2 Bakgrunn for forslaget

Regjeringen varslet i St.meld. nr. 51 (1997-98) Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring at Fiskeridepartementet vil «vurdere å innføre begrensning på fiske innenfor fiskerigrensen for fartøy over 28 meter som fisker med konvensjonelle redskap, jf ordningen som i dag gjelder for fiske med trål», jf. meldingens kap. 6.4.4.

Bakgrunnen for dette var at det over noen år har utviklet seg et motsetningsforhold mellom større autolinefartøy og mindre fartøy om fiske på kysten og inne i fjordene. Tradisjonelt har slike konflikter mellom større og mindre fartøy og mellom ulike redskapsgrupper først og fremst vært konflikter med utspring i redskapskollisjoner - at fartøy setter fiskeredskap på felt hvor andre allerede har satt redskap, med ødeleggelser og økonomisk tap som resultat. Konflikten i de senere år har imidlertid i større grad hatt preg av en areal- og ressurskonflikt, hvor større og mindre fartøy konkurrerer om tilgang til ressurser, og hvor det hevdes at større fartøy driver et såvidt effektivt og intensivt fiske at lokale bestander for kortere eller lenger tid «blir borte». Det påvirker i så fall mindre fiskefartøys muligheter til å drive et stabilt fiske over tid i områder som disse tradisjonelt har nyttet.

Problemstillingen har gjennom årene blitt tatt opp, av enkeltfiskere og av fiskeriorganisasjoner, og Norges Fiskarlag har lagt ned et omfattende arbeid for å komme frem til frivillige ordninger mellom fiskerne som kunne løse problemene.

Således ble det høsten 1990 fattet et vedtak i Norges Fiskarlag om en frivillig ordning - en såkalt henstillingsavtale - hvoretter de forskjellige fartøyene skulle informere hverandre, blant annet gjennom Bruksvakten, om hvor en hadde satt redskap (posisjoner og setteretning). Dette var først og fremst ment som et tiltak som skulle redusere potensielle redskapskonflikter, men det ble også anbefalt for større linefartøy å unngå spesielle områder som var utpekt som tradisjonelle for kyst-/fjordline.

Norges Fiskarlag har selv lagt til grunn at denne type ordninger har fungert tilfredsstillende i perioder, men at de ikke har blitt respektert av alle fartøy. Henstillingsavtalen fra 1990 ble derfor gjennomgått av et nytt utvalg i Norges Fiskarlag, som la frem sin vurdering i 1993. Her ble det lagt til grunn at det ikke burde være områdebegrensninger for noen av partene i konflikten i tiden fra 1. januar til påske, mens det i perioden etter påske burde kunne fastsettes begrensninger ut til 12 nautiske mil av grunnlinjene gjennom lokale reguleringer.

Med det utgangspunkt at henstillingsavtalen etter hvert har fungert dårligere, og at det har vært et lite, men økende antall fartøy som ikke har etterlevd avtalen de senere årene, satte Norges Fiskarlag ned en ny gruppe i september 1998 for å drøfte problematikken omkring konflikten mellom kyst-/fjordline og autolinefartøy langs kysten. Dette utvalget la til grunn at konflikten er av varierende styrke, avhengig av hvor på kysten en er og hvilke arter det fiskes etter. Utvalget påpekte også at det i enkelte tilfeller kan være mulig for store og mindre båter å ha en felles utnyttelse av områdene, mens sameksistensen i andre tilfeller viser seg vanskeligere. Som eksempel ble det trukket frem at fløytlinefiske er et fiske som kan drives av begge grupper, mens det raskt vil kunne oppstå konflikter ved bruk av botnline.

I dette utvalget var det enighet om at en løsning måtte ivareta flåtens muligheter for å utvikle seg rasjonelt, herunder med hensyn til en bedre og mer effektiv redskapshåndtering, samt at det er viktig å ta hensyn til at fiskeflåten fortsatt skal være differensiert og at det må være arbeidsvilkår for alle grupper. Videre var det enighet om at regelverket ikke må være firkantet og at det må tas hensyn til at det er forskjeller langs kysten både i flåtestruktur og driftsmønster.

Dette utvalget la frem sin innstilling i mars 1999. Her foreslås det en hovedregel om at fartøy over 21,35 meter (70 fot) som fisker med line og har døgnkontinuerlig drift, samt egning om bord, skal sette faststående line utenfor grunnlinjene langs hele kysten. Det foreslås imidlertid samtidig unntak fra denne hovedregelen, som både trekker grensen ved 4 eller 10 n.mil langs enkelte strekninger til enkelte tider av året og som åpner for fiske innenfor grunnlinjene i to områder, i Vestfjorden og på Trøndelagskysten. Ved bruk av flyteline etter hyse foreslås det ingen områdebegrensninger. Forslaget inneholder også rapporteringsregler.

Fiskeridepartementet har sett det slik at utviklingen har dreiet fra en redskapskonflikt til en areal- og ressurskonflikt. Det er rapportert om en del redskapskollisjoner, men inntrykket er likevel at det er konkurransen om fiskefeltene og lokale forekomster av fisk som har blitt det viktigste. De lokale fiskestammene langs kysten kan lett bli utsatt for et betydelig overfiske med den fiskeaktivitet et uregulert fiske fra havgående fartøy representerer. Dette kan føre til skader på bestandene som det vil ta lang tid å rette opp.

Etter departementets syn vil det neppe være praktisk og kostnadsmessig tilrådelig å gjennomføre detaljerte reguleringer på slike bestander. Ut fra en totalvurdering av hvordan en best kan ivareta både hensynet til kystbestandene og redskapskonfliktene mellom kystfartøy og havgående fartøy, ser departementet det slik at det vil være formålstjenelig å iverksette områdereguleringer med sikte på å begrense havgående fartøys fiske i kystområdene.

En følge av driftsformen for de større fartøyene har vært at den mindre flåten ofte må trekke seg unna felt hvor større fartøy drifter, både fordi de større fartøyenes døgnkontinuerlige drift med store redskapsmengder medfører at mindre fartøy ikke slipper til, og fordi fiskemengden på feltene reduseres. Også av hensyn til å kunne opprettholde de mindre fartøyenes tradisjonelle fiske, har departementet derfor funnet det nødvendig å foreslå en form for geografisk avgrensning av de større fartøyenes fiske.

Departementet vil presisere at i tillegg til å regulere en ressurs- og arealkonflikt mellom ulike fartøygrupper, må det også legges vesentlig vekt på hensynet til ressursvern generelt og vern av lokale bestander spesielt. Gjennom konvensjonen om biologisk mangfold (jf. St. prp. nr. 56 (1992-93) og Innst. S. nr. 168 (1992-93)) har Norge forpliktet seg til en målsetting om bærekraftig bruk av det biologiske mangfold, jf. konvensjonens art. 1, til å integrere, så langt det er mulig og hensiktsmessig, bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold i relevante sektorielle eller tverrsektorielle planer, programmer og politikk, jf. konvensjonens art. 6, og til å vedta tiltak vedrørende bruk av biologiske ressurser med sikte på å unngå eller minimalisere uheldige virkninger på biologisk mangfold, jf. konvensjonens art. 10.

Det må understrekes at den fiskeriaktivitet som i tilfelle vil bli regulert gjennom den bestemmelsen som foreslås i denne proposisjonen, ikke har vært utøvd på en måte som er i strid med bestemmelser som nevnt ovenfor. Det vil imidlertid være viktig at det norske regelverket inneholder adekvate muligheter for å regulere virksomhet som kunne komme i strid med disse prinsippene, og det vil styrke Norges gjennomslagskraft i internasjonale fora dersom det kan vises til at vårt eget regelverk inneholder de nødvendige reguleringsfullmakter til å møte utfordringene i fremtiden.