringer fra det offentlige, eller skal de frivillige i større grad utføre oppdrag basert på statlige mål? Statlige tilskudd kan både bidra til at organisasjoner fyller en rolle som politiske (demokratiske) aktører/interesseorganisasjoner og en rolle som iverksetter av offentlige velferdsmål.118

Grunnstøtte (driftsstøtte) gir organisasjonene mer handlingsrom enn prosjektstøtte (aktivitetsstøtte), som gir sterke føringer på hva pengene skal brukes til. Generelt får lokale foreninger 14 prosent av inntektene sine fra det offentlige.119

Den første offentlige utredningen om norsk innvandringspolitikk120 omtaler betydningen av offentlig støtte til innvandrerorganisasjoner: «Utvalget understreker den verdi de foreninger som drives for, eller av, utlendinger i Norge har for å bedre deres muligheter til å finne seg til rette her». I 1983 ble det nedsatt en arbeidsgruppe av Kommunal- og arbeidsdepartementet som vurderte støtteordningen til innvandrerorganisasjoner. Det medførte en desentralisert støtteordning, der ansvaret for å gi støtte til lokale innvandrerorganisasjoner ble overført fra staten til kommunene. I Kommunal- og arbeidsdepartementets St. prp. nr. 1 (1985-1986) fremgår det at midler til særlige tiltak for innvandrere hovedsakelig ble kanalisert gjennom rammetilskudd. Over budsjettkapittel 504, post 60, var det imidlertid et særskilt tilskudd bl.a. til innvandrer- og flyktningorganisasjoner. Midlene ble fordelt av kommunene fra 1985. I 1993 ble det igangsatt en prøveordning med fordeling av tilskuddet via fylkeskommuner.121 Denne ordningen ble deretter permanent.

Det organisasjonsmønsteret som ble etablert på innvandrerfeltet i perioden 1970-85 la føringer på strukturene av organisasjoner på dette feltet som har vart helt fram til i dag.122

Det er etablert et system hvor de ulike tilskuddsordningene evalueres med noen års mellomrom. Det er tale om eksterne evalueringer som foretas på oppdrag fra departementet. Tilskudd til landsdekkende organisasjoner ble sist evaluert i 2005.123 Evalueringen konkluderte med at organisasjonene samlet sett bidrar til å fremme minoriteters interesser og deltakelse i det norske samfunn. Organisasjonene har ulike formål, perspektiver, målgrupper, kompetanse og arbeidsformer. De utfyller hverandre. Få nye organisasjoner kommer inn i ordningen, og få går ut av den. Dette er ikke i seg selv et problem, gitt at de «beste» organisasjonene er med i ordningen. Problemet er imidlertid at kriteriene, og vurdering av kompetanse og måloppnåelse, er relativt upresise. BLD foretok en gjennomgang av kriteriene for tildeling av støtte i 2010.124

Tilskudd til lokale innvandrerorganisasjoner og lokalt frivillig virke ble evaluert i 2007.125 Evalueringen viste at støtten både hadde bidratt til egenorganisering av innvandrere og til å utvikle deres relasjoner og deltakelse utad, men at organisasjonene ikke hadde kommet langt nok i å utvikle sine utadrettede kontaktflater. Derfor ble retningslinjene justert fra 2009. Målet med støtte til aktiviteter og tiltak er å skape møteplasser i lokalsamfunn på tvers av etnisk og nasjonal opprinnelse. Det skal normalt ikke lenger gis støtte til aktiviteter som kun er rettet innad mot en bestemt gruppe eller miljø og som ikke kommuniserer utad.

Tilskudd til holdningsskapende og forebyggende arbeid mot tvangsekteskap ble evaluert i 2010.126 Evalueringen peker på at tilskuddet har bidratt til å engasjere frivillige organisasjoner i forebyggende arbeid og til å utvikle nye metoder, men at denne type kortsiktig prosjektstøtte gir liten mulighet for å arbeide langsiktig og ha forutsigbare rammer. Evalueringen peker for øvrig generelt på behovet for å intensivere arbeidet med å formidle lokale samarbeidsprosjekter, og at arbeidet på regionalt nivå bør gjennomtenkes og utredes med tanke på samordning.

Selv om det foretas evalueringer av hver enkelt tilskuddsordning, er det også behov for helhetlige vurderinger av hvordan tilskuddene fungerer samlet. Hvordan bidrar tilskuddene til målet om høy deltakelse i samfunnslivet blant innvandrerbefolkningen, og til å styrke rollen frivillige har i arbeidet med integrering og inkludering? En slik helhetlig vurdering av tilskudd til frivillig virksomhet på integreringsfeltet er særlig viktig når noen av ordningene er gamle og noen er nye. Det er også berøringspunkter til tilskudd som forvaltes av ulike sektormyndigheter. Regjeringen foretar i 2011 en gjennomgang av alle midler IMDi forvalter til frivillig virksomhet.127 Spørsmålet er: hvordan kan måloppnåelsen styrkes gjennom en bedre innretning på bruken av midlene? Utvalgets vurderinger av hva som er den beste bruken av tilskudd til frivillig virksomhet omtales under mål, strategier og tiltak.

Forvaltning av tilskudd til frivillig virksomhet reiser for øvrig en rekke spørsmål: Hva er det beste forholdet mellom på den ene siden statlig målstyring som definerer mål for hva som skal oppnås med bruken av pengene, og på den andre siden tanken om at frivillig virksomhet nettopp skal være fri og ha en selvstendig rolle og funksjon? Hvilke krav er rimelige å stille til frivillige organisasjoner om rapportering og dokumentasjon av effekter? Hvor mye av midlene skal gis som friere grunnstøtte og ha en mer langsiktig karakter og hvor mye skal gis som mer kortsiktig prosjektstøtte, f.eks. knyttet til konkrete oppdrag?

For staten er frivillige organisasjoner potensielle redskaper til å gjennomføre statens integreringspolitikk. Det blir hevdet at minoritetsorganisasjoner blir formet gjennom de insentivene som ligger i de statlige støtteordningene. Men om, og hvordan, sivile aktører tilpasser seg slike insentivstrukturer er empiriske spørsmål. Viktige elementer i en slik analyse vil være en kartlegging av relevante offentlige styringsvirkemidler, hvilke mål myndighetene har med ordningene, hvordan de frivillige organisasjonene tilpasser seg dem og forholdet mellom virkemiddelbruken og måloppnåelsen, inkludert belysning av ikke-intenderte tilpasninger til offentlige styringsredskaper. Frivillige organisasjoners rolle som leverandører av tiltak og partnere i den offentlige inkluderings- og velferdspolitikken vil være et viktig tema i denne sammenheng. Temaet gir også rom for overordnede refleksjoner rundt forholdet mellom det offentliges bruk av og påvirkning av sivile aktører, og frivillig sektors evne til å utøve et sivilt engasjement på egne premisser i en slik kontekst.128

10.4.8 Media og mediebruk

I hvor stor grad bruker innvandrerbefolkningen media og hvilke typer kilder til informasjon benytter denne delen av befolkningen? Har mediebruken betydning for innvandreres deltakelse i resten av samfunnet? Endrer innvandreres medievaner seg i takt med majoritetsbefolkningens vaner?

Som for majoritetsbefolkningen, er internett og TV de mest brukte mediene blant innvandrere fra Afrika, Asia, Latin-Amerika og Europa utenom EU. Innvandrere fra disse områdene bruker minst radio og papiraviser. Nærmere 60 prosent fra denne gruppen leser ikke papiravis i løpet av dagen.129

Barn og unge med innvandrerbakgrunn ser mye på TV. Et flertall sier at de har TV med parabolantenne, og en av tre ser film eller TV på morsmålet daglig. Det blir særlig mye TV-titting på programmer på morsmålet blant kvinner og blant de med tyrkisk bakgrunn. Når innvandrere leser, velger de aller fleste likevel norske bøker og aviser. Kvinner leser oftere, og velger oftere norsk, enn menn. Menn leser imidlertid litt oftere aviser enn kvinner, aviser som i minst ni av ti tilfeller er norske.130

Kilde: Kultur- og mediebruk blant personer med innvandrerbakgrunn 2008, SSB

Tilskuddsordninger – media

Kulturdepartementet påpeker, i sin budsjettproposisjon, betydningen av å ha et godt medietilbud, også for minoritetene i et flerkulturelt samfunn. Den mest sentrale målsettingen er, i følge departementet, å sørge for at det blir utgitt dagsaviser, samiske aviser og publikasjoner på minoritetsspråk.

Tilskudd til minoritetsspråklige publikasjoner over Kulturdepartementets budsjett omfatter støtte til publikasjoner som gir informasjon om samfunnsforhold i Norge og i opprinnelig hjemland på eget språk. Formålet med støtteordningen er å bidra til framvekst av publikasjoner for språklige minoriteter og til utvikling av redaksjonell kvalitet i disse publikasjonene. Publikasjonene skal fremme mulighetene for samfunnsdeltakelse og kulturell utfoldelse hos personer med minoritetsbakgrunn. Tre publikasjoner på bosnisk og kinesisk mottok støtte i 2009.131 Tilskuddet er kraftig redusert de siste årene. Dette er primært på grunn av færre publikasjoner, som følge av økte dokumentasjonskrav.132 Ordningen er nylig evaluert av Medietilsynet133 som konkluderte med at ordningen ikke har fungert etter hensikten. I tillegg pekte Medietilsynet på at ordningen ble utfordret av endret mediebruk. Medietilsynet foreslo derfor en felles, plattformuavhengig støtteordning.

I evalueringen påpekes det at det er viktig med medier som kan informere minoritetsspråklige om Norge på deres eget språk, spesielt i den første tiden de har flyttet hit. Slike medier er et godt hjelpemiddel for å lære om norske tradisjoner og levesett. Slike kanaler kan også være til hjelp og supplement i norskopplæringen. Evalueringen foreslår at nettsider prioriteres i en ny støtteordning for minoritetsspråklige medier fordi store deler av innvandrerbefolkningen benytter mer internett og TV enn papiravis og radio.

Medietilsynet forvalter driftsstøtte til radio rettet mot etniske og språklige minoriteter. I 2010 ble det tildelt 756 000 kroner fordelt på elleve stasjoner, to flere enn året før.134

Europaparlamentet vedtok i 2007 en resolusjon som oppfordret medlemslandene til å gi støtte til «den tredje mediesektoren» (medier drevet på frivillig basis) med målsetting om å gi minoriteter, enkeltpersoner og organisasjoner mulighet til å slippe til i det offentlige rom.135 Som en oppfølging av denne resolusjonen ble Foreningen Frikanalen stiftet i Norge i 2008, der 70 frivillige organisasjoner gikk sammen om en TV-kanal. Prosjektet støttes av Kulturdepartementet og har gratis distribusjon i det digitale bakkenettet. Seks organisasjoner rettet mot minoritetsmiljøer kan sende på denne kanalen.

Internett

En rapport fra Vox analyserer den digitale kompetansen til de fem største innvandrergruppene i Norge – innvandrere fra Polen, Pakistan, Irak, Somalia og Vietnam. Undersøkelsen viser at ni av ti innvandrere bruker PC og Internett. Majoriteten av de som bruker PC, gjør dette daglig. Nesten alle har tilgang til PC hjemme, mens bare en av fire innvandrere bruker PC på jobb.

41 prosent av innvandrerne mestrer i liten grad dagens teknologi. Det tilsvarende tallet for hele den norske befolkningen er 27 prosent. Mens hele åtte av ti innvandrere fra Polen mestrer dagens informasjonsteknologi, gjelder dette under halvparten av innvandrerne fra Vietnam, Pakistan, Somalia og Irak. Innvandrere har relativt mye erfaring med å benytte digitale verktøy som e-post, Skype og IP-telefoni til å holde kontakt med hjemlandet. Denne kunnskapen ser imidlertid i liten grad ut til å overføres til andre IKT områder. Mange innvandrere er motivert for å lære mer, men opplever få arenaer for IKT læring. De som ikke mestrer teknologien ønsker seg kurstilbud fra det offentlige.

Kompetansenivået blir påvirket av tilgangen til digitale verktøy, hvor ofte man bruker disse, og demografiske faktorer som kjønn, alder, utdanning og tilknytning til arbeidslivet. Kvinner med innvandrerbakgrunn har lavere digital kompetanse enn menn, og særlig blant innvandrere fra Somalia og Vietnam er forskjellen stor. For personer med bakgrunn fra Polen og Irak foreligger det ikke noen kjønnsforskjeller.136

Framstilling i media

Ifølge IMDis årsrapport for 2009,137 får innvandrere og integrering stor plass i norske medier: «Et søk på Aftenpostens debattsider viser at innvandring og integrering er tema for 324 319 av innleggene. Til sammenlikning har skole og utdanning 19 049 innlegg og temaet miljø 62 209 debattinnlegg.» Saker/innlegg om islam/muslimer dominerer, artiklene generelt har oftest et problemfokus (heller enn et ressursfokus): «Av alle oppslag som har innvandring eller integrering som hovedtema, vurderes 71 prosent som problemorienterte, 18 prosent som ressursorienterte, mens bare 11 prosent av oppslagene vurderes som nøytrale. Av alle avisoppslag om innvandrere og flyktninger fra 1976 til 2002 var kriminalitet det mest omtalte temaet.» Selv om det er langt flere med polsk bakgrunn enn somalisk i Norge, er det sistnevnte kategori som blir omtalt mest, og negativt: «Innvandrere fra Somalia brukes som illustrasjon på at integreringen ikke fungerer, også i artikler som omtaler helt andre grupper.» Se også kapittel 2.4.

Produsenter av – og kilder til – nyheter

«Personer med innvandrerbakgrunn er underrepresentert i norske medier som nyhetsformidlere, kilder og intervjuobjekter. Men godt synlig i saker som handler spesielt om innvandrere (…) Tre av fire norske journalister deler en generell oppfatning om at personer med innvandrerbakgrunn sjelden opptrer som aktører eller kilder i stoff som ikke spesifikt omhandler innvandrerspørsmål. Syv av ti er enige i at innvandrerkilder i liten grad benyttes i saker hvor innvandrerstatus er helt irrelevant»138 En annen undersøkelse formulerer det slik:

Selv om det finnes mange unntak, er hovedbildet at innvandrere har et begrenset repertoar av roller når de dukker opp i mediene. Med unntak av sport og kriminalitet, opptrer innvandrere sjelden som aktører eller kilder i stoff som ikke handler spesifikt om innvandrerspørsmål. Samlet sett gir undersøkelsen grunnlag for å konkludere med at det er et misforhold mellom bildet mediene formidler av innvandrere og deres faktiske deltakelse i samfunnslivet.139

Arbeidstakere med innvandrerbakgrunn utgjør 6,6 prosent av arbeidstakere innen kultur- og mediesektoren. I 2009 var 3,1 prosent kvinner og 3,5 prosent menn. Dette viser en liten økning siden 2008, da andelen arbeidstakere innen kultur- og mediesektoren var 6,1 prosent.140

10.4.9 Bibliotek

Undersøkelser viser at personer med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i bruk av bibliotek i forhold til innbyggertallet. Menn er i flertall blant brukere som ikke har norsk som morsmål, mens kvinnene er i flertall blant dem som har norsk som førstespråk.141 Personer med innvandrerbakgrunn låner færre bøker enn brukerne med norsk bakgrunn, men de bruker datamaskinene og internett mer.

Befolkningen generelt, også innvandrerbefolkningen, har tillit til biblioteket. Dette gjør at mange innvandrerkvinner bruker biblioteket ofte. De fleste innvandrerkvinner bruker biblioteket som en møteplass fordi de ser på biblioteket som et tilgjengelig, sentralt, trygt og rolig sted. Forskning gjennom PLACE prosjektet142 viser at biblioteket har en viktig funksjon som en møteplass på tvers av ulike kulturer som gir ulike mennesker og grupperinger mulighet til å fungere sammen, og lære hverandre å kjenne på en uforpliktende og ufarlig måte.143

Når folkebibliotekene først har tilbud på andre språk, har de gjerne både brosjyrer, aviser, tidsskrifter og egne samlinger. Bibliotekene kjøper også ofte inn materiale som kan være til støtte i norskopplæringen, som ordbøker, lettlest litteratur på norsk, lydbøker, språkkurs og bøker om norske samfunnsforhold. En del biblioteker arrangerer leksehjelp, i egen regi eller i samarbeid med frivillige organisasjoner.144

Et vellykket bibliotekprosjekt, Lesefrøprosjektet, var rettet mot barnehagebarn med innvandrerbakgrunn. Testing viste at barna ble bedre i norsk gjennom å bli presentert for ny og god litteratur og leseaktiviteter. I Danmark har staten iverksatt «Bogstart», et tiltak som gjør at småbarnsforeldre møtes på sitt lokale bibliotek jevnlig. «Bogstart» brukes i bydeler med høy andel av foreldre med innvandrerbakgrunn. I Malmø har man benyttet flerspråklig ungdom med gode språkkunnskaper som bibliotekguider. Den internasjonale bibliotekorganisasjonen IFLA har utarbeidet et manifest for flerkulturelle bibliotektjenester som er UNESCO-sertifisert.145

Norsk bibliotekforening, har i innspill til Inkluderingsutvalget, skrevet følgende:

Mange folkebibliotek i kommunar med større grupper språklege og kulturelle minoritetar arbeider aktivt med å leggje til rette for desse brukargruppene. Nokre bibliotek har eit etablert samarbeid med til dømes innvandrarorganisasjonar, Internasjonalt senter og ulike kulturgrupper. På denne måten får biblioteka nærare kjennskap til bibliotekbehova til desse brukarane. Kontakten kjem også til nytte ved at ulike innvandrargrupper aktivt deltek på kulturarrangement i biblioteket. Fleire fylkesbibliotek har sett i gang tiltak for å fremje fleirkulturell kompetanse i biblioteka. Dette omfattar erfaringsoverføring, nettverksbygging, rettleiing, kurs, konferansar og sirkulasjonssamlingar av litteratur på ulike språk. Skulebiblioteka i grunnskulen og vidaregåande skule har eit stort potensial i å støtte opp under skulens arbeid med morsmålsopplæring, språkopplæring på norsk og integreringstiltak.146

10.5 Forslag til målformuleringer, strategier, tiltak og indikatorer

Inkluderingsutvalget ønsker å fjerne forskjellene mellom innvandrerbefolkningen og resten av befolkningen i deltakelse og innflytelse. I det kunnskapsgrunnlaget som her er gjennomgått, dokumenteres det flere forhold som tyder på at avvikene i deltakelse vil vedvare. Dette tilsier at det trengs en sterkere innsats der utviklingen på flere punkter må snus, blant annet når det gjelder kjønnsforskjeller og lav politisk interesse blant ungdom. Dette krever, etter utvalgets vurdering, en mer målrettet innsats og bedre strategisk planlegging.

Det er videre behov for å få bedre fram de ressurser, talenter, kunnskaper, erfaringer, arbeidskraft osv. som innvandrerbefolkningen representerer. Jenter og kvinner møter en del barrierer for deltakelse som gutter og menn ikke møter. Dokumentasjonen tyder på at ulike former for sosial kontroll bidrar til å skape slike forskjeller. Slike hindre må forebygges og bekjempes, blant annet ved hjelp av informasjon til både foreldre og barn om like rettigheter og plikter og egne rekrutteringstiltak for å øke jenters deltakelse på alle arenaer. Her er det behov for et «jenteløft».

Tilrettelegging for deltakelse på ulike områder er sentralt, samtidig som innvandrerbefolkningen selv må ha reell vilje til å delta og innse betydningen av dette. Deltakelse og demokrati forutsetter også at den enkelte tar ansvar for å delta. Et organisasjonsmiljø med bevisst og aktiv inkluderingspolitikk samt utadrettet virksomhet er et viktig element. Dette gjelder også innvandrerorganisasjoner og ulike trossamfunn. Det er behov for brobygging mellom organisasjonene. Innvandrerorganisasjonene må gi hjelp til selvhjelp, slik at de kan fungere som plattform for deltakelse i storsamfunnet.

Med bakgrunn i kunnskapsgrunnlaget som er beskrevet foran, foreslår utvalget her mål, strategier, tiltak og indikatorer for økt deltakelse blant innvandrerbefolkningen på sentrale samfunnsområder.

10.5.1 Demokrati og deltakelse

Overordnet mål

Innvandrerbefolkningen skal delta og ha innflytelse i politikk og sivilsamfunn i forholdsmessig like stor grad som resten av befolkningen.

Et velfungerende demokrati forutsetter politisk deltakelse, også av minoritetsgrupper. Skal demokratiet ha legitimitet, må det gjenspeile samfunnet med de menneskene som bor der. Utvalget vil påpeke at innvandrerbefolkningen er klart underrepresentert i valgdeltakelse, styrende organer, sivilsamfunn (frivillighet), fagbevegelse og media sammenliknet med majoriteten. Særlig alvorlig er det høye fraværet av representanter for innvandrerbefolkningen i «maktens korridorer».

Målet for politikken har i stor grad vært at innvandrerbefolkningen skal ha like muligheter for deltakelse. Utvalget vil peke på at dette fokuset på mulighetslikhet så langt har gitt for store forskjeller både i faktisk deltakelse og i innflytelse for innvandrerbefolkningen sammenliknet med majoritetsbefolkningen. Utvalget anbefaler derfor et høyere ambisjonsnivå for politikken i tiden framover, og at målfokuset flyttes til større grad av resultatlikhet. Målet om resultatlikhet skal omfatte både deltakelse, representasjon og innflytelse.

Målet om resultatlikhet må imidlertid ta hensyn til at ulike grupper har ulik botid i landet. Det er en urimelig ambisjon at nyankomne innvandrere straks skal delta i politikk og sivilsamfunn i like stor grad som majoriteten. For etterkommere av innvandrere er det naturlig å sette samme mål for deltakelse som for resten av befolkningen. Utvalget tilrår også at det samme målet om resultatlikhet settes for innvandrere som ikke er nyankomne, dvs. har mer enn fem års botid. Fellesskapet er ikke tjent med et samfunn der det er grupper som har systematisk mindre deltakelse og innflytelse enn det som er vanlig ellers i befolkningen.

Overordnet strategi

Den overordnete strategien for å oppnå forholdsmessig like stor grad av deltakelse og innflytelse mellom innvandrerbefolkningen og resten av befolkningen, er en helhetlig framgangsmåte for å redusere forskjeller og lukke avvik. Dette overordnete grepet omfatter:

1. Rekruttering

En aktiv rekrutteringsstrategi for å øke deltakelse i både politikk og sivilsamfunn. Sentrale og lokale myndigheter, frivillige organisasjoner, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner og de politiske partiene har alle et ansvar for å tilrettelegge for økt deltakelse på sine områder.

Siden minoriteter ikke alltid deltar i de sosiale nettverkene der rekruttering skjer, synes det særlig viktig å utvide de sosiale nettverkene på lokalt nivå til også å favne minoriteter. Rekruttering skjer som oftest lokalt der folk bor, arbeider, går på skole mv. Rekruttering forutsetter at den enkelte blir spurt. Det er nødvendig med en ekstra innsats for å øke andelen jenter og kvinner med innvandrerbakgrunn som deltar på ulike arenaer.

2. Opplæring, informasjon mv

Det kan være mange barrierer for deltakelse: manglende kjennskap til muligheter, økonomi, nettverk, rasisme, diskriminering, fordommer (begge veier), sosial kontroll, normer og tradisjoner, manglende tillit og tro på systemet, helse, selvoppfatning og selvtillitt. For å sikre like muligheter til deltakelse på alle samfunnsområder, er det behov for proaktive og strukturelle verktøy (jf. aktivitets- og rapporteringsplikten). Fokus på systematisk arbeid mot diskriminering og for inkludering vil være en viktig del av innsatsen for økt deltakelse. Alle innbyggere bør få informasjon om, og sette seg inn i, grunnleggende regler for norsk demokrati, samfunnsliv og politikk. Både foreldre og barn må få informasjon om like rettigheter og plikter gjennom voksenopplæring, barnehage og skole.

3. Ansvarliggjøring av majoritetsorganisasjoner

Kunnskapsgrunnlaget tyder på at det tradisjonelle organisasjonslivet ikke makter, i tilstrekkelig grad, å rekruttere nye grupper og å utvikle nye arbeidsformer eller aktiviteter. At majoritetsorganisasjoner i praksis ikke har en inkluderende rekrutteringsstrategi og heller ikke tar opp spørsmål som opptar innvandrere, kan være noe av årsakene til lav deltakelse. Det bør derfor stilles krav til majoritetsorganisasjoner om at de utvikler strategier og planer for å inkludere innvandrere, både som medlemmer og tillitsvalgte.

4. Ansvarliggjøring av minoritetsorganisasjoner

Minoritetsorganisasjoner må også ta et ansvar for at minoritetsbefolkningen i større grad deltar i majoritetsorganisasjoner. De må bidra til å formidle kunnskaper og skape positive holdninger om verdien av å delta i majoritetsorganisasjonene. Minoritetsorganisasjonene må også være åpne og inkluderende, og bygge bro inn mot majoritetsorganisasjonene.

5. Nye deltakelsesformer

Befolkningen som helhet deltar i mindre grad enn tidligere i tradisjonelle organisasjonsformer. Det moderne deltakelsesmønsteret tenderer mot mer nærmiljødeltakelse, mer deltakelse via sosiale media, og mindre humanitær/politisk deltakelse. Det er en synkende interesse for å delta i frivillige organisasjoner som arbeider for å ivareta overordnede samfunnshensyn, og folk flest synes å være mer opptatt av organisasjoner som tilbyr aktiviteter som dekker deres personlige behov og interesser.147 For innvandrere vil det å gå inn i nye deltakelsesformer kunne være enklere enn for en som er vokst opp i Norge med det organisasjonslivet som har eksistert her i generasjoner. Ny forskning kan tyde på at etniske minoriteter til dels kan ha en mer moderne profil på deltakelsesmønsteret i tråd med tesen om større individualisering.148

6. Bedre levekår

Deltakelse i politikk og sivilsamfunn forutsetter at den enkelte rår over tilstrekkelige ressurser til å oppfylle de roller og forventninger som vanlig deltakelse i samfunnslivet består av. «Fattig er derfor den som rår over så små ressurser at hans eller hennes liv blir svært avvikende fra det liv andre lever».149 Sagt på en annen måte – de som mangler det de fleste andre har, blir mer opptatt av å få hverdagen til å gå rundt enn av å delta på de samfunnsarenaene som omtales i dette kapitlet. Derfor mener utvalget at forebygging av fattigdom, og forbedring av dårlig stilte innvandrergruppers levekår, vil bidra til økt deltakelse i innvandrerbefolkningen som helhet.150

7. Dokumentasjon/rapportering

En kunnskapsbasert politikk må legge vekt på å følge med på og dokumentere utviklingen over tid for ulike grupper, slik at man vet hvorvidt strategier og tiltak virker etter intensjonen, Innvandrerbefolkningen er sammensatt, med store forskjeller i bakgrunn og årsaker til innvandring. Samfunnsdeltakelsen varierer mellom ulike grupper i innvandrerbefolkningen. Sosioøkonomisk status, botid, landbakgrunn, kjønn og alder har stor betydning for deltakelsesform og -mengde. Videre er det regionale forskjeller.

10.5.2 Valgdeltakelse – nasjonalt og lokalt

Mål

Valgdeltakelsen blant personer med innvandrerbakgrunn skal være forholdsmessig lik valgdeltakelsen i hele befolkningen.

Delmål

Valgdeltakelsen i innvandrerbefolkningen skal økes ved hvert valg inntil den er forholdsmessig lik befolkningen som helhet.

Strategi

• Aktiv, målrettet og treffsikker innsats overfor grupper i innvandrerbefolkningen med lav valgdeltakelse

• Informasjon til innvandrere om betydningen av valgdeltakelse

• Lavere terskel for å stemme, bl.a. ved hjelp av valgopplæring

• Utfordre politiske partier til å ha listekandidater med innvandrerbakgrunn i forbindelse med nominasjon

• Bedre kunnskapen om effekter av tiltak

Hvorfor er det viktig at personer med innvandrerbakgrunn stemmer? Og hva er konsekvensen av at det er svært lav deltakelse i enkelte grupper? På lik linje med andre, har personer med innvandrerbakgrunn interesse både av å være representert og å påvirke samfunnsutviklingen. Det kan utgjøre et demokratisk problem dersom innvandrerbefolkningen ikke klarer å fremme sine interesser på den politiske arenaen.

Fra et inkluderingsperspektiv er det et naturlig mål at alle grupper skal delta på lik linje for å få like stor politisk innflytelse i samfunnet. Videre kan slik samfunnsdeltakelse være med på å styrke tillit til samfunnets institusjoner, og gjensidig tillit i befolkningen, noe som er grunnleggende viktig i et demokrati.

Selv om det å stemme er et individuelt valg, er det også en kollektiv handling som i prinsippet kan styrke fellesskapet og demokratiet. Det er derfor nødvendig å øke andelen innvandrere som stemmer. Dette gjelder særlig de gruppene som deltar i mindre grad enn majoritetsbefolkningen.

Det er lite kunnskap om hvilke tiltak for å motivere til valgdeltakelse som virker, men det ser ut til at målrettede tiltak overfor utvalgte grupper gir effekt. Det ser også ut til at informasjonsspredning på arenaer der innvandrere møtes – innvandrerorganisasjoner, trossamfunn osv. når målgruppene.151

For å nå målet om lik valgdeltakelse, mener utvalget at det må satses aktivt og målrettet overfor de gruppene som har lavest deltakelse. Myndighetene har iverksatt en rekke tiltak for å øke valgdeltakelsen blant personer med innvandrerbakgrunn, men det foreligger foreløpig lite kunnskap om hvilken effekt disse har. Det blir allikevel trukket fram at tiltak bør henvende seg til de innvandringsgrupper som har lavest valgdeltakelse for å bedre treffsikkerheten.152

Utvalget mener at innsikt i, og forståelse for, en demokratisk samfunnsform er viktig for å øke valgdeltakelsen. Betydningen av engasjement og å støtte opp under sentrale samfunnspilarer er sentralt her. Strategien må ha en pedagogisk tilnærming for å øke bevisstheten rundt valgdeltakelse og sivilsamfunnets viktige rolle i det norske demokratiet. Videre må rekrutteringen til partiene og de frivillige organisasjonene økes, gitt deres sentrale rolle.

Utvalget har drøftet om det bør være intern kvotering av innvandrerkandidater i partiene, om det bør innføres en aktivitets- og rapporteringsplikt knyttet til økonomisk støtte til partiene og om det bør innføres stemmeplikt. Dette er tiltak som partiene og valgmyndigheter eventuelt kan vurdere nærmere.

Når det gjelder kvotering, mener utvalget at det må bli opp til partiene selv å vurdere dette. Forsøket med moderat kvotering hos arbeidsgivere i statlig sektor har gitt varierende resultater (jf. kap. 6), mens kvotering av kvinner til bl.a. styrer, råd og utvalg har vist seg å være effektivt. Positiv særbehandling («affirmative action») har, i mange tilfeller, gitt gode resultater og blir brukt aktivt i Storbritannia og USA. Dette betyr at man prioriterer en kandidat fra den gruppen som er underrepresentert, hvis det er to kandidater som ellers stiller likt.

Tiltak

Det bør utarbeides en strategisk plan for økt valgdeltakelse i innvandrerbefolkningen i god tid før neste stortingsvalg. Planen bør inneholde en aktiv og målrettet innsats overfor grupper i innvandrerbefolkningen med lav valgdeltakelse. Virkemidlene som benyttes må være basert på kunnskap om effekter, i tillegg til nye tiltak.

Opplæring

Undervisningen på alle opplæringsnivåer må klarere løfte fram sentrale temaer som medborgerskap153 og samfunnskontrakt154, der man både belyser rettigheter og plikter (krav) som stilles både eksplisitt og implisitt i det norske samfunnet. Elevene bør på alle nivåer kunne presentere, reflektere over og diskutere hva «den moderne norske samfunnskontrakten» innebærer. Med dette for øyet bør pensum og lærerutdanningen gjennomgås, jf. forslag om gjennomgang av opplæringsloven i kapittel 7, Utdanning.

Informasjon

• Benytte varierte kanaler for målrettet informasjon til ulike grupper i innvandrerbefolkningen

• Informere om sentrale politiske saker, det politiske systemet i Norge, partiene og valgprosessen

Mobilisering

• Målrettet innsats i valgmobiliseringen mot grupper av innvandrerbefolkningen, og i områder, med lav valgdeltakelse. Folkemobilisering/kampanjer/dør-til-dør-aksjoner, ekstra innsats over tid i boområder med konsentrasjon av nasjonaliteter som tidligere har hatt lav deltakelse.

• Partiene bør oppfordres til å fokusere på saker som engasjerer de delene av innvandrerbefolkningen som ikke stemmer.

• Øke innvandrerandelen i de frivillige organisasjonene. Disse er viktige påvirkningskanaler inn til myndighetene, men de er også «skoler i demokrati» og viktige arenaer for produksjon av fellesskapsfølelse og tillit, både til politiske institusjoner og til medborgere.

Dokumentasjon og analyse

• Det trengs bedre kunnskap om innvandreres valgdemografi, og hvilke faktorer som påvirker valgdeltakelsen til ulike innvandrergrupper.

• Det trengs bedre dokumentasjon og analyse av hvilke valgmobiliserende tiltak som har størst effekt, særlig overfor grupper som har lavest valgdeltakelse.

Stemmeplikt

Stemmeplikt reiser viktige prinsipielle, demokratiske spørsmål. Argumentet for stemmeplikt er at det ikke bare er en rett, men også en plikt, å delta i valg. I tillegg kan det sørge for at alle deler av befolkningen deltar i valg, slik at grupper som ellers kan bli svakt representert, gjør seg gjeldende. Dette kan igjen øke politisk legitimitet. Legitimitet er en grunnleggende forutsetning for demokratisk politisk styring.155 Det skal være mulig å stemme blankt og ordningen inneholder vanligvis milde sanksjoner. Motargumentet er at det ligger en klar motsetning i å gjøre et fritt valg obligatorisk og det å kreve at enkelte individer bruker sine rettigheter. Utvalgets flertall mener at stemmeplikt ved valg er en interessant ordning, særlig i en kontekst med økende mangfold og at det derfor bør utredes videre. Det vises til kapittel 11, Fellesskap: verdier og konfliktløsning.

Utvalgets medlemmer, Norvald Mo, Asle Toje og Ragnhild Aashaug, er på prinsipielt grunnlag i mot stemmeplikt. Medlemmene har følgende merknad:

Om ein vil stemma i val, må vera opp til den enkelte borgar. Vi har hatt allmenn stemmerett i Norge i snart hundre år. Denne retten har også betydd retten til å avstå frå å stemma. Sjølv om deltakinga varierer mellom ulike lag i folket, har vi i Norge gjennomgåande hatt høg valdeltaking, særlig i stortingsval. Desse medlemene er einige i målet om høg valdeltaking. Dette må oppnåast gjennom skolering, informasjon, eit aktivt partidemokrati og ikkje minst det å skapa tillit blant folk til det politiske systemet og politisk arbeid. Det å tvinga folk som ikkje har tatt standpunkt til kva dei vil stemma blir feil, og det kan lett skapa forakt overfor det politiske systemet. Ei stemmeplikt kan også lett føra til at det er andre i utilbørleg grad, f. eks. medlemer av den nære familie, som påverkar kva ein vil stemma.

Indikatorer

• andel personer med innvandrerbakgrunn som stemmer ved stortingsvalg sammenliknet med befolkningen for øvrig

• andel personer med innvandrerbakgrunn som stemmer ved kommunevalg sammenliknet med befolkningen for øvrig

10.5.3 Deltakelse i politiske partier og politisk representasjon på nasjonalt og lokalt nivå

Hovedmål

Personer med innvandrerbakgrunn skal ha den samme forholdsmessige representasjon på ulike politiske arenaer som resten av befolkningen.

Delmål 1

Ved kommende lokalvalg og stortingsvalg skal andelen representanter med innvandrerbakgrunn i henholdsvis kommunestyrer/bystyrer og på Stortinget speile velgermassen mer jevnt enn den hittil har gjort.

Delmål 2

Andelen aktive medlemmer med innvandrerbakgrunn i de politiske partiene skal øke.

Strategi

Det må legges til rette for deltakelse i politiske partier ved at personer med innvandrerbakgrunn i større grad:

• nomineres på partienes lister

• innehar sentrale politiske verv

• rekrutteres, bl.a. fra ungdoms-, student- og innvandrerorganisasjoner

• gjennomgår skolering, bl.a. i partienes ungdomsorganisasjoner

• inkluderes gjennom temaer/saker partiene tar opp

Utvalget mener det er en stor demokratisk utfordring at valgdeltakelsen blant innvandrerbefolkningen er klart lavere enn i befolkningen ellers. Vårt representative demokrati bygger på verdien om at alle lag i befolkningen skal ha en likeverdig deltakelse i valg. Etter utvalgets mening har de politiske partiene det største ansvaret for å få alle grupper i befolkningen til å delta i valg. Partiene mottar betydelige offentlige midler for å informere og for å engasjere. Det er viktig at partiene makter å engasjere den delen av innvandrerbefolkningen som har lav valgdeltakelse på en bedre måte enn i dag.

Selv om innvandrerbefolkningen er underrepresentert i flere politiske fora, har det også skjedd betydelige endringer de seinere årene. Dette gjelder særlig i områder av landet der innvandrerbefolkningen utgjør en stor andel av den samlede befolkningen. Utvalget viser til at representanter for innvandrerbefolkningen er relativt godt representert på de fleste partilister i byer som Oslo og Drammen. Utvalget mener at forbedringen både er et resultat av økt politisk engasjement i store deler av innvandrerbefolkningen, og av at partiene har tatt dette mer på alvor.

Utvalget viser til at det er stor variasjon i representasjonen av innvandrere i folkevalgte organer. Få har blitt valgt inn på Stortinget, mens noen flere har blitt valgt inn i by- og kommunestyrene i de største kommunene. Det er større skjevheter i representativiteten i utøvende organer (regjering, formannskap/byråd) enn det er på Stortinget og i kommunestyrer.

Representasjon og deltakelse i politiske partier er viktige kanaler for å utøve innflytelse. Sett i forhold til det å stemme ved valg, kan en som er sentralt posisjonert som folkevalgt eller medlem av et politisk parti, utøve mer direkte innflytelse i politiske prosesser. Siden man, for å bli valgt inn i sentrale politiske verv, som regel må være medlem av et politisk parti, er det klart at det fra et inkluderingsperspektiv er viktig å øke innvandreres deltakelse i politiske partier. Idéen om at politisk makt ikke skal forbeholdes noen bestemte grupper, er sentralt i et demokrati. Lokalpolitisk deltakelse er også viktig ut fra et syn om at det bidrar til å styrke (legitimere) lokalt selvstyre.

I det integreringsperspektivet som her er anlagt, er det derfor viktig at alle grupper får mulighet til å utøve innflytelse og dermed være med på å forme det samfunnet en er del av – både det nasjonale storsamfunnet og lokalsamfunnet. Ved at «nye» grupper blir aktive deltakere på alle arenaer, kan en styrke tilliten mellom samfunnets borgere, og dermed også forsterke storsamfunnet som et fellesskap.

Sentrale politikere med innvandrerbakgrunn kan fungere som positive rollemodeller, og derved styrke deltakelsen fra innvandrerbefolkningen. Dette kan også virke positivt for å endre den overveiende negative framstillingen av «innvandrere» i norske medier. Mangel på motivasjon og kunnskaper for å gjøre en god politisk jobb kan imidlertid virke mot sin hensikt. Det kan virke blokkerende for senere kandidater hvis en innvandrerrepresentant gjør en dårlig jobb i partiapparatet eller bare er en passiv representant. Derfor er det ekstra viktig at representanter med innvandrerbakgrunn er bevisst sin rolle som folkevalgt og en som skal ivareta velgernes interesser. De må vite hva velgerne er opptatt av og de må få god skolering i partiet for å kunne gjøre en best mulig jobb.

Utvalget er av den oppfatning at deltakelse i lokale partiorganisasjoner kan virke som en skole for videre deltakelse i de nasjonale partiorganisasjonene. Også deltakelse i frivillige organisasjoner virker skolerende. Det kan tenkes at intern partirekruttering foregår ved at man går fra lokallag til de mer sentrale partiorganer. I så fall er det viktig at man lokalt har en inkluderende rekruttering og skolering, for derigjennom å sikre at «demografiske» skjevheter ikke forplanter seg videre opp i systemet. Det er viktig med bevissthet rundt de politiske ungdomsorganisasjonenes rolle når det gjelder rekruttering videre til politiske partier og deretter det sentrale maktapparatet. Disse organisasjonene er, etter utvalgets oppfatning, den mest sentrale rekrutterings- og læringsarenaen for å kunne ta skrittet videre inn i «maktens korridorer».

Det er blitt lagt fram andre (noen til dels overlappende) perspektiver på hvorfor det er viktig at personer med innvandrerbakgrunn er representert i politikken.156 De kan tenkes å ha andre interesser, behov og erfaringer enn personer som ikke har minoritetsbakgrunn. Det kan føre til at flere perspektiver kommer fram – perspektiver som dermed vil berike debatten og kanskje styrke beslutningene (i hvert fall fremme refleksjon og en argumenterende diskusjon). Det vil styrke legitimiteten til systemet/samfunnets viktigste institusjoner om flest mulige er representert. Det kan medvirke til at andre med innvandrerbakgrunn ser at «det går an», at man som «innvandrer» faktisk er inkludert. Om en ikke føler seg inkludert, kan en konsekvens være at en melder seg ut av samfunnet. Det kan dog nevnes at store deler av enkelte innvandrergrupper kan se ut til å avstå fra å delta i politikken, men likefullt delta på mange andre samfunnsarenaer. Med andre ord: Manglende vilje/mulighet til å delta på én arena, medfører ikke nødvendigvis manglende deltakelse på andre arenaer.

Deltakelse kommer ikke av seg selv. Noe må gjøres aktivt for å fremme den. Flere virkningsfulle strategier for å øke kvinners deltakelse har blitt iverksatt for å fremme kjønnslikestilling. For eksempel har en aktiv strategi for å øke kvinners deltakelse vært krav om minimum 40 prosent representasjon av begge kjønn i offentlige styrer, råd og utvalg. Videre har de politiske partiene (unntatt Frp) innført selvpålagt kvotering av kvinner ved nominasjon til valglistene. Utvalget har drøftet om det bør vurderes liknende tiltak for å øke rekrutteringen av personer med innvandrerbakgrunn til politiske partier, blant annet gjennom en inkluderende nominasjonsprosess. Et mulig tiltak kunne vært at personer med innvandrerbakgrunn i større grad settes på «sikker» listeplass. I arbeidet med å rekruttere til politisk virksomhet, bør partiene aktivt rekruttere medlemmer fra organisasjoner og arenaer i samfunnet der innvandrerbefolkningen deltar.

Tiltak

• Oppfordre de politiske partiene til å vurdere hvordan, og hvilke grupper, de rekrutterer.

• Oppfordre til representasjonen av personer med innvandrerbakgrunn. Dette kan gjøres ved hjelp av en plan for rekruttering, skolering, informasjon som når målgruppene, nettverksbygging, samarbeid med innvandrerråd og innvandrernes organisasjoner, IMDi, KIM og andre aktuelle aktører.

• Både myndigheter, organisasjoner og media må bidra til å øke bevisstheten om hvor viktig det er for et demokratisk samfunn å la alle grupper være representert i sentrale posisjoner der makt utøves.

• Organisasjoner rettet mot studenter med innvandrerbakgrunn og andre innvandrerorganisasjoner må brukes aktivt i arbeidet med å rekruttere til politiske partier.

• Myndighetene bør, i samarbeid med de politiske partiene, vurdere endringer i kriterier for tildeling av økonomisk støtte til politisk virksomhet,, slik at rekrutterings- og opplæringstiltak for medlemmer, kandidater og representanter kan gjennomføres i regi av partiene, evt. gi økt tilskudd til dette arbeidet.

• Bevilgende myndigheter bør, i samarbeid med organisasjonene, stimulere til økt rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til frivillige organisasjoner, for på den måten også å øke rekrutteringsgrunnlaget til politisk virksomhet.

• Organisasjonene bør øke tilbudet av «demokratikurs» (hvordan organisasjoner formelt styres).

• Det er behov for å bedre kunnskapsgrunnlaget om hva som virker i forhold til politisk rekruttering. Gode eksempler og kunnskap om hvorfor innvandrere velger/ikke velger å delta aktivt i politikken må synliggjøres. Det er behov for bedre kunnskaper om aktivitetsnivå hos valgte representanter med innvandrerbakgrunn, og i hvilken grad de selv og deres velgere får uttelling for representasjonen gjennom innflytelse på beslutninger.

Indikatorer

• andel av innvandrerbefolkningen som deltar i politikk og samfunnsliv

• andel personer med innvandrerbakgrunn som er representert på Stortinget

• andel personer med innvandrerbakgrunn som er representert i kommunestyrer/bystyrer

• andel personer med innvandrerbakgrunn som er (aktive) medlemmer i politiske partier

• andel personer med innvandrerbakgrunn sentralt i partiorganisasjonene

10.5.4 Deltakelse i sivilsamfunnets organisasjoner

Mål

Innvandreres deltakelse i frivillig virksomhet skal være forholdsmessig lik resten av befolkningen. Frivillige organisasjoner skal gjenspeile mangfoldet i befolkningen.

Strategi

Etablere et inkluderende organisasjonsmiljø ved hjelp av:

• tilskuddsordninger

• rekrutterings-, opplærings- og informasjonstiltak

• kunnskap om innvandrerbefolkningens deltakelse i det sivile samfunn

På sikt kan det bli et demokratisk problem dersom enkelte grupper har systematisk lavere deltakelse i organisasjonslivet enn andre. Manglende deltakelse i sivilsamfunnet kan føre til «utenforskap» og liten følelse av tilhørighet til storsamfunnet. I Norge har organisasjonslivet tradisjonelt stått sterkt, og denne type deltakelse er derfor viktigere her enn i mange andre land. Den høye formaliseringsgraden i det norske sivilsamfunnet, gjør at man må være bevisst hvordan og hvorvidt minoriteter deltar i det organiserte sivilsamfunnet. Det er lettere å bli ekskludert fra andre arenaer dersom man står utenfor de sosiale arenaene der det knyttes tillitsbånd. I Norge er det særlig deltakelsen i nærmiljøets foreninger, idrett og barne- og ungdomsorganisasjonene som er spesielt framtredende. Dersom minoriteter av ulike grunner ikke deltar i det organiserte sivilsamfunnet, står man utenfor en sentral lærings- og fellesskapsarena i det norske samfunnet.

Utvalget vil legge vekt på at deltakelse i frivillige organisasjoner har flere positive effekter for integrering og inkludering. Slik deltakelse kan gi bedre fysisk og psykisk helse, økt trivsel, venner, en følelse av å være inkludert, styrke identitet/kulturell forankring og språkkunnskaper, og det kan gi nettverk som kan være nyttig for både yrkeskarriere og en eventuell politisk karriere.

Innvandrere representerer også en ressurs for frivillig virksomhet. Det er særlig viktig å være oppmerksom på de ressursene som ligger hos innvandrerkvinner, og deres organisasjoner. God bruk av disse ressursene forutsetter imidlertid en bevisst og aktiv inkluderingspolitikk fra de øvrige frivillige organisasjonenes side. Det er en utfordring for frivillige organisasjoner at innvandrere har en noe annen profil og motivasjon for å delta i frivillig virksomhet enn det majoritetsbefolkningen har. Innvandrere deltar i mindre grad i frivillig arbeid innen kultur- og fritidssektoren og innen velforeninger, men er mer aktive innen velferd, utdanning mv, og også i etniske, flerkulturelle og religiøse organisasjoner.157 Dette reflekterer blant annet at innvandrere er opptatt av å finne seg til rette i et nytt land, og gjerne har et fokus på utdanning og arbeid.

I et demokratiperspektiv, er det ikke uten betydning hva slags organisasjon man deltar i. Deltakelse i enkelte religiøse organisasjoner kan ha andre framtidige konsekvenser for den enkelte enn deltakelse i politiske ungdomsorganisasjoner, miljøbevegelsen el.l. Noen organisasjoner jobber mer aktivt med «demokratiskolering» og nettverksbygging enn andre. Det er viktig med en bevisst holdning fra myndighetenes side om hvilke krav som stilles til organisasjonenes formål og aktiviteter.

Integrering gjennom organisasjonsdeltakelse kan skje på flere måter:

1. Ved at innvandrerbefolkningen deltar i allmenne organisasjoner (idretts-, interesse-, fagorganisasjoner) på lik linje med majoritetsbefolkningen.

2. Ved at innvandrerbefolkningen danner sine egne organisasjoner, bl.a. for å ivareta kulturell identitet. «Empowerment» eller en «hjelp til selvhjelp» strategi vil støtte opp under dette alternativet.

3. Brobygging mellom organisasjonene nevnt i pkt. 1 og 2. Etablering av møteplasser der majoritetsorganisasjonene og innvandrerorganisasjonene danner et fellesskap.

Utvalget mener at et strategisk valg er å styrke fellesarenaer der minoriteter og majoritet møtes. Det betyr at det bør være et fokus på organisasjoner hvor minoriteter og majoritet faktisk treffer hverandre. I tillegg bør det være et fokus på møteplasser og brobygging mellom innvandrerorganisasjoner og majoritetsorganisasjoner. «Hjelp til selvhjelp» i en startfase vil også medvirke til raskere integrering.

Det avgjørende må være om den deltakelsen det er tale om bidrar til integrering eller ikke.158 Et inkluderende samfunn bør ikke ekskludere andre former for deltakelse enn den tradisjonelle. Det er viktig å forhindre at økonomiske, sosiale og kulturelle forhold – samt kjønnssegregerende praksiser og diskriminering – hindrer deltakelse.

Det er nødvendig med en inkluderende rekrutteringspolitikk i majoritetsorganisasjoner, for å innlemme flere med innvandrerbakgrunn. Samtidig har innvandrerorganisasjoner og -miljøer et selvstendig ansvar for å drive utadrettet virksomhet, være inkluderende og for å delta aktivt på ulike samfunnsarenaer.

Det er viktig å tilrettelegge for at mennesker kan møtes på tvers av bl.a. kulturelle skillelinjer, etniske gruppeidentiteter og alder. Dette for å styrke den enkeltes kunnskap om andre borgere og dermed øke innsikt, forståelse og gjensidig tillit. Frivillig sektor kan spille en nøkkelrolle i å danne møteplasser og arenaer for samhandling. Det er et stort problem dersom store deler av innvandrerbefolkningen står utenfor lokale organisasjoner der tillit og sosial kapital produseres. Dette kan bidra til mistillit til samfunnet som helhet.

Bruken av tilskuddsordninger

Tilskuddsordninger på integreringsfeltet må benyttes til å stimulere til ønsket utvikling. Tilskuddene bør gjøres mer avhengige av organisasjonenes integreringsprofil, at de arbeider utadrettet og på tvers med nettverksbygging/brobygging, og at de bidrar til å skape felles arenaer. Lokal aktivitet bør prioriteres i enda sterkere grad enn før, fordi integrering skjer i lokalsamfunn. Dette bør skje i forståelse med den enkelte kommune. Kommuner med høy andel innvandrere i befolkningen bør i større grad involveres i tildeling av tilskudd til frivillig virksomhet.

Ved tildeling av statlige tilskudd, vil staten stille krav om bruken av midlene og rapportering om oppnådde resultater. I tråd med utviklingen av statlig målstyring bør det være et større fokus på oppnådde effekter og utvikling av bedre metoder, snarere enn en omfattende og detaljert rapportering og oppfølging av aktiviteter. Det er også viktig å sikre langsiktighet ogkontinuitet i arbeidet, ved at det igangsettes langsiktige programmer der det kan gis tilsagn om tilskudd og prosjektstøtte for flere år, med forbehold om bevilgninger over statsbudsjettet. Eksterne evalueringer er viktig for å kontrollere at ordningene fungerer etter formålet.

Myndighetene bør være restriktive med å støtte organisasjoner som bare er for noen få. Vi må unngå et organisasjonsliv som følger etniske skillelinjer. Samtidig bør ikke støtte til etnisk baserte organisasjoner utelukkes. Ved å samarbeide med andre samfunnsaktører kan disse organisasjonene ha en integrerende effekt på sikt. De kan bl.a. bidra til «hjelp til selvhjelp», trivsel, tillit og styrket selvfølelse. Innvandrerorganisasjoner og trossamfunn kan bidra som «oversettere» til det norske samfunnet for nyankomne innvandrere. Forskning viser at høy opprettholdelse av egen kulturell bakgrunn og identitet, dersom det vel og merke skjer i kombinasjon med høy kontakt med og deltakelse i majoritetssamfunnet, gir stor grad av integrering.159 Utvalget tilrår ikke at det gis integreringsstøtte til kulturelle og sosiale tiltak som kun har som mål å ivareta kulturell identitet innad i etniske grupper. Slike tiltak bør vurderes i forhold til generelle ordninger på kulturområdet.

Generelle tilskuddsordninger må følge et prinsipp om lik behandling av alle grupper ut fra de kriterier som til enhver tid gjelder for den enkelte ordning. Muligheten for støtte til å utvikle og ivareta kulturelle særpreg bør være den samme for minoriteter som den er for flertallet av befolkningen. Det betyr at en indisk dansegruppe i utgangspunktet skal være like kvalifisert til å få støtte som en folkedansgruppe i Bondeungdomslaget. Innvandrerorganisasjoners kulturarbeid må få støtte fra slike generelle ordninger som gjelder alle grupper, mens støtte til integreringsarbeid bør følge retningslinjene som omtales i avsnittet ovenfor.

Egne innvandrerorganisasjoner, innvandrerråd og innvandrernettverk kan, etter utvalgets oppfatning, være viktige for å vedlikeholde kulturell identitet. Disse organisasjonene ivaretar fellesskap og flerkulturell identitet, de driver kultur- og språkformidling og er, i tillegg, en politisk arena og en arena for dialog med omverdenen. Innvandrerorganisasjonene er en viktig plattform for kontakt med, og deltakelse i, majoritetssamfunnet. Det er imidlertid viktig at disse organisasjonene ikke er innadvendte og lukkede, slik at de hemmer videre kontakt med storsamfunnet.

På denne bakgrunn mener utvalget at det både er viktig med fellesarenaer (majoritetsorganisasjoner) og med egne arenaer (innvandrerorganisasjoner, eventuelt etnisk baserte organisasjoner). Innvandrerorganisasjoner kan fungere som et springbrett for kontakt til, og deltakelse i, majoritetssamfunnet. En forutsetning for å tildele støtte må være at organisasjonene jobber utadrettet, er inkluderende, driver brobygging og samarbeider med andre organisasjoner. Det må være et likebehandlingsprinsipp, og kriterier som er tydelige og forståelige for alle, som ligger til grunn for fordeling av støtte. Organisasjonene bør kunne vise til planlagte mål og oppnådde resultater for å motta støtte. Måloppnåelse bør fortsatt være et viktig fordelingskriterium. Krav om måloppnåelse innebærer en profesjonalisering av organisasjoner som får tilskudd og må derfor følges opp med økt satsning på veiledning og opplæring.

Utvalget ser med bekymring på at barn/unge med innvandrerbakgrunn, som vokser opp i fattigdom eller med få økonomiske ressurser i hjemmet, har mindre mulighet til å delta i organiserte fritidsaktiviteter enn andre barn. I tillegg gjør dette det vanskeligere å ha med, eller bli med, venner hjem.

Forskning viser at tilskuddsordninger som skal forebygge og redusere fattigdom blant barn, unge og familier er et viktig supplement til mer omfattende og langvarige tiltak innenfor arbeids-, velferds- og skattepolitikken. Tilskuddsordninger gir berørte barn og unge mulighet til sosial deltakelse og/eller kompetanseheving på linje med sine jevnaldrende. Iverksatte tiltak knyttet til tilskuddsordningene, kan indirekte bidra til å hindre reproduksjon av fattigdom gjennom å skape mulighet for deltakelse på viktige sosiale arenaer.160

Det bør etableres en statlig finansiert ordning der barn/unge fra fattige familier får mulighet til å delta gratis i frivillige organisasjoner, idrettslag, på ulike aktiviteter og kulturtilbud. Enkelte kommuner, bl.a. Ålesund161 og Molde, har innført prøveordninger med «opplevelseskort.» Kulturdepartementet, i samarbeid med 10 fylkeskommuner, innførte i 2006 en forsøksordning, kulturkort, med nedsatte priser på enkelte kulturtilbud. En evaluering av ordningen viser at kortet primært ble benyttet i byer, at det var lite kjent og at «finkultur» tilbudene ble lite benyttet.162 En eventuell ordning bør derfor være bredere anlagt enn bare rettet mot kulturtilbud.

Deltakelse i idrett og lokalsamfunn

Idretten er trolig den arenaen der barn og unge med innvandrerbakgrunn i størst grad kommer i kontakt med den norske frivilligheten. Barns deltakelse i et idrettslag forutsetter i betydelig grad at også foreldrene deltar på treninger, på dugnader og på reiser til kamper, turneringer og stevner. Det er stor variasjon i deltakelsen. Mange foreldre med innvandrerbakgrunn har ikke i samme grad mulighet til å delta i barnas aktiviteter. Det kan være på grunn av arbeid, inntekt og familiesituasjon. Noen holder seg borte fordi de ikke behersker norsk i tilstrekkelig grad, eller føler at de ikke gjør det. Det kan også være kulturelle årsaker til fraværet eller manglende kjennskap til hva som forventes og hvordan det skal gjøres. For en del idrettslag med stor andel medlemmer med innvandrerbakgrunn er dette en stor utfordring. Økte språkferdigheter og økt sosialt nettverk blant foreldre vil øke barn/unges sjanser for deltakelse i fritidsaktiviteter, og motsatt.

Den lave deltakelsen blant jenter med innvandrerbakgrunn, kan skyldes foreldrenes manglende kunnskap om hvilke tilbud som finnes i idretten for jentene eller omfattende sosial kontroll og tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Mange idrettslag er klar over at det kan være vanskelig for en del jenter å delta på aktiviteter med mannlige ledere. Derfor prøver noen idrettslag på å benyttekvinnelige ledere og trenere. Hodeplagg kan være en annen utfordring for deltakelse. Også her er det mange idrettslag som vektlegger at bruk av hodeplagg ikke skal være noen hindring for å delta i idretten.

For barn i mottak og omsorgssentre vil det å leve i en usikker situasjon, særlig over lengre tid, kunne være skadelig både for barna der og da og med tanke på et senere liv, enten det blir i Norge eller i et annet land. I et integreringsperspektiv vil aktiv deltakelse i lokalsamfunnet, også i mottaksfasen, kunne medføre mange positive effekter – både for barnet selv og med tanke på innsparinger for samfunnet, i og med at det er stor sannsynlighet for at barnet vil klare seg bedre ved tidlig sosialisering, innlæring av språk osv. Det vises for øvrig til utvalget som har vurdert organisering og rammer for tilbudet til personer som søker asyl i Norge (Bergeutvalget).

Deltakelse i fagbevegelsen

Det ligger noe av det samme forbedringspotensialet for innvandreres deltakelse i samfunnslivet som det har gjort for kvinners og arbeideres deltakelse. Det ligger en ubalanse i styrkeforholdet mellom innvandrerbefolkningen, som minoritetsgruppe, og sentrale deler av samfunnslivet. Dette er ikke et demokrati verdig. Det kan for eksempel stilles spørsmål ved hvorfor det fortsatt er så lav grad av deltakelse blant innvandrerbefolkningen i fagbevegelsen.

Fagbevegelsen spiller en viktig rolle både for å inkludere innvandrerbefolkningen i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig. Flere med innvandrerbakgrunn har de senere årene fått tillitsverv i fagforeninger. Det er likevel en kjensgjerning at andelen med innvandrerbakgrunn som er fagorganisert er mindre enn i befolkningen ellers, og at det er færre som har tillitsverv

Innvandrere er overrepresentert innenfor visse sektorer og yrker i arbeidslivet, jf. kap. 6. Innenfor deler av servicesektoren er bedriftene ofte små, holdningene til fagorganisering generelt dårlige og det er eksempler på større uvilje blant bedriftsledere mot tariffavtaler og fagorganisering. De senere årene har det også vært en kraftig utvikling i bemanningsselskaper der ansettelsesforholdene ofte er uklare og midlertidige, og der arbeidsgiver er lokalisert i et annet land. Dette bidrar til å svekke mulighetene for fagorganisering.

Utvalget mener at dette er utfordringer fagbevegelsen må ta på alvor, dersom den skal representere alle arbeidstakere. To forhold vil være avgjørende for om organisasjonsgraden for innvandrerbefolkningen kan bli mer lik befolkningen for øvrig. For det første at vi får et arbeidsliv der rekruttering til yrker blir mer likeverdig for innvandrerbefolkningen og befolkningen ellers. For det andre at fagbevegelsen fortsetter å prioritere ressurser til tiltak for å få flere medlemmer med innvandrerbakgrunn.

Det kreves erfaring og kunnskaper for å være tillitsvalgt. Dersom andelen tillitsvalgte med innvandrerbakgrunn skal økes, må det trolig settes inn ekstra ressurser både for å skolere og motivere innvandrere til å bli tillitsvalgte.

Hvordan skape tillit og samhold?

Utvalget har drøftet hva som er gode inkluderingsmekanismer innenfor sivilsamfunnet og hvordan man kan måle inkludering på dette området. En indikator kan være trivsel. Trives personer med innvandrerbakgrunn med å bo i Norge? Føler man seg velkommen og inkludert? Deltakelse i arbeid og utdanning ikke er nok. Man må også føle seg som del av, og ha innflytelse på andre områder i hverdagen. Det er ikke gitt at alle vil foretrekke å være med i et skolekorps eller gå på tur i marka. Derfor må også den «norske kulturelle identiteten» eller idealet om det gode liv, åpne for mange måter å leve sine liv på. Det er dessuten en utfordring for det organiserte sivilsamfunnet å tilpasse seg alle gruppers behov. Men kanskje er det ikke håndball som et lokalt idrettslag burde satse på hvis ungdomskullet har skiftet «kulturell forankring», og kanskje burde man åpne for egne treningstimer/samlingspunkter for kvinner?163

Utvalget ønsker å ivareta et pluralistisk sivilsamfunn og å fremme et flerkulturelt foreningsliv som ivaretar forskjeller. Det er samtidig viktig å være oppmerksom på om innvandrerbefolkningen og resten avbefolkningen deltar på de samme arenaene eller om innvandrerbefolkningen systematisk står utenfor eller deltar på andre arenaer. Dette fordi deltakelse på sivilsamfunnets arenaer er sentrale tillitsproduserende nettverk.

Utvalget viser til at flere land i Europa siden 2000 har deltatt i en årlig «naboskapsdag». Formålet med dagen er å styrke sosiale bånd i nærmiljøet, opparbeide tillit, samarbeide og dele erfaringer med gode tiltak m.m. Det er European Federation of Local Solidarity som står bak dagen og den støttes av bl.a. EU.164 Dette er et nærmiljøtiltak som kan involvere sivilsamfunn, nabolag, borettslag mv. I mange nabolag skjer dette allerede i forbindelse med dugnader. Tiltaket betyr følgelig å «institusjonalisere» noe som allerede mange gjør og deltar i. En offisiell dag kan imidlertid bidra til å inkludere flere og at flere opplever innsats og samarbeid i nabolaget som noe positivt. Et slikt arrangement vil også ha svært lav terskel for deltakelse. Det foregår der folk bor, alle kan være med og det koster ingenting, bortsett fra egen innsats.

Kunnskapsbehov

Om målet er at alle samfunnsborgere skal (kunne) delta på alle arenaer og ha økt mulighet til å påvirke f.eks. sitt nærmiljø, kan det være nødvendig å innføre tiltak for å få jevnere representasjon. Effektive tiltak kan best settes inn om man har kunnskap om årsakene til det som oppfattes som et problem.165 Det finnes langt mer kunnskap om minoriteters deltakelsesrater enn om konsekvensene av hvorvidt de deltar eller ikke.

Med unntak av noen få undersøkelser, i all hovedsak basert på kvantitative data, har forskningen i liten grad rettet oppmerksomheten mot mekanismer og prosesser for inkludering og ekskludering av innvandreres deltakelse i frivillige organisasjoner. Det vil, etter utvalgets vurdering, være behov for mer kunnskap om de reelle årsaksforholdene til «underrepresentasjon», samt sosial mobilitet gjennom inkluderende og tilretteleggende tiltak.

Mye tyder på at den høye formaliseringsgraden i organisasjonslivet i Norge fungerer som en ekskluderende terskel overfor enkelte innvandrergrupper. Det er behov for kunnskap om hvordan slike terskler best kan senkes. I tillegg er det viktig å undersøke betydningen av utdanning og arbeid for organisasjonsdeltakelse. Videre trengs mer kunnskap om organisasjonenes verdiformidling blant annet når det gjelder maktstrukturer, dersom organisasjonene skal fungere som skoler i demokrati. Det eksisterer lite kunnskap om hvilke typer verdier ulike organisasjoner formidler.

Kunnskapsgrunnlaget er også tynt når det gjelder trossamfunnene og andre religiøse organisasjoners innflytelse, eller mangel på innflytelse, på politisk makt og på integrering. Gir deltakelse i trossamfunn og religiøse foreninger samme type sosial kapital (og skole i demokrati) som for eksempel barne- og ungdomsorganisasjonene? Og videre, deltar barn/unge med innvandrerbakgrunn både på koranskolen og på fotballaget, eller både i aktiviteter i det katolske trossamfunnet og i nærmiljøets foreningsliv? Hvordan er deres deltakelse sammenliknet med barn/unge med norsk bakgrunn som er aktive i ulike trossamfunn? «Forskningen på interne forhold er svært begrenset og det lille som er, peker i ulike retninger. Der noen ser åpenhet og brobygging, viser andre et mer ustabilt og lukket organisasjonslandskap».166

Tiltak – frivillige organisasjoner

Tilskudd

• Tilskuddsordninger gjennomgås for å sikre at ordningene bidrar til å styrke fellesarenaer der minoriteter og majoritet møtes.

• Øke statlige tilskudd til organisasjoner i lokalsamfunn med høy innvandrerbefolkning, i forståelse med den enkelte kommune, bl.a. for å dekke merkostnader til opplæring av foreldre, overvinne språkproblemer, kompensere for svak familieøkonomi osv.

• Tilskudd til majoritetsorganisasjoner bør inneholde enkle krav, blant annet på strategier og planer for en inkluderende rekrutteringspolitikk, og rutiner for rapportering på dette.

• Tilskudd til innvandrerorganisasjoner gjøres bl.a. avhengig av at de gir «hjelp til selvhjelp», viser åpenhet og demokratiske verdier, likestilling m.v., og at de gir opplæring/informasjonsarbeid, bl.a. interessepolitisk trening.

• En forutsetning for at innvandrerorganisasjoner og grupper skal motta tilskudd til integrering må være utadrettet samhandling med majoritetsbefolkningen og andre grupper utenfor egen organisasjon/gruppe.

• Innvandrerorganisasjoner skal kunne søke tilskudd til kulturtiltak fra generelle ordninger i kulturlivet, på linje med organisasjoner der hovedsakelig majoritetsbefolkningen deltar.

• Det skal være et økt fokus og styring på hvilke effekter og resultater som oppnås for integrering og inkludering, og mindre fokus på detaljstyring av aktiviteter

• Gjennomføre et «jenteløft» for å rekruttere flere jenter til alle arenaer i samarbeid med organisasjonslivet.

• Gjøre frivillige organisasjoner i stand til å ansette «brobyggere» som kan jobbe opp mot andre organisasjoner, politiske partier, institusjoner og grupper.

• Oppmuntre idrettslag til å fokusere særlig på treningsmuligheter for jenter og ungdom med innvandrerbakgrunn, og til å få en bredere «sportsportefølje» (f.eks. cricket, basket).

• Bruke tilskuddsordninger til å stimulere til lavterskeltilbud i idrettslag og i andre organisasjoner.

• Bruke tilskuddsordninger til å sikre et organisasjonstilbud til alle deler av innvandrerbefolkningen.

• Bruke tilskuddsordninger slik at frivillige organisasjoner/idrettslag kan fungere som samfunnsbyggere i sitt lokalmiljø ved å gi tilbud om leksehjelp, bidra til SFO aktiviteter mv.

• Innføre en statlig finansiert ordning med gratis «deltakelseskort» for barn og unge fra fattige familier

Informasjon

• Informasjonskampanjer og målrettet opplæring om viktigheten av dugnad/frivillig arbeid i lokalsamfunn og i f.eks. idrettslag samt om betydningen av deltakelse i barne- og ungdomsorganisasjonene

• Informasjonskampanjer mot majoritetsorganisasjoner om viktigheten av en aktiv og inkluderende rekrutteringspolitikk. Benytte medlemmer med innvandrerbakgrunn i informasjonsvirksomhet og som rollemodeller.

• Finne nye arenaer for å spre informasjon, utenfor de vanlige nettverkene. Bruke skolene og innvandrerorganisasjoner, både i rekrutteringsarbeid og i informasjonsvirksomhet om betydningen av deltakelse

• Nettbasert informasjon på flere språk til innvandrere om frivillighet. Bruke for eksempel «Fritid med bistand»167 som modell.

Kunnskapsinnhenting – økt dokumentasjon og kunnskap om:

• organisasjonenes betydning for inkludering og sosial kapital

• forholdet mellom offentlige styringsvirkemidler og sivile aktører på minoritetsfeltet168

• forskjeller og likheter i ønsker om, og behov for, fritidsaktiviteter blant barn/unge med og uten innvandrerbakgrunn

• grad av, og form for, deltakelse i fritidsaktiviteter blant funksjonshemmede barn med innvandrerbakgrunn

• betydning av religiøs deltakelse for ulike innvandrergrupper i forhold til annen deltakelse sammenlikning av integreringsprosesser og deltakelse i ulike lokalmiljøer

Annet

• prøve ut en norsk «naboskapsdag» i tråd med den som allerede eksisterer i mange europeiske land

• satse på kulturelle/sosiale «lag» i lokalmiljøene som retter seg mot andre interesser enn de sportslige og der personer kan komme sammen basert på felles interesser, uavhengig av alder og kjønn, etnisitet, legning, funksjonsnedsettelser eller livssyn (film, musikk, dans, jakt/fiske, nærmiljøarbeid etc.)

• oppfordre frivillighets- og nærmiljøsentraler til å arbeide aktivt utadrettet mot lokale innvandrerorganisasjoner og personer med innvandrerbakgrunn. Dette kan gjøres ved å tilby relevante kurs (for eksempel data) eller ved å inngå samarbeidsprosjekter med innvandrerorganisasjonene.

• holdningsskapende arbeid, samt forebygging av diskriminering og utestengning, vil bidra til å bygge ned barrierer for organisasjonsdeltakelse

• benytte alternative former for rekruttering og innflytelse i frivillig sektor

Indikatorer – frivillige organisasjoner

• andel medlemmer med innvandrerbakgrunn i majoritetsorganisasjoner

• andel av innvandrerbefolkningen som deltar i flere ulike typer organisasjoner sammenliknet med deltakelse i resten av befolkningen

• andel minoritetsorganisasjoner og majoritetsorganisasjoner som samarbeider om felles mål og tiltak

Tiltak – fagbevegelsen

Fagbevegelsen har en viktig oppgave i å integrere innvandrere i arbeidslivet og lære dem organisasjons- og samfunnskunnskap, og sikre at alle innvandrere som arbeider i Norge får kunnskap om fagbevegelsen. Fagbevegelsen bør:

• prioritere tiltak på områder der organisasjonsgraden i innvandrerbefolkningen er lav

• ytterligere styrke informasjonsarbeidet overfor utenlandske arbeidstakere i Norge

• iverksette enda sterkere tiltak for å skolere medlemmer med innvandrerbakgrunn om det norske arbeidslivet, samfunn, faglige rettigheter m.v. som kvalifiserer for verv og ansettelser på alle nivå i organisasjonene

Indikatorer – fagbevegelsen

• andel medlemmer i fagorganisasjoner med innvandrerbakgrunn

• andel tillitsvalgte i fagorganisasjoner med innvandrerbakgrunn

Tiltak – barn/unge

Organisasjonene må være mer inkluderende, og mer offensive i rekrutteringen. De må sørge for å nå ut til barn/unge med innvandrerbakgrunn der de er, og ta direkte kontakt med den enkelte:

• Organisasjonene, eventuelt med bistand fra lokale aktører som barnehager, skoler, helsetjenester, lokale innvandrerråd m.fl., må gi direkte informasjon til, og føre dialog med, foreldre med innvandrerbakgrunn. Det må informeres om at deltakelse i barne- og ungdomsorganisasjonene anses som viktig i Norge og at de er en sentral inkluderingsarena, også for å bli inkludert i andre deler av samfunnet.

• Organisasjonene må aktivt trekke inn voksne med innvandrerbakgrunn og benytte seg av de ressursene de kan bidra med

• Asylmottakene bør, i samarbeid med den enkelte kommune, sørge for at barn/unge som bor der får et tilbud om meningsfylte fritidsaktiviteter sammen med andre barn i lokalsamfunnet.

• Ansvarlige for bosetting av flyktninger i den enkelte kommune bør sørge for at alle barn til deltakere i introduksjonsprogram og alle bosatte enslige mindreårige får tilbud om fritidsaktiviteter. Det bør åpnes for økonomisk støtte til fritidsaktiviteter så lenge foreldrene er i introduksjonsprogram.

Indikatorer – barn/unge:

• andel barn/unge med innvandrerbakgrunn som deltar i frivillige organisasjoner, dans, musikk- eller idrettslag

• andel jenter med innvandrerbakgrunn som er aktive medlemmer i idrettsforeninger eller frivillige organisasjoner

• andel funksjonshemmede barn/unge med innvandrerbakgrunn som deltar i frivillige organisasjoner og idrett sammenliknet med funksjonshemmede barn med majoritetsbakgrunn

10.5.5 Deltakelse i sivilsamfunnet – media

Hovedmål

Hele befolkningen skal ha god tilgjengelighet til ulike typer media, med variert innhold som gjenspeiler bredden i befolkningssammensetningen. Alle grupper i samfunnet må sikres ytringsmuligheter i offentligheten. Media bør gjenspeile mangfoldet i befolkningen.

Delmål

Egne medier for språklige minoriteter skal ha god kvalitet og skal bidra til å framme mangfold.

Strategi

• En inkluderende ansettelsespolitikk må iverksettes i alle deler av mediesektoren.

• Kildebruken må være inkluderende, fordomsfri og innovativ.

• Medienes redaksjoner bør gå gjennom redaktørplakater og «Vær varsom» plakaten med tanke på inkludering og mangfold.

• Vilkår for pressestøtte bør gjennomgås i samarbeid med mediebedriftene med tanke på økte insentiver til mediemangfold, inkludering og deltakelse. Økonomiske tilskudd bør koples til krav om integreringstiltak og rapportering.

• Løpende dokumentasjon av mangfold i mediene og utvidet kunnskap om mediebruk blant innvandrerbefolkningen.

Det er viktig for demokratiet og ytringsfriheten at også innvandrerbefolkningen når fram med, og mottar, informasjon gjennom media i like stor grad som majoritetsbefolkningen. Det er også et politisk formulert mål å øke deltakelsen og å ha aktive utøvere med innvandrerbakgrunn innenfor mediesektoren. Det er derfor en utfordring at innvandrerbefolkningen har lavere mediebruk enn majoriteten og at det er færre ansatte med innvandrerbakgrunn i mediesektoren.

Det er, etter utvalgets oppfatning, sentralt å legge til rette for at alle samfunnsborgere har tilgang til media, uavhengig av bakgrunn, økonomisk situasjon osv. Det er videre viktig å tilrettelegge for rekruttering av journalister med innvandrerbakgrunn. Det kan være et problem at personer med innvandrerbakgrunn ikke møter rollemodeller i media, en sfære med mye påvirkningskraft. Mediene må gjøres mer åpne for «nye» ansikter, som ansatte, skribenter og som kilder. Ansatte og skribenter med innvandrerbakgrunn i media kan både bidra til å sikre et mer nyansert nyhetsbilde, at flere blir i stand til å motta den informasjonen som formidles og de kan fungere som rollemodeller. Reportasjer og nyheter bør vinkles mot positive og hverdagslige saker som angår innvandrerbefolkningen, og ikke fokusere ensidig negativt på enkelte grupper, jf kapittel 11 Fellesskap: verdier og konfliktløsning.

Tilskudd til publikasjoner til språklige minoriteter må ha som formål å gi informasjon fra Norge og fra opprinnelseslandet på eget skriftspråk. Dette for å få kunnskap om norsk kultur- og samfunnsliv og for å bevare kontakten med opprinnelseslandet. Disse publikasjonene vil kunne bidra til et rotfeste i egen bakgrunn, samtidig som de bidrar til økt tillit til, og forståelse av, det norske samfunnet. Radiostasjoner drevet av, og for, språklige minoriteter utgjør en viktig del av mangfoldet i lokalradiobildet. Disse radioene er også arbeids- og møteplass for mange frivillige medarbeidere med innvandrerbakgrunn.

Utvalget oppfatter det som urovekkende at deler av innvandrerbefolkningen har begrensede IKT ferdigheter. Dette vil kunne gå utover norsk- og samfunnskunnskapene, og mulighetene til deltakelse, utdannelse og arbeid. Manglende ferdigheter ser i stor grad ut til å skyldes at innvandrere mangler en viktig læringsarena – en arbeidsplass der man bruker PC. Derfor gjelder det å finne alternative læringsarenaer. Et slikt alternativ kan være kurstilbud fra det offentlige. 42 prosent av innvandrere som ikke mestrer dagens teknologi, oppgir at de ønsker seg et slikt kurstilbud. Her er det også behov for en målrettet innsats. Norskfødte med innvandrerforeldre har generelt svært gode IKT ferdigheter.169

Tiltak

• Rekruttere flere med innvandrerbakgrunn til journalistutdanningen, jf. journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo

• Rekruttere flere ansatte med innvandrerbakgrunn i ulike media, jf. NRKs traineeordning FleRe

• Gjøre de samlede direkte og indirekte midler/goder mediene får (tildelt) (økonomisk støtte, momsfritak, konsesjoner mm.) avhengig av en inkluderende og ikke-diskriminerende ansettelsespolitikk

• Gjøre innvandrerbefolkningen mer bevisst på å profilere seg og sine saker i media, og oppfordre media til å gi rom for dette

• Bevisstgjøring av media når det gjelder omtale av innvandrerbefolkningen, gjennom kurstilbud, foredrag, journalistutdanningen etc.

• Utarbeide en årlig mediemonitor som dokumenterer mangfoldet i mediene når det gjelder rekruttering, ledelse, stoff mv.

• Innstifte det man i USA kaller for «debate teams» på skolene – spesielt i utsatte/belastede områder. Slike «debattlag» skal føre til opplæring i blant annet «debattkultur» og retorikk, men vil også kunne bidra til økt170 kunnskap om andre mennesker, ulike levesett, livssyn osv.

• Økt fokus på viktigheten av samfunnsengasjement i undervisningen på skolen.

• Offentlige kurstilbud til personer utenfor arbeidsmarkedet med svake IKT ferdigheter

• Det er behov for mer kunnskap om hvordan innvandrere tilegner seg informasjon.

• Gjøre de minoritetsspråklige mediene mer kjent, bl.a. via nettportaler

• Øke kompetansenivået i de minoritetsspråklige mediene. Opplæring og utvikling i nær tilknytning til norskspråklige medier og utdanningsinstitusjoner.

Indikatorer

• Andel brukere med innvandrerbakgrunn av ulike typer media

• Andel ansatte med innvandrerbakgrunn i mediesektoren

• Andel studenter med innvandrerbakgrunn innenfor medieutdanninger

• Andel saker i media som omhandler personer med innvandrerbakgrunn med positiv og negativ vinkling

• Andel personer med innvandrerbakgrunn som bidrar som kilder, eller med egne leserinnlegg, som brukes i media

10.5.6 Deltakelse i sivilsamfunnet – bibliotek

Bibliotekene er viktige fellesarenaer i et flerkulturelt samfunn. Norske folke- og undervisningsbibliotek kan ha en aktiv og positiv rolle i integreringen. Skal bibliotekene kunne spille en slik rolle, er det avgjørende at samfunnet er villig til å bruke ressurser for å oppnå dette og at det skjer en aktiv kompetanseheving på disse områdene i bibliotekene.

I Norge finnes det folkebibliotek i samtlige kommuner, og bibliotekene bidrar til å redusere klasseskiller ved at alle innbyggere får lik og gratis tilgang til bibliotektilbudet, uavhengig av kjønn, alder, økonomi og etnisk bakgrunn. Bibliotekene inneholder nettbasert og papirbasert informasjon på en rekke språk, som er vesentlig for å sikre alle innbyggere lik mulighet til utdanning og samfunnsinformasjon.

Bibliotekene kan være en arena for opplæring og dialog, gjennom kurstilbud med nøytralt innhold. Fortrinnet ved at mange jenter/kvinner med innvandrerbakgrunn benytter bibliotek, bør utnyttes ved å lage egne «jenteklubber», der for eksempel yrkesorientering kan være et naturlig tema. Bibliotekene kan også være en debatt- og dialogarena der partene møtes på nøytral grunn.

Mange med innvandrerbakgrunn innehar store språkkunnskaper som i for liten grad blir benyttet og verdsatt. Gjennom sine mediesamlinger på mange språk gir bibliotekene folk muligheten til å vedlikeholde og videreutvikle sine språkferdigheter, enten det er morsmål eller tillærte språk. Det flerspråklige bibliotek ved Deichmanske bibliotek i Oslo er en nasjonal ressurs på dette området.171

Tiltak

• Utvidet bruk av leseprosjekter rettet mot barn med innvandrerbakgrunn og deres foreldre, der positive erfaringer fra prosjekter i Norge og andre land benyttes

• Tilbud om nettbaserte språkkurs for selvstudium ved bibliotekene, der deltakerne ved behov kan benytte PC på biblioteket

• Tilbud om IKT kurs i regi av bibliotekene, rettet mot personer med svake datakunnskaper i utsatte grupper (lavterskeltilbud)

• Tilbud om egne klubber/grupper på bibliotekene for jenter/kvinner med innvandrerbakgrunn

• Utvikle, tilrettelegge og ta i bruk ny teknologi som kan gi lettere tilgang til informasjon, språkopplæring m.v.