Ot.prp. nr. 36 (2004-2005)

Om lov om endringer i lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven)

Til innholdsfortegnelse

3 Departementets merknader til en del hovedspørsmål

3.1 Lovens virkeområde. Definisjoner. Ufravikelighet

3.1.1 Oversikt

Etter forslaget innføres regler om informasjon til forbrukerne i forbindelse med markedsføring og avtaleinngåelse og regler om angrerett. I høringsnotatet ble det foreslått innføring av en definisjon av «finansiell tjeneste», se pkt. 3.1.2, og for øvrig ble definisjonene i gjeldende angrerettlov lagt til grunn.

Høringsinstansene har hatt få merknader til dette. Finansnæringens Hovedorganisasjon har tatt opp et spørsmål knyttet til definisjonen av telefonsalg, og Sparebankforeningen og Norges Fondsmeglerforbund har reist spørsmål knyttet til definisjonen av fjernsalg. Sistnevnte høringsuttalelser og departementets merknader er omtalt nedenfor under pkt. 3.1.3.

Fjernsalg

Bestemmelsene vil gjelde for avtaler om fjernsalg av finansielle tjenester. Direktivet inneholder i artikkel 2 bokstav a en definisjon av fjernsalgsavtale som tilsvarer definisjonen i det generelle fjernsalgsdirektivet, og som fremgår av angrerettloven § 6 bokstav a. Begrepet «fjernkommunikasjonsteknikk» som inngår i definisjonen av «fjernsalgsavtale» er definert i direktivet artikkel 2 bokstav e. Definisjonen tilsvarer definisjonen i det generelle fjernsalgsdirektivet, og inngår i definisjonen av «fjernkommunikasjon» i angrerettloven § 6 bokstav b. Se for øvrig punkt 3.1.3.

Finansielle tjenester

Direktivet omfatter avtaler om «finansielle tjenester». Begrepet finansielle tjenester spenner vidt, og er definert i artikkel 2 bokstav b. Det foreslås at en definisjon tilsvarende direktivets tas inn i angrerettloven § 6 som ny bokstav f. Hvilke typer tjenester som omfattes av begrepet er nærmere omtalt nedenfor under punkt 3.1.2 og de spesielle merknadene til bestemmelsen.

Partene

Bestemmelsene gjelder avtaler mellom forbrukere og næringsdrivende. Direktivet inneholder definisjon av «forbrukar» i artikkel 2 bokstav d, en definisjon av «tenesteytar» i artikkel 2 bokstav c og en definisjon av «formidlar eller leverandør av fjernkommunikasjonsmiddel» i artikkel 2 bokstav g.

Forbrukerbegrepet tilsvarer det som følger av det generelle fjernsalgsdirektivet, og som gjenspeiles av definisjonen i angrerettloven § 6 bokstav e. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Forbrukerombudet har uttrykt støtte til at man viderefører forbrukerdefinisjonen i gjeldende lov.

Det anses unødvendig å ta inn definisjoner av henholdsvis «tenesteytar» og «formidlar eller leverandør av fjernkommunikasjonsmiddel». At bestemmelsen gjelder de som «yter tenester innan rammene av handels- eller yrkesverksemda si» fremgår av at det i § 1 heter at loven gjelder når «selgeren eller tjenesteyteren opptrer i næringsvirksomhet».

Etter loven og direktivet, omfattes både offentlige og private tjenesteytere, uavhengig av hvordan de er organisert. Alle som yter finansielle tjenester i næringsvirksomhet er omfattet. I tillegg til banker, forsikringsselskap og tradisjonelle finansinstitusjoner, vil også innretninger som for eksempel Statens lånekasse for utdanning og Statens pensjonskasse omfattes av reglene. Det er ikke noe vilkår at for eksempel ytelse av kreditt er hovedformålet med virksomheten.

I praksis kan det være flere parter inne i bildet i forbindelse med en avtale. Det kan for eksempel være kjøp av fondsandeler som finansieres ved lån eller at det tegnes en gjeldsforsikring i forbindelse med et låneopptak. I noen tilfeller vil forbrukerens avtalemotpart være den samme for begge avtalene. I andre tilfeller kan en tjenesteyter være leverandør av den ene tjenesten (for eksempel lånet), mens vedkommende kun vil opptre som formidler av markedsføringsmateriell og kontakt i forbindelse med den andre tjenesten (for eksempel gjeldsforsikringen). Når man skal finne ut om lovens regler kommer til anvendelse og hvordan, må avtaleforholdet mellom partene legges til grunn. Plikten etter loven til å gi informasjon påhviler direkte bare den som det inngås avtale med og som yter tjenesten, og det er også i forhold til denne parten at forbrukeren kan gjøre sin angrerett gjeldende. Det er derfor viktig at det tydelig fremkommer hvem som er parter i de ulike avtaleforholdene. Finansielle tjenesteytere må videre sørge for at andre som formidler informasjon og driver markedsføring på vegne av dem, følger lovens bestemmelser. Dette er nærmere omtalt under pkt. 3.2.

Varig medium

Direktivet inneholder en definisjon av «varig medium» i artikkel 2 bokstav f. Det er etter departementets vurdering ikke nødvendig å innføre noen definisjon av varig medium i lovteksten. Ordlyden i angrerettloven § 9 første ledd, som i dag omtaler varig medium, foreslås imidlertid endret for å sikre en enhetlig bruk av begrepet, jf. pkt. 3.2.4.1.

Avtaler som gir opphav til en rekke påfølgende enkelttransaksjoner

Ofte vil det foreligge en innledende avtale (rammeavtale) som gir opphav til en rekke transaksjoner, for eksempel avtale om debet- eller kredittkort med påfølgende uttak av kontanter eller betaling. Denne situasjonen er omhandlet i direktivet artikkel 1 nr. 2 og omtales nærmere nedenfor under pkt. 3.1.4.

Unntak fra lovens virkeområde

Gjeldende angrerettlov inneholder flere unntak fra lovens virkeområde i § 2. En rekke av disse er ikke relevante for finansielle tjenester. Selv om det ikke er utbredt i dag, kan det imidlertid tenkes automatsalg (bokstav a) og auksjonssalg (bokstav c) av finansielle tjenester. Ettersom direktivet ikke inneholder noe unntak for disse salgsformene, foreslås det endringer i unntakene i gjeldende lov, slik at disse finansielle tjenestene omfattes av angrerettloven.

Ufravikelighet

Etter direktivet artikkel 12 nr. 1 skal ikke forbrukerne kunne gi avkall på de rettighetene de får som følge av nasjonal gjennomføring av direktivet. Det vil i norsk rett følge av angrerettloven § 3, som også vil gjelde for fjernsalg av finansielle tjenester. Den fastsetter at det ikke kan avtales eller gjøres gjeldende vilkår som er dårligere for forbrukeren enn det som følger av lovens bestemmelser.

3.1.2 Begrepet finansielle tjenester

3.1.2.1 Direktivet og gjeldende rett

EU-kommisjonens første direktivforslag inneholdt en definisjon av finansielle tjenester som skulle omfatte bank-, forsikrings- og investeringstjenester med henvisning til de relevante direktiver på området. Bestemmelsen viste også til en veiledende liste i et bilag til direktivforslaget. I bilaget var følgende tjenester tatt inn (dansk tekst):

  1. «Indlån og andre midler, der skal tilbagebetales.

  2. Udlån, især forbrugslån og realkreditlån

  3. Finansiel leasing

  4. Pengeoverførsler, herunder udstedelse og forvaltning af betalingsmidler

  5. Valutatransaktioner

  6. Garantier og forpligtelser

  7. Modtagelse, overførsel og/eller udførelse af ordrer og tjenesteydelser vedrørende følgende finansielle produkter:

    1. pengemarkedsinstrumenter

    2. omsættelige værdipapirer

    3. investeringsforeninger og andre kollektive investeringsordninger

    4. finansielle futures og optioner

    5. valutakurs- og renteinstrumenter

  8. Porteføljeadministration og investeringsrådgivning vedrørende de i punkt 7 nævnte instrumenter

  9. Opbevaring og forvaltning af værdipapirer

  10. Leje af bokse

  11. Anden forsikring end livsforsikring

  12. Livsforsikring

  13. Livsforsikring i forbindelse med investeringsfonde

  14. Permanent sygeforsikring (»permanent health insurance»)

  15. Kapitalforsikringstransaktioner

  16. Individuelle pensionsforsikringer.»

Etter Europaparlamentets behandling ble det fremmet et nytt, endret forslag til direktiv. Her var definisjonen av finansielle tjenester forenklet i forhold til det opprinnelige forslaget ved at henvisningene til eksisterende direktiver og hele bilaget var fjernet. Dette var, etter det departementet forstår, for å sikre at alle finansielle tjenester som kan antas å ville bli tilbudt til forbrukere også i fremtiden, er omfattet. Det veiledende bilaget ble i stedet innarbeidet i de enkelte artiklene.

Artikkel 2 bokstav b lyder nå:

«finansiell teneste» alle bank-, kreditt- og forsikringstenester og tenester i samband med individuelle pensjonar, investering eller betaling,»

I fortalen punkt 14 slås det fast at direktivet omfatter alle finansielle tjenester som kan ytes ved fjernsalg, også finansielle tjenester som er regulert i annet fellesskapsregelverk.

Hensikten med direktivets definisjon av finansiell tjeneste, er å ha en så åpen definisjon at den omfatter alle finansielle tjenester som selges ved fjernsalg i dag, og tjenester som utvikles i fremtiden. Direktivet gjelder også tjenester som kun er regulert på nasjonalt nivå.

I norsk rett finnes det ingen definisjon av begrepet finansiell tjeneste, men en rekke regelsett regulerer ulike typer finansielle tjenester.

3.1.2.2 Departementets forslag i høringsnotatet

For å sikre at de norske reglene som gjennomfører direktivet får samme virkeområde som direktivet, foreslo departementet i høringsnotatet at det tas inn en definisjon av «finansiell tjeneste» som tilsvarer direktivets i angrerettloven § 6 bokstav f. Departementet redegjorde for noen utgangspunkter for vurderingen av om tjenester er omfattet av direktivet eller ikke. Disse er utformet blant annet med bakgrunn i drøftelser i de nordiske samrådsmøtene.

Ved vurderingen av om en tjeneste omfattes av de foreslåtte reglene, må man ta utgangspunkt i tjenestens karakter og ikke hvem som tilbyr den. Det vil ikke i seg selv være avgjørende om tjenesteyter er konsesjonspliktig, underlagt tilsyn eller om virksomheten er omfattet av særlovgivning. På den annen side kan det imidlertid ikke utelukkes at det i tvilstilfelle kan få betydning om tilbyderen av tjenesten har sin hovedvirksomhet innenfor finanssektoren eller ikke.

Departementet antok videre at det karakteristiske ved en finansiell tjeneste er at den har med finanser å gjøre - og nevnte som eksempler innlån og andre pengeanbringelser, utlån og annen form for kredittgivning, garanti og annen form for sikkerhetsstillelse, forsikring, betalingsformidling, valutatransaksjoner, investeringer, oppbevaring av finansielle verdier. Også handel med verdipapirer og andre finansielle instrumenter ble antatt å falle inn under begrepet.

Det finansielle elementet må videre være hovedelementet i avtalen mellom forbrukeren og tjenesteyteren. Der forbrukeren kjøper en ikke-finansiell ytelse og får henstand med betalingen av selgeren, vil det være selve varen eller tjenesten som er hovedytelsen i forholdet mellom kjøper og selger. Kreditten som ytes av selger er således ikke en finansiell tjeneste etter dette forslaget.

Hvis forbrukeren derimot låner penger av en tredjepart for å finansiere kjøpet, vil den låneavtalen være en finansiell tjeneste fordi hovedelementet i forholdet mellom forbrukeren og långiver er nettopp låneavtalen.

Departementet pekte videre på at en tjeneste må være særskilt priset for å komme inn under definisjonen. Dersom forbrukeren ikke betaler noe for tjenesten som ytes, vil det verken være behov for de opplysningene dette regelverket gir anvisning på eller for angrerett. Det kan imidlertid være annet regelverk som pålegger opplysningsplikt også der tjenesten er gratis for forbrukeren.

3.1.2.3 Høringsinstansenes syn og departementets vurderinger

Ingen høringsinstanser gikk imot at det tas inn en definisjon i angrerettloven av hva som anses som finansiell tjeneste i denne loven. Justisdepartementet, Forbrukerombudetog Forbrukerrådetstøtter departementets forslag til definisjon. Finansdepartementet, Kredittilsynetog Finansnæringens Hovedorganisasjonkommer alle med innspill til definisjonen og avgrensningen av denne.

Norges Fondsmeglerforbundargumenterer i sin høringsuttalelse for at «mottak og formidling av ordre» jf. verdipapirhandelloven § 1-2 nr. 1 ikke faller inn under fjernsalgsdirektivets og forslagets virkeområde.

I det følgende drøftes enkelte spørsmål som er reist av høringsinstansene. For øvrig vises det til forslag til § 6 bokstav f og de spesielle merknadene til denne bestemmelsen.

Definisjonen av finansiell tjeneste

Finansnæringens Hovedorganisasjon viser i sin høringsuttalelse til listen over finansielle tjenester i det opprinnelige direktivforslaget, og påpeker at denne kan være tjenlig som en rettesnor for hvilke tjenestetyper som i utgangspunktet vil inngå i begrepet finansielle tjenester. Departementeter i utgangspunktet enig, men vil samtidig understreke at listen ble tatt ut av direktivet for å gi en mest mulig omfattende og fleksibel definisjon. En slik liste kan lett oppfattes som om den er uttømmende. Også tjenester som ikke var nevnt på denne listen kan bli omfattet av de foreslåtte reglene om fjernsalg av finansielle tjenester.

I sin høringsuttalelse skriver Finansdepartementet:

«Finansdepartementet vil innledningsvis bemerke at det er vanskelig å gi noen presis beskrivelse av innholdet i begrepet finansielle tjenester siden begrepet ikke har noen entydig og allmenngyldig definisjon. Departementet legger til grunn at begrepets innhold, som beskrevet i høringsnotatet, vil være begrenset til å gjelde begrepet slik det anvendes i angrerettloven. Finansdepartementet legger videre til grunn at tolkningen av begrepet benyttet i angrerettloven, må baseres på begrepets innhold slik det er definert i direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester (direktivet). Departementet har ikke tilstrekkelig grunnlag til å uttale seg om forståelsen av direktivet, men støtter Barne- og familiedepartementets avgrensninger i den grad disse har sikkert grunnlag i direktivet.»

Finansdepartementet støtter videre Barne- og familiedepartementets utgangspunkt, nemlig at definisjonen skal være så lik direktivets som mulig, men peker på at direktivet bruker begrepet «tenester i samband med investering eller betaling» mens lovforslaget § 6 bokstav f bruker begrepet «investerings- eller betalingstjeneste». Denne omskrivingen innebærer etter Finansdepartementets oppfatning en realitetsforskjell. Begrepene «investeringstjeneste» og «betalingstjeneste» er nærmere definerte begreper i norsk rett (og også EØS-rett), se hhv. verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd og lov om betalingstjenester § 1-1. Finansdepartementet viser i denne sammenheng til at det kan synes som om Barne- og familiedepartementet mener at definisjonen av finansielle tjenester i direktiv om fjernsalg av finansielle tjenester skal være videre enn den tradisjonelle definisjonen tilsier (i alle fall når det gjelder tjenester i tilknytning til investeringer). Finansdepartementet mener derfor det bør vurderes å benytte en mer ordrett gjengivelse av direktivets definisjon enn den foreslåtte, for eksempel basert på formuleringen «tjeneste i forbindelse med...».

Departementet foreslår å beholde den formuleringen som ble foreslått i høringsnotatet. Departementet vil understreke at en ikke har ment å legge legaldefinisjonene av betalings- og investeringstjeneste til grunn for forståelsen av definisjonen. Departementet mener at formuleringen «enhver tjeneste som har karakter av (...) investerings- eller betalingstjeneste», viser at definisjonen omfatter mer enn rene investerings- og betalingstjenester slik disse er definert etter verdipapirhandelloven og lov om betalingstjenester.

Særlig om rådgivning

I høringsnotatet la departementet til grunn at visse rådgivningstjenester ytt ved fjernsalg er å anse som finansielle tjenester. For så vidt gjelder investeringsrådgivning følger dette allerede av at investeringsrådgivning i forbindelse med visse finansielle instrumenter er nevnt i den veiledende listen som er omtalt ovenfor.

Departementet uttalte videre at dersom forbrukeren kjøper finansielle tjenester som følge av rådgivning som han eller hun ikke betaler for, enten ved råd fra en ansatt i en finansinstitusjon eller ved råd fra en uavhengig rådgiver som finansierer sin virksomhet ved provisjon av salget av finansielle produkter, gjelder forslagets regler om opplysningsplikt og eventuelt angrerett kun for de enkelttjenestene som forbrukeren kjøper, ikke for rådgivningstjenesten i seg selv.

Hvis forbrukeren derimot inngår en avtale med noen som tilbyr rådgivning mot at forbrukeren for eksempel betaler et bestemt årlig beløp eller et engangsbeløp, vil denne avtalen være omfattet av de foreslåtte reglene. I disse tilfellene vil det nettopp være viktig for forbrukeren å få tilstrekkelig informasjon om avtalen og hva den innebærer, samt om muligheten til å angre før han eller hun binder seg. Rådgivers ansvar for kvaliteten på rådene som gis, reguleres ikke her.

Departementet argumenterte for at ikke bare investeringsrådgivning, men også andre former for finansiell rådgivning bør kunne være omfattet av definisjonen. Forutsetningen er imidlertid at rådgivningen er hovedelementet i forholdet mellom forbrukeren og tjenesteyteren og at den er særskilt priset.

Både Forbrukerombudetog Forbrukerrådetstøtter i sine høringsuttalelser departementets forslag. Ingen andre høringsinstanser kommenterer dette. Forbrukerrådet ber i tillegg departementet vurdere å ta rådgivningstjenester inn i definisjonen av finansiell tjeneste.

Departementethar som nevnt valgt å ta inn en definisjon av finansielle tjenester i angrerettloven som ligger nær opp til direktivets ordlyd for å sikre at de norske reglene får samme anvendelsesområde som direktivet, jf ovenfor. Direktivet nevner ikke rådgivningstjenester. Departementet foreslår derfor ikke å ta inn rådgivning i angrerettlovens definisjon av finansiell tjeneste.

Særlig om verdipapirer

I høringsnotatet gav departementet uttrykk for at kjøp og salg av verdipapirer er en finansiell tjeneste i direktivets forstand.

Finansdepartementet mener redegjørelsen knyttet til denne problemstillingen er noe unyansert og at det sentrale i denne forbindelse er ikke selve kjøpet eller salget av aksjene (de finansielle instrumentene), men tjenesten som ytes i denne forbindelse. Finansdepartementet viser til at kjøp og salg av finansielle instrumenter ikke alltid vil utgjøre en finansiell tjeneste i verdipapirhandellovens forstand. I de tilfeller der omsetningen skjer for egen regning, går det en grense mellom det som betegnes som en (investerings-)tjeneste og det som regnes som «vanlig» handel for egen regning som ikke krever tillatelse etter verdipapirhandellovens regler. Hvorvidt kjøpet eller salget i seg selv har karakter av en tjenesteytelse må bestemmes på grunnlag av en konkret vurdering.

Departementetslutter seg til Finansdepartementets vurderinger. Departementet vil i denne forbindelse understreke at et utgangspunkt for vurderingen av om en avtale er omfattet av reglene om fjernsalg av finansielle tjenester, vil være forbrukerens behov for opplysninger. Når departementet i høringsnotatet uttalte at kjøp/salg av verdipapirer anses som en finansiell tjeneste uavhengig av hvordan det bedømmes etter annet regelverk, var bakgrunnen at når forbrukeren for eksempel legger inn ordre om kjøp av aksjer hos en tjenesteyter, er det irrelevant i forhold til fjernsalgsreglene hvordan oppdraget effektueres, og dermed hvordan virksomheten vurderes etter verdipapirhandelloven. Forbrukeren vil ha behov for opplysninger om tjenesten som ytes, pris, tidspunkt for oppfyllelse og så videre, uavhengig av om tjenesteyter «matcher» ordren mot en annen ordre, legger den inn i børsens handelssystem eller selger fra egen beholdning.

Særlig om mottak og formidling av ordre

Norges Fondsmeglerforbund argumenterer i sin høringsuttalelse for at fjernsalgsdirektivet ikke omfatter «mottak og formidling av ordre på vegne av investor i forbindelse med finansielle instrumenter, samt utførelse av slike ordre», jf. verdipapirhandelloven § 1-2 pkt 1. Forbundet viser til at tjenesten ikke er nevnt i fortalen til direktivet. Til dette vil departementet bemerke at fortalen til direktivet ikke inneholder noen uttømmende liste over hvilke tjenester det omfatter, men kun eksempler på tjenester. Som nevnt under gjennomgangen av direktivets definisjon av finansielle tjenester, inneholder heller ikke direktivet noen slik liste, kun en generell opplisting. Tidligere utkast inneholdt derimot henvisning til en liste over finansielle tjenester, som vil være veiledende for hva som i alle fall anses som en finansiell tjeneste. Mottak, formidling og utførelse av ordre er spesielt nevnt som punkt 7 på denne listen.

Norges Fondsmeglerforbund påpeker videre at verdipapirforetakene i forbindelse med denne tjenesten kun effektuerer kundens ordre, i motsetning til det som skjer ved forvaltning der forvalteren tar beslutninger på kundens vegne. Departementet ser det slik at en finansiell tjeneste ikke nødvendigvis må inneholde elementer av vurderinger eller rådgivning, for å være omfattet av direktivet. Som nevnt ovenfor må dette vurderes ut fra tjenestens karakter, hvem som yter den og om den er særskilt priset. Etter departementets oppfatning vil mottak og formidling av ordre være omfattet av begrepet finansiell tjeneste.

Forbundet viser videre til at de opplysninger det finansielle fjernsalgsdirektivet gir anvisning på, ikke er dekkende for informasjonsbehovet en forbruker har, samt at dette er regulert i annet regelverk. Til dette er å si at fjernsalgsdirektivet ikke har det formål å være uttømmende for krav til de opplysninger som skal gis ved alle ulike typer av finansielle tjenester. Reglene skal derimot supplere spesiallovgivningen og avhjelpe det informasjonsbehovet hos forbrukeren som inntrer ved at det dreier seg om fjernsalg, jf. nedenfor under punkt 3.2.

Mottak og formidling av ordre vil slik departementet ser det, kunne være avtaler om separate transaksjoner av samme type som omfattes av § 7 a siste ledd og § 9 a siste ledd. I så fall vil verdipapirforetaket kun ha plikt til å gi forbrukeren disse opplysningene før eller rett etter inngåelse av den første avtalen, hvis det er mindre enn ett år mellom hver gang kunden foretar kjøp, jf. nedenfor under punkt 3.2.5.

3.1.3 Særlig om begrepene fjernsalg og telefonsalg

Innledning

Direktivet inneholder i artikkel 2 bokstav a en definisjon av «fjernsalsavtale» som tilsvarer definisjonen i det generelle fjernsalgsdirektivet, og som fremgår av angrerettloven § 6 bokstav a. Begrepet «fjernkommunikasjonsmiddel» som inngår i definisjonen av «fjernsalsavtale» er definert i direktivet artikkel 2 bokstav e, en definisjon som tilsvarer definisjonen i det generelle fjernsalgsdirektivet, og som fremgår av angrerettloven § 6 bokstav b. Departementet foreslo i høringsnotatet en videreføring av definisjonen av fjernsalg, og definisjonen av den særlige fjernsalgsformen telefonsalg i gjeldende angrerettlov.

Fjernsalg

Definisjonen av fjernsalg i angrerettloven § 6 a lyder som følger:

«salg der forberedelse og inngåelse av en avtale skjer utelukkende ved bruk av fjernkommunikasjon, forutsatt at selgeren eller tjenesteyteren i sin markedsføring tilbyr eller oppfordrer til inngåelse av avtaler på denne måten».

Hvordan denne bestemmelsen skal forstås følger av Ot.prp. nr. 36 (1999-2000) Om lov om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted(angrerettloven). Av de generelle merknadene til fjernsalgsbegrepet (s. 18-20 i proposisjonen) framgår det at definisjonen stiller opp to vilkår for at det skal anses å foreligge fjernsalg. Ett av vilkårene er knyttet til at tjenesteyteren har tilrettelagt for og faktisk inngår avtaler ved fjernkommunikasjon (dvs. uten at partene møtes fysisk), og det andre vilkåret er at tjenesteyteren faktisk har markedsført et slikt tilbud om å inngå avtale.

Sparebankforeningen uttaler:

«Definisjonen av fjernsalg i angrerettloven § 6 a, som ikke foreslås endret, er litt uklar for oss. Er det tilstrekkelig for at forholdet skal falle inn under loven at selgeren tilbyr/oppfordrer til inngåelse av avtaler ved fjernkommunikasjon generelt (eller på nærmere angitt måte som den aktuelle kunden ikke benytter), eller må selgeren tilby/oppfordre til avtaleinngåelse på den konkrete måten som den aktuelle kunden faktisk benytter? For eksempel: I sin markedsføring angir banken at avtale kan inngås ved at kunden kommer innom banken, eller per brev (det siste altså en fjernsalgsmetode). Kunden velger i stedet å ringe banken, og avtalen inngås per telefon (som denne banken egentlig ikke har etablert rutiner for). Vil forholdet regnes som fjernsalg etter angrerettloven? Vi antar at spørsmålet bør besvares negativt. Under enhver omstendighet vil det være hensiktsmessig om spørsmålet klargjøres, f. eks. i proposisjonen.»

Departementet vil bemerke at det ikke spiller noen rolle om forbrukeren velger å ta kontakt og inngå avtale ved hjelp av en annen form for fjernkommunikasjon enn den som er markedsført. Forutsetningen er at tjenesteyteren har lagt til rette for, og kommuniserer utad, tilbud om inngåelse av avtaler ved hjelp av den typen fjernkommunikasjon forbrukeren benytter. Hvorvidt den enkelte forbruker faktisk har sett en konkret annonse eller ikke spiller ingen rolle. Fra Ot.prp. nr. 36 (1999-2000) siteres følgende:

«Næringsdrivende driver ofte markedsføring eller generell informasjon om sin virksomhet gjennom flere kanaler. Det bør imidlertid ikke være avgjørende om en forbruker tar kontakt med selgeren på bakgrunn av et konkret tilbud som er presentert detaljert i en avisannonse eller om det skjer på bakgrunn av at forbrukeren har funnet den næringsdrivendes navn og telefonnummer i de gule sidene i telefonkatalogen, og så via telefonen får presentert det spesielle tilbudet. For den næringsdrivende vil det også være praktisk at omfanget av forpliktelsene i forhold til den enkelte forbruker ikke er avhengig av om forbrukeren svarer på bakgrunn av at han eller hun har sett en annonse i avisen dagen før, eller fordi han har slått opp telefonnummeret i de gule sidene i telefonkatalogen. Dersom en næringsdrivende først har markedsført et tilbud om inngåelse av fjernsalgsavtaler, skal dette komme alle forbrukere som foretar bestilling til gode, uansett om de har sett den konkrete annonsen eller ikke.»

Til det eksemplet som Sparebankforeningen nevner, skal det også bemerkes at dersom det faktisk er tilfelle at banken bare i særlige tilfeller aksepterer avtaleinngåelse per telefon, vil det ikke foreligge fjernsalg. Departementet legger imidlertid til grunn av dette sjelden vil forekomme i praksis, ettersom finansielle tjenesteytere som oftest også legger forholdene til rette for avtaleinngåelse pr. telefon, faks, brev, Internett osv. Det må understrekes at tjenesteyteren må anses å tilby avtaler ved fjernsalg selv om det ikke er etablert omfattende rutiner, eget ordremottak osv.

I Ot.prp. nr. 36 (1999-2000) uttales følgende om forholdet mellom markedsføring av et tilbud og enkeltstående tilfeller av avtaleinngåelse ved hjelp av fjernkommunikasjon:

«Det skal etter departementets forslag ikke stilles noe krav til omfanget av virksomheten for at den næringsdrivende skal anses å drive fjernsalg. Også virksomheter som vanligvis baserer salget sitt på salg fra fast utsalgssted, vil kunne omfattes av loven, dersom de ved en eller flere anledninger tilrettelegger for og gjennom markedsføring tilbyr eller oppfordrer til inngåelse av avtaler på den måten loven omfatter. Eksempelvis kan en forretning ved realisasjon av en restbeholdning av varer ha en kampanje gjennom annonser eller brosjyrer hvor forbrukere gis tilbud om bestilling per telefon eller Internett. Dersom et slikt tilbud gis generelt til de som måtte være interessert, må det antas at selger har markedsført tilbudet, selv om det er begrenset i tid eller med hensyn til vareutvalg (for eksempel mammutsalg av bøker en gang i året eller en dagligvarebutikk som tilbyr ordremottak per telefon og utkjøring av matvarer til tilreisende i vinterferien). Derimot vil en næringsdrivende som bare unntaksvis, i enkelttilfeller, aksepterer bestilling for eksempel per telefon og etter initiativ og oppfordring fra en kunde som en slags ekstraservice i forhold til denne personen, ikke kunne sies å ha markedsført tilbud om omsetning på denne måten. Denne typen individuelt framforhandlede avtaler omfattes ikke.»

Norges Fondsmeglerforbund reiser spørsmål om «mottak og formidling av ordre» kan anses som en fjernsalgsavtale selv om kommunikasjonen mellom verdipapirforetaket og kunden skjer via telefon. Forbundet uttaler:

«Før kunden kan be verdipapirforetaket om å utføre ordre, må kunden ha en konto i Verdipapirsentralen og oppgi en bankkonto for debitering/kreditering for kjøp og salg av verdipapirer. Det knyttes ulike typer fullmakter for verdipapirforetaket til disse konti. Ingen av disse typer konti kan opprettes uten legitimasjonskontroll iht. hvitvaskingsforskriftene. Ofte må dette skje ved fysisk fremmøte. Likeledes plikter verdipapirforetaket å sende kunden sine alminnelige forretningsvilkår, jf. vphl 11-2, og disse må kunden ha seg forelagt før ordre utføres. Når dette er gjort, er betingelsene oppfylt for at kjøp og salg kan skje etter kundens ordre. Fjernsalg defineres som «salg der forberedelse og inngåelse av en avtale skjer utelukkende ved bruk av fjernkommunikasjon, forutsatt at selgeren eller tjenesteyteren i sin markedsføring tilbyr eller oppfordrer til inngåelse av avtale på denne måten». Denne definisjonen tyder på at direktivets anvendelsesområde er ment å dekke noe annet enn den kommunikasjon kunden har med verdipapirforetak. I praksis vil det være slik at den type personer direktivet tar sikte på å gi beskyttelse, selv ringer inn til et verdipapirforetak for å gi ordre om kjøp eller salg. Det er de mer profesjonelle kunder som blir fulgt aktivt opp av verdipapirforetak gjennom oppringning med formål å diskutere lønnsomheten av å foreta kjøp eller salg.»

Departementet vil bemerke at det her vil være naturlig å se avtale om opprettelse av konto som en egen avtale og inngivelse av ordre som separate avtaler fra denne. Ved vurdering av om en avtale om opprettelse av konto skal anses som inngått ved fjernsalg, må det legges vekt på når en avtale som er bindende for begge parter er inngått. Generelt gjelder det at en avtale kan anses inngått ved fjernsalg, selv om partene møtes, dersom dette skjer etter at avtalen er inngått, og det fysiske møtet kun er knyttet til overlevering av en vare, legitimering, utlevering av nøkler eller lignende.

Forbrukerombudet støtter at definisjonen av fjernsalg i gjeldende angrerettlov benyttes som hensiktsmessig for å unngå tolkningstvil som følge av ulike formuleringer, og viser for øvrig til uttalelsene i brev til departementet av 14. mai 2003, der det blant annet uttales følgende:

«Et spørsmål som kan reises er hva som skal til for at en næringsdrivende skal sies å ha oppfordret til eller markedsført en fjernsalgsløsning. Den samme problemstillingen gjør seg gjeldende ved anvendelse av den generelle angrerettsloven, og jeg mener at dette spørsmålet i utgangspunktet bør vurderes på samme måte ved fjernsalg av finansielle tjenester som ved fjernsalg av varer og andre tjenester ved fjernsalg. Kravene til hva som skal til for at en næringsdrivende skal sies å ha oppfordret til eller markedsført en fjernsalgsløsning bør etter min mening settes meget lavt. Det bør for eksempel være tilstrekkelig at det indirekte fremgår av den næringsdrivendes markedsføring at vedkommende ønsker fjernsalgsbestillinger, for eksempel ved at det i en annonse oppgis et ordretelefonnummer.

I henhold til direktivteksten omfatter direktivet kun tilfeller hvor det utelukkende er benyttet fjernkommunikasjon frem til og i forbindelse med avtalen. Det kan imidlertid tenkes tilfeller der forbrukeren for eksempel først har vært i personlig fysisk kontakt med den næringsdrivende for råd og veiledning og at vedkommende deretter har inngått avtalen via fjernsalg. Ut fra et forbrukerperspektiv bør også slike tilfeller omfattes av direktivteksten, fordi det for forbruker lett vil fortone seg som inngåelse av en fjernsalgsavtale.»

Departementet vil vise til vurderingene ovenfor med sitater fra Ot.prp. nr. 36 (1999-2000) der det fremgår at Forbrukerombudets oppfatning samsvarer med det som legges til grunn. Når det gjelder spørsmålet om tilfeller der forbrukeren først har vært i personlig fysisk kontakt med den næringsdrivende, er dette noe departementet antar vil skape få problemer i praksis. Selv om en forbruker henter brosjyrer om lån i en banks forretningslokaler og snakker med personalet i form av «en uforpliktende prat», endog med spørsmål knyttet til forbrukerens økonomiske situasjon, for så senere å ta kontakt med den samme banken og inngå en låneavtale via nett eller telefon, vil det være naturlig både for banken og for forbrukeren å anse det som en fjernsalgsavtale. Der det er mer omfattende kontakt og konkrete forhandlinger som munner ut i fremsettelse av et konkret lånetilbud i bankens lokaler, vil det ikke være naturlig, verken for kunden eller for banken, å anse avtalen som en fjernsalgsavtale, selv om lånedokumenter senere sendes til forbrukeren i posten og han eller hun sender disse tilbake i undertegnet stand for eksempel på fax.

Telefonsalg

Gjeldende angrerettlov har i § 6 bokstav c en definisjon av telefonsalg som lyder:

«fjernsalg der forbrukeren inngår avtale eller inngir kjøpetilbud (ordre) ved telefonsamtale etter uanmodet oppringning fra selgeren eller tjenesteyteren»

Departementet foreslo i høringsnotatet at denne definisjonen også skulle legges til grunn for bestemmelser om telefonsalg av finansielle tjenester. Bakgrunnen for at telefonsalg i en del tilfeller reguleres annerledes enn annet fjernsalg er at det må anses som mer aggressiv markedsføring, når forbrukeren kontaktes direkte og personlig hjemme uten at han eller hun er forberedt på det.

Finansnæringens Hovedorganisasjon reiser i sin uttalelse et tolkningsspørsmål:

«Definisjonen av telefonsalg er etter utkastet § 6 første ledd bokstav c) begrenset til tilfeller der selgere eller tjenesteyteren uanmodet ringer opp forbrukeren. FNH legger til grunn at definisjonen ikke omfatter tilfeller der forbrukeren foretar oppringingen, og i samme samtale uanmodet blir tilbudt andre produkt/ tjenester enn det oppringningen i utgangspunktet gjaldt. Når forbrukeren selv foretar oppringningen er det vist et initiativ som innebærer at det ikke er tale om en «aggressiv salgsform» som tilsier ekstra forbrukerbeskyttelse. Dette må under enhver omstendighet gjelde sett i forhold til de konsekvensene et slikt ekstra forbrukervern ved telefonsalg kan få.»

Departementet er enig med Finansnæringens Hovedorganisasjon i at det ikke anses som telefonsalg i lovens forstand der en forbruker som ringer en tjenesteyter med siktemål å inngå avtale om ett produkt, i løpet av samtalen endrer oppfatning og inngår avtale om et annet produkt. Det ville dessuten by på store problemer i praksis å skulle vurdere i ettertid hvilke intensjoner en forbruker som ringer en tjenesteyter hadde. I enkelte tilfeller har forbrukeren heller ikke et bestemt produkt i tankene når han eller hun tar kontakt, men i stedet for eksempel et generelt siktemål om å plassere sparepenger eller lignende.

3.1.4 Opplysningsplikt og angrerett der det inngås en innledende avtale (rammeavtale) etterfulgt av separate operasjoner (artikkel 1 nr. 2)

3.1.4.1 Direktivet

Direktivet gjelder i utgangspunktet alt fjernsalg av finansielle tjenester. I tillegg til avgrensningene som følger av definisjonene i direktivet, er det tatt inn et unntak fra eller presisering av virkeområdet i artikkel 1 nr. 2 første avsnitt:

«For avtaler om finansielle tenester som omfattar ei innleiande avtale om tenesteyting, følgt av påfølgjande operasjonar eller av ein serie separate operasjonar av same type som finn stad over eit visst tidsrom, skal føresegnene i dette direktivet nyttast berre på den innleiande avtala.»

I følge fortalen punkt 16 varierer det hvordan et avtaleforhold som består av flere påfølgende eller separate operasjoner klassifiseres i de ulike medlemsstatene. For at slike løpende avtaleforhold skal vurderes likt, er det nødvendig med en presisering i direktivet av hva som anses som en avtale.

I første avsnitt presiseres derfor avtalebegrepet. Direktivets anvendelsesområde avgrenses til bare å gjelde den innledende avtalen (rammeavtalen) og ikke de påfølgende transaksjonene. Som eksempel på en finansiell tjeneste som omfatter en innledende avtale om tjenester, nevnes i direktivets fortale punkt 17 åpning av bankkonto, anskaffelse av kredittkort eller avtale om porteføljeforvaltning. Ved inngåelse av slike avtaler vil tjenesteyter kun ha opplysningsplikt og forbrukeren angrerett for den innledende avtalens vedkommende. For de påfølgende transaksjoner som for eksempel innskudd på bankkontoen, bruk av kredittkortet eller transaksjoner innenfor rammen av avtalen om porteføljeforvaltning, vil imidlertid ikke informasjonsplikten eller angreretten utløses for hver enkelt transaksjon. Det presiseres imidlertid at hvis det legges inn nye elementer i den opprinnelige avtalen, for eksempel ved at forbrukeren ønsker å bruke elektronisk betalingsmiddel i forbindelse med bankkontoen, er dette en tilleggsavtale eller ny avtale, som direktivet kommer til anvendelse på.

Artikkel 1 nr. 2 annet avsnitt gjør unntak fra opplysningsplikten etter artikkel 3 og 4 der det foretas likeartede transaksjoner mellom de samme avtalepartene og det ikke er inngått noen innledende avtale:

«Dersom det ikkje ligg føre ei innleiande avtale om tenesteyting, men dei påfølgjande operasjonane eller dei separate operasjonane av same type som finn stad over eit visst tidsrom, vert utførde mellom dei same avtalepartane, gjeld artikkel 3 og 4 berre for den første operasjonen. Dersom det likevel går meir enn eitt år før det vert utført nokon operasjon av same type, skal den neste operasjonen reknast som den første i ein ny serie av operasjonar, og følgjeleg skal artikkel 3 og 4 gjelde.»

Gjennomføringen av denne bestemmelsen er nærmere drøftet under punkt 3.2.5.

3.1.4.2 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Artikkel 1 nr. 2 første avsnitt avgrenser direktivets virkeområde, og departementet reiste i høringsnotatet spørsmålet om bestemmelsen bør gjennomføres i norsk lov for å sikre at anvendelsesområdet for de nye bestemmelsene om fjernsalg av finansielle tjenester er i overensstemmelse med direktivet.

Etter departementets oppfatning vil en etter norsk rett, blant annet ved anvendelse av alminnelige prinsipper for avtaletolkning, komme til det samme resultat som følger av ordlyden i artikkel 1 nr. 2 første avsnitt. Departementet foreslo derfor at det ikke tas inn noen uttrykkelig bestemmelse i loven.

Justisdepartementet støtter Barne- og familiedepartementets standpunkt om at det ikke er nødvendig å gjennomføre bestemmelsen i lovs form. Justisdepartementet peker på at en gjennomføring av direktivets relativt komplisert utformede bestemmelse vil kunne virke forvirrende og villedende. Justisdepartementet antar videre at det må anses tilstrekkelig for gjennomføringen å konstatere at resultatet som følger av direktivet naturlig vil følge av en tolkning av avtaleforholdet mellom partene.

Finansnæringens Hovedorganisasjon påpeker på sin side at det er viktig for både tjenesteyter og forbruker å ha klart for seg denne avgrensningen av bestemmelsenes anvendelsesområde både med hensyn til opplysningsplikt og angrerett, og det vil derfor være hensiktsmessig at dette fremkommer uttrykkelig i lovteksten. Sparebankforeningen mener også at unntaket bør framgå direkte av lovens ordlyd, også fordi lovverket retter seg mot vanlige forbrukere. Finansieringsselskapenes Forening mener det er viktig at avgrensningen kommer inn i lovteksten slik at den er synbar for forbrukerne, og Den Norske Advokatforening uttaler at oppfyllelse av informasjonsplikten gjennom rammeavtaler kan komme klarere til uttrykk i lovteksten. Forbrukerombudet påpeker at hensynet til forutberegnelighet tilsier at innholdet i bestemmelsen bør inntas i selve lovteksten fordi en direkte presisering i lovteksten kan bidra til å gjøre virkeområdet klarere.

Forbrukerombudet uttaler videre at fortolkningen av angrerettloven når det gjelder medlemskap i klubber og angrerett på enkeltforsendelser, også må gjelde i den grad dette er aktuelt ved fjernsalg av finansielle tjenester.

3.1.4.3 Departementets vurderinger

Departementethar forståelse for høringsinstansenes syn på dette spørsmålet. For en forbruker eller tjenesteyter som leser loven, vil det være en fordel om alle avgrensninger av lovens virkeområde går fram av loven.

Etter å ha gjennomgått problemstillingen på nytt, kan departementet imidlertid ikke se at det er mulig å utforme en enkel og forståelig bestemmelse. Det vises til direktivet artikkel 1 nr. 2 som er gjengitt ovenfor. Direktivbestemmelsen er komplisert og må etter departementets oppfatning sees som en klargjøring av hvilket avtalebegrep som er lagt til grunn ved utformingen av direktivet, slik at medlemsstater som har en annen avtalerettslig tradisjon blir oppmerksomme på skillet. Dette er ikke en bestemmelse som må gjennomføres i loven. Samme presisering/avgrensning gjelder i det generelle fjernsalgsdirektivet, men er ikke tatt inn i lovteksten i angrerettloven.

Departementet kan heller ikke se behovet for en slik bestemmelse, da det i de fleste tilfeller vil være åpenbart både for forbrukere og tjenesteytere hvordan loven skal forstås på dette punktet. En forbruker som åpner en lønnskonto eller inngår avtale om kredittkort, vil for eksempel ikke ha forventninger om å motta opplysninger eller om å kunne angre hver gang kontoen eller kredittkortet benyttes.

Forbrukerombudet mener at lovforståelsen som er lagt til grunn i angrerettloven vedrørende bokklubber og andre klubbmedlemskap må få tilsvarende anvendelse i den grad det er aktuelt ved fjernsalg av finansielle tjenester. Til dette er å si at det går et skille mellom denne typen klubber og andre løpende avtaler som for eksempel abonnementsavtaler. Når forbrukerne har angrerett på enkeltleveransene i for eksempel en bokklubb, er det ut fra at bøker er uensartede produkter og at forbrukeren på avtaletidspunktet ikke vet hvilke bøker det vil komme tilbud om i løpet av avtaleperioden. Situasjonen vil være en annen ved andre abonnementsavtaler.

Sammenlikner man med avtaler om finansielle tjenester, vil det etter departementets oppfatning hovedsakelig være rammeavtaler som på en tilfredsstillende måte angir hva forbrukeren kan forvente seg av tjenesteyter i avtaleperioden. I den grad man kan tenke seg konstruksjoner på det finansielle området som tilsvarer bokklubber, dvs. med uensartede ytelser, vil det måtte foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfelle av hvordan angrerettlovens bestemmelser skal anvendes på avtalen.

3.2 Plikt til å gi opplysninger og avtalevilkår

3.2.1 Generelt/oversikt

En sentral del av direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester er bestemmelsene om tjenesteyters opplysningsplikt.

3.2.1.1 Direktivet og gjeldende rett

Opplysningsplikten er regulert i artiklene 3, 4 og 5. Artikkel 3 inneholder en liste over opplysninger tjenesteyter skal gi forbrukerne i forbindelse med markedsføring.

  • Opplysningene skal sette forbrukeren i stand til å vurdere tilbudet på et godt grunnlag og er nærmere omtalt nedenfor under punkt 3.2.2.

  • Det gjelder særregler for fjernsalg via taletelefoni, se nedenfor under punkt 3.2.3.

  • Opplysningsplikt før avtaleinngåelsen er også omhandlet i artikkel 5, men den bestemmelsen gjelder tjenesteyters plikt til å gi forbrukeren opplysninger og avtalevilkår skriftlig på et varig medium, dvs. slik at forbrukeren kan lagre opplysningene og hente dem fram på et senere tidspunkt, jf. punkt 3.2.4.

  • Inngås flere avtaler av samme type mellom de samme parter i løpet av et år, gjelder opplysningsplikten bare den første avtaleinngåelsen, jf. artikkel 1 nr. 2 og nedenfor under punkt 3.2.5.

Artikkel 4 nødvendiggjør ikke endringer i norsk rett. Bestemmelsen slår fast at direktivets krav til forhåndsopplysninger ikke medfører at ytterligere opplysningskrav som følger av andre direktiver bortfaller, jf. artikkel 4 nr. 1. Artikkelen gir også mulighet for å beholde eller innføre strengere informasjonskrav enn de som følger av direktivet, jf. artikkel 4 nr. 2.

Artikkel 5 bestemmer at forbrukeren skal få opplysningene skriftlig og på hvilket tidspunkt dette skal skje.

Informasjonskravene i direktivet er relativt omfattende, og følger bare delvis av norsk regelverk i dag. Det finnes allerede informasjonskrav i en rekke lover og forskrifter på finansområdet, en del med opphav i andre direktiver. I tillegg fins generelle regler blant annet i markedsføringsloven og ehandelsloven.

Når det gjelder angrerettloven, inneholder den for finansielle tjenester i dag bare krav om at det opplyses om angreretten ved telefonsalg og salg utenfor fast utsalgssted. For øvrig gjelder ikke angrerettlovens informasjonsbestemmelser ved salg av finansielle tjenester.

3.2.1.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivbestemmelsene tas inn i angrerettloven som nye bestemmelser om fjernsalg av finansielle tjenester uten at det foretas noen samordning med informasjonskrav i angrerettloven eller andre lover. Departementet viste til at en slik samordning ikke anses hensiktsmessig i forbindelse med arbeidet her, blant annet fordi ytterligere forbrukerregelverk på finansområdet er under utarbeidelse i EU. Eksempelvis pågår det et arbeid med å endre det gjeldende forbrukerkredittdirektivet, jf. punkt 2.5.4.

Forslagets ordlyd ble lagt tett opp til direktivets, og bare enkelte sammenskrivninger ble gjort. Departementet understreket at informasjonsbestemmelsene som gjennomfører direktivet kun vil være et supplement til den øvrige finanslovgivningen i fjernsalgstilfellene. De foreslåtte reglene om fjernsalg av finansielle tjenester fritar ikke tjenesteyteren fra opplysningsplikt etter annet regelverk.

Departementet bad høringsinstansene gjøre oppmerksom på eventuell motstrid mellom forslaget og eksisterende opplysningskrav.

Under punkt 2.5.4.1 er det redegjort nærmere for høringsinstansenes syn på spørsmålet om samordning av opplysningspliktreglene med eksisterende regler.

I den grad høringsinstansene har konkrete merknader til deler av forslaget, er disse tatt inn under de relevante punktene nedenfor.

3.2.1.3 Departementets vurderinger

Når det gjelder spørsmålet om samordning med annet regelverk vises til diskusjonen under punkt 2.5.4.2. Direktivet artikkel 3 foreslås tatt inn i angrerettloven § 7 a uten at det foretas noen samordning med annet regelverk.

3.2.2 Opplysninger før avtale inngås - generelt (artikkel 3 nr. 1 og 3 nr. 2)

I artikkel 3 nr. 1 listes det opp en rekke opplysninger som tjenesteyter skal gi forbrukerne i rimelig tid før de blir bundet av en fjernsalgsavtale eller et tilbud. Det dreier seg om opplysninger om tjenesteyter, den finansielle tjenesten, fjernsalgsavtalen og om klagemuligheter. Det skal gis relativt detaljerte opplysninger om mange forhold, men det er likevel snakk om generelt utformede krav som skal brukes på ulike former for finansielle tjenester. Forbrukeren skal få de opplysningene som er nødvendige for å kunne vurdere den finansielle tjenesten han eller hun har fått tilbud om, og således gjøre et valg ut fra gode kunnskaper, jf. fortalens punkt 21.

Opplysningsplikten vedrørende tjenesteyteren skal først og fremst gi forbrukeren informasjon om hvem tilbyderen er og hvordan man kan komme i kontakt med vedkommende, eventuelt om man handler med en representant for tjenesteyter.

Opplysningene om den finansielle tjenesten som ytes, gjelder tjenestens viktigste karakteristika og hva forbrukeren skal betale til tjenesteyter og eventuelt til andre, og om oppgjør/betaling. For så vidt gjelder tjenester som er knyttet til finansielle instrumenter, suppleres kravene med et krav om en særskilt opplysning om risiko.

Opplysningene som skal gis om selve fjernsalgsavtalen gjelder om det finnes en angrerett eller ikke og bruk av denne, eventuell bindingstid, misligholdsbeføyelser, lovvalgs- og vernetingsklausuler og språkkrav m.m.

Opplysningene om klageadgang gjelder for det første om det finnes utenrettslige tvisteløsningsordninger, og opplysninger om garantifond eller erstatningsordninger.

I høringsnotatet foreslo departementet at artikkel 3 nr. 1 gjennomføres i angrerettloven ny § 7 a første ledd. En nærmere gjennomgang av kravene og hvordan de skal forstås, finnes i de spesielle merknadene til denne bestemmelsen.

3.2.2.1 Når opplysningene skal gis

I tråd med direktivet, foreslo departementet at opplysningene som kreves etter forslaget til ny § 7 a skal gis «i rimelig tid før forbrukeren blir bundet» av en fjernsalgsavtale. Opplysningene skal gis før forbrukeren aksepterer et tilbud fra tjenesteyter eller før forbrukeren gir et tilbud som er bindende for forbrukeren.

Dette er imidlertid ikke krav som stilles til den næringsdrivendes markedsføring. Departementet tok i høringsnotatet utgangspunkt i at tjenesteyter ikke nødvendigvis er forpliktet til å ta med alle opplysningene i alt markedsføringsmateriell, alle annonser og så videre. Opplysningsplikten etter direktivet må forstås slik at tjenesteyter kun må ha opplysningene tilgjengelige for forbrukere som ønsker å inngå avtale på bakgrunn av markedsføringen. Departementet uttalte at tjenesteyter må ha opplysningene tilgjengelige parallelt med annen markedsføring, samt opplyse om at det finnes ytterligere opplysninger og hvor forbrukerne kan finne dem. Hvis markedsføringen gjør det mulig for forbrukeren å inngå en bindende avtale, for eksempel ved å fylle ut og sende inn et bestillingsskjema, utløses imidlertid også plikten til å gi forbrukerne samtlige opplysninger.

Departementet understreket at annet regelverk kan ha andre regler om når opplysninger om finansielle tjenester skal gis.

Forbrukerombudet uttrykker forståelse for at næringsdrivende ikke kan pålegges informasjonsplikt om alle de forhold som reguleres i § 7 a første ledd i enhver form for markedsføring. I så fall er det imidlertid svært viktig at det fremgår av markedsføringen hvor ytterligere informasjon er tilgjengelig, slik at det er mulig for forbrukeren å sette seg inn i denne. Ombudet mener derfor det bør tas inn en bestemmelse i selve lovteksten der det presiseres at den næringsdrivende plikter å ta inn slike henvisninger i markedsføringsmateriell, slik at det ikke vil være noe rom for tvil på dette punktet.

Departementeter enig med ombudet i at det er viktig at det opplyses hvor ytterligere informasjon er tilgjengelig, og har vurdert om en slik presisering bør tas inn i loven. En tjenesteyter som ønsker at forbrukere skal ta kontakt for å inngå avtale, vil oppgi kontaktinformasjon i annonser og brosjyrer. Tjenesteyterens opplysningsplikt utløses når forbrukeren tar kontakt på bakgrunn annonsen eller brosjyren, fordi opplysningene i henhold til § 7 a skal gis før en eventuell avtaleinngåelse. For å tydeliggjøre at opplysningene må være tilgjengelige parallelt med annen markedsføring, foreslår departementet at det i tillegg presiseres i § 7 a annet ledd siste punktum at det skal opplyses i markedsføringen hvor opplysningene kan fås.

3.2.2.2 Hvordan opplysningene skal gis

Artikkel 3 nr. 2 inneholder blant annet krav om at forhåndsopplysningene skal gis «på en klar og forståelig måte». Dette følger for en stor del allerede av gjeldende regelverk, både av reglene for finansielle tjenester, og av markedsføringsloven generelt. Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsen tas inn i angrerettloven ny § 7 a annet ledd.

Den Norske Advokatforeninguttaler at en del av den informasjon som tjenesteytere gir til sine kunder, vil følge av eksempelvis alminnelige forretningsvilkår eller andre standardiserte dokumenter. Foreningen forstår departementet slik at det ikke utelukkes at opplysningsplikten kan oppfylles gjennom at informasjonen eksempelvis gjøres til en del av de alminnelige forretningsvilkårene eller på annen måte gjøres til gjenstand for en standardisering. Forutsetningen er at disse oversendes forbrukeren i rimelig tid før avtaleinngåelse og at forbrukeren gjøres oppmerksom på hva som er inntatt. Dette bør imidlertid presiseres i det videre arbeid med loven. Muligheten for en slik standardisering vil i alle tilfelle være nødvendig, og etter foreningens oppfatning også hensiktsmessig.

Departementetvil bemerke at formålet med denne bestemmelsen er at informasjonen må gis på en slik måte at forbrukerne kan nyttiggjøre seg den. Det er i denne sammenhengen verken noe som er til hinder for, eller noe pålegg om at opplysningene gis en standardisert form. Departementet viser for øvrig til tilsvarende bestemmelse i angrerettloven § 7 annet ledd, og forarbeidene til denne bestemmelsen (Ot.prp. nr. 36 (1999-2000) s. 99-100).

3.2.2.3 Hvem som skal gi opplysningene

Artikkel 3 sier ikke noe om hvem som skal sørge for at forbrukerne får forhåndsopplysningene. Der det er flere næringsdrivende inne i bildet, følger det imidlertid av direktivets system at det er den næringsdrivende som forbrukeren inngår avtale med som er ansvarlig. Det er overfor denne de sivilrettslige sanksjonene inntrer hvis opplysningsplikten ikke er oppfylt, ved at angrefristen ikke begynner å løpe og at det ikke kan kreves betaling av forbrukeren for den tjenesten som er ytt, jf. artiklene 6 og 7.

Der forbrukere har kontakt med en annen enn tjenesteyter, for eksempel en formidler, er det uansett tjenesteyter som er ansvarlig for at opplysningene gis. I praksis kan det imidlertid gjøres ved at formidleren som er i kontakt med forbrukeren, gir opplysningene.

3.2.3 Opplysningsplikt i telefonsamtaler (artikkel 3 nr. 3)

3.2.3.1 Direktivet

Artikkel 3 nr. 3 inneholder særbestemmelser om opplysningsplikt der taletelefoni blir brukt som kommunikasjonsmåte.

Der selgeren foretar oppringningen skal den som ringer uttrykkelig opplyse om tjenesteyterens navn og oppringningens kommersielle formål ved begynnelsen av hver samtale med forbrukeren, jf. artikkel 3 nr. 3 bokstav a. Denne bestemmelsen får anvendelse der oppringningen skjer på selgers initiativ, og gjelder dermed telefonsalg i angrerettlovens forstand, jf. definisjonen av telefonsalg i angrerettloven § 6 bokstav c. Disse særlige opplysningskravene finnes i det generelle fjernsalgsdirektivet og ble gjennomført ved markedsføringsloven § 1 fjerde ledd annet punktum. Dermed behøves det ingen lovendring for å gjennomføre artikkel 3 nr. 3 bokstav a.

Direktivet artikkel 3 nr. 3 bokstav b gjelder uavhengig av hvem som foretar oppringningen, og inneholder begrensninger i opplysningsplikten når fjernsalg av finansielle tjenester skjer per telefon. Bakgrunnen er at det ville være svært upraktisk å gi detaljert og omfattende informasjon over telefon, samtidig som forbrukeren vil ha begrensede muligheter til å nyttiggjøre seg så mye informasjon som er gitt muntlig. Ved taletelefoni kan derfor tjenesteyter få forbrukerens samtykke til at bare enkelte av forhåndsopplysningene gis; opplysninger om tjenesteyteren, om den finansielle tjenestens viktigste egenskaper, om prisen, om at det kan finnes andre kostnader og om forbrukeren har angrerett eller ikke.

Forbrukere som gir et slikt samtykke, skal uansett informeres om at ytterligere opplysninger er tilgjengelige på oppfordring og hva slags opplysninger det dreier seg om. Forbrukeren kan når som helst ombestemme seg og be om ytterligere opplysninger. Ofte vil det også være i begge parters interesse at det gis flere opplysninger enn minimumsopplysningene det er krav om her.

Som det er redegjort for nedenfor, inneholder direktivet artikkel 5 nr. 2 også en annen spesialregel som særlig vil være relevant ved telefonsamtaler. Artikkel 5 regulerer nårforbrukeren skal få opplysningene skriftlig og det er i utgangspunktet i rimelig tid før avtaleinngåelse. Etter artikkel 5 nr. 2 forskyves imidlertid tidspunktet til rett etter avtaleinngåelsen. Dette gjelder bare der avtalen er inngått på forbrukerens oppfordring ved bruk av fjernkommunikasjonsmetode som ikke tillater at avtalevilkår og opplysninger gis forbrukeren på varig medium før avtaleinngåelse. Dette vil typisk være der forbrukeren ringer selgeren og ønsker å inngå en avtale, jf. nedenfor under punkt 3.2.4.3.

3.2.3.2 Departementets forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo i høringsnotatet regler i samsvar med direktivets regler, med unntak for opplysninger om risiko, jf. nedenfor under punkt 3.2.3.4.

En rekke høringsinstanser hadde merknader til departementets forslag for så vidt gjelder informasjonsplikt i telefonsamtaler og kommunikasjon per telefon.

Finansnæringens Hovedorganisasjon er positive til forslaget om forenklet opplysningsplikt i telefonsamtaler, men stiller spørsmål ved hvordan forbrukeren kan gi samtykke. FNH mener også det vil være vanskelig å etterprøve om samtykke og tilstrekkelig informasjon er gitt, og stiller spørsmål ved om det her kan ligge en mulighet til å forlenge angrefristen ut fra en påstand om at samtykke/ tilstrekkelige opplysninger ikke er gitt. Sparebankforeningen uttaler at det er et generelt problem ved telefonsalg at en mangler notoritet ved opplysninger gitt pr. telefon.

Forbrukerombudet støtter ikke forslaget og uttaler at det er uheldig at det legges opp til mindre omfattende informasjonsplikt forut for avtaleinngåelse ved markedsføring pr. telefon enn ved andre former for fjernsalg. At selgerne kan være pågående og at oppringningene kan komme overraskende i de tilfellene det er den næringsdrivende som tar kontakt, er etter ombudets syn spesielle aspekter ved slik markedsføring, som tilsier at det bør gjelde de samme informasjonskravene her som ved annet fjernsalg. Etter ombudets syn avhjelpes ikke problemet ved at det i forslaget til § 7 a fjerde ledd legges opp til at informasjonsplikten bare begrenses i de tilfeller der forbruker uttrykkelig har samtykket til dette. Ombudet skriver videre:

«Jeg vil benytte anledningen til å påpeke at Forbrukerombudet de senere årene har mottatt mange klager fra forbrukere vedrørende telefonsalg av varer og tjenester. Klagene er særlig knyttet til inngåelse av løpende avtaleforhold, for eksempel avtaler om telefonabonnement eller andre typer abonnementsordninger der avtaleforholdet strekker seg over en viss tidsperiode. Mange av klagene gjelder forbrukere som er misfornøyde med informasjonen som har blitt gitt fra selger om produktet forut for avtaleinngåelse, og vi har også mottatt et betydelig antall klager fra forbrukere som mener de ikke har inngått avtale om levering av varer eller tjenester per telefon, mens den næringsdrivende mener at det faktisk er inngått avtale. Sistnevnte problemstilling synes å skyldes enten svikt i kommunikasjonen mellom den næringsdrivende og forbruker forut for avtaleinngåelse, eller at telefonselgeren registrerer avtaler som inngått uten at forbruker har samtykket i dette.

På bakgrunn av alle klagene Forbrukerombudet har mottatt på telefonsalg, mener jeg at løpende avtaleforhold generelt ikke egner seg godt for telefonsalg. Dette fordi det viser seg i praksis at det er vanskelig å få frem alle vesentlige forhold rundt avtaleforholdet forut for avtaleinngåelse så godt at forbruker i ettertid forstår hva vedkommende har inngått avtale om.

Innenfor telesektoren er det nå forskriftsbestemt et krav om at telefonsalg av telefonabonnementer først er gyldig etter kunden har bekreftet inngåelse av avtale skriftlig. Dette har medført at Forbrukerombudet har mottatt langt færre henvendelser enn tidligere fra forbrukere som mener at de ikke har inngått avtale om telefonabonnement per telefon eller som klager over at de ikke har fått tilstrekkelig informasjon forut for avtaleinngåelse. En innføring av krav om skriftlig bekreftelse på inngått avtale per telefon ser derfor ut til i alle fall til en viss grad å kunne avhjelpe informasjonsproblemene som lett oppstår ved telefonsalg.

Jeg antar at mange finansielle tjenester vil være løpende avtaleforhold. Basert på det overnevnte kan det derfor etter mitt syn stilles spørsmålstegn ved om telefonsalg er en egnet form for salg av denne type produkter.

Det bør også nevnes at norsk lovgivning ikke åpner for at det kan inngås avtaler om salg av alle typer finansielle tjenester ved telefonsalg. Dette gjelder for eksempel inngåelse av låneavtaler, der det i henhold til finansavtalelovens §§ 46, 47 og 48 oppstilles krav om at opplysninger skal gis skriftlig forut for avtaleinngåelse og krav om at selve avtalen skal inngås skriftlig. Ettersom det oppstilles slike krav til skriftlighet både forut for avtaleinngåelse og til selve avtaleinngåelsen er det etter mitt syn ikke mulig å inngå låneavtaler per telefon. Det samme gjelder for inngåelse av kredittavtaler ved forbrukerkredittkjøp, der det i kredittkjøpslovens § 5 oppstilles krav om at opplysninger som skal gis forut for inngåelse av avtaler om kontokreditt må gis skriftlig og der det i § 5a oppstilles krav om at avtalen skal inngås skriftlig. Tilsvarende vil også gjelde for telefonsalg av andre finansielle tjenester der det oppstilles skriftlighetskrav.»

3.2.3.3 Departementets vurderinger

Direktivet inneholder særbestemmelser om taletelefoni, noen for å motvirke uheldige sider ved telefonsalg (redusere faren for «overrumpling»), noen for å avhjelpe problemer knyttet til at taletelefoni er en muntlig kommunikasjonsform (forenklede opplysningskrav).

Departementetsforslag på dette punktet er en direkte gjennomføring av direktivets regler. Departementet deler Forbrukerombudets skepsis til telefonsalg som salgsform, særlig når det gjelder kompliserte produkter og avtaler som inneholder elementer som det er vanskelig å redegjøre for, og ikke minst å oppfatte, i en telefonsamtale. Unntaket i direktivet fra å gi alle opplysningene gjelder imidlertid uavhengig av om det er tjenesteyteren eller forbrukeren som foretar oppringningen, og uavhengig av hvem som har tatt initiativet.

Departementet mener også det er usikkert om man ved å unnlate å innføre direktivets unntak fra opplysningsplikten ved bruk av taletelefoni, vil avhjelpe problemene ombudet peker på. Forbrukerens mulighet til å nyttiggjøre seg så mange opplysninger som må gis muntlig hvis unntaket ikke innføres, vil antakelig være begrenset. Departementet legger imidlertid avgjørende vekt på at forbrukeren uansett skal motta alle opplysningene skriftlig i etterkant av samtalen, og der tjenesteyteren uoppfordret kontakter forbrukeren, skal det skje før avtaleinngåelsen, jf. punkt 3.2.4.2 og forslag til § 9 a.

Flere høringsinstanser har synspunkter på forslaget når det gjelder dokumentasjonsproblemer og notoritet. Departementet ser disse innvendingene, men understreker at dette er den ordningen direktivet gir anvisning på.

Når det gjelder spørsmålene flere høringsinstanser har tatt opp knyttet til dokumentasjon av eventuelle brudd på opplysningspliktbestemmelser der en tjeneste er markedsført per telefon, vil departementet påpeke at Forbrukerombudet vil ha muligheten til å kontakte virksomheter som driver slikt salg, slik det gjøres i dag. Ombudet kan på eget initiativ eller på bakgrunn av klager blant annet undersøke rutiner, herunder samtalemalene for kontakt med forbrukere, der det vil gå fram hvilke opplysninger som skal gis i løpet av samtalen. Hvis disse rutinene er mangelfulle, vil Forbrukerombudet kunne gripe inn med hjemmel i markedsføringsloven.

Behovet for å dokumentere hvilke opplysninger som er gitt, er etter departementets oppfatning ivaretatt i direktivets og angrerettlovens system. Rettsvirkningene etter angrerettloven er knyttet til om tjenesteyteren har gitt fullstendige opplysninger og avtalevilkår på varig medium etter telefonsamtalen, og ikke til om tjenesteyter har oppfylt sin opplysningsplikt i samtalen. Det siste vil i likhet med det som gjelder i dag måtte vurderes etter annet regelverk og alminnelige avtalerettslige prinsipper om ugyldighet m.v.

De foreslåtte reglene for telefonsamtaler gir etter det departementet kan se heller ikke mulighet for spekulasjon i når angrefristen begynner å løpe, ettersom fristen ikke er knyttet til de muntlige opplysningene, men til at alle opplysninger og avtalevilkår er gitt i henhold til § 9 a, jf. forslaget § 22 a annet ledd.

Finansnæringens Hovedorganisasjon tar opp hvordan forbrukeren skal kunne samtykke til å ikke få alle opplysninger når hun eller han ikke vet hvilke opplysninger som ikke vil bli gitt. For det første skal forbrukeren opplyses om hva slags opplysninger som ikke gis, jf § 7 a fjerde ledd, noe som vil gi forbrukeren en viss veiledning. I høringsnotatet antok departementet at det vil være tilstrekkelig at forbrukeren svarer nei på spørsmål fra selgeren om hun eller han ønsker flere opplysninger. Departementet legger således til grunn at begrepet samtykke i denne sammenheng ikke har samme innhold som for eksempel i personopplysningsloven der det oppstilles krav til informert samtykke. Bakgrunnen er i første rekke at direktivet ikke knytter rettsvirkninger til at alle opplysninger ikke blir gitt selv om samtykke mangler.

3.2.3.4 Departementets forslag om utvidet opplysningsplikt

Forbrukerombudetopplyste under departementets arbeid med forslaget at det er et problem at mange forbrukere mener de ikke har mottatt tilstrekkelig informasjon forut for inngåelse av avtaler om investeringer som innebærer et risikomoment for forbrukeren, for eksempel avtaler om investeringer i aksjefond.

Artikkel 3 nr.1 2) bokstav c pålegger tjenesteyter å gi forbrukeren en særskilt opplysning om risiko knyttet til finansielle instrumenter, som for eksempel at de svinger i verdi og at historisk avkastning ikke er en indikasjon på framtidig avkastning. Dette er opplysninger som vil kunne avhjelpe problemet Forbrukerombudet har pekt på. I henhold til direktivet er imidlertid dette en av de opplysningene forbrukere som samtykker til å få færre opplysninger, ikke vil få i telefonsamtalen. Ved kjøp av investeringstjenester vil ikke forbrukeren ha angrerett jf. nedenfor under punkt 3.3.2.2, og det er derfor ekstra viktig at forbrukeren får tilstrekkelig god informasjon før avtaleinngåelsen.

Departementet bad derfor i høringsnotatet om høringsinstansenes syn på om tjenesteyteren alltid må gi en særskilt opplysning om risikoen knyttet til investeringer i finansielle instrumenter også i telefonsamtaler.

Høringsinstansenes syn

Finansnæringens Hovedorganisasjon peker på at foretak som yter investeringstjenester etter gjeldende rett er underlagt et omfattende sett med opplysningsplikter. I tillegg skal et nytt EU-direktiv på verdipapirmarkedsområdet (direktiv 2004/39/EF) gjennomføres i norsk rett. Det er derfor viktig at man ser disse ulike regelverkene i sammenheng og foretar ønskelige og nødvendige samordninger slik at de som skal praktisere regelverkene får oversikt og ikke blir stilt overfor motstridende krav i ulik lovgivning.

Finansdepartementeter kjent med at det fra forbrukerhold hevdes at man får for dårlig informasjon om risikoen knyttet til enkelte avtaler om investeringer, slik som for eksempel informasjon knyttet til risikoen for at fondsandeler kan falle i verdi. Departementet ser at det kan være behov for en skjerpet opplysningsplikt i slike tilfeller, men stiller i likhet med Kredittilsynet spørsmål ved om dette forslaget er et hensiktsmessig bidrag i så måte. Videre stiller Finansdepartementet seg tvilende til om informasjonen blir tydeligere for forbruker ved at den gis over telefon enn ved at den gis skriftlig før eller like etter avtaleinngåelse.

Den Norske Advokatforeningmener det er allment kjent at aksjer svinger i verdi. Imidlertid synes forbrukeren å kunne ha ulike oppfatninger av risikoen knyttet til andre typer finansielle instrumenter. Advokatforeningen støtter derfor forslaget om at tjenesteyter alltid skal gi opplysninger om risikoen knyttet til investeringer i finansielle instrument, også i telefonsamtaler, med mindre forbrukeren uttrykkelig har samtykket i annet.

Sparebankforeningener i utgangspunktet enig i at opplysning om eventuell særskilt risiko hører til de «minimumsopplysninger» som kunden bør ha på forhånd, og som han eller hun ikke kan fraskrive seg. Sparebankforeningen påpeker at det antakelig ved for eksempel salg av aksjefond vil følge allerede av kravet i utkastet § 7 a bokstav c om «beskrivelse av den finansielle tjenestens viktigste egenskaper». Foreningen mener imidlertid det er et generelt problem at en mangler notoritet ved opplysninger gitt per telefon.

Forbrukerombudet uttaler at dette er informasjon som den næringsdrivende bør pålegges å opplyse om ved telefonsalg som ved annet fjernsalg og støtter derfor departementets forslag på dette punktet.

Landsorganisasjonen i Norge uttaler at det bør innføres bestemmelser i angrerettloven om at tjenesteyter alltid må gi opplysninger om risikoen knyttet til investeringer i finansielle instrumenter.

Departementets vurderinger

Som det framgår var høringsinstansene delt i synet på om forbrukeren i en telefonsamtale alltid skal få en særskilt opplysning om det eventuelt er knyttet risiko til den finansielle tjenesten. Til argumentet om at man bør være varsom med å innføre ekstrakrav på grunn av forholdet til annet regelverk, vil departementet bemerke at denne opplysningen alltid skal gis skriftlig ved alt fjernsalg. Spørsmålet er kun om den også må bli gitt muntlig i telefonsamtaler. Det er ingen høringsinstanser som har funnet motstrid med annet regelverk verken for taletelefoni eller annet fjernsalg, og departementet stiller seg tvilende til om det i seg selv vil skape motstridsproblemer at direktivets unntak ikke skal gjelde akkurat denne opplysningen og denne kommunikasjonsformen.

En høringsinstans tar opp spørsmålet om en slik ekstraopplysning om risiko vil være overflødig i og med at det uansett vil være krav om at forbrukeren får en beskrivelse av den finansielle tjenestens viktigste egenskaper, jf. § 7 a første ledd bokstav c. Departementet deler i utgangspunktet den oppfatning at risikoen vil være en av disse viktigste egenskapene, men vil bemerke at man ved utarbeidelsen av direktivet har sett det som viktig at det i tillegg gis en særskilt opplysning om risikoaspektene ved tjenesten. Tanken må være at generelle opplysninger om egenskapene ikke vil være tilstrekkelig. Det samme må i utgangspunktet antas å gjelde i telefonsamtaler.

Når det gjelder argumentet om at forbrukeren uansett vil få disse opplysningene skriftlig før eller rett etter avtaleinngåelse, viser departementet til at i tilfellene der forbrukeren selv ringer og ønsker å inngå avtale vil opplysningene først gis skriftlig etter at hun eller han er bundet av avtalen. Der forbrukeren for eksempel kontakter banken med ønske om å inngå en eller annen form for spareavtale, kan man ikke forutsette at han eller hun vet at det er knyttet ulik risiko til mange ulike spareprodukter.

Departementet kan heller ikke se at det representerer en særlig stor tilleggsbyrde for tjenesteyteren å gi en slik opplysning i telefonsamtaler. Det kan opplyses at man i det danske og det svenske lovforslaget har valgt samme løsning.

Departementetforeslår derfor at tjenesteyteren der det er aktuelt også i telefonsamtaler må gi opplysningene nevnt i § 7 a første ledd bokstav d, jf. forslag til § 7 a tredje ledd første punktum.

3.2.4 Avtalevilkår og forhåndsopplysninger på varig medium (artikkel 5)

Både artikkel 3 og artikkel 5 pålegger tjenesteyteren å gi opplysninger «i rimeleg tid før forbrukaren vert bunden av ei fjernsalsavtale». Artikkel 3 regulerer informasjonen som skal gis til forbrukerne generelt. Artikkel 5 regulerer tjenesteyterens opplysningsplikt overfor en forbruker som det skal inngås avtale med, og fastsetter at forbrukeren skal få informasjonen på et varig medium han eller hun råder over.

Artikkel 5 skal således sikre at forbrukeren har de relevante opplysningene om avtalen og den finansielle tjenesten i en varig form som gir mulighet for sette seg inn i avtalevilkårene og å finne tilbake til opplysningene ved behov. Departementet drøftet i høringsnotatet hva som er et varig medium i direktivets forstand, hvilke opplysninger forbrukeren skal motta i denne formen og når det skal skje.

Det vises også til forslag til ny § 9 a og de spesielle merknadene til bestemmelsen.

3.2.4.1 Nærmere om kravet til varig medium - et skriftlighetskrav

Direktivet og gjeldende rett

I direktivet artikkel 2 bokstav f er varig medium definert som:

«alle medium som gjer det mogleg for forbrukaren å lagre opplysningar som er retta til han eller henne personleg, på ein slik måte at opplysningane er tilgjengelege til framtidig bruk i eit tidsrom som høver til føremålet med dei, og som gjev høve til uendra attgjeving av dei lagra opplysningane».

Ytterligere utdyping fins i fortalen punkt 20 der det slås fast at varige medier omfatter disketter, CD-ROM, DVD og harddisken i forbrukerens datamaskin der e-posten er lagret. Det presiseres i fortalen at også hjemmesider på Internett kan være varig medium hvis de oppfyller kravene i definisjonen.

I gjeldende angrerettlov § 9 første ledd er det krav til hvilke opplysninger forbrukeren skal motta «lesbart og lagret på papir eller annet varig medium som forbrukeren råder over». Denne bestemmelsen er tatt inn som følge av kravet om at forbrukeren skal motta visse opplysninger «skriftlig eller på annet varig medium» i det generelle fjernsalgsdirektivet artikkel 5. Verken det generelle fjernsalgsdirektivet eller gjeldende angrerettlov inneholder en definisjon av «varig medium». Definisjonen i det finansielle fjernsalgsdirektivet samsvarer imidlertid i hovedsak med den forståelsen som framgår av de spesielle merknadene til angrerettloven § 9 (jf. Ot.prp. nr. 36 (1999-2000) s.100).

Departementets forslag og høringsinstansenes syn

Departementet antok i høringsnotatet at det i hovedsak er samsvar mellom hvordan begrepet varig medium er å forstå etter gjeldende angrerettlov, og etter direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester. Det er imidlertid spørsmål om formuleringen i angrerettloven § 9 «lesbart og lagret på papir eller annet varig medium som forbrukeren råder over» går noe lenger enn definisjonen i direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester gir rom for.

Det er viktig at begrepsbruken er konsistent, og departementet vurderte om det bør tas inn en definisjon av «varig medium» i angrerettloven. Departementet mente at dette ikke er hensiktsmessig, særlig tatt i betraktning den raske utviklingen m.h.t. hvilke medier som er tilgjengelige for forbrukerne og som kan tilfredsstille kravene til lagringskapasitet.

Departementet foreslo imidlertid en endring i § 9 slik at ordlyden blir den samme som i forslaget til ny § 9 a. Forbrukerombudetstøtter dette i sin høringsuttalelse. Nærings- og handelsdepartementeter positive til forslaget og foreslår noen justeringer som er tatt inn i lovforslaget. For øvrig var det ingen høringsinstanser som hadde merknader på dette punktet.

Departementets vurderinger

Departementetopprettholder forslaget fra høringsnotatet, med noen mindre endringer i formuleringene

3.2.4.2 Hvilke opplysninger skal forbrukeren få på varig medium?

Tjenesteyteren skal i henhold til artikkel 5 nr. 1 gi forbrukeren «alle avtalevilkår og alle opplysningar som er nemnde i artikkel 3 nr. 1 og artikkel 4». På bakgrunn av innspill fra Finansnæringens Hovedorganisasjon tok departementet i høringsnotatet opp spørsmålet om hva som regnes som avtalevilkår i denne forbindelse. I forsikringsforhold benyttes for eksempel flere forsikringsdokumenter betegnet som «forsikringsavtalen», «forsikringsbeviset» og «forsikringsvilkårene».

Departementet uttalte i høringsnotatet at avtalevilkårene det her vises til, vil være de vilkårene som forbrukeren eller tjenesteyteren kan påberope seg i henhold til avtalen, uten at det er mulig å gi noen nærmere oppregning av hvilke konkrete vilkår eller dokumenter det gjelder.

Finansnæringens Hovedorganisasjonmener det kan være hensiktsmessig at dette presiseres i lovteksten, eventuelt i forarbeidene, fordi dette også har sammenheng med angrefristens begynnelse. For øvrig hadde ingen høringsinstanser merknader på dette punktet.

Departementethar forståelse for at det kan være ønskelig med en presisering av hva som anses som «alle avtalevilkår», fordi manglende oppfyllelse av opplysningsplikten får følger for blant annet angreretten. Direktivet gir imidlertid ingen anvisning på hvilke dokumenter det er tale om her, noe som også vil være vanskelig fordi direktivet regulerer avtaler om så mange forskjellige tjenesteytelser.

Departementet kan ikke se at det at er mulig eller særlig hensiktsmessig å definere avtalevilkår ved å liste opp ulike dokumentbetegnelser, som uansett ikke brukes i alle bransjer reglene vil gjelde for. Departementet antar det ikke kan gis noen presisering ut over det som følger av en allmenn forståelse av avtalevilkårsbegrepet. Det foreslås ingen presisering i lovteksten.

3.2.4.3 Når skal opplysningene gis skriftlig på varig medium

Direktivet og gjeldende rett

Opplysningene skal som hovedregel gis «i rimeleg tid før forbrukaren vert bunden av ei fjernsalsavtale eller eit tilbod», jf. artikkel 5 nr. 1. Forbrukeren skal dermed gis mulighet til å sette seg inn i både forhåndsopplysningene og avtalevilkårene på et varig medium før avtaleinngåelsen.

I artikkel 5 nr. 2 oppstilles imidlertid et unntak fra hovedregelen. Er fjernsalgsavtalen inngått på forbrukerens oppfordring ved hjelp av en fjernkommunikasjonsmetode som gjør det umulig å gi informasjonen på varig medium før avtalen er bindende, skal tjenesteyteren gi informasjonen på varig medium straks etter at avtalen er inngått.

Ulike lover inneholder ulike krav til skriftlig informasjon og på hvilket tidspunkt forbrukeren skal få slik informasjon. Finansavtaleloven og kredittkjøpsloven pålegger eksempelvis tjenesteyter å gi opplysninger skriftlig før avtalen inngås. Forsikringsavtaleloven har regler om at forbrukeren skal få opplysningene etter avtaleinngåelsen.

Departementets forslag og høringsinstansenes syn

Departementet gjorde i høringsnotatet rede for hvordan direktivets hovedregel og unntak etter departementets oppfatning er å forstå. Unntaket vil for eksempel være praktisk der forbrukeren ringer tjenesteyter og ønsker å inngå en avtale med en gang . Her vil det ikke være praktisk mulig å gi forbrukeren all informasjon på et varig medium før avtaleinngåelsen. Den næringsdrivende skal i disse tilfellene sende informasjonen til forbrukeren umiddelbart etter avtaleinngåelse. Departementet redegjorde også for at når det er et vilkår for å bruke unntaket at avtaleinngåelsen skjer på forbrukerens oppfordring, kan unntaket ikke brukes der selgeren uanmodet kontakter forbrukeren slik situasjonen er ved telefonsalg. Departementet foreslo en ny § 9 a i angrerettloven som tilsvarer direktivet.

Forbrukerombudetuttaler:

«Det er betenkelig at det fravikes fra hovedregelen om at forbruker har krav på å få alle opplysninger som opplistes i § 7 a på varig medium forut for avtaleinngåelsen. Samtidig ser jeg at dette i enkelte tilfeller kan være aktuelt, eksempelvis i det tilfellet som departementet nevner der forbruker ringer forsikringsselskapet for å inngå en forsikring med umiddelbar virkning. Så lenge det presiseres i lovteksten at dette kun gjelder der avtalen er inngått på forbrukerens oppfordring, at unntaket kun gjelder krav til opplysninger på «varig medium» og at det knyttes til umulighet, støtter jeg derfor departementets forslag på dette punktet.»

Kredittilsynet uttaler på sin side at departementets forslag om særregler for tidspunktet for utøvelse av informasjonsplikt dersom taletelefoni benyttes synes unødvendig komplisert, og vil dessuten ikke kunne dokumenteres og kontrolleres uten opptak av samtalen.

Departementets vurderinger og forslag

Direktivets utgangspunkt er at forbrukeren skal få opplysninger og avtalevilkår før avtaleinngåelse slik at beslutningen om å inngå avtale treffes på et best mulig grunnlag. Formålet er å forhindre at forbrukeren inngår avtaler som han eller hun ikke ville inngått dersom han eller hun visste hva avtalen innebærer.

Når det i direktivet artikkel 5 nr. 2 er tatt inn et unntak fra kravet om at opplysningene og avtalevilkårene skal gis før avtaleinngåelse, er dette etter det departementet forstår fordi disse reglene ikke skal være til hinder for at forbrukere kan inngå fjernsalgsavtaler umiddelbart, der forbrukeren har behov for dette. Eksempelvis vil forbrukeren noen ganger ha behov for forsikringsdekning umiddelbart, mens forbrukeren i andre tilfeller er ute i god tid før for eksempel en reise skal finne sted. Unntaket vil, slik departementet ser det, brukes der forbrukerens ønske om å inngå avtale her og nå, ikke ville kunne oppfylles fordi kommunikasjonen med tjenesteyter skjer på en slik måte at den foreskrevne informasjonen ikke kan gis skriftlig før avtaleinngåelse. Unntaket kommer typisk til anvendelse der forbrukeren tar kontakt per telefon.

Formålsbetraktningene i direktivet gir også veiledning om hvilke situasjoner unntaket ikke er ment å dekke. Som departementet også ga uttrykk for i høringsnotatet, antas det at direktivets krav om at avtaleslutningen skal skje på forbrukerens oppfordring innebærer at unntaket ikke kan brukes ved telefonsalg slik dette er definert i angrerettloven. Det har formodningen mot seg at en forbruker som kontaktes av en selger uten selv å ha oppfordret til det, har et så akutt behov for å inngå avtale at dette ikke kan vente til hun eller han har mottatt skriftlige opplysninger.

Tjenesteytere vil fortsatt uoppfordret kunne kontakte forbrukere for å markedsføre sine produkter på lik linje som i dag, men vil måtte legge opp avtaleinngåelsesprosessen slik at forbrukeren får skriftlig informasjon tilsendt, for eksempel på e-post, før avtalen inngås.

Departementetopprettholder forslaget fra høringsnotatet på dette punktet, jf. forslag til § 9 a første ledd.

3.2.5 Unntak fra opplysningsplikten ved flere transaksjoner av samme type (artikkel 1 nr. 2 annet avsnitt)

Direktivet

Ofte vil forholdet mellom en tjenesteyter og en forbruker være regulert av en innledende avtale (rammeavtale) hvis det skal foretas flere transaksjoner mellom de samme partene. I disse tilfellene gjelder direktivets regler bare ved inngåelsen av den innledende avtalen, jf. punkt 3.1.4.

En annen situasjon er at det inngås flere avtaler av samme innhold mellom de samme partene, uten at det er inngått en innledende avtale (rammeavtale). I tilfelle der det inngås flere avtaler mellom de samme parter om påfølgende transaksjoner eller separate transaksjoner av samme type i løpet av mindre enn ett år, gjør artikkel 1 nr. 2 annet avsnitt unntak fra artiklene 3 og 4 slik at tjenesteyter ikke har plikt til å gi forbrukeren forhåndsopplysningene før hver enkelt transaksjon. Som eksempel på avtaler som vil være unntatt fra artikkel 3 og 4, nevnes i fortalen punkt 17 tegning av nye andeler i samme kollektive investeringsfond.

Departementets forslag og høringsinstansenes syn

Tjenesteyterens opplysningsplikt anses oppfylt også for de påfølgende avtalene hvis opplysningene er gitt i forbindelse med den første avtalen. Forutsetningen er at det er mindre enn ett år siden sist forbrukeren handlet med tjenesteyteren, og at det dreier seg om «påfølgjande operasjonar eller separate operasjonar av same type». Eksempelvis skal en forbruker som kjøper andeler i et bestemt aksjefond annenhver måned, bare gis forhåndsopplysningene i forbindelse med første gangs kjøp. Dette gjelder også når det er gått mer enn ett år siden det første kjøpet, så lenge det ikke er mer enn ett år siden det siste kjøpet.

Departementet redegjorde i høringsnotatet for hva som anses som «påfølgjande operasjonar eller operasjonar av same type». Det vil være transaksjoner av samme type der forbrukeren kjøper nye andeler i samme fond. Det vil det også være der forbrukeren kjøper aksjer i samme selskap.

Departementet antok at det vil være veiledende for når to avtaler mellom samme parter gjelder transaksjoner av samme type i direktivets forstand, om forhåndsopplysningene forbrukeren skal motta er de samme. Ved kjøp av aksjeposter i børsnoterte selskap må man i utgangspunktet anta at samme informasjon om risikoen ved å investere i aksjer vil oppfylle kravene til informasjon etter artikkel 3 nr. 1 2), uansett hvilket selskap det er snakk om å kjøpe aksjer i.

Det kan også tenkes andre situasjoner enn kjøp av investeringstjenester der forbrukere kjøper samme type finansiell tjeneste flere ganger i løpet av et år, for eksempel flere kjøp av tidsbegrensede forsikringer eller pengeoverføringer utenom bank.

Departementet understreket at unntaket bare gjelder plikten til å gi forhåndsopplysninger etter dette direktivets og forslagets bestemmelser, og er ikke et unntak fra informasjonsbestemmelser i annet regelverk.

Departementet foreslo i § 7 a siste ledd et unntak fra opplysningsplikten som gjennomfører artikkel 1 nr. 2 annet avsnitt.

Den Norske Advokatforeninguttaler at det er uttrykk for en fornuftig vurdering når det er gjort unntak fra opplysningsplikten ved flere transaksjoner av samme type, slik at opplysningsplikten da kun gjelder ved første avtale. Utvalget forstår høringsnotatet og lovforslaget dit hen at unntaket vil omfatte enhver ny tjenesteutføring så fremt det er tale om tjeneste av tilsvarende karakter og med tilsvarende instrument som tidligere.

Justisdepartementet tar i sin høringsuttalelse opp spørsmålet om Barne- og familiedepartementet har lagt riktig forståelse av direktivet til grunn når det uttales at direktivet artikkel 1 nr. 2 annet ledd kun regulerer plikten til å gi forhåndsopplysninger, og at bestemmelsen ikke gjør unntak fra kravet i direktivet artikkel 5 om at forbrukeren skal motta opplysninger og avtalevilkår på varig medium. Justisdepartementet er enige i at en slik forståelse har en viss støtte i ordlyden i artikkel 1 nr. 2 annet ledd, som viser til artikkel 3 og 4, men ikke til artikkel 5. Justisdepartementet er imidlertid usikre på om dette fullt ut kan være en korrekt forståelse av direktivet. Dersom forbrukeren uansett skal ha krav på å motta opplysninger og avtalevilkår på varig medium, vil den praktiske konsekvensen av unntaket for den næringsdrivende bli mindre.

Justisdepartementet gjør videre oppmerksom på at det på dette punktet ikke synes å være noen samstemmig nordisk oppfatning. Etter Justisdepartementets syn kan mye tale for at en her legger til grunn en lempelig forståelse av direktivet, slik at den næringsdrivende ikke hver gang vil måtte gi opplysninger og avtalevilkår på varig medium.

Finansnæringens Hovedorganisasjonpåpeker at bestemmelsen innebærer at alle opplysningene skal gis på nytt dersom det ikke foretas noen ny transaksjon innen ett år. FNH antar at dette i mange tilfeller vil kunne oppfattes som unødvendig og også kompliserende for tjenesteyter, men innser at bestemmelsen er underlagt totalharmonisering og at valgmulighetene her er små. FNH stiller spørsmål ved hva konsekvensene vil være av å ikke etterkomme denne plikten da det må antas at angrefristen er utløpt på det tidspunkt som her er aktuelt.

Departementets vurderinger og forslag

De nordiske landene har valgt ulike løsninger når det gjelder hvordan denne bestemmelsen skal komme til uttrykk i loven.

Direktivbestemmelsens formål er å forhindre at de samme opplysningene gis gjentatte ganger, når det må antas at forbrukeren kjenner tjenesten. Begrunnelsen er at forbrukeren da ikke har behov for å få opplysningene og avtalevilkårene skriftlig hver gang samme tjenesteyter skal utføre en ny transaksjon. Formålsbetraktninger taler for å legge en mer lempelig forståelse av direktivet til grunn enn det ordlyden tilsier.

Departementetantar at når direktivet ikke eksplisitt gjør unntak også fra artikkel 5 (bestemmelsen om varig medium), er det fordi angrefristens start er knyttet til oppfyllelse av denne plikten. Artikkel 1 nr. 2 gjør ikke unntak fra angreretten, og det kan derfor tenkes tilfelle der angrefristen ikke begynner å løpe fordi forbrukeren ikke har fått opplysninger om angreretten på et varig medium.

De tjenestene som i fortalen brukes som eksempler på separate transaksjoner av samme type, er det imidlertid ingen angrerett på fordi de er knyttet til tjenester hvis pris avhenger av svingninger på finansmarkedet. Andre tjenester som man kunne tenkes å kjøpe flere ganger i løpet av et år, vil stort sett også være unntatt fra angreretten fordi de må antas å bli oppfylt før angreretten utøves, jf. § 22 b bokstav c. Eksempler kan være betalingsoverføring utenom bank eller korttidsforsikringer. Hvis det dreier seg om en tjeneste der forbrukeren har angrerett, vil ikke angrefristen begynne å løpe før forbrukeren får opplysningene skriftlig.

Departementet legger også vekt på at tjenesteytere uansett vil ha opplysningsplikt etter annet regelverk, og at forbrukerens behov for informasjon ivaretas gjennom dette. I tillegg vil forbrukeren alltid kunne kreve å få avtalevilkårene skriftlig, jf. forslag til § 9 b første ledd. Departementet foreslår dermed at det både i § 7 a fjerde ledd og i § 9 a annet ledd, gjøres unntak fra opplysningsplikten ved transaksjoner av samme type.

Forslaget åpner dermed for at tjenesteyteren tilrettelegger et system som gjennom en oversikt over kundenes transaksjoner gir mulighet til å unnlate å gi opplysninger etter angrerettloven, hvis dette anses hensiktsmessig. Departementet antar dette særlig vil være hensiktsmessig i forbindelse med tjenester som er unntatt fra angreretten.

For å kunne benytte seg av dette unntaket må imidlertid tjenesteyteren ha oversikt over hvilken type transaksjoner som er utført for den enkelte kunden, hvilke opplysninger som ble gitt og når det skjedde. Dette er fordi det vil være tjenesteyteren som må vurdere om vilkårene som oppstilles for å benytte seg av unntaket er oppfylt. Dersom det ikke dreier seg om transaksjoner av samme type, eller dersom det har gått mer enn ett år siden sist en transaksjon ble gjennomført, gjelder opplysningspliktreglene i angrerettloven.

Til Finansnæringens Hovedorganisasjons spørsmål om konsekvensene av å ikke oppfylle opplysningsplikten der det har gått mer enn ett år siden første transaksjon, vil departementet bemerke at disse tilfellene ikke skiller seg fra andre tilfeller der opplysningsplikten ikke er oppfylt. I disse tilfellene vil en eventuell angrefrist ikke begynne å løpe før opplysningene er gitt.

Departementet viser til forslag til § 7 a siste ledd og § 9 a siste ledd. Ordlyden er noe endret sammenlignet med høringsnotatet, ut fra Finansnæringens Hovedorganisasjons ønske om at den bør ligge nærmere opp til direktivteksten.

3.2.6 Rett til å få avtalevilkårene på papir

«Forbrukaren kan når som helst under avtaletilhøvet be om å få avtalevilkåra på papir», jf. artikkel 5 nr. 3. Dette vil være praktisk der forbrukeren ikke lenger har tilgang til avtalevilkårene, for eksempel der de ved en feil er slettet fra forbrukerens datamaskin. Når avtaleforholdet er avsluttet, faller denne retten bort.

Det vises til forslag til § 9 b første ledd og de spesielle merknadene til bestemmelsen.

3.2.7 Rett til å bytte fjernkommunikasjonsmetode

«Forbrukaren har dessutan rett til å byte til eit anna fjernkommunikasjonsmiddel, med mindre dette er i strid med den avtala som er gjord eller med den typen finansiell teneste som vert ytt.», jf. artikkel 5 nr. 3. Forbrukeren kan altså i utgangspunktet velge å kontakte tjenesteyter per brev, e-post eller telefon uavhengig av hvordan kommunikasjonen med tjenesteyter har foregått tidligere. Forutsetningen er at noe annet ikke er avtalt eller forutsatt. Enkelte tjenester, som for eksempel nettbank, er basert på elektronisk kommunikasjon eller brev, og forbrukerne vil ikke ha rett til å bytte kommunikasjonsmetode, for eksempel til muntlig kontakt pr. telefon.Det vises til forslag til ny § 9 b annet ledd og de spesielle merknadene til bestemmelsen.

3.2.8 Angreskjema

Gjeldende rett

Med hjemmel i gjeldende angrerettlov har Barne- og familiedepartementet fastsatt obligatoriske angreskjema som forbrukeren skal motta i forbindelse med avtaler forbrukeren har angrerett på. Begrunnelsen er at erfaringer har vist at dersom det overlates til selgere og tjenesteytere å utforme informasjon om angreretten, vil dette kunne medføre at opplysningene i noen tilfeller gis på måter som gjør den lite synlig og lite tilgjengelig for forbrukeren. Dette vil for eksempel være tilfellet hvis informasjon om angreretten gjemmes bort i en større mengde tekst, hvis det brukes liten skrift og/eller opplysningene trykkes på baksiden av en faktura. Et standardisert skjema er også til hjelp for den næringsdrivende som enkelt kan gi kundene den informasjonen de har krav på.

Skjemaet inneholder en kort innledning der forbrukeren opplyses om at han eller hun har angrerett, og hvordan man kan bruke denne retten.

Tjenesteyteren må fylle ut opplysninger om seg selv, bestillingen/ordren og tidspunkt for avtaleinngåelse og når skjema er sendt. I skjemaet redegjøres det også kort for angrefristens utgangspunkt, og om reglene for oppgjør ved bruk av angreretten. Forbrukeren kan gi melding om bruk av angreretten også på annen måte enn ved bruk av skjemaet. Tjenesteyteren må imidlertid også sørge for at forbrukeren får skjemaet for å oppfylle sin opplysningsplikt etter lovens kapittel 3. Samtidig inneholder skjemaet all informasjonen forbrukeren skal ha vedrørende angreretten. Departementet mener skjemaene har fungert godt i praksis både for forbrukere og næringsdrivende.

Departementets forslag og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo i høringsnotatet at hjemmelen i angrerettloven § 10 endres slik at det blir mulig å fastsette angreskjema også ved salg av finansielle tjenester, dersom det viser seg at det er hensiktsmessig og mulig å komme fram til et angreskjema for de ulike tjenestene.

Kredittilsynetstøtter departementets forslag og mener slike skjema trolig bør utarbeides i samarbeid med de relevante bransje- og interesseorganisasjonene, ikke minst med tanke på at finansielle tjenester er uensartede, og at de forskjellige tjenestene kan være svært kompliserte. Kredittilsynet tar opp om angrerettsskjemaet bør inkorporeres i de generelle avtalevilkårene for de ulike tjenestene, som en del av avtalebetingelsene.

Forbrukerombudetstøtter departementets forslag om å innføre hjemmel til å fastsette angreskjema også ved salg av finansielle tjenester. Ombudet kan ikke se at det skulle by på større problemer å utforme angreskjema ved fjernsalg av finansielle tjenester enn ved fjernsalg av andre tjenester. Forbrukerombudet mener også at forbrukeren bør kunne gi melding om bruk av angreretten også på andre måter enn ved å benytte angreskjemaet.

Landsorganisasjonen i Norgeuttaler at det er hensiktsmessig med angreskjema ved fjernsalg av finansielle tjenester.

Forbrukerrådet er av den oppfatning at det i likhet med det som gjelder for varer og tjenester etter dagens angrerettlov, bør gis en egen forskrift som påbyr bruk av et særskilt angreskjema hvor opplysninger om angreretten er inntatt. Forbrukerrådet mener dette er den eneste måten å sikre at forbrukeren får opplysninger om angreretten i en hensiktsmessig form. Ved utsendelse elektronisk kan skjemaet enkelt legges ved en e-post, og ved utsendelse av avtalevilkår osv. pr brev vil det kun være tale om en rutineendring for tjenesteyteren for å få med angreskjemaet.

Den Norske Advokatforening støtter forslag om angreskjema for de typer tjenester hvor angrerett vil være aktuelt, og legger vekt på at det normalt vil være enklere for forbrukeren å utnytte en angrerett når det følger med et særskilt skjema.

Justisdepartementethar ingen særskilte synspunkter på dette, men peker på at det kan reises spørsmål om direktivet, som i utgangspunktet er et totalharmoniseringsdirektiv, gir adgang til å påby bruk av skjema. Etter deres syn er det vanskelig å se et slikt krav som et supplerende opplysningskrav, som kan innføres med hjemmel i direktivet artikkel 4 nr. 2.

Finansnæringens Hovedorganisasjoner usikker på behovet for standardiserte angrefristskjema, men forutsetter at dersom finansielle tjenesteytere blir pålagt krav om bruk av slikt skjema, vil det være tilstrekkelig at dette gjøres tilgjengelig for forbrukeren i elektronisk form, for eksempel på Internett. Dersom departementet bestemmer seg for å innføre angrefristskjema for finansielle tjenester, forutsettes det at berørte næringsorganisasjoner blir tatt med på råd i forbindelse med utformingen.

Sparebankforeningen mener opplysningene om angreretten bør være en integrert del av de forhåndsopplysningene som banken gir kunden, selvsagt forutsatt at opplysningene framgår på en klar måte. Sparebankforeningen påpeker viktigheten av at dette kan produseres som en integrert del via saksbehandlerens IT-baserte saksgangsystem, fordi risikoen for uteglemmelse øker dersom en løs blankett skal legges ved i fjernsalgstilfellene. Sparebankforeningen finner det derfor ikke hensiktsmessig at departementet fastsetter et eget angreskjema. Dersom departementet likevel velger å utarbeide regler her, bør de utarbeides som en norm med minstekrav (typestørrelse, opplysningselementer mv.) og ikke som et helt fastsatt skjema som må benyttes uten justeringer. Produktene kan være svært forskjellige, og det kan være behov for tilpasninger i de enkelte institusjonene. Under enhver omstendighet forutsetter foreningen at næringsorganisasjonene bringes inn i arbeidet.

Finansieringsselskapenes Foreningstiller seg tvilende til om det reelt sett vil være behov for et standardisert angrefristskjema. I tilfelle må det være tilstrekkelig at et eventuelt skjema blir gjort tilgjengelig i elektronisk form.

Departementets vurderinger

Departementet konstaterer at høringsinstansene er delt i spørsmålet om angreskjema, men velger å fastholde sitt forslag som i denne omgang kun er å gi hjemmel til å fastsette skjema også for fjernsalg av finansielle tjenester.

Til spørsmålet om det at direktivet er et totalharmoniseringsdirektiv begrenser muligheten til å påby slike angreskjema, vil departementet si at det her ikke er tale om å innføre nye opplysningskrav, men eventuelt en presisering av på hvilken måte opplysningene skal gis. Angreskjema bidrar til å sikre etterlevelse av direktivet artikkel 3 nr. 2 som sier at opplysningene skal gis på «ein klar og forståeleg måte», jf også forslag til § 7 a annet ledd. Departementet vil peke på at også tjenesteytere vil ha nytte av slike skjema, ut fra at de sikrer seg at forbrukerne får de aktuelle opplysningene. Hvordan skjemaene eventuelt skal utformes og for hvilke tjenester, vil selvsagt måtte vurderes i samråd med relevante myndigheter og næringsorganisasjoner.

3.2.9 Bør det stilles språkkrav utover de kravene som følger av direktivet?

Direktivet og gjeldende rett

I direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester har man valgt å pålegge tjenesteyter plikt til å opplyse hvilke(-t) språk opplysninger og avtalevilkår er tilgjengelige på, og hvilke(-t) språk tjenesteyter vil kommunisere med forbrukere på, jf. artikkel 3 nr. 1 3) bokstav g. Spørsmålet blir om dette er tilstrekkelig ved fjernsalg av finansielle tjenester, eller om det bør stilles samme språkkrav som ved fjernsalg av andre varer og tjenester.

Angrerettloven §§ 7 tredje ledd og 9 tredje ledd inneholder språkkrav. Ved markedsføring som er rettet direkte til norske forbrukere, eller der markedsføringen er på norsk, skal opplysningene gis på norsk. Dette kravet følger ikke av det generelle fjernsalgsdirektivet, men er nasjonale regler begrunnet i alminnelige forbrukerhensyn. Det er ikke tale om et absolutt språkkrav. For det første kan andre språk benyttes i tillegg til norsk, for det andre er det bare tilbud direkte rettet til norske forbrukere som skal være på norsk.

Departementets forslag og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo i høringsnotatet at det innføres språkkrav ved fjernsalg av finansielle tjenester på linje med språkkravet som gjelder annet fjernsalg. Begrunnelsen var at det på dette området ofte er kompliserte og omfattende opplysninger forbrukeren må sette seg inn i. Departementet antok at direktivet gir adgang til å innføre et slikt språkkrav da dette vil være å anse som et krav om ytterligere opplysninger som kan tillates etter artikkel 4 nr. 2.

Kredittilsynet, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Sparebankforeningen, Finansieringsselskapenes Forening, LO, Den Norske Advokatforening,og Forbrukerombudet støtter alle departementets forslag.

Fra Kredittilsynets uttalelse siteres:

«På tross av at et språkkrav kan avskjære deler av norske forbrukeres tilgang til det internasjonale retailmarkedet for finansielle tjenester, antar Kredittilsynet at angrerettloven §§ 7 og 9 tredje ledd bør videreføres med hensyn til fjernsalg av finansielle tjenester. Dette er begrunnet i alminnelige forbrukerhensyn, i tillegg til at avtalene om salg av finansielle tjenester ofte kan være meget kompliserte. Selv om kompliserte avtaler om finansielle tjenester ofte vil innebære at forbrukerne ikke ønsker å inngå en avtale, kan det også tenkes at forbrukeren inngår avtalen uten å sette seg tilstrekkelig inn i innholdet fordi det er for komplisert. Fremmed språk vil virke ytterligere kompliserende. Forbrukerhensyn er like gjeldende ved salg av kompliserte produkter, videre finnes det allerede krav til norsk språk i forskriftene om opplysningsplikt ved inngåelse av forsikringsavtaler, jf. forskrift 5. mai 1995 nr. 582 om opplysningsplikt for avtaler om annen forsikring enn livsforsikring § 4.»

Forbrukerombudet peker i tillegg på at det ikke bør være dårligere forbrukerbeskyttelse ved fjernsalg av finansielle tjenester enn ved annet fjernsalg. Ombudet påpeker at den løsning som foreslås valgt, nemlig at opplysninger skal gis på norsk blant annet dersom markedsføringen er rettet direkte til norske forbrukere, er en forholdsvis uklar regel. Dette gjelder også for den likelydende løsningen i angrerettslovens § 7 tredje ledd. Eksempelvis kan det reises spørsmål ved om det at en internettside har «.no-adresse» er tilstrekkelig for å slå fast at markedsføring er «rettet direkte til norske forbrukere» i lovens forstand, eller om dette er tilfelle der forbrukeren på Internett klikker seg inn for eksempel under et norsk flagg og får opp informasjon på norsk.

Forbrukerombudet har praksis om tilsvarende krav i andre lover, og stiller spørsmål om presiseringer fra departementets side om hva kravet «rettet direkte til norske forbrukere» innebærer, kan inntas i selve lovteksten eller i forarbeidene til loven.

Justisdepartementet er i tvil om det er adgang til å innføre et slikt språkkrav for fjernsalg av finansielle tjenester. Justisdepartementet mener direktivet artikkel 4 nr. 2 som gir adgang til å beholde eller innføre strengere opplysningskrav må sees i sammenheng med direktivet artikkel 3 nr. 3 bokstav g, som sier at det skal opplyses om hvilket språk opplysningene og avtalevilkårene er tilgjengelig på og om hvilket språk tjenesteyteren vil benytte i avtaleperioden. Mye taler for at direktivet med dette forutsetter en rett for tjenesteyteren til å velge hvilket språk han vil benytte, forutsatt at han gir opplysninger om dette. Dermed er det tvilsomt om en med hjemmel i artikkel 4 nr. 2, som gir adgang til å opprettholde og innføre opplysingskrav som innholdsmessig går lenger, kan innskrenke denne retten ved å oppstille et absolutt krav om bruk av norsk språk. Justisdepartementet mener det kan være grunn til å se hen til hvilken oppfatning om spørsmålet som gjør seg gjeldende i andre nordiske land.

Departementets vurderinger og forslag

Departementetvil først peke på at den foreslåtte bestemmelsen ikke vil begrense muligheten til å bruke andre språk i tillegg til norsk.

Når det gjelder spørsmålet om språkkrav er totalharmonisert, vil departementet vise til punkt 31 i direktivets fortale der det står følgende:

«Føresegnene i dette direktivet om kva språk tenesteytaren skal velje, bør ikkje verke inn på dei føresegnene i den nasjonale lovgjevinga om val av språk som er vedtekne i samsvar med fellesskapsretten.»

Departementet mener dette innebærer at det ikke er uttrykk for totalharmonisering av språkkrav at språk er nevnt eksplisitt i artikkel 3 nr. 3 bokstav g. Departementet fastholder dermed at artikkel 4 nr. 2 gir hjemmel til å innføre ytterligere språkkrav enn de som følger av direktivet. Etter det departementet har brakt på det rene, har man i de øvrige nordiske landene ikke fremmet forslag om dette.

Direktivet har som formål at forbrukerne skal få tilfredsstillende informasjon om tjenestene som tilbys, og i tillegg skal opplysningene i henhold til artikkel 3 nr. 2 gis på « ein klar og forståeleg måte». For mange forbrukere vil det være en forutsetning for å kunne nyttiggjøre seg den informasjonen direktivet gir anvisning på, at den er på norsk. Det kan argumenteres med at tjenesteytere vil tilpasse seg dette og bruke norsk, uavhengig av om dette er regulert i angrerettloven. Departementet mener likevel det er klargjørende at språkvalget uttrykkelig reguleres i loven. Departementet opprettholder derfor forslaget om at opplysningene skal gis på norsk, men med en litt annen ordlyd, jf. forslaget til § 7 a annet ledd tredje punktum.

Som påpekt ovenfor har imidlertid Forbrukerombudet spørsmål knyttet til når markedsføring av en tjeneste anses rettet til norske forbrukere, særlig der markedsføringen skjer på Internett.

Dette må avgjøres konkret etter en helhetsvurdering. Etter departementets oppfatning vil de momentene som er listet opp i de nordiske forbrukerombudenes standpunkter til handel og markedsføring på Internett fra oktober 2000, være relevante også her:

«For å avgjøre om markedsføring er rettet mot et bestemt marked, gjøres det en helhetsvurdering der særlig følgende faktorer inngår:

  • Hvilket språk, valuta eller andre nasjonale kjennetegn som benyttes.

  • I hvilket omfang virksomheten eller gjeldende tjenester for øvrig markedsføres på det aktuelle nasjonale markedet.

  • I hvilken utstrekning det finnes en forbindelse mellom markedsføringen på Internett og andre markedsføringsaktiviteter på det aktuelle nasjonale markedet.

  • I hvilken utstrekning den næringsdrivende aksepterer å inngå avtale med forbrukere som hører hjemme i det aktuelle nordiske landet.»

3.2.10 Opplysningsplikt og lovvalg - artikkel 3 nr. 4

Dersom forbrukeren og tjenesteyteren kommer fra ulike land som har ulike opplysningskrav i den nasjonale lovgivningen, kan det bli spørsmål om hvilket lands rett som skal legges til grunn ved vurderingen av om tjenesteyteren har oppfylt sin opplysningsplikt.

I henhold til artikkel 3 nr. 4 skal forhåndsopplysningene om avtaleforpliktelser samsvare med avtaleforpliktelsene som følger av den lovgivningen som antas å ville komme til anvendelse hvis en avtale blir inngått. Direktivets utgangspunkt er dermed at tjenesteyteren for å oppfylle sin opplysningsplikt må gi opplysningene i henhold til regelverket man må anta at kommer til anvendelse på en avtale hvis den inngås.

Det foreliggende forslaget får således ikke betydning for lovvalg ved grenseoverskridende fjernsalg av finansielle tjenester. Tjenesteytere vil måtte vurdere hvilket lands rett som vil komme til anvendelse hvis en avtale inngås, på bakgrunn av de samme regler og prinsipper som i dag.

3.3 Angreretten

3.3.1 Forslag om 14 evt. 30 dagers angrerett

3.3.1.1 Gjeldende rett og EU-direktiver

Gjeldende angrerettlov

Etter gjeldende angrerettlov har forbrukeren en 14 dagers angrefrist ved salg utenfor fast utsalgssted og telefonsalg av finansielle tjenester bortsett fra investeringstjenester. Ved annet fjernsalg enn telefonsalg er det ikke angrerett. Ved bruk av angreretten faller partenes plikt til å oppfylle avtalen bort. Dersom avtalen er helt eller delvis oppfylt, skal det mottatte tilbakeføres, og det kan verken kreves vederlag for leverte tjenester eller noen form for administrasjonsgebyr eller lignende for avvikling av avtalen.

Annet regelverk

Finansielle tjenester er i norsk rett regulert i en rekke særlover med tilhørende forskrifter. Av aktuelle lover kan nevnes finansieringsvirksomhetsloven, finansavtaleloven, kredittkjøpsloven og forsikringsavtaleloven. Viktige regler om investeringstjenester finnes i verdipapirfondloven og verdipapirhandelloven.

Disse lovene inneholder også en rekke regler om rett til oppsigelse, førtidig tilbakebetaling av lån; regler som til dels er gode for forbrukere med hensyn til adgangen til å bringe et kontraktsforhold til opphør og konsekvensene av opphør i form av betalingsplikt osv.

Direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester. Forholdet til gjeldende rett

Angreretten er et hovedelement i direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester. Formålet med angreretten er at forbrukeren skal kunne komme fri fra avtaler som er inngått ved salgsformer som omfattes av direktivet. For fjernsalg er målet å gi forbrukerne mulighet til å utnytte det indre marked gjennom å øke deres valgfrihet. Regler som til dels er harmonisert på europeisk nivå gjør det enklere, både for forbrukere og næringsdrivende, å kjøpe og selge finansielle tjenester over landegrensene. Forbrukertillit krever et høyt felles nivå mht. forbrukerbeskyttelse, og informasjonsreglene sammen med en rett til å gå fra en inngått avtale (angrerett), innebærer et særlig vern for forbrukerne når avtaler inngås ved salgsformer som omfattes av direktivet.

Hovedforskjellene mellom gjeldende angrerettlov og direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester (for så vidt gjelder fjernsalg av finansielle tjenester) er:

  • loven gir bare angrerett ved telefonsalg av finansielle tjenester, mens direktivet gjelder alt fjernsalg, inkludert bestilling per post, avtaler som inngås per telefon på tjenesteyterens eller forbrukerens initiativ og netthandel, jf. pkt. 3.3.1.2.

  • etter loven er angrefristen 14 dager, mens den etter direktivet er 14 dager som hovedregel, men 30 dager for livsforsikringsavtaler og individuelle pensjonsavtaler, jf. pkt. 3.3.1.2.

  • loven gir ikke adgang til å kreve vederlag for tjenester som er ytt fram til angreretten benyttes, mens etter direktivet skal det ytes vederlag for mottatte tjenester, dersom visse vilkår er oppfylt, jf. pkt 3.3.3.2.

  • loven unntar ikke avtaler som er fullt ut oppfylt fra angreretten, men det gjør direktivet, jf. pkt. 3.3.2.1

  • loven unntar ikke korttidsforsikringer fra angreretten, men det gjør direktivet jf. forslaget § 22 b bokstav b og pkt. 3.3.2.1

  • loven unntar investeringstjenester fra angreretten, mens direktivet har unntak for «tjenester hvis pris er avhengig av svingninger i finansmarkedet» som favner videre, jf. pkt. 3.3.2.2

  • loven har ikke noe særlig unntak fra angreretten for lån knyttet til fast eiendom, mens direktivet åpner for mulighet til å unnta blant annet boliglån og lån som er sikret med pant i fast eiendom, jf. pkt. 3.3.2.4.

  • både loven og direktivet har den ordningen at for at angrefristen skal begynne å løpe må to vilkår være oppfylt: avtalen må være inngått og tjenesteyteren må ha oppfylt sin opplysningsplikt. Dette innebærer at angrefristen først vil begynne å løpe fra tre uker etter avtaleinngåelse dersom det først er på dette tidspunktet forbrukeren mottar alle opplysninger. Etter loven løper imidlertid fristen uansett ut senest tre måneder etter avtaleinngåelse, eventuelt ett år etter dersom det er opplysninger om angreretten som ikke er gitt. Direktivet har ikke noen slik avskjæringsregel og gir heller ikke mulighet til å ha en slik regel, jf. pkt. 3.3.1.3.

3.3.1.2 Departementets forslag om angrerett

I samsvar med direktivet artikkel 6, foreslås det å innføre en angrerett, ved nye regler i angrerettloven nytt kapittel 5A. Det foreslås at forbrukeren ved å gi melding til tjenesteyteren skal kunne gå fra en avtale uten å angi grunn, jf. forslaget § 22 a. Angrefristen løper i 14 dager, men 30 dager for avtaler for livsforsikring og individuelle pensjonsavtaler. Direktivet inneholder en rekke unntak fra angreretten, jf. nedenfor under pkt. 3.3.2. Hva som skal betales ved bruk av angreretten er drøftet nedenfor under pkt. 3.3.3.2.

Finansnæringens Hovedorganisasjon reiste i sitt brev til departementet av 3. juli 2003 og i høringsuttalelsen spørsmål om hvordan det forholder seg dersom flere, for eksempel to ektefeller, tar opp lån sammen og en av dem ønsker å benytte angreretten. Departementet vil bemerke at dette spørsmålet ikke reguleres av angrerettloven. Løsningen vil avhenge av en tolkning av avtalen med långiver og avtalen låntakerne imellom. Der to personer tar opp lån sammen for eksempel for å kjøpe bolig sammen, men har to separate låneavtaler, vil hver av dem kunne ha angrerett på sin avtale. Hvilke konsekvenser det skal få for den andres avtale, for eksempel der låntakernes økonomi ble vurdert samlet, og låntakerne imellom, må vurderes etter andre prinsipper og regler enn angrerettlovens, blant annet fullmakts- og legitimasjonsregler.

Angrefristens lengde

Det foreslås 14 dager angrefristperiode som hovedregel, men 30 dager for livsforsikringer og individuelle pensjonsordninger. Dette er i samsvar med direktivet.

Utgangspunktet for fristberegningen

Etter direktivet løper fristen

«anten frå den dagen då fjernsalsavtala vert gjord, bortsett frå dei nemnde avtalene om livsforsikring, der fristen skal gjelde frå det tidspunktet då forbrukaren får melding om at fjernsalsavtale er gjord», eventuelt «frå den dagen då forbrukaren mottek avtalevilkåra og opplysningane i samsvar med artikkel 5 nr. 1 eller 2, dersom dette tidspunktet er seinare enn den datoen som er nemnd i det første strekpunktet.»

Departementet foreslår i § 22 a regler som samsvarer med direktivet. Reglene om når fristen skal løpe fra er kompliserte og kan virke unødig tungvinte. Bakgrunnen for koblingen mellom opplysningsplikt og angrerett, er at forbrukeren skal ha mulighet til å sette seg inn i avtalevilkårene før han eller hun vurderer om angreretten skal benyttes. Opplysningsplikten er differensiert mht. innhold og form, avhengig av hvilke medier som brukes i kontakten mellom forbrukeren og tjenesteyteren. Dersom forbrukeren ikke er kjent med avtalens innhold, kan hun eller han vanskelig vurdere om angreretten bør benyttes. Der opplysningene og avtalevilkårene først gis etter avtaleinngåelse, skal derfor fristen løpe fra opplysningene er mottatt. De tilfellene der en tjenesteyter ikke supplerer opplysningene, selv etter avtaleinngåelse, og forbrukeren ønsker å benytte angreretten lang tid etter avtaleinngåelse, er omtalt nærmere nedenfor under pkt 3.3.1.3.

Melding om bruk av angreretten

Etter direktivet artikkel 6 nr. 6 skal forbrukeren melde fra om bruk av angreretten innen utløpet av den aktuelle fristen, i tråd med anvisningene som er gitt i artikkel 3 nr. 1 3) bokstav d.

Det er opp til nasjonal lovgivning å fastsette hvordan forbrukeren skal melde fra, men etter direktivet heter det at «fristen skal reknast for å vere halden dersom meldinga, på papir eller på eit anna varig medium som er tilgjengeleg for mottakaren, er send før fristen går ut».

Departementet mener at bestemmelsen i angrerettloven § 13 om melding og fristberegning bør gjelde også ved bruk av angreretten ved fjernsalg av finansielle tjenester. Bestemmelsen tilsvarer i store trekk det som følger av direktivet, men inneholder i tillegg en regel om fristforlengelse dersom fristen faller på en lørdag, helligdag osv., samt om fordeling av risikoen for meldinger som ikke kommer frem. I tråd med det som gjelder etter dagens lov foreslås det ikke formkrav til forbrukerens melding om bruk av angreretten. Det vises til forslag til § 22 a siste ledd.

3.3.1.3 Særlig om maksimalfrist, avskjæring pga. passivitet/foreldelse

Etter direktivet løper angrefristen fra avtaleinngåelsen, ev. fra tidspunktet forbrukeren har mottatt all informasjon som foreskrevet, hvis det skjer på et senere tidspunkt enn avtaleinngåelsen.

En tilsvarende løsning gjelder etter det generelle fjernsalgsdirektivet og gjeldende angrerettlov. Men her er det i tillegg fastsatt en absolutt tidsfrist for hvor lenge angrefristen kan løpe. Etter utløpet av denne fristen faller forbrukerens angrerett bort, også der opplysningene ikke er gitt på foreskrevet måte. Det generelle fjernsalgsdirektivet har en regel om 3 måneder, som er gjennomført som hovedregel i angrerettloven. I den norske loven er det imidlertid en utvidet frist, til ett år, dersom det er opplysningene om angreretten som mangler. Etter utløpet av denne fristen er det ikke mulig for forbrukeren å bruke angreretten uansett om opplysningene er gitt eller ikke.

I direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester finnes det ikke noen 3-måneders regel som i det generelle fjernsalgsdirektivet, og heller ingen tilsvarende begrensninger. Ettersom direktivet er et totalharmoniseringsdirektiv, må man følge direktivets løsning.

Spørsmålet har vært diskutert i de nordiske samrådsmøtene. At det ikke kan fastsettes noen absolutt frist, slik som i gjeldende angrerettlov, synes å være på det rene. EUs dørsalgsdirektiv har heller ikke noen ytterste tidsbegrensing for når angreretten må utøves, og EF-domstolen har i en avgjørelse slått fast at dørsalgsdirektivet hindrer at medlemsstatene i loven foreskriver en slik ytterste tidsfrist (se dom av 13. desember 2001 i sak C-481/99). Departementet vil derfor ikke foreslå noen maksimalfrist.

Det virker urimelig at angreretten skal kunne løpe på ubestemt tid på grunn av at det mangler en eller flere opplysninger, særlig hvis det er opplysninger som uansett ikke har noen stor betydning for den konkrete avtalen. Som det redegjøres for nedenfor, er det flere forhold som gjør at dette likevel i praksis ikke vil være noe stort problem.

For det første vil det være mindre aktuelt også for forbrukeren å gjøre angreretten gjeldende når det har gått noen tid. Skulle det være aktuelt, så kan tjenesteyteren etter forslaget ta betalt for den delen av den finansielle tjenesten som faktisk har blitt levert på det tidspunktet angreretten benyttes, jf. § 22 c annet ledd. Det betyr at dersom en forbruker etter lang tid skulle finne ut at ikke alle opplysninger ble gitt, og vil benytte angreretten, så skal hun eller han betale for det som er mottatt, for eksempel etableringskostnader og renter på et lån. Dette reduserer ulempene for tjenesteyter av at angreretten benyttes lang tid etter avtaleinngåelsen.

Dessuten bortfaller angreretten når begge partene har oppfylt avtalen, for eksempel når et lån er innfridd, jf. § 22 b bokstav c.

Dersom en tjenesteyter ikke oppfyller opplysningsplikten, så er dette et forhold som også vil være i strid med markedsføringsloven, som håndheves av Forbrukerombudet. Ombudet kan da ta saken opp med tjenesteyteren og eventuelt nedlegge forbud mot å fortsette en slik praksis, jf. pkt. 3.5 om tilsyn og sanksjoner.

Det vil også være slik at alminnelige avtalerettslige prinsipper, for eksempel om lojalitet i kontraktsforhold, og prinsipper om passivitet, kan få betydning i saker der det mangler en eller flere opplysninger og forbrukeren ønsker å gjøre angreretten gjeldende på det grunnlaget. Særlig vil dette kunne få betydning om forbrukeren er gjort kjent med angreretten, men unnlater å reagere før det er gått lang tid. Det vil også være av betydning om forbrukeren er kjent med viktige forhold som omfanget og varigheten av avtalen, og om de opplysninger som er gitt er av helt underordnet betydning for utøvelse av angreretten.

I og med at departementet underveis i arbeidet er blitt oppmerksom på at fristen i gjeldende lov på 3 måneder/1år ikke kan opprettholdes på grunn av dørsalgsdirektivet, foreslås denne fjernet for «salg utenfor fast utsalgssted» jf. forslag til endringer i § 11 første ledd og § 18 første ledd.

3.3.2 Unntak fra angreretten

3.3.2.1 Oversikt - innledning

For en del tjenester ville det være uheldig med en angrerett, fordi det ville ha åpnet for en urimelig mulighet til spekulasjon fra forbrukerens side dersom forbrukeren kunne gå fra en avtale som viser seg å være ugunstig. Ett eksempel er kjøp av aksjer som noen dager senere reduseres sterkt i verdi. At det ved avtaleinngåelsen handles om en risiko, er hovedbegrunnelsen for at en del tjenester er unntatt både etter gjeldende angrerettlov og etter EU-direktivenes bestemmelser om angrerett.

Gjeldende angrerettlov regulerer som nevnt bare fjernsalgsformen telefonsalg. Investeringstjenester er helt unntatt fra lovens virkeområde, og dermed også unntatt fra angreretten ved telefonsalg. De andre unntakene i loven har ingen eller liten relevans for finansielle tjenester.

Dørsalgsdirektivet unntar forsikringsavtaler og avtaler om verdipapirer fra angreretten.

Direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester inneholder en rekke unntak /muligheter for unntak og begrensninger, samt presisering av at nasjonale regler om oppsigelse og lignende ikke berøres av direktivet.

Unntakene som følger av direktivet gjelder

  • Artikkel 6 nr. 2 bokstav a: Tjenester der prisen avhenger av svingninger på finansmarkedet som tjenesteyteren ikke har noen innflytelse på og som kan forekomme i angreperioden, jf. forslaget til § 22 b bokstav a og omtale nedenfor under pkt. 3.3.2.3.

  • Artikkel 6 nr. 2 bokstav b: visse korttidsforsikringer, jf. forslaget § 22 b bokstav b og de spesielle merknadene til bestemmelsen

  • Artikkel 6 nr. 2 bokstav c: Avtaler som er fullt ut oppfylt av begge parter, jf. forslaget til § 22 b bokstav c og de spesielle merknadene til bestemmelsen

  • Artikkel 6 nr. 7:Visse kredittavtaler som oppheves etter annen lovgivning om angrerett, jf. omtalen under pkt. 3.3.3.3.

I artikkel 6 nr. 3 angis det dessuten en del tilfeller der medlemsstatene kan fastsette unntak fra angreretten dersom det er ønskelig. Dette gjelder

  • Artikkel 6 nr. 3 bokstav a og b, kreditter knyttet til fast eiendom/panterett i fast eiendom, jf. omtalen nedenfor under pkt. 3.3.2.4.

Artikkel 6 nr. 3. bokstav c en type avtaler inngått med notar, som finnes i noen av medlemsstatene i EU, og som derfor er omhandlet i direktivet. Denne typen avtaler er ikke relevant for norske forhold, og det er derfor ikke nødvendig å ta inn noe unntak.

Artikkel 6 nr. 3 annet avsnitt har videre en bestemmelse om at eventuell rett til betenkningstid, slik at det fastsatt i nasjonal lovgivning, ikke berøres. I norsk rett finnes ikke noen slik regel om betenkningstid, og det er derfor unødvendig å ta inn noe om dette.

Artikkel 6 nr. 8 om at angreretten etter direktivet ikke rører ved nasjonale regler om oppheving, oppsigelse, førtidig tilbakebetaling og lignende anses det ikke nødvendig å gjennomføre.

Gjeldende lov inneholder noen unntak fra hele loven som ikke kan opprettholdes for fjernsalg av finansielle tjenester, fordi tilsvarende unntak ikke finnes i direktivet. Unntakene det gjelder finnes i lovens § 2 bokstav a og c, for salgsautomater og visse former for auksjonssalg. Det foreslås derfor en endring som innebærer at unntakene ikke lenger gjelder for fjernsalg av finansielle tjenester.

Videre foreslås gjeldende unntak fra hele loven i bokstav § 2 bokstav g for «avtaler som inngås ved annet fjernsalg enn telefonsalg» opphevet, og erstattes da av reglene i § 7 a, § 9 a, kapittel 5A og §§ 22 a - 22 f som gjelder alt fjernsalg av finansielle tjenester.

Unntaket i § 2 bokstav h for avtaler om investeringstjenester foreslås også opphevet da det ikke lenger anses å ha noen betydning. Unntak for slike tjenester ved fjernsalg vil heretter følge av forslaget § 22 b bokstav a. Det er ikke aktuelt med «salg utenfor fast utsalgssted» av slike tjenester, da det følger av verdipapirhandelloven § 9-2 syvende ledd at ytelse av investeringstjenester etter verdipapirhandelloven bare kan foretas fra fast forretningssted, jf. drøftelsene under pkt 3.3.2.5.

Oversikt - høringsinstansenes synspunkter

Forbrukerombudet uttalte i sitt brev til departementet av 14. mai 2003 at ingen av direktivets unntaksmuligheter bør benyttes:

«Ut fra forbrukerhensyn kan jeg ikke se noen grunn til at de i punkt 3 nevnte forhold skal behandles annerledes enn annet fjernsalg av finansielle tjenester. Jeg mener derfor at denne muligheten ikke bør benyttes ved implementeringen av direktivet i norsk rett.»

Norges Fondsmeglerforbund og Den Norske Advokatforening uttrykker at de er enig i unntak fra angreretten for tjenester hvis pris er avhengig av svingninger på finansmarkedet, jf. pkt. 3.3.2.2.

Finansnæringens Hovedorganisasjon foreslo at ordlyden i § 22 b bokstav b endres slik at det er klart at det gjelder alle korttidsforsikringer. Bestemmelsen er endret, jf. forslaget til § 22 b bokstav b og de spesielle merknadene.

Finansnæringens Hovedorganisasjon tar også opp spørsmålet om unntak fra angreretten ved salg utenfor fast utsalgssted, og mener at de tjenestene som er unntatt ved fjernsalg etter § 22 b også bør unntas ved salg utenfor fast utslagssted, jf. pkt. 3.3.2.5.

Høringsinstansenes synspunkter for øvrig er nærmere omtalt under de enkelte punkt nedenfor.

3.3.2.2 Tjenester hvis pris avhenger av svingninger på finansmarkedet

Gjeldende rett

Etter gjeldende angrerettlov er investeringstjenester helt unntatt fra lovens virkeområde, jf. § 2 bokstav h. Begrepet investeringstjenester er ment å skulle forstås på samme måte som i lov om verdipapirhandel av 19. juni 1997 nr. 79 § 1-2 første ledd. Eksempler på slike tjenester er salg av omsettelige verdipapirer og salg av verdipapirfondsandeler. For fjernsalgsavtaler om finansielle tjenester gjelder loven (og dermed angreretten) bare ved den særlige fjernsalgsformen telefonsalg.

Direktivets regel og departementets forslag

Direktivet inneholder i artikkel 6 nr. 2 bokstav a et unntak fra angreretten for «finansielle tenester der prisen er avhengig av svingningar på finansmarknaden som er utanfor tenesteytaren sin kontroll, og som kan finne stad i tidsrommet då angreretten gjeld». Deretter følger en liste med eksempler på slike tjenester.

Begrunnelsen for unntaket i direktivet, i likhet med unntaket i angrerettloven, er å hindre spekulasjon. Unntaket gjelder avtaler som innebærer at forbrukeren bevisst tar en risiko. Formålet med unntaket er å motvirke at risikoen, gjennom en angrerett, overflyttes til en næringsdrivende som ikke kan påvirke prisforandringen på finansmarkedet. Det karakteristiske for disse typene avtaler er at partene har delt risikoen for endringer mellom seg, og typiske eksempler er handel med finansielle instrumenter.

Ved vurdering av om tjenesten faller innenfor unntaket må det antas å skulle legges vekt på om prisen varierer på en ikke forutberegnelig måte på grunn av svingninger på finansmarkedet. Unntaket gjelder altså ikke der svingninger på markedet bare indirekte har en påvirkning på prisen. En kredittgiver vil alltid vurdere markedet ved prissettingen av sine tjenester. Men prisen på kreditten, dvs. rente, etableringskostnader med mer bestemmes til syvende og sist av kredittgiveren. Dette er forskjellig fra salg av for eksempel fondsandeler eller aksjer, der prisen er direkte avhengig av markedsverdien. En vanlig kredittavtale omfattes således ikke av unntaket.

Det er videre en betingelse at disse svingningene kan forekomme i angreperioden.

I direktivet er det gitt følgende eksemplifisering:

  • veksling av utenlandsk valuta,

  • pengemarkedsinstrument,

  • omsetjelege verdipapir,

  • delar i føretak for kollektiv investering,

  • finansielle terminkontraktar, medrekna tilsvarande instrument med kontant oppgjer,

  • framtidige renteavtaler (FRA),

  • rentebyteavtaler, valutabyteavtaler og aksjebyteavtaler,

  • opsjonar på kjøp eller sal av alle instrument som er nemnde i dette nummeret, medrekna tilsvarande instrument med kontant oppgjer. Denne kategorien omfatter særleg valuta- og renteopsjonar.»

Tidlige utkast til direktiv inneholdt et vedlegg med en liste over hva som skulle anses som finansielle tjenester. I forslaget til unntak for angreretten var det på det tidspunktet vist til to punkter i vedlegget. Etter at man besluttet å ikke bruke denne opplistingen ble eksemplene tatt direkte inn i teksten, og det ble innført en generell innledende beskrivelse av hvilken type tjenester som skulle være unntatt sammen med en liste med eksempler. På denne måten tok man høyde for at andre produkter enn de som var listet opp kunne omfattes. Det fremgår uttrykkelig av bestemmelsen at oppregningen ikke er uttømmende. Ett eksempel på tjenester som må antas å falle inn under definisjonen, men som ikke står på listen, er omsetning av varederivater. Et annet eksempel, som nok er mer praktisk i forbrukerforhold, er såkalte unit-linked-avtaler, for eksempel kapitalforsikringer der forbrukeren selv velger hvilke verdipapirfond sparingen skal plasseres i og der forvaltningsgebyr og lignende tas ut i forhold til verdien av fondsandelene.

To av høringsinstansene tok opp bestemte avtaletyper og ønske om bekreftelse på at de er omfattet av unntaket.

Verdipapirfondenes Forening uttaler:

«Vi registrerer at departementet i tråd med artikkel 6 i direktivet foreslår at angreretten ikke skal gjelde for «tjenester der prisen avhenger av svingninger på finansmarkedet som tjenesteyteren ikke har noen innflytelse på og som kan forekomme i angreperioden», jf. lovutkastet § 22 a. I artikkel 6 punkt 2 a) opplistes blant annet «delar i føretak for kollektiv investering» som eksempel på tjenester hvor angreretten ikke gjelder. Vi legger til grunn at dette punktet omfatter verdipapirfond, og nevner dette kun for ordens skyld slik at det ikke hersker tvil om at angreretten ikke gjelder ved fjernsalg av andeler i verdipapirfond.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon tar opp unit-linkavtaler og uttaler bl.a.:

«FNH har merket seg at departementet i høringsnotatet uttaler at såkalte «unit-linked-avtaler» må antas å falle inn under dette unntaket. FNH legger til grunn at dette spørsmålet som tidligere er tatt opp med departementet nå synes å bli fulgt opp på en positiv måte, jf. referanse innledningsvis til vårt brev 6.6.2003. FNH ber imidlertid om at departementet uttaler klart i forarbeidene at slike avtaler skal falle inn under unntaket fra angrerett.»

Departementet vil bemerke at begge de to nevnte produkter, i den form de har i dag, vil omfattes av unntaket.

To av høringsinstansene uttrykte spesifikt støtte til unntaket.

Norges Fondsmeglerforbund uttaler:

«Vi er selvfølgelig enig i at det ikke kan være noen angrerett ved kjøp og salg av verdipapirer. Verdipapirer endrer seg i verdi nær sagt kontinuerlig, og det sier seg selv at det vil innby til uholdbar spekulasjon dersom kunden (forbrukeren) skulle kunne angre og heve kjøpet/salget dersom verdiutviklingene blir motsatt av forbrukerens forventninger.

Et forhold som dessuten er annerledes ved kjøp og salg av verdipapirer, enn ved kjøp og salg av andre typer varer, er at kjøpet/salget skjer ved bruk av verdipapirforetak som kommisjonær. Verdipapirforetaket går mellom kjøper og selger og garanterer for oppfyllelse begge veier, dvs. at kjøper får verdipapirene og at selger får betaling. Det oppstår ikke noe avtaleforhold mellom den «egentlige» selger og den «egentlige» kjøper. Disse partene vil være anonyme for hverandre. Dersom det innføres en form for angrerett knyttet til kjøpet eller salget, vil det mao. alltid være verdipapirforetaket som må bære risikoen for at enten kjøper eller selger skulle angre seg. Det sier seg selv at det ikke vil være mulig å bære denne risikoen for verdipapirforetakene. Det vises til at det gjøres mellom 10 000 og 20 000 handler pr dag på Oslo Børs til en verdi av mellom 2 og 3 milliarder kroner.»

Den Norske Advokatforening uttaler:

«Utvalget finner det helt riktig at angrerett ikke bør gis anvendelse på finansielle tjenester der prisen «avhenger av svingninger på finansmarkedet som tjenesteyteren ikke har noen innflytelse på og som kan forekomme i angreperioden». Utvalget legger da til grunn at unntaket dermed vil omfatte salg og megling av de fleste finansielle instrumenter av en viss volatil karakter. I motsatt fall ville man åpnet for spekulasjon på selgers og meglers bekostning, og dessuten skapt betydelig problemer for det finansielle system, herunder det multilaterale verdipapir- og pengeoppgjør i VPS og Norges Bank.»

Departementet foreslår en bestemmelse i § 22 b bokstav a med en formulering som tilsvarer direktivets. Det er etter departementets vurdering ikke hensiktsmessig å ta inn eksempellisten i lovteksten.

Det understrekes at bestemmelsen bare gjelder unntak fra angreretten. Plikten til å følge opplysningsbestemmelsene gjelder også for denne typen tjenester.

3.3.2.3 Særlig om fastrentelån

Innledning

Et sentralt spørsmål er om fastrentelån omfattes av unntaket i artikkel 6 nr. 2 bokstav a. Spørsmålet om direktivet skal fortolkes slik at unntaket omfatter fastrentelån har vært diskutert på de nordiske samrådsmøtene, men uten at man har kommet til noen felles forståelse. Departementet redegjorde i høringsnotatet for hvilke løsninger som var lagt til grunn eller foreslått lagt til grunn i de øvrige nordiske landene, og ba samtidig om høringsinstansenes synspunkter på fortolkning av direktivet.

Dersom man legger til grunn en tolkning som innebærer at fastrentelån ikke omfattes av unntaket, blir spørsmål om unntak for slike lån likevel aktuelt i forhold til en annen bestemmelse i direktivet. Låneavtaler som inngås med fast rente vil for en stor del være boliglån eller lån som er sikret med pant i fast eiendom. Direktivet gir i artikkel 6 nr. 3 bokstav a og b adgang til å unnta slike lån fra angreretten, og departementet reiste derfor spørsmål i høringsnotatet om denne adgangen bør benyttes, og om et eventuelt unntak i så fall bør gjelde både fastrentelån og lån med flytende rente, jf. pkt. 3.2.2.4.

Fortolkninger i de nordiske landene

I Danmark, der gjennomføringsloven ble vedtatt 4. juni 2004, har man lagt til grunn at fastrenteavtaler er omfattet av unntaket. Det begrunnes med at det er karakteristisk for denne typen avtaler at partene har delt risikoen for endringer av markedsrenten mellom seg, og at hvis låntakeren hadde mulighet til å angre på en slik avtale, ville vedkommende kunne spekulere i svingningene på markedet til skade for långiver. Låntakeren ville således kunne utnytte angreretten til å komme ut av avtalen hvis rentenivået falt, samtidig med at han i henhold til avtalen ville være sikret mot renteforhøyelse i tilfelle av rentestigning i markedet.

I Sverige har man i departementspromemoriaen (Regeringens proposition 2004/05:13) lagt til grunn en fortolkning av direktivet som medfører at fastrentelån ikke er omfattet av unntaket. Det argumenteres, som i Danmark, med at slike avtaler, bør være unntatt ut fra formålsbetraktninger, og pekes også på den risikoen kredittgiver utsettes for ved at de tilbakebetalte pengene ikke kan omplasseres på en like god avkastning som kredittgiveren regnet med ved avtaleslutningen og som ligger til grunn for finansiering av utlåningen. Men samtidig mener man at ordlyden i bestemmelsen taler mot en tolkning som gjør at fastrentelån unntas. Bakgrunnen er at til forskjell fra de tjenestene som nevnes i eksempellisten kan prisen, for eksempel renten, ikke sies å bero direkte på svingninger i finansmarkedet. Selv om kredittgiveren naturligvis må ta hensyn til markedet ved sin prissetting, finnes det ikke en like tydelig årsakssammenheng mellom den prisen forbrukeren må betale og svingningene på finansmarkedet som for de tjenestene som er opplistet. Det er derfor vanskelig å si at den næringsdrivende ikke har mulighet til å påvirke prisen. Det nevnes også at man ikke kan se bort fra at alle eksemplene på listen er investeringstjenester. Det argumenteres også med at om fastrentelån skulle omfattes, er det uklart om unntaket bare skulle omfatte lån med en viss minste bindingstid. Incitamentet for forbrukeren til å spekulere i angreretten øker jo lenger bindingstiden for renten er, men alle kredittavtaler der renten bindes for en lengre periode enn 14 dager gir i prinsippet opphav til de konsekvensene som er beskrevet.

Etter det vi har fått opplyst, vil Finland i sin gjennomføring legge til grunn at fastrentelån ikke omfattes av unntaket i artikkel 6 nr. 2 bokstav a.

På Island er det, etter det vi har fått opplyst, per november 2004 ikke fremlagt lovforslag, og det er heller ikke tatt stilling til dette spørsmålet.

Høringsinstansenes synspunkter

De av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet er delt. Justisdepartementet, Den Norske Advokatforening og Sparebankforeningen mener fastrentelån er omfattet av unntaket. Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener fastrentelån ikke er omfattet av unntaket.

Finansdepartementet tar ikke uttrykkelig stilling til spørsmålet, men uttaler:

«Det fremgår av høringsnotatet at Barne- og familiedepartementet er usikre på om fastrentelån er omfattet av unntaket i direktivet art. 6 nr. 2 bokstav a for tjenester der prisen avhenger av svingninger på finansmarkedet. Finansdepartementet kan ikke se at dette kan utelukkes ut fra ordlyden i direktivet slik som hevdet i Sverige. Finansdepartementet er enig med Kredittilsynet som i sin høringsuttalelse viser til at renten som avtales (prisen) på fastrentelån er avhengig av svingninger i finansmarkedet.»

Det må også bemerkes at en rekke høringsinstanser som ikke har uttalt seg om tolkningsspørsmålet, har uttalt seg om adgangen til å unnta boliglån eller lån sikret med panterett eller andre rettigheter i fast eiendom bør benyttes. De fleste mener at denne adgangen i alle fall bør benyttes for fastrentelån, jf. nedenfor under pkt. 3.3.2.4.

Justisdepartementet mener fastrentelån er omfattet av unntaket og uttaler:

«Riktignok er det klart at fastrentelån ikke er nevnt som eksempel på tjenester som er unntatt fra angreretten, men dette kan ikke være avgjørende. For det første må vurderingen av om en tjeneste er unntatt fra angreretten, bero på om den er omfattet av den generelle definisjonen av unntatte tjenester. For det andre er det slik at også enkelte av de tjenester som er regnet opp i den veiledende listen, kan tilsi at fastrentelån skal være unntatt. Direktivet unntar blant annet finansielle terminkontrakter (herunder såkalte rentefutures), fremtidige renteavtaler og ulike former for opsjoner fra angreretten. Det som er felles for mange av disse instrumentene, er at de har en prissikrende funksjon, det vil si at instrumentene benyttes for å gardere seg mot uønskede svingninger i markedet. Eksempelvis vil en aksjeopsjon innebære at opsjonsinnehaveren sikrer seg retten til å kjøpe en aksje til en på forhånd fastsatt pris. Den økonomiske funksjonen fastrentelån ivaretar skiller seg på denne måten lite fra de derivative instrumentene som er eksplisitt unntatt. For det tredje er det vanskelig å se at prissettingen av fastrentelån reelt sett skiller seg fra de øvrige instrumentene. Slike lån prissettes etter det vi kjenner til på en nokså «skjematisk» måte, ved at kredittinstitusjoner tar utgangspunkt i prisen på andre finansielle instrumenter, obligasjoner eller lignende, med et visst påslag. For det fjerde vil de hensyn som begrunner unntaket fra angreretten - å motvirke spekulasjon - klart gjøre seg gjeldende ved slike lån. Det som særpreger fastrentelån er at det ved førtidig innfrielse kan måtte betales såkalt overkurs, det vil si at långiveren vil kunne kreve å få dekket tapte renteinntekter i bindingsperioden, jf. for norsk retts vedkommende finansavtaleloven § 54 første ledd. Dersom det gis angrerett på slike lån, er det vanskelig å se at det kan kreves dekket slik overkurs, jf. direktivet artikkel 7 nr. 1, som fastslår at det skal betales for det som er ytt, i dette tilfellet utnyttet kredittid. Dersom prisen på fastrentelån synker etter at forbrukeren har inngått avtalen, vil han dermed med hjemmel i direktivet kunne gå fra avtalen uten å måtte betale slik overkurs. Dette vil gi forbrukeren en urimelig spekulasjonsmulighet på bekostning av tjenesteyterens interesser.»

Den Norske Advokatforeninguttaler:

«Etter utvalgets mening faller fastrentelån inn under unntakene i direktivet om finansielle tjenesteytelser, hvis pris avhenger av svingninger på kapitalmarkedet. Det er vanlig at renten ikke bestemmes før selve utbetalingstidspunktet, fordi denne vil kunne variere fra dag til dag. Hensynet til at den ene part ikke skal kunne spekulere på den annen parts bekostning, tilsier derfor at fastrentelån også unntas fra angrerett.»

Sparebankforeningen uttaler:

«Etter vårt skjønn bør det være klart at fastrentelån hører inn i unntaksgruppen. Prisen på fastrentelån vil i all hovedsak være markedsbestemt, og påvirkes lite av den enkelte aktør. I stor utstrekning finansierer bankene fastrentelån over obligasjonsmarkedet, og det er den helt markedsbestemte obligasjonsrenten som vil være avgjørende for bankens fastrentetilbud.

Også reelle hensyn trekker i samme retning: En angrerett vil gi kunden en ensidig opsjon til å komme ut av fastrentelånavtalen uten å betale rentetapserstatning dersom rentemarkedet faller de første 14 dagene, mens han selvsagt vil holde fast på avtalen dersom rentemarkedet stiger. Det vil gi forbrukeren en ensidig opsjon til å komme ut av låneavtalen dersom rentemarkedet synker i angrerettperioden. Ofte vil dette bunne i, ikke at han angrer selve låneopptaket, men at han ser en økonomisk fordel ved å angre og deretter ta opp et nytt lån, evet. i en annen finansinstitusjon. Det er ingen beskyttelsesverdig interesse.»

Forbrukerombudet uttaler:

«Av høringsbrevet fremgår det at tjenester hvis pris avhenger av svingninger på finansmarkedet er unntatt fra angrerett etter direktivets artikkel 6 nr. 2 bokstav a. Departementet opplyser om at i vurderingen av om det er tale om en tjeneste som faller innenfor dette unntaket, må det antas å skulle legges vekt på om prisen varierer på en ikke forutberegnelig måte på grunn av svingninger på finansmarkedet. Det opplyses blant annet om at unntaket ikke gjelder der svingninger på markedet bare indirekte påvirker prisen.

Departementet ber om at høringsinstansene tar stilling til hvorvidt fastrentelån bør omfattes av unntaket i direktivets artikkel 6 nr. 2 bokstav a, altså om fastrentelån skal være unntatt fra angreretten. Etter mitt syn bør fastrentelån ikke omfattes av dette unntaket. Begrunnelsen for dette er at jeg mener at fastrentelån ikke er en tjeneste der prisen varierer på en ikke forutberegnelig måte på grunn av svingninger på finansmarkedet. Etter mitt syn er det slik at svingningene på markedet kun indirekte påvirker prisen, ettersom det faktisk er kredittgiver som setter en pris på lånet som tilbys.»

Forbrukerrådet uttaler:

«Forbrukerrådet er av den oppfatning at fastrentelån ikke faller inn under unntaket i direktivets artikkel 6 nr. 2. Rentesatsen på et fastrentelån blir fastsatt etter at långiveren har foretatt en kvalifisert vurdering av det fremtidige rentemarkedet. Det er etter vårt syn ikke naturlig å kalle dette en tjeneste hvor prisen er avhengig av svingninger som er utenfor tjenesteyterens kontroll. På et fastrentelån er det tjenesteyterens fortjeneste som er avhengig av svingninger på finansmarkedet og ikke prisen til forbrukeren. En fastrenteavtale skiller seg slik sett fra de eksempler som er nevnt i direktivet hvor svingninger i markedet har direkte betydning for prisen til forbrukeren. Vi vil også påpeke at faren for spekulasjoner fra forbrukeren i forhold til fastrenteavtaler synes liten siden angrefristen er 14 dager, mens en fastrenteavtale ofte har en varighet på ett eller flere år.»

Departementets vurdering og konklusjon

Som det fremgår av det som er sagt ovenfor, er det argumenter ut fra ordlyd, typen produkter som er opplistet som eksempler og i reelle hensyn, som trekker i forskjellig retning når det gjelder spørsmålet om hvordan direktivet skal forstås.

Etter ordlyden er det tre forutsetninger som må være oppfylt:

  • at prisen avhenger av svingninger på finansmarkedet

  • at disse svingningene er utenfor tjenesteyteren sin kontroll

  • at svingningene (og dermed endring av prisen) kan finne sted i tidsrommet angreretten gjelder

At det er en sammenheng mellom prisen på et fastrentelån og finansmarkedet er det ingen tvil om. Det er også klart at disse svingningene er utenfor tjenesteyteren sin kontroll. At svingningene kan finne sted i tidsrommet angreretten gjelder, synes også rimelig klart, selv om en legger normalfristen på 14 dager til grunn.

Det som gir grunn til nærmere drøftelser er at definisjonen i direktivet krever at prisen «er avhengig av» svingningene. Spørsmålet blir hvor nær sammenheng som skal kreves for at en pris «er avhengig av» svingningene. For de tjenestene som er nevnt i eksempellisten kan man si at prisen i praksis «fastsettes» av svingningene, men dette er ikke valgt som formulering i den generelle beskrivelsen. Det kan anføres at prisen på alle finansielle tjenester avhenger av svingninger i finansmarkedet, men det varierer i stor grad hvor nær og direkte sammenheng det er mellom svingningene og prisen til forbruker. Det er i alle fall åpenbart at ikke alle finansielle tjenester kan være omfattet av unntaket av den grunn. Et eller annet sted mellom tjenester hvis pris «fastsettes» av svingningene og tjenester hvis pris «har sammenheng med» svingningene vil grensen gå for hvilke tjenester som omfattes av unntaket.

Blant andre Justisdepartementet nevner at prisingen av fastrentelån foregår nokså skjematisk:

«Slike lån prissettes etter det vi kjenner til på en nokså skjematisk måte, ved at kredittinstitusjonen tar utgangspunkt i prisen på andre finansielle instrumenter, obligasjoner eller lignende, med et visst påslag.»

Etter det departementet forstår, endres rentesatsen som tilbys forbrukere ofte. Selv om långiver, som Forbrukerrådet og Forbrukerombudet påpeker, selv fastsetter prisen, så synes det å være mer enn en indirekte sammenheng mellom svingningene i markedet og prisen til forbruker, noe som kan tale for at fastrentelån er omfattet.

Det kan imidlertid diskuteres hvilken betydning det har at fastrentelån ikke er nevnt i listen med eksempler på tjenester som omfattes. Forbrukerrådet viser til at fastrentelån skiller seg fra de eksemplene som er nevnt, mens Justisdepartementet viser til paralleller mellom fastrentelån og for eksempel rentefutures. Uansett må det etter departementets oppfatning legges til grunn at det ikke kan ha noen betydning at fastrentelån ikke er nevnt, ettersom den generelle beskrivelsen nettopp er tatt inn for å fange opp tjenester som ikke er nevnt i listen.

Tar man utgangspunkt i formålet med unntaket, så er det åpenbart at hensikten er å forhindre spekulasjon fra forbrukerens side. Unntaket i direktivets artikkel 6 nr. 2 bokstav a er begrunnet i at det i en del tilfeller vil være en urimelig mulighet for spekulasjon fra forbrukerens side. Angrerett på et fastrentelån vil medføre at en forbruker som inngår en avtale om for eksempel 4,5 % rente og 5 års bindingstid, kan gå fra denne avtalen inntil 14 dager etterpå for i stedet å benytte et nytt tilbud på 4 %. Det kan argumenteres med at långiver kan sikre seg mot tap ved å kalkulere inn en viss andel «frafall», særlig i tider der renten skifter ofte. Når man vurderer forbrukerens mulighet til spekulasjon vil det imidlertid for så vidt være irrelevant hvordan den annen part dekker inn tapet.

En av de viktigste egenskapene ved en fastrenteavtale er videre at det inngås avtale om en risiko. Sett fra forbrukerens side er en avtale om fast rente, og den høyere renten som betales sammenlignet med tilsvarende lån med flytende rente, en form for forsikring mot renteforhøyelser i den perioden renten bindes for.

Departementet velger, etter de vurderinger som det er redegjort for, å legge til grunn en tolkning av direktivet som innebærer at fastrentelån omfattes av unntaket.

3.3.2.4 Boliglån og lån med pantesikkerhet i fast eiendom og lignende

Direktivet

Direktivet fastsetter i artikkel 6 nr. 3 bokstav a og b at medlemsstatene kan fastsette unntak for angreretten for

«kredittar som hovudsakleg skal gjere det mogleg å skaffe eller halde på eigedomsrettar til grunn eller til ein eksisterande eller planlagd bygning, eller som skal gjere det mogleg å renovere eller utbetre ein bygning» og for «kredittar som det er stilt trygd for anten ved pant i fast eigedom eller ved ein rett som er knytt til fast eigedom».

Gjeldende rett

Angrerettloven, som for finansielle tjenester bare gjelder ved telefonsalg, har ikke noe unntak knyttet til boliglån eller lån som er sikret med pant i fast eiendom.

Finansavtaleloven inneholder derimot bestemmelser om førtidig tilbakebetaling i §§ 52 og 53 som langt på vei tilsvarer en «angrerett» for forbrukerne. Etter disse bestemmelsene gis låntakeren rett til å tilbakebetale et lån helt eller delvis før avtalt forfallstid. Ved innfrielse må låntakeren etter § 52 betale lånekostnader for benyttet kredittid, men i forbrukerforhold er det ikke adgang til å kreve gebyr eller lignende for å dekke kostnadene ved den førtidige tilbakebetalingen. Dette er den samme ordningen med hensyn til fordeling av utgifter som følger av direktivet ved bruk av angreretten.

For fastrentelån gjelder det etter finansavtaleloven imidlertid særlige regler. Forutsatt at det er avtalt og forbrukeren er gjort kjent med det, kan det kreves dekning av tap av renter eller annet vederlag i bindingsperioden, jf. § 53 første ledd. Dersom lånet innfris i forbindelse med varsel om endring av lånevilkårene før det avtalte reguleringstidspunktet med tilbud om videre avtale, kan forbrukeren innfri lånet uten å måtte betale slik erstatning. Bortsett fra i de sistnevnte tilfellene, er altså finansavtalelovens ordning med førtidig tilbakebetaling mindre gunstig for forbrukeren enn det en angrerett etter direktivets system ville være for fastrentelån.

Departementets vurderinger og forslag

Norsk lovgivning inneholder som nevnt ovenfor allerede i dag regler om låneavtaler som innebærer at forbrukerne har mulighet til å komme fri fra en inngått låneavtale, ved reglene i finansavtaleloven om rett til førtidig tilbakebetaling. Direktivet har i så måte en viktigere funksjon i land der slik rett til førtidig tilbakebetaling ikke finnes.

Direktivet gir, ettersom det er et totalharmoniseringsdirektiv, bare mulighet til de unntakene som er nevnt i artikkel 6 nr. 3. Det kan dermed ikke gjøres noe generelt unntak for lån.

Departementet reiste i høringsnotatet spørsmålet om denne unntaksadgangen burde benyttes, og i så fall om det var noen grunn til å behandle fastrentelån annerledes enn andre lån. I høringsnotatet var spørsmålet om tolkningen av unntaket i direktivet artikkel 6 nr. 2 bokstav a for tjenester hvis pris er avhengig av svingninger på finansmarkedet holdt åpent, og man ba om høringsinstansenes synspunkter på om fastrentelån er omfattet av unntaket. Som det framgår av pkt. 3.3.2.3 har departementet konkludert med at fastrentelån er unntatt fra angreretten. Spørsmålet om boliglån og lån med pantesikkerhet i fast eiendom og lignende skal unntas vil da bare være aktuelt for andre lån enn fastrentelån.

Departementet pekte i høringsnotatet også på at innføringen av en angrerett i tillegg til retten til førtidig tilbakebetaling kan virke unødig kompliserende og forvirrende både for forbrukeren og den næringsdrivende. Det forhold at det finnes en lovregulert, og formodentlig velkjent, rett til førtidig innfrielse av lån i norsk lovgivning kan derfor være et argument mot å ha angrerett etter angrerettloven for låneavtaler som kan unntas etter direktivet. Retten til førtidig innfrielse kan bli mindre sentral i forbrukernes bevissthet, dersom det er angrerett etter angrerettloven med tilsvarende innhold. Utgangspunktet på de områder man står fritt til å fastsette nasjonalt om det skal være angrerett eller ikke, bør etter departementets syn være at angrerett etter angrerettloven bare skal vurderes der en angrerett tilfører noe ekstra sammenlignet med rettigheter som følger av annet regelverk.

En rekke høringsinstanser uttalte seg om spørsmålet. Finansdepartementet, Den Norske Advokatforening, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Finansieringsselskapenes Forening, Kredittilsynet, Justisdepartementet og Sparebankforeningen gikk inn for å bruke unntaksadgangen. Landsorganisasjonen i Norge, Forbrukerombudet og Forbrukerrådet gikk mot å bruke unntaksadgangen.

Mange av uttalelsene tok utgangspunkt i at spørsmålet om fastrentelån var omfattet av unntaket i artikkel 6 nr. 2 a) var uavklart, og mange av uttalelsene fokuserte derfor hovedsakelig på fastrentelån, og argumenterte for at de i alle fall burde være unntatt fra angreretten. Denne problemstillingen og argumentasjonen vil ikke bli kommentert nærmere ettersom departementet nå har valgt å legge til grunn at fastrentelån er omfattet. Det som er sagt nedenfor refererer seg derfor til angrerett eller ikke på andre lån enn fastrentelån, dvs. der finansavtalelovens regler om førtidig tilbakebetaling i praksis medfører at de økonomiske følgene, både for forbruker og tjenesteyter, hovedsakelig blir de samme, enten forbrukeren benytter angreretten eller retten til førtidig tilbakebetaling.

Flere av høringsinstansene, blant annet Finansdepartementet, Den Norske Advokatforening, Justisdepartementet og Sparebankforeningen har pekt på at angreretten ikke tilfører noe ekstra sammenlignet med den retten som finnes til førtidig tilbakebetaling og at det dermed ikke er noe behov for angrerett.

Flere, herunder Finansdepartementet og Finansnæringens Hovedorganisasjon har også påpekt at det kan virke forvirrende og kompliserende for forbrukeren å skulle velge mellom bruk av angreretten og retten til førtidig tilbakebetaling, når de gir samme økonomiske resultat.

Kredittilsynet har pekt på at en angrerett vil medføre særlige panterettslige problemstilinger.

Finansieringsselskapenes Forening har tatt opp noen skattemessige forhold og uttaler:

«Ved låneopptak vil det naturlige valg for forbruker være førtidig tilbakebetaling blant annet for å bevare retten til skattedrag. Det fremstår som usikkert om etableringskostnader mv. for et lån det ikke er blitt noe av, vil være fradragsberettiget.»

Sparebankforeningen mener avgrensningen av et eventuelt unntak ikke bør knyttes til boliglån og begrunner dette slik med at bankene ved utlån legger hovedvekt på sikkerheten, ikke hva et lån skal brukes til.

Landsorganisasjonen i Norge uttaler:

«Direktivet unntar tjenester der prisen avhenger av svingninger i finansmarkedet. Det er imidlertid uklart om fastrentelån og lån som er sikret med pant eller andre rettigheter i fast eiendom omfattes av unntaket. LO mener at man ikke bør benytte seg av unntaksadgangen til å omfatte lån med flytende og fast rente. Tilbyder bør bære den tapsrisikoen som eventuelt ligger i fjernsalg.»

Forbrukerombudet går imot å bruke unntaksadgangen og peker særlig på at det kan føre til ubegrunnede forskjeller. Forbrukerombudet uttaler:

«Etter min mening er det ingen grunn til at hva lånet ytes til eller hva som stilles som sikkerhet for dette skal være avgjørende for om forbruker har angrerett eller ikke. Jeg ser for eksempel ingen grunn til at en forbruker som inngår avtale om et usikret forbrukslån skal ha angrerett mens en forbruker som inngår avtale om et boliglån med pant i boligen ikke skal ha tilsvarende rettighet.

Dersom departementet skulle velge å benytte muligheten etter artikkel 6. nr. 3 til å unnta boliglån og lån med pantesikkerhet i fast eiendom og lignende fra angreretten, vil konsekvensen være nettopp at forbruker gis ulike muligheter til angrerett alt ettersom lånet er et boliglån eller lån med pantesikkerhet i fast eiendom og lignende eller en annen form for lån.

Sett fra et forbrukerståsted kan jeg ikke se at det er ønskelig at det legges opp til en slik løsning, ettersom jeg mener at dette i så fall vil skape en svært uoversiktlig situasjon for forbruker. Jeg mener også at det ikke er grunn til å unnta kreditt som er sikret ved panterett eller annen rettighet i fast eiendom fra angreretten, og jeg foreslår derfor at departementet ikke velger å innføre unntaket i direktivets artikkel 6 nr. 3 i norsk rett slik det legges opp til i forslaget til § 22 b litra d.»

Forbrukerrådet går også imot at unntaksadgangen benyttes og uttaler i sitt brev av 6. mai 2003:

«Erverv av fast eiendom er for de fleste forbrukere deres største økonomiske disposisjon. Behovet for et vern i form av en angrerett ved opptak av kreditt til erverv av fast eiendom gjennom de salgskanaler som faller inn under direktivet er derfor etter vår mening særlig stort. Forbrukerrådet kan heller ikke se at det foreligger tungveiende argumenter som taler mot en angrerett ved denne typen kredittavtaler. Vi vil også påpeke at dette også er praktisk viktig spørsmål, særlig dersom man velger å la tilsvarende regler få anvendelse på salg utenfor fast utsalgssted, idet mange eiendomsmeglere ved salg av fast eiendom tilbyr finansieringsløsninger for budgivere.»

Departementet har i sin vurdering lagt til grunn at de økonomiske konsekvensene for forbrukeren blir de samme, enten forbrukeren benytter angreretten eller retten til førtidig tilbakebetaling, ettersom fastrentelån uansett er unntatt fra angreretten. Det må også presiseres at andre lån enn boliglån eller lån sikret med pant i fast eiendom og lignende ikke kan unntas på grunn av at direktivet ikke inneholder noen unntaksadgang. Dette innebærer at det uansett blir forskjeller i regelverket, som kan være forvirrende og kompliserende. Tjenesteyters plikt til å opplyse forbrukeren om dennes rettigheter vil formodentlig bidra til at forbrukeren kan gjør fornuftige valg. Departementet støtter Sparebankforeningens argumenter om at det kan være vanskelig å operere med et skille avhengig av hva lånet skal brukes til. Det vises for øvrig til det som er anført innledningsvis, særlig at det bare bør være angrerett der denne tilfører forbrukeren noe ekstra sammenlignet med det som følger av gjeldende rett. Departementet foreslår etter dette at kreditt som er sikret med pant eller annen rettighet i fast eiendom unntas fra angreretten.

Forbrukerrådet er bekymret for at et eventuelt unntak skal få anvendelse ved avtaler som inngås utenfor fast utsalgssted. Departementet vil bemerke at unntaket som foreslås kun er knyttet til fjernsalg.

Sparebankforeningen tok opp et spørsmål knyttet til formulering av lovteksten, med spørsmål om unntaket etter ordlyden omfatter borettslagandeler. Det vises til de spesielle merknadene til § 22 b bokstav d.

3.3.2.5 Unntak fra angreretten ved salg utenfor fast utsalgssted

Utgangspunktet for forslaget her er gjennomføring av EU-direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester. Som det er gjort rede for under pkt. 2.5, er det av ulike grunner ikke hensiktsmessig med en større gjennomgang av regelverket med sikte på samordning av for eksempel fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted. Noen av salgsformene som omfattes av begrepet «salg utenfor fast utsalgssted» (dørsalg, salg på forbrukerens arbeidssted, salgsutflukter og såkalte homeparties) omfattes av EUs dørsalgsdirektiv, som setter rammer for hvilke regler man kan ha.

I forslaget i høringsnotatet la departementet derfor hovedsakelig opp til en ren videreføring av reglene for salg utenfor fast utsalgssted av finansielle tjenester, blant annet ved at det ikke ble foreslått innføring av fjernsalgsdirektivets informasjonskrav. Av lovtekniske årsaker ble imidlertid bestemmelsene flyttet og omstrukturert. I tillegg ble bestemmelsen om «maksimalfrist» for utøvelse av angreretten foreslått opphevet, da departementet var blitt kjent med at den er i strid med dørsalgsdirektivet. Dessuten ble unntaket for investeringstjenester i gjeldende lov § 2 bokstav h foreslått opphevet. Begrunnelsen for dette var at det for fjernsalg erstattes av unntaket for tjenester hvis pris er avhengig av svingninger i finansmarkedet, jf. § 22 b bokstav a. Salg utenfor fast utsalgssted av denne typen tjenester er ikke tillatt, jf. verdipapirhandelloven § 9-2 syvende ledd, der det heter at ytelse av investeringstjenester bare kan foretas fra fast forretningssted.

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) tar i sin uttalelse opp spørsmålet om unit-link- produkter er omfattet av unntaket for tjenester hvis pris avhenger av svingninger i finansmarkedet. Videre uttrykker FNH ønske om at unntakene fra angreretten som foreslås for fjernsalg, også skal gjelde for salg utenfor fast utsalgssted, og uttaler:

«Unit-link avtaler er forsikringsavtaler som også kan selges utenfor fast utsalgssted. FNH mener de samme hensyn for å unnta dette produktet fra angrerett gjør seg gjeldende ved denne salgsformen, og vi ber departementet om å presisere dette, eventuelt ved å benytte forskriftshjemmelen i utkastet § 22 e annet ledd. Det samme vil gjelde for de øvrige finansielle tjenestene som etter fjernsalgsdirektivet unntas fra angrerett ved fjernsalg, og det kan være hensiktsmessig at departementet presiserer dette eventuelt ved å benytte den nevnte forskriftshjemmelen.»

Departementet vil bemerke at det ikke foreslås noe unntak fra angreretten for «salg utenfor fast utsalgssted». Dette er primært begrunnet i at forbrukeren bør ha en angrerett dersom avtaler inngås på stedet, for eksempel som følge av at en forbruker blir stoppet av en selger på gaten på vei hjem fra jobb eller ved uforutsett besøk av en selger i sitt hjem. Det kan hevdes at dette i praksis vil sette en stopper for denne formen for markedsføring av finansielle tjenester (dørsalg, gatesalg, messesalg osv), men etter departementets oppfatning vil det neppe være en stor ulempe for forbrukene om ikke finansielle tjenester tilbys på denne måten. Det er ofte tale om kompliserte avtaler, noen ganger med store økonomiske konsekvenser eller høy risiko, dvs. avtaler som i utgangspunktet ikke bør inngås på impuls. Det skal også bemerkes at det finnes mange alternative måter å markedsføre og selge finansielle tjenester på, som er fordelaktige både for forbrukere og tjenesteytere. Ved markedsføring av tjenester utenfor fast utsalgssted, vil dessuten tjenesteyteren ha muligheten til å avtale at avtalen ikke begynner å løpe før angrefristen har gått ut, eller oppfordre forbrukeren til å avgi bindende tilsagn per telefon eller e-post. Departementet kan ikke se at det er noe behov sett fra forbrukerens side for å få inngått en avtale som settes i verk umiddelbart i disse tilfellene. Der det haster for forbrukeren å få tilgang til/levert en finansiell tjeneste, vil forbrukeren som regel selv ta kontakt med tjenesteyter.

Det kan også nevnes at selv om man ønsket å foreslå unntak fra angreretten ved «salg utenfor fast utsalgssted», ville dørsalgsdirektivet medføre at bare forsikring og verdipapirer kunne unntas. Det mer omfattende unntaket for tjenester hvis pris avhenger av svingninger i finansmarkedet, samt unntakene for kreditt og for oppfylte avtaler, ville det ikke være mulig å innføre uten å komme i konflikt med dørsalgsdirektivet.

3.3.3 Virkninger ved bruk av angreretten

3.3.3.1 Innledning/oversikt

Direktivet inneholder regler om de økonomiske konsekvensene av bruk av angreretten, dels i artikkel 6 nr. 1 og dels i artikkel 7. Hovedprinsippene er at forbrukeren skal betale for den delen av tjenesten som er mottatt, men at det ikke skal kunne kreves noe økonomisk vederlag eller kompensasjon for tjenesteyterens arbeid med avvikling av avtalen i form av «angregebyr», «administrasjonsgebyr» eller lignende. Det er bare kostnader som påløper uavhengig av om angreretten benyttes som kan kreves.

Virkningene av bruk av angreretten og reglene om det økonomiske oppgjøret mellom partene er tatt inn i forslaget § 22 c. Der avtalen ikke er oppfylt av noen av partene, innebærer bruk av angreretten bare at partenes plikt til å oppfylle faller bort. Dette ligger i angrerettens natur, men departementet har likevel for ordens skyld foreslått å ta det uttrykkelig inn i lovteksten. Dersom avtalen er fullt ut oppfylt fra begge parter, faller angreretten bort, jf. § 22 b bokstav c. Dersom avtalen er delvis oppfylt av en eller begge parter, må det skje et økonomisk oppgjør.

Finansnæringens Hovedorganisasjon skriver i sin uttalelse at den

«legger til grunn at når angrerett benyttes innebærer det at selve avtalen blir å anse som en nullitet og at partene stilles som om avtale aldri har vært inngått. FNH mener imidlertid at dette er uklart og ikke tilstrekkelig redegjort for i høringsnotatet og departementet bør foreta en klargjøring på dette punkt.»

Departementetvil bemerke at det neppe vil være riktig å legge til grunn en forståelse som den FNH beskriver i sin uttalelse. Angrerett etter angrerettloven er et institutt som skiller seg fra andre måter å bringe en avtale til opphør på. Virkningene av bruk av angreretten er etter departementets vurdering regulert så langt det er hensiktsmessig i angrerettloven. I tillegg vil loven kunne suppleres av alminnelige avtale- og kontraktrettslige regler.

Spørsmål om hvor mye forbrukeren skal betale for mottatte tjenester og oppgjøret i den forbindelse er omtalt nedenfor under pkt 3.3.3.2. Særlige spørsmål reiser seg i forbindelse med reglene om oppheving av avtaler med tilknytning til den finansielle tjenesten, for eksempel en avtale om gjeldsforsikring som inngås i forbindelse med en låneavtale. Dette er drøftet særskilt under pkt. 3.3.3.3.

3.3.3.2 Oppgjør og betaling for tjenester som er mottatt

Innledning

Etter gjeldende angrerettlov, som kun omfatter telefonsalg og salg utenfor fast utsalgssted av finansielle tjenester, kan det ikke kreves noen betaling fra forbrukeren ved bruk av angreretten. Dette innebærer at det verken kan kreves betaling for den nytte forbrukeren har hatt av tjenesten eller for administrasjon av avviklingen av avtalen.

Direktivet inneholder i artikkel 7 nr. 1-3 bestemmelser om hva forbrukeren skal betale ved bruk av angreretten og vilkårene for at det skal kunne kreves betaling.

Hvor mye skal forbrukeren betale?

Etter direktivet skal det betales for den delen av tjenesten som er levert, og beløpet skal stå i rimelig forhold til den delen av tjenesten som er levert sammenholdt med avtalens fulle oppfyllelse. Dersom forbrukeren har betalt, kan det være tale om tilbakebetaling, og hvis forbrukeren ikke har betalt blir det et spørsmål om hva som skal betales. I mange tilfeller vil det måtte skje en avregning, jf. punktet nedenfor om oppgjør.

Departementet foreslo i høringsnotatet regler i samsvar med direktivet i § 22 c, på bakgrunn av nedenstående vurderinger.

At forbrukeren skal betale for det som allerede er levert, reiser spørsmål om hvordan stiftelsesomkostninger, som for eksempel etableringsgebyr for opprettelsen av en avtale, skal behandles. Dette har også vært diskutert i de nordiske samrådsmøtene. Finland har i det forslaget som er lagt fram foreslått at forbrukeren bare skal betale en andel av disse, mens de øvrige nordiske land oppfatter bestemmelsen dit hen at forbrukeren må bære hele beløpet.

Med hensyn til utgifter som forbrukeren betaler til en tredjepart, for eksempel tinglysingsgebyr, er dette noe som ikke reguleres i loven og dermed ikke er omfattet av reglene om angrerett. Dette må forbrukeren betale selv om det er banken som sørger for tinglysing og legger ut for gebyret, slik at det økonomiske oppgjøret blir mellom banken og forbrukeren.

Det beløpet som skal betales må stå i rimelig forhold til den tjenesten som er ytt, sammenlignet med avtalens fulle oppfyllelse. Dette er særlig aktuelt ved avtaler av en viss varighet, som for eksempel forsikringsavtaler, kredittavtaler eller kontoavtaler og avtaler om betalingskort. Det som skal betales blir en proporsjonal andel av prisen for hele tjenesten. Det betyr at når det gjelder vederlag for kreditt i form av rente, premie for forsikring osv. skal det betales kun for den perioden kreditten har vært ytt eller forsikringsdekningen har vart.

Ved bruk av angreretten ved låneavtaler, må det betales rente for tiden kreditten har vært benyttet, samt stiftelsesomkostninger.

Betaling kan altså kreves for leverte ytelser fra avtalens påbegynnelse og inntil tidspunktet da angreretten benyttes. Det må formodentlig forstås slik at dette også gjelder selv om angreretten benyttes etter to måneder fra avtalens påbegynnelse på grunn av manglende opplysninger. I disse tilfellene må forbrukeren for eksempel betale rente for hele tomånedersperioden, og ikke bare for de første 14 dagene angrefristen ville løpt dersom opplysningsplikten hadde vært oppfylt fullt ut fra tjenesteyterens side.

De høringsinstansene som uttaler seg om forslaget på dette punkt er delt. Justisdepartementet, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen støtter forslaget. Forbrukerrådet(i sitt brev av 6. mai 2003) og Forbrukerombudet mener forbrukeren bare bør betale en forholdsmessig del av etableringsgebyr og andre stiftelsesomkostninger.

Justisdepartementet uttaler:

«Justisdepartementet viser til at det i høringsnotatet er uttalt at det i de nordiske samrådsmøtene har vært en viss diskusjon om hva forbrukeren skal betale dersom han benytter seg av angreretten. Diskusjonen har særlig dreid seg om forbrukeren fullt ut må betale stiftelsesomkostninger, eller om han bare må erlegge en forholdsmessig del av disse. Etter vårt syn må det være klart at forbrukeren, dersom han benytter seg av angreretten, vil måtte bære slike omkostninger fullt ut. Denne typen omkostninger, etableringsgebyr og liknende, vil påløpe ved opprettelse av ethvert avtaleforhold, og det er naturlig å se det slik at forbrukeren her betaler for den del av tjenesten han mottar, det vil si etableringen.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon uttaler:

«FNH registrerer som positivt at departementet legger til grunn at etableringsomkostninger m.v., herunder stiftelsesomkostninger, er utgifter forbrukeren må bære ved bruk av angreretten. Det vises til at en slik tolkning er lagt til grunn i Danmark og Sverige. Videre legger FNH til grunn slik som departementet gjør, at det etter forslaget uansett ikke er tjenesteyteren som skal bære utgifter til tredjemann, for eksempel tinglysningsgebyr. Dette faller utenfor reglene om angrerett og blir et oppgjør mellom forbrukeren og den aktuelle tredjemann.»

Sparebankforeningen uttaler:

«Det er på det rene at direktivet ikke regulerer kostnader som forbrukeren har betalt til tredjemann, om enn via selgeren. Tinglysingsgebyret til staten hviler derfor fortsatt på forbrukeren, selv om han benytter sin angrerett. Spørsmålets betydning mister noe av sin aktualitet ved det foreslåtte unntaket fra angreretten for lån som er sikret ved pant i fast eiendom, vi forutsetter herunder også pant i borettslagsandeler. Men forbrukerlån kan også være sikret ved annet pant, f. eks. salgspant i bil.

Vi er fullt ut enig i departementets løsning om at det samme skal gjelde et eventuelt etableringsgebyr: Det skal ikke tilbakebetales, heller ikke forholdsmessig. Det er i samsvar med hva som i dag følger av finansavtaleloven § 53 om førtidig tilbakebetaling av lån. Etableringsgebyret er ikke et vederlag for lånet som løper, men ren kostnadsdekning for finansinstitusjonens arbeid med å etablere lånet. Dersom en skulle velge en løsning der etableringsgebyret må tilbakebetales når forbrukeren angrer låneopptaket, vil den enkelte finansinstitusjon måtte vurdere hvorvidt den vil legge inn en 14 dagers «frys-periode» etter fjernsalg av lån, før låne- og pantedokumentasjon utarbeides og lånet kan komme til utbetaling. Det vil ikke være i forbrukernes interesse.

Vi er også enig i departementets argument om at finansinstitusjonene ikke har mulighet til å legge etableringsgebyret så høyt at det vil virke som en straff for utøvelse av angrerett evt. at det innbakes et «angrerett-gebyr»: Etter utkastet § 22 c annet ledd må det forbrukeren skal betale stå i rimelig forhold til den tjenesten som faktisk er levert. Og formuleringen «den tjenesten som faktisk er levert» må omfatte også utarbeidelse av låne- og pantedokumentasjon som nevnt, men åpenbart ikke reverseringen i forbindelse med utøvelse av angreretten.»

Forbrukerombudet uttaler:

«Jeg mener at det er viktig at tilbakebetalingsplikten gjøres proporsjonal med den ytelsen som forbruker faktisk har mottatt, slik at ikke angreretten uthules ved at det blir uforholdsmessig dyrt å benytte seg av den. Det er her viktig å huske at det ofte vil være den næringsdrivende som har tatt initiativet til salget av tjenesten og denne bør da også bære slike påregnelige kostnader ved at forbruker benytter angreretten. Jeg mener derfor at den næringsdrivende ikke bør ha adgang til å forbeholde seg at forbruker ikke får refundert etableringsgebyr eller andre former for gebyrer.

Jeg noterer meg imidlertid at departementet ønsker å legge opp til at forbruker må betale både etableringsgebyr eller lignende stiftelsesomkostninger og vederlag for den tjenesten som er levert. Dette er altså en løsning som jeg er uenig i.»

I sitt brev av 14. mai 2003 uttalte Forbrukerombudet dessuten:

«Etter min mening bør en næringsdrivende derfor ikke ha anledning til å forbeholde seg at forbrukeren ikke får refundert et etableringsgebyr eller annen form for gebyr dersom vedkommende velger å benytte angreretten. Jeg ser for meg at en slik løsning lett vil kunne føre til høye gebyrer, som igjen kan medføre at terskelen for å benytte angreretten blir tilsvarende høyere.»

Forbrukerrådet uttalte i brev 2003:

«Forbrukerrådet forstår direktivets art. 7, 1 ledd slik at bestemmelsen beskriver samme situasjon som angrerettlovens §§ 16 og 21, tredje ledd, det vil si at leveringen kan skje før angrefristens utløp dersom det er avtalt, med den virkning at forbrukeren må betale for det som allerede er ytt. Ved enkelte finansielle tjenester er en ikke ubetydelig del av kostnadene ved tjenesten etableringskostnader. Forbrukerrådet er av den oppfatning at det vil kunne forhindre en reell angrerett dersom forbrukeren må dekke disse fullt ut. Det er derfor viktig ved utformingen av bestemmelsen i norsk rett at det tas hensyn til dette slik at forbrukerens angrerett blir reell. Forbrukerrådet mener også at direktivteksten tar hensyn til dette idet art. 7, 1 ledd bestemmer at det ved fastsettelsen av beløpet skal sammenholdes avtalens fulle oppfyllelse og det som faktisk er levert, samt at det som skal betales ikke må oppfattes som en form for bot.»

Departementet opprettholder forslaget slik det fremsto i høringsnotatet. Dette er basert på en fortolkning av direktivet som også er lagt til grunn i Danmark og Sverige.

Summen kan ikke i noe tilfelle være så stor at den kan oppfattes som en «straff» for å bruke angreretten. I den norske oversettelsen av direktivet heter det at «summen (...) skal ikkje i noko tilfelle vere så stor at han kan verke som ei bot», jf. oversettelsen til andre språk, som er på svensk «påföljd», på dansk «bod», på fransk «penalité» og på engelsk «penalty». Forbrukeren pålegges altså å betale de kostnader som påløper uavhengig av om avtalen oppheves eller ikke. Men forbrukeren kan ikke avkreves noen form for ekstra vederlag som følge av opphevelsen i form av gebyr for opphevelse, det være seg administrasjonsgebyr, opphevelsesgebyr eller lignende. Etter departementets vurdering følger dette av at beløpet skal stå «i et rimelig forhold til» omfanget av den tjenesten som allerede er levert sammenlignet med avtalens fulle oppfyllelse, og det anses ikke nødvendig å ta denne begrensningen inn i lovteksten. Eventuell innretning av prissetting av tjenester som i praksis fungerer som «straff» ved bruk av angreretten vil være i strid med bestemmelsen. Et eksempel på slik omgåelse ville for eksempel være dersom et kredittforetak stilte krav om en bestemt sum i etableringsgebyr og deretter tilbakebetalte halvparten etter tre måneder.

Departementet vil understreke at hensynet til at vederlaget ikke skal oppfattes som en «bot» alltid må tas i betraktning når bestemmelsen skal tolkes. Endring i måten tjenester prissettes på vil således kunne få betydning for hvilke kostnader en forbruker som benytter angreretten skal bære. Som eksempel kan nevnes den senere tids praksis med at en del banker ikke lenger krever etableringsgebyr, men snarere kalkulerer kostnadene inn i prisen på lånet i form av rente. Dersom en bank i utgangspunktet ikke tar seg betalt av kundene for arbeidet med å tilrettelegge lån, inneholder ikke angrerettloven noen hjemmel til å kreve erstatning for slike kostnader ved bruk av angreretten.

Dersom avtalen er fullt ut oppfylt fra begge parter, gjelder § 22 b bokstav c om at angreretten bortfaller, jf. merknadene til denne bestemmelsen.

Vilkår for at det kan kreves betaling

Direktivet inneholder to vilkår for at betaling kan kreves, og begge må være oppfylt. For det første må forbrukeren ha fått opplysninger om summen som skal betales etter direktivet artikkel 3 nr. 1 3)bokstav a, jf. lovforslaget § 7 a første ledd bokstav j, jf. § 9 a første ledd. For det andre kan ikke oppfyllelsen av avtalen skje før forbrukeren har gitt samtykke til det. Hvis tjenesteyteren likevel har påbegynt oppfyllelsen, kan det ikke kreves betaling. Forslaget inneholder bestemmelser om dette i § 22 c tredje ledd. Det påhviler den næringsdrivende å godtgjøre at forbrukeren har fått opplysningene på foreskrevet måte.

Særlig om forsikringsavtaler

Etter direktivet artikkel 7 nr. 2 kan statene fastsette at forbrukeren ikke skal være forpliktet til å betale noe dersom han eller hun går fra en forsikringsavtale.

For skadeforsikringer, ulykkesforsikringer og sykeforsikringer er forsikringstiden ofte satt til ett år, men gjeldende bestemmelser i forsikringsavtalelovenmedfører at fornyelse skjer automatisk ved at selskapet sender ut premievarsel for en ny periode, med mindre en av partene innen fastsatt frist har varslet om at fornyelse skal unnlates. For skadeforsikring gjelder det ellers at avtalen kan sies opp dersom forsikringsbehovet faller bort eller det foreligger andre særlige grunner. Ved oppsigelse skal forbrukeren godskrives overskytende premie, jf. forsikringsavtaleloven (FAL)§ 3-5.

Avtaler om livsforsikring kan etter FAL § 12-3 sies opp når som helst, mens det for ulykkes- og sykeforsikringer gjelder samme regler som for skadeforsikringer. Ved oppsigelse skal forbrukeren godskrives forsikringens verdi, herunder overskytende premie, jf. FAL § 12-5.

Det er dermed ved avtaler om andre forsikringer enn livsforsikring angreretten som innføres vil ha selvstendig betydning, ved at forbrukeren får adgang til å bringe et avtaleforhold til opphør innen utløpet av angrefristen uten grunn, selv om forsikringsbehovet ikke har falt bort eller det foreligger særlige grunner.

Det som er sagt ovenfor refererer til situasjonen etter gjeldende rett. Adgangen til oppsigelse mv. av forsikringsavtaler har vært drøftet av Banklovkommisjonen og det er framlagt en utredning, NOU 2002:21 Oppsigelse mv. av forsikringsavtaler, som har vært på høring.

Departementet vurderte i høringsnotatet direktivets adgang til å fastsette at det ikke skal betales noe ved bruk av angreretten ved forsikringer. Det er klart at det i en del tilfelle vil kunne være urimelig om en forbruker skulle kunne tegne en forsikring og ikke måtte betale noe for den tiden han eller hun har vært dekket av forsikringen. På den annen side skal det litt til før forbrukere tar seg bryet med å bytte bank- eller forsikringsselskap, slik at risikoen for at noen ville utnytte dette systematisk anses som liten. Telefonsalg, dvs. avtaler som inngås ved uanmodet telefonhenvendelse til forbrukeren fra den næringsdrivende, er imidlertid en aggressiv salgsform, der behovet for forbrukervern tilsier ekstra beskyttelse. Også i gjeldende angrerettlov finnes særregler for avtaler inngått ved telefonsalg. Departementet foreslo på denne bakgrunn at det ikke skal kunne kreves noen form for betaling fra forbrukeren ved bruk av angreretten der en avtale er inngått ved telefonsalg.

Finansdepartementet, Justisdepartementet og Finansnæringens Hovedorganisasjon er uenige i forslaget om at forbrukeren ikke skal betale ved bruk av angreretten for avtaler som er inngått ved telefonsalg. Dette begrunnes blant annet med at man ikke kan se tilstrekkelig behov for ekstra forbrukerbeskyttelse og at forbrukernes adgang til oppsigelse av forsikring er til vurdering i forbindelse med oppfølging av NOU 2002:21.

Departementet har vurdert forslaget på nytt og kommet til at det ikke bør innføres en regel som den foreslåtte. Som det er redegjort nærmere for under punkt 3.2.4.3, vil reglene om når forbrukeren skal få opplysninger og avtalevilkår skriftlig på et varig medium, få betydning for når avtaler kan inngås etter telefonmarkedsføring. Etter § 9 a skal forbrukeren motta opplysninger og avtalevilkår på varig medium i rimelig tid før han eller hun blir bundet. I noen tilfeller der det benyttes fjernkommunikasjon som ikke gjør det mulig å gi informasjonen før avtaleinngåelse kan informasjonen gis etter avtaleinngåelse. Men dette er begrenset til de tilfellene der det er forbrukeren som tar initiativet til forhandlinger og avtaleinngåelse, jf. § 9 a annet ledd. Ved telefonsalg, slik det er definert i lovens § 6 bokstav c, er det imidlertid selgeren som foretar oppringningen, slik at hovedregelen om at opplysninger og avtalevilkår skal gis før avtaleinngåelse kommer til anvendelse. Dette betyr at tjenesteytere som markedsfører produkter ved uanmodete oppringninger til forbrukeren, må sørge for at forbrukere som det er aktuelt å inngå avtale med, får opplysninger og avtalevilkår skriftlig før avtaleinngåelsen. Inngåelse av avtale kan først skje ved ny kontakt mellom forbrukeren og tjenesteyteren. I og med at endelig avtale ikke kan inngås i en samtale initiert av tjenesteyter, vil det heller ikke være behov for særregler om oppgjøret ved telefonsalg. Hvis det inngås en avtale i den samtalen der tjenesteyteren ringte til forbrukeren, vil angrefristen ikke begynne å løpe før forbrukeren har fått opplysningene skriftlig.

Frister for oppgjøret

Frister for betaling og tilbakelevering følger av direktivet artikkel 7 nr. 4 og artikkel 7 nr. 5, som gjennomføres i forslaget § 22 c femte og sjette ledd. Det vises til de spesielle merknadene til disse bestemmelsene.

3.3.3.3 Opphevelse av visse tilknyttede avtaler

Direktivet artikkel 6 nr. 7 annet avsnitt lyder:

«Dersom det til ei fjernsalsavtale om ei viss finansiell teneste er knytt ei anna fjernsalsavtale om tenester som tenesteytaren eller tredjemann yter på grunnlag av ei avtale mellom tredjemann og tenesteytaren, skal denne tilleggsavtala om fjernsal opphevast utan vederlag dersom forbrukaren nyttar angreretten etter artikkel 6 nr. 1.»

Tilsvarende bestemmelser finnes også i det generelle fjernsalgsdirektivet, og er gjennomført i angrerettloven §§ 17 og 22. Også EUs direktiv om tidsparter har en slik bestemmelse, som er gjennomført i lov av 13. juni 1997 nr. 37 om salg av tidsparter i fritidsbolig (tidspartloven) § 17. Forskjellen mellom disse bestemmelsene og bestemmelsen i direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester er at i sistnevnte er opphevingen begrenset til tilknyttede fjernsalgsavtaler, mens det etter de andre bestemmelsene gjelder uavhengig av hvordan avtalen er inngått. De andre bestemmelsene er videre begrenset til å gjelde kreditt for å finansiere varen eller tjenesten, mens direktivet her gjelder alle aksessoriske ytelser. I praksis vil det være mest vanlig at også den tilknyttede avtalen inngås ved fjernsalg når hovedavtalen inngås ved fjernsalg. Inngår forbrukeren en låneavtale ved fjernsalg, vil den tilknyttede avtalen om gjeldsforsikring vanligvis også inngås ved fjernsalg, enten den inngås med långiver eller med en tredjepart på grunnlag av avtale med långiver.

Et eksempel på slike «tilknyttede» avtaler er som nevnt tegning av gjeldsforsikring i forbindelse med et lån. Bestemmelsen gjelder både der den aksessoriske tjenesten (gjeldsforsikringen) ytes av hovedtjenesteyteren (långiver) og der den aksessoriske tjenesten ytes av en tredjeperson (forsikringsselskap) på grunnlag av avtale med hovedtjenesteyteren. Dersom forbrukeren benytter angreretten for hovedytelsen (lånet), skal den aksessoriske avtalen (gjeldsforsikringen) oppheves. Dette skal skje automatisk.

Den tilknyttede avtalen faller bare bort dersom forbrukeren har angrerett på hovedytelsen og retten ikke har falt bort. Er avtalen fullt ut oppfylt fra begge parter faller angreretten bort, jf. § 22 b bokstav c. Da vil det heller ikke være aktuelt med oppheving av den tilknyttede avtalen. Loven inneholder en rekke unntak fra angreretten, herunder kjøp av aksjer og fondsandeler. Dersom en bank yter lån til kjøp av fondsandeler, vil lån fra banken til å finansiere disse for så vidt være en aksessorisk ytelse, men i og med at aksjer og lignende er unntatt fra angreretten vil ikke bestemmelsen om opphevelse av tilknyttede avtaler komme til anvendelse. Forbruken vil imidlertid kunne benytte den ordinære angreretten på lånet som en selvstendig ytelse.

Av direktivet artikkel 6 nr. 7 følger det at direktivets regler om angrerett ikke skal anvendes på tilknyttede avtaler som oppheves automatisk etter reglene som er gjennomført i angrerettloven §§ 17 og 22 og tidspartloven § 17. Det betyr at dersom man har angrerett på «hovedytelsen», for eksempel kjøp av en tidspart eller kjøp av en bil via Internett, så har man en avledet selvstendig rett til oppheving av kredittavtalen. Ved slik avledet oppheving av kredittavtale, gjelder ikke reglene om angrerett, men reglene om oppheving av tilknyttede avtaler.

Om virkninger av opphevelsen

I den norske oversettelsen av direktivet heter det at avtalen skal oppheves «utan bot», jf. oversettelsen til andre språk, på svensk «utan påföljd», på dansk «uden at det medfører bod», på fransk «sans penalité» og på engelsk «without any penalty». Dette innebærer i alle fall at forbrukeren ikke kan kreves for noen form for ekstra betaling som en følge av opphevelsen i form av gebyr for opphevelse, administrasjonsgebyr, opphevelsesgebyr eller lignende.

Det kan virke uklart i hvilken grad forbrukeren skal bære de kostnadene som påløper uavhengig av om avtalen oppheves eller ikke. Direktivet kan tolkes enten dit hen at det ikke tar stilling til dette spørsmålet (og at det dermed er opp til det enkelte land å regulere dette), eller at det skal betales som for den tjenesten forbrukeren benytter angreretten på. Det generelle fjernsalgsdirektivet inneholder en passus knyttet til bestemmelsen om opphevelse av kredittavtaler:

«Medlemsstatene skal fastlegge nærmere regler for hevingen av kredittavtalen».

Ettersom direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester ikke inneholder en slik passus, kan det argumenteres med at det ikke er opp til medlemsstatene å fastsette noe om dette for det området som reguleres av dette direktivet. Det må også nevnes at det er forskjellige oppfatninger i ulike land om hvordan det generelle fjernsalgsdirektivet (og dørsalgsdirektivet), som har en tilsvarende bestemmelse, skal tolkes.

Både i det svenske og det danske lovforslaget er det lagt til grunn en tolkning av direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester, som innebærer at forbrukeren må bære både etableringsgebyr og lignende stiftelsesomkostninger, samt vederlag for den tjenesten som er levert (premie, rente eller lignende). Departementet foreslo i høringsnotatet en løsning som er i samsvar med denne fortolkningen.

De av høringsinstansene som har uttalt seg om bestemmelsen, er positive til forslaget og mener det er i samsvar med direktivet.

Sparebankforeningen uttaler:

«I utkastet § 22 d reguleres opphevelse av tilknyttede avtaler. Et eksempel kan være at avtale om et livprodukt med en høy førstegangs-/engangsbetaling inngås ved fjernsalg, og innbetalingen finansieres ved et lån som avtales samtidig. Dersom kunden utøver angrerett for avtalen om livproduktet, skal også låneavtalen oppheves samtidig «uten at det kan kreves vederlag for opphevelsen».

Det bør være ganske selvsagt at spørsmålet om hva som skal tilbakeføres må løses på samme måte ved slik «aksessorisk opphevelse» som ved direkte angrerett for en fjernsolgt låneavtale. Vi gir derfor full støtte til departementets løsning om at forbrukeren ikke vil ha krav på tilbakeføring av eventuelt tinglysings- og etableringsgebyr.»

Kredittilsynet, Justisdepartementet og Finansdepartementet støtter også tolkningen og forslaget. Finansnæringens Hovedorganisasjon støtter også forslaget.

Særlig om tilsvarende bestemmelser i gjeldende lov

Innføring av en regel om at forbrukeren må bære påløpte kostnader ved oppheving av tilknyttede avtaler ved fjernsalg, reiser spørsmål i forhold til den løsningen som følger av gjeldende angrerettlov, som gjennomfører det generelle fjernsalgsdirektivet og dørsalgsdirektivet. Loven inneholder bestemmelser i §§ 17 og 22 om oppheving av tilknyttede kredittavtaler, der det heter at disse skal oppheves «vederlagsfritt». I motivene heter det videre:

«Opphevelsen skal være vederlagsfri for forbrukeren. Dette innebærer bl.a. at det ikke kan kreves renter eller annet vederlag for den benyttede kredittid. Det kan heller ikke kreves for eksempel «avbestillingsgebyr», «administrasjonsgebyr» eller annen økonomisk kompensasjon fra forbrukeren fordi avtalen oppheves.»

Departementet redegjorde i høringsnotatet for problemstillingen og at det i utgangspunktet er uheldig å ha forskjellige løsninger, men foreslo likevel ikke en samordning av bestemmelsene i denne omgang. Begrunnelsen for dette er at det er uklart hvordan både dørsalgsdirektivet og det generelle fjernsalgsdirektivet skal forstås på dette punktet, noe som gjør det vanskelig å legge en korrekt fortolkning til grunn. Det vises også til det som er anført under pkt. 2.5.4 om at det anses hensiktsmessig å avvente en varslet gjennomgang av EUs forbrukervernregler med påfølgende samordning av de ulike direktivene.

Kredittilsynet, Finansdepartementet og Justisdepartementet mener imidlertid at det bør vurderes om bestemmelsene i gjeldende lov §§ 17 og 22 bør endres, ut fra hensynet til samordning og på bakgrunn av at dette er bestemmelser som bygger på direktivbestemmelser som foreskriver eller gir mulighet for en tilsvarende løsning.

Kredittilsynet uttaler om dette spørsmålet:

«Dette er en løsning som avviker fra gjeldende regler i angrerettloven §§ 17 og 22 om oppheving av tilknyttede kredittavtaler, og Kredittilsynet vil påpeke at det er uheldig med forskjellige løsninger på grunn av manglende samordning.»

Finansdepartementet viser til Kredittilsynets høringsuttalelse på dette punkt og slutter seg til Kredittilsynets synspunkter.

Justisdepartementet uttaler:

«Etter vårt syn kan det reises spørsmål om ikke angrerettloven §§ 17 og 22, som gjennomfører det generelle fjernsalgsdirektivet artikkel 6 nr. 4, bør justeres i overensstemmelse med dette. Det kan spørres om den forutsetning som ble lagt til grunn i forarbeidene til angrerettloven, om at en opphevelse av en tilknyttet avtale (det vil si en avtale knyttet til en vare eller en tjeneste) skal skje vederlagsfritt, er korrekt. Dersom en ser på de øvrige språkversjoner av det generelle direktivet, kan det se ut som om meningen har vært at forbrukeren ikke skal kunne ilegges noen «pønal reaksjon» ved opphevelse, men at heller ikke dette direktivet er til hinder for at forbrukeren må erlegge en form for betaling.»

Departementet viser til den tvil som hersker med hensyn til hvordan dørsalgsdirektivet og det generelle fjernsalgsdirektivet skal tolkes på dette punktet. Ettersom det er slik tvil, og landene har lagt ulik forståelse til grunn, anser departementet det mest hensiktsmessig å la bestemmelsene stå uendret til det enten skjer en rettslig avklaring i form av domstolsavgjørelser eller den varslede revisjonen av disse direktivene er gjennomført.

3.3.3.4 Forholdet til skattelovgivningen

Sparebankforeningen tar opp behovet for tilpasning i skatteregelverket og uttaler:

«Dersom kunden via fjernsalg f. eks. inngår en Individuell pensjonsspareavtale IPA i slutten av desember (og IPA er som andre produkter med skattefordeler et typisk desember-produkt) med sparing på vanlig bankkonto, og overfører f. eks. kr 40 000 til IPA-kontoen, vil han ikke kunne angre seg i midten av januar. Etter skattereglene blir IPA-sparebeløpet låst pr 31.12. Etter IPA-reglene er det heller ikke mulig å bryte kontrakten ved å heve beløpet og heller ta et skattetillegg.

Så vidt vi kan se gir direktivet ikke rom for å gjøre unntak fra angreretten her. Det innebærer at skattereglene må endres, slik at selve IPA-avtalen kan annulleres ved utøvelse av angrerett etter angrerettloven. Vi ber departementet ta det nødvendige initiativ overfor Finansdepartementet.

Særlige problemer oppstår dersom IPA-avtalen angir at sparingen dels skal skje ved aksjefondsandeler og dels på bankkonto. Fjernsalg av aksjefondsandeler vil være unntatt fra angrerett etter utkastet § 22 b bokstav a. Her må det altså bli tale om en delvis angrerett, for den del av IPA-avtalen som omfatter bankkonto-sparing.

Tilsvarende problemer som for IPA kan oppstå ved fjernsalg av avtale om Boligsparing for ungdom BSU i slutten av desember. Her kan riktignok spareren etter skattereglene angre ved å bryte kontrakten og heve sparebeløpet, mot å få et skattetillegg i uttaksåret lik skattefordelen i spareåret. Men det reiser seg spørsmål om han vil ha adgang til å inngå ny BSU-kontrakt senere: BSU-avtale kan som hovedregel inngås bare én gang. Også her bør departementet initiere en justering/presisering av skattereglene.»

Departementet vil bemerke at også forbrukere som inngår avtale en individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA), på en måte som er omfattet av angrerettloven, vil ha angrerett. Skattemessig sett vil forbrukeren stilles som om avtalen ikke er inngått. Det innebærer at forbrukeren ikke har rett til inntekstfradrag eller fritak for formuesskatt. Når en IPA-avtale inngås like før eller ved utgangen av inntekståret og angreretten benyttes etter årsskiftet, reiser det blant annet spørsmål om å sikre korrekte opplysninger fra tjenesteyter til ligningsmyndighetene. Dersom forbrukeren benytter angreretten så sent at tjenesteyter ikke får opplyst om dette til ligningsmyndigheten innen den ordinære fristen for levering av ligningsoppgaver, må tjenesteyteren (forsikringsselskap, bank mv.) sørge for å sende inn endringsoppgave.

At det ikke kan kreves fradrag i inntekten eller fritak for formuesskatt for en IPA-avtale der angreretten er benyttet, er en viktig opplysning for forbrukeren, og faller inn under opplysningsplikten etter § 7 a bokstav c « en beskrivelse av den finansielle tjenestens viktigste egenskaper». Når forbrukeren opplyses om de skattemessige konsekvensene av å benytte angreretten, bør det også opplyses at vedkommende uansett har en plikt til å gi korrekte opplysninger selv i sin egen selvangivelse. Ved markedsføring av IPA fokuseres det normalt på de skattemessige fordelene ved denne formen for sparing, samtidig som det etter loven ( § 7 bokstav j) skal opplyses om angreretten. Erfaring fra andre områder der det er angrerett viser at angreretten ofte brukes som argument for at forbrukeren skal treffe en beslutning om å inngå avtale. Det er derfor viktig at forbrukeren får opplysning om at de skattemessige fordelene bortfaller dersom angreretten benyttes.

Det som er anført ovenfor om skattemessige konsekvenser gjelder også for avtaler om boligsparing for ungdom (BSU).

3.3.4 Utsatt iverksettelse av avtaler om investeringstjenester?

Etter artikkel 6.1 tredje avsnitt kan medlemsstatene, i tillegg til angreretten, fastsette at fjernsalgsavtaler om investeringstjenester ikke skal iverksettes før utløpet av angrefristen. Ved de nordiske drøftelsene har det fremkommet at man ikke i noen av landene ser behov for å innføre en slik bestemmelse. Begrunnelsen er først og fremst at forbrukeren ved de aller fleste fjernsalgsavtaler om investeringstjenester ikke har angrerett, ettersom prisen beror på svingninger på finansmarkedet som tjenesteyteren ikke kan påvirke. Under slike forhold er det fra et forbrukersynspunkt lite meningsfylt å foreskrive i tvingende lovgivning at iverksettelsen av slike avtaler skal utstå til angrefristen er løpt ut. Videre kunne selve formålet med investeringstjenesten forfeiles om utførelsen av et oppdrag ikke skjer i nær tilslutning til avtaleinngåelsen. Uansett ville det innebære økte og uønskede risikoer for forbrukeren, om han eller hun skulle bære risikoen for at investeringen synker i verdi i tidsrommet mellom innlevering og iverksettelse av en ordre. Det foreslås derfor ikke noen slik bestemmelse.

3.4 Enkelte andre spørsmål

3.4.1 Artikkel 8 - misbruk av betalingskort

3.4.1.1 Gjeldende rett og direktivet

Finansavtaleloven har i § 35 regler om ansvarsfordelingen mellom kontohaveren (kortholderen) og finansinstitusjonen ved misbruk av betalingskort. Utgangspunktet etter bestemmelsen er at det er institusjonen som er økonomisk ansvarlig for det tap kontohaveren lider som følge av at andre urettmessig benytter hans betalingskort. Fra dette utgangspunktet gjøres det imidlertid enkelte unntak.

Etter finansavtaleloven § 35 første ledd må kontohaveren bære en egenandel på kr. 800 for tap som skyldes andres urettmessige bruk av betalingskortet, forutsatt at tilhørende personlig kode (PIN-kode) eller annen lignende sikkerhetsprosedyre er benyttet.

Etter finansavtaleloven § 35 annet ledd bokstav a har kontohaveren et ansvar, som er beløpsmessig begrenset til kr 8000, for tap som skyldes andres urettmessige bruk av betalingskortet, forutsatt at kontohaveren ved grov uaktsomhet har muliggjort misbruket. Bestemmelsen vil eksempelvis kunne være aktuell dersom misbruket er gjort mulig ved at kontohaveren har nedtegnet PIN-koden på en lapp som oppbevares i lommeboken sammen med kortet. Etter finansavtaleloven § 35 annet ledd bokstav b kan kontohaveren komme i ansvar ved manglende underretning om at betalingskortet er kommet bort. Denne bestemmelsen vil kunne være aktuell dersom kontohaveren blir frastjålet sitt bankkort, men lar det gå ugrunnet tid før han melder fra til finansinstitusjonen om tyveriet.

Finansavtaleloven § 35 fjerde ledd fastslår at kontohaveren kan pådra seg et ubegrenset ansvar dersom han forsettlig har muliggjort misbruket, eller dersom tapet har oppstått som følge av at han har unnlatt å underrette institusjonen snarest mulig etter å ha fått faktisk kunnskap om den irregulære bruken av kortet.

Direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester artikkel 8 har regler om betaling med kort. Bestemmelsen har i norsk oversettelse fått følgende ordlyd:

«Artikkel 8 Betaling med kort

Medlemsstatane skal syte for at det vert sett i verk høvelege tiltak slik at forbrukaren:

  • kan krevje at ein betalingstransaksjon vert annullert ved svikefull bruk av betalingskortet til forbrukaren i samband med fjernsalsavtaler

  • i tilfelle svikefull bruk får tilbakeført eller tilbakebetalt dei summane som han eller ho har betalt dersom slik svikefull bruk har funne stad.»

Det generelle fjernsalgsdirektivet (97/7/EF) har i artikkel 8 en tilnærmet identisk bestemmelse. I forbindelse med gjennomføringen av det generelle direktivet ble det lagt til grunn at artikkel 8 ville bli gjennomført i finansavtaleloven, som på det tidspunktet var under forberedelse. I forarbeidene til finansavtaleloven, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99) s. 15, ble det lagt til grunn at de generelle reglene om misbruk av betalingskort i § 35 måtte antas å oppfylle det generelle direktivet artikkel 8.

3.4.1.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at direktivet artikkel 8 har samme meningsinnhold som den tilsvarende bestemmelsen i det generelle direktivet. Det ble vist til at det tidligere er lagt til grunn at finansavtalelovens regler oppfyller kravene i det generelle direktivet, og at det derfor i utgangspunktet ikke skulle være behov for lovendring som følge av gjennomføringen av det særlige direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester. Det ble imidlertid vist til at det har vært reist spørsmål om finansavtalelovens regler fullt ut oppfyller de krav direktivene stiller, og høringsnotatet hadde på denne bakgrunn en gjennomgåelse av forholdet mellom direktivene og finansavtaleloven § 35.

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at direktivenes begrep «betalingskort» må forstås vidt, og at direktivene dermed regulerer samme type kort som omfattes av finansavtaleloven § 35, jf. § 12 bokstav d. Videre ble det lagt til grunn at direktivene i utgangspunktet regulerer både misbruk i form av fysisk bruk av kortet, typisk der kortet sammen med tilhørende personlig kode og/eller signatur benyttes i en minibank, betalingsterminal eller lignende, og misbruk i form av at kortnummeret benyttes uten at betalingskortet med tilhørende kode er «fysisk» brukt, typisk der det 16-sifrede nummeret som er preget på kortets forside, oppgis over telefon eller Internett, slik at mottakeren kan foreta en belastning i henhold til dette.

Høringsnotatet hadde for det første en drøftelse av forholdet mellom direktivene og finansavtaleloven § 35 første ledd og for det annet en drøftelse av forholdet mellom direktivene og finansavtaleloven § 35 annet og fjerde ledd.

Finansavtaleloven § 35 første ledd

Om forholdet mellom direktivene og finansavtaleloven § 35 første ledd heter det i høringsnotatet:

«Direktivene stiller i utgangspunktet krav om at forbrukeren får tilbakeført belastede beløp, dersom det har skjedd en svikaktig anvendelse av hans betalingskort i forbindelse med en fjernsalgsavtale. Finansavtaleloven § 35 første ledd fastslår på sin side at kontohaveren i visse tilfeller må svare med inntil kr 800 for tap som skyldes andres urettmessige bruk.

Det objektive ansvar kontohaveren har etter finansavtaleloven § 35 første ledd forutsetter imidlertid at betalingskortet har vært brukt ved at tilhørende personlig kode eller lignende sikkerhetsprosedyre et brukt. Det kan spørres om dette overhodet er en praktisk misbrukssituasjon ved fjernsalgsavtaler. Ved slike avtaler vil misbruket typisk skje ved at noen uberettiget oppgir kontohaverens kortnummer over telefon eller internett. Denne formen for misbruk reguleres neppe av finansavtaleloven § 35 første ledd, og det blir dermed ikke snakk om motstrid mellom bestemmelsene.

Samtidig kan det kanskje ikke helt utelukkes at den formen for misbruk som reguleres av finansavtaleloven § 35 første ledd også kan skje ved fjernsalgsavtaler. Dersom leverandøren i fjernsalgstilfellene har en ordning hvor varene kan betales via en kortterminal i forbindelse med overleveringen, vil misbruket kunne skje ved bruk av personlig kode.»

I høringsnotatet ble det konkludert med at det i de sistnevnte tilfellene isolert sett synes å foreligge en motstrid mellom lovens regel og direktivene. Imidlertid reises det spørsmål om hvordan en skal forstå at direktivenes regulering på dette punktet er begrenset til fjernsalgsavtaler. Det ble antatt i høringsnotatet at dette kan forstås på to måter: enten slik at det bare er forbrukerens egne fjernsalgsavtaler som er omfattet, eller slik at alle fjernsalgsavtaler er omfattet, uavhengig av om det er forbrukeren selv eller en tredjeperson som inngår disse. Om konsekvensen av de alternative måtene å forstå direktivet på, heter det i høringsnotatet:

«Dersom direktivene forstås på førstnevnte måte, forutsetter motstridsspørsmålet i praksis at det er forbrukerens avtalepart, det vil si leverandør eller tjenestetilbyder, som opptrer svikaktig. Dette kan tenkes å skje ved at vedkommende trekker et større beløp fra forbrukerens konto enn det han etter avtalen har anledning til. Denne formen for misbruk kan vanskelig skje ved at kortets personlige kode benyttes. Dersom en legger en slik forståelse av direktivene til grunn, vil det ikke oppstå noe motstridsproblem i forhold til finansavtaleloven § 35 første ledd.

Dersom direktivene skal forstås på den andre måten, det vil si at også tredjepersoners fjernsalgsavtaler er omfattet, vil det i prinsippet kunne tenkes å oppstå motstrid mellom direktivene og finansavtaleloven § 35 første ledd.»

Når det gjelder hvilken tolkning som skal legges til grunn, sies det i høringsnotatet at etter Justisdepartementets syn kan mye kan tale for at den første tolkningen er korrekt, og det heter videre:

«En slik tolkning har støtte i direktivenes formål, som er å ivareta forbrukernes interesser når disse inngår fjernsalgsavtaler. Dessuten ville det gi vilkårlige resultater dersom forbrukerne skulle ha en sterkere rettsstilling når uvedkommende benytter kortet til å betale for en fjernsalgsytelse, enn når kortet blir misbrukt på annen måte.»

I Danmark har man på den annen side, i forbindelse med gjennomføringen av det generelle fjernsalgsdirektivet, foretatt en endring av betalingsmiddelloven § 21 første ledd første punktum. Denne bestemmelsen var tilnærmet identisk med finansavtaleloven § 35 første ledd. Bakgrunnen for endringen var, ifølge de danske forarbeidene, at man så det som tvilsomt om den danske bestemmelsen var i overensstemmelse med det generelle direktivet artikkel 8. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at den danske forståelsen av direktivet dermed synes å være at forbrukeren er beskyttet etter direktivet også der det er en tredjeperson som inngår fjernsalgsavtalen, men det pekes samtidig på at de danske forarbeidene til endringsloven ikke drøfter om de hensyn direktivet skal ivareta taler for denne forståelsen. For ordens skyld gjøres det oppmerksom på det som er sagt foran under dette punktet om at man fra norsk side ved gjennomføringen av det generelle fjernsalgsdirektivet ikke fant forholdet mellom artikkel 8 og finansavtaleloven § 35 problematisk.

Finansavtaleloven § 35 annet og fjerde ledd

I høringsnotatet ble det vist til at direktivene i utgangspunktet stiller krav om at forbrukeren får tilbakeført belastede beløp, dersom det har skjedd en svikaktig anvendelse av hans betalingskort i forbindelse med en fjernsalgsavtale. Videre ble det vist til at finansavtaleloven § 35 annet og fjerde ledd på sin side fastslår at kontohaveren har et beløpsbegrenset eller ubegrenset ansvar, dersom misbruket skyldes ulike former for uaktsom eller forsettlig opptreden fra hans side. Det ble pekt på at disse bestemmelsene, i motsetning til finansavtaleloven § 35 første ledd, ikke er begrenset til særlige misbrukssituasjoner.

Det reiser seg dermed et spørsmål om forholdet mellom lovens regler og direktivene uavhengig av hvilken tolkning av direktivene som legges til grunn med hensyn til om det er forbrukerens eller også en tredjepersons avtaler som er omfattet. Om forholdet mellom direktivene og finansavtaleloven § 35 annet og fjerde ledd heter det i høringsnotatet:

«En umiddelbar lesning av direktivene kan tyde på at forbrukeren skal ha krav på å få tilbakeført det belastede beløpet, selv om han har opptrådt klanderverdig og selv er å laste for at misbruket har funnet sted. Tilsynelatende foreligger det dermed motstrid mellom direktivbestemmelsene og finansavtaleloven § 35 annet og fjerde ledd. Justisdepartementet antar imidlertid at dette ikke kan være en korrekt forståelse av direktivene. Justisdepartementet legger til grunn at direktivbestemmelsene ikke regulerer forholdene på forbrukerens side. Det innebærer at bestemmelsene ikke hindrer at en har regler som innebærer at forbrukeren helt eller delvis må bære tapet, dersom han selv ved sin egen grovt uaktsomme eller forsettlige opptreden har muliggjort misbruket. Tilsvarende er lagt til grunn ved gjennomføringen av direktivene i Danmark.»

Videre ble det vist til EU-kommisjonens rekommandasjon om transaksjoner ved hjelp av elektroniske betalingsinstrumenter og spesielt om forholdet mellom utsteder og innehaver (97/489/EF). Etter denne rekommandasjonen er det et grunnleggende prinsipp at forbrukeren må bære ansvaret for sin egen grovt uaktsomme opptreden. Det ble videre vist til at det for tiden pågår et EU-arbeid, som blant annet innebærer en mulig videreføring og utvikling av betalingsrekommandasjonen til et rettslig bindende instrument. Også etter dette forslaget er det et gjennomgående prinsipp at den som innehar et betalingskort, ikke vil kunne kreve belastede beløp refundert dersom misbruket skyldes egen uaktsomhet.

På denne bakgrunn ble det i høringsnotatet konkludert med at det ikke foreligger motstrid mellom direktivene artikkel 8 og finansavtaleloven § 35 annet eller fjerde ledd.

3.4.1.3 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser mener at det på dette punktet ikke er behov for endringer i norsk rett: Finansdepartementet, Kredittilsynet, Den Norske Advokatforening, Finansieringsselskapenes forening, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge og Sparebankforeningen.

Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener på sin side at det er behov for endringer.

Finansavtaleloven § 35 første ledd

I høringsnotatet ble det, som nevnt ovenfor, reist spørsmål om den formen for misbruk som reguleres av finansavtaleloven § 35 første ledd, er praktisk ved fjernsalg. Forbrukerombudet uttaler om dette:

«Jeg er via Teller (tidligere VISA Norge) gjort kjent med at flere banker den senere tiden har innført krav om at det må oppgis personlig kode eller annen form for sikkerhetsprosedyre (for eksempel personlig nettbankkode) i tillegg til kortnummeret for å kjøpe ulike varer og tjenester via internett med visa-kort. Etter hva vi har fått opplyst må kortholder i slike tilfeller først oppgi sitt kortnummer og utløpsdato til brukerstedet, deretter sendes en melding fra brukerstedet til kortholders bank, som igjen pålegger kortholder å oppgi eget passord eller eventuelt sin nettbankkode før handelen gjennomføres.

Etter mitt syn kan det etter dette synes som om misbruk av betalingskort ved at tilhørende personlig kode eller lignende sikkerhetsprosedyre brukes kan være aktuelt også i forbindelse med inngåelse av fjernsalgsavtaler, noe som igjen innebærer at finansavtalelovens § 35 første ledd også kan være aktuell ved fjernsalg. Utviklingen synes også generelt å gå i retning av innføring av autentifikasjonsprosedyrer ved blant annet netthandel. Så vidt jeg kan se er det derfor nødvendig å vurdere hvorvidt finansavtalelovens § 35 første ledd er i strid med direktivets artikkel 8.»

Ingen andre høringsinstanser kommenterer dette spørsmålet direkte.

Når det gjelder spørsmålet om direktivene skal forstås slik at det bare er forbrukerens egne fjernsalgsavtaler som er omfattet, eller slik at alle fjernsalgsavtaler er omfattet, uavhengig av om det er forbrukeren selv eller en tredjeperson som inngår disse, uttaler Kredittilsynetog Sparebankforeningen at de mener det bare er forbrukerens egne fjernsalgsavtaler som reguleres. Finansdepartementet, Finansieringsselskapenes forening, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Landsorganisasjonen i Norge kommenterer ikke spørsmålet direkte, men synes å slutte seg til den førstnevnte tolkningen ved at de ikke mener det er behov for lovendringer. Fra Sparebankforeningens uttalelse gjengis følgende:

«Vi gir vår ubetingede og fulle støtte til Justisdepartementets konklusjoner om at finansavtalelovens regler ikke er i strid med direktivet. Vi er fullt ut enig i tolkingen om at direktivet regulerer bare kortholderens fjernsalgsavtaler og ikke fjernsalgsavtaler utført av en tredjemann som uberettiget har tilegnet seg kortet, dvs direktivet refererer seg til det forhold at sviket er utført av medkontrahenten.

Ved tolkingen av EU-direktiver må en legge vekt på at a det skal være logikk og sammenheng i EU-regelverket. Som framholdt i høringsnotatet framgår det av EU-rekommendasjonen om transaksjoner ved hjelp av elektroniske betalingsinstrumenter (97/489/EF) at en kan pålegge forbrukeren en objektiv egenandel på inntil 150 Euro, og at denne begrensningen ikke gjelder hvor kortholderen selv har utvist grov uaktsomhet. I EU-kommisjonens siste utkast til New legal framework for payments in the internal market, pr 06.08.2004, art 29 nr 3 og 4, videreføres disse reglene. Det ville være uten mening, og også uten støtte i EU-kommisjonens begrunnelser, om en skulle tolke EU-direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester dithen at forbrukeren har krav på ytterligere beskyttelse i denne ene situasjonen.

Utover direktivets ordlyd må en ved tolkingen legge stor vekt på de reale hensyn. Og som Justisdepartementet anfører: Det ville gi vilkårlige resultater dersom forbrukerne skulle ha en sterkere rettsstilling når uvedkommende benytter kortet til å betale for en fjernsalgsytelse, enn når kortet blir misbrukt på annen måte.

Det er viktig å opprettholde en «verdipapirfølelse» av betalingskort hos kortholderen, dvs at han må passe aktsomt på kort og kode. Den verdipapirfølelsen kan fort bli uthult, dersom kortholder ser at dersom han mister kort og kode og tyven misbruker dem via fjernsalg, vil kortholder få tilbakeført hele beløpet.

Vi framhever også at finansavtalelovens ansvarsregler er et kompromiss, eller en gjennomtenkt interesseavveining, mellom kortholderens og institusjonens interesser. Både ved utvist alminnelig uaktsomhet, og ved grov uaktsomhet, innebærer reglene en ansvarsbegrensning for kortholder: Han skal slippe å betale det fulle tapet. Men tapet forsvinner selvsagt ikke ved slike regler, de innebærer bare at tapet må bæres av andre, i første omgang av finansinstitusjonen, i neste omgang av finansinstitusjonens øvrige kunder. Dette kompromisset var det i prinsippet bred enighet om i Banklovkommisjonen, også fra så vel forbruker- som finansinstitusjonsrepresentantene. Det vil åpenbart være uheldig å fravike denne løsningen nå, bare på grunnlag av en ren ordfortolking av fjernsalgsdirektivet, og uten å ta hensyn til formålet bak direktivet og øvrige reale hensyn.»

Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener på sin side at alle fjernsalgsavtaler, også en tredjepersons avtaler, må være omfattet av direktivets regulering. Også Den Norske Advokatforening mener dette, men konkluderer likevel med at det ikke er behov for lovendring. Forbrukerombudetmener at bestemmelsens ordlyd taler for at alle avtaler er omfattet, og fremholder videre:

«Justisdepartementet uttaler videre at det åpner for vilkårlige resultater dersom forbrukere skulle gis en bedre rettsstilling når uvedkommende benytter kortet til å betale for en fjernsalgsytelse enn når kortet er misbrukt på annen måte. Jeg kan ikke se at dette argumentet er avgjørende for hvorvidt finansavtalelovens § 35 første ledd må endres eller ikke. Spørsmålet slik jeg ser det er hvorvidt bestemmelsen er i strid med direktivets artikkel 8 som innebærer et krav om totalharmonisering, ikke hvorvidt en innføring av artikkel 8 i norsk rett vil medføre vilkårlige resultater som følge av allerede eksisterende regler i norsk internrett.»

Forbrukerrådetviser til det som sies i høringsnotatet om den danske gjennomføringen av direktivet, og sier videre:

«Etter vår oppfatning vil det ikke innebære noen god forbrukerbeskyttelse om en forbruker ikke var beskyttet også i de tilfellene hvor en det er en tredjeperson som inngår fjernsalgsavtalen. En slik tolkning er etter vår mening verken i overensstemmelse med ordlyden i artikkel 8 eller direktivets formål om en høy forbrukerbeskyttelse, jf. fortalens punkt 1. Hvis forbrukeren ikke er beskyttet også i de tilfellene hvor en tredjepart inngår fjernsalgsavtalen vil direktivet kun beskytte forbrukeren mot misbruk fra sin avtalepart i fjernsalgsavtalen, det vil si når denne for eksempel trekker et høyere beløp enn avtalt. Og ikke i tilfeller hvor en tredjeperson som inngår avtalen, for eksempel etter et tyveri av betalingskortet hvor dette blir brukt (med eller uten kode) til å inngå en fjernsalgsavtale. Vår erfaring tilsier at denne sistnevnte type misbruk er den klart mest praktiske.»

Også Forbrukerrådet mener at det ikke kan være relevant for tolkningen av direktivet at forbrukeren i så fall vil være bedre beskyttet i tilfeller hvor misbruket skjer i forbindelse med en fjernsalgsavtale enn ellers. Forbrukerrådet argumenterer for at det heller ville være naturlig å fjerne egenandelen for alle misbrukssituasjoner.

Finansavtaleloven 35 annet og fjerde ledd

Finansdepartementet, Kredittilsynet, Forbrukerombudet, Den Norske Advokatforening, Finansieringsselskapenes forening, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge og Sparebankforeningen legger alle til grunn at det ikke er motstrid mellom finansavtaleloven § 35 annet og fjerde ledd og direktivene. Kredittilsynetuttaler at:

«(...) direktivbestemmelsene ikke regulerer forholdene på forbrukerens side, hvilket innebærer at det ikke er noe i veien for å ha regler som betyr at forbrukeren helt eller delvis må bære tapet dersom han selv ved egen grovt uaktsomme eller forsettlige opptreden har muliggjort misbruket.»

Forbrukerrådetviser i sin høringsuttalelse til tidligere brev til Barne- og familiedepartementet om dette spørsmålet. I brevet heter det:

«Når det gjelder egenandelen på kroner 8 000,- ved grov uaktsomhet, jf. finansavtalelovens § 35, annet ledd, stiller Forbrukerrådet også spørsmålstegn ved om en slik regel, slik den i dag praktiseres, kan opprettholdes på direktivets virkeområde. Direktivet gjør ingen unntak fra regelen om at forbrukeren skal få tilbakebetalt hele beløpet. Forbrukerrådet mener på bakgrunn av dette at en regel om egenandel ved grov uaktsomhet kun kan opprettholdes dersom denne regelen kombineres med en streng bevisbyrde fra bankens side for at grov uaktsomhet har funnet sted. Etter praksis i Bankklagenemnda må forbrukeren i praksis føre bevis for at han/hun ikke har vært grovt uaktsom for å unngå en egenandel. Hvis betalingskortets pinkode er brukt og det ikke foreligger noen holdepunkter for hvordan misbrukeren har blitt kjent med pinkoden vil forbrukeren tape saken, jf. BKN-01017 og BKN-01052. Etter Forbrukerrådets mening vil en slik praktisering av finansavtalelovens § 35 annet ledd være i strid med direktivets art. 8.»

3.4.1.4 Departementets vurderinger

Justisdepartementet har på bakgrunn av merknadene fra høringsinstansene vurdert om det er behov for å gjøre endringer i finansavtaleloven § 35.

Finansavtaleloven § 35 første ledd

I høringsnotatet stilte Justisdepartementet spørsmål om det overhodet er praktisk at det ved fjernsalg skjer en slik form for misbruk som reguleres av finansavtaleloven § 35 første ledd. Hvis dette ikke er tilfellet, vil spørsmålet om en mulig motstrid ikke komme på spissen. Forbrukerombudet har i sin høringsuttalelse pekt på at flere banker den senere tiden har innført en teknologisk løsning som gjør at det må oppgis en personlig kode eller et passord i tillegg til kortnummeret for å kjøpe ulike varer og tjenester via Internett.

Justisdepartementet er enig i at den faktiske situasjonen som her beskrives, i utgangspunktet minner om den typiske misbrukssituasjonen etter finansavtaleloven § 35 første ledd, ved at misbruket i begge tilfeller forutsetter en kombinasjon av kort og personlig kode eller lignende. Men det er samtidig visse forskjeller. I de typiske tilfellene leses kortet elektronisk enten i en minibankautomat eller i en betalingsterminal. Kortet må dermed være fysisk på avveie fra kontohaveren. I den situasjonen som Forbrukerombudet tar opp i sin høringsuttalelse, skjer det ingen fysisk bruk av kortet, og kortet trenger derfor heller ikke å være fysisk på avveie fra kontohaveren.

Etter Justisdepartementets syn er det et noe åpent spørsmål om finansavtaleloven § 35 første ledd overhodet kommer til anvendelse på den situasjonen som skisseres i Forbrukerombudets uttalelse. Forarbeidene til loven ble skrevet på et tidspunkt hvor en slik teknologisk løsning ikke fantes, og gir derfor begrenset veiledning. Dessuten vil en under enhver omstendighet måtte se hen til om det her er andre hensyn som gjør seg gjeldende sammenlignet med de typiske misbrukssituasjonene som reguleres av bestemmelsen. Justisdepartementet er imidlertid av den oppfatning at det ikke er nødvendig å ta uttrykkelig stilling til dette spørsmålet, jf. nedenfor.

Det er uansett av avgjørende betydning om direktivet skal forstås slik at det bare er forbrukerens egne eller alle, også tredjepersoners, avtaler som er omfattet.

Forbrukerombudet og Forbrukerrådet argumenterer begge for at ordlyden i direktivene taler for at alle fjernsalgsavtaler er omfattet. Etter Justisdepartementets syn er det vanskelig å se at ordlyden, som er svært åpen, trekker mest i retning av en slik forståelse. Begge tolkninger må etter Justisdepartementets syn sies å være klart forenlige med ordlyden.

Forbrukerombudet og Forbrukerrådet mener videre at direktivenes formål tilsier at det ikke bare er forbrukerens egne avtaler som er omfattet, og at det ikke vil være relevant å legge vekt på at det å gi forbrukeren en slik beskyttelse ved fjernsalg vil lede til vilkårlige resultater i forhold til øvrige misbrukssituasjoner. Etter Justisdepartementets syn rekker direktivenes formål neppe så langt som dette synspunktet skulle tilsi. Direktivene sikter mot å gi forbrukeren en god beskyttelse ved fjernsalg, ved å stille krav til forhåndsinformasjon, angrerett osv. Bakgrunnen for dette må være å stimulere til økt fjernsalg samt å øke tryggheten for forbrukeren ved slik handel. At direktivet artikkel 8 gir forbrukeren beskyttelse overfor sin avtalepart, som han ikke har noen fysisk kontakt med, er på denne bakgrunn naturlig. Derimot er det vanskelig å se at en forståelse, hvor også en uvedkommende tredjepersons fjernsalgsavtale skal være omfattet, har støtte i direktivets formål. Det er vanskelig å se at dette vil stimulere forbrukeren til å inngå flere fjernsalgsavtaler eller øke hans trygghet ved inngåelsen av slike avtaler. Justisdepartementet vil videre peke på synspunktet i høringsnotatet om at en vid forståelse av direktivet kan lede til vilkårlige resultater. Denne vurderingen knytter seg ikke til forholdet til intern norsk rett, som Forbrukerombudet og Forbrukerrådet synes å legge til grunn, men til annet EU-regelverk, særlig rekommandasjonen om transaksjoner ved hjelp av elektroniske betalingsinstrumenter og spesielt om forholdet mellom utsteder og innehaver (97/489/EF). Etter denne rekommandasjonen er det, som også fremhevet av Sparebankforeningen, slik at forbrukeren i utgangspunktet har en objektiv egenandel på 150 Euro. Sammenholdt med dette er det etter Justisdepartementets syn vanskelig å se annet enn at en vid forståelse av direktivene, det vil si at alle fjernsalgsavtaler er omfattet, ville lede til en vilkårlig god beskyttelse for forbrukeren, sammenholdt med det som ellers gjelder.

Når det gjelder den danske gjennomføringen av det generelle fjernsalgsdirektivet finner Justisdepartementet ikke grunn til å legge avgjørende vekt på denne. Det vises i den forbindelse til høringsnotatet hvor det fremgår at det i de danske forarbeidene ikke er foretatt en nærmere vurdering av de relevante hensyn direktivet skal ivareta.

Etter Justisdepartementets syn er det etter dette ikke behov for å endre finansavtaleloven § 35 første ledd.

Finansavtaleloven § 35 annet og fjerde ledd

I høringsnotatet la Justisdepartementet som nevnt til grunn at det ikke er motstrid mellom finansavtaleloven § 35 annet og fjerde ledd og direktivene.

Forbrukerrådet, som er den eneste høringsinstansen som mener det er behov for lovendring, synes i sin høringsuttalelse ikke å være avvisende til en regel om grov uaktsomhet som sådan, men mener at en slik regel kun kan opprettholdes med en streng bevisbyrde for finansinstitusjonens vedkommende. Etter Forbrukerrådets oppfatning er dagens praktisering fra Bankklagenemnda for streng på dette punktet. Justisdepartementet vil i den forbindelse vise til det som er sagt i høringsnotatet om at direktivet ikke kan være til hinder for å ha regler om at forbrukeren blir ansvarlig dersom han selv har opptrådt grovt uaktsomt. Hva som vil være grovt uaktsomt, beror på en konkret vurdering av alle relevante omstendigheter. Justisdepartementet viser for øvrig til de vurderinger som ble foretatt i høringsnotatet og som har fått bred oppslutning i høringen. Justisdepartementet ser etter dette ikke behov for å endre finansavtaleloven § 35 annet og fjerde ledd.

Andre spørsmål

Under høringen har det fra forbrukersiden kommet synspunkter på finansavtaleloven § 35 og behovet for endringer, som ikke nødvendigvis har noen direkte sammenheng med direktivet. Forbrukerrådet argumenterer f.eks. for at det vil kunne være naturlig å fjerne egenandelen i finansavtaleloven § 35 første ledd for alle misbrukssituasjoner og reiser videre spørsmål knyttet til bevisbyrde, jf. foran.

Justisdepartementet vil generelt bemerke at bestemmelsen i finansavtaleloven § 35 bygger på en avveining mellom hensynet til forbrukeren og hensynet til finansinstitusjonen. Direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester innebærer i seg selv som nevnt ikke at det er behov for noen endring av bestemmelsen. Departementet vil imidlertid peke på at det for tiden pågår et arbeid i EU med å etablere et «New legal framework for payments in the internal market». Et slikt rammeverk vil etter det Justisdepartementet er kjent med, inneholde regler om ulike betalingsinstrumenter, herunder ansvarsfordeling mellom utstederen og innehaveren. Det vil etter Justisdepartementets syn under enhver omstendighet være naturlig å avvente utfallet av dette arbeidet

3.4.2 Livsforsikring - Artikkel 17 Direktiv 90/619/EØF

Artikkel 17 endrer artikkel 15 nr. 1 første punkt i 2. livsforsikringsdirektiv (Rådsdirektiv 90/619/EØF, nå artikkel 35 nr. 1 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 2002/83/EF av 5. november 2002 om livsforsikring, som inneholder en sammenskriving av alle livsforsikringsdirektivene). Forbrukerens rett til å si opp en livsforsikringsavtale utvides til 30 dager fra det tidspunktet hun eller han blir underrettet om at avtalen er inngått. Etter forsikringsavtaleloven § 12-3 kan forsikringstakerne ved livsforsikring når som helst avbryte et løpende forsikringsforhold. Det anses derfor ikke nødvendig å endre reglene i forsikringsavtaleloven.

3.5 Tilsyn, sanksjoner og tvisteløsning

3.5.1 Tilsyn og offentligrettslige sanksjoner

Etter artikkel 13 skal medlemsstatene sørge for at det finnes egnede og effektive midler til å sikre at bestemmelsene i direktivet blir etterlevd til beste for forbrukerne, herunder at det skal være adgang til å bringe klager inn for domstolene eller for forvaltningsorganer.

Markedsføringsloven (lov 16. juni 1972 nr. 47) (mfl.) og tilsynet som Forbrukerombudet etter loven fører med standardvilkår og markedsføringstiltak, vil være av betydning for lovforslaget. Dersom en tjenesteyter ikke oppfyller opplysningsplikten etter loven, eller standardkontraktene inneholder avtalevilkår som er i strid med loven, kan Forbrukerombudet ta opp saken. En rekke saker tas opp av Forbrukerombudet på bakgrunn av klager fra forbrukere, Forbrukerrådet eller andre organisasjoner.

Bestemmelsene i angrerettloven vil være spesialregler i forhold til markedsføringsloven for så vidt gjelder regler om opplysningsplikt, markedsføring og avtalens innhold. Markedsføringslovens bestemmelser vil supplere angrerettloven. For eksempel vil en ved vurderingen av om det er gitt tilstrekkelig veiledning etter mfl. § 3 se hen til bestemmelsene om opplysningsplikt i angrerettloven. I forhold til mfl. § 1 er det såkalte lovstridsprinsippet slått fast gjennom praksis. I dette ligger det at en handling som er i strid med spesiallovgivning gitt ut fra forbrukerhensyn, også vil finnes urimelig etter markedsføringsloven § 1. I forarbeidene til § 9 a om forbud mot urimelige avtalevilkår er det klart uttalt at avtalevilkår som strider mot preseptorisk (ufravikelig) lovgivning, vil være urimelige og i strid med markedsføringsloven § 9 a. Også avtalevilkår som avviker fra fravikelige lovregler vil etter omstendighetene kunne være i strid med denne bestemmelsen.

I første rekke søker Forbrukerombudet å finne frivillige løsninger gjennom dialog. Dersom dette ikke fører fram kan markedsføringslovens sanksjonssystem benyttes. Det mest praktiske er at det blir truffet vedtak om forbud mot en handling eller avtalevilkår, enten av Forbrukerombudet eller ved at saken bringes inn for Markedsrådet. Dersom handlingen gjentas i strid med vedtaket utferdiger Forbrukerombudet forelegg om tvangsgebyr. Vedtas ikke tvangsgebyret av den næringsdrivende, skal Forbrukerombudet reise søksmål for å få fastsatt plikten til å betale tvangsgebyret.

En rekke av informasjonsbestemmelsene tilsvarer krav som allerede i dag finnes i spesiallovgivningen. Kredittilsynet har en svært viktig oppgave med tilsyn etter forskjellige regelverk. Kredittilsynet er ikke et ordinært klageorgan for forbrukere på noen av tilsynsområdene og behandler ikke enkeltstående sivilrettslige tvister. Likevel er det av interesse for Kredittilsynet å motta opplysninger om kritikkverdige forhold ved enheter som er under deres tilsyn. Dette gjelder spesielt saker som kan berøre flere og som kan ha prinsipiell interesse, idet dette også kan berøre det offentligrettslige regelverket.

Etter departementets vurdering ivaretar de ordningene som finnes i dag mht. offentlig tilsyn og sanksjoner, kravene i direktivet. Det vises også til at både forbrukerorganisasjoner og andre kan bringe saker om overtredelse inn for Forbrukerombudet eller for domstolene.

Det foreslås heller ikke direkte straffesanksjonering av noen av bestemmelsen i angrerettloven, da markedsføringslovens regler om tvangsgebyr og straff indirekte vil komme til anvendelse.

Justisdepartementet uttaler:

«Etter vårt syn må det kontroll- og sanksjonssystem som i dag eksisterer, sies å være tilstrekkelig for å ivareta forbrukernes interesser.»

Forbrukerombudet uttaler:

«Jeg ser at departementet legger til grunn at kravene i artikkel 13 om at medlemsstatene skal sørge for at det finnes egnede og effektive midler til å sikre bestemmelsene i direktivet blir etterlevd til beste for forbrukerne, ivaretas gjennom de ordninger som finnes i dag mht. offentlig tilsyn og sanksjoner. Departementet viser her til den myndighet Forbrukerombudet er tillagt gjennom markedsføringsloven og den tilsynsfunksjonen Kredittilsynet har etter forskjellige regelverk. Jeg er enig med departementet i at den løsning som allerede finnes er hensiktsmessig og at direktivet ikke medfører behov for å foreta endringer på dette punktet.»

3.5.2 Sivilrettslige virkninger av manglende etterlevelse

Direktivet og departementets vurderinger i høringsnotatet

Etter artikkel 11 skal medlemsstatene fastsette passende sanksjoner i de tilfellene der bestemmelsene ikke blir etterlevd. Det kan herunder fastsettes at forbrukeren når som helst kan oppheve en avtale kostnadsfritt og uten å betale «bot». Begrepet er noe upresist, men refererer til en negativ sanksjon som følge av opphevelsen av avtalen, jf. «bod» i den danske versjonen og «penalty» i den engelske versjonen av direktivet. Bestemmelsen må fortolkes slik at forbrukeren ikke kan pålegges å betale et ekstra vederlag for selve opphevelsen, dvs. som «straff» eller for å dekke tjenesteyterens utgifter til avvikling av avtalen.

Enkelte av bestemmelsene i forslaget har sivilrettslige virkninger, for eksempel ved at angrefristen ikke starter å løpe dersom opplysningsplikten ikke er oppfylt, jf. § 22 a annet ledd. I tillegg er det slik at dersom tjenesteyteren ikke har opplyst om hva forbrukeren må regne med å betale ved bruk av angreretten, kan det ikke kreves noen betaling for tjenester som allerede er levert på det tidspunktet angreretten benyttes, jf. § 22 c tredje ledd. Dette har selvsagt bare betydning i de tilfellene der det faktisk er en angrerett.

Departementet vurderte i høringsnotatet om det bør innføres andre sanksjoner, som for eksempel ugyldighet ved manglende oppfyllelse av opplysningsplikten. Dersom det er opplysninger som har vesentlig betydning, vil ugyldighet kunne være aktuelt etter alminnelige avtalerettslige prinsipper, uavhengig av om det er angrerett på tjenesten etter angrerettloven. Etter departementets vurdering ville bestemmelsene i loven om forlenget angrefrist, bortfall av rett til å kreve betaling og alminnelige prinsipper om ugyldighet være tilstrekkelig, sett i sammenheng med sanksjonssystemet i markedsføringsloven og den muligheten som finnes til utenrettslig tvisteløsning for forbrukerne.

Høringsinstansenes syn og departementets vurderinger

Justisdepartementet uttaler:

«Etter vårt syn må det kontroll- og sanksjonssystem som i dag eksisterer, sies å være tilstrekkelig for å ivareta forbrukernes interesser. Vi er derfor enige i at det her ikke bør innføres sivilrettslige sanksjoner, eksempelvis ved bruk av ugyldighet, ved brudd på opplysingsplikten. Generelt sett bør en vise tilbakeholdenhet med å gi lovbestemmelser med et slikt innhold, blant annet fordi det ikke er gitt at dette vil være effektivt eller hensiktsmessig for forbrukeren.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon uttaler i brev 3. juli 2003:

«Artikkel 11 annet ledd om sanksjoner inneholder en slik «kan» bestemmelse som bør omtales særskilt i høringsnotatet. FNH ser en del betenkeligheter ved å innføre en slik regel. Den vil fort kunne bli ubalansert. Dersom det blir aktuelt å vurdere å gi forbruker anledning til når som helst å oppheve en avtale kostnadsfritt, så må dette etter vår vurdering i tilfelle reguleres nærmere for å søke å oppnå en fornuftig balanse mellom plikter, rettigheter og aktsomhet. For det første bør en slik regel begrense forbrukeres mulighet til å heve avtalen til de mer alvorlige brudd på institusjonens plikter. Ikke enhver forsømmelse bør gi forbrukeren anledning til å heve kostnadsfritt. Det bør ikke være slik at forbrukeren står fritt til å heve avtalen til enhver tid fordi institusjonen har gjort seg skyldig i en formalfeil som ikke å tilstrekkelig opplyse om muligheten til å angre innen 14/30 dager. Det må videre stilles krav til kausalitet. Det må være en viss årsakssammenheng mellom institusjonens forsømmelse og forbrukerens ønske om å gå fra avtalen. Det kan ikke ses helt bort fra forbrukerens forhold. Denne bør for eksempel ikke høres med påstander om mangelfulle opplysninger om et produkt dersom vedkommende er kjent med de faktiske forhold. Vi viser i denne sammenheng til de avveininger lovgiver har kommet til i finansavtaleloven § 48 femte ledd, som for øvrig gjelder på et svært begrenset område. Vi må videre unngå at vi ender opp i en situasjon der institusjonen ikke kan kreve seg betalt for en tjeneste som det ikke er opplyst om prisen på, selv om tjenesten vitterlig er levert. En viss forholdmessighet må det kunne stilles forventinger om. Det vises videre til den retten forbrukeren allerede har til å si opp avtalen. Se for eksempel forsikringsavtaleloven §§ 3-2 og 12-3.»

Forbrukerrådet og Forbrukerombudet mener at løsningen med at manglende oppfyllelse av opplysningsplikten medfører forlenget angrefrist er god, men ønsker i tillegg regler om ugyldighet og erstatning i angrerettloven.

Forbrukerrådet uttaler i sitt brev av mai 2003:

«Når det gjelder ytterligere sivilrettslige sanksjoner er Forbrukerrådet av den oppfatning at det ikke er hensiktsmessig med en generell ugyldighetsregel knyttet til overtredelse av opplysningsplikten. Forbrukeren vil som regel være avhjulpet ved at angreretten utvides. I tillegg kommer at en regel om ugyldighet kan virke til forbrukerens ugunst idet forbrukeren, ved en ugyldighetsregel, ikke lenger vil ha noe ubetinget krav om å stå ved avtalen dersom denne er gunstig for ham/henne.

Det vil imidlertid være tilfeller hvor forbrukeren kommer bedre ut med en ugyldighetsregel enn ved bruk av angreretten, fordi forbrukeren ved bruk av angreretten vil kunne være ansvarlig for enkelte kostnader. Dette taler etter Forbrukerrådets mening for en ugyldighetsregel i tilfeller hvor vesentlige opplysninger, f. eks. om kostnadene ved tjenesten, er holdt tilbake. En ugyldighet på dette grunnlag vil i mange tilfeller foreligge allerede etter alminnelige avtalerettslige regler. Forbrukerrådet mener imidlertid at det er grunn til å gi en uttrykkelig bestemmelse om ugyldighet, når vesentlige opplysninger ikke er gitt, i loven.

Når det gjelder overtredelser av opplysningsplikten for de avtaler som er unntatt angrerett, vil forbrukeren dog ikke være avhjulpet med en forlenget angrerett. Forbrukerrådet mener dette er særlig uheldig der hvor tjenesteyteren ikke har opplyst om en eventuell risiko som foreligger ved tjenesten. Forbrukerrådet mener derfor at direktivets art. 3, 1 ledd nr. 2)c) bør kombineres med en erstatningsplikt for det tap forbrukeren eventuelt lider som følge av at han/hun kjøper tjenesten i stedet for å la pengene stå der hvor de sto før kjøpet. Mangelen på opplysninger om risiko ved enkelte typer finansielle tjenester har vært et reelt problem, noe blant annet antallet saker i Bankklagenemnda de siste årene har vist. Forbrukerrådet mener derfor det er et reelt behov for en regel om erstatningsplikt knyttet til art. 3, 1 ledd nr. 2)c). Et slikt erstatningsansvar må for å ha den tilsiktede virkning være et objektivt ansvar. En slik regel vil etter Forbrukerrådets mening være en rimelig og effektiv sanksjon, jf.. direktivets art. 11, idet det dreier seg om helt sentrale opplysninger for forbrukeren og fordi det ikke vil være noen stor byrde for tjenesteyteren å dokumentere at disse opplysningene er gitt.»

Forbrukerombudet uttaler om spørsmålet:

«Jeg er også enig med departementet i at manglende oppfyllelse av opplysningsplikt forut for avtaleinngåelse kan medføre ugyldighet etter alminnelige avtalerettslige prinsipper. Jeg mener likevel at bestemmelsen om at manglende opplysningsplikt kan medføre at avtalen blir ugyldig bør inntas i selve loven, slik at dette fremstår klart både for de næringsdrivende og for forbruker. I tillegg bør det som jeg har nevnt i mitt brev av 14.05.03 til departementet, etter mitt syn inntas en bestemmelse i loven om at overtredelse av plikten til å opplyse om de forhold som angis i direktivets artikkel 3 nr. 1 litra 2 punkt c kan medføre erstatningsansvar for den næringsdrivende. Dette vil være i overensstemmelse med den praksis man allerede har i norsk rett om at mangelfull rådgivning kan være erstatningsbetingende.»

Departementet vil ikke foreslå noen særskilte regler om ugyldighet og erstatning. Det vises til det som er anført om at anvendelse av alminnelige avtalerettslige prinsipper vil kunne medføre ugyldighet og krav om erstatning. En generelt utformet bestemmelse i loven vil etter departementets vurdering uansett ikke kunne gi den nødvendige veiledning om når dette kan være aktuelt. Departementet har også lagt vekt på at det på at det på dette området finnes en god ordning, Bankklagenemnda, både for tvisteløsning for forbrukerne og for å få avklart hvilket ansvar brudd på opplysningsplikten kan medføre.

3.5.3 Tvisteløsning

I artikkel 14 i direktivet heter det:

  1. «Medlemsstatene skal fremje innføringa eller utviklinga av føremålstenlege og effektive framgangsmåtar for utanrettsleg handsaming av klager og tvistar med sikte på å løyse forbrukertvistar om fjernsal av finansielle tenester.

  2. Medlemsstatane skal særleg oppmuntre dei organa som har ansvaret for utanrettsleg tvisteløysing, til å samarbeide om løysing av tvistar over landegrensene om fjernsal av finansielle tenester.»

Gjeldende rett og eksisterende ordninger

Tvister som oppstår knyttet til de gjeldende bestemmelsene om finansielle tjenester i angrerettloven (angrerett ved telefonsalg), kan bringes inn for Forbrukertvistutvalget (FTU). FTU er et uavhengig forvaltningsorgan som kan fatte vedtak med bindende virkning i tvister som faller under utvalgets virkeområde, jf. lov om behandling av forbrukertvister av 28. april 1978 nr. 18. Dersom et FTU-vedtak ikke bringes inn for domstolene innen fire uker, får det retts- og tvangskraft.

Forbrukertvistutvalget er notifisert som utenrettslig tvisteløsningsorgan etter EU-rekommandasjon 98/257/EF om prinsipper som gjelder for organer med ansvar for utenrettslig tvisteløsning på forbrukerområdet, og utgjør dermed en del av EEJ-Net, som er det europeiske nettverket for utenrettslig løsning av forbrukertvister. Nettverket ble etablert i 2001 for å gjøre det mulig for forbrukere i ett EØS-land å få behandlet tvist med en næringsdrivende i et annet EØS-land gjennom utenrettslige tvisteløsningsordninger. I hvert land er det opprettet et såkalt Clearing House (i Norge er dette Forbrukerrådet) som bistår forbrukerne med å få tilrettelagt og oversatt klagen til språket i det landet klagen skal sendes til. Klagen sendes så til Clearing House i den næringsdrivendes land, som formidler den videre til det aktuelle utenrettslige tvisteløsningsorganet.

Viktige tvisteløsningsinstanser for finansielle tjenester er Bankklagenemndaog Forsikringsskadenemnda. Begge nemndene er opprettet etter avtale mellom bransjeorganisasjoner og Forbrukerrådet.

Bankklagenemnda er etablert av Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH), Sparebankforeningen, Finansieringsselskapenes Forening, Verdipapirfondenes Forening (fra 2002) og Forbrukerrådet. Bankklagenemndas vedtekter er godkjent av Justisdepartementet, jf. finansavtaleloven § 4. Er nemnda kompetent, har kunden krav på å få sin klage behandlet. Etter finansavtaleloven § 5 skal en finansavtale med forbrukere inneholde opplysninger om Bankklagenemnda. Etter samme bestemmelse kan en forbruker ikke fraskrive seg adgangen til å kreve nemndsbehandling. Nemnda kan behandle tvister som springer ut av kontraktsforhold mellom forbruker og tjenesteyter. Nemnda behandler tvister med tjenesteytere som er tilsluttet en av organisasjonene som er part i nemndsavtalen. Den behandler også tvister med aktører som ikke er medlem av en av disse organisasjonene, men som har sluttet seg til ordningen individuelt.

Forsikringsskadenemnda er etablert av Finansnæringens Hovedorganisasjon, Næringslivets Hovedorganisasjon og Forbrukerrådet. Etter forsikringsavtaleloven har kunden krav på å få opplyst om adgang til nemndbehandling ved eventuelle tvister. Nemnda vurderer spørsmål om forståelse av vilkår eller lovgivning av betydning for å løse konkrete tvister med forsikringsselskapene.

Felles for Bankklagenemnda og Forsikringsskadenemnda er at avgjørelsene er rådgivende for partene. Nemndene deltar i FIN-Net, det europeiske nettverket for utenrettslige tvisteløsningsordninger i forbrukertvister om finansielle tjenester. Selv om ikke nemndenes kompetanse er knyttet opp til angrerettloven, må det antas at nemnda har kompetanse til å behandle saker knyttet til lovens regler om finansielle tjenester ut fra sine mandat. Bankklagenemnda behandler imidlertid ikke klager på Den norske stats Husbank eller Statens lånekasse for utdanning, og heller ikke på visse typer tjenester som fondsmegling.

Den norske stats Husbank og Statens lånekasse for utdanning har egne klagenemnder. Klagenemnda i Lånekassen blir oppnevnt av Utdannings- og forskningsdepartementet. Nemnda har tre medlemmer og ledes av en jurist. Vedtak i Lånekassen kan innklages til nemnda, for eksempel avslag på søknad om betalingsutsettelse, avslag på lånesøknader og avslag på søknad om ettergivelse. Husbankens klagenemnd oppnevnes av Kommunaldepartementet og har tre medlemmer. Husbankens vedtak om tildeling, utmåling, avvisning og avslag på lån eller tilskudd kan påklages til klagenemnda. Mens Forbrukertvistutvalget og Bankklagenemnda kun behandler privatrettslige tvister, er mandatene for Husbanken og Lånekassens nemnder avgrenset til offentligrettslige forhold. I denne sammenheng blir ikke et forhold, for eksempel vilkår knyttet til tilskudd, ansett for å være privatrettslig, selv om det er formalisert i en avtale.

Det skal også bemerkes at visse typer tjenester, som fondsmegling, ikke behandles av Bankklagenemnda. Slik klager kan imidlertid bringes inn for Norges Fondsmeglerforbunds Etiske råd.

Departementets vurderinger og spørsmål i høringsnotatet

Dersom det ikke gjøres noen endringer i regelverket om behandling av forbrukertvister, vil Forbrukertvistutvalget ha kompetanse til å behandle tvister også etter de nye reglene om finansielle tjenester ettersom henvisningen i forbrukertvistloven gjelder generelt tvister knyttet til angrerettloven. Tilsvarende vil både Bankklagenemnda og Forsikringsskadenemnda også behandle tvister etter reglene i angrerettloven, med de begrensningene som er nevnt ovenfor.

Departementet ba derfor spesielt om høringsinstansenes synspunkter på hvordan tvisteløsning for fremtiden bør innrettes.

  • En mulighet er å legge opp til at nemndene behandler tvister i henhold til den kompetansen de allerede har i dag, og at Forbrukertvistutvalget fortsetter å ha generell kompetanse.

  • En annen mulighet er å begrense Forbrukertvistutvalgets kompetanse til de sakene som ikke kan behandles i nemndene.

  • En tredje mulighet, som kan være aktuell uavhengig av om man velger første eller andre alternativ over, er at nemndenes kompetanse utvides. Dette er et spørsmål som primært må vurderes av de som har etablert og «eier» nemndene, dvs. Forbrukerrådet og bransjeorganisasjonene, samt aktuelle samarbeidspartnere.

Høringsinstansenes synspunkter

Landsorganisasjonen i Norge mener spørsmålet bør overlates til eierne av nemndene.

Finansieringsselskapenes Forening, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Finansdepartementet, Kredittilsynet, Den Norske Advokatforening og Sparebankforeningen mener at tvister bør behandles av Bankklagenemnda og Forsikringsskadenemnda. Den Norske Advokatforening, Sparebankforeningen, Kredittilsynet og Finansdepartementet gir også uttrykk for at FTU kun bør ha kompetanse i de tilfellene der en sak ikke kan behandles av nemnda. Flere av høringsinstansene viser til muligheten for at andre kan slutte seg til avtalen om Bankklagenemnda. Finansnæringens Hovedorganisasjon uttrykker at de er positiv til å legge til rette for forhandlinger med aktører som i dag ikke er med. Sparebankforeningen tar forbehold om utfallet av forhandlingene. Verdipapirfondenes Forening har ikke noe imot at Bankklagenemndas kompetanse utvides, forutsatt at partene slutter seg til ordningen og dekker merkostnadene.

Forbrukerombudet uttalte i sitt brev av 14. mai 2003:

«Det bør legges opp til at forbrukere kan klage til Bankklagenemnda og Forsikringsskadenemnda dersom det oppstår sivile tvister i forbindelse med fjernsalg av finansielle tjenester. Dette forutsetter imidlertid at Bankklagenemnda og Forsikringsklagenemnda gis kompetanse også i saker der innklagede ikke er medlem i nemnden.»

Forbrukerrådet mener FTU og nemndene må ha parallellkompetanse.

Forbrukertvistutvalget legger til grunn at det neppe vil være noe formelt til hinder for at en og samme tvist vil kunne behandles både av nemndene og av Forbrukertvistutvalget. Utvalget foreslår at avgjørelsene fra nemndene i saker om finansielle tjenester etter angrerettloven gis retts- og tvangskraft, for å vinne erfaring med slike vedtak på et begrenset område av nemndenes kompetanse.

Kredittilsynet uttaler:

«Kredittilsynet antar at det bør gjøres enkelte endringer i regelverket for behandling av forbrukertvister, slik at Forbrukertvistutvalget kun vil ha kompetanse til å behandle de saker som ikke kan behandles i for eksempel Bankklagenemnda og Forsikringsklagenemnda. En slik løsning vil være å foretrekke med bakgrunn i at en vil få et oversiktlig system, og unngå eventuell dobbeltbehandling med mulig forskjellig praksis som resultat.»

Finansdepartementet slutter seg til Kredittilsynet og legger vekt på at det er viktig å utnytte den fagkompetansen som ligger i de ulike tvisteløsningsorganene og å unngå dobbeltbehandling.

Den Norske Advokatforening uttaler:

«Forbrukerne har i dag ulike tvisteløsningsorganer når det gjelder klager over fjernsalg av finansielle tjenester; Forbrukertvistutvalget, Bankklagenemnda, Forsikringsklagenemnda og Etisk råd i Fondsmeglerforbundet. De ulike spesialorganene er bredt sammensatt, og etter utvalgets oppfatning synes det tilstrekkelig at en klage kan behandles i ett av organene, således at det ikke synes nødvendig at også Forbrukertvistutvalget behandler disse. Forbrukertvistutvalgets kompetanse kan således avgrenses mot de øvrige klageorganene.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) uttaler blant annet:

«FNH mener at klager på finansielle tjenester etter angrerettloven bør behandles av de etablerte klageordninger på finanssektoren. Det vil være uheldig og sløsing med samfunnets ressurser om også Forbrukertvistutvalget skal behandle slike tvister. Et tosporet system vil også kunne medføre at kundene velger den klagenemnd der de statistisk sett oppnår best resultat for sin sak.»

FNH viser også til at:

«(...) Bankklagenemnda gjennom vedtektsendringer allerede har åpnet for at finansinstitusjoner (også offentlige institusjoner) som ikke er medlem av en de nevnte næringsorganisasjonene, kan få behandlet tvister i Bankklagenemnda i kraft av en tilslutningsordning. For øvrig er FNH innstilt på å legge til rette for at alle tvister vedrørende finansielle tjenester som springer ut av angrerettloven skal kunne behandles av de to nemndene, herunder omsetning av finansielle instrumenter, jf. punktet ovenfor om fondsmegling.»

Sparebankforeningen uttaler:

«Dersom en ikke innfører spesielle regler, vil tvister om fjernsalg av finansielle tjenester som regel kunne behandles av både Forbrukertvistutvalget (FTU) og av Bankklagenemnda.

Etter vårt skjønn vil det være uheldig med en slik parallellkompetanse. Tvistene bør som hovedregel behandles av det organ som har best kompetanse mht. tjenestene, det vil i denne sammenhengen si Bankklagenemnda. Ved parallellkompetanse risikerer en også at det over tid avtegner seg litt ulik praksis i de to organene, og at forbrukeren kan spekulere i dette ved å bringe tvisten inn for det mest «forbrukervennlige» organet. Endelig nevner vi at klager over fjernsolgte finansielle tjenester etter forholdene kan ha flere klagegrunner, som refererer seg dels til angrerettloven og dels til finansavtaleloven. Slike sammensatte klager bør åpenbart behandles av ett organ, dvs. av Bankklagenemnda.

Bankklagenemnda bør også sett fra forbrukernes side være et meget velegnet klageorgan: Av nemndas fem representanter har forbrukersiden to, og den nøytrale lederen har alltid vært hentet fra Universitetet, juridiske professorer som har nytt stor respekt fra begge sider.

Vi tilrår derfor at FTU's kompetanse med hensyn til klager over fjernsalg og dørsalg av finansielle tjenester avgrenses mot saker hvor Bankklagenemnda har kompetanse.

Med hensyn til det forhold at klager mot Husbanken og Statens lånekasse for utdanning ikke hører inn under Bankklagenemnda, nevner vi at det etter Hovedavtalen om klagenemnd for forbrukere i banksaker, inngått mellom organisasjoner på finans- og forbrukersiden, er adgang til å inngå avtale om nemndsbehandling også med enkeltinstitusjoner. Det er derfor mulig for Husbanken og Lånekassen å ta initiativ til forhandlinger her, i så fall selvsagt om generell kompetanse for Bankklagenemnda om behandling av klagesaker mot dem, uten at vi derved har gitt noe signal om utfallet av eventuelle forhandlinger her.»

Forbrukertvistutvalget uttaler:

«Plassering av de nye reglene i angrerettsloven vil medføre at tvister om reglene vil omfattes av FTUs kompetanse, jfr. forbrukertvistlovens § 1 første ledd bokstav c). Samtidig vil tvister om finansielle tjenester i stor utstrekning kunne bringes inn for Bankklagenemnda (BKN) og Forsikringsskadenemnda (FSN) i henhold til de regelverk som gjelder for disse nemndene. Det vil neppe være noe formelt til hinder for at en og samme tvist vil kunne behandles både av BKN/FSN og av FTU.

Forbrukertvistutvalget har i høringsuttalelse til Justisdepartementet av 30. juli 2004 om bl. a. lovregulering av strømavtaler til forbrukere tatt til orde for at en egen klagenemnd for slike saker (Elklagenemnda) bør få sin kompetanse gjennom regelen i forbrukertvistlovens § 14. I høringsuttalelsen gir vi uttrykk for følgende:

«Vi mener at nærværende lovreform gir en god anledning til å vinne erfaring med § 14, ved at elklagenemnda gis myndighet til å fatte vedtak med virkning som dom. Det dreier seg om en velorganisert bransje med presumptivt seriøse aktører på tilbydersiden. Det er opplyst i arbeidsgruppens utredning at antallet saker som ble avgjort av nåværende elklagenemnd i 2002, var 59, noe som tilsier en oversiktlig saksmengde som bør være godt egnet til å vinne erfaring med retts- og tvangskraftige vedtak utenfor FTU selv. Det er videre opplyst i utredningen at nemndas avgjørelser stort sett respekteres av energiforetakene, uten at det er oppgitt tall for dette. Heller ikke i dette perspektivet synes det å være dramatisk om nemnda gis adgang til å fatte vedtak med virkning som dom. Hvis man velger å videreføre en særskilt klagenemnd på dette området, er det derfor vår anbefaling at nemnda etableres i medhold av forbrukertvistlovens § 14.»

Selv om forholdene i finanssektoren til dels vil være annerledes enn i kraftsektoren, vil vi gjøre gjeldende tilsvarende synspunkter på behandling av tvister om finansielle tjenester som i utgangspunktet omfattes av FTUs kompetanse. Vi står overfor to vel etablerte klagenemnder, med stor kompetanse på sine områder. Vi har å gjøre med seriøse aktører på bransjesiden. En ulikhet fra kraftsektoren er at det i dag er et visst antall uttalelser i forbrukerens favør som ikke godtas av forbrukerens motpart. Særlig synes dette etter foreliggende opplysninger å gjelde for FSN. Dette bør ikke være til hinder for at man bør benytte den anledningen som nå foreligger, til å vinne erfaring med retts- og tvangskraftige vedtak fra BKN og FSN, i en begrenset sektor av nemndenes arbeidsområde. Det kan tvert imot gi en mulighet til å se hvordan eksigible vedtak fungerer på et område hvor det - sett fra forbrukerens synspunkt - vil være behov for dette. Det er ikke mulig på forhånd å ha noen mening om antallet saker om de nye reglene i angrerettloven.»

Finansieringsselskapenes Forening uttaler:

«Etter vår oppfatning bør klager på finansielle tjenester generelt behandles av de spesielle tvisteorganer som er etablert på de respektive fagområder. Dette må også gjelde klager som utspringer av fjernsalg eller salg utenfor fast utsalgssted.»

Forbrukerrådet uttaler:

«Forbrukerrådet mener at Forbrukertvistutvalget bør behandle tvister vedrørende opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg av finansielle tjenester på lik linje med tvister etter andre avtaler som faller inn under angrerettlovens virkeområde. Forbrukertvistutvalgets vedtak får virkning som en dom, og forbrukeren får således tvangsgrunnlag for eventuelle krav mot tjenesteyteren. For forbrukeren er dette en klar fordel i forhold til nemndsvedtak i bankklagenemnda eller forsikringsklagenemndene som kun er rådgivende.

Videre mener Forbrukerrådet at hensynet til et helhetlig system taler for at Forbrukertvistutvalget også skal behandle saker vedrørende angrerett på avtaler om finansielle tjenester på lik linje med angrerett på andre tjenester eller varer. Forbrukerrådet kan heller ikke se at det er noen grunn til å unnta tvister om angrerett på avtaler om finansielle tjenester fra behandling i Forbrukertvistutvalget bare fordi det finnes klagenemnder innenfor bransjen. Dette er i dag situasjonen for flere andre bransjer hvor forbrukeren kan klage til Forbrukertvistutvalget selv om det finnes en bransjenemnd, eksempler er eiendomsmeglingstjenester eller hvitevarer.»

Departementets vurderinger og forslag

Departementet tar utgangspunkt i at forbrukerne skal ha tilgang til enkel, rimelig, hurtig, nøytral og kvalitativt god tvisteløsning. Både nemndene og Forbrukertvistutvalget er gode og velfungerende ordninger, som ivaretar disse hensynene.

Departementet mener samarbeidet mellom bransjen og Forbrukerrådet om klagenemnder er svært positivt og fungerer bra. Det er også et viktig prinsipp at kostnadene ved å løse tvister som utgangspunkt skal bæres av de næringsdrivende. På denne måten pulveriseres kostnadene slik at det aktuelle forbrukerkollektivet bidrar til finansiering av behandling av de tvistene som den enkelte forbruker, mer eller mindre tilfeldig, opplever. Forbrukertvistutvalget er på sin side finansiert over statsbudsjettet. Departementet har merket seg at tre av de fire avtalepartene på bransjesiden i Bankklagenemnda uttaler at de er åpne for at nemndas kompetanse utvides.

Direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester er ikke like klart på alle punkter. Samtidig er det slik at finansielle tjenester er til dels kompliserte produkter, og utviklingen av nye, til dels sammensatte, produkter skjer raskt. Det vil derfor fort kunne oppstå tolkningsspørsmål der det vil være en fordel med spesialkompetanse på feltet. Departementet vurderer det derfor som ønskelig at flest mulig tvister kan behandles av Bankklagenemnda eller Forsikringsskadenemnda som har slik spesialkompetanse.

Flere av høringsinstansene påpeker at parallellkompetanse for FTU og nemndene er uheldig fordi det kan oppstå forskjellig praksis. Så lenge ikke alle tjenesteytere som omfattes av loven er omfattet av nemndenes kompetanse, vil dette kunne skje. Nemndene dekker imidlertid størstedelen av de private aktørene, og det er derfor et lite antall saker det dreier seg om.

Statens lånekasse for utdanning og Husbanken er ikke medlemmer av Bankklagenemnda, men har egne klagenemnder. Tildeling av lån mv. regnes som enkeltvedtak og følger forvaltningslovens system med klage til overordnet organ, dvs. klagenemndene. Disse tvistene bør derfor etter departementets oppfatning også unntas fra Forbrukertvistutvalgets kompetanse.

Slik forbrukertvistloven lyder i dag, vil Forbrukertvistutvalget i utgangspunktet ha kompetanse i alle saker knyttet til angrerettloven, jf. § 1 første ledd bokstav c. I § 14 er det imidlertid en hjemmel som gir mulighet for Barne- og familiedepartementet til å godkjenne at klager som ellers faller inn under Forbrukertvistutvalgets kompetanse, i stedet skal behandles av en nemnd. Det vil i første omgang være aktuelt å fastsette at tvister som kan behandles i Bankklagenemnda, Forsikringsskadenemnda, Lånekassens klagenemnd og Husbankens klagenemnd, unntas. Disse nemndene omfatter til sammen størsteparten av tjenesteytersiden.

Forslaget innebærer at tvister som faller inn under de klagenemndene som godkjennes av Barne- og familiedepartementet etter forbrukertvistloven, skal behandles av disse nemndene. Forbrukertvistutvalget behandler øvrige saker, dvs. hovedsakelig saker med tjenesteytere som ikke er tilsluttet nemndene.

Hjemmelen i forbrukertvistloven § 14 er knyttet til bransjenemnder. Det foreslås derfor en endring av ordlyden i bestemmelsen, slik at adgangen til godkjenning gjelder klagenemnder generelt. Dette medfører at også Lånekassens klagenemnd og Husbankens klagenemnd kan godkjennes. Forholdet mellom ulike nemnder og Forbrukertvistutvalget med hensyn til fordeling av kompetanse vil bli vurdert på generelt grunnlag ved en eventuell fremtidig gjennomgang av tvisteløsning på forbrukersektoren.

Departementet vil også knytte noen kommentarer til forslaget fra Forbrukertvistutvalget, som foreslår at det etableres en prøveordning der Bankklagenemndas vedtak i saker etter angrerettloven gis retts- og tvangskraft. Å gi nemndas vedtak retts- og tvangskraft krever en grundigere, prinsipiell gjennomgang, som departementet ikke finner det hensiktsmessig å ta nå. Departementet vil i første omgang se hvordan tvisteløsning i saker etter angrerettloven fungerer i praksis etter den foreslåtte ordningen.

3.5.4 Artikkel 15 om bevisbyrde

Etter direktivet artikkel 7 nr. 3 er det et vilkår for tjenesteyters adgang til å kreve betaling for tjenester som er levert før angreretten benyttes, at tjenesteyteren kan godtgjøre at forbrukeren på tilbørlig måte har fått opplysninger om betalingsplikten i samsvar med det som kreves etter direktivet, jf. pkt 3.3.3.2.

Etter artikkel 15 første avsnitt kan medlemsstatene dessuten fastsette at bevisbyrden skal ligge på tjenesteyteren ved vurdering av ulike spørsmål. De spørsmålene som nevnes er om tjenesteyterens opplysningsplikt er oppfylt, om forbrukeren har gitt samtykke til å inngå avtalen og om oppfyllelse av avtalen. I likhet med de andre nordiske land foreslås det ikke noen slike regler om bevisbyrde. Etter departementets vurdering må alminnelige prinsipper for bevisvurdering legges til grunn.

Av artikkel 15 annet avsnitt følger det at avtalevilkår som fastsetter at det påhviler forbrukeren å bevise at tjenesteyteren helt eller delvis har oppfylt sine plikter, skal regnes som et urimelig avtalevilkår slik det er definert i Rådets direktiv 93/13/EØF av 5. april 1993 om urimelige vilkår i forbrukeravtaler. Dette direktivet er gjennomført i norsk rett ved innføring av en ny § 37 i avtaleloven.

Til avtalevilkårsdirektivet er det knyttet en veiledende og ikke uttømmende liste over avtalevilkår som kan betegnes som urimelige. Ved gjennomføringen av direktivet i norsk rett ble ikke listen tatt inn i lovteksten, men omtalt i forarbeidene. Det kan diskuteres om artikkel 15 annet avsnitt kan forstås slik at det nevnte avtalevilkåret bare skal føyes til den veiledende listen i direktivet om urimelige avtalevilkår, slik at avtalevilkåret konkret vil kunne anses som urimelig, eller om bestemmelsen medfører at vilkåret i alle tilfelle skal anses som urimelig. Etter departementets vurdering ville et vilkår om at forbrukeren har bevisbyrden for den næringsdrivendes overholdelse av direktivets regler slik de er gjennomført i norsk rett, være å anse som urimelig etter avtaleloven §§ 36 og 37, og det er derfor ikke nødvendig å innføre nye lovregler.

3.5.5 Artikkel 19 om Direktiv 98/27/EF (forbudsdirektivet)

Artikkel 19 fastsetter at direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester tilføyes i vedlegget til forbudsdirektivet (Europaparlamentets og Rådets direktiv 98/27/EF av 19. mai 1998 om nedlegging av forbod med omsyn til vern av forbrukarinteresser) slik at det finansielle fjernsalgsdirektivet også blir omfattet av forbudsdirektivet. Forbudsdirektivet gir mulighet for å forfølge brudd på flere forbrukerbeskyttelsesdirektiver også der bruddene er grenseoverskridende, dvs. der en tjenesteyter bryter et slikt direktiv med følger for forbrukerne i et annet EØS-land.

Forbudsdirektivet er gjennomført i norsk rett ved bestemmelsene i markedsføringsloven kapittel IIb med tilhørende forskrift 20. desember 2001 nr. 1586 om forbrukernes kollektive interesser. Artikkel 19 i medfører ikke behov for endringer i norsk rett utover at direktivet tilføyes som punkt 12 på listen over direktiver i § 1 i forskriften om forbrukernes kollektive interesser.

3.6 Ikrafttredelse

To av høringsinstansene hadde synspunkter på tidspunktet for ikrafttredelse. Finansnæringens Hovedorganisasjon uttaler:

«FNH har på telefon med departementet fått opplyst at det ved fastsettelse av ikrafttredelsestidspunkt skal tas hensyn til finansnæringens behov for å innrette seg etter de nye reglene, og det ble med alle forbehold antydet omkring 01.03.2005. Selv om dette er regler som i stor grad er gitt ved direktivet, og dermed allerede kjent, så understreker FNH at det her er behov for omfattende tilpasninger i de enkelte institusjoner.»

Sparebankforeningen uttaler:

«Uavhengig av den tid departementet måtte trenge for å utarbeide odelstingsproposisjonen, understreker vi at finansinstitusjonene vil trenge atskillig tid fra loven er vedtatt til den kan tre i kraft, for å utarbeide nødvendige fjernsalgsrutiner, opplysningsstandarder tilpasset de ulike produktene og de ulike fjernsalgsmåtene, mv. Vi ber derfor om å få være i inngrep med departementet før iverksettelsen fastsettes.»

Departementet ser at tjenesteyterne har behov for tid til å tilpasse rutiner for markedsføring og avtaleinngåelse. Direktivets innhold har vært kjent siden vedtakelsen i 2002. Ettersom direktivet delvis er et totalharmoniseringsdirektiv og inneholder relativt få muligheter for unntak eller valg mellom ulike løsninger, må det legges til grunn at det har vært mulig å si i store trekk hvordan de norske reglene vil bli. Departementet har gjort få endringer sammenlignet med forslaget som ble sendt på høring, og eventuelle endringer som kommer i behandlingen i Stortinget, vil også måtte skje innenfor de rammer direktivet og EØS-avtalen setter. Etter departementets vurdering kan tjenesteyterne allerede i stor grad ha lagt til rette for å følge reglene. Med mindre det gjøres omfattende endringer i forslaget under behandlingen i Stortinget, antar departementet at reglene bør kunne tre i kraft 1. juli 2005.

Til dokumentets forside