Ot.prp. nr. 36 (2004-2005)

Om lov om endringer i lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven)

Til innholdsfortegnelse

4 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til endringen i § 2 bokstav a

Gjeldende angrerettlov inneholder i bokstav a et unntak for automatsalg. Selv om det ikke er særlig utbredt i dag, kan det imidlertid tenkes automatsalg av finansielle tjenester, for eksempel salg av reiseforsikring på flyplasser. Ettersom direktivet ikke inneholder noe unntak for denne salgsformen, endres bestemmelsen slik at unntaket ikke omfatter finansielle tjenester.

Til endringen i § 2 bokstav c

Gjeldende angrerettlov inneholder unntak fra lovens virkeområde i § 2 for auksjonssalg. Selv om det ikke forekommer i dag eller umiddelbart er mulig å tenke seg auksjonssalg av finansielle tjenester, endres bestemmelsen slik at finansielle tjenester ikke omfattes av unntaket, for å unngå motstrid med direktivet, ettersom direktivet ikke inneholder noe unntak for disse salgsformene.

Til opphevingen av § 2 bokstav g

Unntaket fra loven for avtaler om finansielle tjenester som inngås ved annet fjernsalg enn telefonsalg oppheves og erstattes av reglene i §§ 7 a og 9 a og bestemmelsene i §§ 22 a-22 d i kapittel 5 A som gjelder alt fjernsalg av finansielle tjenester.

Til opphevingen av § 2 bokstav h

Unntaket i bokstav h for avtaler om investeringstjenester oppheves da det ikke lenger anses å ha noen praktisk betydning. Unntak for slike tjenester ved fjernsalg vil heretter følge av forslaget § 22 b bokstav a. Det er ikke aktuelt med «salg utenfor fast utsalgssted» av slike tjenester, fordi det følger av verdipapirhandelloven § 9-2 syvende ledd at ytelse av investeringstjenester etter verdipapirhandelloven bare kan foretas fra fast forretningssted.

Til ny § 3 a Forholdet til annet regelverk

Bestemmelsen er en presisering av at kravene som stilles til opplysninger og avtalen etter loven her, ikke gjør noen innskrenkninger i det som følger generelt eller særskilt for enkelte avtaletyper etter annen lovgivning eller ulovfestede prinsipper. Bestemmelsen sto opprinnelig i § 9 sjette ledd, men er av så vidt generell karakter at den tas inn i kapittel 1 som en egen bestemmelse.

Til § 6 ny bokstav f

Definisjonen av finansiell tjeneste tilsvarer definisjonen i direktivet, og er ment å være dynamisk og omfatte ikke bare tjenester som tilbys i dag, men også tjenester som utvikles i framtiden. Listen over tjenester som er gjengitt under punkt 3.1.2 gir eksempler på tjenester som er omfattet av begrepet, men er ikke uttømmende.

En presis beskrivelse av begrepet finansielle tjenester er vanskelig å gi ettersom begrepet ikke har noen entydig og allmenngyldig definisjon. Det understrekes at de avgrensninger som gjøres her kun gjelder i forhold til avgrensningen av angrerettlovens anvendelsesområde, og at de ikke vil ha betydning for forståelsen av andre lover.

Det går fram av lovteksten at reglene omfatter tjenester som har karakter av bank-, investerings-, og betalingstjeneste mv. Det følger av dette at loven vil kunne omfatte mer enn for eksempel investeringstjenester slik disse er definert etter verdipapirhandelloven.

Det avgjørende for om en tjeneste er omfattet av angrerettloven, vil være tjenestens karakter og ikke hvem som tilbyr den, selv om det vil kunne ha betydning om tilbyderen er en profesjonell aktør innenfor finanssektoren. Tjenesten må ha med finanser å gjøre, og det finansielle elementet må være hovedelementet i avtalen mellom forbrukeren og tjenesteyteren. Tjenesten må være særskilt priset, jf. også definisjonen av tjenestebegrepet i EØS-avtalen artikkel 37 «...som vanligvis ytes mot betaling».

Etter dette vil følgende tjenester typisk være å anse som finansielle tjenester; opprettelse av innskuddskonto og administrasjon av betalingsoppdrag, tilbud om kreditt tilknyttet en konto eller for å finansiere en forbrukers kjøp av varer eller tjenester. Kjøp av løsøre eller tjenester på kreditt, der kreditt ytes av selgeren eller tjenesteyteren selv (kredittkjøp) anses ikke som en finansiell tjeneste, i motsetning til andre former for finansiering der forbrukeren tar opp lån hos en tredjepart. Fjernsalg av forsikring er omfattet av loven, dette gjelder både skadeforsikring og personforsikring. Når det gjelder individuelle pensjonsforsikringstjenester vil dette typisk være avtaler om individuell pensjonssparing eller pensjonsforsikring, og ikke lovbestemte pensjoner eller pensjonsavtaler som følger med ansettelse. Tjenester som har karakter av investeringstjenester vil være blant annet mottak, formidling og utførelse av ordre fra forbruker i forbindelse med finansielle instrumenter, og tilknyttede tjenester som porteføljeforvaltning. Som betalingstjenester regnes for eksempel tjenester knyttet til overføring av betalingsmidler, utstedelse av betalingskort eller andre betalingsinstrumenter.

Investeringsrådgivning og andre former for finansiell rådgivning vil også kunne være omfattet av reglene om fjernsalg av finansielle tjenester.

Det vises for øvrig til omtalen under punkt 3.1.2.

Til endringen av overskriften i § 7

Overskriften i § 7 endres som følge av at avtaler om finansielle tjenester nå reguleres i § 7 a.

Til opphevingen av § 7 fjerde ledd

Opplysningsplikt ved salg av finansielle tjenester utenfor fast utsalgssted foreslås nå regulert i § 9 c.

Til § 7 a Forhåndsopplysninger ved fjernsalg av finansielle tjenester

Første ledd lister opp hvilke opplysninger forbrukeren skal få før det inngås avtaler om finansielle tjenester.

Det understrekes at informasjonskravene i denne bestemmelsen kun vil være et supplement til den øvrige finanslovgivningen i fjernsalgstilfellene. At opplysninger er gitt i henhold til denne bestemmelsen, fritar ikke tjenesteyteren fra opplysningsplikt etter annet regelverk, jf. også § 3 a.

Opplysningene skal gis i rimelig tid før forbrukeren aksepterer et tilbud fra tjenesteyteren eller før forbrukeren gir et tilbud som er bindende for forbrukeren. I kravet om rimelig tid ligger at forbrukeren skal få mulighet til å sette seg inn i opplysningene før en eventuell avtaleinngåelse. Hvor lang tid dette vil være vil variere etter tjenestens kompleksitet og situasjonen for øvrig.

Tjenesteyteren pålegges ikke plikt til å ta med alle opplysningene nevnt i denne bestemmelsen bokstav a til r i alt markedsføringsmateriell, med mindre markedsføringen er tilrettelagt slik at forbrukeren oppfordres til å inngå en bindende avtale på grunnlag av de mottatte opplysningene. Sendes det ut brev med tilbud som forbrukeren kan akseptere, for eksempel ved å sende inn et svarskjema, skal all informasjonen gis i forbindelse med tilbudet.

Bokstav a krever at forbrukeren får opplysninger om tjenesteyterens navn, organisasjonsnummer og ervervsmessige hovedaktivitet. Der tjenesteyteren ikke har organisasjonsnummer, skal det opplyses om relevant registreringsnummer i et annet handelsregister eller liknende offentlig register. Opplysninger om ervervsmessig hovedaktivitet gir forbrukeren viktig informasjon om i hvilken egenskap den næringsdrivende opptrer. Det er imidlertid ikke krav om noen inngående beskrivelse av virksomheten. Med geografisk adresse menes både adressen der tjenesteyteren er etablert, men også andre geografiske adresser som er relevante for forbrukeren, for eksempel dersom den delen av virksomheten som tilbyr den aktuelle tjenesten har en annen geografisk adresse. Har en tjenesteyter etablert i utlandet en representant som er etablert i Norge, eller der forbrukeren handler med en næringsdrivende som opptrer på vegne av tjenesteyteren, skal de samme opplysningene gis om vedkommende. I tillegg skal det opplyses for forbrukeren i hvilken egenskap denne representanten opptrer, for eksempel som agent eller nasjonal representant. For forbrukere er dette sentrale opplysninger for å kunne kontakte tjenesteyteren.

Bokstav b pålegger videre at det opplyses om eventuelle tilsynsmyndigheter som fører tilsyn med virksomheten. For norske virksomheters tilfelle vil det være Kredittilsynet som er tilsynsmyndighet.

Bokstav c krever en beskrivelse av den finansielle tjenestens viktigste egenskaper. Hva som ligger i dette kravet, vil variere avhengig av hvilken tjeneste det er tale om. Bestemmelsen må tolkes i lys av formålet, som er at forbrukere skal ha de opplysningene som er relevante for kjøpsbeslutningen. Hva som anses som tjenestens viktigste egenskaper og hvor utdypende opplysninger som skal gis, vil dermed avhenge av tjenestens kompleksitet. Opplysningene skal være egnet til å gi forbrukeren et bilde av hvilken tjeneste han eller hun kjøper, og hva som kjennetegner akkurat denne tjenesten. I tillegg følger andre krav til opplysninger om tjenesten av annen lovgivning.

Enkelte typer avtaler, som IPA-avtaler og BSU-avtaler, innebærer særlige skattemessige konsekvenser. For slike avtaler vil opplysningsplikten innebære at det skal gis relevant og viktig informasjon om de skattemessige sidene ved inngåelse av en avtale. Det må opplyses om hvilke konsekvenser utøvelse av angreretten vil få, herunder at det da ikke kan kreves fradrag for innskuddet. Se også punkt 3.3.3.4.

I bokstav d suppleres kravene i bokstav c der tjenesten som tilbys er knyttet til instrumenter som innebærer en særlig risiko. Der det er relevant skal det gis en særskilt opplysning bl.a. om at de tilknyttede instrumentene i seg selv innebærer særlig risiko, eller at transaksjonene som skal utføres innebærer en særlig risiko, eller at prisene svinger utenfor tjenesteyterens kontroll.

Direktivet krever at opplysningene gis i form av en «notice» (engelsk versjon), altså en særskilt opplysning om risikoaspektene ved denne typen tjenester.

Det er etter departementets oppfatning et krav om at det opplyses om de egenskapene ved tjenesten som gjør handelen risikofylt, uten noen inngående forklaring av bakgrunnen for risikoen, eller av tjenestens karakter (sistnevnte skal det redegjøres for i henhold til § 7 a bokstav c).

En selger av aksjefond må etter dette opplyse om at aksjer har en pris som er avhengig av prisutviklingen på børsen(e). Det skal videre opplyses om at prissvingningene er utenfor tjenesteyterens kontroll, og at tidligere kursutvikling ikke kan brukes som indikasjon på framtidig avkastning.

Etter bokstav e skal tjenesteyteren gi forbrukerne informasjon om den samlede prisen som skal betales tjenesteyteren for tjenesten. Med dette menes pris inkludert alle godtgjørelser og kostnader samt alle skatter og avgifter som betales gjennom tjenesteyteren.

Der det er mulig å oppgi en samlet pris for tjenesten, skal det opplyses om totalprisen, samtidig som enkeltelementene i prisen er spesifisert. Dette er for at forbrukeren skal gis et best mulig grunnlag for å vurdere et tilbud før avtaleinngåelse Hvis det ikke kan opplyses om en nøyaktig pris, for eksempel ved salg av aksjer eller annet der kursen varierer, eller der provisjon avhenger av kjøpesummens størrelse, skal det opplyses om utregningsgrunnlaget slik at forbrukerne selv kan regne ut og/eller kontrollere prisen på den finansielle tjenesten. Kravet til prisopplysninger vil dermed være oppfylt dersom det vises til en prisliste, og samtidig angis hvilke elementer på denne listen som skal regnes med i prisen. For så vidt gjelder offentlige skatter og avgifter, må det opplyses om utregningsgrunnlaget for disse. Reglene her gjelder generelt for fjernsalg av alle finansielle tjenester. Regler om hvordan priser på enkelte produkter skal beregnes og presenteres kan også følge av relevant spesialregelverk.

Tjenesteyteren har ikke plikt til å opplyse om kostnader eller avgifter som ikke betales gjennom tjenesteyteren, men forhåndsinformasjonen skal etter bokstav fogså inneholde opplysninger om at det kan finnes andre avgifter eller kostnader som ikke betales via eller pålegges av tjenesteyteren.

Etter bokstav g skal tjenesteyteren også opplyse om eventuell begrenset gyldighet av forhåndsopplysningene om den finansielle tjenesten. Hvis tilbud er av begrenset varighet eller prislistene gjelder til en bestemt dato, skal det opplyses om dette.

Bokstav h gjelder opplysninger om ordninger for betaling og oppfylling av avtalen. Dette vil hovedsakelig være betingelser for betaling og levering eller oppgjør, som for eksempel når og hvordan betaling skal skje, tjenesteyterens fullmakt til å belaste forbrukerens konti og hvor lang tid det vil ta før levering/oppgjør kan skje.

Hvis forbrukerne blir pålagt særlige tilleggskostnader ved å bruke en spesiell form for fjernkommunikasjonsmiddel, skal dette opplyses i henhold til bokstav i. Bestemmelsen tilsvarer § 7 første ledd bokstav g.

Bokstav j pålegger tjenesteyteren opplysningsplikt vedrørende angreretten. Det skal opplyses om det er angrerett eller ikke på den aktuelle tjenesten. Forbrukeren har angrerett ved kjøp av tjenester som ikke er unntatt fra angreretten i henhold til § 22 b. Hvis forbrukeren ikke har angrerett på den aktuelle tjenesten, skal tjenesteyteren opplyse spesielt om dette. Hvis forbrukerne har angrerett skal det for det første gis opplysninger om angrefristens lengde. Angrefristen er 14 dager for de fleste tjenester, men 30 dager for avtaler om livsforsikring og individuelle pensjoner, jf. § 22 a. Fristen begynner å løpe ved det seneste av to tidspunkt; avtaletidspunktet eller når forbrukeren mottar avtalevilkår og opplysninger i samsvar med § 9 a, jf. også § 22 a annet ledd. I tillegg skal det opplyses om vilkår for å bruke angreretten. Dette vil for eksempel være opplysninger om når melding om bruk av angreretten må sendes, jf. § 22 a fjerde ledd, og om at forbrukeren mister angreretten hvis avtalen blir oppfylt på forbrukerens uttrykkelige anmodning, jf. § 22 b første ledd bokstav c. Tjenesteyteren skal også opplyse om hva forbrukeren må påregne å betale hvis angreretten benyttes, som hovedregel den delen av tjenesten som faktisk er levert, jf. § 22 c annet ledd.

Det skal i henhold til bokstav kogså gis praktisk informasjon om hvordan angreretten brukes, blant annet hvor man skal sende melding om bruk av angreretten.

Er det tale om en avtale om en varig eller tilbakevendende finansiell tjeneste og forbrukeren vil bli bundet av avtalen i en viss periode, skal tjenesteyteren etter bokstav l opplyse om avtalens korteste varighet (bindingstid).

Etter bokstav m skal det opplyses hvilke muligheter en avtale om finansielle tjenester vil inneholde for en eller begge parter til å avslutte avtaleforholdet førtidig, for eksempel ved førtidig innfrielse eller den andre partens mislighold. Det skal også opplyses om eventuelle vederlag som pålegges etter avtalen i disse tilfellene.

Der en tjenesteyter kontakter en forbruker, skal tjenesteyteren i henhold til bokstav n opplyse hvilket lands lovgivning som er brukt som grunnlag for å kontakte forbrukeren. I henhold til ehandelsdirektivet skal tjenesteyteren i forbindelse med markedsføringen av sine tjenester delvis forholde seg til myndigheter og regelverk i etableringslandet, delvis i mottakerlandet. Ulike land har for eksempel ulik regulering med hensyn til å kontakte forbrukere i markedsføringsøyemed. Hvilket lands lovgivning som er brukt, har også betydning for hvilket lands myndigheter forbrukeren skal henvende seg til dersom regelverket ikke er fulgt.

I henhold til bokstav o skal det opplyses om eventuelle lovvalgs- eller vernetingsklausuler i en eventuell avtale. Det gjøres oppmerksom på begrensningene i adgangen til å ha særlige lovvalgs- og vernetingsbestemmelser som følger av angrerettloven §§ 4 og 5.

Tjenesteyteren skal etter bokstav p også opplyse om på hvilket eller hvilke språk forhåndsopplysningene og avtalevilkårene er tilgjengelige. Tjenesteyteren må også opplyse på hvilket eller hvilke språk han eller hun, med forbrukerens samtykke, forplikter seg til å kommunisere med forbrukeren så lenge en fjernsalgsavtale varer.

Etter bokstav q skal det gis opplysninger om eventuelle utenrettslige tvisteløsningsordninger som er tilgjengelige for behandling av klager eller tvister i forbindelse med fjernsalgsavtalen, og om hvordan ordningen kan brukes.

Etter bokstav r skal det opplyses om eventuelle garantifond eller erstatningsordninger som ikke er omfattet av direktiv 94/19/EF om innskuddsgarantiordninger og direktiv 97/9/EF om erstatningsordninger for investorer. Det er ikke krav om nærmere opplysninger om selve ordningen.

Annet ledd første og annet punktum inneholder krav til hvordan forhåndsopplysningene skal gis. Opplysningene skal gis på en klar og forståelig måte og i en form som er tilpasset den fjernkommunikasjonsmetoden som benyttes. Dette innebærer at opplysningene må utformes på en slik måte at de kan oppfattes av forbrukerne. Det kan for eksempel ikke forutsettes at forbrukerne kjenner til tjenesteyterens alminnelige forretningsvilkår, og det holder dermed ikke å gi en generell henvisning til disse uten nærmere forklaringer. Opplysningene skal gis på en slik form at de er forståelige på det aktuelle fjernkommunikasjonsmedium. Dersom det ikke er mulig å gi opplysningene på en forståelig form, for eksempel ved tekstmelding til mobiltelefon, må de gis på annen måte - for eksempel på papir. Det skal gå klart fram at det dreier seg om opplysninger med kommersielt formål (markedsføring), samtidig som det tas hensyn til prinsippene for god forretningsskikk, og prinsippene om vern av umyndige, for eksempel mindreårige. Kravene følger for en stor del allerede av gjeldende regelverk, både av reglene for finansielle tjenester, og av markedsføringsloven generelt. Tilsvarende bestemmelse finnes også i angrerettloven § 7 annet ledd.

Annet ledd tredje punktumslår fast at der markedsføringen er rettet til norske forbrukere, skal opplysningene være på norsk. Tjenesteyteren står fritt til å ha opplysningene tilgjengelige også på andre språk enn norsk. Det vises for øvrig til punkt 3.2.9.

Annet ledd fjerde punktumpålegger tjenesteyteren å opplyse i all markedsføring om hvor opplysningene kan fås. Dette innebærer for eksempel at det i en annonse for lån opplyses om en internettadresse eller et telefonnummer hvor opplysningene kan fås. Det vises også til punkt 3.2.2.1.

Tredje ledd gjelder der taletelefoni blir brukt som kommunikasjonsmåte og begrenser tjenesteyters opplysningsplikt. Bestemmelsen gjelder ikke bare telefonsalg slik dette er definert i angrerettloven § 6 bokstav c, men også der telefonsamtalen skjer på forbrukerens initiativ.

Første punktumslår fast at hvis forbrukeren gir sitt samtykke til det, kan selgeren nøye seg med å gi opplysningene som er nevnt i første ledd bokstavene a, c, d, e og j. Dette er opplysninger om tjenesteyteren, om den finansielle tjenestens viktigste egenskaper, om eventuell risiko knyttet til tjenesten, om prisen, om at det kan finnes andre kostnader og om eventuell angrerett. En forutsetning er imidlertid at forbrukeren gir sitt samtykke. Kravet til samtykke vil være oppfylt hvis forbrukeren etter å ha fått de nevnte opplysningene svarer nei på spørsmål om han eller hun ønsker ytterligere informasjon.

I tillegg følger det av markedsføringsloven § 1 fjerde ledd at tjenesteyteren straks skal presentere seg og opplyse om at henvendelsen skjer i markedsføringshensikt.

Etter annet punktumskal forbrukeren uansett informeres om at ytterligere opplysninger er tilgjengelige på oppfordring og hva slags opplysninger det dreier seg om. Forbrukeren kan når som helst ombestemme seg og be om ytterligere opplysninger. Ofte vil det være i begge parters interesse at det gis flere opplysninger enn minimumsopplysningene det er krav om her.

I tredje punktumpresiseres det at bestemmelsen her ikke er et unntak fra reglene i § 9 a om når forbrukeren skal få opplysningene skriftlig. Det vises særlig til redegjørelsen under punkt 3.2.4.3 og de særlige merknadene til § 9 a.

Fjerde ledd inneholder unntak fra opplysningsplikten etter § 7 a der flere separate transaksjoner av samme type er gjennomført mellom de samme partene i løpet av det siste året. Forhåndsopplysningene trenger i disse tilfellene bare å gis til forbrukeren forut for den første avtalen. Alle opplysningene skal gis på nytt dersom det ikke foretas noen ny transaksjon innen ett år. Transaksjonene skal være av «samme type». Veiledende for denne vurderingen vil være om opplysningene til forbrukeren ville være de samme ved begge transaksjoner. Bestemmelsen gjelder generelt for alle avtaler om fjernsalg av finansielle tjenester, men antas å få størst betydning i forhold til avtaler om kjøp eller salg av tjenester med tilknytning til investeringstjenester/finansielle instrumenter. For øvrig vises det til punkt 3.2.5.

Denne særbestemmelsen gjelder der det dreier seg om separate transaksjoner, dvs. de tilfellene der det ikke er noen «innledende avtale» (rammeavtale). En innledende avtale vil for eksempel være en kontoavtale eller en annen avtale som innebærer at det vil foretas transaksjoner mellom partene i avtaletiden, jf. punkt 3.1.4. For eksempel vil ikke en sparekonto uten bevegelse i løpet av et år forplikte banken til å gi nye opplysninger til kontoinnehaver.

Til endringen i § 8

Departementet foreslår at forskriftshjemmelen i § 8 utvides slik at den også gjelder finansielle tjenester.

Til endringen i overskriften til kapittel 3

Departementet foreslår at overskriften endres slik at kapittel 3 avgrenses i forhold til hvordan opplysningene skal gis (skriftlig på varig medium) og ikke når de skal gis (før/ved avtaleinngåelse).

Til endringen i overskriften til § 9

Overskriften endres slik at det går klart fram at bestemmelsen ikke lenger gjelder avtaler om finansielle tjenester.

Til endringen i § 9 første ledd

Det foreslås at ordene «lesbart og lagret på papir eller annet» erstattes med «skriftlig på». Bakgrunnen er at formuleringen vedrørende varig medium skal være den samme som i § 9 a. Det er ikke tiltenkt noen realitetsendring. Når det gjelder forståelsen av varig medium, vises til de spesielle merknadene til § 9 a første ledd.

Til opphevingen av § 9 femte ledd

Bestemmelsen oppheves fordi plikten til å gi opplysninger skriftlig ved avtaler om finansielle tjenester er nå regulert i § 9 a for fjernsalgstilfellene og § 9 c for salg utenfor fast utsalgssted.

Til opphevingen av § 9 sjette ledd

Sjette ledd flyttes til ny § 3 a. Det vises til merknadene til den bestemmelsen.

Til § 9 a Forhåndsopplysninger og avtalevilkår på varig medium ved fjernsalg av finansielle tjenester

Bestemmelsen gjelder tjenesteyterens plikt til å gi forbrukeren forhåndsopplysningene nevnt i § 7 a første ledd og avtalevilkårene på et varig medium.

Etter første ledd første punktum skal tjenesteyteren gi forbrukeren alle avtalevilkår og alle forhåndsopplysninger i henhold til § 7 a første ledd skriftlig på et varig medium. Kravene i § 7 a annet ledd til hvordan opplysningene skal presenteres gjelder også når opplysningene gis på varig medium, selv om dette ikke er presisert i lovteksten.

Som et varig medium regnes fysiske lagringsmedier som papir, disketter, CD-ROM, DVD og harddisken i en datamaskin der forbrukerens e-post er lagret. Det sentrale er at forbrukeren skal kunne oppbevare opplysningene og avtalevilkårene slik at de er tilgjengelige for framtidig bruk. Hvis forbrukeren ikke mottar informasjonen på et fysisk lagringsmedium (papir, diskett, dvd, CD-ROM), men den overføres digitalt, skal den kunne lagres av forbrukeren på et varig medium. Det nærliggende eksemplet er bruk av e-post som skrives ut eller lagres på forbrukerens harddisk. Den teknologiske utviklingen vil gi nye former for lagringsmedier som også kan tilfredsstille kravene til varig medium. Dagens mobiltelefoner tilfredsstiller ikke kravene til varighet fordi manglende lagringskapasitet medfører at meldinger jevnlig må slettes for å gi plass til nye. Hvis det utvikles telefoner med mulighet for å lagre større mengder data, vil disse lettere kunne tilfredsstille kravene til varig medium.

I direktivets definisjon er det forutsatt at informasjonen som skal lagres må være rettet til forbrukeren personlig. Den skal også gjengis i den form den hadde da avtalen ble inngått. Dette innebærer at ordinære hjemmesider på Internett ikke anses som et varig medium. Det kan imidlertid tenkes løsninger der tjenesteyteren lager et personlig område for forbrukeren, der forhåndsinformasjon og avtalevilkår for den aktuelle avtalen lagres og ikke ensidig kan endres av tjenesteyteren. Hvor lenge informasjonen skal være lagret og tilgjengelig skal i henhold til direktivet ses i forhold til informasjonens formål. Generelt tilsier forbrukerens behov at avtalevilkårene er tilgjengelige i hvert fall så lenge avtaleforholdet løper. Ut over dette kan neppe settes noen generell ytre grense for hvor lenge tjenesteyteren må holde informasjonen tilgjengelig for forbrukeren på et varig medium.

Det er krav om at tjenesteyteren gir opplysningene på et medium som forbrukeren råder over, dvs. som forbrukeren kan nyttiggjøre seg. En tjenesteyter som måtte ønske å gi informasjonen på en CD-ROM må for eksempel forsikre seg om at forbrukeren har tilgang til CD-ROM-spiller.

Forbrukeren skal ha avtalevilkårene og opplysningene i denne formen i rimelig tid før han eller hun blir bundet av avtalen. Tjenesteyteren må sende informasjonen som en personlig melding, det er ikke tilstrekkelig at informasjonen generelt er tilgjengelig for forbrukeren. Formålet med kravet til varighet er både hensynet til at avtalevilkår og forhåndsopplysninger ikke ensidig skal kunne endres og at forbrukeren skal kunne spare på opplysningene for å ha dem tilgjengelig ved behov.

I første ledd annet punktum er det unntak fra kravet om at forbrukeren skal ha informasjonen på et varig medium før avtaleinngåelse. Hvis avtalen er inngått på forbrukerens oppfordring og det er brukt et fjernkommunikasjonsmiddel som gjør det umulig å oppfylle kravet i første punktum, skal tjenesteyteren oppfylle kravene straks etter avtaleinngåelsen. Unntaket er begrunnet i at reglene om skriftlig informasjon ikke skal være til hinder der forbrukeren har behov for å inngå avtale.

Det sentrale må, slik departementet ser det, være om forbrukerens ønske om å inngå avtale her og nå ikke ville kunne oppfylles fordi kommunikasjonen med tjenesteyter skjer på en slik måte at den foreskrevne informasjonen ikke kan gis skriftlig før avtaleinngåelse. Unntaket kommer typisk til anvendelse der forbrukeren tar kontakt per telefon.

Formålsbetraktningene gir også veiledning i forhold til hvilke situasjoner unntaket ikke er ment å dekke. Det antas at direktivets krav om at avtaleslutningen skal skje på forbrukerens oppfordring innebærer at unntaket fra når opplysningenes skal gis, ikke vil få anvendelse ved telefonsalg slik dette er definert i angrerettloven. Der en forbruker kontaktes av en selger uten selv å ha tatt initiativ til det, vil behovet for å inngå avtale sjelden være så påtrengende at dette ikke kan vente til hun eller han har mottatt skriftlige opplysninger.

Annet ledd gir § 7 a siste ledd tilsvarende anvendelse. Dette er altså et unntak fra opplysningsplikten som kommer til anvendelse der det inngås flere separate transaksjoner av samme type mellom de samme parter med mindre enn ett års mellomrom. I disse tilfellene trenger ikke tjenesteyteren å gi opplysningene mer enn en gang. Det vises til de særskilte merknadene til § 7 a siste ledd, samt til drøftelsen under punkt 3.2.5.

Til § 9 b Rett for forbrukeren til ved fjernsalg av finansielle tjenester å få avtalevilkårene på papir og til å bytte fjernkommunikasjonsmetode

Første ledd gir forbrukeren rett til å få avtalevilkårene på papir, jf. artikkel 5 nr. 3 første punktum. Forbrukeren har denne retten så lenge avtaleforholdet varer.

Annet leddgir forbrukeren rett til å bytte til en annen fjernkommunikasjonsmetode, med mindre dette er i strid med den avtalen som er gjort eller med den typen finansiell tjeneste som ytes. Forbrukeren kan altså i utgangspunktet velge å kontakte tjenesteyter per brev, e-post eller telefon uavhengig av hvordan kommunikasjonen med tjenesteyter har foregått tidligere. Forutsetningen er at noe annet ikke er avtalt eller følger av avtalens karakter. Enkelte tjenester, som for eksempel nettbank, er basert på elektronisk kommunikasjon eller brev, og forbrukerne vil ikke ha rett til å bytte kommunikasjonsmetode, for eksempel til taletelefoni.

Til § 9 c Opplysninger på varig medium ved salg av finansielle tjenester utenfor fast utsalgssted

Bestemmelsen er en videreføring av dagens regler om opplysningsplikt ved salg av finansielle tjenester utenfor fast utsalgssted, dvs. dørsalg, gate- og messesalg, salgsutflukter, mv. Forbrukeren skal ha opplysninger om angreretten og om hvordan man bruker angreretten.

Til endringen i § 10

Bestemmelsen utvider hjemmelen for forskrift om pålegg om bruk av angrefristskjema utarbeidet av departementet, slik at den også omfatter fjernsalg av finansielle tjenester. Det vises til diskusjonen under punkt 3.2.8.

Til endringen i § 11 første ledd

Ettersom departementet i arbeidet er blitt klar over at dørsalgsdirektivet ikke tillater at man setter en maksimalfrist, jf. punkt 3.3.1.3, foreslås det å fjerne maksimalfristen i gjeldende lov for salg utenfor fast utsalgssted. Dørsalgsdirektivet omfatter riktignok bare salg i forbrukerens hjem, i annen forbrukers hjem (såkalte «homeparties») og på forbrukerens arbeidssted, samt salgsutflukter. For å unngå altfor mange sondringer i regelverket foreslås det at det ikke gjøres noe skille mellom ulike former for salg utenfor fast utsalgssted.

Til endringen i overskriften til kapittel 5

Ettersom angrerett ved avtaler om finansielle tjenester skilles ut i et eget kapittel 5 A, begrenses virkeområdet til kapittel 5.

Til endringen i § 18 første ledd

Se merknadene til endring i § 11 første ledd.

Til opphevingen av § 19 annet ledd

Bestemmelsen gjelder finansielle tjenester, og ble tatt inn i angrerettloven på bakgrunn av at det kunne vise seg å være behov for å gjøre unntak for de generelle reglene om tjenester. Ettersom det nå innføres særregler for finansielle tjenester i kapittel 5 A er bestemmelsen overflødig i kapittel 5 og oppheves. Hjemmelen videreføres for salg utenfor fast utsalgssted i § 22 e annet ledd.

Til § 22 a Rett til å gå fra avtalen ved fjernsalg

Etter første ledd skal forbrukeren ha angrerett. Fristen er 14 dager, men 30 dager for livsforsikring og individuelle pensjonsavtaler. Bestemmelsen er i samsvar med direktivet.

Av annet ledd framgår det når fristen begynner å løpe. Etter bestemmelsene i kapittel 3 skal det gis en rekke opplysninger i rimelig tid før avtale inngås, og §§ 7 a og 9 a inneholder regler om på hvilket tidspunkt disse opplysningene og avtalevilkår må gis skriftlig til forbrukeren på et varig medium. Utgangspunktet etter § 9 a første punktum er at forbrukeren skal ha fått opplysningene på varig medium før avtaleinngåelse. Begrunnelsen er at forbrukeren skal ha fått anledning til å sette seg inn i vilkårene før avtalen inngås. Hvis opplysingsplikten er oppfylt, løper angrefristen fra det tidspunktet avtalen er inngått. For livsforsikringsavtaler løper den fra det tidspunktet forbrukeren har fått melding om at avtalen er inngått.

Det vil kunne forekomme situasjoner der forbrukeren ikke har mottatt alle opplysningene på varig medium før avtaleinngåelse. Den ene situasjonen er der avtalen er inngått på forbrukerens oppfordring ved bruk av en kommunikasjonsmetode som umuliggjør at opplysningene gjøres tilgjengelig for forbrukeren på varig medium før avtaleinngåelse. Etter § 9 a første ledd annet punktum kan tjenesteyteren da i stedet gi opplysningene straks etter avtaleinngåelsen.

Det vil også være situasjoner der tjenesteyteren av en eller annen grunn ikke har oppfylt opplysningsplikten etter loven, slik at forbrukeren ikke har opplysingene på varig medium før avtaleinngåelse.

I begge tilfellene foreskriver bestemmelsen i annet ledd at fristen først skal løpe fra opplysningsplikten er oppfylt. Dette innebærer at der tjenesteyteren for eksempel først gir de manglende opplysninger 3 uker etter avtaleinngåelse, vil angreretten løpe 2 uker fra det tidspunktet opplysningene gis. Tilfeller der forbrukeren ønsker å påberope seg angreretten lang tid etter avtaleinngåelse er drøftet under punkt 3.3.1.3.

Etter tredje leddgis bestemmelsen i lovens § 13 om melding om bruk av angreretten og fristberegning tilsvarende anvendelse. Den tilsvarer i store trekk det som følger av direktivet, men inneholder i tillegg en regel om fristforlengelse dersom fristen faller på en lørdag, helligdag osv., samt om fordeling av risikoen for meldinger som ikke kommer fram. Det stilles ikke noen formkrav til forbrukerens melding om bruk av angreretten.

Til § 22 b Unntak fra angreretten ved fjernsalg

Bestemmelsen fastsetter unntak for angreretten. Unntakene i bokstav a, b og c er unntak som i følge direktivet må fastsettes. Unntaket i bokstav d er basert på den muligheten direktivet gir til å fastsette unntak i nasjonal rett for bestemte typer avtaler, slik at løsningen formodentlig vil variere fra land til land.

Bestemmelsen i bokstav a gjelder tjenester der prisen er avhengig av svingninger på finansmarkedet. Ordlyden i bestemmelsen gir en beskrivelse av hvilke kriterier som må være oppfylt for at en tjeneste skal være unntatt. Direktivet inneholder også en veiledende eksempelliste. Det vises for øvrig til de generelle merknadene under punkt 3.3.2.2.

I bokstav bforeslås det innført et unntak for korttidsforsikringer. Direktivet inneholder i artikkel 6 nr. 2 bokstav b et unntak for «reise- og reisegodsforsikringspolisar eller liknande forsikringspolisar som gjeld i under éin månad».

Bakgrunnen for bestemmelsen er å hindre spekulasjon i å benytte angreretten på et tidspunkt der forbrukeren allerede har hatt full nytte av forsikringen, for eksempel en kortvarig reisegodsforsikring. På den annen side må forbrukeren etter § 22 c annet ledd som hovedregel betale for den delen av tjenesten som er levert, dvs. premien for den tiden dekningen har vart, forutsatt at vilkårene for å kreve betaling er oppfylt og avtalen ikke er inngått ved telefonsalg.

Ved drøftelser om tolkningen av bestemmelsen i de nordiske samrådsmøtene har man kommet fram til at unntaket ikke gjelder korttidsforsikring som inngår som del i en annen forsikring. Det gjelder heller ikke slike reiseforsikringer som tegnes for ett år, og som generelt omfatter alle reiser på inntil 30 dager.

Bokstav c inneholder et unntak for oppfylte avtaler. Etter direktivet artikkel 6 nr. 2 bokstav c skal angreretten ikke gjelde for «avtaler som begge parter fullt ut har oppfylt etter uttrykkjeleg oppmoding frå forbrukaren før forbrukaren har nytta angreretten».

Denne bestemmelsen må forstås slik at det er en forutsetning for unntaket at forbrukeren har bedt om eller gitt samtykke til at avtalen oppfylles før angrefristens utløp.

Gjennom opplysingsplikten som følger av direktivets artikkel 3 nr. 1 3) bokstav a, jf. forslaget § 7 a bokstav j, sikres det at forbrukeren får opplysninger om angreretten, slik at han eller hun vil vite at angreretten ikke vil gjelde dersom en avtale er fullt ut oppfylt.

Eksempler på avtaler som er fullt ut oppfylt er en enkeltstående avtale om betalingsformidling eller pengeoverføring. Unntaket for så vidt gjelder slike tjenester er imidlertid bare praktisk der det inngås enkeltstående avtaler med en institusjon om denne tjenesten. Pengeoverføringer som skjer som ledd i de tjenester som en vanlig kontoavtale inneholder, anses ikke som selvstendige avtaler som det er angrerett på, jf. pkt. 3.1.4.

Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse i løpende avtaleforhold, for eksempel en låneavtale eller forsikringsavtale. Selv om lånet skulle være etablert og utbetalt, vil det ikke være fullt ut oppfylt før forbrukeren har betalt tilbake lånesummen. I disse tilfellene kommer imidlertid § 22 c annet ledd til anvendelse, slik at forbrukeren må betale for den delen av tjenesten som er levert.

Ved vurdering av når enkeltelementene i en avtale er oppfylt, for eksempel et oppdrag om betalingsoverføring er utført og endelig, må alminnelige prinsipper om dette legges til grunn. Angrerettloven regulerer ikke hva som anses som oppfyllelsestidspunkt mv.

Unntaket i bokstav d for lån knyttet til fast eiendom er drøftet under punkt 3.3.2.4. Departementet legger til grunn at også lån som er sikret med pant i borettslagandeler skal omfattes av unntaket.

Til § 22 c Gjennomføring av angreretten ved fjernsalg

Første ledd fastslår at partenes plikt til å oppfylle avtalen bortfaller ved bruk av angreretten. For de tilfeller der avtalen er delvis oppfylt, gir bestemmelsene i de øvrige ledd anvisning på hvordan oppgjøret skal skje.

Annet ledd inneholder en regel om hva forbrukeren skal kunne pålegges å betale ved bruk av angreretten. Det vises til de generelle merknadene pkt. 3.3.3.2.

Tredje ledd angir vilkårene for at det skal kunne kreves betaling fra forbrukeren for tjenester som er mottatt før angreretten benyttes. Det vises til de generelle merknadene punkt 3.3.3.2.

Fjerde og femte leddinneholder regler om tilbakelevering/-betaling som gjennomføres i samsvar med tilsvarende bestemmelser i direktivet artikkel 7 nr. 4 og 7 nr. 5.

Fjerde ledd fastslår at tjenesteyteren skal betale tilbake snarest mulig og senest innen 30 dager etter at forbrukerens melding om bruk av angreretten ble mottatt. Det som skal tilbakebetales til forbrukeren, er det som forbrukeren har betalt, fratrukket de kostnadene som tjenesteyteren kan kreve erstattet etter annet ledd. Når forbrukeren gir melding om at han eller hun benytter angreretten, må tjenesteyteren foreta en beregning. Den eventuelle kostnad som oppstår for tilbakebetalingen skal bæres av tjenesteyteren. Den kan altså ikke innregnes i krav på vederlag etter annet ledd, siden den kun gjelder utgifter som er påløpt i tiden før angreretten ble benyttet.

Femte ledd gjelder forbrukerens tilbakeføring av mottatte ytelser/formuesgoder. Det kan for eksempel være mottatt kreditt eller fysiske gjenstander som «digipass» sikkerhetsutstyr for elektronisk identifisering. Forbrukeren må selv bære kostnadene med tilbakeføring.

Fristen for tilbakeføring er 30 dager etter at melding om bruk av angreretten ble sendt. Hvilke virkninger det får dersom forbrukeren ikke oppfyller sine plikter, reguleres ikke av loven, men følger av avtalen og alminnelige regler. Dersom det for eksempel dreier seg om for sen tilbakebetaling av et utbetalt lån, kommer reglene i forsinkelsesrenteloven til anvendelse.

Til § 22 d Oppheving av visse tilknyttede avtaler ved fjernsalg

Det vises til de generelle merknadene under punkt 3.3.3.3.

Til §§ 22 e og 22 f

Bestemmelsene innebærer kun en videreføring av de reglene som gjelder i dag ved salg av finansielle tjenester utenfor fast utsalgssted.

Til endringen i overskriften i kapittel 6

Bestemmelsene i kapittel 6 gjelder ikke avtaler om finansielle tjenester, og overskriften endres i tråd med dette.

Til II. Endring i forbrukertvisteloven § 14

Bestemmelsen gir adgang for departementet til å godkjenne at klager som ellers faller inn under Forbrukertvistutvalgets kompetanse, i stedet skal behandles av en nemnd. Gjeldende bestemmelse er begrenset til godkjenning av bransjenemnder. For tvister om angrerett på fjernsalg av finansielle tjenester, oppstår imidlertid behovet for å kunne unnta også tvister som kan behandles av klagenemndene for Lånekassen og for Husbanken fra Forbrukertvistutvalgets kompetanse. Det er ikke naturlig å betegne disse som bransjenemnder, og bestemmelsen utvides derfor til å gjelde klagenemnder generelt. Det vises for øvrig til punkt 3.5.3 i de alminnelige merknadene.

Til III. Ikrafttredelse

Se punkt 3.6.

Til dokumentets forside