10 Tiltak for å hjelpe en eller begge parter ut av et ekteskap inngått ved tvang

10.1 Innledning

I dette kapittelet foreslås det at adgangen i ekteskapsloven (§ 23) til å få direkte skilsmisse ved dom utvides til å gjelde tvangsekteskap generelt, herunder i de tilfellene der det er andre enn ektefellen som har utøvet tvangen.

Videre foreslås det endringer i straffeprosessloven slik at det blir utvidet adgang til å fremme krav om ugyldighet eller skilsmisse som borgerlige rettskrav i en straffesak selv om ektefellen ikke er siktet i saken.

10.2 Bakgrunn

Å tvinge noen til å inngå ekteskap mot sin vilje er forbudt ved lov, og er et overgrep mot hvert enkelt menneskes rett til selv å velge sin ektefelle. Denne friheten er også nedfelt i internasjonale konvensjoner, jf. kapittel 3. Likevel forekommer det at ekteskap blir inngått ved bruk av tvang. I kapittel 5 er det forsøkt gitt en oversikt over antall henvendelser om tvangsekteskap som er gjort til diverse hjelpeorganisasjoner. Denne er ikke uttømmende. Søk i databasen til Lovdata viser imidlertid at det fremmes få saker for domstolene som gjelder tvangsekteskap.

I høringsnotat fra juni 2002 foreslo departementet at fylkesmannen skulle få kompetanse til å erklære et ekteskap som ugyldig, dersom «begge ektefellene innen fem år fra inngåelsen av ekteskapet inngir felles erklæring om at han eller hun, eller begge, ved rettsstridig atferd er blitt tvunget til å inngå ekteskapet, og omstendighetene for øvrig kan tilsi at erklæringen er riktig. Fristen regnes fra den dag den som ønsker å gå til sak, fylte 18 år.»

I høringsrunden kom det sterke innvendinger mot forslaget. Det ble særlig pekt på hensynet til partene og til eventuelle barn. Ugyldighet innebærer at ekteskapet ikke anses for inngått, med virkninger både fremover og bakover i tid. Dette kan blant annet få betydning for farsskap, foreldreansvar, bidrag, pensjonsrettigheter og oppholdstillatelse. Et annet motargument var at den ene parten kan bli presset til å be fylkesmannen om å fatte vedtak om ugyldighet på grunn av tvang, fordi den andre ikke ønsker å gå gjennom en vanlig separasjons- og skilsmissesak. Flere høringsinstanser mente at disse sakene av rettssikkerhetsmessige grunner bør føres for domstolene. Det ble påpekt at disse sakene er så få i antall at det er liten grunn til å fire på rettssikkerhetsgarantiene for å spare domstolene og partene for bryderiet. Videre ble det hevdet at det forhold at tvangsekteskap er en straffverdig handling, i seg selv kan være en særlig grunn til å få saken for retten og dermed understreke alvoret i handlingen.

I Ot.prp. nr. 103 (2002-2003) valgte Barne- og likestillingsdepartementet ikke å fremme lovendring på dette punktet. Departementet uttalte imidlertid (på s. 25) at man ville «arbeide vidare med problemstillinga med tanke på å finne fram til ei løysing som kan hjelpe ein av partane eller begge ut av eit ekteskap inngått ved tvang, samtidig som ein tek godt nok vare på rettstryggleiken.»

Departementet fremmet i nevnte proposisjon imidlertid forslaget i høringsbrevets kapittel 4 om at fylkesmannen skal ha adgang til å reise sak for å få dom for at et ekteskap består eller ikke består. Denne bestemmelsen er nå inntatt i ekteskapsloven § 16 a.

10.3 Behov for endringer

Departementet vil understreke at det viktigste arbeidet mot tvangsekteskap er å styrke den unges mulighet og evne til å si nei på forhånd og å få respekt for dette i forhold til familien og omgivelsene for øvrig. I dette ligger også holdningsskapende tiltak overfor familien. Når det først foreligger et tvangsekteskap er det en svært tung prosess å få det oppløst og sikre muligheten for et trygt liv videre.

For personer som er tvangsgiftet kan ofte det største problemet være selve prosessen frem til standpunktet om å bryte ut. Konsekvensen av å bryte ut kan være represalier i form av trusler, vold og utestenging fra familie og venner. Hvis den som har brutt ut må holdes skjult (nytt bosted, sperret adresse mv.) vil dette innebære at vedkommende også må bryte med hele sitt nettverk, som venner, skole, arbeidssted mv. Hvis hjelpeapparatet heller ikke har ressurser til å stille opp, risikerer vedkommende å bli stående helt alene igjen. Når ekteskap er inngått vil det ofte være barn inne i bildet, noe som kan gjøre det enda vanskeligere å bryte ut. Vedkommende har da ikke bare seg selv å passe på. Et brudd vil også kunne være en påkjenning for barnet. Disse faktorene kan være med på å forklare hvorfor det fremmes så få saker om tvangsekteskap for domstolene.

I kampen mot tvangsekteskap er det flere tiltak som kan foreslås og iverksettes. Hovedinnsatsen skjer i regi av tiltaksprogrammet «Fornyet innsats mot tvangsekteskap - våren 2002», der tiltak 7 i kapittel 2 om regelverksendringer følges opp her.

Vurderingen av om det skal foreslås endringer i regelverket må sees i lys av de rettslige virkemidler vi allerede har. Det finnes allerede en del rettslige virkemidler som kan anvendes i tilfeller av tvangsekteskap, jf. kapittel 2. Foruten de ordinære reglene om separasjon og skilsmisse, kan både partene selv og fylkesmannen fremme sak for å få dom for at ekteskapet er ugyldig, jf. ekteskaps­loven § 16 tredje og fjerde ledd og § 16 a. I separasjons- og skilsmissesaker og saker der en part krever dom for ugyldighet, kan det ytes fri rettshjelp. I en straffesak om tvangsekteskap er påtalen ubetinget offentlig. Av mer forebyggende karakter er den nye regelen i ekteskapsloven § 6 om at folkeregistrene skal foreta prøvingen av ekteskapsvilkårene (i kraft 1. oktober 2004). Bestemmelsens formål er å sikre en bedre og mer ensartet kontroll av ekteskapsvilkårene, herunder å redusere antall tvangsekteskap. 1 Et ekteskap som inngås uten gyldig prøvingsattest fra folkeregisteret vil ikke være gyldig. Den styrkede kontrollen vil blant annet kunne forhindre at noen blir tvangsgiftet i Norge med en person som ikke har lovlig opphold i landet. 2

Når det gjelder muligheten for å komme seg ut av et ekteskap som er inngått ved tvang, er det først og fremst viktig at det er et godt utbygd støtteapparat som kan tilby hjelp over tid og ikke bare som akutt krisehjelp. 3 Det er viktig at støtteapparatet har ressurser til å yte hjelp også etter at tvangsekteskapet er blitt oppløst. Det er særlig viktig at de ulike offentlige instansene som den unge kommer i kontakt med har den nødvendige kompetanse til å hjelpe. Andre viktige tiltak er bistand fra hjelpeorganisasjoner, tilgang til psykolog og advokat, en godt fungerende barnevernstjeneste og mulighet for å søke tilflukt på et krisesenter. Informasjon om hvilken hjelp som finnes er også nødvendig.

I utgangspunktet mener departementet at de eksisterende reglene for å oppløse et tvangsekteskap er tilstrekkelige. Det kan imidlertid være noen områder med rom for forbedringer, som departementet har sett nærmere på i punkt 10.4 og 10.5.

10.4 Endringer i reglene om separasjon og skilsmisse

10.4.1 Gjeldende rett

Som omtalt i pkt. 2.2.3 er det et krav om en separasjonstid på ett år før partene kan kreve skilsmisse, jf. ekteskapsloven § 21. I tillegg kommer saksbehandlingstiden hos fylkesmannen. 4 Det er kun i svært alvorlige tilfeller at man kan få skilsmisse med én gang, og slike saker må føres for domstolene, jf. ekteskapsloven § 23.

I dag er det adgang til direkte skilsmisse dersom «den andre ektefellen med hensikt har forsøkt å drepe ham eller henne eller barna eller forsettlig har utsatt dem for alvorlig mishandling», jf. ekteskapsloven § 23. Det samme gjelder dersom ektefellen har opptrådt på en måte som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt for slik atferd.

Om den nærmere begrunnelsen for bestemmelsen uttalte Ekteskapslovutvalget: «En ektefelle som er utsatt for slike overgrep, må ha et berettiget krav på straks å få slutt på ekteskapet. Separasjon vil i slike tilfelle ikke alltid være tilstrekkelig fordi den svakere part, som er utsatt for overgrepene, kan gi etter for den annens press for å få gjenopptatt samlivet, noe som i tilfelle leder til at separasjonen faller bort. Man står her overfor alvorlige og vanskelige tilfelle, hvor en rett til umiddelbar skilsmisse er begrunnet i behovet for å beskytte ektefelle og barn. Utvalget forutsetter at skilsmisse i tilfelle kan oppnås forholdsvis raskt ved at domstolene påskynder behandlingen av saker av denne art.» 5

Hvorvidt det er tale om alvorlig mishandling må avgjøres konkret ut fra blant annet handlingens art og graden av alvor. 6 I følge forarbeidene kan i prinsippet handlinger som er nevnt i en rekke ulike straffebud omfattes. Dette gjelder for eksempel bestemmelsene i straffelovens kapitler om forbrytelser mot sedeligheten, mot den personlige frihet og mot liv, legeme og helbred. Avgrensningen svarer imidlertid ikke til straffelovens bestemmelser. 7

Etter ordlyden i bestemmelsen er det noe uklart om tvangsekteskap kan være grunnlag for direkte skilsmisse. Sannsynligvis tenkte ikke lovgiver på dette alternativet da loven ble vedtatt i 1991. Tvangsekteskap er straffbart etter strl. § 222 annet ledd (inntatt i kapittelet om forbrytelse mot den personlige frihet), og antakelig får ekteskapsloven § 23 anvendelse på noen tilfeller av tvangsekteskap. Ugyldighetsregelen i ekteskapsloven § 16 tredje og fjerde ledd ble ansett for å ha en videre rekkevidde enn straffebestemmelsen i straffeloven § 222 første ledd, 8 som også omhandler tvangsekteskapssituasjoner, slik at visse tilfeller tidligere antakelig falt utenfor anvendelsesområdet. Straffeloven har imidlertid nå fått en egen bestemmelse i § 222 annet ledd som eksplisitt omhandler tvangsekteskapssituasjonene. Hvorvidt denne bestemmelsen har en smalere rekkevidde enn ekteskapsloven gjenstår å se.

Videre retter ekteskapsloven § 23 seg kun mot handlinger som er utført av den andre ektefellen. Som tidligere nevnt er det imidlertid ikke alltid at det er den andre ektefellen som har utøvd tvangen, men for eksempel foreldre eller annen familie.

10.4.2 Forslag i høringsnotatet

Det kan for noen være mer ønskelig å oppløse ekteskapet ved skilsmisse. Det ble derfor foreslått i høringsnotatet at adgangen til direkte skilsmisse etter ekteskapsloven § 23 utvides 9 til å omfatte tvangsekteskap generelt. Partene slipper da belastningen med en lang separasjonstid. Departementet foreslo at innholdet i begrepet «tvangsekteskap» må være det samme som i ekteskapsloven § 16 tredje ledd. 10

Etter ekteskapsloven § 23 annet ledd må ektefellen reise sak senest to år etter at ektefellen fikk kjennskap til handlingen. I høringsnotatet ble det foreslått at søksmålsfristen i disse tilfellene skulle være den samme som ved krav om dom på ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 fjerde ledd.

10.4.3 Høringsinstansenes synspunkter

Kommunal- og regionaldepartementet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Utlendingsdirektoratet, Barneombudet, Skattedirektoratet, Likestillingsombudet, Politidirektoratet, Fylkesmannen i Buskerud, Fylkesmannen i Vest-Agder, Den Katolske Kirke i Midt- Norge, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Landsorganisasjonen i Norge, Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndig­hetene(KIM ), Juss-Buss, Norges Røde Kors, Mira ressurssenter for innvandrer og flyktningkvinner, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Norsk Barnevern Samband, Norsk Kvinnesaksforening og Human-Etisk Forbund støtter forslaget.

Barneombudet er positiv til forslaget om at tvangsekteskap skal gi grunnlag for direkte skilsmisse. Ombudet ber imidlertid om at det etableres gode rutiner for å sørge for at de involverte parter får tilstrekkelig informasjon om hvilke rettsvirkninger skilsmisse eller ugyldighet kan ha for eventuelle barn unnfanget eller født i ekteskapet.

Norges Røde Kors støtter forslaget og uttaler følgende:

«I en rekke land har kvinner, som kjent, ikke samme rett til skilsmisse som i Norge. Imidlertid er alvorlige overgrep og tvangsekteskap noe som anerkjennes som skilsmissegrunnlag for kvinner i store deler av verden.

Dette innebærer at skilsmisse på et slikt grunnlag lettere vil kunne bli anerkjent av kvinnens storfamilie, miljø og eventuelle nye ektefelle. Noe som vil gjøre det framtidige livet som skilt kvinne enklere.

Ovennevnte lovendring vil også, etter vårt syn, kunne medføre at andre rettigheter som følger av å bli skilt bedre kan ivaretas. Ugyldiggjøring av et ekteskap eksisterer blant annet ikke [i] en rekke muslimske lands lovgivning og kan således medføre store problemer i forhold til medgift, kostbare brudegaver mv.»

Norges Røde Kors støtter videre forslaget om at det gis valgmulighet - mellom skilsmisse og ugyldighet – dersom vilkårene for øvrig er oppfylt. Dette kan blant annet spille en betydningsfull rolle for den utsatte ektefellen i situasjoner hvor paret har felles barn.

Mira ressurssenter for innvandrer og flyktningkvinner, som støtter forslaget, understreker at partene i tvangsekteskapet må få oppfølgning og rettsvern i etterkant av skilsmissen.

Human-Etisk Forbund som støtter forslaget, vil også her understreke at økt vekt på informasjon om borgernes rettigheter og plikter trolig er vel så viktig som lovbestemmelser.

Den Katolske Kirke i Midt-Norge støtter intensjonen i forslaget, men mener det kan være en fordel å holde fast ved at det dreier seg om ugyldighet og ikke om skilsmisse i egentlig forstand.

«Det bør vurderes om dette kan løses ved å innføre begrepet «putativekteskap» (innbilt ekteskap) fra den kanoniske rett, noe som innebærer at et i seg selv ugyldig ekteskap (som etter den kanoniske retts forståelse dog av minst en part må være antatt å være ugyldig) delvis har de samme rettsvirkninger som et ugyldig ekteskap, også om det erklæres for ugyldig.»

Riksadvokaten har ikke bemerkninger til forslaget, men har noen merknader av lovteknisk art. Fra uttalelsen siteres:

«Rent lovteknisk tillater en seg å bemerke at en forstår departementet slik at det mener at påstand om ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd allerede etter gjeldende rett kan gjøres gjeldende også mot en ektefelle som har vært uvitende om den utøvde tvangen. Hvis det er riktig, kan det formentlig gi opphav til misforståelser hvis det nye tredje ledd i § 23 – i motsetning til § 16 – uttrykkelig fastslår at retten til direkte skilsmisse gjelder uavhengig av hvem som har utøvd tvangen. Det bør i så fall i det minste fremgå av forarbeidene at reglen skal være den samme også i § 16, hvis en ikke – for å tydeliggjøre rettstilstanden – ønsker å foreslå endring også i ekteskapsloven § 16 tredje ledd.»

Regjeringsadvokaten mener det kan være en fordel om forarbeidene kan si noe om hvem som har bevisbyrden for at et ekteskap er inngått under tvang, jf. forslag til ny § 23 tredje ledd.

10.4.4 Departementets vurderinger og forslag

Ekteskapsloven § 16 tredje ledd bestemmer at hver av ektefellene kan reise søksmål for å få kjent ugyldig ekteskap inngått under tvang. To av hensynene bak bestemmelsen om ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 tredje og fjerde ledd var at for mange kunne det være stigmatiserende å bli registrert som skilt, og at den tiden det tar å oppnå skilsmisse kan være en stor påkjenning. I noen kulturer kan skilsmisse også gjøre det vanskelig å gifte seg på nytt.

For noen kan det imidlertid være mer ønskelig å oppløse et tvangsekteskap ved skilsmisse enn å få det erklært ugyldig, pga. de ulike rettsvirkninger ugyldighet og skilsmisse har. Ved skilsmisse inntrer en del rettigheter som ikke oppnås ved ugyldighet, for eksempel rettigheter til felles bolig og innbo, bidrag, ektefellepensjon og likedeling av partenes felleseie.

Ved ugyldighet anses ekteskapet for ikke å være inngått, med virkning både fremover og bakover i tid. Partene får da status som ugifte. Dette kan få betydning for eventuelle barn som er født i ekteskapet. Dersom ekteskapet blir ugyldig, og partene blir regnet som aldri å ha vært gift, kan det føre til at eventuelle barn blir stående uten juridisk far. Dette kan bli konsekvensen i de tilfeller der farskapet er fastsatt på grunnlag av « pater-est-regelen» (den som mor til barnet er gift med ved fødselen skal regnes som far til barnet). Spørsmålet blir om denne regelen kommer til anvendelse i disse tilfellene. Det er forutsatt i forarbeidene til bestemmelsen (I Ot.prp. nr. 44 (1993-94)) at hvorvidt «pater-est-regelen» gjelder i forhold til slike ekteskap (hvis de blir kjent ugyldig), beror i prinsippet på en tolkning av barneloven § 3.

Etter departementets vurdering er det mye som taler for at pater est-regelen bør gjelde selv om ugyldigheten fastslås ved dom. Dette standpunktet er mest hensiktmessig og minst formalistisk, siden tvangen må regnes som irrelevant i forhold til spørsmålet om hvem som er far til barnet. Dette standpunktet er i tråd med Holmøy/Lødrup. 11

Etter ekteskapsloven § 57 første ledd bokstav d skal det skje en deling av ektefellenes formue når det foreligger endelig dom for at ekteskapet er ugyldig. Bestemmelsen er forutsatt å få betydning ved ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd. Eiendomsforholdet mellom partene forutsettes imidlertid vurdert som for ugifte samboende. Ekteskapsloven § 57 bokstav d må antakelig få den betydning at det ikke kan kreves oppgjør som følge av samlivet før endelig dom foreligger.

Kulturelle forhold kan også tale for at det vil anses mindre stigmatiserende dersom ekteskapet oppløses ved skilsmisse. Departementet vil i den forbindelse vise til argumentet fra Røde Kors om at direkte skilsmisse på grunnlag av tvangsekteskap lettere vil bli anerkjent av storfamilien, miljø og eventuelle nye ektefelle. Noe som vil gjøre det framtidige livet som skilt – særlig for kvinner – enklere.

Som nevnt tidligere tar det over et år å få skilsmisse etter de vanlige reglene. Press om å gjenoppta samlivet, med den følge at separasjonen faller bort, vil også kunne være til stede. Det skal imidlertid bemerkes at press eller tvang er noe fylkesmannen vil ta hensyn til i vurderingen av om partene i en vanlig skilsmissesak anses for å ha levd atskilt. Forutsetningen her er imidlertid at ektefellen ikke har gått med på mer fellesskap enn hva han eller hun «har vært nødt til». 12

Etter departementets vurdering vil den som har blitt utsatt for et tvangsekteskap ha et berettiget krav på å få skilsmisse raskt og uten forutgående separasjon, selv om ikke handlingen anses for «alvorlig mishandling» og følgelig kommer inn under dagens regel i § 23. Det er forutsatt at et krav om direkte skilsmisse etter § 23 blir behandlet forholdsvis raskt, ved at domstolene påskynder behandlingen av saker av denne art. 13

På denne bakgrunn foreslår departementet å opprettholde forslaget om at ekteskapsloven § 23 om direkte skilsmisse utvides til å omfatte tvangsekteskap generelt. Det er vektlagt at forslaget har bred støtte fra høringsinstansene.

Vurderingene etter ekteskapsloven § 23 tredje ledd skal være de samme som etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd. Videre må innholdet i begrepet «tvangsekteskap» være det samme som i ekteskapsloven § 16 tredje ledd. 14 Det er lagt til grunn at påstand om ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd også kan gjøres gjeldende mot en ektefelle som har vært uvitende om den utøvde tvangen. Det samme foreslås i forhold til ekteskapsloven § 23 hvor dette er presisert i lovforslaget. For å tydeliggjøre rettstilstanden foreslås det en tilsvarende endring i ekteskapsloven § 16 tredje ledd.

Så fremt retten finner det bevist at ekteskapet har vært inngått ved rettsstridig tvang, bør partene kunne få velge mellom dom på ugyldighet og dom på direkte skilsmisse. Regjeringsadvokaten mener det kan være en fordel om forarbeidene kan si noe om hvem som har bevisbyrden for at et ekteskap er inngått under tvang, jf. forslag til ny § 23 tredje ledd. Til dette vil departementet bemerke at det ikke foreslås noen endringer i de alminnelige bevisbyrdereglene, slik at det er disse som må legges til grunn. Av de alminnelige bevisbyrdereglene følger at i saker der det er absolutt tvil – det ene faktum er like sannsynlig som det andre – er det gjerne slik at usikkerheten går ut over den part som hevder at det foreligger et rettsforhold. Saksøker har bevisbyrden. I en sak der en part hevder at hun/han er blitt tvunget til å inngå ekteskap ved rettsstridig tvang, har vedkommende bevisbyrden for at de påstander hun eller han har fremsatt medfører riktighet. Det er følgelig saksøker som vil ha bevisbyrden.

Etter ekteskapsloven § 23 annet ledd må ektefellen reise sak senest to år etter at ektefellen fikk kjennskap til handlingen. Departementet opprettholder imidlertid forslaget om at søksmålsfristen i dette tilfellet bør være den samme som ved krav om dom på ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 fjerde ledd. Sistnevnte bestemmelse fastslår at søksmålet må være reist innen seks måneder etter at de tvungne er blitt fri fra tvangen. Uansett må søksmålet være reist innen fem år etter inngåelsen av ekteskapet.

Departementets forslag følges opp ved forslag til endring i ekteskapsloven § 23.

10.5 Utvidet mulighet for å fremme borgerlige rettskrav i straffesaker

10.5.1 Gjeldende rett

Som omtalt i kapittel 2 kan borgerlige rettskrav, som for eksempel krav om erstatning og skilsmisse, på visse vilkår fremmes i forbindelse med en straffesak. Dette kan medføre besparelse i både tid og penger, både for den enkelte og for domstolene. I mange tilfeller ville skadelidte ellers ikke hatt mulighet til å fremme sitt krav. Vedkommende slipper også belastningen det er å gjennomgå to rettssaker.

For at et sivilt krav skal kunne pådømmes etter straffeprosessloven(strprl.) § 3, må det «utspringe av den straffbare handling» – dette innebærer at det må foreligge årsakssammenheng mellom den handlingen som saken gjelder og det borgerlige kravet. Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven kommentarutgave bind I omtaler dette på side 31:

«Dette er i paragrafen formulert slik at det borgerlige kravet må springe ut av samme handling som saken gjelder. Med «saken» menes her krav som nevnt i §§ 1 og 2 og med «samme handling» siktes til den handling som er gjenstand for tiltalebeslutningen...»

I en straffesak om tvangsekteskap legger departementet til grunn at krav om å få kjent ekteskapet ugyldig må anses å være et rettskrav som «springer ut av samme handling som saken gjelder.» «Handlingen» vil her være tvangsekteskapet.

Hovedregelen etter straffeprosessloven (strprl.) § 3 er at det sivile krav skal være rettet mot siktede. Men etter strprl. § 3 (1) nr. 2 pkt. nr. 1-5 er det i en del tilfelle adgang til å rett krav også mot andre enn siktede. En kan for eksempel rette krav mot siktedes foreldre etter skadeerstatningsloven § 1-2, og likedan skal en kunne rette krav mot forsikringsselskap som er ansvarlig for siktedes bil etter bilansvarsloven.

Slik departementet tolker bestemmelsen innebærer dette at en sak om ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd kun kan reises i en straffesak om tvangsekteskap etter straffeloven § 222 annet ledd der den siktede er ektefellen, enten som hovedgjerningsperson eller som medvirker. Dersom andre enn ektefellen er siktet i saken, eksempelvis foreldrene og/eller søsken, antar departementet at en sak om ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd ikke kan reises i straffesaken.

10.5.2 Forslag i høringsnotatet

På bakgrunn av at sak om ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd ikke kan reises i en straffesak om tvangsekteskap dersom andre enn ektefellen er siktet, foreslo departementet i høringsnotatet endringer i straffeprosessloven. Forslagene gikk ut på at krav om ugyldighet skulle kunne fremmes som et borgerlig rettskrav i straffesaker som gjelder tvangsekteskap, selv om ektefellen ikke er blant de siktede.

Det ble også foreslått at adgangen til å fremme borgerlig rettskrav i situasjonen som nevnt over, også bør gjelde ved krav om direkte skilsmisse (omtalt i punkt 10.4).

10.5.3 Høringsinstansenes synspunkter

Fylkesmannen i Vest-Agder, Likestillingsombudet, Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM ), Landsorganisasjonen i Norge (LO),Juss-Buss, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Norsk Barnevern Samband, Norsk Kvinnesaksforening og Human-Etisk Forbund støtter forslaget.

Justisdepartementet støtter også endringen i straffeprosessloven, men har enkelte kommentarer av teknisk art. Riksadvokaten har ikke bemerkninger til endringer i straffeprosessloven, men foreslår noen tekniske endringer. Hordaland statsadvokatembete har notert seg at forbeholdet i straffeprosessloven § 427 annet ledd om at det borgerlige rettskrav ikke må være til uforholdsmessig ulempe for behandling av straffesaken, beholdes. Det påpekes at dette kan være viktig der en ikke får kontakt med ektefelle som ikke er siktet i saken for stevning. Han kan eksempelvis være i utlandet. For øvrig antas det at arbeidet med selve saksanlegget for det borgerlige rettskravs vedkommende vil bli lagt til bistandsadvokaten, jfr. strpl. § 107 a første ledd.

Oslo politidistrikt, som har fått forelagt saken av Politidirektoratet, reiser i sin høringsuttalelse spørsmål ved om krav om skilsmisse vil kunne anses å ha «sprunget ut av» en frihetsberøvelse mv., og det vises til at borgerlige rettskrav ikke skal tas med i straffesaken dersom dette fører til uforholdsmessig ulempe for behandlingen av straffesaken. Politidirektoratet finner å slutte seg til de betenkeligheter som Oslo politidistrikt har.

10.5.4 Departementets vurderinger og forslag

En sak om ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd kan, slik departementet tolker regelverket, kun reises i en straffesak om tvangsekteskap etter straffeloven § 222 annet ledd der den siktede er ektefellen, enten som hovedgjerningsperson eller som medvirker. Dersom andre enn ektefellen er siktet i saken, eksempelvis foreldrene og/eller søsken, kan etter departementets tolkning ikke en sak om ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd reises i straffesaken. Dette er uheldig siden det i en del tilfeller vil være andre enn ektefellen som er siktet. Et godt eksempel på dette er den første saken 15 om tvangsekteskap som Høyesterett har behandlet hvor en far og en halvbror ble dømt for forsøk på overtredelse av straffeloven § 222 annet ledd. De samme hensyn som ligger bak muligheten til å kreve sivile krav pådømt i en straffesak gjør seg også gjeldende selv om ektefellen ikke er siktet. Av hensyn til den eller de fornærmede bør domstolen i en straffesak om tvangsekteskap ha mulighet til å ta stilling til om et ekteskap er ugyldig etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd dersom parten(e) krever det.

På denne bakgrunn og med vekt på støtten fra høringsinstansene opprettholder departementet forslaget om en endring i straffeprosessloven som medfører at et krav om ugyldighet (ev. direkte skilsmisse) også kan fremmes i en sak hvor andre enn ektefellen er siktet.

Departementet legger til grunn at disse sakene vil måtte følge alminnelige prosedyrer med hensyn til behandling av borgerlige rettskrav i en straffesak. I den forbindelse antar departementet at det er nærliggende at arbeidet med saksanlegget for det borgerlige rettskravs vedkommende blir lagt til bistandsadvokaten i de tilfellene retten har oppnevnt advokat for fornærmede. Oppgavene til bistandsadvokaten framgår av kapittel 9a i straffeprosessloven.

Straffeprosessloven § 426 flg. inneholder regler for fremgangsmåten ved behandling av borgerlige rettskrav. Det fremgår av straffeprosessloven § 427 annet ledd at det offentlige i utgangspunktet har plikt til å ta med et krav mot den siktede i saken, og det samme ble foreslått skulle gjelde i disse tilfellene. Av samme bestemmelse fremgår det imidlertid at det borgerlige rettskrav kan nektes fremmet dersom det vil være til uforholdsmessig ulempe for straffesaken. Det ble foreslått i høringsnotatet at denne bestemmelsen også skal få anvendelse i disse sakene, da det i enkelte tilfeller kan være vanskelig å få kontakt med ektefelle som ikke er siktet i saken for stevning. Vedkommende kan for eksempel være i utlandet. Departementet har merket seg at enkelte høringsinstanser har påpekt viktigheten av at dette forbeholdet i straffeprosessloven § 427 annet ledd er tilstede, og på denne bakgrunn opprettholdes forslaget.

Departementet registrer at Politidirektoratet og Oslo politidistrikt stiller spørsmål ved om krav om skilsmisse vil kunne anses å ha «sprunget ut av » en frihetsberøvelse mv. Etter departementets vurdering må det være tilfelle. I en straffesak om tvangsekteskap legger departementet til grunn at krav om å få kjent ekteskapet ugyldig eller få direkte skilsmisse må anses å være et rettskrav som «springer ut av samme handling som saken gjelder». Det foreligger årsakssammenheng mellom den handlingen som saken gjelder og det borgerlige rettskravet. «Handlingen» vil her være tvangsekteskapet. Det vises for øvrig til at verken Justisdepartementet eller Riksadvokaten har hatt tilsvarende innvendinger mot en slik fortolkning.

Dette forslaget følges opp ved departementets forslag til endringer i straffeprosessloven §§ 3 og 427. Noen høringsinstanser har hatt enkelte lovtekniske merknader, disse er ivaretatt ved at bestemmelsene er noe endret fra forslaget i høringsnotatet.