2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Om fangstforbudet

Bakgrunnen for forslaget om fangstforbud m.m. er at det anses nødvendig med en hjemmel i fiskekvalitetsloven for å forby fangst, ilandføring, omsetning, utførsel og bestemt behandling av fangsten av fisk og skalldyr, ut fra hensynet til å sikre helsemessig trygg mat og i tråd med en fjord til bord tankegang. Det er behov for å kunne forby eller regulere for fangst i områder som er utsatt for akutt eller vedvarende forurensning, eller andre handlinger i forhold til fisk som kan medføre fare for folkehelsen. Fangstforbudet er ikke begrenset til norske territorialfarvann. Behovet for en slik hjemmel ble særlig aktualisert i forbindelse med Kursk-ulykken og den påfølgende strålefaren i havområdene rundt ulykkesstedet.

I dag kan næringsmiddelmyndighetene kun iverksette et omsetningsforbud begrunnet i helsemessige hensyn. Dagens ordning har i praksis vist seg for lett å omgå, fordi regelverket ikke kan forhindre fangsten, bare selve frambudet. Per i dag har man bare hjemmel for å pålegge fangstforbud ut fra ressursmessige hensyn, i medhold av lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. (heretter omtalt som saltvannsfiskeloven) og lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v. Videre har fiskesalgslagene en viss adgang til å fastsette fangstforbud ut fra markedsmessige hensyn i medhold av lov 14. desember 1951 nr. 3 om omsetning av råfisk. Sporbarheten av de produkter som frambys på markedet er både vanskelig, kostbar og tidkrevende. Det er derfor ønskelig å etablere en hjemmel for å kunne pålegge fangstforbud innenfor nærmere angitte områder, når helsemessige hensyn tilsier det. Fiskeridepartementet har ansett det hensiktsmessig å etablere en helhetlig hjemmel i fiskekvalitetsloven § 2 nr. 10, ved også å ta inn forbud mot ilandføring, omsetning, utførsel og bestemt behandling av fangsten.

2.2 Om merkeordningen

Med bakgrunn i hensynene til forbrukerne og til næringsutviklingen, ble det i Ot.prp. nr. 85 (2000-2001) Endringer i lov 17. juni 1932 nr. 6 om kvalitetskontroll med landbruksvarer m.v. (Hjemmel for norsk merkeordning for landbruksprodukter)fra Landbruksdepartementet foreslått endringer i lov 17. juni 1932 nr. 6 om kvalitetskontroll med landbruksvarer m.v. (heretter omtalt som landbrukskvalitetsloven) for å innføre en hjemmel for en norsk merkeordning for landbruksprodukter. Lovendringene trådte i kraft 1. juli 2001. Den konkrete reguleringen av merkeordningen ble fastsatt ved forskrift 5. juli 2002 nr. 698 om beskyttelse av opprinnelsesbetegnelser, geografiske betegnelser og betegnelser for tradisjonelt særpreg på landbruksbaserte næringsmidler. Denne forskriften tar utgangspunkt i EUs tilsvarende regelverk på området, som finnes i rådsforordningene 2081/92/EØF og 2082/92/EØF, men forskriften er utformet for og tilpasset norske forhold. Forordningene er ikke del av EØS-avtalen, og merkeordningen er således en nasjonal ordning. Det er heller ikke foreslått at disse forordningene skal tas inn i EØS-avtalen i nær framtid.

Ved innføringen av hjemmel for merkeordningen for landbruksprodukter ble det opprinnelig forutsatt at fiskeriprodukter ville falle utenfor ordningen. Næringskomiteen uttalte i Innst. O. nr. 117 (2000-2001) at produkter av innlandsfisk skal falle inn under ordningens virkeområde. Fisk faller utenfor landbrukskvalitetslovens omfang, og produkter av innlandsfisk ble således ikke innlemmet i merkeordningen ved fastsettelsen av ordningens rammeforskrift som er hjemlet i landbrukskvalitetsloven. For å følge opp Stortingets signaler om at innlandsfisk skal være omfattet av merkeordningen, foreslås nå de nødvendige lovendringer for å skape hjemmel for dette.

Det bør merkes at ordlyden i lovforslaget åpner for at all fisk kan omfattes av ordningen. Bakgrunnen for lovforlaget er å sikre at ferskvannsfisk og fisk oppdrettet på ferskvannslokalitet, jf. forskrift om oppdrett av fisk på ferskvannslokalitet av 20. desember 1985 nr. 2272, kan innlemmes i merkeordningen. Departementet ønsker imidlertid også å ha hjemmel til å innlemme saltvannsfisk, fisk oppdrettet i saltvann, og anadrome fisk i merkeordningen dersom dette er ønskelig når rammeforskriften skal endres. Endringsforslaget begrenses dermed ikke til kun å gjelde ferskvannsfisk.

Noen av de samme behovene som merkeordningen for landbruksprodukter søker å ivareta er allerede ivaretatt i varemerkelovgivningen. Det ble likevel ansett som ønskelig å etablere en særskilt merkeordning knyttet til matlovgivningen. En egen merkeordning for mat framstår som mer gunstig enn en beskyttelse etter ordinær varemerkelovgivning, fordi en slik ordning gjør det lettere å orientere seg på matmarkedet. En særegen merkeordning vil i tillegg kunne befinne seg langt framme i bevisstheten til forbrukerne. Fiskeridepartementet mener at fiskevarer også skal kunne omfattes av ordningen.