3 Tiltak overfor finansnæringen i andre land
3.1 Generelt om tiltak i Europa og USA
Europeiske og amerikanske myndigheter har siden tidlig høsten 2008 iverksatt en rekke tiltak og programmer rettet inn mot krisen i finansmarkedene. Mens de første tiltakene hovedsaklig var rettet mot mangelen på likviditet blant banker og andre finansinstitusjoner, har flere land etter hvert annonsert og satt i verk tiltak med formål å styrke soliditeten til finansinstitusjonene.
Tilførsel av likviditet fra sentralbankene, lettelser i finansinstitusjonenes lånevilkår og krav til sikkerhet samt statlige innskudds- og gjeldsgarantier, er gitt i flere land siden september i fjor. Gjeldsgarantiene omfatter hovedsakelig mellomlangsiktig gjeld med løpetid på opptil fem år, og er oftest gyldige i ett år. Utformingen av garantiene varierer, men myndighetene har i de fleste land fastsatt tak på garantiordningenes størrelse. Med noen unntak er gjeldsgarantiordningene i Europa hjemlet i lov eller andre politiske vedtak.
Laveste tillatte nivå på garanti for bankinnskudd i EU ble i høst hevet fra 20 000 euro til 50 000 euro. Det er vedtatt at beløpsgrensen etter hvert skal heves ytterligere til 100 000 euro, og at denne grensen skal fullharmoniseres. To land, Irland og Danmark, har stilt fulle garantier for alle innskudd i banker som deltar i egen sikringsordning, mens flere myndigheter har gitt politiske erklæringer om at alle innskudd er trygge. Av de europeiske land med et allerede høyt innskuddsgarantibeløp, har flere økt garantien ut over EUs minstekrav. I USA er innskuddsgarantibeløpet midlertidig fram til 31. desember 2009 hevet fra 100 000 dollar til 250 000 dollar pr. kunde pr. bank.
I et møte i G7-gruppen 10. oktober 2008 var det enighet om at situasjonen i finansmarkedene krevde raske og ekstraordinære tiltak, og at alle tilgjengelige midler måtte tas i bruk for å støtte viktige finansinstitusjoner. Lederne i G7-landene lovte å ta nødvendige skritt for å sikre banker og andre finansinstitusjoner tilgang til likvide midler og finansiering samt legge til rette for at institusjonene kan tiltrekke seg kapital fra offentlige så vel som private kilder.
Landene i Eurosonen og Storbritannia ble 12. oktober 2008 enige om en felles tilnærming til hjelpetiltak overfor vanskeligstilte finansinstitusjoner. Den 15. oktober 2008 sluttet de øvrige EU-landene seg til handlingsplanen, som blant annet la opp til tilførsel av kjernekapital i form av preferanseaksjer. For å få tilgang til statlig kapitaltilførsel ble det lagt vekt på at finansinstitusjonene må akseptere visse restriksjoner og vilkår. EU-regjeringene ble også enige om å stille statlige garantier for utstedelse av ny mellomlangsiktig gjeld med inntil fem års løpetid.
Kapitaltilførselsprogrammene som til nå er etablert i Europa varierer betydelig mellom landene. Kapitalstøtten er stort sett tilgjengelig for alle kredittinstitusjoner med virksomhet i programmenes hjemland, men tiltakenes størrelse, vilkår for deltakelse og instrumentbruk er forskjellig. Når det gjelder vilkår for deltakelse, inneholder disse ofte begrensninger på lederavlønning og utbytte- og bonusutbetalinger, for eksempel:
Franske banker som tar del i det statlige oppkapitaliseringsprogrammet må godta særskilte godtgjøringsregler, og innføre tak på bonusutbetalinger og sluttpakker.
I avtalen mellom tyske Commerzbank og myndighetene er det ikke adgang til utbytteutbetalinger til vanlige aksjonærer i 2008 eller 2009, og det er dessuten et tak på lederavlønning på 500 000 euro.
I Storbritannia er bankene pålagt begrensninger på lederavlønning, og det ikke adgang til utbytteutbetalinger så lenge staten har preferanseaksjer i bankene.
Banker som mottar kapital fra den amerikanske staten må ha godkjennelse fra Finansdepartementet for å øke utbyttet til vanlige aksjonærer, i tillegg til at det er lagt visse restriksjoner på ledergodtgjørelsene.
Videre stilles det ofte opp et vilkår om plikt til opprettholdelse av utlånspraksis samt bestemmelser om statlig styringsrett i institusjonene. I noen land stilles det også krav til kapitaldekning og sammensetning av institusjonenes ansvarlige kapital. Tilførselen av kapital foretas av spesialopprettede offentlige fond eller selskap gjennom kjøp av preferanseaksjer eller vanlige aksjer, eller ved deltakelse i emisjoner.
I flere land har myndighetene satt vilkår for deltakelse i statlige oppkapitaliseringsprogrammer. Vilkårene inneholder ulike begrensninger på lederavlønning, bonusutbetalinger, sluttvederlag mv. Dette gjelder både i Frankrike, Tyskland, Storbritannia og USA.
3.2 Om tiltak i enkelte land
I det følgende gis det en oversikt over de viktigste tiltakene som er iverksatt for å motvirke finanskrisen i USA, Storbritannia, Sverige og Danmark.
USA
I september 2008 opprettet det amerikanske finansdepartementet et midlertidig garantiprogram for pengemarkedsfond. Departementet garanterer gjennom programmet prisen på fondsandelene i alle offentlig tilbudte pengemarkedsfond som søker om deltakelse og som betaler en avgift.
Den 3. oktober 2008 vedtok den amerikanske kongressen en finansiell redningspakke, The Emergency Economic Stabilisation Act, på 700 mrd. dollar. Pakken inkluderte blant annet et program for føderalt oppkjøp av vanskelig omsettelige verdipapirer, The Troubled Asset Relief Program (TARP). Kort tid senere ble det imidlertid klart at myndighetene ville kjøpe preferanseaksjer direkte i bankene, framfor å kjøpe opp deler av bankenes verdipapirporteføljer.
Preferanseaksjene har ikke stemmerett, men gir rente på fem prosent per år de første fem årene, og deretter ni prosent per år. Bankene kan innløse staten i løpet av de første tre årene, men bare med inntekter fra utstedelse av aksjer som øker bankenes egenkapital. Etter tre år kan statens preferanseaksjer innløses til pålydende verdi.
Sammen med preferanseaksjene får det amerikanske finansdepartementet opsjoner på kjøp av ordinære aksjer. Samlet markedsverdi på aksjene skal tilsvare 15 prosent av beløpet myndighetene har tilført børsnoterte banker, og fem prosent av beløp tilført andre banker. Utøvelsesprisen (strike price) på opsjonene fastsettes ut fra markedsprisen på bankens ordinære aksjer på det tidspunkt den offentlige kapitaltilførselen ble gjort kjent. For banker som innen utgangen av 2009 gjennomfører en emisjon som hever egenkapitalen med like mye som myndighetene har tilført gjennom preferanseaksjer, vil antallet ordinære aksjer som ligger til grunn for opsjonene halveres. Denne mekanismen gir bankene sterkt insentiv til å erstatte offentlig kapital med privat kapital så tidlig som mulig.
Planene om kapitaltilskudd ble lagt fram 14. oktober 2008, og ordningens rammebeløp på 250 mrd. dollar ble hentet fra den opprinnelige pakken på 700 mrd. Bankene som mottar kapital fra myndighetene underlegges visse restriksjoner for blant annet utbetaling av utbytte og lederavlønning. Bankene kan ikke øke utbytteutbetalingene til vanlige aksjer de tre første årene etter tilskuddet uten det amerikanske finansdepartementets samtykke. Etter tre år kan utbytte per vanlig aksje øke med opptil tre prosent per år uten at banken må innhente myndighetenes tillatelse. I tillegg kan ikke nye tilbakekjøp av aksjer, utenom myndighetenes preferanseaksjer, gjennomføres uten godkjenning.
En annen betingelse for tilførsel av offentlig preferansekapital er at godtgjørelser til bankens ledelse skal være utformet i samsvar med bestemmelsene i kriseloven av 3. oktober 2008. Dette innebærer blant annet at avlønningsprogrammer som gir ledelsen insentiver til å ta stor eller unødvendig risiko må legges ned så lenge staten har kapital i banken. Det er heller ikke adgang til å utbetale sluttvederlag til tidligere ledere.
I løpet av høsten 2008 har amerikanske myndigheter tilført kapital og gitt garantier til flere enkeltinstitusjoner. Boliglånsbankene Fannie Mae og Freddie Mac fikk nødhjelp i juli, og ble overtatt av myndighetene i september. Forsikringsselskapet AIG har mottatt hjelp i flere omganger, først ved at den amerikanske sentralbankens New York-filial i september tilførte selskapet kapital mot en eierandel på nær 80 prosent. I oktober og november fikk selskapet ytterligere hjelp fra sentralbanken og fra den føderale redningspakken. Citigroup fikk i november tilført ny kapital, i tillegg til garantier på usikrede lån på om lag 300 mrd. dollar.
I slutten av november 2008 presenterte myndighetene nye tiltak med en kostnadsramme på 800 mrd. dollar. Den amerikanske sentralbanken skal kjøpe boliglånsrelatert gjeld for inntil 600 mrd. dollar, hvorav 100 mrd. skal benyttes til kjøp av direkte forpliktelser i statsstøttede institusjoner som Fannie Mae, Freddie Mac og Ginnie Mae. 500 mrd. dollar skal benyttes til kjøp av verdipapiriserte boliglån utstedt av de samme institusjonene. Videre skal sentralbankens New York-filial tilby 200 mrd. dollar i lån mot pantesikrede verdipapirer med AAA-rating.
Kongressen behandler nå en ny omfattende tiltakspakke for å stimulere USAs økonomi. Representantenes hus har vedtatt tiltak som samlet er i størrelsesorden 820 mrd dollar, og flertall i Senatet ble fredag 6. februar enige om tiltak med om lag samme ramme. Det er imidlertid forskjell i sammensetningen av tiltakene, og det gjenstår å nå enighet mellom Senatet og Representantenes hus om utformingen av tiltakene.
Storbritannia
Britiske myndigheter iverksatte 8. oktober 2008 en samlet tiltakspakke overfor finansinstitusjoner bestående av én eksisterende ordning og to nye ordninger: The Special Liquidity Scheme (SLS) ga bankene tilgang til 200 mrd. pund i kortsiktig kreditt i sentralbanken, The 2008 Credit Guarantee Scheme (CGS) ga bankene tilgang til garantier for langsiktige innlån, mens The Bank Recapitalisation Fund (BRF) gjorde opptil 50 mrd. pund tilgjengelig for oppkapitalisering av bankene. I tillegg ble en permanent ordning for lån av statspapirer mot avgift og en bred klasse av sikkerheter, The Discount Window Facility (DWF), etablert av sentralbanken.
Den 15. desember 2008 ble pakken justert med endring av avgift for deltakelse og av hvilke valutaer bankene kan utstede lån i. I tillegg ble pakkens løpetid forlenget fra tre til fem og et halvt år. Etableringen og endringen av pakken er godkjent av EU-kommisjonen.
SLS-ordningen ble etablert i april 2008, og innebærer at banker kan bytte pantesikrede og andre verdipapirer av høy kvalitet i britiske statssertifikater for opptil 200 mrd. pund. Formålet er å bedre bankenes likviditetssituasjon ved at sentralbanken kan ta i mot verdipapirer som er vanskelige å omsette i markedet. Ansvaret for verditap på de innbyttede verdipapirene forblir hos bankene, og statssertifikatene må etter hvert byttes tilbake. Ordningen ble, etter planen, lukket for nye verdipapirbytter 30. januar i år, men forblir aktiv i tre år etter dette. Ordningen administreres av Bank of England.
Adgang til å utstede lån under CGS-ordningen (gjeldsgarantiordningen) er blant annet betinget av at bankene tilfredsstiller visse kapitalkrav. The Financial Services Authority (FSA) har fastsatt at deltakende finansinstitusjoner må ha «Tier 1»-kapital (kjernekapital) på minst åtte prosent, og såkalt «core Tier 1»-kapital (ren kjernekapital) på minst seks prosent. I tillegg må bankenes kjernekapitaldekning ikke falle under fire prosent i individuelt utformede stresstester. Ordningen administreres av The Debt Management Office, som er underlagt det britiske finansdepartementet.
Flere banker er kvalifiserte for deltakelse i gjeldsgarantiordningen, og flere er i en søknadsprosess. Overfor markedet er det viktig for bankene å stå på listen over kvalifiserte institusjoner, og The Financial Services Authority (det britiske kredittilsynet) har derfor framholdt at listen etter hvert trolig vil omfatte de aller fleste britiske banker.
Tilførsel av kapital gjennom BRF-ordningen skjer enten gjennom utstedelse av preferanseaksjer eller ordinære aksjer, eller gjennom en kombinasjon av disse. Fondet inngår individuelle avtaler med hver enkelt bank. Vilkårene for den statlige kapitaltilførselen er blant annet knyttet til godtgjørelse for den risiko staten tar ved å gå inn i bankene, og bankenes praksis for lønns- og bonusutbetalinger. Dessuten må bankene forplikte seg til å yte lån til husholdningene og til mindre bedrifter. De statlige eierandelene administreres av UK Financial Investments Limited, et nyopprettet statlig selskap. Selskapet er etablert for å sikre en viss avstand mellom myndighetene og forvaltningen av investeringene, og for å sikre at oppkapitaliseringene skjer på forretningsmessige vilkår.
Tiltakene har siden oktober i fjor vesentlig bedret kapitaldekningen til de største britiske bankene, og staten er nå majoritetsaksjonær i flere banker.
Den 19. januar 2009 ble tiltakspakken utvidet betydelig med nye ordninger for blant annet verdipapiroppkjøp og garantier. For å sikre at bankene har tilgang på mellomlange lån også etter at SLS-ordningen lukkes, annonserte Bank of England at den vil utvide den maksimale løpetiden på statspapirlån gjennom DWF-ordningen. Mot en avgift og en bred klasse av sikkerheter, kan banker fra 30. januar låne statssertifikater med løpetid på opptil ett år (mot tidligere 30 dager).
Bank of England meldte også at et program for oppkjøp av verdipapir vil bli etablert fra februar måned. Gjennom et særskilt fond skal sentralbanken kjøpe papirer for, i første omgang, inntil 50 mrd. pund, inkludert foretaksobligasjoner og -sertifikater, syndikerte lån og enkelte typer pantesikrede verdipapirer.
Videre annonserte myndighetene at det vil komme en ny garantiordning for pantesikrede verdipapirer i april. Banker som er kvalifiserte til å delta i CGS-ordningen kan også delta i den nye ordningen for verdipapir. I samråd med utstedere og investorer vil myndighetene tilby fullstendig eller delvis garanti for papirer med AAA-rating, inkludert boliglånspapirer og verdipapirisert foretaks- og forbruksgjeld. I tillegg ble det kjent 19. januar at tidsrommet for adgang til utstedelse av nye innlån under CGS-ordningen blir utvidet fra 9. april 2009 til 31. desember 2009.
De britiske bankene har siden krisen på finansmarkedene oppstod opprettholdt sin utlånsvirksomhet. Krisen har imidlertid fjernet «non-bank»-utlånsmarkedet, som stod for en betydelig andel av de samlede utlånene før krisen. Britiske myndigheter har signalisert at det ikke er aktuelt med tiltak for å få tilbake «non-bank»-ene, men at nye tiltak overfor bankene med formål å opprettholde det tidligere samlede utlånsnivået kan bli nødvendige. Siden stans i utlånsvirksomheten, som reduserer balansen, er et alternativ for banker som søker å heve kapitaldekningen, må tiltak uansett rettes inn mot å stimulere utlånsvirksomheten.
En ny forsikringsordning, The Government Asset Protection Scheme, ble også annonsert 19. januar 2009, og innebærer at staten mot en avgift vil påta seg å sikre bankene mot tap i sine verdipapirporteføljer. Forsikringen har som formål å styrke utlånsevnen gjennom å bidra til redusert usikkerhet om verdien av bankenes eiendeler samt bedre institusjonenes evne til å tåle tap. Det er de eiendeler som er mest utsatt under de rådende økonomiske og finansielle forhold som særlig er ment omfattet av ordningen, blant annet strukturerte kredittpapirer, enkelte typer pantesikrede verdipapirer og porteføljer av eiendomslån. Bankene må selv først dekke en del av tapet, i tillegg til ytterligere ti prosent av tapet utover minstebeløpet. Nærmere detaljer om ordningen vil bli presentert i slutten av februar.
Den nasjonaliserte banken Northern Rocks strategi om balansereduksjon skal dessuten reverseres. Dette antas å bidra til at totalt utlånsvolum økes.
Innskuddsgarantiordningen i Storbritannia ble i begynnelsen av oktober 2008 utvidet ved at det garanterte innskuddsbeløpet ble hevet fra 35 000 til 50 000 pund.
Sverige
Svenske myndigheter la 20. oktober 2008 fram en stabiliseringsplan for det finansielle systemet som omfatter banker og «bostadsinstitut». I likhet med den britiske tiltakspakken består den svenske planen av tre hovedelementer: En kredittfasilitet i Riksbanken for å lette bankenes utlån til bedrifter, et garantiprogram for bankenes mellomlangsiktige innlån med ramme på 1 500 mrd. svenske kroner, og et statlig stabilitetsfond på 15 mrd. svenske kroner for eventuelle kapitalinnskudd ved framtidige soliditetsproblemer. Ordningen for kortsiktig likviditet administreres av den svenske sentralbanken, Riksbanken, mens garantiprogrammet og stabilitetsfondet administreres av Riksgäldskontoret. Tiltakene er rettet inn mot banker og «bostadsinstitut» med sete eller virksomhet i Sverige.
Kredittfasiliteten i Riksbanken har som formål å lette ikke-finansielle foretaks tilgang på likviditet. Banker som kjøper sertifikater med løpetid opptil ett år fra ikke-finansielle foretak kan stille disse som sikkerhet for lån i sentralbanken. Sentralbanklånene fordeles i auksjoner med en minimumsrente fastsatt som et påslag på pengemarkedsrenten.
Gjennom garantiprogrammet skal de institusjoner som deltar få en statsgaranti for refinansiering av forefallende lån med opprinnelig løpetid mellom 90 dager og fem år mot å betale en garantiavgift. Prisen på garantien skal settes mellom dagens markedspris på finansieringen, og en teoretisk «normal» markedspris. I tillegg skal prisene risikodifferensieres basert på den enkelte institusjons kredittrating (for de institusjoner som ikke har slik rating benyttes en sjablonmetode).
Både garantiprogrammet og eventuelle kapitaltilskudd gjennom stabilitetsfondet inneholder vilkår for deltakelse som blant annet omfatter markedsføring av garantien, lederlønninger, bonusprogrammer, sluttpakker og styregodtgjørelse. For de fem personer i banken med høyest samlet godtgjørelse gjelder følgende restriksjoner: Fast lønn kan ikke overstige det som var avtalt før 20. oktober 2008, tidligere opptjente eller nye bonuser og/eller opsjoner kan ikke utbetales i avtaleperioden, og eventuelle sluttpakker skal utformes ut fra regler som gjelder for ledergodtgjørelser i selskaper med statlig eierskap.
I tillegg inneholder standardavtalen for deltakelse i garantiprogrammet begrensninger i institusjonenes balansevekst. Rammen for høyest tillatte prosentvise vekst er fastsatt til det høyeste av (1) nominell BNP-vekst i Sverige foregående år, (2) gjennomsnittlig vekst i svenske kredittinstitusjoners balanse for 1987-2007, og (3) gjennomsnittlig vekst i banksektoren i EU siste seks måneder.
Den 29. januar 2009 meddelte imidlertid det svenske finansdepartementet at bestemmelsen om begrenset balansevekst bortfaller, for å gjøre det mer attraktivt å delta i støttepakken.
Nordeas toppsjef, sammen med Nordeas sjefer i Sverige, Finland, Danmark og Norge, annonserte 30. januar at de avstår fra bonusutbetalinger fram til 1. mai i år, og at deres godtgjørelser for øvrig ikke skal øke i 2009. I uttalelsen ble det videre vist til det statlige garantiprogrammet for bankene og begrensningene på blant annet bonuser, og det ble gjort klart at det ikke var bonusrestriksjonene som gjorde at bankene ikke ville delta i programmet. Garantiprogrammets første periode utløper i mai, og korresponderer dermed med direktørenes bonusløfte.
Garantiprogrammet har så langt kun hatt én deltakende institusjon av betydning, Swedbank. Prisen på garantiene og vilkårene for øvrig er av flere banker trukket fram som grunnlag for å avstå fra deltakelse. Restriksjonene på bonusprogram og balansevekst har vært særlig kontroversielle i denne sammenheng. I tillegg er det framholdt at innlån under garantien ikke har blitt så billige som forventet. En statsgaranti skulle tilsi at bankene ville oppnå samme vilkår som for statsgjeld, men dette har ikke skjedd.
Det svenske garantiprogrammet skal sikre deltakernes kreditorer mot tap om institusjonene blir insolvente, men utgjør ingen garanti mot insolvens. For å håndtere eventuelle solvensproblemer i finansinstitusjonene har den svenske staten opprettet et stabilitetsfond. I første omgang er det bevilget 15 mrd. svenske kroner til dette. Garantiprogrammet og stabilitetsfondet er hjemlet i ny lov («lag om statlig stöd til kreditinstitut»).
De svenske bankenes (ordinære) sikringsfond utgjør i dag 18 mrd. svenske kroner. Det er fra myndighetenes side et uttalt mål at banksikringsfondet og det nye stabilitetsfondet til sammen skal utgjøre 2,5 prosent av svensk BNP innen 15 år. Stabilitetsfondsoppbyggingen skal skje ved at alle svenske kredittinstitusjoner ilegges en særskilt risikodifferensiert avgift. Avgiften vil ikke bli ilagt før markedssituasjonen er normalisert.
Riksgälden er gitt oppgaven som myndighet til å vedta kapitalinnskudd, gjennom egen forordning. Dersom det blir aktuelt med kapitalinnskudd, skal dette i første rekke skje gjennom preferanseaksjer. Det kan også i visse situasjoner bli foretatt tvangsinnløsning i systemviktige institusjoner. Selv om forordningen og ovennevnte lov åpner for at Riksgälden kan gi kapitaltilskudd også til solvente institusjoner, innebærer delegeringen i praksis at Riksgäldens myndighet er begrenset til systemviktige institusjoner i krise. For å gi kapitaltilskudd til grunnleggende solide institusjoner er det nødvendig med et «regeringsbeslut».
Den 11. desember 2008 besluttet Finansinspektionen (det svenske kredittilsynet) at en større andel hybridkapital kan tas inn i beregningen av finansinstitusjonenes kapitaldekning. Det tillates nå inntil 30 prosent hybridkapital innenfor kjernekapitalen.
Det statlige innskuddsgarantibeløpet ble i Sverige hevet fra 250 000 til 500 000 kroner i begynnelsen av oktober i fjor.
Den 3. februar 2009 varslet den svenske regjeringen at en ny tiltakspakke med totalramme på 50 mrd. svenske kroner med formål å bedre bankenes kapitaldekning vil bli lagt fram 10. februar. Pakken finansieres gjennom stabilitetsfondet som ble etablert i oktober 2008. Institusjonene kan søke om statlig kapitalinnskudd enten på markedsvilkår som en del av en emisjon rettet mot private investorer, eller som et innskudd utelukkende fra staten på vilkår fastsatt av staten. Ved deltakelse i en privat emisjon skal statens andel ikke overstige 70 prosent av emisjonen. Innskuddet kan gis som aksjer eller som hybridkapital. For banker som deltar i ordningen innføres det for bankledelsen bl.a. to års frys for økning av lønn og honorarer, stopp for utbetaling av bonuser og begrensninger i sluttvederlaget. De nærmere detaljene i det svenske forslaget vil framkomme når forslaget legges fram for Riksdagen 10. februar 2009.
Danmark
I Danmark ble «Lov om finansiell stabilitet» vedtatt 10. oktober 2008. Staten og banknæringen (ved Det Private Beredskap, som forening etablert i 2007 av de danske bankenes interesseorganisasjon) etablerte i medhold av den nye loven en garantiordning som ga full sikkerhet for alle innskyteres og andre alminnelige kreditorers innskudd i danske banker. Banknæringen bidrar med opptil 35 mrd. danske kroner i ordningen, mens staten garanterer for beløp ut over dette.
Et eget selskap, Afviklingsselskabet, er etablert for å avhjelpe avviklingen av insolvente banker. Hvis private løsninger ikke er mulig, skal avviklingsselskapet opprette nye, midlertidige foretak som skal overta de insolvente bankenes virksomhet og eiendeler. Foretakene vil deretter bli tilført kapital fra avviklingsselskapet og avviklet på en kontrollert måte, slik at kreditorer ikke skal lide unødvendige tap.
Avtalen omfatter alle danske banker som er medlem av Det Private Beredskap, inkludert filialer av danske banker i andre land. Filialer (i Danmark) av utenlandske banker som ikke har lignende ordning i sitt hjemland er også omfattet av garantiordningen. Det var mulig å slutte seg til eller gå ut av Det Private Beredskap i noen tid etter at avtalen ble annonsert. Garantiordningen gjelder i utgangspunktet fram til 30. september 2010, men kan forlenges hvis dette anses som nødvendig av hensynet til finansiell stabilitet. Avviklingsselskapet vil bruke den tid som er nødvendig for å avvikle insolvente banker, og selskapet kan dermed bli videreført i noen tid etter ordningens utløp.
Den danske garantiordningen er forbundet med en rekke restriksjoner på deltakende bankers virksomhet. I garantiperioden får aksjonærene i bankene ikke ta ut utbytte, bankene kan ikke kjøpe tilbake egne aksjer, og det kan ikke opprettes nye opsjonsavtaler for bankenes ledelse. Eksisterende programmer for aksjeopsjoner kan ikke fornyes eller utvides i garantiperioden. I tillegg må bankene opptre aktsomt og søke å styrke sine balanser.
Den 18. januar 2009 annonserte danske myndigheter en plan for tilførsel av statlig kapital til banker og kredittforetak. Innenfor en samlet ramme på 100 mrd. danske kroner skal alle solvente banker fram til 30. juni 2009 kunne søke om tilførsel av hybridkapital. Formålet med tiltaket er å øke bankenes evne til å låne ut penger til husholdninger og foretak, og bankene kan derfor ikke overføre tilført kapital til mor- eller søsterselskaper. Dessuten må deltakende banker hvert halvår redegjøre for utviklingen i sin utlånsportefølje og utlånspraksis.
Kapitaltilførselen skal skje gjennom ansvarlige obligasjonslån uten utløpsdato, også referert til som hybrid kjernekapital. Renten til staten fastsettes individuelt for hver bank ut fra risikoen staten påtar seg ved å yte lånet, og ventes å ligge på om lag 10 prosent årlig i gjennomsnitt. Alle deltakende banker kan få økt sin kapitaldekning til inntil 12 prosent gjennom kapitaltilførselen fra staten. I EU-kommisjonens retningslinjer for denne type statsstøtte til banker er det antydet en maksimumsgrense på 4 prosentpoeng kjernekapital for oppkapitalisering gjennom denne type tiltak. Danske myndigheter har imidlertid innført en ordning der også banker med lavere kjernekapitaldekning enn 8 prosent kan få kapital som svarer til oppkapitalisering til 12 prosent.
Det legges til grunn som en forutsetning at regelverket for hva som kan regnes som kjernekapital blir endret, slik at andelen hybridkapital som kan medregnes som kjernekapital økes fra dagens 15 prosent. Myndighetene tar sikte på å kunne godkjenne hybridkapital på opptil 50 prosent av kjernekapitalen, men for hybridkapital mellom 35 og 50 prosent vil det oppstilles vilkår om at tilsynsmyndighetene til enhver tid kan kreve konvertering av hybridkapitalen til aksjekapital.
Den statlige kapitaltilførselen skal være midlertidig. Staten har til enhver tid mulighet til å selge eller på annen måte omdisponere hybridkapitalen. Banker som har mottatt kapitaltilskudd har tidligst etter tre år mulighet til å avvikle lånene, og avvikling forutsetter tilstrekkelig kapitalgrunnlag i bankenes balanse.
Begrensningene på utbytteutbetalinger, opsjons- og tilbakekjøpsprogrammer som ble lagt fram i forbindelse med den danske tiltakspakken i oktober måned vil nå gjelde fram til 1. oktober 2010. For å tiltrekke privat kapital blir det fra oktober 2010 igjen tillatt å utbetale utbytte til aksjonærene, hvis utbetalingene finansieres over bankenes løpende overskudd. Så lenge staten har kapital i en bank er tilbakekjøpsprogrammer forbudt. I tillegg kommer restriksjoner på lederavlønning i banker som mottar statlig kapital: Ikke mer enn halvparten av ledelsens lønnsgodtgjørelse kan trekkes fra i bankens skatteregnskap, og ledernes variable lønnsandel kan ikke utgjøre mer enn 20 prosent av samlet grunnlønn. Nye opsjonsordninger, eller fornyelser eller forlengelser av eksisterende ordninger, for ledelsen, er ikke tillatt.
Garantiordningen etablert i oktober 2008 utløper 30. september 2010, og det legges opp til en overgangsordning for å fase ut garantiinnlånene. Fram til 31. desember 2010 kan banker søke om statsgaranti på nyutstedte lån med løpetid inntil tre år. Fra 1. oktober 2010 vil gjeldende innskuddsgarantibeløp være 750 000 danske kroner.