4 Nærmere om EØS-avtalens statsstøtteregelverk

EØS-avtalens art. 61 nr. 1 forbyr støtte gitt av statsmidler i enhver form som vrir eller truer med å vri konkurransen ved å begunstige enkelte foretak, forutsatt at den påvirker samhandelen mellom avtalepartene. EØS-avtalen er inntatt som norsk lov ved lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) mv. (EØS-loven).

ESA vedtok 12. april 2000 nye retningslinjer for statlige garantier. Retningslinjene er basert på en tilsvarende meddelelse fra EU-kommisjonen. Formålet er å gi medlemsstatene en mer detaljert beskrivelse av prinsippene som legges til grunn for ESAs fortolkning av art. 61 EØS og anvendelsen av denne på statsgarantier, slik at det sikres forutsigbarhet og likebehandling. Retningslinjene inneholder ingen nye regler, men gir en klarere beskrivelse av hvordan art. 61 nr. 1 blir anvendt i forhold til statlige garantier.

Art. 61 nr. 1 forbyr støtte gitt av statsmidler i enhver form. Det er ikke bare rene tilskudd som er forbudt. I prinsippet er alle tiltak som gir finansielle fordeler til foretak omfattet av støttebegrepet. Blant annet er lån på gunstige vilkår, garantier, skatte- og avgiftslettelser og avkall på utbytte i offentlig eide bedrifter betraktet som støtte. Som støtte i form av en garanti regnes en uttrykkelig statsgaranti eller tapsdekning gjennom staten, samt gunstigere finansieringsvilkår som oppnås av foretak hvis rettslige status utelukker konkurs eller annen insolvensbehandling. Det samme gjelder når staten ved kjøp av eierandeler i et foretak godtar ubegrenset ansvar i stedet for det vanlige begrensede ansvar.

En statsgaranti gjør det mulig for låntakeren å oppnå bedre finansielle vilkår for et lån enn de betingelser som vanligvis tilbys på finansmarkedene. Låntakeren kan gjennom statsgarantien oppnå lavere rentesatser og/eller stille lavere sikkerhet. Fordelen ved en statsgaranti er at staten bærer risikoen som er forbundet med garantien. Normalt skal staten belønnes med en passende premie for å bære denne risiko. Når staten gir avkall på en slik premie, er dette ikke bare til fordel for foretaket, men også et trekk på statlige midler. Dermed kan det foreligge statsstøtte i henhold til EØS-avtalens art. 61 nr. 1 selv om staten ikke foretar en eneste utbetaling under garantien. Støttetildelingen skjer på det tidspunkt garantien blir gitt, og ikke når garantien gjøres gjeldende eller på det tidspunkt det foretas utbetalinger under garantien.

ESA har angrepet statsforetaksloven § 4 annet ledd som fastslår at konkurs og gjeldsforhandling ikke kan åpnes i et statsforetak og §§ 51 og 53 om at staten har ansvar for gjenstående forpliktelser ved oppløsning overfor kreditorer som ikke har fått dekket sine krav direkte fra statsforetaket. Varigheten eller omfanget av garantien er ikke begrenset og ikke gjort avhengig av foretakenes finansielle situasjon. Foretakene betaler heller ikke for fordelen av garantien. Loven er ikke begrenset til foretak som ikke opptrer i markedet. Videre er ikke statsforetaksloven begrenset til foretak som yter oppgaver av almen økonomisk betydning, som er en forutsetning for at unntaket i EØS-avtalen art. 59 nr. 2 skal kunne komme til anvendelse. Endelig oppfyller ikke statsforetaksloven vilkårene for unntak i samsvar med i EØS-avtalen art. 61 nr. 3. ESA legger derfor til grunn at den implisitte statsgarantien som ligger i statsforetaksloven vil være en fordel for statsforetakene som vrir eller truer med å vri konkurransen innen EØS-området i strid med EØS-avtalen art. 61 nr. 1.