Del 1
Bakgrunn og legislative betraktninger

1 Utvalgets oppnevnelse, mandat og arbeid

1.1 Oppnevnelse og mandat

Personskadeerstatningsutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon av juni 2008. Utvalget ble gitt følgende mandat:

«1. Generelt

Personskadeerstatningsutvalget gis i oppdrag å utrede og utarbeide forslag til lovbestemmelser som standardiserer reglene om utmåling av erstatning ved personskader etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning §§ 3-1, 3-2, 3-3 og 3-4 i større grad enn i dag. I denne forbindelse skal også gjeldende regler om standardisert erstatningsutmåling (lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 3-2 a om standardisert erstatning til barn og lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring § 13, jf. forskrift 21. desember 1990 nr. 1027 om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring) vurderes på nytt og eventuelt foreslås endret og tilpasset i forhold til generelle standardiserte regler.

Generelt anses det lovgivningspolitisk ønskelig å ha privatrettslige lovregler som ikke uten særlig grunn avviker fra nærliggende lands regler. Utvalget bør derfor holde seg orientert om lovgivningen på området i de øvrige nordiske land. I tillegg til å vurdere hensiktsmessigheten av å bygge på gjeldende norske standardiserte utmålingsregler ved utformingen av generelle regler, skal utvalget særlig se hen til dansk retts standardiserte regler for utmåling av personskadeerstatning. Utvalget bes særlig vurdere om de nyreviderte danske reglene i større eller mindre grad bør påvirke utformingen av norske generelle regler. Det vises til den danske Bekendtgørelse af lov om erstatningsansvar LBK nr. 750 af 04/09/2002. I den grad utvalget måtte velge løsninger som avviker fra de danske reglene om standardisert erstatning, bes utvalget gi en særlig begrunnelse for det. Erstatningsnivået skal likevel vurderes autonomt for norsk retts del, fordi dette i stor grad må baseres på forhold som varierer mellom land.

Utvalget skal utarbeide lovforslag som innebærer en vid form for standardisering for erstatningspostene tap i fremtidig erverv og menerstatning og for erstatning for en persons død. Lovforslagene skal etter dette ikke bare standardisere enkeltelementer i utmålingen. For andre erstatningsposters del skal standardiserte regler utarbeides i en hensiktsmessig grad etter utvalgets nærmere vurdering.

2. Nærmere merknader om en del problemstillinger

2.1 Tap av fremtidig erverv. Utvalget bes utarbeide en vid form for standardisering. Utvalget bør blant annet legge vekt på å finne rimelige løsninger også for grupper med utradisjonell tilknytning til arbeidsmarkedet. Det bør i den forbindelse drøftes om en regel etter mønster av den danske lov om erstatningsansvar § 7 stk. 2 kan oppfylle denne målsettingen bedre enn om f. eks. den norske Yrkesskadeforskriften § 3-1 tredje ledd blir gjort generell. I relevant utstrekning bør utvalget klargjøre hvilken betydning det vil ha for erstatningsoppgjøret at skadelidte tidligere har hatt inntekter som ikke har vært innberettet til likningsmyndighetene. Skattemessige forhold skal ikke vurderes.

Utvalget bes vurdere om tilfeller der tapet av fremtidig erverv helt eller delvis ikke er varig, bør fastsettes ut fra et mer konkret skjønn, jf. f. eks. tilfeller som i Rt. 1997 side 852 og Rt. 2004 side 1816.

Det bør vurderes å sette et generelt minimumserstatningsnivå, eventuelt med unntak, og i så fall om dette bør ligge på et lavere nivå enn det som følger av Yrkesskadeforskriften § 3-2. Også et maksimumserstatningsnivå for fremtidig inntektstap bør vurderes, og det bør overveies om den bør ligge på et nivå som dekker en del høyere inntekter enn etter Yrkesskadeforskriften § 3-2. Av den danske lov om erstatningsansvar følger en maksimumsbegrensning av § 6 stk. 2.

2.2 Fremtidige utgifter. I hensiktsmessig grad bør utmålingen av erstatning for fremtidige utgifter skje i en standardisert form, på en slik måte at spørsmål om kapitaliseringsrente og skatteulempetillegg ikke blir egne tvistepunkter mellom partene.

I tillegg til spørsmålet om standardisering bes utvalget vurdere om regelen om erstatning for fremtidige merutgifter kan og bør presiseres nærmere, slik at det klargjøres hvilke typer utgifter erstatningen skal kompensere for, eller hvilke utgifter som ikke skal kompenseres. Som et utgangspunkt legger departementet til grunn at nødvendige og rimelige utgifter som er en følge av skaden, skal dekkes. Det bør overveies om vurderingen av dette kan klargjøres gjennom en noe mer utførlig lovregel. Utvalget skal legge til grunn at erstatningen skal dekke bl. a. fremtidige utgifter som er nødvendige og rimelige for å gi hardt skadelidte personer selvstendighet, uavhengighet og trivsel i hverdagen.

Utformingen av reglene må ta hensyn til at det konkrete utgiftstapet for skadelidte personer vil være påvirket av hva som ytes gjennom det offentliges tjenestetilbud, som kan endres over tid og variere geografisk. På utmålingstidspunktet må det derfor fortsatt vurderes hvor langt den konkrete skadelidte i fremtiden vil få sine behov dekket (uten vederlag) av det offentlige tjenestetilbudet, som et utgangspunkt for å beregne hvilke fremtidige utgifter den skadelidte selv vil få.

Det bør søkes klargjort i lovteksten hva slags trygde- og sosialrettslige ytelser som skal komme til fradrag ved utmåling av erstatning for fremtidige utgifter. Forholdet mellom menerstatning og erstatning for fremtidige utgifter bør så vidt mulig klargjøres. Det bør videre gå frem av lovteksten om eller i hvilken utstrekning merutgifter knyttet til arbeid i hjemmet skal kunne kompenseres som utgiftstap.

2.3 Fradrag for ytelser fra trygde-, pensjons- og forsikringsordninger. Departementet legger til grunn at ved en generell standardisering av erstatningsrettens utmålingsregler bør reglene være like innenfor og utenfor yrkesskadeområdet når det gjelder fradrag ved erstatningsutmålingen for trygdeytelser, sykelønn o.l. og pensjons- og forsikringsordninger. Utvalget skal utforme et lovforslag basert på dette. Videre bør reglene utformes slik at alle pensjonsordninger utenfor folketrygden likebehandles, uavhengig av hvordan den enkelte pensjonsordning er etablert, organisert og direkte eller indirekte finansiert, og uavhengig av om ordningen er kollektiv eller individuell.

Utvalget skal utarbeide et lovforslag der trygdeytelser, sykelønn o.l. og ytelser fra pensjonsordninger går fullt ut til fradrag ved erstatningsutmålingen, eventuelt med unntak for utgifter til finansieringen. Utvalget bes vurdere om fradraget bør gjennomføres på en standardisert måte og eventuelt da utforme en standardisert fradragsregel for tilfeller der det foreligger slike ytelser. En konsekvens av at det blir gjort fullt fradrag for trygdeytelser også for yrkesskadetilfellene, er at erstatningsnivået må høynes sammenliknet med gjeldende yrkesskadeforskrift.

En annen kategori er forsikringsordninger som ikke inneholder noe (vesentlig) pensjonselement, men som gir en engangsutbetaling i tilfelle av en ulykke eller sykdom. Slike forsikringsordninger utgjør en vesentlig del av de tilfeller som i dag faller under den skjønnsbaserte fradragsregelen i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd andre punktum. Flere forhold taler for at slike ytelser ikke bør komme til fradrag opp til et visst nivå, og utvalget bes basere sitt lovforslag på dette. Men utvalget bes samtidig vurdere om slike ytelser hvis de ligger over et romslig nivå, bør gå helt eller delvis til fradrag etter en standardisert fradragsregel. Utvalget bes se dette i sammenheng med fradragsregelen for pensjonsordninger. Så langt andre forsikringer utgjør et mer betydelig beløp enn det som er vanlig, kan dette ha (eller få etter gitte endringer av fradragsreglene) en funksjon som er mer på linje med pensjonsordninger.

Utvalget bes vurdere hvordan den nærmere grensen mellom pensjonsforsikringer og forsikringsordninger som ikke inneholder noe (vesentlig) pensjonselement bør trekkes opp.

Gjeldende retts bestemmelse om fullt fradrag for forsikringer som er direkte finansiert av den erstatningsansvarlige selv, bør imidlertid videreføres, likevel slik at det kan vurderes å standardisere også dette fradraget.

Videre må det som er sagt foran om forsikringsytelser, både med og uten pensjonselement, modifiseres i tilfelle utvalget ut fra punkt 2.1 foran foreslår et maksimumsnivå for erstatning for fremtidig inntekt. I så fall bør det gis en særregel for forsikringsytelser i den utstrekning de tar sikte på å kompensere for et bortfall av et særlig høyt inntektsnivå som ikke dekkes av erstatningen. I den grad inntekten ikke vernes erstatningsrettslig, vil det ikke være riktig å gjøre fradrag for forsikringer så langt de kompenserer for bortfall av en særlig høy inntekt. Utvalget bes vurdere hvordan en regel som bygger på dette, bør avgrenses og utformes.

I tillegg til å basere ett lovforslag på det som er sagt foran, bes utvalget vurdere om man ser grunn til også å fremme et (alternativt) lovforslag som tar utgangspunkt i yrkesskadeordningen og dansk retts løsning, der ingen trygde-, pensjons- eller forsikringsytelser går til fradrag ved erstatningsutmålingen. Det generelle erstatningsnivået må i så fall tilpasses til dette i hensiktsmessig grad. Et slikt utkast bes i tilfelle utformet og konsekvensutredet på linje med hovedforslaget.

2.4 Erstatning til barn. Når det gjelder skadeserstatningsloven § 3-2 a, bes utvalget vurdere nærmere om erstatningsnivået er tilfredsstillende og rimelig sammenholdt med de generelle standardiserte erstatningsreglene som foreslås om erstatningsbeløpet bør neddiskonteres etter barnets alder om det bør gis adgang til individuell vurdering der det er vesentlig forskjell mellom den medisinske invaliditet og den ervervsmessige uførhet, eller gis et generelt tillegg for hodeskader m.v. som erfaringsmessig gir en lavere medisinsk invaliditet enn den ervervsmessige uførhet om det bør gis adgang til individuell vurdering der den medisinske invaliditetsgrad blir satt lavt, mens livsutfoldelsen er sterkt redusert om det bør innføres terminerstatning frem til barnet blir 18 år om nedre grense for erstatning bør senkes beregningstekniske spørsmål som oppstår (som f. eks. tidspunkt for grunnbeløp, rentespørsmål og bedømmelse av tilfeller hvor vedkommende skadelidte på forhånd hadde en medisinsk invaliditet). om det i samband med omarbeidingen av erstatningsutmålingsreglene for øvrig er mest hensiktsmessig ikke å foreta en integrert utmåling av postene menerstatning og fremtidig tapt inntekt for barn, altså om postene bør skilles fra hverandre fradragsspørsmål, jf. punkt 2.3 foran.

Utvalget bes å utarbeide et lovforslag som bygger på utvalgets avveininger av de spørsmål som her er nevnt. Utvalget står fritt til å vurdere – og ta i betraktning ved utformingen av lovforslag – også andre spørsmål som måtte reise seg under arbeidet, herunder spørsmål som oppstår ut fra sammenhengen med de øvrige lovregler som blir utarbeidet.

2.5 Standardisering av erstatningsutmålingen for tap av forsørger mv. Utvalget skal utarbeide et lovforslag som gjennomfører en standardisering av erstatningsutmålingen for tap av forsørger. Utvalget bes dessuten vurdere spørsmålet om å innføre en regel som gir et særskilt standardisert overgangsbeløp til etterlatte etter mønster av den danske lov om erstatningsansvar § 14 a. Hvis utvalget går inn for dette, bør erstatning for begravelseskostnader mv. inngå her, men ellers reguleres på annen måte av lovforslaget. Det bes vurdert om et eget overgangsbeløp bør ytes også til foreldre som mister barn, selv om det her ikke er tale om et forsørgertap.

Utvalget skal for øvrig generelt vurdere hva som anses som et rimelig kompensasjonsnivå ved tap av forsørger. Utvalget bes særlig ha for øye at erstatningsnivået til barn ved tap av forsørger må være tilfredsstillende dekkende også hvis erstatningsreglene standardiseres, og utforme reglene slik at de tar hensyn til om forsørgeren var en eneforsørger for ett eller flere etterlatte barn.

2.6 Standardisering av menerstatningsregelen mv. Etter skadeserstatningsloven § 3-2 gis særskilt menerstatning til den som har fått varig og betydelig skade av medisinsk art. Etter ordlyden fastsettes erstatningen helt skjønnsmessig, men i praksis er utmålingen likevel i vesentlig grad standardisert. Ved en mer generell standardisering av utmålingsreglene anser departementet det lite hensiktsmessig å opprettholde den standardiserte menerstatningsregelen som en formelt skjønnsbasert regel. Utvalget bes utforme en standardisert lovregel der erstatningsnivået som utgangspunkt i hovedsak legges på samme nivå som i dag. Dersom en nærmere avklaring i forhold til regelen for erstatning for fremtidige merutgifter tilsier det, jf. om dette punkt 2.2 foran, kan det imidlertid foreslås et annet nivå. Utvalget bør videre se hen til og vurdere den danske lov om erstatningsansvar § 4, som i særskilte tilfeller gir adgang til å gjøre et skjønnsmessig påslag på erstatningen. Et slikt påslag bør vareta tilfeller der den medisinske invaliditetsgrad blir satt lavt, mens livsutfoldelsen er sterkt redusert, dersom ikke utformingen av menerstatningsregelen for øvrig eller regelen om erstatning for fremtidige utgifter varetar slike særtilfeller. Utvalget skal se på eventuelle beregningstekniske spørsmål knyttet til tilfeller hvor det foreligger flere skader, herunder en inngangsinvaliditet, og om slike spørsmål bør reflekteres i lovteksten. Utvalget bes videre vurdere om den nedre grensen for menerstatning bør senkes i forhold til dagens praksis. Her bes utvalget vurdere ordningen etter den danske lov om erstatningsansvar § 4 stk. 1 siste punktum, som sier at det ikke ytes menerstatning ved en mengrad på under 5 %.

Utvalget bes vurdere om det bør innføres en egen kompensasjon etter mønster av den danske lov om erstatningsansvar § 3 om svie og smerte.

2.7 Endring av de standardiserte reglene for yrkesskadeforsikring. Utvalget bes generelt vurdere reglene nærmere etter at reglene nå har virket i omkring 15 år. Ubegrunnede forskjeller mellom yrkesskadetilfellene og andre tilfeller må unngås ved innføring av generelle mer standardiserte regler. Det som foran er sagt til de enkelte problemstillinger, skal derfor utgjøre et utgangspunkt også for vurdering av yrkesskadeerstatningen. Utvalget skal tilstrebe at reglene for utmåling av yrkesskadeerstatning så langt som mulig blir identiske med de øvrige utmålingsreglene som foreslås. Særlig vil departementet fremholde at utvalget skal utforme et lovforslag som gir en likeartet behandling av spørsmålet om fradrag ved erstatningsutmålingen for trygdeytelser, sykelønn o.l. og pensjons- og forsikringsordninger. Det samme gjelder spørsmålet om maksimumserstatning, jf. punkt 2.1. Når det gjelder spørsmålet om minimumserstatning, kan et ulikt minstenivå innenfor og utenfor yrkesskadetilfellene imidlertid begrunnes ut fra blant annet en kontraktsrettslig synsvinkel. Utvalget bes derfor vurdere om det bør opprettholdes en forskjell her, og hvor minstenivået bør legges.

Dersom det når utvalget avslutter sitt arbeid, ikke foreligger noe lovvedtak med bakgrunn i NOU 2004: 3 Arbeidsskadeforsikring, bes utvalget teknisk sett utforme to lovforslag, ett utformet som endringer av gjeldende rett, og ett utformet som endringer av lovforslaget i NOU 2004: 3 eller senere odelstingsproposisjon som følger opp denne.

2.8 Revurdering av oppgjør. Spørsmålet om revurdering av erstatningsoppgjør ble vurdert av departementet i forbindelse med oppfølgingen av NOU 2001: 32 Rett på sak. På grunnlag av Ot. prp. nr. 51 (2004-2005) ble det vedtatt en regel om adgang til ny sak i skadeserstatningsloven § 3-8, som trer i kraft 1. januar 2008. Særregelen i Yrkesskadeforskriften § 5-1 skal ikke foreslås opprettholdt ved siden av denne regelen. Utvalget står imidlertid fritt til å foreslå eventuelle endringer i skadeserstatningsloven § 3-8. Utvalget kan vurdere om det i sammenheng med at erstatningsutmålingsreglene mer generelt standardiseres, er naturlig å endre vilkårene for å revurdere erstatningsoppgjør, jf. i denne sammenheng den danske lov om erstatningsansvar § 11 slik den lyder etter endring ved lov nr. 463 av 7. juni 2001.

2.9 Tilpasning av annen lovgivning. Henvisninger i øvrig lovgivning til skadeserstatningslovens utmålingsregler for personskader og tap av forsørger bes sett over og eventuelt tilpasset til utvalgets lovforslag. Også øvrige lovregler som inneholder regler om slik erstatningsutmåling, bes sett over, f. eks. reglene i lov 20. april 2001 nr. 13 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven) kapittel 2. Slike regler bør vurderes erstattet av henvisning(er) til skadeserstatningsloven, så langt ikke særlige grunner knyttet til vedkommende lov har gitt grunn til eller tilsier materielle avvik, jf. f. eks. voldsoffererstatningsloven § 11.

3. Lovtekniske spørsmål

Nye generelle regler om utmåling av personskadeerstatning skal fremgå av skadeserstatningsloven kapittel 3. I tillegg må yrkesskadeforsikringsloven eller ny lov om arbeidsskadeforsikring, jf NOU 2004: 3 Arbeidsskadeforsikring, inneholde de særregler som skal gjelde for utmålingen av yrkesskadeerstatningen. Særreguleringen i yrkesskaderegelverket skal utformes med en henvisning til de generelle utmålingsreglene i skadeserstatningsloven og uten gjentakelser av de generelle reglene.

Reglene om erstatningsutmålingen skal som et klart utgangspunkt fremgå av lov, ikke av forskrift. Dette gjelder både skadeserstatningsloven, yrkesskadeerstatningsloven og en eventuell ny lov om arbeidsskadeforsikring.

Lovforslagene skal utformes i tråd med retningslinjene i Justisdepartementets veiledning om lov- og forskriftsarbeid «Lovteknikk og lovforberedelse».

4. Økonomiske og administrative konsekvenser mv. Erstatningsnivået

Økonomiske, administrative og andre vesentlige konsekvenser av lovforslagene skal utredes i samsvar med utredningsinstruksen kapittel 2.

Lovforslaget skal så langt det er mulig baseres på uendret ressursbruk i forhold til i dag for berørte virksomheter og næringer og for dem som betaler forsikringspremier. Innsparing ved behandlingen av erstatningskrav kan i stedet overveies nyttet til å høyne erstatningsnivået. Samtidig skal det vurderes om dette i noen grad bør fravikes for å sikre et gjennomgående rimelig dekkende erstatningsnivå ved overgang fra skjønnsmessige utmålingsregler til mer standardiserte regler. I så fall skal det utarbeides alternative lovforslag basert på begge forutsetninger med hensyn til ressursbruk.

5. Frist

Utvalget bes avgi sin utredning til Justisdepartementet innen 1. februar 2011.»

I mai 2010 fikk Utvalget oversendt et lovforslag fra en gruppe stortingsrepresentanter som etter behandling i Stortinget hadde blitt vedlagt protokollen. Sammen med lovforslaget ble det oversendt et brev fra Justisdepartementet som inneholdt et svar til stortingsrepresentantene som hadde blitt fremført under stortingsbehandlingen. Under stortingsbehandlingen fremholdt justisministeren at lovforslaget burde inngå i Utvalgets utredningsoppgave. Utvalgets drøftelser vedrørende lovforslaget er tatt inn i punkt 9.8 sammen med utdrag fra brevet fra justisministeren.

Under arbeidets gang fant Utvalget tidlig på høsten 2010 at det trengte mer tid for å fullføre oppgaven på en god måte. Utvalget søkte om utsatt leveringsfrist til 1. juni 2011. Slik fristforlengelse ble innvilget ved Justisdepartementets brev av 12. oktober 2010. Da den nye datoen for fristutløp nærmet seg, ble det klart at et lenge bebudet lovforslag av vesentlig betydning for Utvalgets arbeid, Prop 130 L (2010–2011), ville bli offentliggjort omtrent samtidig med fristutløpet. Det ville dermed ikke bli tid til å innarbeide konsekvensene av lovforslaget. Departementet besluttet da at fristen skulle utsettes slik at lovforslaget kunne innarbeides. Da det slik måtte bli en utsettelse uansett, ba Utvalgets leder om at fristen ble forskjøvet over sommerferien, for slik å kunne sikre at det ble tid til ulike kvalitetssikringstiltak i en sluttfase. Ny innleveringsfrist ble da satt til 15. september 2011.

1.2 Utvalgets sammensetning

Leder:

Professor dr. juris Bjarte Askeland, Bergen, Universitetet i Bergen

Medlemmer:

• Advokat Knut Olaf Riisa, Lillestrøm, Advokatfirmaet Riisa & Co ANS

• Regiondirektør Helga Skofteland, Lørenskog, Forbrukerrådet

• Advokat Carl Aasland Jerstad, Bryne, Advokatfirmaet Haver & Co ANS

• Lagdommer Tonje Fisknes, Tromsø, Hålogaland Lagmannsrett

• Seksjonsdirektør Øyvind Flatner, Bærum, Finansnæringens Fellesorganisasjon

• Advokat (nå lagdommer) Kristin Robberstad, Oslo, Landsorganisasjonen i Norge/Borgarting Lagmannsrett

• Spesialrådgiver Tom Olav Orsteen, Bærum, Næringslivets Hovedorganisasjon

Sekretær for Utvalget har vært:

• Postdoktor dr. juris Morten Kjelland, Rælingen, Universitetet i Oslo

1.3 Utvalgets arbeid

Utvalget startet sitt arbeid i oktober 2008. Det har vært avholdt til sammen 26 møter i Utvalget, hvorav to møter i 2008, syv i 2009, ni i 2010 og åtte i 2011.

Våren 2010 var Utvalget i København, Danmark, for nærmere å studere hvordan den danske ordningen med standardisert utmåling av erstatning fungerer i praksis. Utvalget besøkte Arbejdsskadestyrelsen og ett advokatkontor.

Aktuar Walther Neuhaus i Zabler Neuhaus AS har bistått Utvalget med en rekke beregninger.1 Utvalget har for øvrig hatt bistand av professor dr. juris Frederik Zimmer vedrørende enkelte skatterettslige spørsmål, mens advokat Truls Nygaard har ytt bistand i forbindelse med utredningen av spørsmålet om ny behandling av sak, se kapittel 12. NAV, Statens pensjonskasse, FNO, NHO og Statistisk Sentralbyrå har bistått med statistikker og annet tallmateriale. Utvalget har, særlig i forbindelse med utarbeidelse av regler om erstatning for merutgifter ved storskader, konsultert flere medisinsk fagkyndige.2 Crawford & Company har bistått med å utrede ulike forsikringstekniske spørsmål relatert til lovforslaget vedrørende barneerstatning.3

Utvalgets leder og sekretær har ved flere anledninger muntlig presentert hovedpunkter i Utvalgsarbeidet for utvalgte personer som arbeider med personskadeerstatningsrettslige spørsmål i praksis. Tre slike møter er holdt med advokater og andre som arbeider på skadelidtes side. Et tilsvarende møte er holdt med representanter for forsikringsselskaper som forsikrer skadevoldere. Utvalgsleder og sekretær har påsett at de to gruppene av representanter har fått samme informasjon om Utvalgets arbeid.4 Representantene på de ulike sidene har blitt gitt anledning til å kommentere Utvalgets foreslåtte juridiske løsninger både muntlig og skriftlig. De skriftlige kommentarene som er innsendt fra de respektive sidene har blitt tilgjengeliggjort representantene for den andre siden, slik at man har hatt anledning til å kommentere hverandres synspunkt. Denne prosedyren har blitt utført dels for å innhente synspunkter av verdi for Utvalgets arbeid, og dels for å prøve ut hvordan Utvalgets forslag kan forventes av å bli mottatt av dem som skal bruke regelverket i praksis.

Sekretær Morten Kjelland har på særskilte områder foretatt analyser og bearbeidelse av foreliggende rettskilder og annen empiri i en utstrekning som ikke uten videre kan forventes av en sekretær i et lovutvalg, og han har på vegne av Utvalget utarbeidet flere juridiske modeller. Både utvalgsleder og Utvalget som helhet berømmer hans innsats og utholdenhet gjennom prosessen.

1.4 Oversikt og sammendrag

1.4.1 Oversikt over kapitlene

Utredningen er bygget opp slik at den svarer til Mandatets krav om standardiserte løsninger for en rekke erstatningsposter og klargjøring av andre. Utredningens første del redegjør innledningsvis for oppnevning av Utvalget og utvalgets mandat (kapittel 1). Tidlig i utredningen kommer også en kort presentasjon av erstatningsordninger i andre land med særlig vekt på dansk rett, se kapittel 2. Deretter presenterer Utvalget i kapittel 3 noen prinsipielle betraktninger som ligger til grunn for utredningsarbeidet og lovforslaget.

I Utredningens del 2, «Standardiserte utmålingsregler», følger så de ulike erstatningspostene i en form for «katalog», der hver av erstatningspostene har fått sitt eget kapittel (kapittel 5–11). For alle de ulike tapspostene gjør det seg gjeldende en del felles problemstillinger, for eksempel vedrørende skattespørsmål og vedrørende fradrag for ytelser fra det offentlige. Utvalget har samlet drøftelser av en rekke slike generelle utmålingsspørsmål i kapittel 4. Disse generelle linjer i utmålingen blir altså presentert før katalogen av erstatningsposter, slik at leseren kan ta med de generelle løsningene som en løpende forutsetning under lesingen av teksten om de respektive erstatningspostene.

Rekkefølgen av kapitlene er bestemt slik at de økonomiske tapspostene er plassert først, mens de ikke-økonomiske tapspostene kommer etter disse. Dermed kommer erstatningspostene inntektstap for voksne i kapittel 5, mens inntektstap for barn er plassert i kapittel 6. I kapittel 7 følger så en gjennomgang av Utvalgets forslag vedrørende erstatning for merutgifter. Erstatning for tap av evne til hjemmearbeid er plassert etter de økonomiske tapspostene og før de ikke-økonomiske, altså i kapittel 8. I kapittel 9 drøftes den ikke-økonomiske tapsposten ménerstatning – erstatning for tapt livsutfoldelse. Deretter følger i kapittel 10 en gjennomgang av erstatning for smerte, en ny erstatningspost vedrørende ikke-økonomisk skade i norsk rett. I kapittel 11 presenteres Utvalgets forslag til erstatning for forsørgertap.

I Utredningens del 3 følger noen fellesspørsmål: Kapittel 12 omhandler spørsmålet om ny behandling av saker om erstatningsutmåling, jf. någjeldende skl. § 3-8. I kapittel 13 drøftes spørsmålet om den generelle nye erstatningsutmålingen gir grunn til at det innarbeides særtilpasninger på yrkesskadeområdet. I kapittel 14 gjennomgås forholdet til andre lover. I kapittel 15 presenteres økonomiske og administrative konsekvenser av Utvalgets forslag.

I Utredningens del 4 presenteres så ulike forslag til lovregler og forskrifter. I kapittel 16 følger Utvalgets lovforslag om standardisert erstatningsutmåling, og i kapittel 17 merknader til de enkelte bestemmelser. I kapittel 18 er det i tråd med Mandatet presentert et lovutkast som teknisk sett er et forslag til endring av forslag til arbeidsskadeforsikringslov i NOU 2004: 3. Det er likevel lovforslaget i kapittel 16 med tilhørende forskriftsforslag som har vært Utvalgets absolutte hovedprioritet. I kapittel 18 er det også tatt med forslag til endringer i andre lover – med merknader (punkt 18.2).

1.4.2 Sammendrag av innholdet

Utredningen inneholder nye regler om erstatning for personskade. I tråd med Mandatet er mange av de nye reglene standardiserte. Dette innebærer litt grovt beskrevet at ulike, men nokså likeartede faktiske tilfeller gis samme rettsvirkning. Ved å opprette kategorier av skadetilfeller som utmålingsmessig behandles på samme måte, oppnås en forenkling. Forenklingen går på bekostning av høye krav til nøyaktighet i utmålingen. Alternativet til standardisering er individuell utmåling av erstatning.

I kapittel 2 gjør Utvalget rede for personskadeerstatningsretten i Danmark, idet dansk rett etter forutsetninger i Mandatet skal fungere som modell for de nye, norske reglene. Det gis også en kort oversikt over personskadeerstatningsretten i andre europeiske land. I kapittel 3 gjennomgår Utvalget en del legislative betraktninger bak Utvalgets lovforslag. Det er særlig lagt vekt på å få frem hvilke hensyn som spesielt aktualiseres som følge av at en rekke erstatningsposter nå standardiseres.

I kapittel 4 tar Utvalget opp til felles behandling en rekke utmålingsspørsmål som er gitt samme løsning for mange av erstatningspostene. Utvalget har kommet til at det skal gjøres fradrag for offentlige ytelser på samme måte som i dag. For erstatningsposter med standardisert utmåling er et slikt fradrag innarbeidet i erstatningssummene. I tillegg til at ytelser fra folketrygden og andre offentlige ytelser gir et fradrag i erstatningen, skal det også gjøres fradrag for pensjonsytelser fra pensjonsordninger med en premie som fullt ut er betalt av arbeidsgiver. I kapittel 4 fremgår det videre at Utvalget legger til grunn en kapitaliseringsrente på 5 %, og at ulike tabeller er utarbeidet ut fra denne forutsetningen. Dette er gjort som en videreføring av gjeldende praksis, og som et nødvendig grep for å fylle Mandatets føring om at lovforslaget skal medføre «uendret ressursbruk».

Når det betales ut en engangssum for fremtidig tap, vil den utbetalte kapitalen generere renteinntekter som skadelidte må betale skatt av. Samtidig må det betales formuesskatt på kapitalen erstatningssummen utgjør. Lovforslaget bygger på at skadelidte får kompensasjon for denne skatteulempen med 30 % for aldersgruppen 0–25 år, 25 % for aldersgruppen 25–50 år og deretter lineær nedtrapping til det siste årstapet erstatningsbeløpet er tiltenkt å dekke.

Erstatning for inntektstap foreslås utmålt med utgangspunkt i den brutto årsinntekt skadelidte har på tidspunktet for skadens inntreden (konstateringstidspunktet) eller et nærliggende år. Årsinntekten bygger som hovedregel på skadelidtes pensjonsgivende inntekt. Systemet er at årsinntekten på det nevnte tidspunktet deles på folketrygdens grunnbeløp. Slik kan man finne skadelidtes inntekt målt i et antall G. Dette antallet bestemmer hvor man skal gå inn i en tabell for å avlese erstatningsbeløpet. På den andre aksen i tabellen finner man skadelidtes alder. På denne måten kan den skadelidte og rettsanvenderen finne et ferdig utregnet erstatningsbeløp kun ved å vite skadelidtes inntekt og alder. Når tabellen angir erstatningssummen i et bestemt antall G, vil det ikke spille noen rolle at det kan gå flere år mellom konstateringstidspunktet og tidspunktet for oppgjøret. Siden grunnbeløpet inflasjonsjusteres hvert år, vil erstatningen på utmålingstidspunktet (oppgjørstidspunktet) finne sitt riktige nivå.

Etter de foreslåtte nye regler for uføretrygd skal denne dekke 66 % av pensjonsgivende inntekt inntil 6 G. Erstatningsbeløpet er likevel standardisert med 60 % fradrag for trygd for brutto inntekt inntil 6 G. Avviket er lagt inn for å oppnå en rimelig, standardisert erstatning i spennet mellom de ulike skadelidtes individuelle forhold. Avviket som er lagt inn representerer også en kompensasjon for ulike effekter av standardiseringen som ellers ville ha slått ut til skadelidtes ugunst. Beregningsgrunnlaget for trygd er de tre beste av de fem siste inntektsår, altså et annet beregningsgrunnlag enn det som benyttes for å fastslå årsinntekt ved beregning av erstatning. Forskjellen mellom beregningsgrunnlagene kan føre til at skadelidte får lavere trygdedekning enn tabellen for inntektstaperstatning forutsetter. Hvis trygden dekker vesentlig mindre av skadelidtes inntektstap for de første 6 G enn tabellen forutsetter, har skadelidte krav på et tillegg i erstatningen som fremgår av regler og tabell gitt i forskrift.

Utvalget har utredet ulike mulige modeller for et standardisert fradrag for uførepensjon skadelidte mottar fra tjenestepensjonsordninger. Utredningen viser at store variasjoner mellom potensielle skadelidtes pensjonsdekninger gjør det vanskelig å standardisere et fradrag på rettferdig måte. I tillegg hefter det usikkerhetsmomenter ved hvordan uførepensjon fra tjenestepensjonsordningene vil beregnes i fremtiden, fordi de foreslåtte regler om uføretrygd fra det offentlige forutsetter og nødvendiggjør endringer på feltet. For skadelidtes uførepensjon fra tjenestepensjonsordning som fullt ut er betalt av arbeidsgiver, foreslår Utvalget av disse grunner at det gjøres et individuelt fradrag.

Inntekter som overstiger 19 G gir ikke rett til erstatning. Her forslås et «tak» på erstatningen, noe som er en nytt i norsk generell erstatningsrett. Utvalget foreslår også et «gulv» for erstatningen som vil få anvendelse for de fleste voksne skadelidte: Alle skadelidte som har tilknytning til arbeid eller utdanning skal ha en erstatning som er beregnet ut fra en årsinntekt på 5 G. Personer som ikke har tilknytning til arbeid eller utdannelse, skal plasseres i en inntektsgruppe de individuelt er kvalifisert for.

Den standardiserte erstatningen som fremgår av tabellene forutsetter at skadelidte er 100 % arbeidsufør. Tabellen forutsetter med andre ord at skadelidte ikke har noen restarbeidsevne. Ofte vil imidlertid skadelidte bare ha en delvis redusert ervervsevne, noe som gir skadelidte en uføregrad lavere enn 100 %. I disse tilfellene reduseres skadelidtes inntektserstatning etter tabellen forholdsmessig.

Den standardiserte erstatningen beregnet i tabellene forutsetter at skadelidte har inntektstap resten av sin yrkeskarriere, altså til fylt 67 år. Hvor skadelidtes fremtidstap av ulike årsaker inntrer for kortere tid, reduseres erstatningssummen tilsvarende. For slike tilfeller skal det benyttes en «tilbakeregningsmetode»: Man starter bakerst i tabellen og teller seg tilbake seg det antall år skaden varer. På denne måten vil erstatningsnivået per år være det samme for tidsbegrenset tap som for inntektstap som varer hele yrkeskarrieren. Den skadelidte ville i noen tilfeller ha fått høy inntekt de første årene av yrkeskarrieren dersom skaden ikke hadde skjedd. Et eksempel er toppidrettsutøvere. I slike tilfeller kan man ved hjelp av tabellene finne en standardisert erstatningsutmåling for en tidsbegrenset periode. Erstatningsberegninger for flere tidsbegrensede perioder med ulikt inntektsnivå kan også legges sammen.

Standardisering av inntektstaperstatning er i norsk rett vanskelig, fordi skadelidte har individuelle forutsetninger knyttet til både inntektstap og til trygdefradrag. Utvalgets løsning av den oppgaven som ligger i Mandatet er en standardisering som grovkategoriserer skadelidte i relasjon til disse forutsetningene. Grovkategoriseringen har likevel ikke kunnet gjøres uten noen kompliserende grep, så som individuelt fradrag for ytelser fra tjenestepensjonsordninger og etableringen av en tilleggserstatning for skadelidte med spesielt lavt trygdedekning. Av disse grunner har Utvalget valgt å presentere en alternativ utmålingsmåte, den såkalte «nettotapsmodellen». Denne modellen tilfredsstiller ikke Mandatets krav, men den er likevel en relativt enkel modell som ivaretar realistiske forventninger til rettferdighet og nøyaktighet. Hovedinnholdet i nettotapsmodellen er at det regnes ut et individuelt netto årstap. Deretter kapitaliseres denne summen etter en kapitaliseringstabell som har innarbeidet et standardisert tillegg for skatteulempe. Ved å bruke nettotapsmetoden unngås noen av de regneoperasjoner som er inkludert i den standardiserte modellen. Den någjeldende ordning er at personer under 16 år på skadehandlingstidspunktet får en standardisert erstatningsutmåling, «barneerstatning». Utvalget går inn for å videreføre en standardisert erstatning til skadelidte barn, men har utvidet virkeområdet til også å gjelde personer som er yngre enn 19 år på konstateringstidspunktet Videre blir erstatningen beregnet på en annen måte både hva gjelder nivået på erstatningen og klarere sondring mellom ulike poster. Mens erstatning for inntektstap og tapt livsutfoldelse under dagens ordning er slått sammen til en felles standardisert erstatning for barn, foreslår Utvalget nå å separere utmålingen av erstatning for tapt livsutfoldelse og fremtidig inntektstap.5 Tapt livsutfoldelse foreslås kompensert på samme måte som for andre skadelidte, se om dette nedenfor.

Barn under 19 år foreslås å få en erstatningssum som er beregnet ut fra 6 G. Her er trygdeprosenten beregnet til 48,5 %, i tråd med trygdenivået som tilstås unge uføre. Inntektstaperstatning for barn foreslås utmålt i to omganger: først utmåles erstatning for den første fasen, som omfatter barne- og ungdomsårene frem til skadelidte er 21 år. For denne perioden får skadelidte en standardisert erstatning som skal dekke inntekter fra sommerjobber og annet arbeid skadelidte ville ha hatt ved siden av skolegang og utdannelse dersom skaden tenkes borte. Utmålingen skjer sjablongmessig, med medisinsk invaliditet som bestemmende faktor. Deretter skal saken tas opp igjen det året skadelidte fyller 19 år. På dette tidspunktet får skadelidte utbetalt erstatning for fremtidig inntekt basert på 6 G i brutto årsinntekt og et trygdefradrag på 48,5 %. Poenget med ventetiden er å få en så sikker bevissituasjon som mulig hva gjelder spørsmålet om grad av ervervsuførhet. Saken kan likevel i særlige tilfeller gjøres opp tidligere, for eksempel hvor det er åpenbart at skadelidte er helt uten ervervsevne. I tillegg er skadelidte på visse vilkår gitt en mulighet for å gjøre opp de mindre og mer moderate skadene allerede i fase 1.

Skadelidtes tap av sin evne til arbeid i hjemmet erstattes etter gjeldende rett på lik linje med alminnelig inntektstap. I dagens regelverk har de standardiserte erstatningssummene etter yrkesskadeforsikringsloven eller etter regelen om erstatning for barn fått et særskilt påslag relatert til arbeid i hjemmet. Utvalget går inn for at erstatningen for tap av evne til hjemmearbeid skilles ut til en egen, standardisert post. De skadelidte som har tapt evne til hjemmearbeid grovkategoriseres i to grupper, alt er hvor stor del av evnen som er tapt.

I lovforslaget videreføres dagens regler om ménerstatning; erstatning for tap av livsutfoldelse med to endringer: For det første foreslås å senke terskelen for å få ménerstatning, slik at også invaliditetsgrader ned til 5 % omfattes, mens grensen nå går ved 15 %. For det andre, innsnevres adgangen til å justere ménerstatningen ut fra helt individuelle forhold. Dette er gjort for å fange inn utviklingslinjer i rettspraksis, samt forfølge en målsetting om standardisering. For øvrig har Utvalget i tråd med Mandatet søkt å forenkle regeloppbygningen og regelanvendelsen. Dette er gjort ved å utarbeide nye tabeller for prosessen med å utmåle ménerstatning. Samtidig foreslås det at tabellen for beregning av det medisinske ménet (som nå er inntatt som forskrift for anvendelsen av folketrygdloven § 13-17) revideres.

Det forslås en ny erstatningspost i norsk erstatningsrett for ikke-økonomisk skade: erstatning for smerte. Denne erstatningsformen er bare aktuell for skader som har effekt i en tidsbegrenset (midlertidig) periode. Man kan derfor ikke få smerteerstatning i tillegg til ménerstatning. Her utmåles en viss sum per dag dersom skadelidte er utsatt for smerte på ansvarsbetingende måte. Satsene er knyttet opp mot folketrygdens grunnbeløp. Per 2010 er satsen 529 kroner (0,007 G) per dag de første syv dagene og deretter 189 kroner per dag (0,0025 G), inntil den totale erstatningen når folketrygdens grunnbeløp (1 G). Smerteerstatning utløses for dager hvor skadelidte er syk eller har en kvalifisert smerte av psykisk eller fysisk karakter. Utvalget foreslår at ansvarsgrunnlagene i yrkesskadeforsikringsloven og bilansvarsloven ikke uten videre skal utløse smerteerstatning.

Når en person dør av en årsak som en skadevolder er ansvarlig for, kan hans eller hennes etterlatte kreve erstatning for forsørgertap. For den avdødes gjenlevende samlivspartner og barn forslås erstatningen standardisert, men basert på hvilken inntekt avdøde hadde. På dette punktet korresponderer utmålingen med ordningen for erstatning for den direkte skadelidtes inntektstap. For gjenlevende skadelidte settes erstatningen til 14 G hvor avdøde har en brutto årsinntekt på 6 G. Erstatningen kan bli lavere eller høyere alt etter om skadelidte har inntekt høyere eller lavere enn 6 G. Erstatningen forhøyes dersom barnet er under 6 år. For barn ytes erstatningen etter en tabell som tar utgangspunkt i hvor gammelt barnet er på tidspunktet for forsørgerens dødsfall. Et barn på 0 år får 14 G i erstatning, mens et barn som er 17 år får 1,5 G i erstatning. Erstatningen kan bli høyere eller lavere beroende på om avdøde hadde årsinntekt høyere eller lavere enn 6 G. Når 6 G er valgt som utgangspunktet for erstatningsutmålingen for forsørgertap både for gjenlevende samlivspartner og barn, er det fordi 6 G basert på ulike statistikker tilsvarer gjennomsnittsinntekt.

Erstatningsnivået differensieres etter hvor mange barn avdøde etterlater seg. Et barn i en stor barneflokk får noe mindre erstatning enn erstatning som et enebarn får, gitt at barnas respektive avdøde forsørgere hadde samme inntekt.

Erstatning for begravelsesutgifter og for pårørendes utgifter i en omstillingsfase etter dødsfall foreslås standardisert. Erstatningssummen foreslås å beløpe seg til 1,5 G for begge de nevnte poster og 0,5 G for begravelsesutgifter dersom det ikke finnes noen naturlig mottaker for omstillingserstatningen.

Det ligger i sakens natur at standardiserte utmålingsregler ofte vil fravike det resultat man ville ha kommet frem til dersom man hadde utmålt en erstatning basert på nøyaktige, individuelle data vedrørende skadelidtes situasjon med og uten skaden. Det kan forekomme at avviket mellom den individuelle situasjonen og de forutsetninger som er lagt til grunn for standardiseringen er så stort at alminnelige krav til rettferdighet kaller på en dispensasjonsadgang. Utvalget foreslår derfor en unntaksregel som kommer til anvendelse hvor de standardiserte reglene leder til et åpenbart urimelig resultat. I slike tilfeller skal erstatningen utmåles individuelt, likevel slik at det bygges på de etablerte tabellene for erstatning så langt de passer. Regelen skal ha et snevert anvendelsesområde, og ha sin fremste funksjon som «sikkerhetsventil» for tilfeller som Utvalget (og eventuelt senere ledd i lovgivningsprosessen) ikke har kunnet forutse.

Det foreslås videre en egen hjemmel for revisjon av erstatningsordningen hvert femte år eller oftere om nødvendig. Revisjonsadgangen skal særlig være knyttet til tabellenes forutsetninger og ferdig utregnede tallstørrelser. Det foreslås at det opprettes et eget organ som skal overvåke utviklingen vedrørende omkringliggende regler, slik som skatterettslige og trygderettslige regler.

I tråd med Mandatet forslår Utvalget å oppheve forskriftsbestemmelsen om revisjon av erstatningsoppgjør i Yrkesskadeforskriften § 5-1. Yrkesskadetilfellene skal behandles på samme måte som andre saker, og dermed reguleres av den regelen som i dag finnes i skl. § 3-8. Denne regelen forslår Utvalget å videreføre med visse endringer. Endringene innebærer i hovedtrekk at mye av innholdet i Yrkesskadeforskriften § 5-1 er tatt inn i den nye versjonen av dagens gjeldende § 3-8. Det foreslås at vesentlig økning i skadelidtes ervervsuførhet kan føre til ny behandling av saken.

Utvalget har løpende vurdert om de løsninger som foreslås kan anvendes både på yrkesskadeområdet og utenfor dette området. I enkelte sammenhenger har det vært nødvendig å operere med egne tilpasninger for yrkesskadesaker. Av slike skal nevnes følgende: Yrkesskadeforsikringslovens arbeidstakerbegrep er bestemmende for hvem som får standarderstatning (utmålt med utgangspunkt i en brutto årsinntekt på 5 G). Slik omfattes innsatte personer og pasienter av ordningen selv om de ikke skulle kvalifisere for «tilknytning til arbeid eller utdanning», jf. kvalifikasjonsregelen som er nevnt foran.

Når det gjelder økonomiske og administrative konsekvenser, har Utvalget lagt vekt på at Mandatet uttrykker en preferanse om at lovforslaget ikke skal føre til endret ressursbruk. Det gjeldende prinsippet om at offentlige ytelser som dekker skadelidtes tap kommer til fradrag i erstatningen er derfor videreført. Samtidig har Utvalget holdt fast ved den kapitaliseringsrente Høyesterett har lagt til grunn siden 1993, til tross for at denne er kritisert fra fag-økonomisk hold. For inntektstap vil den nye ordningen ikke medføre store endringer for grupper av skadelidte som har en brutto årsinntekt høyere enn 5 G. For grupper med inntekter lavere enn 5 G, vil den nye erstatningsordningen innebære en forbedring i erstatningsvernet. Grunnen er at det som nevnt foreslås et gulv for erstatningsutmålingen som sikrer store grupper av skadelidte en erstatning basert på en årsinntekt som tilsvarer 5 G.

1.5 Tolkning av Mandatet

Mandatet foreskriver at det skal utarbeides et forslag til en vid standardisering av personskadeerstatning. Det ligger i dette at man må se bort fra det alternativ å standardisere enkelte poster og enkelte deler av utmålingen, slik man angrep problemet i NOU 1994: 20.6

I et mandat om å standardisere erstatningsutmålingen ligger implisitt at man med åpne øyne skal fravike kravet til individuell, full erstatning. Utvalget har likevel tilstrebet å utarbeide standardiserte utmålingsregler som i flest mulig tilfeller gir en erstatning som ligger nært skadelidtes individuelle tap.

Mandatet inneholder føringer som ved første øyekast kan synes å være innbyrdes motstridende. Dette gjelder instruksene om å følge dansk rett, og samtidig gjøre fullt fradrag for trygdeytelser ved beregningen av erstatning for fremtidig erverv (Mandatets punkt 2.3 andre avsnitt). I dansk rett er nemlig regelen at de sosiale ytelser (som hovedregel) kommer i tillegg til erstatningen. De to utgangspunktene lar seg imidlertid forene dersom erstatningsutmålingen utarbeides som en nettoerstatning, hvor fradrag for offentlige ytelser er «innbakt» i regnestykkene som leder frem til de standardiserte erstatningsbeløpene. Det er denne metoden Utvalget har valgt under de standardiserte postene (med unntak av posten for ménerstatning, se kapittel 9 nedenfor). For spørsmålet om fradrag for trygdeytelser ved inntektstap har det vært en betydelig utfordring for Utvalget at et lenge bebudet lovforslag om uføretrygd som skulle følge opp NOU 2007: 4 har latt vente på seg. Forslaget kom ultimo mai 2011, og Utvalget har lagt til grunn lovforslagets løsninger. Utvalget på dette punktet har måttet basere seg på antatte forutsetninger for utmålingen, nærmere om dette i punkt 5.3.2 nedenfor.

Mandatet har for øvrig ikke reist særlige tolkningsproblemer. Et punkt som særskilt har blitt diskutert er likevel forholdet mellom føringen knyttet til «uendret ressursbruk» og spørsmålet om Utvalget bør justere den kapitaliseringsrente som er etablert i rettspraksis. Utvalget har ut fra en rekke premisser valgt å holde fast ved den praksisbaserte kapitaliseringsrente for lettere å kunne ivareta hensynet til å ende opp med uendret ressursbruk. Utvalget viser til den nærmere drøftelse av dette spørsmålet i punkt 4.5 nedenfor.

Mandatet angir i sitt punkt 3 at reglene som et klart utgangspunkt skal fremgå av lov. Utvalget har imidlertid funnet det vanskelig å standardisere utmålingen uten å gjøre bruk av forskrifter med en rekke tabeller. Dette valget er gjort for å oppnå juridisk presisjon, og samtidig gjøre det lettere å anvende regelverket.

Mandatet angir videre at Utvalgets arbeid i høy grad skal ta utgangspunkt i de løsninger som er valgt i dansk rett. Utvalget har i mange tilfeller benyttet løsninger i dansk rett som utgangspunkt, men grunnleggende forskjeller mellom dansk og norsk rett har forhindret at dansk rett gjennomgående har kunnet brukes som modell for standardiseringsløsninger i norsk erstatningsrett. Nærmere om dette i punkt 2.3.6 nedenfor.

1.6 Terminologi

Utvalget har for sitt arbeid i store trekk valgt å holde fast ved eksisterende terminologi på erstatningsrettens område. På enkelte punkt har imidlertid Utvalget fraveket den terminologien som er benyttet i gjeldende erstatningslov. Dette er gjort dels for å modernisere lovteksten, og dels for å bringe ryddighet og konsistens med andre positive kilder. I det følgende gjennomgås kort noen slike terminologiske valg.

«Ansvarshendelse»

Dette begrepet er tatt inn i lov og forskrift på de punkter hvor det er behov for en kobling mellom utmålingsreglene og ansvarslæren. Ordet «ansvarshendelse» skal forstås på samme måte som det mer innarbeidede «ansvarsbetingende hendelse». Sammendragningen til ett ord er gjort for å ha et hensiktsmessig begrep som kan benyttes i lovteksten, jf. for eksempel § 3-4 om merutgifter. Ordet «ansvarshendelsen» betegner den faktiske handling, hendelse eller tilstand som har utløst ansvar for skadevolder.7 Slik refererer ordet i prinsippet til alle ansvarsgrunnlag. Ansvarshendelsen vil oftest falle sammen med en aktiv skadehandling. Hvor ansvaret ikke bygger på en aktiv handling, men en unnlatelse eller en ulovlig tilstand, passer ordet dårligere. Den juridiske betydningen av ordet skal likevel omfatte passive tilstander når disse utløser erstatningansvar. Begrepet er brukt også i den følgende utredningen.

«Påført tap»

Når det gjelder tap som er påført før oppgjørstidspunktet, vil Utvalget benevne det som «påført» tap. I den någjeldende erstatningslov er ordet «lidt tap» brukt om den samme realiteten. Når ordet «påført» er brukt, er det fordi det er blitt vanlig i muntlig tale om erstatningsspørsmål, samtidig som dette ordet har vært brukt i den praktisk viktige Yrkesskadeforskriften, se blant annet § 2-1. Samtidig er alternativet «lidt tap» kanskje ikke helt tidsmessig, og mer fremmed for muntlig bruk. Rent språklig peker ordet «påført» ikke nødvendigvis på tap som allerede er lidt. Man kan påføre sin neste utgifter som han vil ha i fremtiden også, jf. særlig någjeldende skl. § 3-1 første ledd. Ordet er imidlertid så innarbeidet via Yrkesskadeforskriften at Utvalget ikke ser dette som et problem som er til hinder for å bruke ordet.

«Medisinsk invaliditet» og «ervervsmessig uførhet»

Som kjent er det en viktig forskjell mellom den medisinske førlighetsnedsettelsen som ligger i medisinsk invaliditet og den økonomisk orienterte nedsettelse av inntektsevne som ligger i det å ha en ervervsmessig uføregrad. I någjeldende erstatningslov brukes begrepet «uførhet» om den medisinsk orienterte nedsettelsen, se særlig skl § 3-2a andre ledd tredje punktum. Utvalget vil i det følgende konsekvent bruke uttrykkene «medisinsk invaliditet» og «ervervsmessig uførhet». Det vil i denne utredningen aldri være tale om «medisinsk uførhet». Det antas at en slik konsekvent ordbruk er egnet til å redusere fare for misforståelser, og for øvrig er egnet til å bringe klarhet i språkbruken.

Som en naturlig del av sitt arbeid har Utvalget søkt å modernisere lovspråk og annen terminologi hvor det er funnet grunn til det. I tillegg har utformingen av nye regler gjort det nødvendig å utvikle noen nye begreper. Det vil føre for langt å redegjøre for alle disse begrepene her i innledningen. De forklares best i sin rette kontekst. Av viktigste slike begreper kan nevnes

• «årstap» (jf. punkt 5.2.4)

• «tidsbegrenset tap» (jf. punkt 4.7)

• «tilbakeregningsmetode» (jf. punkt 4.7)

• «smerteerstatning» (jf. kapittel 10)

• «omstillingserstatning» (jf. punkt 11.10).

2 Andre lands rett – med særlig vekt på dansk rett

2.1 Oversikt

Det er i lovutredninger vanlig å presentere andre lands rett på området, oftest slik at betydelig oppmerksomhet vies rettsordningene i de andre nordisk land. På erstatningsrettens område er det sistnevnte spesielt naturlig, fordi vår gjeldende erstatningslovgivning ble til under et nordisk lovsamarbeid.8

Mandatets fokus på at dansk rett skal anvendes som modell har imidlertid gjort det naturlig for Utvalget å velge en noe annen innfallsvinkel for dette lovarbeidet, som til en viss grad fraviker tradisjonen på dette punktet. Det har i lys av vinklingen mot dansk rett ikke vært naturlig å gå dypt i analyser av andre lands rett. En annen grunn til å tone ned det komparative aspektet i Utredningen er oppgaven med å lage regler som standardiserer erstatningsutmålingen samtidig som kostnadsbildet ikke skal forskyves. Dette har medført et behov for å bygge på en rekke særnorske premisser, som har gjort det mindre formålstjenlig å søke løsninger som er brukt i andre rettsordninger. På dette punkt har det særlig betydning at problemstillinger innenfor moderne personskadeerstatningsrett bare vil kunne forstås dersom man samtidig tar hensyn til sosialforsikring og annen forsikrings plass i bildet.9 På samme måte må man ta hensyn til skatterettslige sider ved utmålingsspørsmålene. Samtidig har nordisk erstatningsrett en spesiell profil når det gjelder samspillet mellom det offentliges og skadevoldersidens dekning av skadelidtes tap.10 Disse omstendighetene har gjort at Utvalgets oppmerksomhet har vært rettet mer mot nasjonale rettsregler av betydning for erstatningsutmålingen, og mot dansk retts modeller, enn en søken etter tjenlige løsninger i annen nordisk eller europeisk rett.

I tråd med dette, vil Utvalget nøye seg med en kort presentasjon av tendenser i andre europeiske lands utmålingsregler og en noe mer inngående presentasjon av dansk og svensk rett. Disse generelle presentasjonene er imidlertid supplert med en rekke sammenlikninger med særlig dansk rett, men også andre lands rett, underveis i presentasjonen av de ulike utmålingspostene. Utvalget har ansett det mer hensiktsmessig å bruke sammenlikningene mer konkret, og rettet mot de aktuelle rettslige problemene, enn å forfatte mer generelle beskrivelser av andre lands rett innledningsvis.

2.2 Kort om utmåling av erstatning for personskader i andre land

For posten inntektstap opererer mange land med individuell erstatning, slik gjeldende rett er i Norge i dag. Dette gjelder eksempelvis personskadeerstatningen i England og Tyskland.11 Standardisert erstatning av inntektstap synes å være uvanlig.12 I Norden holder Sverige og Finland på individuell erstatning.13 Island opererer med et halvstandardisert system som blant annet innebærer en minsteerstatning for personer med lav inntekt.14

For andre erstatningsposter, og særlig poster vedrørende ikke-økonomisk tap er det mange eksempler på at erstatningen standardiseres på ulike måter, se for eksempel systemet for erstatning av Schmerzengeld i Tyskland og reglene om erstatning for «loss of amenities» i engelsk rett. 15 I nordisk rett er standardisering av erstatning for ikke-økonomisk tap også vanlig.16

Når det gjelder nivåer for erstatning, ligger så vel Danmark som Norge relativt lavt sammenliknet med andre europeiske land, slik som for eksempel England og Tyskland.17 En forklaring på dette er at velferdsytelsene i de nordiske land er høyere enn i de nevnte andre landene. Når trygdeytelser og andre ytelser fra det offentlige så går til fradrag i erstatningen, blir erstatningssummene ikke så høye som i de nevnte landene.

2.3 Dansk rett

2.3.1 Innledning

Den følgende gjennomgang er dels basert på presentasjonen av dansk rett foretatt i NOU 1994: 20. Fremstillingen er imidlertid supplert med endringer i det danske regelverket som er kommet til siden. Delene som direkte er hentet fra NOU 1994: 20 er satt i anførselstegn. I tillegg til den generelle gjennomgangen nedenfor, vil dansk rett på spesielle områder gjennomgås under Utvalgets behandling av de respektive regler.

2.3.2 Kort lovhistorikk

Den någjeldende danske erstatningsloven fikk i hovedsak sin utforming i 1984, men ble senere revidert på vesentlige punkter i 2001.

2.3.3 Erstatningsansvarsloven av 1984

Når det gjelder loven av 1984 skal hitsettes følgende fra NOU 1994: 20:

«Ved lov nr. 228 av 23. mai 1984 om erstatningsansvar (EAL) som trådte ikraft 1. oktober 1984, fikk Danmark en samlet lovgivning av en rekke erstatningsrettslige spørsmål som tidligere bare i begrenset omfang hadde vært lovregulert … I tillegg til å bidra til en vesentlig forhøyning av erstatningsnivået, innebar vedtakelsen av EAL en overgang til individuell erstatningsutmåling basert på skadelidtes faktiske konstaterte tap. Det hadde tidligere ikke vært lovregler om utmålingen av erstatning hverken for personskader eller tap av forsørger. Utmålingen hadde i praksis skjedd med utgangspunkt i et fast kronebeløp pr. uførhetsgrad uten at det i særlig grad ble tatt individuelle hensyn hverken til skadelidtes alder eller inntektsforhold. Uførhetsgraden ble fastsatt ut fra rent medisinske kriterier uavhengig av den ervervsmessige uførhet. Erstatningen ble dessuten fastsatt samlet uten noen oppsplitting på de enkelte tapsposter. Erstatningsnivået lå vesentlig lavere i Danmark enn i de øvrige Vest-Europeiske land, herunder i Norden forøvrig. Den høyeste samlede erstatning som inntil 1984 var utbetalt ved 100 % ervervsmessig uførhet var 450 000 DKR og ved tap av forsørger ca. 225 000–250 000 DKR. For arbeidsskaders vedkommende ble det i 1978 vedtatt en arbeidsskadeforsikringslov (ASFL). Etter denne skulle det ytes erstatning avhengig av skadelidtes alder og lønnsforhold. Inntil EAL ble vedtatt i 1984, hadde erstatningene etter ASFL i mange tilfelle vært inntil dobbelt så store som for personskadene ellers. I forbindelse med vedtagelsen av EAL ble det diskutert om erstatningsutmålingen burde standardiseres. Med dette mente man at erstatningen i liten utstrekning skulle fastsettes ut fra individuelle forhold, men i det vesentlige baseres på den medisinske uførhetsgrad slik ordningen også tidligere hadde vært. Enkelte tok til orde for at en individuell erstatningsfastsettelse ville medføre betydelige praktiske og rettstekniske problemer og virke forsinkende på erstatningsoppgjørene. Løsningen ble likevel at man gikk over til en individuell erstatningsfastsettelse basert på skadelidtes faktiske konstaterte tap, jf. Vinding Kruse og Møller blant annet s. 25 og s. 37. Det generelle erstatningsrettslige prinsipp om at skadelidte skal ha sitt fulle, individuelle tap dekket ble lagt til grunn. Dette prinsipielle utgangspunkt forhindret likevel ikke at det ble utarbeidet utmålingsregler for enkelte tapsposter som i stor grad inneholder elementer av standardisering. Dette gjelder særlig ménerstatning, erstatning for ervervsevnetap (det vil si tap i fremtidig erverv) og erstatning for tap av forsørger. Det ble lagt vekt på å utforme enkle og klare regler slik at erstatningsoppgjørene kunne gjennomføres så raskt som mulig.»

2.3.4 Lovrevisjonen av 2001

I år 2000 ferdigstilte en arbeidsgruppe et forslag til revisjon av erstatningsansvarsloven av 1984. Hovedinntrykket var at loven hadde fungert godt, men det var en klar observasjon at den enkle kapitaliseringsfaktoren som hadde vært brukt for å beregne forholdet mellom årslønn og inntektstap hadde vært satt for lavt. Kapitaliseringsfaktoren for erstatningsberegning med utgangspunkt i årslønn ble derfor øket fra 6 til 10. Dette ble gjort for bedre å kunne holde følge med pris og lønnsutvikling. Videre gikk man blant annet bort fra det såkalte «stasjonærtidspunkt» som bestemmende for utmåling av erstatning, nærmere om dette i punkt 2.3.5.2 nedenfor. For øvrig innførte man et tak på erstatning for svie og smerte, jf. EAL § 3.18

2.3.5 Nærmere om innholdet i den gjeldende danske lov

2.3.5.1 Oversikt

Den danske erstatningsansvarsloven gir hjemmel for økonomisk kompensasjon både for økonomisk og ikke-økonomisk tap. Kompensasjon for økonomisk skade betegnes som erstatning, mens kompensasjon for ikke-økonomisk skade betegnes som «godtgørelse». Loven inneholder i vid utstrekning standardiserte eller semistandardiserte løsninger. Utmålingen av erstatning blir gjort slik at det ikke gjøres fradrag for det skadelidte måtte få av sosiale ytelser.19 Trygdeytelser kommer altså i tillegg, og tidvis blir størrelsen av de sosiale ytelser tilpasset det faktum at skadelidte har fått erstatningsutbetaling.

I dansk erstatningsrett er det vanlig å skille mellom varige og midlertidige følger av en personskade. Når det gjelder midlertidige følger, utmåles det erstatning for følgende poster:

• Erstatning for tapt arbeidsfortjeneste, jf. EAL § 2

• Helbredsudgifter jf. EAL § 1, stk. 1

• Andet tab, jf. EAL stk. 1

• Godtgjørelse for «svie og smerte», jf. EAL § 3

• Godtgørelse for tort, jf. EAL § 26

• Når det gjelder erstatning for varige følger av personskade, gis det erstatning for

  • «tab eller forringelse af ervervsevne», jf. EAL § 1, stk. 2. (Den nærmere utmålingen av dette tapet er fastsatt i EAL §§ 5–9.)

  • fremtidige utgifter («fremtidige helbredelsesudgifter«), jf. EAL § 1 a

  • godtgjørelse for varig mén, se EAL § 4.

• Regler om erstatning for tap av forsørger er gitt i §§ 12–14.

I det følgende gis en kort redegjørelse for de enkelte tapsposter.

2.3.5.2 Tapt arbeidsfortjeneste

Erstatning for tapt arbeidsfortjeneste utmåles etter EAL § 2 fra skadens inntreden og fremover. Tidligere ble tapt arbeidsfortjeneste erstattet for tiden frem til skadelidtes tilstand hadde stabilisert seg («stasjonærtidspunktet«), men dette ble i 2001 endret slik at endepunktet for erstatning for tapt arbeidsfortjeneste nå er det tidspunkt da skadelidte kan begynne å arbeide igjen. Hvis det er tale om varig inntektstap, betales erstatning for tapt arbeidsfortjeneste frem til det er mulig å skjønne over omfanget av tap av ervervsevne. Partene kan i henhold til EAL § 10 innhente en midlertidig uttalelse om grad av nedsatt ervervsevne, nærmere om dette i forbindelse med regler om tidsavgrenset tap nedenfor i punkt 5.8.2.

Utgangspunktet for erstatningsutmålingen er hva skadelidte kunne ha forventet å ha tjent hvis skaden ikke hadde oppstått. Det ytes erstatning for tap av bruttoinntekt uten fradrag av skatt, idet erstatningen er skattepliktig inntekt.

Utgifter til hjelp i hjemmet for å utføre husarbeid kan erstattes som tapt arbeidsfortjeneste etter § 2. Utgifter til hjelp for å klare seg selv, for eksempel pleieutgifter, omfattes derimot av «andet tab» jf. § 1.

I erstatningen gjøres fradrag for lønn under sykdom, dagpenger fra arbeidsgiver eller kommunalbestyrelsen, og for forsikringsytelser som har karakter av en virkelig skadeserstatning, samt liknende ytelser til den skadelidte. Fradragsreglene skal hindre at skadelidte blir overkompensert som følge av skaden. Det ses imidlertid bort fra rene sumforsikringer.

2.3.5.3 Helbredelsesutgifter

I og med at det offentlige bidrar med gratis sykehusopphold og annen legebehandling representerer ikke utgiftene store summer. Erstatningen for helbredelsesutgifter dekker først og fremst rimelige og nødvendige utgifter til tiltak som har til formål å få skadelidte helbredet eller som står i forbindelse med helbredelsen. Som eksempel nevnes utgifter til lege, tannlege, medisin, rekreasjon, transport til og fra behandling mv. I praksis er også utgifter til fysioterapi vanlig forekommende.

2.3.5.4 Andet tab

Bestemmelsen i EAL § 1 omfatter utgifter skadelidte har i tiden umiddelbart etter skaden, hvis størrelse og sammenheng med skaden kan være vanskelig å dokumentere.20 Som eksempel nevnes forlengelse av utdanning eller tap av skoleår og utgifter til flytting til handikapbolig. I et visst omfang vil utgifter til advokat også kunne erstattes under denne posten.

Ved erstatningsoppgjøret skal det gjøres fradrag for sosiale ytelser og andre ytelser skadelidte har krav på som følge av skaden.

2.3.5.5 Svie og smerte

Etter EAL § 3 kan skadelidte kreve erstatning for «svie og smerte». Dette er en regel som i første rekke tar sikte på å hjemle en kompensasjon for fysisk lidelse, men regelen er i praksis blitt tolket slik at også psykisk lidelse etter omstendighetene kan gi krav på erstatning. I kjernen for regelen står tilfeller hvor skadelidte er syk, men erstatning kan også utgå selv om skadelidte ikke er syk, jf. regelens andre punktum.

Erstatningen utmåles med en fast sum per dag, men slik at det gjelder en maksimalerstatningssum. Per 2010 utgjør dagserstatningen 170 DKR, mens maksimal erstatning er 65 500 DKR. Dette innebærer at smerteerstatning kan utgå for maksimalt 385 dager. En nærmere redegjørelse for den danske regelen om svie og smerte er inntatt i punkt 9.2 nedenfor.

2.3.5.6 Godtgjørelse for tort

I tillegg til svie og smerte kan nevnes at det etter EAL § 26 i visse tilfelle kan kreves erstatning for tort, hvilket også er en kompensasjon for ikke-økonomisk tap. Erstatning for tort kan kreves der det foreligger en rettsstridig krenkelse av en annens frihet, fred, ære eller person. Regelen tilsvarer den norske regelen om oppreisningserstatning, jf. skl. § 3-5. (Det bør nevnes at revisjon av denne regelen positivt er holdt utenfor lovutvalgets Mandat).

2.3.5.7 Varig mén

Ved varig skade av medisinsk art, kan skadelidte kreve ménerstatning etter EAL § 4. Godtgjørelsen for varig mén «fastsættes til et kapitalbeløb, der beregnes under hensyn til skadens medicinske art og omfang og de forvoldte ulemper i skadelidtes personlige livsførelse», jf. EAL § 4 andre punktum. Méngraden bestemmes i første rekke av Arbejdsskadestyrelsens uttalelser, som i vid utstrekning vil bli lagt til grunn for rettsanvenderens bedømmelse.21 Arbejdsskadestyrelsen forholder seg i høy grad til en veiledende méntabell. Etter forarbeidene til EAL § 4 skal bedømmelsen av méngraden i særlige tilfeller ta hensyn til individuelle forhold. Dette gjelder hvor ménet medfører at skadelidte har særlige ulemper i sine daglige livsforhold.22

Etter EAL § 4 ytes ikke ménerstatning dersom méngraden er under 5 %.

Ved en méngrad på 100 % utgjør erstatningen fra 2010 en sum av 752 000 DKR. Ved lavere méngrader nedsettes beløpet forholdsmessig. I særlige tilfeller kan ménerstatningen fastsettes til et høyere beløp, likevel ikke høyere enn for tiden 951 000 DKR. Var skadelidte på skadetidspunktet fylt 60 år, nedsettes erstatningen med 5 % for hvert år skadelidte var eldre enn 59 år, likevel ikke etter fylte 69 år.

2.3.5.8 Ervervsevnetap

Tap som følge av nedsettelse av ervervsevnen erstattes etter en hjemmel i § 1, men slik at selve utmålingen av erstatning følger av EAL §§ 5–9. Det er et vilkår for slik erstatning at personskaden har medført varig nedsettelse av skadelidtes evne til å skaffe seg inntekt ved arbeid, jf. EAL § 5. Erstatningen fastsettes etter § 6 til et kapitalbeløp som utgjør skadelidtes årslønn multiplisert med kapitalfaktoren 10. Tidligere – under 1984-loven – var kapitalfaktoren 6, men denne ble (som nevnt foran) hevet til 10 ved ikrafttredelsen av 2001-loven. Begrunnelsen var at renteutviklingen hadde medført at forutsetningene for kapitalfaktor 6, som ble satt i 1984, ikke lenger var holdbare.23

Den nye kapitaliseringsordningen i 2001-loven bygger på at summen av årsinntekten multiplisert med 10 utmåles for en skadelidt som er under 30 år. Erstatningen reduseres så med en viss prosentandel basert på skadelidtes alder på tidspunktet for skadens inntreden, jf. EAL § 9. Erstatningen reduseres med 1 % per år regnet fra skadelidte er 30 år, og med ytterligere 2 % per år fra det år skadelidte er eldre enn 55 år på tidspunktet for skadens inntreden.

Som årslønn regnes normalt skadelidtes samlede arbeidsinntekt i året forut for datoen for skadens inntreden, jf. § 7 stk. 1. Enhver inntekt som skyldes skadelidtes personlige arbeidsinnsats medregnes, herunder naturalytelser, så som fri bil og fri telefon.24 Årslønnen utgjør bruttoinntekten uten fradrag av skatt. Faktiske og forventede inntekter etter skaden er i utgangspunktet uten betydning, idet det avgjørende er inntekten i året forut for skaden. Alminnelig lønnsstigning etter skaden tas det derfor ikke hensyn til. Derimot forrentes erstatningen fra skadetidspunktet.

Etter EAL § 6 stk. 2 er det fastsatt et maksimalbeløp for årslønnen som justeres hvert år jf. EAL § 15. Per 2010 var maksimalerstatningen 7 892 000 DKR.25

Foreligger særlige forhold, åpner EAL § 7 stk. 2 for at man ser bort fra årslønnen i året før skaden og fastsetter inntekten skjønnsmessig. Denne regelen omfatter blant annet personer under utdannelse og hjemmearbeidende. Etter forarbeidene skal det foretas en konkret vurdering av hva slike grupper antas å kunne tjene i fremtiden.26 Arbejdsskadestyrelsen har utarbeidet omfattende veiledninger til hjelp for å utøve dette skjønnet.

Skadelidtes ervervsevne etter skaden beregnes i prosent, og slik fastsettes den såkalte «ervervsevnetapsprocenten» jf. EAL § 5 stk 3. Så vel skadelidte som representanter for skadevoldersiden kan innhente uttalelse fra Arbejdsskadestyrelsen om skadelidtes erversevnetapsprosent, jf. EAL § 10. Fastsettelsen av ervervsevnetapsprosenten gjøres på samme måte etter EAL som etter ASL. Derfor gjelder reglene i ASL for denne prosessen.27 Er ervervsevnetapsprosenten mindre enn 15 %, ytes ikke erstatning, jf. § stk 3 andre punktum (jf. også ASL § 32 stk. 1 andre punktum).

2.3.5.9 Tap av forsørger

Etter EAL § 12 har den som er erstatningsansvarlig for en annens død, plikt til å betale erstatning for tap av forsørger og for rimelige begravelsesutgifter. Forsørgelse omfatter også verdien av avdødes arbeid i hjemmet. De nærmere regler om erstatning for tap av forsørger til ektefelle, samboer samt gjenlevende barn finnes i EAL §§ 13–14. Også andre vil kunne kreve erstatning for tap av forsørger med hjemmel i § 12. Det vil kunne være aktuelt for stebarn, pleiebarn og også for fraskilte og fraseparerte som mister hustrubidrag som følge av dødsfallet.28

I følge EAL § 13 utgjør erstatning for tap av forsørger til ektefelle eller samboer 30 % av den erstatning som avdøde må antas å ville ha oppnådd ved et fullstendig tap av ervervsevnen, jf. §§ 5-8. Erstatningen utgjør likevel fra 1. april 1994 en minimumserstatning med mindre det foreligger særlige omstendigheter. Minimumserstatningen utgjør per 2010 en sum av 860 500 DKR. Eksempel på «særlige omstændigheder» er tilfeller der det ikke har vært tale om noen forsørgelse, eller kun om en forsørgelse av liten betydning. Erstatningen må i så fall fastsettes skjønnsmessig. Var forsørgeren fylt 56 år, nedsettes erstatningen etter reglene i § 9.

Nedsettelsesreglene medfører at det normalt ikke skal ytes forsørgertapserstatning etter fylte 67 år. Det foretas ikke nedsettelse som følge av den forsørgedes alder.

Erstatning for tap av forsørger til gjenlevende barn fastsettes etter § 14 til et beløp som svarer til summen av de bidrag til barnets underhold avdøde på skadetidspunktet kunne vært pålagt dersom avdøde hadde vært bidragspliktig. Med gjenlevende barn menes barn som avdøde hadde lovpålagt forsørgelsesplikt for. Normalt opphører bidragsplikten ved fylte 18 år, men bidrag til undervisning eller utdannelse kan pålegges inntil det 24. år. Det skal ikke foretas noen kapitalisering av det årlige bidragsbeløp, men en vanlig sammenlegning. Det skal heller ikke foretas fradrag for ytelser som kommer til utbetaling som følge av skaden som for eksempel livsforsikringer, barnepensjon m.v. Var avdøde eneforsørger, forhøyes erstatningen med 100 %.

2.3.5.10 Noen fellesspørsmål

2.3.5.10.1 Årlig regulering av enkelte erstatningsbeløp

I en rekke av lovens bestemmelser er det oppgitt faste kronebeløp. Det gjelder for eksempel erstatning for svie og smerte (§ 3), ménerstatning (§ 4 stk. 1), høyeste årslønn ved beregning av ervervsevnetap (§ 7 stk. 3) samt den minste forsørgertapserstatning (§ 13 stk. 1). Disse kronebeløpene oppjusteres hvert år på bakgrunn av visse parameter, blant annet «tilpasningsprocenten» for vedkommende finansår, jf. EAL § 15, 1. stk. Det er i § 15, 2. stk. hjemmel for å gjøre visse reguleringer i Justisministerenes bekendtgørelser. For 2011 gjelder bekendtgørelsen av 18. november 2010.29

Etter § 15 stk. 3 skal erstatningen fastsettes på grunnlag av de beløp som i henhold til stk. 1 var gjeldende på det tidspunkt da erstatningen eller godtgjørelsen kunne kreves betalt, jf. § 16. Det er derfor uten betydning for erstatningens størrelse at saken trekker ut. Erstatning for helbredelsesutgifter og annet tap, samt erstatning for tapt arbeidsfortjeneste, fastsettes imidlertid på grunnlag av det faktiske tap som lides etter skadens inntreden. Med skadetidspunktet menes det samme som ulykkestidspunktet.

2.3.5.10.2 Renter

I henhold til EAL § 16 forrentes erstatningen for svie og smerte, mén, ervervsevnetap samt tap av forsørger fra et tidspunkt en måned etter at skadevolder har vært i stand til å innhente de nødvendige opplysninger for å bedømme erstatningens størrelse. Renten svarer til den til enhver tid fastsatte offisielle diskonto med tillegg av 5 %. Justisdepartementet kan endre tillegget hvert annet år etter forhandlinger med nasjonalbanken.

2.3.5.10.3 Gjenopptakelse

Etter EAL § 11 har skadelidte adgang til å kreve gjenopptagelse av en avsluttet sak om ménerstatning eller erstatning for ervervsevnetap dersom det inntrer uforutsette endringer i skadelidtes helsetilstand slik at méngraden eller ervervsevnetapsprosenten må antas å være vesentlig høyere enn først antatt. Arbejdsskadestyrelsen kan også her avgi slik uttalelse som nevnt i § 10. Gjenopptakelse av andre erstatningsposter enn ménerstatning og ervervsevnetapserstatning er ikke særskilt lovregulert, og må avgjøres etter de alminnelige regler om dommers materielle rettskraft og avtalers bindende virkning.

2.3.5.10.4 Arbeidsskadeerstatning

Som nevnt innledningsvis er det gitt en egen lov om forsikring mot følger av arbeidsskader, jf. nå Lovbekendtgørelse nr. 154 av 7. mars 2006 (ASL). Loven bygger i hovedsak på de samme prinsipper som EAL. Utmålingen av erstatning for enkelte tapsposter avviker likevel noe fra reglene i EAL. Som eksempel kan nevnes at ménerstatningen er noe høyere etter ASL enn etter EAL, jf. ASL § 33, mens det ikke utbetales svie og smerteerstatning etter EAL. Når det gjelder ervervsevnetapserstatning etter ASFL skal denne som hovedregelen utbetales som en løpende ytelse dersom ervervsevnen er nedsatt med mer enn 50 %, jf. ASFL §§ 32 stk. 4. Ervervsevnetapserstatning som utbetales i medhold av ASL utgjør fire femdeler av den erstatning som følger av alminnelige erstatningsrettslige regler. Erstatningen fra Arbejdsskadesikringen går til fradrag i den erstatning skadevolder skal betale. Derfor omtales ofte erstatningssaker hvor skadelidte krever erstatning fra skadevolder etter å ha fått oppgjør fra arbejdsskadesikringen for «differencesaker». Arbejdsskadeforsikringens utbetalinger er ikke gjenstand for regress mot skadevolder, jf. EAL § 17 stk. 1.

2.3.6 Forholdet mellom utredningen og dansk rett

Mandatet legger opp til at den nye, norske standardiseringsordningen kan bygge på den ordning som har vært utviklet og anvendt i dansk rett. Utvalgets modell har derfor i høy grad sett hen til den danske ordningen i EAL, med et særlig fokus på relevante forskjeller mellom de to lands erstatningsordninger. Utvalget har kommet til at man ikke bør koble seg direkte inn på den danske ordningen for standardisering hva gjelder fremtidig inntektstap for voksne og barn. Begrunnelsen for dette er for det første at den danske modellen med å legge til grunn 10 ganger brutto årsinntekt fremstår som noe for enkel og for dårlig tilpasset norske forhold, nærmere om dette i punkt 5.2.2 nedenfor. I tillegg kommer at kapitaliseringsmåten er under press og debatt også i dansk rett. For ytelser under Arbejdskadesikringsloven har man nylig gått over til et mer differensiert system for kapitalisering, noe som har ledet til langt høyere kapitaliseringsfaktorer.30 En eventuell overføring av det danske systemet måtte eventuelt ha tatt utgangspunkt i de nye tabellene for kapitalisering, men denne løsning har Utvalget ikke funnet grunn til å gå inn på.

For det andre er forholdet mellom trygderegler og erstatningsregler i Danmark noe forskjellige fra de norske. Blant annet kan de danske trygdeutbetalinger (social pension) påvirkes av at man har fått en erstatning, noe som ikke er tilfellet hos oss. Også historiske forhold kan tale mot at vi i Norge etablerer en ordning lik den danske. I dansk personskadeerstatningsrett har ikke tanken om full erstatning for skadelidte stått like sterkt som hos oss.31 Videre har man i Danmark etablert institusjonen «Arbejdsskadestyrelsen», som treffer mange avgjørelser vedrørende utmålingsspørsmål. Denne institusjonen spiller en viktig rolle i det helhetlige erstatningssystemet. Dette følger direkte av lovreglene, se eksempelvis ordningen med innhenting av uttalelse fra Arbejdsskadestyrelsen om ervervsevne, se EAL § 2 jf. § 10. I praksis vil også Arbejdsskadestyrelsen representere et billig og hensiktsmessig alternativ for partene under deres arbeid for å få i stand utenrettslige forlik. Ulike tiltak for å redusere saksbehandlingstiden har bidratt til dette, jf. blant annet fristene for Arbejdsskadestyrelsens uttalelse i EAL § 2.32 Arbejdsskadestyrelsen har også utviklet praksis og skriftlige veiledninger til hjelp for seg selv og for det rettssøkende publikum.33 En slik institusjon har vi ikke i Norge, og Utvalget har sett det som å ligge utenfor sitt mandat å foreslå å opprette en slik institusjon. Det forhold at et organ som tilsvarer Arbejdsskadestyrelsen ikke er operativt i norsk rett er et vesentlig argument for å lage en standardiseringsordning som på viktige punkter fraviker den danske ordningen. Både formelt og reelt er Arbejdsskadestyrelsen en viktig og fullt integrert del av den danske erstatningsordningen. En norsk ordning som ikke kan bygge på enkeltavgjørelser og praksis fra en institusjon med tilsvarende funksjon, må bygges opp på en noe annen måte.

Utvalget har på denne bakgrunn – for så vidt i tråd med Mandatet – ønsket å gjøre egne undersøkelser av forholdet mellom antatt årstap og en rettferdig erstatning. Dette er gjort for å skape større sikkerhet for at erstatningsordningen gir tilnærmet full erstatning – verken mer eller mindre – i flest mulig tilfeller. Dette er samtidig Utvalgets særskilte begrunnelse for å velge en standardiseringsordning som fraviker den danske.

Mandatet gir foranledning til å bruke danske utmålingsregler som modell også på andre områder enn for spørsmålet om fremtidig inntektstap. Også for slike øvrige områder har Utvalget funnet at de danske løsningene ikke direkte kan anvendes for standardisering i norsk rett.34 På noen områder har likevel imidlertid den danske rettstilstanden i høy grad fungert som modell og viktig referansepunkt for det som foreslås, se i første rekke den nye regel om smerteerstatning og den nye regel om overgangserstatning.35 Også for en rekke enkeltspørsmål har de danske reglene fungert som et nyttig utgangspunkt for konstruering av standardiseringsregler tilpasset norske forhold. Som det vil fremgå, har strukturen i den danske ordningen vært en klargjørende modell å ta utgangspunkt i, blant annet i kapitlene 5, 10 og 11. Utvalget viser for øvrig til omtalen av dansk rett i kapitlene om de respektive utmålingspostene.

2.4 Kort om utmålingsregler i svensk rett

Bestemmelsene om erstatning for personskader i den svenske skadeerstatningsloven (skadeståndslagen) ble revidert i 2006. Utmålingen av skadeserstatning skal i prinsippet sette skadelidte i samme økonomiske stilling som om skaden ikke hadde inntruffet. Utmålingen beror på en individuell vurdering av forventede inntekter og utgifter med og uten skaden. Om beregningen av tapet uttaler Hellner og Radetzki:

«Anpassningen av skadeståndet efter förlusten kan vara mer eller mindre noggrann. I svensk rätt beräknar domstolarna ofta skadeståndet på den exakta kronan, även om det också förekommer mera skönsmässig eller standardiserad uppskatning.»36

Av lovens kapittel 5 § 1 følger at erstatning ved personskade skal omfatte 1) utgifter til medisinsk behandling (sjukvårdskostnad) og andre utgifter for skadelidte, herunder rimelig kompensasjon til skadelidtes nærmeste, 2) inntektstap, og 3) fysisk og psykisk forbigående lidelse (lidande), varig lyte eller mén og særskilte uleiligheter som følge av skaden. Etterlatte har i henhold til lovens kapittel 5 § 2 rett til erstatning for begravelseskostnader og, i rimelig omfang, andre kostnader som følger av dødsfallet, for tap av forsørgelse og for psykisk sjokk som følge av dødsfallet.

Erstatning for inntektstap skal etter kapittel 5 § 1 tilsvare forskjellen mellom den inntekt skadelidte skulle ha kunnet oppebære uten skaden, og den inntekt som han har eller burde ha oppnådd med skaden, eller som han forventer å oppnå gjennom slikt arbeid som tilsvarer hans krefter og evner, og som med rimelighet kan forventes av ham med hensyn til tidligere utdanning og aktivitet, omskolering eller annet liknende tiltak, alder, bosettingsforhold og liknende omstendigheter.

Skadelidte anses normalt forpliktet til å gjennomgå rehabilitering. I alminnelighet tas det ikke hensyn til betydningen av beskatning, idet privatrettslige forhold vurderes uten hensyn til skatteeffekten.37

For skadelidte som er arbeidstakere tar inntektstapsberegningen utgangspunkt i tapt arbeidsfortjeneste. Skadelidte med egen virksomhet kan få erstatning for redusert fremtidig inntektsutvikling i virksomheten. Skadelidte som utfører husarbeid kan få erstatning for hjelp til slikt arbeid i fremtiden, og skadelidte som på skadetidspunktet kun er hjemmearbeidende, kan få erstatning beregnet ut fra at hun eller han senere ville ut i lønnet arbeid.

For barn og ungdom blir erstatningen, hvis mulig, fastsatt først når skadelidte har nådd en slik alder at vedkommendes fremtid kan forutses med noen grad av sikkerhet. Dette vil ofte si ved 16 års alder.

I erstatning for inntekts- og forsørgelsestap gjøres etter kapittel 5 § 3 fradrag for ytelse som skadelidte har rett til i anledning tapet i form av 1) erstatning som betales på grunn av obligatorisk forsikring i henhold til lov om allmenne forsikringer eller på grunn av lov om arbeidsskadeforsikring eller noen annen liknende ytelse, og 2) pensjon eller annen periodisk erstatning eller sykelønn, dersom ytelsen betales av en arbeidsgiver eller på grunn av forsikring som er en «anställningsförmån».

Erstatning for ikke-økonomisk tap, såkalt ideell skade, erstattes som oftest gjennom sjablongbeløp, altså standardbeløp. I henhold til Rekommendationer av delegationen för personskadeärenden var det et ønske ved lovrevisjonen i 2006 at erstatning for ikke-økonomisk tap skal fastsettes på objektivt grunnlag, for å sikre at slik erstatning fastsettes så ensartet som mulig ut fra skadens faktiske art.

Delegasjonen for personskadesaker ble opprettet ved lov, til fremme av ensartethet i retts- og erstatningspraksis ved erstatning for personskader og lidelser (lidande). En av delegasjonens viktigste oppgaver er å gi generelle anbefalinger om erstatningsbeløp for ikke-økonomisk skade som tort og svie og andre midlertidige mén, varige mén, og «lidande» i henhold til kapittel 5 i skadeserstatningsloven. Anbefalingene er ikke bindende for domstolene, og det er fremholdt i innledningen til anbefalingene at de skal anvendes som hjelpemiddel ved erstatningsfastsettelsen. Anbefalingssystemet er ikke et fullt ut standardisert system, i og med at det uttrykkelig er fremholdt at anbefalingene er et hjelpemiddel, ikke en endelig avgjørelse i det enkelte tilfelle.

2.5 EØS-rettslige og menneskerettslige skranker

EU-retten har så langt ikke satt nevneverdige skranker for alminnelige regler om erstatningsutmåling ved personskader. Dette har sammenheng med at EU mangler generell lovgivningsmyndighet på privatrettens område. Dermed vil erstatningsretten helst påvirkes kun gjennom sekundærlovgivning som er etablert for å ivareta det indre marked og de fire friheter.38 Norsk erstatningsrett har av denne grunn blitt påvirket av enkelte direktiver, særlig produktansvarsdirektivet, trafikkforsikringsdirektivene og til dels pakkereisedirektivet.

Utgangspunktet i EU-retten er altså at området for personskadeerstatning er underlagt nasjonal lovgivning. Dette utgangspunktet har tidvis kommet til uttrykk i EU-domstolens praksis vedrørende valg av erstatningsrettslig ansvarsgrunnlag.39 Det samme må gjelde for friheten til å fastlegge standardiserte utmålingsregler. Av denne grunn har EØS-retten hatt liten innvirkning på Utvalgets arbeid. På enkelte punkter er det imidlertid tatt hensyn til de skranker som følger av de folkerettslige forpliktelser som følger av EØS-avtalen og EØS-loven. Dette er i første rekke blitt aktualisert i relasjon til diskrimineringsforbudet i EØS-avtalens art. 4, men EØS-regler har også spilt inn i forbindelse med innføringen av smerteerstatning.40 Utvalget har også tatt i betraktning et nytt direktiv om pasientrettigheter ved grensekryssende helsetjenester.41

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og den europeiske menneskerettsdomstolen har i ulike sammenhenger hatt en viss innvirkning på erstatningsretten i andre nordiske land, særlig i Sverige.42 Vi har imidlertid ikke hatt noen saker hvor det er antydet at norsk erstatningsrett innenfor Mandatets område står i strid med menneskerettighetene.43 Det er all grunn til å anta at det erstatningsnivå som er etablert i norsk rett på det området Mandatet omhandler ikke står i fare for å bryte med noen menneskerettighetsregler. Utvalget viderefører mange av holdepunktene i gjeldende rett i standardisert form. Det antas derfor at Lovforslaget som presenteres i det følgende ikke er egnet til å utfordre menneskerettighetsreglene på noe punkt.

3 Legislative betraktninger

3.1 Innledning

Utvalget presenterer i det følgende en oversikt over de legislative betraktninger som ligger bak Utvalgets lovforslag.

3.2 Grunnleggende rettslige verdier

3.2.1 Innledning

Utvalget nevner først kortfattet noen grunnleggende rettslige verdier som har vært aktualisert under Utvalgets arbeid. Et arbeid som tar sikte på å standardisere utmålingsregler, legger klart nok stor vekt på den rettslige verdien forutberegnelighet. Å oppnå økonomisk forutberegnelighet for omfanget av erstatningsforpliktelser er en sentral del av hensikten bak en overgang fra individuell erstatning til standardisert erstatning. Forutberegneligheten forebygger også mot konflikter. Den rettslige verdien forutberegnelighet kan imidlertid ikke dyrkes ensidig uten å se hen til andre verdier. Én slik verdi er konsistens mellom regler (punkt 3.2.3 nedenfor). En annen viktig verdi er systemets rettslige legitimitet (punkt 3.2.4 nedenfor).

3.2.2 Forutberegnelighet

Et vesentlig siktemål med standardiserte utmålingsregler er som nevnt å oppnå større forutberegnelighet i oppgjørene. Det er en fordel for flere av aktørene i en personskadesak.

For skadelidte er forutberegnelighet i utmålingen fordelaktig, fordi det blir enklere å forutsi det beløpsmessige utfall av erstatningssaken. Skadelidte har ofte behov for å innrette seg økonomisk etter ulykken, med de omskiftninger den medfører. Også Lødrup-utvalget er inne på dette, og uttaler at det «ser hensynet til forutberegnelighet i et skadeoppgjør som viktig, og at reglene ikke leder til at skadelidte som – rettslig sett – skulle hatt den samme erstatning, ikke får det».44 Klarere utmålingsregler kan også bidra til å unngå underforbruk av erstatningsrettigheter.45 Øket forutberegnelighet kan bidra til at erstatningsoppgjøret går raskere, slik at skadelidte får sikkerhet for sin fremtidige økonomiske situasjon. Det å redusere usikkerhet om egen fremtidige økonomi, har normalt betydning for en vellykket rehabilitering.

Reglene om forsørgertap ved yrkesskader eksemplifiserer at standardiserte utmålingsregler kan ha en slik effekt. Yrkesskadeforskriften kapittel 6 hjemler en enkel og sjablongmessig utmåling av forsørgertap. Modellen anviser nærmest en ren ulykkesforsikring med utbetaling av bestemte beløp ved dødsfall, uavhengig av individuelle forhold. Også Arbeidsskadeutvalget påpeker fordeler forbundet med at de etterlatte kan få rask avklaring om sin egen økonomiske «status» etter ulykken, og bemerker at «[e]n standardisert erstatning slik man i dag har i yrkesskadeforsikringen innebærer at de etterlatte umiddelbart etter forsørgerens død vet hva erstatningen vil bli. Oppgjøret kan derfor også skje raskt».46 Det påpekes videre at ordningen «sikrer forutberegnelighet for familien. Dersom arbeidstakeren dør som følge av en arbeidsulykke, er det enkelt å få brakt på det rene hva ektefelle/samboer har krav på, samtidig som man gis mulighet til å tegne tilleggsforsikringer dersom det er ønskelig».47

Også utenfor tilfeller der ulykken allerede er skjedd, har forutberegnelighet en verdi. Det gir potensielle skadelidte mulighet for å vurdere behovet for tilleggsdekninger, og dermed sikre seg ut over lovens normalordning. Det kan gjøres gjennom å tegne ulike personforsikringer eller via arbeidsgiverfinansierte dekninger. Dette har en viktig side mot et grunnleggende økonomisk trygghetsbehov, hvor beskyttelsen blir et «produkt» av det samlede kompensasjonsvern i erstatnings-, forsikrings- og velferdsrett.48 En slik effekt fordrer for det første at det finnes forsikringsprodukter som verner det tap som faller utenfor erstatningsdekningen. Slike finnes i dag, blant annet i form av ulike pensjons- og pensjonsforsikringsordninger. Disse kan bygges «oppå» hverandre.49

For det andre er trygghetseffekten betinget av at de erstatningsrettslige samordningsreglene er tilstrekkelig forutberegnelige, slik at skadelidte kan vite om tilleggsdekningene vil komme til fradrag. Dagens forsikringsmarked gir tilgang til et mangfold av produkter, med en rekke forskjellige egenskaper. Dette gir utfordringer i standardiseringssammenheng, både i et nåtids- og fremtidsperspektiv. Det siste skyldes at forsikringsproduktene endrer seg over tid. Dette har betydning for Utvalgets arbeid, som på dette punktet har vektlagt behovet for forutberegnelighet som en sentral premiss for utformingen av fradragsreglene.

Videre har skadevoldersiden nytte av at erstatningsomfanget er forutberegnelig. I særlig grad har forsikringsselskapene som står for ansvarsforsikring i ulike former behov for forutberegnelighet, idet dette er en forutsetning for riktige premieberegninger (og dermed riktige avsetninger). For forsikringsselskaper må det antas at dette er et kjernepoeng i argumentasjonen for en standardisert ordning – og det kan i noen relasjoner være viktigere enn at selve erstatningsnivået dempes.50

Styrket forutberegnelighet er også gunstig ut fra mer overordnede samfunnsmessige betraktninger. Økt forutberegnelighet kan redusere antall personskadetvister, og dempe omfanget av de tvister som likevel måtte oppstå. Dette har vært et viktig poeng i den debatten som har versert om hvorvidt personskadeerstatningen skal standardiseres.51 Beslektede synspunkter er fremført også i andre utredninger som berører utmåling av personskadeerstatning. For eksempel uttaler Justisdepartementet i Ot.prp. nr. 77 (2001– 2002) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (erstatning etter strafforfølgning) at «[k]lare og forutberegnelige regler antas å virke prosessbesparende». Behovet for økt forutberegnelighet avspeiles også i de tidvis store forskjellene mellom krav og tilbud – og ofte også i divergerende beløp i en etterfølgende dom. På dette punkt kan derfor nærværende utvalg slutte seg til Lødrup-utvalgets bemerkning om at «det [kan] reises spørsmål om de regler vi har fullt ut er hensiktsmessige».52 Det ligger derfor til rette for å oppnå prosessøkonomiske gevinster gjennom mer forutberegnelige regler. Dette er generelt ønskelig (sml. blant annet Tvistelovutvalgets påpekninger i NOU 2001: 32).

Målsettingen om å redusere antall tvister gjelder i første rekke for domstolene. Også for andre instanser som behandler personskadesaker vil imidlertid økt forutberegnelighet gi besparelser. Det gjelder eksempelvis statlige organer, slik som Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) og Pasientskadenemnda (PSN). Begge behandler et betydelig antall personskadesaker. Også Kontoret for voldsoffererstatning og Erstatningsnemnda for voldsofre kan nevnes i denne sammenheng.

3.2.3 Konsistens

Realiseringen av standardiseringsformålet må tilpasses den norske erstatningsrettens struktur og bringes i konsistens med tilstøtende rettsområder. Samtidig må de ulike løsninger internt i standardiseringsmodellen være konsistente. Konsistenshensynet bygger på en rettferdstanke,53 og er forbundet med grunnleggende verdier som likebehandling og forutberegnelighet.54

Konsistenskravet bygger på tanken om at like tilfeller skal behandles likt, mens ulike tilfeller skal behandles på ulik måte. Standardisering kan bidra til å redusere ulikheter i skjønnsutøvelsen, og dermed fremme like oppgjør av likeartede tilfeller.55 Konsistenshensyn kan lett komme i forgrunnen når regler skal standardiseres, fordi mye av arbeidet handler om å lage grovt tilskjærte kategorier som ikke tar hensyn til det individuelle tilfellets egenart.

Utvalget vil likevel nevne at målsettingen om konsistens ikke bør trekkes for langt. Man bør ikke prioritere konsistens utelukkende av estetiske hensyn dersom det finnes materielle argumenter for at løsninger nettopp ikke bør være like og konsistente. Denne vurderingen har eksempelvis kommet til uttrykk i at de aldersmessige endepunktene for de ulike tabellene varierer på bakgrunn av erstatningspostenes egenart. Fremtidstap for ervervstap bør regnes til 67 år, mens fremtidstap knyttet til tapt livsutfoldelse bør operere med en lenger periode, fordi dette er et tap som gjør seg gjeldende også i pensjonsalderen.

3.2.4 Legitimitet

Når Utvalget nå foreslår et nytt system for utmåling av erstatning, er det viktig at løsningene oppfattes som rimelige og rettferdige av folk flest. Reglene bør ikke i for stor grad utfordre folks rettferdighetsoppfatninger, fordi systemet kan komme i miskreditt og miste legitimitet. Spørsmålet om hvilke løsninger som vil utfordre flertallets rettferdighetsoppfatninger har tidvis spilt en rolle under Utvalgets diskusjoner.

Spørsmålet om et regelverks legitimitet reiser store teoretiske spørsmål som det ikke er grunn til å gå inn på her.56 Det er likevel en kjensgjerning at hva den jevne borger oppfatter som rettferdig, legger visse rammer for arbeidet. Selv om målsettingen i første rekke er å lage mer effektive og forutberegnelige regler, må det i en lovgivningsprosess hele tiden kastes et sideblikk mot grensene for systemets legitimitet. Legitimitetshensyn reflekteres blant annet i Utvalgets ønske om å unngå at visse grupper utsettes for en systematisk underkompensasjon eller at visse grupper får en betydelig overkompensasjon.

Et middel til å sikre utmålingssystemets legitimitet er å gjøre det fleksibelt og justerbart med tanke på samfunnsmessige endringer. Premissene og løsningene for standardiseringsmodeller kan måtte revurderes ut fra endringer på tilstøtende rettsområder (for eksempel endringer i velferdsretten eller skatteretten). Det kan også tenkes at endrede samfunnsforhold gjør det påkrevd å endre utmålingsreglene.57 Utvalget har forsøkt å imøtekomme et slikt endringsbehov ved å gjøre det helhetlige systemet «modulbasert», nærmere om dette i punkt 3.4.4 nedenfor. Videre har Utvalget foreslått en særskilt revisjonsregel i lovutkastet §§ 3–18. Det vises til den nærmere omtalen av denne regelen i punkt 4.13 nedenfor.

3.3 Erstatningsrettslige hensyn

3.3.1 Innledning

I det følgende gjøres det rede for hvilken betydning ulike legislative hensyn på erstatningsrettens område har hatt for Utvalgets arbeid. Det skal vises hvordan vektleggingen av ulike tradisjonelle erstatningsrettslige hensyn påvirkes av at utmålingen standardiseres (punkt 3.2–3.4 nedenfor). Videre vil Utvalget gjøre rede for noen hensyn som så langt ikke har vært særlig vektlagt i norsk erstatningsrett, men som likevel er relevante for standardiseringsarbeidet (punkt 3.5–3.6 nedenfor).

3.3.2 Reparasjonstanken – «full erstatning»

Norsk erstatningsrett har historisk operert med en alminnelig regel om at skadelidte skal ha individuelt beregnet «full erstatning», verken mer eller mindre. Denne regelen har det vært vanlig å vise til i personskadedommer. Dens differansebetraktning ble første gang uttrykkelig fremført i Ølberg (Rt. 1993 s. 1524). Førstvoterende uttaler at «kjernen i erstatningsretten [er] at skadelidte ikke skal komme økonomisk dårligere ut med skaden enn om denne ikke var inntruffet» (s. 1532).58 Prinsippet om full erstatning er et viktig holdepunkt for utmålingen.

En lovgivning som tar sikte på å standardisere erstatningen vil nødvendigvis bryte med denne historisk forankrede grunnregelen. Forsøk på standardiseringsordninger har derfor i norsk rett tradisjonelt medført en viss debatt, særlig i forbindelse med innføring av barneerstatning i 1987, jf. skl. § 3-2a.59 For en slik generell debatt om standardisering viser dette Utvalget særlig til Lødrup-utvalgets utredning i NOU 1994: 20 punkt 7.2. Drøftelsen der omhandler hensiktsmessigheten av å standardisere utmålingen. Hovedkritikken gjelder standardiseringens begrensede evne til å realisere prinsippet om full erstatning, og at standardisering kan føre til sosial utjevning, noe som ikke har vært ansett som erstatningsrettens oppgave.60

Synspunktet ses også i nyere forarbeider innen erstatningsrettens spesielle del. Her kan nevnes utkastet til yrkesskadeforsikring hvor det fremholdes at «det [er] av helt sentral betydning at eventuelle satser gir full erstatning»,61 og at «nye regler om økonomisk vern for arbeidstakere ved yrkesskade må sikre full erstatning. Det er ikke aktuelt å gå inn for regler som tar sikte på et «borgerlig jevnmål».62 Samtidig blir det presisert at «[m]ålsettingen om full kompensasjon … imidlertid ikke [hindrer] at man i en viss grad kan standardisere utmålingen».63 Ved utformingen av standardiseringsordningen la man inn et «gulv» for erstatning slik at alle grupper med inntekt på 7 G eller lavere ble forsøkt sikret mot underkompensasjon. Videre kan nevnes forarbeidene til straffeprosessloven kapittel 31 om erstatning ved uberettiget straffeforfølgning. I forbindelse med 2003-reformen, uttales følgende i Ot.prp. nr. 77 (2001–2002):

«At siktede skal tilkjennes full erstatning når det ikke er grunnlag for å nedsette erstatningen, er i tråd med målet om at samfunnet skal bære risikoen for tap som strafferettspleien påfører uskyldige. Departementet går dermed som utgangspunkt imot en standardisering av erstatningen for økonomisk tap. Siktedes tap som følge av frihetsberøvelsen, vil være svært varierende. En standardisering vil derfor lett kunne lede til en urimelig høy eller urimelig lav erstatning sett i forhold til det reelle tapet.»64

Synspunktet fremføres også i forhold til standardisering av erstatning for idéell skade, hvor «[s]tandardsatsene … i størst mulig grad [bør] avspeile den konkrete belastningen siktede må antas å ha vært utsatt for».65

Den brytning mellom argumenter som ble lagt til grunn i 1994-arbeidet og senere utredninger, har fortsatt relevans og gir synspunkter av verdi for nærværende utredning. De nevnte argumenter har imidlertid primært adresse til spørsmålet om det overhodet bør foretas en standardisering. Utvalget tolker Mandatet slik at dette inngangsspørsmålet er besvart med ja. Primæroppgaven for dette utvalget er derfor å utarbeide en standardiseringsordning, med andre ord konkretisere hva en standardisert personskadeerstatning kan bestå i.66 Det er i første rekke dette spørsmålet som trenger utredning (ut over det som fremgår av NOU 1994: 20).

Uavhengig av debatten om hensiktsmessigheten av standardisering, skal Utvalget supplere med noen egne betraktninger om prinsipielle sider ved denne typen forenklinger av utmålingssystemet:

Et viktig premiss for standardiseringsforslaget, er at det skal medføre en vid standardisering.67 Dermed må det ses bort fra alternativet om å standardisere enkelte poster, slik man angrep problemet i NOU 1994: 20.68 Det ligger implisitt i dette at Utvalget for sitt arbeid med åpne øyne til en viss grad skal fravike kravet til individuell, full erstatning (begge veier). Trolig er det også slik at jo mer man er villig til å renonsere på kravene til full (individuell) erstatning, dess lettere er det å lage et standardiseringssystem. Utvalget har likevel tilstrebet en standardisert erstatning som i flest mulig tilfeller gir en erstatning nær skadelidtes individuelle tap. Denne målsettingen er begrunnet i en antakelse om at modellen dermed har legitimitet i befolkningen.

I tilnærmingen til standardiseringsoppgaven må det tas i betraktning at også gjeldende utmålingsregler rommer standardiserende elementer. Dette gjelder eksempelvis beregning av tillegg for skatteulempe.

Det er også en alminnelig erfaring at det er vanskelig å beregne fremtidig tap nøyaktig. At dagens ordning har svakheter – og innslag av standardiserte elementer – gir et visst spillerom for løsninger som åpent avviker fra prinsippet om full erstatning.

Synspunktet er nevnt også i Lødrup-utvalgets utredning. I vurderingen av om det overhodet bør foretas en standardisering, blir det uttalt at «[h]vis gjeldende rett og utmålingspraksis oppfyller målsettingen om full erstatning, kan reformer basert på mindre skjønnsmessige regler ikke uten videre forkastes dersom de leder til resultater som ikke fjerner seg vesentlig fra det etablerte nivået, eller ligger innen rammen av det resultatet som skjønnsutøvelsen vil gi».69

Utvalget vil også bemerke at «full erstatning» har preg av å være en programerklæring, og som ikke setter absolutte skranker for nyorientering.70 Det fremgår både i generelle presiseringer (for eksempel at «full erstatning» er mer et juridisk enn økonomisk begrep), og i konkret rettsanvendelse (for eksempel der skadelidte er ung, tidshorisonten lang og usikkerheten stor). At slike endringer ikke bare kan øke forutberegneligheten, men også øke vernenivået, ses i dansk rett. Her medførte skiftet fra en individuell utmåling – basert på dansk «full erstatning» – til en standardisert erstatning, en økning i kompensasjonsvernet. Reformen bedret skadelidtes situasjon.71

3.3.3 Prevensjonstanken

Den andre grunnpilaren som bærer erstatningsretten, er prevensjonshensynet. Hovedinnholdet i denne tanken er at en erstatningsregel gir potensielle skadevoldere et incitament til å unngå/redusere risiki for å volde skade. Tanken er at erstatningsretten kan ha en allmennpreventiv funksjon. I tillegg kan den ha en individualpreventiv virkning. Med dette menes at den som har måttet betale erstatning én gang, vil anstrenge seg for å unngå å måtte gjøre det igjen. På denne måten er prevensjonshensynet nært forbundet med tanken om å gi potensielle skadevoldere et økonomisk motiv til å redusere antall skadetilfeller, såkalt «økonomisk prevensjon». Dette har også en samfunnsøkonomisk side, idet samfunnet selvsagt er tjent med å redusere antall skadetilfeller.

Det er omdiskutert hvorvidt erstatningsretten har en atferdsstyrende funksjon generelt, og preventiv funksjon spesielt. Usikkerheten skyldes at det er vanskelig å måle eventuelle årsakssammenhenger mellom erstatningsrettens styringsintensjoner på den ene siden, og borgernes atferd på den andre siden. Det er imidlertid enighet om at prevensjonshensynets vekt avhenger av livsområde og skadetype. Av særlig interesse for Utvalget, er oppfatningen om at prevensjon har en tilbaketrukket rolle på personskadesektoren. I juridisk teori er dette formulert som følger:

«På personskadesektoren virker erstatningsreglene neppe særlig preventivt. Det personlige ubehaget det er å påføre et annet menneske en skade, og de moralske holdninger mot det, er i seg selv sterke preventive momenter. For ikke å snakke om den redsel de aller fleste har mot å forvolde en annens død ved en uaktsom handlemåte.»72

I tillegg til dette, er utmålingen av erstatning i høy grad styrt av en overordnet målsetting om full erstatning, jf. punkt 3.3.1 foran. Av denne grunn er erstatningsnivået for økonomisk tap bestemt av tapets størrelse uten at det er særlig rom for å legge vekt på preventive hensyn. Vi har i norsk rett ingen tradisjon for å la utmålingen av erstatning styres av prevensjonsbetraktninger, bortsett fra på området for ikke-økonomisk tap. I tråd med dette har prevensjonshensyn ikke vært viktige for Utvalgets arbeid, bortsett fra på ett område: For spørsmålet om innføring av en ny erstatningspost smerteerstatning har preventive hensyn spilt en viss rolle.73

3.3.4 Pulveriseringstanken

Et annet sentralt hensyn i erstatningsretten, er pulveriseringshensynet. Tanken er at det mindretall som blir påført et tap, får erstatning som er finansiert ved premier fra de mange andre potensielle skadelidte i samme kategori. Dermed fordeles tapet mellom premiebetalerne. Denne pulveriseringseffekten er en kjernefunksjon i forsikringsinstituttet.74

Denne pulveriseringseffekten kan også spille inn på erstatningsreglene. Ved ansvar flyttes tapet i første omgang fra skadelidte til skadevolder, men skadevolder kan ofte velte erstatningsplikten over på andre. Det kan for eksempel gjøres ved å innkalkulere erstatningsansvar som en driftsomkostning. Bedriftens ansvar kan ofte beregnes statistisk. Erstatningsreglenes pulveriseringseffekt ses tydelig når de ses i sammenheng med forsikringsinstituttet. De fleste skadevoldere har en ansvarsforsikring. En regel om erstatningsplikt virker da pulveriserende ved at forsikringsselskapet – og til sist premiebetalerne – må dekke tapet. Dette har viktige implikasjoner for Utvalgets arbeid.

For at det første har Utvalget tatt hensyn til at de fleste skadevoldere representeres av et forsikringsselskap. Her kan pulveriseringsmuligheten bidra til å styrke reparasjonshensynet, jf. punkt 3.3.2 foran. Dette har en side mot hvilket erstatningsnivå som bør legges til grunn. Der erstatningen betales av et selskap, blir den økonomiske byrden ved et høyt nivå mindre enn om betalingsplikten pålegges skadevolder personlig. Utvalget har tatt hensyn til dette i sine vurderinger av om, hvor og hvor langt man bør gå i å hindre underkompensasjon.

For det andre har pulveriseringshensynet sammenheng med risikoens kalkulerbarhet. Det siktes her til at jo lettere det er å beregne ansvarets omfang, dess lettere er det å beregne (nøyaktig) premienivå. Det har igjen en side mot å oppnå rimelige forsikringsordninger, som i et overordnet perspektiv også fremmer samfunnsøkonomiske hensyn. En standardisert ordning vil generelt bidra til et mer oversiktlig og forutsigbart utmålingssystem, sammenliknet med en ordning som er basert fullt ut på konkret og individuell utmåling. Når det gjelder graden av kalkulerbarhet, beror dette på den nærmere utforming av utmålingsmodellene. Det kan skilles mellom ulike grader av standardisering, fra de utpreget sjablongmessige sum-erstatningene, til de modellene for standardisering som har mange individuelle elementer innebygget.

3.3.5 Korrigerende og distribuerende rettferdighet

I internasjonal erstatningsrettslig teori taler man om ulike typer av rettferdighet, i første rekke «corrective justice» kontra «distributive justice», som kan oversettes med stikkordene «korrigerende» og «distribuerende» rettferdighet. Korrigerende rettferdighet fremmer nøyaktig symmetri mellom skadevolders inngrep i skadelidtes sfære og den erstatning som skal utbetales. Distribuerende rettferdighet handler om å fordele tapene, gjennom å pulverisere tapet for den ene ved å fordele tapet på mange andre potensielle skadelidte.75 Standardisert erstatning vil prinsipielt gi en forskyvning fra korrigerende til distribuerende rettferdighet. Som et konkret eksempel fra Utvalgets arbeid, er innføring av et «gulv» på erstatningen i tråd med tanken om distribuerende rettferdighet. De svakest stilte skadelidte sikres da en romslig erstatning, i praksis på skadevolderfellesskapets bekostning.

Denne tanken kan ha særskilt rekkevidde i reguleringen av spesielt svake skadelidtgrupper. Utvalget sikter i første rekke til etterlatte barn, men også barn som selv blir skadelidt. Disse vil allerede være utsatt for en katastrofe ved at de i ung alder har mistet en eller begge foreldre, eller selv har fått begrenset sine muligheter og livsvalg. En alminnelig velferdsstatlig ambisjon er å sikre de samfunnsmedlemmer som kommer spesielt dårlig ut. I et slikt perspektiv kan det forsvares at Utvalget utformer en romslig standarderstatning for slike uheldige grupper av skadelidte.

Standardiseringens mål er i første rekke for å spare transaksjonskostnader, ved å redusere samfunnets omkostninger ved tvister om personskadeutmåling.76 Primært er det derfor ikke noe distribuerende formål som ligger bak. Mandatet gir heller ingen føringer i en slik retning. Likevel synes det klart at en målsetting om standardisering faktisk vil føre til fordeling (distribuering) av tap mellom potensielle skadelidte. Noen skadelidte vil profittere på ordningen, mens andre vil tape på den. En ordning med minsteerstatning («gulv») og maksimumserstatning («tak») vil nettopp ha en typisk distribuerende funksjon.

Langt de fleste erstatningsutbetalinger dekkes av et forsikringsfellesskap. Derfor innebærer utbetalinger på «gulv»-nivå oftest en omfordeling av midler fra fellesskapet til den ene, svakt stilte skadelidte. En slik omfordeling samsvarer med de velferdsstatlige verdiene skandinaviske rettsordningene er bygget på. Både sosialforsikringssystemet og det någjeldende erstatningssystemet er orientert mot å sikre skadelidte kompensasjon. Det gjøres ved en tapspulverisering, som skjer ved en type offentlig intervensjon. Det offentliges ytelser dekker en stor del av skadelidtes tap. Tanken om å la trygden dekke en stor del av tapet uten regressadgang, var historisk begrunnet i å lette finansieringen av skadevolders erstatningsbetaling og dermed sikre skadelidte full erstatning.77

Det bør videre bemerkes at erstatningsordningen ved yrkesskader til en viss grad er egnet til omfordeling av midler. Endelig nevnes at den generelle lempningsregelen i skl. § 5-2 er uttrykk for en rettskulturelt basert vilje til å fravike korrigerende rettferdighet, og i stedet legge vekt på sosiale hensyn.

En slik lempningsregel har ikke vært vanlig i de øvrige europeiske erstatningsordninger. Diskusjonen i European Group of Tort Law om lempningsregelen i Principles of European Tort Law (PETL) art. 10: 104, er illustrerende. Dette tydeliggjøres av at medlemmer fra Italia og England dissenterte under avgjørelsen om å innlemme en lempningsregel i PETL.78

Etter dette kan det hevdes at en standardisering med et «gulv» og et «tak» på mange måter vil innebære en videreføring av en allerede etablert tenkemåte i norsk erstatningsrett. Siden lovgiver har valgt å gripe inn i tapsfordelingen mellom skadevolder, skadelidte og det offentlige, senkes terskelen for en mer omfattende standardisering. Utvalget presiserer at en moderne velferdsstatlig erstatningsrett uansett ikke vil forfølge et mål om en fullført korrigerende rettferdighet på personskadeområdet. Dette er et viktig element ved den «nordiske modellen».79 En standardisert ordning med «tak og gulv» kan ses som en naturlig sluttsten i etterkrigstidens utbygging av en velferdsstatlige orientert personskadeerstatning.

Synspunktet finnes også i en annen utredning på området for skadekompensasjon. Arbeidsskadeutvalget uttaler i NOU 2004: 3 at «[s]iden standardiseringen innebærer overkompensasjon for de lavest lønnede og underkompensasjon for de høyest lønnede, kan det sies at standardiseringen på yrkesskadesektoren innebærer et slags borgerlig jevnmål».80

Maksimumserstatninger finnes også på andre deler av spesialerstatningsretten, typisk innen transportsektoren. Et «tak» på erstatningen finnes både innen luftfarten og sjøfarten. For sistnevnte område gir sjøloven regler om ansvarsbegrensninger, jf. blant annet sjøl. § 422 om passasjeransvar, samt globalbegrensningsreglene i sjøl. § 175 nr. 1 og 2 (personskadekrav).81 Bakgrunnen for disse reglene er sammensatt, men et sentralt hensyn er skadevolders/ assurandørens behov for forutberegnelighet.

3.3.6 «Tilfeldighets»-argumenter

I internasjonal erstatningsrettsteori finnes eksempler på at man har vist til at tilfeldigheter (hell og uhell) i praksis spiller en rolle når skade og ulykker skjer. Et tydelig uttrykk ses i kommentarene til Principles of European Tort Law (PETL), der det uttales «[m]oreover, coincidence or bad luck either on the side of the victim or the tortfeasor, often play a considerable role».82 Dette har vært brukt som grunnlag for å konstruere mellomløsninger, både om ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng, jf. blant annet PETL kapittel 3.

I relasjon til utmåling er det sentralt at det – i hvert fall et stykke på vei – kan være tilfeldig hvilken inntekt skadelidte har. Skadevolder kan være «uheldig» å ramme en person med høy inntekt, eller være «heldig» ved å ramme en med lav inntekt. Etter gjeldende erstatningsregler vil de to situasjonene gi til dels svært ulike økonomisk utslag. I prinsippet vil en klanderverdig skadeforvoldelse som rammer skadelidte uten inntektsevne, ikke utløse erstatningsansvar overhodet (men kan utløse andre sanksjoner, som straff).

Det nevnte elementet av tilfeldighet kan gi en fornuftsmessig begrunnelse for å operere med gjennomsnittsbetraktninger i utformingen av en standardiseringsmodell. Det kan hevdes at skadevolder tross alt har begått et rettsbrudd, og derfor må finne seg i å komme både i tilfeldighetens vold og under et grovkornet standardiseringsregime. Ut fra en gjennomsnittsbetraktning kan skadevolder være like tjent med standardisering som å være prisgitt tilfeldighetenes spill. Ut fra dette perspektivet må skadevolder tåle å bli møtt med et krav om å betale erstatning tilsvarende et «gulv», til tross for at skadelidte etter dagens system ville ha fått en lavere erstatning. For skadelidtsiden kan denne argumentasjonslinjen neppe gjøres gjeldende på samme måte.

Tanken om tilfeldighetselementet som begrunnelse for standardiserte løsninger står i en viss motstrid til den tidligere debatten om standardisering. Som berørt foran i punkt3.3.2, har det fra flere hold vært hevdet at erstatningsrettens funksjon er å gjenopprette den aktuelle skaden/tapet, ikke å virke sosialt utjevnende.83 Synspunktet i denne retningen er fremført av for eksempel Holgersen «Standardisert erstatning ved personskade – lik erstatning for ulikt tap?», Lov og Rett 1991 s. 515–536, Robertsen «Saksbehandling og erstatningsutmåling i personskadesaker, herunder nakkeslengskader, Lov og Rett 1993 s. 332 f. Ulempen ved modeller som fører til lik erstatning for ulikt tap, opptrer også i ulike tidligere forarbeider. For eksempel uttales det i forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven at skjønnstemaene i gjeldende regler om utmåling kan medføre «tilfeldigheter og gi ulik erstatning for likt ta84p».

På et mer praktisk og trivielt nivå er det videre grunn til å anerkjenne at mange av dagens personskader i dag blir kompensert via ulike forsikringsordninger. Dermed pulveriseres ansvaret på et skadevolderfellesskap, og skadevolder vil sjelden måtte betale en nøyaktig sum basert på den skade han har voldt. Hans kompensasjonsbidrag kommer fra forsikringspremien. Dermed bortfaller en del av de rettferdighetsidéer som begrunner en nøyaktig betaling av full erstatning. Dette gir foranledning til en nyorientering med hensyn til erstatningsrettens funksjon. Tanken om «full erstatning» er kanskje ikke så selvsagt i en moderne velferdsstat, der brorparten av skadene dekkes gjennom forsikringsorienterte kompensasjonssystemer. Sett i et slikt perspektiv bør det være tålelig både for skadevoldersiden at det opereres med et «gulv», og for skadelidtsiden at det opereres med et «tak». I relasjon til det siste bør det nevnes at mange personer i høyinntektsgrupper ofte har en supplerende pensjonsordning mv. som sikrer en betaling i tillegg til erstatningsutbetalingen.

Utvalget bemerker at også Høyesterett – i hvert fall på enkeltområder innen erstatningsretten – viser tendenser til en økt vektlegging av skadelidtes behov for reparasjon av skaden (fremfor sterk vektlegging av prevensjonshensyn). Illustrerende er nyere høyesterettsdommer om medvirkning, jf. blant annet Bilbelte (Rt. 2005 s. 887), der førstvoterende ordlegger seg slik: «Som i plenumssaken Rt. 2000 s. 1811 [Finanger I] legger jeg videre betydelig vekt på skadens omfang. Ulykken rammet A hardt i meget ung alder. Hun har totalt fått endret sine livsvilkår. Hun er fysisk kraftig redusert og også redusert psykisk. Hun er 100 prosent uføretrygdet. Jeg kan ikke se at rimelighet eller rettferdighet i denne situasjon skulle tilsi avkortning. Det er ikke grunn til å trekke i tvil at den avkortning som Vesta har krevd, ville medført at hun kom i en vanskelig økonomisk situasjon. Heller ikke prevensjonshensyn, som Vesta har påberopt, kan etter min mening spille særlig rolle slik vår sak ligger an.» (avsnitt 38). I samme retning blant annet Vorspiel (Rt. 2008 s. 453), hvor førstvoterende fremhever at «under enhver omstendighet kan avkorting ikke gjennomføres på en måte som virker sosialt urettferdig eller urimelig» (avsnitt 52). Med Lødrup (medf. Kjelland) kan man si begge dommene viser «et fordelingspolitisk element av generell rekkevidde».85

3.4 Rettstekniske betraktninger

3.4.1 Oversikt

Etter å ha presentert de grunnleggende legislative vurderinger bak Utvalgets arbeid, skal fremstillingen i det følgende går nærmere inn på mer praktisk orienterte, rettstekniske spørsmål. Når rettsregler skal utformes slik at de standardiserer, er oppgaven å fange inn et egnet spekter av ulike faktiske tilfeller i samme kategori. Denne oppgaven krever både en spesiell type presisjon i formuleringen av reglene, og at det gjøres bruk av egnede variabler i systemet. I det følgende vil Utvalget redegjøre for ulike problemstillinger som har gjort seg gjeldende under den lovtekniske utformingen av standardiseringsforslaget.

3.4.2 Standardiseringens omtrentlighet

Det kan oppstå prinsipielle problemer knyttet til å slå sammen grupper med nokså ulikt inntektsnivå og gi samme erstatning. Når det spesielt gjelder diskusjonen om standardiseringens omtrentlighet, skal nevnes følgende:

Når oppgaven er å standardisere, ligger det i sakens natur at et individuelt og differensiert erstatningsnivå ikke er noen målsetting. Prinsipielt sett innebærer et slikt valg at Utvalget innen visse rammer kan bruke grove tilskjæringer og kategoriseringer for å oppnå et effektivt system. I denne forbindelse har Utvalget funnet grunn til å legge vekt på betraktninger om skadelidtes utnyttede kontra hans uutnyttede evner:

Når standardisering er valgt i den någjeldende barneerstatningen, er det dels ut fra en tanke om å treffe en rettferdig avgjørelse under betydelig usikkerhet. Et viktig premiss for innføringen av barneerstatning i 1987, var at det var stor usikkerhet om den fremtid de ulike skadde barna ville møte, og at man derfor måtte kunne behandle dem likt, se NOU 1987: 4.

Utvalget har funnet at denne tenkemåten kan gjøres gjeldende også overfor «unge» voksne skadelidte. Dette begrunnes dels i at utdanningsløp velges både senere og på mindre endelig måte i dag enn for noen tiår siden. Mange unge mennesker skifter utdanningsløp i tyveårene, og mange veksler mellom å arbeide og å skaffe seg en utdannelse. Videre er det i noen bransjer dårlig sammenheng mellom nedlagt innsats i utdanning og det lønnsnivå man kan oppnå. Disse usikkerhetsfaktorene gjør det vanskelig å legge avgjørende vekt på at et utdanningsløp tilsynelatende er valgt. Det vanskeliggjør også å foreta en troverdig hypotese om hvilken inntekt de som skades under skolegang i videregående skole ville ha fått.

Utvalget har sett det slik at standardiseringen bør ta usikkerheten på alvor, og dermed behandle store grupper av skadelidte på lik måte. Prinsipielt kan det hevdes at den mest rettferdige måten å møte usikkerhet på, nettopp er å behandle alle likt. Først hvor usikkerheten gjennom det unge menneskets utvikling har blitt konvertert til en sikker prognose for et yrkesmessig livsløp, bør dette legge føringer for det standardiserte nivået.

3.4.3 Grader av standardisering

En standardisert modell vil alltid innebære en mer sjablongmessig tilnærming enn en rent individuell utmåling. Det er imidlertid ikke slik at spørsmål om standardisering er et enten-eller, idet det finnes mange ulike grader av standardisering. Dette er tidligere påpekt også av Lødrup-utvalget:

«Å stille spørsmålet om erstatningsutmålingen bør standardiseres, er i utgangspunktet meningsløst. Standardisering er i seg selv et begrep som dekker alt fra en lik erstatning for den samme skade fastsatt på forhånd etter nærmere angitte kriterier, til klarhet i en eller flere av de enkeltspørsmål som må vurderes på veien mot fastsettelsen av erstatningen.»86

For å få frem nyansene knyttet til grader av standardisering, kan man tenke seg en glideskala. Det ene ytterpunktet viser en «hard» standardisering, med nærmest sum-utbetalinger. Slike regler vil være utpreget sjablongmessige, og gi raske og ukompliserte oppgjør, men uten ambisjon om å tilnærme seg skadelidtes behovsdekning. Disse modellene er ofte forbundet med stor grad av under- eller overkompensasjon, avhengig av hvor nivået legges. Det andre ytterpunkt er en «mild» standardisering, med mange individuelle justeringer (ut fra inntektsnivå, skadetype, alder mv.). Fordelen med denne tilnærmingen er at den er egnet til å gi den enkelte full behovsdekning, men uten at dette målet må nås gjennom systematisk overkompensasjon på skadevolders bekostning. En ulempe er at reglene ofte er vanskeligere og mer tidkrevende å anvende, blant annet fordi de krever mer kartlegging og etterfølgende konkret rettsanvendelse av mangfoldet individuelle forhold. I tillegg kommer usikkerhet knyttet til ulike prognoser av betydning for utmålingen.

Mellom disse ytterpunktene er det mellomvarianter. Utvalget har gjennomgående lagt seg på denne linje, i forsøket på å utnytte fordelene ved begge de to tilnærmingene. Siktemålet er å utarbeide modeller som balanserer og avstemmer hensynet til enkle og raske oppgjørsprosesser, uten at dette skjer på bekostning av legitimiteten med hensyn til et godt oppgjørsresultat. På dette punktet kommer det også inn et ønske om å sikre tilnærmet full erstatning for flest mulig skadelidte, jf. punkt 1.5 om Utvalgets tolkning av Mandatet. For Utvalget har det vært et gjennomgangstema å finne en god balanse mellom ønsket om en effektiv og håndterbar ordning og hensynet til rettferdig kompensasjon. En ledetråd i så måte har vært at både de mindre viktige behov hos skadelidte og mer kompliserte rettslige differensiering har blitt «ofret på standardiseringens alter». Utvalget oppfatter en slik prinsipiell tilnærming som en naturlig og nødvendig videreføring av den instruks som ligger i Mandatet.87

Når det gjelder hensynet til å ivareta individuell egenart, vil det med nødvendighet komme i bakgrunnen når formålet er å standardisere. Samtidig legger Mandatet stedvis opp til at Utvalget skal ta hensyn til individuelle elementer. Et eksempel er avsnittet om barneerstatningen, hvor Utvalget blir bedt om å vurdere om en rekke sider ved skadelidtes individuelle situasjon skal få rettsviktig betydning i de standardiserte reglene.

Det individuelle kan innenfor et standardisert system ivaretas på to måter: For det første kan det opereres med noen variabler som er fingraderte, jf. eksemplet rett foran. Et eksempel på en viss tilnærming til det individuelle ligger i at årsinntekt måles i halve G. Dette måleintervallet er valgt for at kategoriene av lønnsinntekt, som er bestemmende for utmåling av inntektstap, ikke skal bli for grove. Slik ivaretas skadelidtes individuelle situasjon et stykke på vei til tross for at erstatningen er standardisert.

For det annet kan det individuelle ivaretas ved unntaksregler av typen «sikkerhetsventil». Utvalget har funnet det nødvendig å legge inn noen slike regler for å ivareta de helt spesielle tilfeller. Selv om man kan oppnå mye med standardisering, vil det alltid gå en grense for hvor langt man kan gå i å la et spesielt tilfelle reguleres av en regel som er laget for normaltilfeller. Av denne grunn har Utvalget valgt å legge inn en generell sikkerhetsventil i lovutkastet § 3-9. I tillegg er det for enkelte poster funnet grunn til å legge inn særskilte unntaksregler om individuell beregning av tapet, se for inntektstaperstatning § 3-2 femte ledd og for merutgiftserstatning § 3-5 tredje ledd tredje og fjerde punktum. Nærmere om unntaksregler og behovet for slike i punkt 4.11 nedenfor.

3.4.4 «Modulbasert» standardiseringssystem med revisjonshjemmel

Som nevnt kan løsningene for standardiseringsmodellene måtte revurderes ut fra endrede samfunnsforhold. Endringene kan gjelde den rettslige konteksten som ved omlegginger innen velferdsretten. Det kan også være mer generelle endringer i samfunnsforholdene. Det er mot denne bakgrunn man må forstå Mandatet, der man i relasjon til yrkesskadeforsikringen ber Utvalget » … generelt vurdere reglene nærmere etter at reglene nå har virket i omkring 15 år».88

Ingen standardiseringsmodeller kan (eller bør) ha ubegrenset levetid. En svakhet ved noen av dagens standardiserte systemer, har vært at de har hatt manglende evne til å følge samfunnsutviklingen og utviklingen av rettsregler på andre områder. Utvalget har derfor forsøkt å utvikle et helhetlig standardiseringssystem som er «modulbasert». Med dette menes at systemet legger opp til å kunne bli revidert på en enkel måte, ved at de ulike delene av det totale systemet for standardisering kan tas ut og erstattes av nye moduler.

Utvalget har videre valgt å supplere systemet med en egen revisjonshjemmel som skal sikre at erstatningsnivåene for de ulike postene ikke blir uriktige på grunn av endringer i omkringliggende regler. Revisjonshjemmelen sikrer forvaltningen en kompetanse til å gjøre mindre, men hensiktsmessige endringer. Forskriftsendringer er enklere og mindre tidkrevende (sml. Mandatets egne effektiviseringsmål) enn å foreta endringer i formell lov. Forskriftsregulering skaper større tilpasningsevne. Bruken av forskriftsregulering til å forankre de mer detaljerte utmålingsreglene (i tabeller mv.), må forstås i lys av Utvalgets ambisjon om å lage et fleksibelt og enkelt reviderbart standardiseringssystem.89 Forskriftsreguleringen vil på noen områder forenkle muligheten for å revidere deler av systemet.

Lødrup-utvalget har påpekt at en standardisering kan ha den fordelen at den «gjør det mulig på politisk grunnlag å vurdere endringer i erstatningsnivået – både høyere og lavere».90 Når utmålingen er standardisert, kan det også lett gjøres endringer som er initiert fra politisk hold. Om det skulle være politisk vilje til det, kan man eksempelvis høyne antall G for å sikre at standardiseringen ikke blir akterutseilt.91

Alternativet til revisjon fra forvaltningens side er at domstolene reviderer reglene. Domstolsrevisjonen vil skje noe tilfeldig, fordi slik revisjon er avhenging av at egnede saker kommer opp, og at de prosederes bredt nok til at den rettssetningen som domstolene går inn for er tilstrekkelig fundert. Domstolene arbeider under tidspress, og med begrensede muligheter til å utrede prinsipielle konsekvenser av ulike standpunkt. Utvalget er av den oppfatning at en revisjonsadgang for forvaltningen kan være en bedre fremgangsmåte for å sikre at erstatningsreglene følger øvrige utviklingstrekk.

3.4.5 Hensyn til enkel anvendelse av reglene

Utvalget har vektlagt at reglene skal være enkle å anvende. Utmålingsregler som er enkle å anvende fremmer de overordnede målene om raske og enkle oppgjør. Det har en side mot å oppnå en kortere og mindre belastende oppgjørsprosess for skadelidte, sammenliknet med dagens ordning. Når reglene skal konstrueres slik at de enkelt kan anvendes, står man overfor to utfordringer:

Det ene er hva reglene etterspør på faktaplanet. Hvis utmålingsreglene etterspør forhold som er vanskelige å kartlegge, kan dette gjøre reglene vanskelige å anvende. Et eksempel: Hvis en standardiseringsregel for fremtidig inntektstap i sterk grad etterspør hvilken økonomisk situasjon skadelidte ville ha vært i uten ansvarshendelsen, må rettsanvenderen foreta prognoser. De kan langt på vei kunne undergrave de generelle målsettingene om enklere saksbehandling. Utvalget har derfor på enkelte områder forenklet bevistemaet. Utmålingen tar eksempelvis utgangspunkt i skadelidtes pensjonsgivende inntekt, jf. lovutkastet § 3-2 første ledd. Også på andre områder har Utvalget lagt til rette for enkle bevistema. Eksempelvis er sykdom og sykemelding tilstrekkelig for smerteerstatning, jf. § 3-7, og status som barn etter barneloven kapittel 2 er tilstrekkelig for rett til forsørgertapserstatning, jf. § 3-8.

Denne tenkemåten har også fått generelt gjennomslag på den måten at reglene gjennomgående bygger på bevisbar historikk i stedet for prognoser om fremtidig utvikling.

Hensynet til enkel rettsanvendelse handler også om å finne passende kategorier som utmålingsmessig behandles likt. Utfordringen er i så måte å balansere hensynet til enkelhet mot hensynet til behovet for en viss differensiering ut fra den enkelte skadelidtes individuelle situasjon. Valget av å operere med 1/2 G som intervall under kategorisering av lønnsinntekt er et utslag av en slik avveining. Et annet eksempel er valget om å legge til grunn bare to kategorier av tap av hjemmearbeidsevne, jf. lovutkastet § 3-5.

Enkelhet er også viktig ved utformingen av selve regelsystemet. Det tekniske regelsystemet må ikke være for vanskelig å anvende. Hensynet til en enkel praktisering er en viktig grunn til at reglene er utformet dels i lov og dels i forskrift. I forskriften kan det plasseres omfattende tabeller som ivaretar mange utmålingsspørsmål. Forskriftsreguleringen legger opp til at man på enkel måte kan finne frem til erstatningsbeløpene som er angitt i tabellverket. Utvalget er klar over at antallet tabeller mv. i Utmålingsforskriften umiddelbart kan fremstå komplisert, fordi selve rettsteksten blir kompleks. Utvalget har imidlertid sett det som viktigere å gjøre systemet enkelt å anvende. Den positive siden ved å presentere mange tabeller og tall i forskrift er at rettsanvenderen for mange erstatningsposter kan lese den utmålte summen direkte ut av tabeller.

3.4.6 Hensyn til pedagogikk og transparens

Utvalget har også forsøkt å ivareta rettspedagogiskehensyn. Systemet er forsøkt bygget opp på en enkel måte, ved at hver erstatningspost er gitt en egen paragraf. Etter dette er tapspostene ordnet i en katalog av tapsposter i en rekkefølge som er bestemt av tapspostenes karakter.92 Denne strukturen antas å gjøre det enklere å få oversikt over de vernede tapstypene.

De rettspedagogiske hensynene er også ivaretatt innen reguleringen av de enkelte erstatningspostene. Utvalget har blant annet forsøkt å klargjøre grensen mellom de ulike erstatningspostene, for å dempe antall konflikter knyttet til selve grensedragningen. Dette har erfaringsmessig vært en utfordring ved standardiserte systemer. Problemer kan ikke unngås, men reduseres ved å klargjøre noen hovedpunkter, og trekke opp retningslinjer for grensedragningen. Utvalgets tilnærming til standardiseringsoppgaven er i god tråd med Mandatets ønske om at «[f]orholdet mellom menerstatning og erstatning for fremtidige utgifter … så vidt mulig [bør] klargjøres».93

En rettspedagogisk funksjon ligger videre i at Utvalget har kodifisert sentrale utmålingskriterier, for eksempel begrepet «nødvendig og rimelig» ved erstatning for merutgifter. Her er de vanskelige sondringene mellom rent medisinske behov, sosialmedisinske behov og rent sosiale behov forsøkt tilgjengeliggjort ved å ta skillelinjene inn i lovteksten på en klar måte. Også dette er i samsvar med Mandatet, som ønsker «at det klargjøres hvilke typer utgifter erstatningen skal kompensere for, eller hvilke utgifter som ikke skal kompenseres», samt at «[d]et bør overveies om vurderingen av dette kan klargjøres gjennom en noe mer utførlig lovregel».94

Utvalget vil videre særskilt nevne at det har vært en målsetting å presentere de ulike modeller for standardisering på en transparent måte. At metodene for oppbygningen av reglene kan etterprøves, er viktig både fra et rettsikkerhetsperspektiv og med tanke på senere revisjon. Når man standardiserer lovregler i erstatningsretten, vil det ofte være et spørsmål om å kombinere empiriske data med et skjønn som er basert på et kjennskap til det juridiske fagfeltet. Tidvis må det gjøres normative valg bygget på et sett av ulikeartede premisser. Utvalget har i utredningen forsøkt å redegjøre åpent for hvordan og hvorfor slike valg er gjort.

3.4.7 Partsincentiver og skjæringspunkt

Oppgjørstidspunktet bestemmes i utgangspunktet partene selv. Det er et utslag av partenes avtalefrihet. Dette åpner for partsincentiver, der oppgjørstidspunktet blir styrt av forskjeller i de materielle utmålingsreglene (og de forskjeller i erstatningsbeløp det medfører).

Et eksempel: Etter dagens system vil særlig høytlønte skadelidte kunne ha et incitament til å forskyve erstatningsoppgjør ved yrkesskader, fordi det gir flere tapsår med individuelt utmålt erstatning. Siden den ofte er høyere, vil det lønne seg økonomisk for skadelidte.95 Skadelidte kan da for eksempel få individuelt utmålt hjemmearbeidserstatning i en lengre påført periode, i tillegg til den standardiserte erstatning for fremtidig inntektstap, sml. prinsippet i Martinsen (Rt. 1998 s. 1916).96 Skadevolder på sin side vil ha et incitament til et raskt oppgjør, fordi det gir færre individuelt utmålte årstaperstatninger. I tillegg kommer andre forhold som påvirker erstatningens størrelse, slik som at erstatning for påført inntektstap utløser vanlig skatteplikt ut fra et surrogatsynspunkt, jf. sktl. §§ 5-1, jf. 5-10 første ledd bokstav c.

Utvalget ser det som sentralt at skjæringstidspunktet først og fremst beror på når det foreligger et forsvarlig grunnlag for å vurdere skadelidtes fremtidssituasjonen, det vil si når skaden er blitt stabilisert. Derfor er det primært forhold på faktaplanet som bør være styrende, ikke kun normative skiller mellom utmålingen av påført og fremtidig tap. Betydningen av dette fanges også inn av rettspraksis, jf. især Løff I (Rt. 2008 s. 1336) og Løff II (Rt. 2009 s. 425).

I Løff I fanges problemet inn, når førstvoterende uttaler at «standardregelen [skl. § 3-2a] også er begrunnet i rettstekniske hensyn, hvilket med nødvendighet vil måtte medføre at noen i ulike situasjoner vil kunne være tjent med at erstatningen i stedet blir utmålt etter de vanlige reglene» (avsnitt 49). Problemstillingen formuleres også i Løff II, der retten også fremfører sitt rettspolitiske syn. Det fremgår slik av votumet til førstvoterende, som ordlegger seg slik:

«Dersom oppgjerstidspunktet skulle vere avgjerande for kva som er framtidig erverv, ville det også bli ulikskap mellom ulike skadelidne. I dei tilfella der det tek tid for å avklare vilkåra for oppgjer, ville det bli ytt meir enn i dei tilfella der dette blir avklara med ein gong. Dette vil klart også ha uheldige prosessøkonomiske sider, ikkje minst fordi det til ein viss grad er opp til partane når eit oppgjer skal vere avslutta.» (avsnitt 33)

Utvalget er enig i disse tanker, og har tilstrebet å unngå at utmålingsreglene gir noen av partssidene – skadelidte eller skadevolder – for sterke incitamenter til å påvirke tidspunktet for endelig oppgjør, enten ved trenering eller påskynding (som kun er motivert av forskjeller i selve reguleringen). For å hindre dette, har Utvalget anvendt ulike tilnærminger. En av disse er å legge opp til en utmåling basert på samme hovedprinsipper for utmåling av påført og fremtidig tap. Dette vil klart nok gjelde der Utvalget går inn for å videreføre gjeldende regler om individuell utmåling, slik som for merutgiftserstatningen. Det samme gjelder der skillet mellom påført og fremtidig tap «smelter» sammen, som for ménerstatningen. Tilbake står hjemmearbeidserstatning og inntektstaperstatning for voksne skadelidte, og inntektstaperstatning til barn.

Når det gjelder barneerstatningen har Utvalget lagt opp til at også erstatning for påført inntektstap skal være standardisert. Det demper partenes incitament til å flytte på skjæringstidspunktet. I tillegg kommer at hele ordningen legger opp til at partene skal vente til skadelidte når en viss alder, ut fra behovet for et forsvarlig vurderingsgrunnlag – dette er den såkalte «tofase»-modellens grunnpilar.

3.4.8 Kobling til folketrygdens grunnbeløp (G)

Utvalget har gått inn for en tett kobling mot grunnbeløpet (G). Ved å knytte standardiseringsmodellene tett opp til folketrygdens grunnbeløp, kan man dra nytte av den verdisikring som ligger i at G blir justert fortløpende. Det gjøres årlig i forbindelse med at Stortinget fastsetter nytt grunnbeløp, jf. ftrl. § 1-4 andre ledd. En G-kobling er hensiktsmessig for å etablere en fast relasjon mellom årsinntekt og erstatning.

En G-kobling benyttes i flere andre sammenhenger, og har en viss tradisjon i det norske rettssystemet. Koblingen mot G ble innført med folketrygdloven. Der ble pensjoner regulert i takt med endringen av G, som igjen skulle reguleres ut fra samfunnets lønns- og prisutvikling. På denne måten tilstrebet man en «inflasjonssikring».97 Koblingen har fungert godt i relasjon til yrkesskadeforsikringen, i hvert fall i dens første år. Det er imidlertid omdiskutert hvor vellykket dette ble på sikt, fordi den tidligere revideringen av G ikke fullt ut maktet å fange inn endringer. Dermed klarte ikke G-beløpet å holde tritt med den reelle utviklingen i pengeverdien.98 Dette ble imidlertid utbedret ved lovendringen i 2009. Det ble innført en særskilt kobling til lønnsutviklingen, som er slik formulert i ftrl. § 1-4 tredje ledd:

«Til grunn for reguleringen legges forventet lønnsutvikling i reguleringsåret, justert for eventuelt avvik mellom forventet og faktisk lønnsutvikling siste år.»

Etter 2009-endringen vil G være bedre rustet enn før til å følge reallønnsutviklingen.99 Dette har vært sentralt for Utvalgets prinsipielle syn om å knytte an mot G-beløpet for de ulike modeller. Denne styrings-/justeringsfaktoren går som en «rød tråd» gjennom Utvalgets arbeid. Den kritikk som her har vært rettet mot for eksempel barneerstatningen, vil dermed for fremtiden ikke være gyldig.100

Utvalgets anknytning til G må også ses i lys av det beskrevne behovet for fleksibilitet og reviderbarhet, jf. punkt 3.2.4 foran. G-koblingen gjør det mulig å utforme lovtekster og forskriftstekster (herunder i tabeller) hvor det oppgis årlig erstatning brutto for ulike inntektsnivåer («tabellmetoden»).101 Erstatningsbeløpene kan da angis i antall grunnbeløp. Konsekvensen er at stadige revisjoner ikke er nødvendig,102 hvilket også er samfunnsøkonomisk gunstig.

3.4.9 Kort om beviskrav

For de aller fleste spørsmål som berører personskadeerstatning, opereres det med et alminnelig beviskrav. På dette punktet videreføres langt på vei gjeldende rett. De legislative hensyn bak standardiseringsreglene taler også for at beviskravene ikke bør være for strenge. Reglene skal utformes slik at de er enkle å anvende og de skal ikke innby til tvist. Disse formålene oppnås lettest dersom rettsanvenderen kan operere med sannsynlighetsovervekt.

På noen få punkter i det nye regelsettet er det likevel foreslått et skjerpet beviskrav. Dette er i første rekke gjort for rettsvilkår som kvalifiserer for å fravike den standardiserte ordningen. For at standardiseringen skal være effektiv må man i alminnelighet operere med en presumsjon for at skadelidtes forhold faller innunder de grove kategorier med standardiserte løsninger. Samtidig tilsier hensynet til rimelige og rettferdige løsninger at det må være en viss adgang til å fravike den standardiserte løsningen som er basert på en normalpresumsjon. Her kan et skjerpet beviskrav være et egnet middel til å balansere de ulike interessene. Slik bruk av et skjerpet beviskrav finnes i punkt 3-2 femte ledd vedrørende vilkår for å få lagt til grunn en høyere årsinntekt enn den man hadde i konstateringsåret eller ett til konstateringstidspunktet tilknyttet år.103 I et annet tilfelle er et skjerpet beviskrav brukt for effektivt å trekke grenser for hvem som skal omfattes av en erstatningspost. I relasjon til den nedre grense for hvem som omfattes av hjemmearbeidserstatning har en fraksjon i Utvalget foreslått at det for skadelidte med lavere medisinsk invaliditet enn 10 prosent, kreves klar sannsynlighetsovervekt for at realskaden medfører en funksjonsnedsettelse som fyller vilkårene for erstatning for hjemmearbeidstap jf. (etter denne fraksjonens forslag til formulering av bestemmelsen) § 3-5 fjerde ledd jf. andre ledd bokstav b.104 Med uttrykket «klar sannsynlighetsovervekt» og utsagn om «et skjerpet beviskrav» er det i lovforslag og utredning ment å henvise til et beviskrav som er høyere enn vanlig sannsynlighetsovervekt, og som har vært anvendt i ulike erstatningsrettslige sammenhenger, se blant annet Ringvold (Rt. 1996 s. 864) og i Rt. 1990 s. 688.105

Utvalget vil med dette klargjøre at det for det nye lovforslaget kun opereres med disse to beviskrav, det ordinære sivilrettslige beviskrav og det skjerpede beviskrav som undertiden er lagt til grunn i erstatningsretten, jf. ovenfor.

3.4.10 Grensene for hva som kan oppnås ved standardisering

De rettstekniske grepene som er nevnt, kan bidra til å gjøre standardiseringen effektiv, noe som igjen kan virke til at erstatningsoppgjørene gjennomføres raskere. Utvalget vil imidlertid påpeke at andre sider ved erstatningsrettens natur setter klare grenser for hva som kan oppnås gjennom standardisering.

For det første synes det klart at mange erstatningstvister har sitt tyngdepunkt andre steder enn ved anvendelsen av utmålingsreglene. Særlig skaper spørsmål om det foreligger faktisk årsakssammenheng ofte de største problemene i saken. Videre er mange saker dominert av bevisvurderinger knyttet til skadelidtes medisinske tilstand. Utmåling er ofte et mindre problematisk punkt. Denne omstendighet utelukker likevel ikke at det kan oppnås gevinster ved å standardisere eller at standardisering kan være verdifullt i seg selv. Utvalget vil imidlertid advare mot en overdreven tro på at standardiseringen kan løse det som er av problemer i erstatningsretten.

På dette punktet kan det også nevnes at aktørene i rettslivet knyttet til personskadeerstatning ikke synes å være spesielt misfornøyde med gjeldende rettstilstand. Kritikk av rettstilstanden har bare gjort seg gjeldende på særskilte områder, eksempelvis vedrørende nivået for barneerstatning.106

Når det særlig gjelder en ambisjon om at standardiseringen skal virke til raskere erstatningsoppgjør, vil Utvalget understreke at det er grenser for hvor raskt et personskadeoppgjør kan – og bør – skje. En del begrensninger er umulige å fjerne gjennom juridiske konstruksjoner. Det er særlig to slike begrensinger som gjør seg gjeldende:

For det første ligger det en begrensing i at realskaden må bli stabilisert før utmåling kan foretas. Det beror på en konkret vurdering hvor lang tid dette tar, og avhenger av type skade og den enkeltes tilhelingsevne. Det er imidlertid mulig å antyde et visst mønster når man betrakter et stort volum av skadesaker. Det er ikke uvanlig at stabiliseringsperioden er i intervallet 3–4 år. Det tar ofte denne tiden fra skadetidspunktet til tidspunktet det foreligger en medisinsk fagkyndigutredning (spesialisterklæring), utarbeidet av en som begge parter kan bli enige om. Det ligger i stabiliseringsperiodens «natur» at det da er vanskelig å ta standpunkt til om skaden vil bli varig, om ervervsuførheten vil være helt eller delvis redusert (og i så fall hvor mye) mv. Rettsanvenderen har da enda ikke tilstrekkelig grunnlag for rettsanvendelsen, og må vente med den konkrete utmålingen. Utvalget bemerker at de samme hensyn gjør seg gjeldende i forhold til å få et forsvarlig grunnlag for å vurdere vilkåret om årsakssammenheng.

I saker med vanskelig konstaterbare nakkeskader og/eller vanskelig påvisbare psykiske lidelser, er det ofte behov for flere medisinsk sakkyndige. Hensynet til å få saken forsvarlig opplyst kan tilsi unntak fra hovedregelen i tvl. § 25-3 første ledd første punktum om å oppnevne én sakkyndig, slik at det i stedet oppnevnes flere sakkyndige, se andre punktum, jf. prinsippet i Lie (Rt. 1998 s. 1565, s. 1571). I en del saker er det behov for ulike typer sakkyndighet, alt etter det konkrete skadebildet. For eksempel kan det ved psykosomatiske lidelser være behov for nevrolog og psykiater, som kan ha kompletterende kompetanse for å vurdere slike komplekse lidelser.107

For det andre må skadelidte i mange tilfeller foreta ulike typer utprøving mot arbeidslivet, for eksempel i form av omskolering eller omplassering. Dette skjer i tid etter at realskaden er stabilisert, og kan da ofte ta ytterligere 1–3 år, alt etter de konkrete forhold. I denne sammenheng bemerker Utvalget at de nye regler om arbeidsavklaringspenger legger opp til at skadelidte kan motta disse i 4 år, jf. ftrl. § 11-10 første ledd første punktum, med mulighet til forlengelse, jf. andre punktum (for eksempel nye 4 år).108

Disse begrensningene knyttet til den faktiske utvikling av personskaden trekker en form for ytre tidsmessig ramme, som setter grenser for hvilke effektiviseringsgevinster som kan oppnås ved reguleringer – her i form av standardisert utmåling.

Utvalget vil også bemerke at det knytter seg problemer til andre sider ved erstatningsoppgjørene enn de sider som kan påvirkes av standardiseringen. En særlig kjent tematikk er at den någjeldende prosessen knyttet til oppnevning av sakkyndige medfører problemer som genererer tidsbruk og kostnader. En gjennomgang av dette feltet med etterfølgende tiltak vil kunne ha lignende effektivitetsgevinster som det man oppnår ved standardisering, men disse spørsmålene har Utvalget for sin del ikke kunnet gå inn i. Utvalget viser til at et annet regjeringsoppnevnt utvalg har arbeidet med disse spørsmål og foreslått løsninger.109 Utvalget vil i denne sammenheng også nevne at det nok kan settes inn tiltak for å forbedre ulike sider ved NAVs behandling av de skadelidtes krav på offentlige ytelser. Også saksbehandlingen fra kommunenes side hva gjelder ytelser etter kommunehelsetjenesteloven kan gjennomgås med tanke på mulige forbedringstiltak. Standardisering kan korte ned saksbehandlingstid og gi effektivitetsgevinster, men det er viktig at det også settes inn tiltak på andre områder som berører personskader.

Hensynet til raskhet i oppgjørsprosessen kontra hensynet til forsvarlighet i oppgjørsgrunnlaget, er vektlagt forskjellig for de ulike modellene i utkastet. Som eksempel på neddemping av hensynet til raske oppgjør til fordel for oppgjørets riktighet, nevnes forslaget til regel om barneerstatning. Her kan den foreslåtte tofase-modellen riktignok medføre en lang «ventetid», men vil til gjengjeld tilrettelegge for et forsvarlig grunnlag for å vurdere fremtidig inntektsevne. Det vises for øvrig til de enkelte kapitler underveis, som speiler Utvalgets forsøk på å avstemme hensynene ved utformingen av modeller for de ulike tapsformene og gruppene av skadelidte.

3.5 Særlig om kostnadene ved erstatningsbetaling

Utvalget har løpende tatt hensyn til kostnadene ved de ulike utmålingsmodeller. Et generelt mål er å unngå at ordningene blir for kostbare. Det gir seg utslag i utformingen av materielle regelstrukturer (hovedregler og unntak), og selve erstatningsnivået. Kostnadsspørsmålet ved en standardisering har mange sider, og berører en rekke ulike «aktører»:

For skadelidte vil en økning i erstatningsnivået naturlig nok være en fordel for de enkeltpersoner som er blitt utsatt for en skade. Dette er annerledes for de skadelidte som kun befinner seg på risikostadiet, og som ønsker (eller må) tegne forsikringer. For fellesskapet vil en økning i erstatningsnivået bidra til en økning av premienivået. Dette må til sist dekkes av kollektivet, slik som bileiere, arbeidsgivere mv. For Utvalget har det på enkelte områder vært et relevant hensyn å unngå at utmålingen leder til overkompensasjon. Overkompensasjon for den enkelte skadelidte vil prinsipielt sett ofte innebære at forsikringspremien for hvert enkelt medlem av forsikringsfellesskapet blir høyere enn nødvendig.

For skadevolder vil en økning i erstatningsnivået medføre større utbetalinger, hvilket isolert sett medfører en større betalingsforpliktelse. Hvorvidt dette også medfører en tilsvarende økt byrde for skadevolder, beror på en mer sammensatt vurdering. Her kan det grovt skilles mellom personlige skadevoldere og skadevoldere som representeres av et forsikringsselskap (eventuelt staten). For de personlige skadevoldere kan en økt ansvarsbyrde bli meget følbar, fordi den som utgangspunkt må dekkes av hans egen (private) økonomi. Skulle ansvaret bli urimelig tyngende, finnes det «sikkerhetsventiler». Ansvaret kan for eksempel lempes etter den generelle lempningsregel i skl. § 5-2, og vi har særregler som skl. §§ 2-2 (lempning av arbeidstakers ansvar) og 2-3 (lempning av arbeidsgivers ansvar).

Når det derimot gjelder forsikringsselskaper (og staten), er situasjonen en annen. Det må her skilles mellom to hovedsituasjoner. Begge har med selskapets avsetninger å gjøre.

Det finnes to hovedformer for avsetninger. Den ene gjelder avsetninger på saker som er meldt, men ikke endelig oppgjort. Dette er de såkalte RBNS-avsetningene, som er et akronym for Reported But Not Settled. Disse avsetningene justeres i takt med at saksbehandlingen går fremover og bringer stadig større klarhet i den endelige betalingsforpliktelsen. Den andre hovedtypen omhandler avsetninger til inntrufne skader, men som ikke er meldt. Disse kalles for IBNR-avsetninger, som står for Incurred But Not Reported.110 Det kan for eksempel være at skaden er skjedd, men meldt inn sent. Selskapet har behov for å kartlegge for eksempel hva 2010-årgangen vil koste, og må derfor summere de forventede kostnader. Det gjøres ved å foreta ulike estimater, basert på skjønn fra erfarne skadebehandlere, automatiserte systemavsetninger mv.

Situasjon 1: Under forutsetning av at det tilstrebes et riktig oppgjør og det er foretatt tilstrekkelige avsetninger (riktig beregnet), vil selve volumøkningen i utbetalingen ikke ramme selskapet. Det vil tvert i mot kunne være tjent med at det skjer en økning i de pengestrømmer som passerer selskapet, hvilket gir bedre grunnlag for inntjening. Mot denne bakgrunn kan man hevde at selskapet også er tjent med at de standardiserte modellene anviser romslige erstatninger. Argumentet forsterkes ved at volummessig store forsikringsprodukter er lovpålagte, slik som bilforsikringen, yrkesskadeforsikringen og pasientskadeforsikringen. I tillegg kommer en rekke andre obligatoriske forsikringer, for eksempel innen andre deler av transportsektoren.111 Hvis selskapet her skal argumentere for et lavt erstatningsnivå, må det da primært være for å holde premienivået nede – med andre ord av hensyn til forsikringstakerne (= bileierne, arbeidsgiverne mv.).

Situasjon 2: Der de avsatte midlene derimot er beregnet ut fra et erstatningsnivå som viser seg å være lavere enn på oppgjørstidspunktet, slik at erstatningsutbetalingene «spiser av» selskapets resultat (enkelt uttrykt: utbetalingene er større enn premieinnbetalingene). Her kan selskapet ha et incitament til å holde igjen på utbetalingsnivået, for å sikre fortjeneste. Denne situasjonen kan oppstå ved begrensninger/svakheter i premieberegningen, for eksempel fordi den ikke har tatt tilstrekkelig høyde for en økning i erstatningsnivået (det avsies for eksempel en dom som virker «erstatningsdrivende»). Det sentrale for Utvalget her, er å ta høyde for dette ved utformingen av overgangsregler.

Beskrivelsen er noe forenklet, men fremhever hovedlinjer i et viktig premiss for Utvalgets arbeid. Presiseringen viser at kostnadsargumentet har en side mot å unngå at den foreslåtte standardiseringsordningen blir for kostbar for samfunnet. I denne sammenheng er det viktig å være bevisst på at premiebetalerne i stor grad er borgerne selv, som for eksempel bileiere. Det samme gjelder i forhold til arbeidsgivere. Utvalget viser her til bemerkningene i forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven, der det fremheves at «[d]et er et viktig hensyn at … premiene holdes på et lavest mulig nivå», og at «[l]avere arbeidsmengde pr sak innebærer at forsikringsordningen blir billigere. Standardisering kan på denne måten bidra til å redusere arbeidsgivernes utgifter».112

Som det fremgår, er det til sist borgerne – og ikke juridiske subjekter slik som forsikringsselskapene – som skal betale «regningen» for de modeller som foreslås. Forskjellen er da at kostnaden dekkes ved skatteinnbetalinger. I begge henseender er det tale om kollektivistiske ordninger, med fellesskapet som finansør. Behovet for å løfte perspektivet og se helheten, tydeliggjøres av at potensielle skadelidte også er potensielle skadevoldere.

For Utvalgets arbeid har det også interesse at de to typesituasjonene (1 og 2) har en side mot konsekvenser av mer standardisert utmåling. Jo enklere og mer forutberegnelige erstatningsoppgjørene er, dess lettere er det å foreta en riktig premieberegning. Og motsatt: Jo flere individuelle elementer som bygges inn i modellene, dess vanskeligere blir det å forutsi kostnadssiden. På denne måten vil standardiseringsgraden kunne innvirke på premienivået, og dermed kostnadssiden ved standardiseringsordningen. Dette viser også at hensynet til et «riktig» oppgjør for den enkelte skadelidte, kan koste mer ut fra slike forsikringsøkonomiske betraktninger.

I tillegg til de generelle refleksjonene som er skissert så langt, kommer kostnadsdiskusjonen til overflaten i de mange delvurderingene. Som eksempel kan nevnes «tak»-diskusjonen og «gulv»-diskusjonen. Spørsmålet om å legge til grunn en minsteerstatning har betydelige økonomiske konsekvenser, og har dermed influert på debatten om man skal legge til grunn 5 G eller 6 G – alternativt en mellomvariant på 5,5 G. Generelt vil det å legge til grunn et «gulv» medføre en rekke tilfeller av overkompensasjon, også for nokså store grupper av skadelidte. Det har kostnadsmessige implikasjoner. Hensynet til forutberegnelighet vil imidlertid hensyntas ved å sette et «tak» på erstatningen, slik at premieberegnerne kan forutsi kronemessig hva maksutbetalingene kan bli.

Kostnadsdiskusjonen kommer blant annet til syne i Utvalgets vurderinger av graden av standardisering. Dette er særlig synlig hvor hensynet til enkel og rask oppgjørsprosess kan komme i konkurranse/konflikt med hensynet til et riktig oppgjørsresultat. Hensynet til å holde nede kostnadsnivået kan ikke alltid skyves i forgrunnen. Dette avspeiles i Utvalgets generelle ønske om å unngå systematisk underkompensasjon generelt, og i vernet av sårbare grupper spesielt (for eksempel skadelidte barn). Ut fra overordnede rettferdshensyn har Utvalget tidvis utformet modeller som har flere individuelle elementer (mykere standardiseringsgrad), og lagt selve nivået noe høyere enn for andre grupper.