1 Opptakt og sammendrag

Musikk finnes overalt i Norge. Den klinger i klubblokaler og klasserom, på sengekanten og på storscener, i barnekor og bandrom, i kafeer og konsertsaler, i taxier og på treningsstudioer. Den bærer minner og vekker følelser, den gir identitet og former fellesskap. Den er arbeid og lidenskap, kunst og hverdag. Vi er en befolkning av skapere, medskapere og mottakere i et landskap hvor musikken stadig gir lyd til livets mange rytmer.

Utvalget har valgt å kalle utredningen Musikklandet – Flerstemt musikkpolitikk for framtiden for å gi navn til dette mangfoldet – til det levende og sammensatte musikklivet som utspiller seg i hele landet og mellom oss alle.

Tittelen antyder et perspektivskifte: fra å forstå musikk som tilhørende et avgrenset politikkområde til å se den som en vev av sosiale, kulturelle og økonomiske sammenhenger som berører hele samfunnet, og som fordrer et tverrsektorielt perspektiv.

Tittelen er også et uttrykk for en ambisjon. For selv om Norge har vært og er et rikt musikkland, har ikke musikkpolitikken alltid rommet hele bredden. Stemmer har manglet. Erfaringer har ikke blitt hørt. Former for musikk har blitt oversett fordi de har vært nye, uorganiserte eller minoritetsforankrede, eller fordi de ikke har passet inn i etablerte sjangerforståelser og støtteordninger.

Undertittelen peker derfor på et kulturelt og sosialt mangfold. Mangfold oppstår når mennesker med sine likheter og forskjeller kommer sammen.1 Denne utredningen favner det samiske musikklivet, nasjonale minoriteter og musikkpraksiser knyttet til nyere migrasjon og globalisering. Den favner både det profesjonelle og det frivillige, det organiserte og det spontane. Den minner oss om at musikkens verdi ikke bare skapes i rampelyset, men også i alt som bærer den fram: i rommene bak scenen, i det som deles mellom mennesker, og i øyeblikkene når noen lytter.

Musikk skapes og deles på mange måter. Det er en menneskelig aktivitet som krever tid, øvelse, følsomhet og samspill. I vår tid utfordres disse kvalitetene av teknologiske endringer som griper dypt inn i musikkens vilkår. Kunstig intelligens gjør det mulig å generere musikk på sekunder, men kan ikke erstatte det menneskelige nærværet, det kroppslige uttrykket, det fellesskapsbærende og relasjonelle som er kjernen i et levende musikkliv. Når maskiner overtar, må vi som samfunn stille spørsmålet: Hva er det vi ikke må miste?

Samtidig må også musikklivet ta inn over seg de langsiktige utfordringene vi står overfor. Klima- og bærekraftsspørsmålene vil prege hele samfunnet i tiårene som kommer. Et levende musikkliv kan ikke være løsrevet fra dette. Det må finne nye former, nye strukturer og bærekraftige måter å virke på – for framtiden trenger musikken, og musikken trenger en framtid.

Denne utredningen er et forsøk på å lytte til stemmene som utgjør Musikklandet. Det er en utredning som peker framover, og som anbefaler grep for et musikkliv som er mer inkluderende, mer robust og bedre rustet for det 21. århundret. Utvalgets mål er en musikkpolitikk som både speiler og støtter det mangfoldet av mennesker, uttrykk og fellesskap som allerede finnes i Norge – og som fortsatt vokser fram.

Velkommen til Musikklandet.

1.1 Sammendrag

Musikk er et av våre mest tilgjengelige og mangfoldige kulturuttrykk. Musikk binder mennesker sammen, uttrykker identitet og gir mening – som kunstform, fellesskapsarena og næringsvei. Denne utredningen er resultatet av et omfattende arbeid for å undersøke hva musikk betyr for enkeltmennesker, grupper og samfunn, hvordan det norske musikklivet er organisert og hvilke vilkår dets aktører virker under, samt hvilke muligheter og utfordringer som preger musikk som næring. Til sammen gir utredningen et kunnskapsgrunnlag som kan bidra til en mer helhetlig, framtidsrettet og flerstemt musikkpolitikk.

Norge har i dag et omfattende offentlig virkemiddelapparat for musikk, noe som i internasjonal sammenheng gir gode rammebetingelser for både profesjonelle og frivillige aktører. Likevel peker utvalget på at dette systemet er preget av lag-på-lag-politikk som har utviklet seg over lengre tid, og som har manglet tilstrekkelig koordinering, særlig på tvers av samfunnssektorer og forvaltningsnivåer. I tillegg har digitalisering, demografiske endringer, klimaomstilling og et fragmentert offentlig ordskifte skapt nye utfordringer og muligheter for musikklivet.

Utvalget fremmer med denne utredningen et nytt musikkpolitisk rammeverk. Det er forankret i et flerstemt perspektiv der mangfold, bærekraft, geografisk og sosial utjevning samt tverrsektorielt samarbeid står sentralt. Musikk forstås som kunst og kultur samtidig som musikken relateres til helse, utdanning, næring og øvrig samfunnsutvikling. Dette krever at politikken for musikkfeltet beveger seg fra en nokså ensartet styring innenfor kulturpolitikkens rammer til en politikk der virkemidler fra flere sektorer som helse, utdanning, utenriks, justis og arbeidsliv virker sammen og bedre kan fange kompleksiteten og potensialet i dagens musikkliv.

1.1.1 Del I: Musikkens betydning for mennesker og samfunn

Del I undersøker hvordan musikk gjør seg gjeldende på flere samfunnssektorer og livsarenaer. Her tydeliggjøres det hvordan musikk skaper verdi på mange måter samtidig, som kunst, men også som bidrag til demokrati, sivilsamfunn, identitet, sosial deltakelse, beredskap, internasjonale relasjoner, utdanning, helse og bærekraft. Musikkens betydning favner hele livsløpet – fra barnets første sanseerfaringer i mors mage til fellesskapsopplevelser i eldre år og sorgbearbeiding ved livets slutt. Musikk virker emosjonelt, kroppslig og relasjonelt, og utvalget drøfter hvordan dette gir grunnlag for livskvalitet.

Utredningen knytter musikken til vilkårene som må være til stede for å leve gode liv. Her utgjør resonansbegrepet (jf. Hartmut Rosa) og forståelsen av menneskelige muligheter (jf. Aristoteles, Nussbaum og Sen) viktige perspektiver. Begrepene brukes for å synliggjøre at musikk skaper en kobling til noe utenfor oss selv og gir mulighet for utvikling av menneskers potensial, både individuelt og kollektivt. Utvalget introduserer dessuten begrepet potensialsvinn (som en parallell til matsvinn) for å fange opp et tap av menneskelige ressurser, verdiskaping og samfunnsbidrag som oppstår når politiske rammer og virkemidler ikke fanger opp, støtter eller legger til rette for initiativet, kompetansen og utviklingspotensialet som finnes blant borgerne. Denne delen av utredningen viser hvilken rolle musikk spiller – og kan spille – i å realisere potensial i utdanning og som helseressurs.

Del I viser hvordan musikk skaper identitet, tilhørighet og fellesskap. Kapitlene løfter fram hvordan musikk både bærer og revitaliserer kulturarv og kan virke sosialt inkluderende. Musikkens betydning for identitet og livsmestring synliggjøres i alt fra hiphop som uttrykksform for flerkulturell ungdom via skeiv musikkpraksis til fellesskapsbygging i tradisjonsmusikkmiljøene. Musikk har en særlig rolle i å gi minoriteter en stemme. Samtidig problematiseres det hvordan kulturpolitikken historisk har forstått mangfold, og det pekes på konsekvensene dette har hatt for landets minoriteter.

Utredningen vektlegger samisk og nasjonale minoriteters musikkliv. Utredningen dokumenterer både marginalisering og fornyelse: joiken og andre samiske uttrykk har i lang tid vært undertrykt, men revitaliseres i dag i et spenn mellom kunstnerisk fornyelse og rettighetskamp. Også kvensk og romsk musikk er i vekst med nye generasjoner som kombinerer tradisjon og innovasjon, blant annet omtales det som er blitt kalt «den kvenske våren». Revitaliseringstiltak også blant skogfinner, romanifolket og jødiske miljøer trekkes fram. Her peker utvalget på behov for å forstå immateriell kulturarv som levd kultur og å anerkjenne minoritetsmusikklivets egenverdi.

Folkemusikk og folkedans trekkes fram i Del I som både lokal og nasjonal ressurs for sosial bærekraft. Det vises til hvordan disse praksisene historisk har bidratt til nasjonsbygging, men i dag også fungerer som møteplasser på tvers av generasjoner, bakgrunner og sjangre. Utvalget peker i kapittel 7 på at forståelsen av folkemusikk må utvides til å inkludere flertradisjonelle uttrykk, både samiske, nasjonale minoriteters uttrykk og tradisjonsuttrykk fra etniske minoriteter i Norge, og at dette krever et bredere kulturpolitisk rammeverk.

1.1.2 Del II: Musikklivets organisering og politikk

Del II av utredningen analyserer det organiserte musikklivet og hvordan det støttes, forvaltes og rammes inn politisk. For å skape en analytisk ramme skiller utredningen mellom det frivillig baserte musikkfeltet, det offentlig baserte musikkfeltet og det næringsbaserte musikkfeltet. Innenfor det offentlig baserte musikkfeltet gjøres videre et begrepsmessig skille mellom institusjoner, semiinstitusjoner og det frie feltet. Utredningen introduserer begrepet om semiinstitusjoner for å fange aktører som befinner seg i en mellomposisjon mellom institusjoner og det frie feltet gjennom å ha opparbeidet stabil musikkvirksomhet over tid, ikke minst gjelder dette en del musikkensembler og festivaler som i mange år har mottatt offentlige tilskudd.

Utredningen gir en grundig og bredt anlagt gjennomgang av virkemidler, forvaltningsnivåer, støtteordninger og ansvarsdeling i det som i dag utgjør det kulturpolitiske landskapet for musikk i Norge. Et gjennomgående trekk ved musikkpolitikken er en sedimentær utvikling. Musikkpolitikken er bygget lag på lag over tid der nye støtteordninger og strukturer har kommet til uten at gamle har blitt tatt bort. Resultatet er et fragmentert og til dels uoversiktlig virkemiddelapparat preget av mange ulike forvaltningsorganer, uensartede kriterier og lite strategisk samordning. Dette skaper særlig utfordringer for aktører som må navigere i komplekse søknadssystemer med ulike rapporteringskrav og begrenset forutsigbarhet.

Utvalget dokumenterer at musikkpolitikken i dag strekker seg på tvers av mange samfunnssektorer: helse, utdanning, næring, justis, arbeidsliv og utenrikspolitikk, men at politikkutformingen i for liten grad fanger opp den tverrsektorielle virkeligheten. Det er behov for å tenke mer helhetlig om musikkens roller og verdier, og hvor disse sees i sammenheng med politiske mål utover kulturfeltet alene.

Hovedvekten av analysen i del II handler om de kulturpolitiske virkemidlene for musikkfeltet. I utredningen skilles det mellom juridiske, økonomiske, organisatoriske, kommunikative, administrative og kompetanse- og nettverksbyggende virkemidler. For det profesjonelle musikkfeltet viser rapporten at det er store ulikheter i fordeling og tilgang på statlige tilskuddsmidler, og at dette sterkest kommer til uttrykk i fordelingen mellom sjangre. Klassisk musikk og opera er sterkt representert i den faste institusjonsstrukturen, mens rytmiske sjangre, populærmusikk og minoritetsuttrykk i større grad må forholde seg til prosjektbaserte ordninger.

Innenfor det profesjonelle musikkfeltet er det særlig semiinstitusjonene som trekkes fram som en gruppe som faller mellom to stoler: de har etablerte strukturer og stabil virksomhet, men mangler den forutsigbarheten som gis til faste institusjoner. Det gjelder blant annet ensembler, festivaler og større formidlingsarenaer som i dag i hovedsak er avhengige av Kulturrådets årlige søknadsbaserte tilskudd, men som ofte er for store og komplekse til å kalles frie aktører. Disse har i liten grad adgang til langsiktig finansiering og er heller ikke en del av systemet for delt finansiering mellom stat, fylke og kommune som flere institusjoner er omfattet av.

Utvalget foreslår en mer funksjonell og differensiert virkemiddelpolitikk for det profesjonelle musikkfeltet som bedre fanger opp aktørenes ulike roller og behov. Det foreslås blant annet å vurdere justeringer i Kulturrådets tilskuddsordninger og å utvikle mer målrettede tiltak for semiinstitusjoner. På dette punktet er utvalget delt. Mens utvalgets flertall går inn for å etablere tilskuddsordninger under Kulturdirektoratet for institusjoner og semiinstitusjoner, går mindretallet inn for å overføre flere av semiinstitusjonene som i dag mottar støtte gjennom Kulturrådets ordninger, til statsbudsjettet. Et samlet utvalg peker på behovet for å etablere enklere og mer tilgjengelige støtteordninger for små aktører og nye initiativ. I tillegg pekes det på behovet for å anerkjenne publikum som en aktør i musikkpolitikken.

Utredningen gjør som nevnt et analytisk skille mellom det frivillig baserte musikkfeltet, det offentlig baserte musikkfeltet og det næringsbaserte musikkfeltet. Samtidig utfordres denne inndelingen av situasjonsbeskrivelsene som viser hvordan grensene mellom de ulike delene av feltet i praksis er flytende. Mange aktører i musikklivet opererer på tvers, og dagens virkemidler er i liten grad tilpasset denne hybride virkeligheten. Statlige økonomiske virkemidler for det frivillige og egenorganiserte musikkfeltet er i stor grad avgrenset fra virkemidler for det profesjonelle musikkfeltet. Det frivillige og egenorganiserte musikklivet inkluderer alt fra etablerte organisasjoner til uformelle og fleksible fellesskap – kor, korps, orkester og band som styrker lokalsamfunn og gir læring og livskvalitet. Virkemiddelapparatet framstår som sammensatt og uoversiktlig, og utredningen har vist behov for samordning og forenkling samtidig som frivillighetens behov for autonomi og fleksibilitet ivaretas.

Infrastruktur for musikklivet forstås bredt som fysiske forutsetninger i form av scener, øvingsrom og utstyr og som en levende musikkoffentlighet med ulike kanaler og plattformer for formidling, bevaring, kritikk og refleksjon. Situasjonsbeskrivelsen viser mangler i tilgang på egnede lokaler og arenaer for musikkutøvelse, og den peker på den viktige rollen medier, musikkakademia, museer, bibliotek og arkiv spiller i et samlet økosystem for musikk.

Samspill mellom forvaltningsnivåenes virkemidler behandles også i del II. Virkemidler på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå utfyller hverandre i å tilrettelegge for musikklivet over hele landet, samtidig som det også i mange tilfeller er behov for bedre koordinering. Kommunene er i økonomisk bidrag en vel så viktig støttespiller som staten, særlig for det frivillige og egenorganiserte musikklivet. Fylkeskommunen som regional samfunnsutvikler har potensial til å ta et større samordningsansvar, blant annet i koblingen mellom musikk og andre sektorer, som helse, utdanning og næring.

Del II drøfter avslutningsvis hvordan offentlige virkemidler bidrar til mangfold og sosial bærekraft i musikklivet og viser at det fortsatt er mange barrierer som hindrer et reelt mangfold. Dette handler for det første om uttrykksmangfold som den ujevne tilgangen til virkemidler for ulike sjangre viser. For det andre handler det også om menneskemangfold; at mennesker med minoritetsbakgrunn eller funksjonsnedsettelser i mindre grad enn majoritetsbefolkningen har tilgang til ressurser, nettverk og arenaer for musikalsk deltakelse og utfoldelse. Utvalget framhever behovet for en mer helhetlig og strukturforankret mangfoldspolitikk der mangfold forstås som en forutsetning for et bærekraftig og demokratisk musikkliv.

Samlet peker del II på behovet for en mer helhetlig, fleksibel og framtidsrettet musikkpolitikk – en musikkpolitikk som kan møte feltets økende kompleksitet, sikre utrykksmangfold og menneskemangfold og støtte opp under både kunstnerisk kvalitet og samfunnsrelevans. Det utvalget har kalt en flerstemt musikkpolitikk.

1.1.3 Del III: Musikk som næring

Del III av utredningen viser hvordan norsk musikknæring rommer både kunstneriske og kommersielle verdier og trenger en politikk som speiler denne bredden. Det argumenteres for at en framtidsrettet musikkpolitikk for det næringsbaserte musikkfeltet må utvikles som et delt ansvar mellom kulturpolitikk og næringspolitikk, med tilpassede systemer som gagner både bransjen og samfunnet. Utredningen belyser hvordan det næringsbaserte musikkfeltet i Norge er organisert, hvilke drivkrefter og barrierer som finnes, og hvordan offentlige virkemidler påvirker næringsutvikling, vekst og verdiskaping.

Det norske musikklivet er rikt og variert, men musikkens økonomi og næringslogikker er ikke godt nok forstått og anerkjent, verken i feltet eller i den samlede politikken for kultur og næring. Musikknæringen er mangfoldig sammensatt; fra enkeltpersonforetak til større selskaper og fra nisjeorienterte aktører som jobber nasjonalt til eksportrettede virksomheter med globalt nedslagsfelt. Aktørbildet spenner fra blant annet musikere, komponister og dirigenter til management, plateselskap, konsertarrangører, studioeiere, forvaltere av rettigheter til utstyrsleverandører og aktører innen musikkterapi og instrumentmakeri. Motivasjon for næringsvirksomhet varierer fra å søke selskapsvekst og eksport til at næringsvirksomheten først og fremst er en praktisk måte å organisere egen kunstnerisk virksomhet på.

Del III redegjør for økonomien i musikknæringen og pengestrømmene i musikkens verdikjede fra skapelse til distribusjon og konsum. Pengestrømmer under økonomiområdene innspilt musikk, levende musikk og opphavsretten gjennomgås, inkludert synkronisering og event. Verdiskapingen i musikknæringen er tett knyttet til forvaltning av immaterielle rettigheter, og rettighetskompetanse blir framhevet som en avgjørende faktor for profesjonalisering og økonomisk lønnsomhet. Samtidig er systemene og avtaleverket fragmenterte og lite transparente, og de kan være vanskelige å navigere i. Denne kompleksiteten har økt med digitaliseringen, og det påvirker bransjens fordeling, organisering og mønstre for hvem som gjør hva.

Bransjen preges av kombinasjonsinntekter, uformelle nettverk og prosjektbaserte arbeidsformer. Den består hovedsakelig av små foretak og selvstendig næringsdrivende, noe som gir fleksibilitet og kreativitet, men også stor sårbarhet. Denne organiseringen har betydning for utviklingspotensialet og arbeidslivsinnretningen. Utredningen peker på ubalanser i arbeidsvilkår, særlig når det gjelder kjønnsrepresentasjon, inkludering, sosial trygghet og karriereutvikling. Potensialet for å rekruttere bredere og behov for støtte til subkulturer og miljøer utenfor institusjonene understrekes. Begrepet navigasjonsmønstre introduseres for å beskrive hvordan aktører finner veier og bidrar til gründerskap, nyskaping og næringsutvikling i et landskap med få formelle strukturer og mange uforutsigbare faktorer.

Virkemiddelapparatet for næringsutvikling og lovverket som regulerer musikkrettigheter fungerer som viktige rammevilkår for musikknæringen. Utredningen peker på en del strukturelle utfordringer ved at det generelle virkemiddelapparatet for næring i liten grad er tilpasset musikkfeltets særtrekk. Musikkbransjen møter utfordringer med å innfri kravet til innovasjon, og ordningene er lite tilrettelagt for små aktører og næringsdannelse basert på immaterielle rettigheter. Utredningen gjennomgår også rettighetsforvaltning og relevante lover som påvirker musikknæringen, som i stor grad utvikles i samsvar med EU, men som samtidig utfordres av teknologiutviklingen .

En viktig innsikt er at musikknæringen ikke utgjør en enhetlig bransje, men favner mange ulike aktører, mål, strukturer og praksiser. Dette krever et helhetlig politisk rammeverk som ikke ser kunstnerisk og kommersiell virksomhet som motsetninger, men som gjensidig forsterkende dimensjoner. Resultatet av dagens politikk er at næringspotensialet i norsk musikk ikke realiseres godt nok på tross av et rikt mylder av talent og initiativ. Veien fra kunstnerisk kvalitet til bærekraftig næring blir heller ikke systematisk utnyttet av bransjen selv, og et behov for å styrke kompetanse og struktur i feltet kommer til syne. Dagens rammer og strukturer for norsk musikknæring er utilstrekkelig og skaper potensialsvinn når talent, rettigheter, selskap og innhold ikke utvikles kommersielt eller overtas av utenlandske aktører. Utvalget peker på at det ikke finnes én løsning på disse utfordringene, men at de krever helhetlig innsats for å løfte musikknæringen gjennom styrket kapitaltilgang, kompetanse, markedsarbeid, rettighetsforvaltning, rammevilkår som for eksempel mva.-regelverket og eksport. Musikkeksport kan ikke vokse uten at det også finnes solide nasjonale strukturer for musikknæringen. Behovet for en sterkere infrastruktur og bedre rammevilkår for musikknæring og rettighetsforvaltning synes både i musikkfeltets egen organisering og organiseringen av næringspolitikken. Del III gjennomgår også globale utviklingstrekk som digital plattformutvikling, kunstig intelligens og hvordan eierskap til musikk og framføringsarenaer flyttes ut av landet.

Til sist i del III presenteres utvalgets samlede vurderinger og anbefalinger knyttet til musikk som næring. Det framheves to avgjørende forutsetninger for å realisere vekst:

• Musikk må bli et reelt næringspolitisk anliggende. Det etterlyses økt forståelse innenfor virkemiddelapparatet og en aktiv og målrettet politikk for kulturell og kreativ næring, der musikknæringen anerkjennes som en vekstsektor.

• Bransjen selv må utvikle kompetanse og strukturer. Det trengs profesjonalisering, bedre selskapsbygging samt større bevissthet rundt rettigheter og forretningsmodeller.

1.1.4 Del IV: Kunnskapsbehov framover

Del IV av utredningen peker på hvilke kunnskapshull som må tettes for at politikken skal kunne utvikles i tråd med samtidens behov. Kapittelet bygger videre på resultater og vurderinger fra hele utredningen og peker på områder der det er særlige behov for forskning, datainnsamling og systematisk dokumentasjon.

Et sentralt anliggende er at en flerstemt musikkpolitikk for framtiden krever et kunnskapsgrunnlag som speiler musikkfeltets mangfold og kompleksitet. Dagens statistikk og forskning er for snevert utformet til å fange opp alt fra uformelle praksiser og minoritetsuttrykk til nye forretningsmodeller og digitale vaner. Utvalget påpeker at selv om Statistisk sentralbyrå og Kulturdirektoratet har forbedret kulturstatistikken de siste årene, er det fortsatt betydelige blinde flekker i det samlede datagrunnlaget.

Kunnskapsbehovene som identifiseres befinner seg på fem hovedområder:

1. Mangfold og representasjon

Det er et stort behov for mer kunnskap om samisk musikk, nasjonale minoriteters musikkuttrykk og musikkpraksiser blant nyere migrasjonsgrupper. I tillegg etterlyses mer systematisk oversikt over hvordan ulike grupper – særlig minoriteter og personer med funksjonsvariasjon – er representert i musikklivet både som utøvere og som publikum.

2. Barrierer og drivere for deltakelse

Utvalget peker på behov for mer forskning på hvordan strukturelle, økonomiske og kulturelle barrierer påvirker ulike gruppers muligheter til å delta. Kunnskap om hvordan musikklivet møter mennesker med funksjonsvariasjoner og hvilke tiltak som kan sikre reell inkludering etterlyses.

3. Publikum og musikkbruk

Dagens innsikt i publikums bruk av musikk, spesielt digital bruk, er fragmentert. Mye av den mest detaljerte kunnskapen er dessuten ikke offentlig tilgjengelig. Utvalget etterlyser både bedre offentlige data og mer finmasket innsikt i hvordan ulike publikumsgrupper forholder seg til musikk i det digitale landskapet.

4. Tverrsektorielt samspill og samfunnsverdi

Et viktig kunnskapsbehov handler om hvilke verdier musikk skaper i skjæringsfeltet mot andre sektorer, særlig utdanning, helse, næring og integrering. Det er behov for forskning som viser hvordan musikk kan bidra til sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft. Her inngår også dokumentasjon av musikkens betydning for livskvalitet, mestring og fellesskap i ulike institusjonelle kontekster.

5. Musikknæringens utvikling

Utvalget peker på behov for en helhetlig og kontinuerlig bransjestatistikk som dekker hele verdikjeden i musikknæringen fra artister og komponister til forvaltere, mellomleddaktører, produsenter og teknologiselskaper. Særlig etterlyses bedre data etter at IFPI sluttet å publisere salgsstatistikk i 2020. I tillegg må det ryddes i næringskategorier og klassifiseringssystemer (som NACE-kodene), slik at kunnskapsgrunnlaget blir presist og relevant.

1.1.5 Utvalgets samlede anbefalinger

Kapittel 4, 5, 7, 13 og 19 inneholder eksplisitte anbefalinger.

Anbefalinger i del I Musikkens betydning for mennesker og samfunn

Kapittel 4: Samfunnets musikk

4.5 Musikk i internasjonale relasjoner

Utvalgets anbefalinger til myndighetene oppsummert:

• Styrke Utenriksdepartementets og utenriksstasjonenes bruk av musikk som diplomatisk verktøy.

• Fremme nordisk kulturpolitisk samarbeid og samarbeid i Barentsregionen med særlig vekt på støtte til det flerkulturelle musikklivet som opererer på tvers av statsgrenser.

• Integrere musikk i Norges oppfølging av FNs bærekraftsmål.

• Styrke kulturkompetanse i bistand og innføre ordninger for kultur og musikk i bistand og samarbeid med det globale sør.

• Opprette varige samarbeid mellom Kultur- og likestillingsdepartementet, Utenriksdepartementet og Kunnskapsdepartementet om utvikling av prosjekter som kombinerer kultur, diplomati og kunnskap.

4.7 Musikk i utdanningen

Utvalgets anbefalinger til myndighetene oppsummert:

• Gjøre musikk til et obligatorisk fag i grunnskolelærerutdanningen.

• Styrke musikkfaglig kompetanse og sang i barnehagelærerutdanningen.

• Prioritere generell musikkfaglig kompetanse i etter- og videreutdanningstilbudet for lærere.

• Innføre kompetansekrav for musikklærere i grunnskolen.

• Ruste opp musikkrom.

• Styrke samarbeidet mellom barnehager, grunnskoler, kulturskole, SFO og frivillig musikkliv i lokalsamfunnene.

• Kommunene bør vedta den nye rammeplanen for kulturskolen.

• Styrke musikkens plass i DKS gjennom kompetansetiltak og bedre samordning mellom skole, kulturskole og frivillig musikkliv.

Utvalgets anbefalinger til skolene oppsummert:

• Øke bruken av musikk som felles aktivitet.

• Øke bruken av musikk som læringsaktivitet i andre fag.

• Øke samarbeidet med kulturskole, SFO og frivillig musikkliv.

4.8 Musikk som helse

Utvalgets anbefalinger til myndighetene oppsummert:

• Etablere tilskuddsordning for musikk og helse med søkbare midler til kommuner som vil lage helhetlige planer for utvikling av praksis innenfor musikk og helse.

• Etablere prøveprosjekter med sosiale resepter der deltakelse i musikkaktiviteter inngår.

• Opprette tilskuddsordning for demenskor.

• Lage oversikt over beste praksis for etablering og drift av musikkaktiviteter for ulike pasientgrupper.

• Etablere prosjektmidler som stimulerer til initiativ og økt gründerskap med utgangspunkt i musikk som helseressurs.

• Opprette musikkterapiutdanning i Nord-Norge, Tromsø.

• Initiere forskningsprosjekter om joikens helsefremmende potensial.

• Gi opplæring og ressurser til helsepersonell om hvordan joik kan brukes som verktøy i behandling og omsorg.

4.9 Musikk og bærekraft

Utvalgets anbefalinger til myndighetene oppsummert:

• Utvikle virkemidler som synliggjør og styrker musikkens bidrag til oppnåelsen av bærekraftsmålene.

• Innføre klima- og miljøkrav i musikkrelaterte tilskuddsordninger med differensiert utforming tilpasset ulike aktørers forutsetninger og rammevilkår.

• Legge til rette for klimatiltak i musikksektoren gjennom veiledning, kompetanseprogrammer og egne tilskuddsordninger med insentiver for bærekraftige løsninger.

• Opprette en støtteordning for offentlig samtale og ytringsrom under Kulturdirektoratets klimaprogram.

Kapittel 5: Samisk musikk og joik

Utvalgets anbefalinger til myndighetene oppsummert:

• Etablere et institusjonelt hjem for joik.

• Etablere en rettighetskategori for joik.

• Opprette et joikefond.

• Styrke utdanningstilbudet i joik og samisk musikk.

• Styrke profesjonelle ledd og bransjefaglige møteplasser i samisk musikkliv.

• Styrke samisk musikkeksport og internasjonalisering.

• Styrke Sametingets kulturbudsjett.

Kapittel 7: Samisk og nasjonale minoriteters musikkliv og folkemusikk

Utvalgets anbefalinger til myndighetene oppsummert:

• Etablere et nasjonalt ressurssenter for immateriell kulturarv.

• Etablere et fond for utøvere innen tradisjonsmusikk.

• Utforme tilpassede støtte- og stipendordninger.

• Utvikle digital infrastruktur for immateriell kulturarv.

• Stimulere til etablering av partnerskap og nettverk mellom folkemusikkmiljøer og samiske og nasjonale minoriteters musikkmiljøer.

• Gi formidlingsinstitusjoner et tydelig ansvar for mangfold i tradisjonsmusikkfeltet.

• Utrede samspill mellom frivillighet og profesjonelle aktører.

• Integrere samisk og minoritetsmusikk i alle deler av utdanningssystemet.

• Skape likeverdige møteplasser og produksjonsfellesskap.

• Styrke synligheten av samisk og minoritetsmusikk i mediene.

Anbefalinger i del II Musikklivets organisering og politikk

Kapittel 13

Virkemidler for det profesjonelle musikkfeltet

Utvalgets anbefalinger til myndighetene oppsummert:

• Utvalgets flertall: Etablere en tilskuddsordning for institusjoner og semiinstitusjoner i Kulturdirektoratet.

• Utvalgets flertall: Etablere en tilskuddsordning for musikksentre, organisasjoner og kompetansesentre i Kulturdirektoratet.

• Utvalgets mindretall: Overføre flere kulturpolitisk viktige satsinger til statsbudsjettet.

• Gjennomgå strukturen og politikken for regionoperaer og distriktsoperaer for å sikre at aktivitet og vilkår er bedre balansert.

• Øke midlene til musikkordningene i Kulturfondet, særlig ordningene for komposisjon og produksjon og arrangørstøtte. Fordelingen mellom festivaler og helårsarrangører bør balanseres. (Anbefalinger knyttet til flere av Kulturfondets ordninger kommer i del III.).

• Styrke Statens kunstnerstipend og øke antallet hjemler til musikkfeltet.

• Etablere en nasjonal scene for samtidsmusikk.

• Forenkle rapporteringskrav på små tilskuddsmidler.

• Styrke mangfoldskompetansen og representasjonen av mangfold i forvaltningen og besluttende organer.

• Gjennomgå kriteriene i støtteordninger for profesjonell musikkvirksomhet slik at de ikke ekskluderer mennesker med funksjonsvariasjoner.

Utvalgets anbefalinger til musikkinstitusjonene oppsummert:

• Styrke arbeidet med publikumsutvikling og inkludering.

• Styrke kjønnsbalansen og øke mangfoldskompetansen og -representasjonen i nøkkelroller.

• Øke bruken av norsk samtidsmusikk og bestille flere verk av norske opphavere.

Utvalgets anbefaling til Den norske kirke oppsummert:

• Styrke musikkvirksomheten.

Utvalgets anbefalinger til talentsatsinger og institusjoner innenfor høyere utøvende musikkutdanning oppsummert:

• Styrke arbeidet for en mer mangfoldig rekruttering.

• Styrke arbeidet med å sikre at opplæringen er i samsvar med arbeidsvirkeligheten for profesjonelle musikere.

Virkemidler for det frivillige og egenorganiserte musikkfeltet

Utvalgets anbefalinger til myndighetene oppsummert:

• Etablere flerårige, forutsigbare grunntilskudd med gradvis opp-/nedtrapping (for eksempel maksimalt 25 prosent endring per år).

• Innføre bredere bruk av objektive og etterprøvbare kriterier i driftstilskudd. Begrense antall navngitte tilskuddsmottakere og samle flere aktører i generelle ordninger.

• Forskriftsfeste at spillemidler skal forbeholdes det sivile samfunn, frivilligheten og andre ikke-kommersielle kulturformål.

• Legge tilskuddsforvaltning til eksisterende paraplyorganisasjoner (f.eks. Norsk musikkråd).

• Forenkle byråkrati, og redusere antall forvaltere og ordninger.

• Støtte opp under initiativ som fører til at korfeltet og andre sjangermiljøer og organisasjoner kan konsolideres.

• Videreutvikle Tilskudd.no som saksbehandlingsverktøy.

• Styrke fylkesmusikkrådenes og regionale kulturkretsers rolle.

• Øke innsatsen for kompetanseutvikling i ensembleledelse, særlig for kor.

• Integrere kulturskolen tettere i kommunens planverk som ressurs for frivilligheten.

• Styrke forutsetningene for musikkaktiviteter i fritidsklubbene.

• Opprette en ressursgruppe for kunnskapsbygging og rådgivning for bedre tilrettelegging for mennesker med funksjonsvariasjoner.

• Harmonisere satsene for studietilskudd i Kultur- og likestillingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet for lik studievirksomhet på musikkområdet.

Utvalgets anbefalinger til musikkfrivilligheten oppsummert:

• Utforske mulighetene for samordning og forenkling av organisasjonsstrukturene.

• Jobbe med bredere rekruttering og barrierefri deltakelse.

• Tilrettelegge for mennesker med funksjonsvariasjoner.

Virkemidler for infrastrukturen for musikk

Utvalgets anbefalinger til myndighetene oppsummert:

• Kommunen som lokal planmyndighet bør ha en plan for kulturarenautvikling, som er integrert i det helhetlige kommunale planverket. Det bør stilles krav om kommunal arenaplan i tilknytning til offentlige investeringstilskudd.

• Se statlige tilskuddsordninger til kulturarenaer i sammenheng. Det bør sees særskilt på hvordan ordningene bidrar til universell utforming og tilgjengelighet.

• Kommunen som skoleeier må ta ansvar for at skoler fungerer som kulturhus utenom skoletid.

• Stille krav om akustisk egnede rom i alle nye skolebygg (NS 8178/ISO 23591).

• Fremme bruk av kommunale husleietilskudd til profesjonelle og frivillige kulturakører.

• Prioritere oppgradering og flerbruk av eksisterende bygg framfor nybygg.

• Forbedre tilgangen til kirkerom for musikk – vurdere kostnadsreduserende tiltak.

• Utarbeide nasjonal veileder for utvikling av kulturlokaler.

• Styrke kunnskapsgrunnlaget om behov for lokaler i hele musikkfeltet.

• Styrke satsingen på klimavennlig infrastruktur og bærekraftige arenaer gjennom støtte til tiltak innenfor gjenbruk, flerbruk, energieffektivisering og andre grønne investeringer.

• NRK bør utvikle en strategi for å synliggjøre nasjonale minoriteters musikk.

• Styrke redaksjonene for nisjemedier innen musikk gjennom ordningen for tidsskrift og kritikk i Kulturrådet.

Utvalgets anbefalinger til musikkfeltet oppsummert:

• Tenke grønn omstilling i rehabilitering av lokaler, investeringer og innkjøp av utstyr.

• Satse på kompetanseutvikling i alle ledd av bransjen; ta i bruk eksisterende ressurser som Grønt veikart og Kulturroms sjekkliste.

Virkemidler for en helhetlig musikkpolitikk på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer

Utvalgets anbefalinger til myndighetene oppsummert:

• Styrke koordineringen mellom musikkpolitikken og nasjonale sektorpolitikker. Det bør etableres et koordinerende ledd i Kultur- og likestillingsdepartementet for slik samordning.

• Fylkeskommunen som regional samfunnsutvikler bør styrke koblingen mellom musikkfeltet og andre politikkområder, som helse, miljø, utdanning og næring.

• Fylkeskommunen bør ta større ansvar for koordinering av fordypningstilbud i kulturskole og talentutvikling, og ivareta utdanningsprogrammet for musikk, dans, drama i videregående opplæring.

• Offentlige myndigheter bør legge til rette for partnerskap der næringsliv, sivilsamfunn og musikkfeltet utvikler bærekraftige løsninger, for eksempel innenfor grønn teknologi, sosial innovasjon og folkehelse.

• Statlige, fylkeskommunale og kommunale tilskuddsordninger må ivareta mangfold i uttrykk, sjangre, aktører og publikumsgrupper

Anbefalinger i del III Musikk som næring

Utvalgets anbefalinger til myndighetene oppsummert:

• Satse helhetlig på musikk som næring som del av en tverrsektoriell musikkpolitikk og anerkjenne musikkens næringspotensial med tallfestede målsettinger for næringsutvikling og oppfølging i nasjonal bransjestatistikk.

• Gi Innovasjon Norge et tydeligere og større mandat for å utvikle et bedre tilpasset virkemiddelapparat for kreativ næring, inkludert musikkbransjen.

• Tilpasse virkemiddelapparatets innovasjonskrav til musikkbransjens særtrekk.

• Utrede opprettelse av et nasjonalt investeringsfond for musikknæringen.

• Sikre forutsetningene for oppstart, skalering og vekst av selskaper som forvalter musikkrettigheter, både for å sikre nasjonal bransjeutvikling og økt eksport.

• Fylkeskommunene bør styrke sin rolle i å legge til rette for kreativ næring, for eksempel gjennom særskilte oppdrag til sitt regionale Innovasjon Norge-kontor.

• Etablere et opplysningskontor for norsk musikk.

• Styrke velfungerende ordninger for markedsføring, for eksempel i Music Norway og Fond for lyd og bilde.

• Utrede om det bør innføres uoverdragelige vederlagsretter for bruk i strømmetjenester og ved opptrening av kunstig intelligens, og i så fall hvordan slike rettigheter bør utformes.

• Utrede en pensjonsordning for selvstendig næringsdrivende musikere.

• Øke kompetanse og sørge for konsistent saksbehandling i Nav for personer med lappeteppeøkonomi, samt bedre rådgivningstjenester om hvilke ordninger som gjelder, beregningsgrunnlag og kombinasjon av ytelser.

• Utvikle kompetanse og et systematisert kunnskapsgrunnlag for myndigheter, interesseorganisasjoner og arbeidsgiver-/arbeidstakerorganisasjoner for å sikre rimelig betaling for kunstnere.

• Utrede merverdiavgiftsgrunnlaget på kulturområdet generelt og musikkområdet spesielt med bransjeundersøkelser som kartlegger konsekvenser av en både null mva.-sats, lav mva.-sats og full mva.-sats og frivillig momsregistrering.

• Styrke Kulturrådets ordning for publiseringsstøtte og prosjektstøtte til fonogram.

• Opprettholde en sterk og tydelig kulturpolitikk som motvekt til global markedsutvikling, plattformisering og maktkonsentrasjon.

Utvalgets anbefalinger til musikkbransjen oppsummert:

• Utforske muligheter for å øke størrelsen på selskapene i bransjen.

• Vektlegge mangfoldig rekruttering.

• Utvikle egen bransjekompetanse som bidrar til å sikre grunnlaget for næringsutvikling på aktørnivå.

• Utfordre egne holdninger til og innretning av musikk som næring i profilering, oppdragsvirksomhet og markedsføring av musikk.

Utvalgets anbefalinger for høyere musikkutdanning oppsummert:

• Styrke arbeidslivsrelevans og næringskompetanse innenfor høyere musikkutdanning.

1.2 English Summary

Music is one of our most accessible and diverse forms of cultural expression. It brings people together, expresses identity, and creates meaning as an art form, as a space for community, and as a pathway to livelihood. This report is the result of extensive work undertaken to explore what music means to individuals, groups, and society at large; how the Norwegian music sector is organised; the conditions under which its actors operate; and the opportunities and challenges that characterise music as an industry. Taken together, the report provides a knowledge base that can contribute to a more coherent, forward-looking, and polyphonic music policy.

Norway currently has a comprehensive set of public policy tools for music, which by international standards provides favourable framework conditions for both professional and voluntary actors. Nevertheless, the commission points out that this system has evolved through a layer-upon-layer policy logic over time, lacking sufficient coordination particularly across sectors and levels of governance. Furthermore, digitalisation, demographic changes, the climate transition, and a fragmented public discourse have created new challenges and opportunities for the music sector.

Through this report, the commission presents a new policy framework for music. It is anchored in a polyphonic perspective that emphasises diversity, sustainability, geographic and social equity, as well as cross-sectoral cooperation. Music is understood both as art and culture, while also being connected to health, education, business, and broader societal development. This calls for a shift from a relatively uniform governance within the boundaries of cultural policy to a more integrated approach, where policies from multiple sectors such as health, education, foreign affairs, justice, and labour work in concert to better capture the complexity and potential of contemporary musical life

1.2.1 Part I: The Significance of Music for Individuals and Society

Part I explores how music manifests itself across multiple sectors of society and arenas of everyday life. It highlights how music generates value in numerous ways simultaneously not only as art, but also as a contributor to democracy, civil society, identity, social participation, preparedness, international relations, education, health, and sustainability. The significance of music spans the entire life course from a child’s first sensory experiences in the womb, to shared experiences in older age, and the processing of grief at the end of life. Music operates emotionally, physically, and relationally, and the commission examines how these qualities contribute to quality of life.

The report links music to the fundamental conditions necessary for living a good life. Central perspectives here include the concept of resonance (cf. Hartmut Rosa) and the understanding of human capabilities (cf. Aristotle, Nussbaum, and Sen). These concepts are used to demonstrate that music fosters a connection to something beyond oneself, and creates opportunities for the development of human potential both individually and collectively. The commission also introduces the term loss of potential to describe the loss of human resources, value creation, and societal contributions that occurs when political frameworks and policies fail to recognise, support, or facilitate the initiative, competence, and developmental capacity that exists among citizens. This part of the report shows the role that music plays - and can play - in realising potential in education and as a health resource.

Part I illustrates how music creates identity, belonging, and community. The chapters underscore how music both carries and revitalises cultural heritage, and can serve as a vehicle for social inclusion. The importance of music for identity and life mastery is made visible across a broad spectrum from hip hop as a form of expression for multicultural youth, to queer musical practices, to community-building in traditional music environments. Music plays a particularly important role in giving voice to minorities. At the same time, the report critically examines how diversity has historically been understood in cultural policy, and highlights the consequences this has had for the country’s minority populations.

The report places particular emphasis on the musical life of the Sámi people and of national minorities. It documents both marginalisation and renewal: the joik and other Sámi forms of expression were long subject to suppression, but are now being revitalised in a dynamic space where artistic innovation converges with broader struggles for recognition, rights, and self-determination. Kven and Romani music are also experiencing growth, with new generations combining tradition and innovation a development described by some as «the Kven spring.» Revitalisation efforts among the Forest Finns, the Romani people, and Jewish communities are likewise highlighted. Here, the commission points to the need to understand intangible cultural heritage as lived culture, and to acknowledge the intrinsic value of minority musical life.

Folk music and folk dance are presented in Part I as both local and national resources for social sustainability. The report shows how these practices have historically contributed to nation-building, while today also serving as meeting grounds across generations, backgrounds, and genres. In Chapter 7, the commission argues that the concept of folk music should be expanded to encompass multi-traditional expressions including Sámi, national minority traditions, and traditional expressions from ethnic minorities in Norway. This, it concludes, requires a broader cultural policy framework.

1.2.2 Part II: The Organisation and Governance of the Music Sector

Part II of the report analyses the organised structures of the music sector, and how these are supported, managed, and framed through public policy. To provide an analytical framework, the report distinguishes between the voluntary-based music field, the publicly-based music field, and the market-based (commercial) music field. Within the publicly-based field, a further conceptual distinction is made between institutions, semi-institutions, and the independent field. The report introduces the concept of semi-institutions to capture actors that occupy an intermediary position between institutions and the independent field, having developed stable music activities over time. This particularly applies to certain music ensembles and festivals that have received public funding for many years.

The report provides a thorough and wide-ranging review of policy tools, levels of governance, funding schemes, and the division of responsibilities within what constitutes today’s cultural policy landscape for music in Norway. A recurring feature of music policy is its sedimentary development: music policy has been built up layer by layer over time, where new funding schemes and structures have been added without phasing out the old ones. The result is a fragmented and at times opaque system of policy tools, characterised by a variety of administrative bodies, inconsistent criteria, and limited strategic coordination. This creates particular challenges for actors who must navigate complex application systems with varying reporting requirements and limited predictability.

The commission documents that music policy today stretches across numerous policy areas health, education, business, justice, labour, and foreign affairs yet policy design has to a limited extent captured this cross-sectoral reality. There is a need for a more integrated understanding of the roles and values of music, and how these align with political objectives beyond the cultural field alone.

The core of the analysis in Part II concerns the cultural policy tools for the music sector. The report distinguishes between legal, economic, organisational, communicative, administrative, and competence- and network-building policy tools. For the professional music sector, the report reveals significant disparities in the allocation and accessibility of state funding. These disparities are particularly evident in the distribution across genres: classical music and opera are strongly represented within the permanent institutional structure, while rhythmic genres, popular music, and minority expressions are to a much greater extent dependent on project-based schemes.

Within the professional music sector, semi-institutions are particularly highlighted as a group that tends to fall between the cracks: they have established structures and stable operations, but lack the predictability afforded to permanent institutions. This applies to, among others, ensembles, festivals, and larger dissemination arenas that are currently largely dependent on annual project-based grants from Arts Council Norway, yet are often too large and complex to be classified as independent actors. These entities have limited access to long-term financing and are not part of the division of responsibilities between state, county, and municipality that applies to permanent institutions.

The commission proposes a more functional and differentiated policy framework for the professional music sector, one that better reflects the diverse roles and needs of its actors. This includes a review of the grant schemes administered by Arts Council Norway and the development of more targeted measures for semi-institutions. On this point, the commission is divided: while the majority supports establishing grant schemes under Arts and Culture Norway (the Norwegian Directorate for Culture) for both institutions and semi-institutions, the minority recommends transferring several semi-institutions currently supported through Arts Council schemes to the state budget. The commission as a whole emphasises the need for simpler and more accessible funding schemes for small-scale actors and new initiatives. It also highlights the importance of recognising the audience as an active stakeholder in music policy.

As previously noted, the report makes an analytical distinction between the voluntary-based, publicly-based, and commercially-based music fields. At the same time, this categorisation is challenged by the real-life situations described in the report, which reveal how the boundaries between these domains are often fluid. Many actors in the music field operate across sectors, and existing policy tools are poorly adapted to this hybrid reality. State-level economic policy tools for the voluntary and self-organised music sector are largely separated from those directed at the professional field. The voluntary and self-organised music scene encompasses everything from well-established organisations to informal and flexible communities choirs, brass/marching ensembles, orchestras, and bands that strengthen local communities and contribute to learning and quality of life. The policy tool landscape appears complex and fragmented, and the report identifies a clear need for coordination and simplification while also safeguarding the voluntary sector’s need for autonomy and flexibility.

Music infrastructure is understood broadly as the physical conditions such as venues, rehearsal spaces, and equipment, but also as a vibrant public sphere for music, encompassing various channels and platforms for dissemination, preservation, critique, and reflection. The situational analysis highlights deficiencies in access to suitable spaces and arenas for musical activity, and points to the vital role played by media, music education institutions, museums, libraries, and archives within a holistic music ecosystem.

The interplay between policy tools at different levels of government is also addressed in Part II. National, county, and municipal measures complement each other in enabling musical activity across the country, but there is, in many cases, a need for better coordination. Municipalities are as important as the state in terms of financial support particularly for the voluntary and self-organised music sector. As a regional developer, the county authority has the potential to assume a greater coordinating role, including in connecting the music field with other policy areas such as health, education, and business.

Part II concludes by examining how public policy tools contribute to diversity and social sustainability within the music sector, and reveals that significant barriers still prevent the realisation of genuine diversity. This concerns, firstly, diversity of expression as evidenced by the uneven access to support mechanisms across musical genres. Secondly, it concerns human diversity; individuals with minority backgrounds or disabilities have, to a lesser extent than the majority population, access to resources, networks, and arenas for musical participation and expression. The commission highlights the need for a more comprehensive and structurally embedded diversity policy one in which diversity is understood as a prerequisite for a sustainable and democratic musical life.

Taken as a whole, Part II points to the need for a more coherent, flexible, and forward-looking music policy one capable of addressing the sector’s increasing complexity, ensuring diversity of expression and diversity of people, and supporting both artistic quality and societal relevance. What the commission refers to as a polyphonic music policy.

1.2.3 Part III: Music as an Industry

Part III of the report illustrates how the Norwegian music industry encompasses both artistic and commercial value, and calls for a policy framework that reflects this breadth. It is argued that a forward-looking music policy for the market-based music field must be developed as a shared responsibility between cultural and industrial policy, with tailored systems that benefit both the industry and society at large. The report explores how the commercial music field in Norway is organised, what its drivers and barriers are, and how public policy tools influence business development, growth, and value creation.

Norway’s music scene is rich and diverse, but the economics and commercial logics of music are not sufficiently understood or recognised neither within the sector itself, nor in the broader policy landscape for culture and business. The music industry is highly diverse: ranging from sole proprietorships to larger companies, and from niche actors operating nationally to export-oriented enterprises with a global reach. The spectrum of actors includes, among others, musicians, composers, conductors, artist managers, record labels, concert organisers, studio owners, rights administrators, equipment suppliers, and professionals in music therapy and instrument craftsmanship. Motivations for engaging in commercial activity vary from business growth and export ambitions to viewing enterprise as primarily a practical structure for organising one’s own artistic practice.

Part III provides an overview of the economy of the music industry and the flow of funds along the music value chain from creation to distribution and consumption. Financial flows within the domains of recorded music, live music, and copyright are discussed, including synchronisation and events. Value creation in the music industry is closely tied to the management of intellectual property rights, and rights-related competence is highlighted as a critical factor for professionalisation and economic viability. At the same time, the contractual and regulatory systems are fragmented and opaque, and often difficult to navigate. This complexity has intensified with digitalisation, which in turn affects the organisation of the industry, its distribution mechanisms, and the roles and relationships between actors.

The industry is characterised by mixed income streams, informal networks, and project-based work structures. It is composed mainly of small enterprises and self-employed individuals, which fosters flexibility and creativity, but also exposes the sector to considerable vulnerability. This structure has consequences for development potential and working conditions. The report highlights imbalances in employment terms, particularly regarding gender representation, inclusion, social security, and career development. It underlines the potential for broader recruitment and the need to support subcultures and communities outside institutional settings. The concept of navigational patterns is introduced to describe how actors find pathways and contribute to entrepreneurship, innovation, and business development in a landscape with few formal structures and many unpredictable factors.

The policies that support business development and the legal frameworks regulating music rights constitute essential structural conditions for the music industry. The report identifies several structural challenges, noting that general business policies are not sufficiently adapted to the specific characteristics of the music sector. The music industry often struggles to meet conventional innovation criteria, and many policy schemes are poorly suited to small-scale actors or to business development based on intangible assets. The report also examines rights management and relevant legislation affecting the music industry most of which is developed in alignment with EU regulations, but increasingly challenged by ongoing technological developments.

A key insight is that the music industry is not a single, coherent sector, but a heterogeneous landscape of actors, objectives, structures, and practices. This diversity calls for a holistic policy framework one that does not regard artistic and commercial activity as opposites, but as mutually reinforcing dimensions. As it stands, current policies do not sufficiently realise the commercial potential of Norwegian music, despite an abundance of talent and initiative. The path from artistic quality to sustainable business is also not systematically cultivated by the industry itself, revealing a need for strengthened competence and organisational capacity across the field.

The current policy structures for the Norwegian music industry are inadequate and result in loss of potential when talent, rights, companies, and content are neither developed commercially nor retained nationally. The commission stresses that there is no single solution to these challenges; rather, they require a coordinated and long-term effort. This includes improved access to capital, competence development, market-building, rights management, and more suitable framework conditions such as VAT regulations and stronger support for export initiatives. Music export cannot grow without solid national structures to support the music industry. The need for stronger infrastructure and more appropriate policies is evident both within the organisation of the music sector itself and in the way business policy is currently designed.

Part III also addresses global developments, including the rise of digital platforms, artificial intelligence, and the increasing relocation of music ownership and performance venues to actors outside of Norway.

Two key prerequisites for achieving growth are emphasised:

• Music must become a genuine concern of industrial policies. There is a need for greater recognition within the policy system and for active, targeted policies for the cultural and creative sectors, in which the music industry is acknowledged as a growth sector.

• The industry itself must develop competence and structures. There is a need for increased professionalisation, stronger enterprise development, and greater awareness of rights and viable business models.

1.2.4 Part IV: Future Knowledge Needs

Part IV of the report identifies critical knowledge gaps that must be addressed for policy development to meet the needs of contemporary society. This chapter builds on findings and assessments from across the entire report and highlights areas where there is a particular need for research, data collection, and systematic documentation.

A central concern is that a polyphonic music policy for the future requires a knowledge base that reflects the diversity and complexity of the music sector. Current statistics and research frameworks are too narrowly designed to capture the full range of activity from informal practices and minority expressions to new business models and digital habits. The commission notes that although Statistics Norway and Arts and Culture Norway for Culture have improved cultural statistics in recent years, significant blind spots remain in the overall data landscape.

The knowledge needs identified fall into five main areas:

1. Diversity and representation

There is a considerable need for more knowledge about Sámi music, the musical expressions of national minorities, and music practices among newer migrant communities. In addition, there is a need for a more systematic overview of how various groups particularly minorities and persons with disabilities are represented in the music sector, both as performers and as audiences.

2. Barriers and drivers of participation

The commission highlights the need for more research on how structural, economic, and cultural barriers affect different groups’ opportunities to participate. There is also a need for better understanding of how the music sector engages with people with disabilities, and which measures can ensure genuine inclusion.

3. Audiences and music consumption

Current insights into how audiences use music especially digital consumption are fragmented. Much of the most detailed knowledge is not publicly accessible. The commission calls for improved public data and more fine-grained understanding of how different audience groups engage with music in the digital landscape.

4. Cross-sectoral interaction and societal value

An important knowledge need concerns the value music creates at the intersection with other sectors particularly education, health, business, and integration. There is a need for research that demonstrates how music can contribute to social, economic, and environmental sustainability. This includes documentation of music’s significance for quality of life, empowerment, and community-building across various institutional contexts.

5. Development of the music industry

The commission points to the need for comprehensive and continuous industry statistics that cover the full value chain of the music sector from artists and composers to rights holders, intermediaries, producers, and technology companies. In particular, better data is needed following IFPI’s discontinuation of published sales statistics in 2020. In addition, industry classifications and coding systems (such as the NACE codes) must be revised to ensure that the knowledge base is accurate and fit for purpose.

1.2.5 The Commission’s Overall Recommendations

Chapters 4, 5, 7, 13 and 19 contain explicit policy recommendations.

Recommendations – Part I: The Significance of Music for Individuals and Society

Chapter 4: Music in Society

4.5 Music in International Relations

The commission’s recommendations to public authorities, summarised:

• Strengthen the Ministry of Foreign Affairs and Norway’s diplomatic missions in their use of music as a tool for diplomacy.

• Promote Nordic cultural policy cooperation and collaboration in the Barents Region, with particular emphasis on supporting multicultural musical life that operates across national borders.

• Integrate music into Norway’s implementation of the UN Sustainable Development Goals.

• Enhance cultural competence within development cooperation, and introduce dedicated mechanisms for culture and music in aid and partnerships with the Global South.

• Establish lasting cooperation between the Ministry of Culture and Equality, the Ministry of Foreign Affairs, and the Ministry of Education and Research on the development of projects that combine culture, diplomacy, and knowledge.

4.7 Music in Education

The commission’s recommendations to public authorities, summarised:

• Make music a mandatory subject in primary school teacher education.

• Strengthen music competence and singing in early childhood teacher education.

• Prioritise general music competence in in-service and continuing education programmes for teachers.

• Introduce qualification requirements for music teachers in primary education.

• Upgrade music rooms and facilities.

• Strengthen cooperation between kindergartens, primary schools, music and arts schools, after-school programmes, and voluntary music life in local communities.

• Municipalities should adopt the new national curriculum for music and arts schools.

• Strengthen the role of music within The Cultural Schoolbag (Den kulturelle skolesekken) through competence-building measures and improved coordination between schools, arts schools, and the voluntary music sector.

The commission’s recommendations to schools, summarised:

• Increase the use of music as a shared activity.

• Increase the use of music as a learning resource in other subjects.

• Strengthen collaboration with arts schools, after-school programmes, and the voluntary music sector.

4.8 Music as Health

The commission’s recommendations to public authorities, summarised:

• Establish a grant scheme for music and health, with funding available to municipalities wishing to develop comprehensive plans for practices within music and health.

• Launch pilot projects involving social prescribing, in which participation in music activities is included.

• Establish a dedicated grant scheme for dementia choirs.

• Compile an overview of best practices for initiating and running music activities for various patient groups.

• Introduce project funding that stimulates initiative and entrepreneurship based on music as a health resource.

• Establish a music therapy programme in Northern Norway, based in Tromsø.

• Initiate research projects on the health-promoting potential of joik.

• Provide training and resources to health professionals on how joik can be used as a tool in care and treatment contexts.

4.9 Music and Sustainability

The commission’s recommendations to public authorities, summarised:

• Develop policy tools that highlight and strengthen music’s contribution to achieving the Sustainable Development Goals.

• Introduce climate and environmental requirements in music-related grant schemes, with differentiated design adapted to the capacities and framework conditions of different actors.

• Facilitate climate action within the music sector through guidance, capacity-building programmes, and dedicated grant schemes offering incentives for sustainable solutions.

• Establish a funding mechanism under Arts and Culture Norway’s climate programme to support public dialogue and spaces for free expression.

Chapter 5: Sámi Music and Joik

The commission’s recommendations to public authorities, summarised:

• Establish an institutional home for joik.

• Introduce a dedicated rights category for joik.

• Create a joik fund.

• Strengthen educational opportunities in joik and Sámi music.

• Strengthen professional networks and industry arenas within the Sámi music sector.

• Enhance Sámi music export and internationalisation.

• Increase the Sámi Parliament’s cultural budget.

Chapter 7: Sámi and National Minorities’ Musical Life and Folk Music

The commission’s recommendations to public authorities, summarised:

• Establish a national resource centre for intangible cultural heritage.

• Establish a fund for performers in traditional music.

• Design tailored support and grant schemes.

• Develop digital infrastructure for intangible cultural heritage.

• Stimulate the formation of partnerships and networks between folk music communities and Sámi and national minority music communities.

• Assign dissemination institutions a clear responsibility for diversity in the field of traditional music.

• Assess the interaction between voluntary and professional actors.

• Integrate Sámi and minority music across all levels of the education system.

• Create equitable meeting spaces and collaborative production environments.

• Strengthen the visibility of Sámi and minority music in the media.

Recommendations – Part II: The Organisation and Governance of the Music Sector

Chapter 13:

Policy Tools for the Professional Music Sector

The commission’s recommendations to public authorities, summarised:

• Commission majority: Establish a grant scheme for institutions and semi-institutions under Arts and Culture Norway.

• Commission majority: Establish a grant scheme for music centres, organisations, and competence centres under Arts and Culture Norway.

• Commission minority: Transfer a greater number of strategically important cultural initiatives to the national budget.

• Review the structure and policy framework for regional and district opera institutions to ensure more balanced activity and conditions.

• Increase funding for music schemes under the Norwegian Cultural Fund, particularly those targeting composition, production, and organiser support. The balance between festivals and year-round organisers should be reviewed. (Additional recommendations concerning Cultural Fund schemes are found in Part III.)

• Strengthen the Government Grants for Artists scheme and increase the number of allocations dedicated to the music sector.

• Establish a national stage for contemporary music.

• Simplify reporting requirements for small-scale grants.

• Strengthen diversity competence and the representation of diverse perspectives in public administration and decision-making bodies.

• Review the eligibility criteria for professional music funding schemes to ensure they do not exclude individuals with disabilities.

The commission’s recommendations to music institutions, summarised:

• Strengthen efforts related to audience development and inclusion.

• Improve gender balance and increase diversity competence and representation in key roles.

• Expand the use of Norwegian contemporary music and commission more works from Norwegian creators.

The commission’s recommendation to the Church of Norway, summarised:

• Strengthen its music-related activities.

The commission’s recommendations to talent programmes and institutions in higher music performance education, summarised:

• Enhance efforts to promote more diverse recruitment.

• Strengthen alignment between educational content and the realities of working life for professional musicians.

Policy Tools for the Voluntary and Self-Organised Music Sector

The commission’s recommendations to public authorities, summarised:

• Establish multi-year, predictable core funding with gradual increases or reductions (e.g., a maximum change of 25 percent per year).

• Introduce broader use of objective and verifiable criteria in operating grants. Limit the number of named grant recipients and consolidate more actors into general schemes.

• Codify in regulation that lottery funds (spillemidler) are reserved for civil society, voluntary organisations, and other non-commercial cultural purposes.

• Delegate grant administration to existing umbrella organisations (for example the Norwegian Music Council).

• Simplify bureaucracy and reduce the number of administrators and funding schemes.

• Support initiatives that promote consolidation within the choral field and other genre-specific communities and organisations.

• Further develop Tilskudd.no as an administrative tool for application processing.

• Strengthen the role of county music councils and regional cultural centres.

• Increase efforts for skills development in ensemble leadership, particularly for choirs.

• Integrate municipal music and arts schools more closely into local planning as a resource for the voluntary sector.

• Strengthen the conditions for music activities in youth clubs.

• Establish a resource group for knowledge-building and guidance on improving accessibility for persons with disabilities.

• Harmonise the grant rates for study support across the Ministry of Culture and Equality and the Ministry of Education and Research, for equivalent educational activity in the field of music.

The commission’s recommendations to the voluntary music sector, summarised:

• Explore opportunities for coordination and simplification of organisational structures.

• Work towards broader recruitment and barrier-free participation.

• Facilitate inclusion of persons with disabilities.

Policy Tools for the Infrastructure of Music

The commission’s recommendations to public authorities, summarised:

• Municipalities, in their role as local planning authorities, should have a plan for cultural venue development, integrated into the overall municipal planning framework. A municipal venue plan should be a prerequisite for public investment grants.

• State funding schemes for cultural venues should be considered in relation to one another. Particular attention should be given to how these schemes contribute to universal design and accessibility.

• Municipalities, as owners of school buildings, must ensure that schools function as cultural centres outside of school hours.

• Require acoustically suitable rooms in all new school buildings (NS 8178/ISO 23591).

• Promote the use of municipal rent subsidies for professional and voluntary cultural actors.

• Prioritise upgrading and multi-use of existing buildings over new construction.

• Improve access to church spaces for music purposes; consider cost-reducing measures.

• Develop a national guide for the planning and development of cultural facilities.

• Strengthen the knowledge base on the need for facilities across the entire music sector.

• Increase investment in climate-friendly infrastructure and sustainable venues through support for measures such as reuse, multi-functionality, energy efficiency, and other green investments.

• NRK (the Norwegian Broadcasting Corporation) should develop a strategy to enhance the visibility of music from national minorities.

• Strengthen editorial offices for niche music media through the journal and criticism funding scheme administered by Arts and Culture Norway.

The commission’s recommendations to the music sector, summarised:

• Embrace green transition in the renovation of premises, investments, and equipment procurement.

• Invest in competence development across all parts of the sector; make use of existing resources such as the Green Roadmap and Kulturrom’s checklist.

Policy Tools for a Coherent Music Policy Across Sectors and Levels of Government

The commission’s recommendations to public authorities, summarised:

• Strengthen coordination between music policy and national sector policies. A coordinating body should be established within the Ministry of Culture and Equality to facilitate such cross-sectoral alignment.

• County authorities, as regional developers, should enhance the links between the music sector and other policy areas such as health, environment, education, and business development.

• County authorities should assume greater responsibility for coordinating advanced programmes in municipal music and arts schools and for talent development, as well as safeguarding music programmes in upper secondary education.

• Public authorities should facilitate partnerships in which the business sector, civil society, and the music field co-develop sustainable solutions for example within green technology, social innovation, and public health.

• State, county, and municipal grant schemes must promote diversity in forms of expression, genres, actors, and audiences.

Recommendations – Part III: Music as Industry

The commission’s recommendations to public authorities, summarised:

• Develop a comprehensive approach to music as an industry as part of a cross-sectoral music policy, and recognise the economic potential of music by setting quantifiable goals for business development and monitoring them through national industry statistics.

• Assign Innovation Norway a clearer and expanded mandate to develop a more suitable policy system for the creative industries, including the music sector.

• Adjust innovation requirements within the policy framework to reflect the specific characteristics of the music industry.

• Assess the establishment of a national investment fund for the music industry.

• Safeguard conditions for the establishment, scaling, and growth of companies managing music rights both to ensure national industry development and to increase export capacity.

• Establish an information office for Norwegian music.

• The county authorities should strengthen their role in facilitating the creative industries, for example by assigning specific tasks to their regional Innovation Norway office.

• Strengthen well-functioning schemes for marketing support, for example through Music Norway and the The Audio and Visual Fund (Fond for lyd og bilde).

• Assess whether inalienable remuneration rights should be introduced for use in streaming services and in the training of artificial intelligence, and if so, how such rights should be structured.

• Explore options for a pension scheme for self-employed musicians.

• Improve competence and ensure consistent case handling in the Norwegian Labour and Welfare Administration (NAV) for individuals with mixed-income livelihoods, as well as enhance advisory services concerning applicable schemes, calculation bases, and benefit combinations.

• Develop expertise and a systematic knowledge base among public authorities, interest organisations, and employers’ and employees’ associations to ensure fair remuneration for artists.

• Conduct a review of VAT regulations in the cultural field in general and the music sector specifically through industry surveys examining the consequences of zero-rated, reduced, and standard VAT rates, and voluntary VAT registration.

• Strengthen the Norwegian Cultural Fund’s schemes for publishing support and project support for phonograms.

• Maintain a strong and clearly defined cultural policy as a counterbalance to global market developments, platformisation, and concentration of power.

The commission’s recommendations to the music industry, summarised:

• Explore opportunities to increase company size within the industry.

• Emphasise diverse recruitment.

• Develop internal industry expertise that supports sustainable business development at the level of individual actors.

• Reconsider existing attitudes and approaches to music as a business in branding, commissioned work, and marketing strategies.

The commission’s recommendations for higher music education, summarised:

• Strengthen labour market relevance and business skills in higher music education.