Ot.prp. nr. 40 (1999-2000)

Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (tiltak for å beskytte aktørene i straffesaker mot trusler og represalier mv.)

Til innholdsfortegnelse

1 Anonyme vitner

Av lagdommer Mary-Ann Hedlund

1.1 Mandat mv

Justisdepartementet ga i brev 27 januar 1999 undertegnede i oppdrag å utrede spørsmålet om bruk av anonyme vitner. Mandatet lyder slik:

Høyestrett slo i Rt 1997 s 869 fast at retten ikke har adgang til å ta imot forklaring fra anonyme vitner. Førstvoterende uttalte blant annet (s 876): «I hvilken utstrekning anonym vitneførsel bør tillates etter norsk rett hører det etter min mening under lovgiveren å ta stilling til».

Det er i den senere tiden fra flere hold anført at det bør åpnes en adgang til å føre anonyme vitner for retten. Begrunnelsen er særlig at det ser ut til å være et økende problem at vitner nekter helt å forklare seg eller holde tilbake opplysninger av frykt for represalier. Det kan også være behov for å beskytte politivitner eller politiets arbeidsmetoder.

Europarådet går i rekommandasjonen «Concerning intimidation of witnesses and the rights of the defence» trolig lenger i å anbefale bruk av anonyme vitner enn norsk rett åpner for.

Metodeutvalget tar i NOU 1997:15 Etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet ikke stilling til spørsmålet om det bør være tillatt å bruke anonyme vitner, men anbefaler at man vurderer å utrede spørsmålet nærmere. Under hørringen av utredningen mente flere av høringsinstansene at spørsmålet om bruk av anonyme vitner bør utredes.

I forbindelse med behandlingen av St prp nr 1 (1998-99) har Stortinget blant annet bedt Regjerningen om å vurdere om «polititjenestemenn under gitte forutsetninger kan avgi vitneprov for retten uten å måtte oppgi sin fulle identitet» (Budsjett-innst S nr 4 (1998-99) s 39).

Justisdepartementet har etter dette besluttet at spørsmålet om bruk av anonyme vitner skal utredes. Etter departementets syn bør blant annet følgende spørsmål vurderes:

  1. Hvilke personalia om et vitne bør som hovedregel oppgis i retten?

  2. Bør det være adgang til å føre for retten vitner hvis identitet eller person helt eller delvis er skjult (anonyme vitner)?

  3. Hvilke vilkår bør i tilfelle gjelde for anonym vitneførsel? Bør det være adgang for både påtalemyndigheten og for den tiltalte til å føre anonyme vitner?

  4. Hvilke omstendigheter omkring vitnet er det i tilfelle som bør anonymiseres? Er det slik at bare vitnets personalia (navn, stilling, bopel mv) bør kunne holdes skjult, mens vitnet må møte for retten på vanlig måte? Bør det være adgang for et vitne til å forklare seg for retten på en slik måte at hans eller hennes fysiske identitet holdes skjult, f eks bak en skjerm? Eller bør det også kunne foretas bevisopptak utenfor hovedforhandling til opplesning under hovedforhandling slik at vitnets identitet holdes helt skjult?

  5. Bør det gjelde særregler for politivitner?

  6. Bør det gjelde spesielle prosessuelle regler i tilfeller hvor det føres anonyme vitner, for eksempel om dokumentinnsyn?

  7. I tilfeller hvor påtalemyndigheten fører et anonymt vitne, bør anonymiteten også gjelde overfor tiltaltes forsvarer? Hvis svaret er nei, hvilke regler bør gjelde i denne sammenheng for forholdet mellom tiltalte og hans eller hennes forsvarer? Hvis svaret er ja, bør det gjelde særregler som skal ivareta tiltaltes rettssikkerhetsmessige interesser?

Utredningen kan også ta opp andre spørsmål som hører naturlig sammen med spørsmålet om det bør åpnes for å føre anonyme vitner. Rettstilstanden i andre land det er naturlig å sammenligne med, skal undersøkes. Det skal også forholdet til Norges menneskerettslige forpliktelser.

Utredningen skal senest være ferdig 16 april 1999.

I mitt arbeid har jeg lagt til grunn at oppdraget gjelder spørsmål om vitneanonymitet i straffeprosessuell sammenheng.

Til bruk for utredningnsarbeidet har det vært oppnevnt en referansegruppe som har bestått av advokat Regine Ramm Bjerke, assisterende riksadvokat Hans-Petter Jahre og professor dr juris Henry J Mæland. I løpet av utredningsarbeidet har undertegnede hatt to møter med referansegruppen. Gruppens medlemmer har i tillegg lest et foreløpig utkast, men har intet ansvar for utredningens innhold.

Det er innhentet opplysninger om utenlandsk rett på området. På anmodning fra undertegnede har Oslo politidistrikt gitt en redegjørelse for erfaringer med trusler mot vitner og har i den sammenheng også gitt endel praktiske eksempler. Dette er redegjort nærmere for i kap 6. Redegjørelsen fra Oslo politidistrikt vedlegges denne rapport som bilag 1. Oslo statsadvokatember har på min forespørsel også bidratt med synspunkter og erfaringer. Ut over dette, har tiden ikke tillatt nærmere undersøkelser av faktiske forhold som eventuelt kunne gi nærmere veiledning om behovet for vitneanonymisering eller andre vitnebeskyttelsestiltak.

1.2 Anonymitet og andre vitnebeskyttelsestiltak

Oppdragets tema er anonyme vitner i straffeprosessen. Anonymitet er i denne sammenheng ikke et entydig fenomen. Såvel arten som graden av vitneanonymitet kan variere. Spørsmål om anonymitet kan gjelde opplysninger om bevispersonens identitet - navn, alder, adresse mv. Det kan også være tale om å beskytte vitnets person, for eksempel slik at vitnet avhøres på en slik måte at han/hun ikke kan observeres av tiltalte. Praktiske eksempler på slike tiltak kan være at vitnet forklarer seg bak en skjerm eller oppholder seg i et annet rom og at videoteknikk tas i bruk for overføring av lyd og og eventuelt også bilde til rettssalen. For tiltak som beskytter vitnets person kan det være spørsmål om grader av anonymitet og variasjonsmulighetene er mange. Siktemålet med tiltak av denne karakter er imidlertid ikke nødvendigvis å hindre at vitnet blir gjenkjent.

Formålet med anonymisering som beskyttelsestiltak er å hindre at vitnet utsettes for press, trusler eller andre overgrep fra siktede/tiltalte eller fra hans krets - ofte kriminelt belastede miljøer, mer eller mindre organiserte. For politivitner kan anonymitet også ha andre formål. Dersom en polititjenestemann som har infiltrert kriminelle miljøer under falsk identitet må møte som vitne og oppgi sitt riktige navn, kan det ødelegge for mulighetene til fortsatt spaningsaktivitet mv.

I vurderingen av spørsmålet om det bør åpnes for at vitner kan forklare seg under anonymitet, har jeg først og fremst hatt anonymitet i forhold til siktede/tiltalte, eventuelt også forsvareren, for øye. Jeg går ikke nærmere inn på virkemidler som kan være egnet til å beskytte et vitne i forhold til andre, for eksempel lukking av rettsmøter mv. I det følgende vil jeg benytte både siktet og tiltalte som betegnelse da anonymitet er en aktuell problemstilling både før og etter at tiltale er tatt ut.

Vitnebeskyttelsestiltak kan inndeles i to hovedkategorier: prosessuelle og ikke-prosessuelle. Av ikke-prosessuelle tiltak nevnes stikkordmessig bygningsmessig tilrettelegging for å beskytte vitnet mot å bli utsatt for trakassering eller trusler på det sted der hovedforhandlingen holdes, ledsaging til og fra rettssalsbygningen, bruk av overfallsalarm, overvåking av vitnets bolig og/eller person, hemmelig telefonnummer, bistand til å skaffe vitnet ny bolig og bistand til å skaffe vitnet en ny identitet som det mest vidtrekkende. Dette er tiltak som etter omstendighetene kan ha langt større praktisk betydning enn en adgang til anonymitet. Uvilje mot å anmelde straffbare forhold og frykt for represalier kan også skyldes andre forhold enn frykt for å bli gjenkjent eller identifisert - for eksempel et ønske om ikke å bli involvert, et nært forhold til gjerningspersonen, tidligere negativ erfaring som vitne eller frykt for selve prosessen som ukjent og skremmende.

Det finnes også en rekke tiltak av prosessuell karakter, som enten direkte eller indirekte tjener et beskyttelsesformål sett fra vitnets ståsted. Fritaksretten for vitners nærstående er et eksempel. Av andre tiltak nevnes lukking av dører, at tiltalte kan pålegges å forlate rettssalen mens vitnet gir forklaring, bruk av skjerm eller (andre) optiske hjelpemidler eller bruk av ulike former for bevissurrogater. De særlige reglene om barneavhør i saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn har som formål å beskytte en gruppe særlig sårbare vitner. Jeg går ikke nærmere inn på andre mulige prosessuelle og ikke-prosessuelle vitnebeskyttelsestiltak og tar heller ikke opp spørsmålet om det eventuelt bør utformes et nytt straffebud rettet mot trusler mot bevispersoner, som representanter for politi og påtalemyndighet har tatt til orde for, se f eks Riksadvokatens rundskriv av 14 januar 1999, Del II-nr 1/1999.

Spørsmål som gjelder folkeregistreringslovgivningen, herunder spørsmål om adressebeskyttelse og om det bør være adgang til å registrere truede/forfulgte personer med fingerte personopplysninger, faller utenfor rammen av mitt mandat, men tiltak av denne karakter kan muligens være naturlig å se nærmere på i et bredere vitnebeskyttelses-perspektiv.

Disse eksemplene gir ingen uttømmende oversikt over mulige beskyttelsestiltak, men illustrerer det poeng at vitneanonymitet bare er et av flere mulige virkemidler. Det er også grunn til å peke på at anonymitet i mange tilfeller ikke vil være egnet som beskyttelsestiltak overfor redde vitner, fordi siktede/tiltalte vet hvem vitnet er.

Ulike beskyttelsestiltak må dessuten i praksis ses i sammenheng. Det må foretas en konkret vurdering av om andre tiltak som er mindre inngripende i forhold til siktedes forsvar vil være tilstrekkelig til å beskytte vitnet, før det tillates ført et helt anonymt vitne.

Spørsmål om vitnebeskyttelse er ofte knyttet til drøftelser om bekjempelse av såkalt organisert kriminalitet. Dette er ikke et rettslig begrep og det har heller ikke noe entydig innhold som samlebegrep for mer alvorlig kriminalitet. Begrepet er derfor lite egnet som avgrensningskriterium, for eksempel for mer eller mindre vidtrekkende prosessuelle beskyttelsestiltak. Jeg vil derfor ikke gå nærmere inn på mulige definisjoner av organisert kriminalitet, men presiserer for ordens skyld at det ikke må oppfattes slik at jeg mener at at kriminelle grupperinger ikke eksisterer i Norge. Når det gjelder nærmere definisjoner av og særtrekk ved slik kriminell virksomhet, viser jeg til Metodeutvalgets innstilling, NOU 1997:15 Etterforskingsmetoder for bekjempelse av kriminalitet side 22 ff.

1.3 Norsk lovgivning/gjeldende rett

1.3.1 Innledning

En siktet kan få kjennskap til identiteten til potensielle og aktuelle vitner ved sin rett til innsyn i sakens dokumenter og når vitnet møter i retten for å gi forklaring.

Ved vurderingen av om det bør åpnes for at vitner skal kunne gi forklaring under anonymitet, er det særlig to regelsett som er sentrale: siktedes rett til dokumentinnsyn og reglene om vitners plikt til å oppgi personalia og svare på spørsmål. Denne redegjørelsen for gjeldende lovgivning er begrenset til det som antas å ha relevans for spørsmål om anonymisering i forhold til truede/redde vitner. Jeg går ikke nærmere inn på særregler som er begrunnet i hensynet til rikets sikkerhet og heller ikke på reglene for avhør av barn i sedelighetssaker. For ordens skyld avgrenses også mot vitneregler for granskingskommisjoner o l, men jeg nevner at lov om granskingskommisjonen for gransking av påstander om ulovlig overvåking av norske borgere (lov 1994 nr 6) gir hjemmel for å beslutte at et vitnes identitet ikke skal gjøres kjent.

1.3.2 Vitneplikten

Vitnebegrepet er ikke legaldefinert i straffeprosessloven. I denne sammenhengen legges noe upresist til grunn at et vitne er en person som har - eller hevdes å ha - opplysninger som er av betydning for sakens opplysning og som ikke har status som siktet/tiltalt eller som sakkyndig. Medsiktede og medtiltalte omfattes i prinsippet av en slik vid definisjon. En slik definisjon synes også å være uproblematisk i forhold til vitnebegrepet i Den europeiske menneskrettighetskonvensjon (EMK) og Menneskerettighetsdomstolen (EMD).

Den norske straffeprosessordning er basert på prinsippet om alminnelig vitneplikt for domstolene. Denne plikten kan kan ses under synsvinkelen borgerplikt; en samfunnsmessig plikt til å bidra til oppklaring av lovbrudd og derved også til gjennomføring av strafferettspleien.

Straffeprosessloven oppstiller ingen tilsvarende forklaringsplikt overfor politiet. Etter § 230 første ledd kan politiet som hovedregel ikke pålegge noen - verken mistenkte, vitner eller sakkyndige - å gi forklaring. Dersom vitnet er villig til å forklare seg for politiet har vedkommende samme plikt til å oppgi sin identitet og forklare seg sannferdig som ved rettslige forklaringer, jf straffeprosessloven § 234 første ledd.

Prinsippet om alminnelig vitneplikt for domstolene er nedfelt i straffeprosessloven § 108, som bestemmer at enhver etter innkalling har plikt til å møte og til å gi forklaring overfor retten, med mindre annet er bestemt ved lov. Denne hovedregel er forankret i flere sentrale prinsipper i straffeprosessen, herunder bevisumiddelbarhetsprinsippet, muntlighetsprinsippet og prinsippet om kontradiksjon. Prinsippet om bevisumiddelbarhet innebærer at de bevis som påberopes som hovedregel skal føres direkte for den dømmende rett, jf forutsetningsvis straffeprosessloven §§ 290 og 296. Muntlighetsprinsippet innebærer at beviset presenteres muntlig, jf §§ 133 og 296. Kontradiksjon er et vesentlig element i prinsippet om «equality of arms», likestilling mellom partene. Disse tre prinsipper er sentrale, men er ikke gjennomført fullt ut, heller ikke for vitnebeviset.

EMK art 6 stiller krav om at rettergangen skal være rettferdig - fair trial/faires Verfahren. Et sentralt element i kravet om en rettferdig rettergang er siktedes rett til å avhøre og la avhøre vitner som blir ført mot han og få innkalt og avhørt vitner på samme vilkår som påtalemyndigheten, jf art 6 (3) (d). Norsk straffeprosesslovgivning må oppfylle de rettssikkerhetskrav som følger av det overordnede prinsipp om en rettferdig rettergang/fair trial, slik kravet er tolket og praktisert av konvensjonsorganene. Det vises til straffeprosessloven § 4 og til Jørgen Aall, Rettergang og menneskerettigheter side 70 ff.

Et vitne skal etter straffeprosessloven § 133 forklare hva det vet om «gjenstanden for bevisførselen». I utgangspunktet er forklaringsplikten innholdsmessig begrenset til forhold som er av betydning for saken, jf Bjerke/Keiserud bd I side 344 ff. Et vitne har imidlertid etter norsk straffeprosess også plikt til å forklare hva det har hørt av andre - i engelsk terminologi såkalt hearsay evidence - jf Andenæs, Norsk straffeprosesess I side 195.

Før et vitne avgir forklaring skal han/hun oppgi navn, fødselsår og -dag, stilling, bopel og sitt forhold til siktede og fornærmede, jf straffeprosessloven § 130. Vitnets navn skal nedtegnes i rettsboken som skal være tilgjengelig for partene, jf §§ 18 og 26.

Etter en lovendring i 1995 - lov nr 15/1995 - åpner straffeprosessloven for at et vitne kan oppgi sitt arbeidssted i stedet for boligadressen. Rettens formann kan likevel pålegge vitnet å oppgi sin bopel til retten dersom det er «nødvendig». Hva som må anses nødvendig, fremgår ikke av lovens ordlyd og forarbeidene gir heller ikke særlig veiledning om dette. Jeg vil anta at bestemmelsen må tolkes slik at retten unntaksvis kan gi et vitne pålegg om å oppgi sin bostedsadresse når det er grunn til å anta at denne opplysningen har betydning for saken. Det er retten som er adressat for denne opplysningen. Det er antatt at denne opplysningen kan gis skriftlig for å unngå at den blir kjent for tiltalte eller andre, jf Bjerke/Keiserud bd I side 400.

Unntaksbestemmelsen om rettens adgang til å pålegge et vitne å oppgi sin bopel er generell, men lovendringen var særlig begrunnet i hensynet til polititjenestemenn som vitner. Det vises til Ot prp nr 4 (1994-95). Denne lovbestemmelsen gir begrenset beskyttelse. I svært mange tilfeller vil det ikke være forbundet med særlig vanskeligheter å få rede på en persons boligadresse når man kjenner vedkommendes navn. Det norske samfunn er relativt lite og gjennomsiktig. Mange, ikke minst tilfeldighetsvitner, vil vanligvis heller ikke tidligere ha hatt noen oppfordring til å skjerme sin boligadresse.

Når et vitne pålegges å oppgi sin bopel til retten, reiser det spørsmål om dette er en opplysning som skal nedtegnes i rettsboken. Spørsmålet er ikke nærmere avklart i loven. Formålsbetraktninger tilsier etter min vurdering at det er tilstrekkelig at det fremgår av rettsboken at vitnet skriftlig har oppgitt sin bostedsadresse, eventuelt med henvisning til dokumentet. En annen løsning vil innebære at tiltalte umiddelbart vil kunne gjøre seg kjent med vitnets privatadresse.

Straffeprosessloven § 130 har ikke noe unntak for plikten til å oppgi navn og fødselsdata. Etter straffeprosessloven § 123 kan retten frita et vitne for å svare på spørsmål når det foreligger fare for vesentlig velferdstap. Denne bestemmelsen gir ikke grunnlag for å frita vitnet for å oppgi navn eller svare på spørsmål som kan avsløre vedkommendes identitet, jf Rt 1997 side 869, den såkalte Skrik-saken. Saksforholdet var her i korte trekk som følger:

I etterforskingen av tyveriet av Munchs maleri «Skrik» fikk norske politimyndigheter bistand av britisk politi. To av de britiske tjenstemennene var ansatt ved kunst- og antikvitetsavsnittet i New Scotland Yard på det tidspunkt maleriet kom tilbake til Norge. De avga begge forklaring ved bevisopptak i London, men uten at deres identitet ble oppgitt. Bevisopptaket var i samsvar med engelske prosessregler og var holdt i lovlige former.

Påtalemyndigheten ønsket å dokumentere bevisopptakene da saken stod for byretten. Forsvaret protesterte fordi vitnenes identitet ikke var kjent. Oslo byrett tillot fremleggelse og bevisopptaket ble lest opp under hovedforhandlingen.

Under saksforberedelsen i lagmannsretten kom spørsmålet om fremleggelse og dokumentasjon opp på nytt. I bevisoppgaven fra påtalemyndigheten ble vitneforklaringene fra de to britiske polititjenestemennene varslet dokumentert under pseudonym. Riktig identitet skulle bare oppgis til retten. Forsvaret protesterte og krevde at vitnene ble innkalt og at personalia ble oppgitt i samsvar med straffeprosessloven § 130, eventuelt at de ble avhørt på nytt i England og denne gang under riktig navn. Lagmannretten avsa kjennelse for at de to vitnene kunne avgi forklaring under ankeforhandlingen under pseudonym.

Kjennelsen ble påkjært. Høyesteretts kjæremålsutvalg kom til en annen konklusjon og la til grunn at at straffeprosessloven § 130 uttømmende regulerer plikten til å oppgi personalia og at bestemmelsen må forstås slik at det ikke er adgang til i rettsmøte å motta forklaring fra vitner uten at deres personalia er opplyst og nedtegnet i rettsboken. I premissene er det fremholdt at personaliaopplysninger kan ha betydning både for den rene identifikajson og for tiltaltes forsvar - blant annet for å kunne få frem vitnets bakgrunn og erfaringer for derved å kunne etterprøve forklaringens troverdighet i forhold til de spørsmål saken gjelder. Selv om EMK art 6 (1) og 6 (3) (d) er tolket og praktisert slik at ikke enhver form for anonym vitneførsel vil være i strid med kravet om en rettferdig rettergang, uttalte retten at spørsmålet om og eventuelt i hvilken utstrekning anonym vitneførsel bør tillates i Norge beror på vanskelige avveininger som lovgiver bør ta standpunkt til.

Vitneplikten har to sentrale elementer: plikten til å møte og plikten til å gi forklaring/svare på spørsmål. Partenes rett til å avhøre og motavhøre vitner er nedfelt i straffeprosessloven § 135. Forutsatt at vedkommende er lovlig innkalt og at reglene om geografisk begrensing ikke kommer til anvendelse, plikter enhver å møte. Det gjelder i prinsippet også for personer som har begrenset forklaringsplikt, for eksempel på grunn av taushetsplikt eller nære relasjoner til tiltalte. Adgangen til å frita vitnet ved fare for vesentlig velferdstap etter § 123, gjelder ikke for møteplikten og heller ikke for forklaringsplikten generelt, men er begrenset til konkrete spørsmål. Om et vitne kan fritas for å svare på spørsmål i medhold av denne bestemmelsen beror på en konkret vurdering hvor det legges vekt på sakens art, forklaringens betydning for sakens opplysning og forholdene ellers.

Et vitne som har berettiget frykt for hevnaksjoner og represalier fra tiltalte eller hans miljø, har etter norsk rett i prinsippet plikt til å møte og til å oppgi personalia. Det gjelder også for personer som tiltalte ikke kjenner, eksempelvis en person som tilfeldig oppholdt seg på det sted hvor det drap tiltalen gjelder ble begått. Dersom tiltalte er involvert i et kriminelt miljø, er det ikke utenkelig at vitnet har grunn til å frykte represalier dersom han/hun for eksempel identifiserer tiltalte som gjerningsperson. Det er mulig at vitnet i en slik situasjon kan unnlate å svare på enkelte spørsmål under henvisning til straffeprosessloven § 123, men vitnet plikter likevel å møte og oppgi sitt navn og andre personalia etter lovens hovedregel.

Det kan reises spørsmål om et vitne kan unnlate å svare på spørsmål, eventuelt også unnlate å møte, ut fra nødrettsbetraktninger, dersom det er reell fare for alvorlige hevnaksjoner. Jeg nøyer meg med å peke på spørsmålet og går ikke nærmere inn på denne problemstillingen.

Oppsummeringsvis kan det konstateres at gjeldende straffeprosesslov ikke tillater anonyme vitneforklaringer, med unntak for opplysning om boligadressen. Et vitne plikter alltid å oppgi sitt navn. Det gjelder i prinsippet både overfor retten og overfor politiet, dersom vedkommende er villig til å gi forklaring til politiet. Vitnets navn skal nedtegnes i henholdsvis rettsbok og avhørsrapport.

En problemstilling som har visse paralleller til vitneanonymitet, er spørsmålet om politiet har adgang til å motta opplysninger mot løfte om konfidensiell behandling slik at informantens identitet holdes helt hemmelig for andre enn politiet/påtalemyndigheten. Det kan for eksempel dreie seg om opplysninger som fører til opprulling av alvorlige kriminelle forhold og hvor informantens personlige sikkerhet vil være i fare dersom identiteten blir kjent for mistenkte/siktede.

Dersom informanten avhøres, må de vanlige regler for vitneavhør med protokollasjon av personopplysninger mv følges. Det kan imidlertid tenkes at informanten ikke vil gi politiet opplysninger med mindre han/hun loves å bli holdt utenfor saken. Etter gjeldende rett kan politiet ikke gi informanter noe bindende løfte om anonymitet. Høyesterett har imidlertid i en sak om erstatning for uberettiget strafforfølgning akseptert at politivitner kan fritas for å oppgi sin kilde dersom avsløring av kildens identitet kan utsette vedkommende for alvorlig fare, jf Rt 1992 side 1691. Fritaket er forankret i en utvidende tolkning av straffeprosessloven 123 om fare for vesentlig velferdstap for vitnet eller vitnets nærstående. Det vises også til Rt 1998 side 2001, hvor den samme tolking er lagt til grunn.

Disse avgjørelsene gir neppe grunnlag for frita et politivitne fra å oppgi sin kilde dersom informantens opplysninger brukes som bevis fra påtalemyndighetens side - for eksempel slik at polititjenestemannen refererer i anonymisert form hva kilden har fortalt. En slik bevisførsel vil i realiteten innebære en anonym vitneforklaring, som gjeldende rett ikke tillater.

Bevisførsel om politiets kilder vil også kunne avskjæres dersom dette er et forhold som er «uten betydning for saken», jf straffeprosessloven § 292 annet ledd. Denne bestemmelsen gir en meget begrenset adgang til å avskjære bevis/spørsmål til vitner, jf Bjerke/Keiserud bd II side 770-771 med nærmere henvisning til rettspraksis.

Straffeprosessloven har ikke generelle regler om bruk av fysiske/tekniske innretninger for å beskytte et vitne mot å bli gjenkjent - for eksempel bruk av skjerm og/eller stemmefordreier eller ulike former for forkledning eller maskering. Tiltak av denne karakter vil nok ha en begrenset praktisk betydning som beskyttelse fordi tiltalte ofte vet hvem vitnet er. Det kan likevel ikke utelukkes at slike virkemidler kan være formålstjenlige for å hindre senere gjenkjennelse.

Etter min vurdering er det usikkert om det etter gjeldende rett er anledning til å avhøre et vitne under forhold hvor vitnet er skjult bak en skjerm og hvor kanskje også stemmen er fordreid eller om dette vil kreve en lovendring. En slik rettslig avhørssituasjon representerer et klart avvik fra det som er vanlig og er heller ikke ukontroversielt. På denne bakgrunn vil jeg anta at lovgiver uansett bør ta standpunkt til bruk av slike vitnebeskyttelsestiltak.

1.3.3 Retten til dokumentinnsyn

1.3.3.1 Innsynsrett på etterforskingsstadiet

Straffeprosessloven § 242 regulerer retten til innsyn i sakens dokumenter på etterforskingsstadiet, uavhengig av om dokumentene har vært fremlagt i rettsmøte eller ikke.

Mistenkte, hans forsvarer og fornærmede skal på begjæring som hovedregel gis adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter. Bestemmelsen er ikke begrenset til offentlig oppnevnte forsvarere, men omfatter alle som har påtatt seg et forsvareroppdrag.

Mistenktes og forsvarerens rett til innsyn i sakens dokumenter på etterforskingsstadiet er ikke ubegrenset. Tilgang til sakens dokumenter er på dette stadiet betinget av at innsyn ikke vil være til skade eller fare for etterforskingens øyemed eller for tredjemann. Politiet kan for eksempel nekte mistenkte innsyn i en vitneforklaring dersom det er grunn til å frykte at han vil søke å påvirke vitnet eller tilpasse sin egen forklaring. I tilfeller hvor det er grunn til å frykte hevnaksjoner mot vitnet, kan vitnets identitet holdes skjult. Når det anses nødvendig av hensyn til den personlige sikkerhet enten for vitnet selv eller hans nærstående, kan forklaringen i sin helhet unntas fra innsyn, jf Bjerke/Keiserud bed II side 654-655. Dersom det foretas et rettslig avhør av et vitne på etterforskingsstadiet, er adgangen til til å holde vitnets identitet og innholdet i forklaringen skjult for mistenkte og hans forsvarer mer usikker.

Det er antatt at forsvarer kan gis tilgang til saksdokumenter med pålegg om taushet, også overfor egen klient, se Bjerke/Keiserud bd II side 655-656. Forsvareren må i slike tilfelle velge om han vil gjøre seg kjent med innholdet i de aktuelle dokumenter på slike vilkår eller om han eventuelt vil avstå.

En offentlig oppnevnt forsvarer har en utvidet rett til innsyn i dokumenter som fremlegges eller har vært fremlagt i rettsmøte, jf § 242 første ledd annet punktum. Retten kan pålegge forsvareren taushet om innholdet i dokumentene, enten i medhold av domstolloven § 130 eller med hjemmel i § 242 dersom påtalemyndigheten fremsetter begjæring om det. Et slikt taushetspålegg kan for eksempel gjelde et vitnets identitet eller vitneforklaringen i sin helhet.

Dokumentbegrepet i § 242 er vidt og omfatter i tillegg til ordinære dokumenter også lydbånd o l, men er begrenset til sakens dokumenter. I rettspraksis er det lagt til grunn at påtalemyndigheten har en - riktignok begrenset - adgang til å unnlate å dokumentføre interne notater om tips fra publikum, tysteropplysninger mv, jf Rt 1993 side 1121. Det samme gjelder i en viss utstrekning for etterforskingsdokumenter som ikke er ment å brukes som bevis, for eksempel spaningsrapporter. Det vises til Johs Andenæs, Norsk straffeprosess I, side 268 og Bjerke/Keiserud bd II side 651 ff.

Dokumenter som gjelder telefonkontroll i narkotikasaker eller som inneholder opplysninger om slik kontroll, er unntatt fra innsynsretten, jf straffeprosessloven § 216 bokstav i siste ledd. Innsynsretten etter § 242 første ledd gjelder heller ikke for dokumenter som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat, jf tredje punktum.

De begrensninger i innsynsretten som følger av § 242 er midlertidige. Når tiltale er tatt ut, reguleres innsynsretten av §§ 264 og 267.

Det kan være aktuelt å foreta et rettslig avhør av et vitne på etterforskingsstadiet, jf straffeprosessloven § 237. Dersom det er særlig grunn til å frykte for at vitnet ellers ikke vil gi en uforbeholden forklaring, kan retten beslutte at siktede skal utelukkes fra rettsmøtet mens vitnet gir forklaring, jf straffeprosessloven § 245. Andre personer kan av samme grunn pålegges å forlate rettssalen under avhøringen av et vitne. Denne adgangen til å utelukke siktede - og eventuelle andre - har klart preg av å være en unntaksbestemmelse, jf kravet om særlig grunn. Frykt for hevnaksjoner kan begrunne utelukkelse av siktede. Vitnet vil derved beskyttes fra den påkjenning det kan være å gi forklaring mens siktede er tilstede, men bestemmelsen gir etter ordlyden ingen generell adgang til å holde vitnets identitet skjult for siktede.

Etter § 245 annet ledd har siktede rett til å bli gjort kjent med det som er forhandlet i hans fravær når han har vært utelukket etter første ledd. Han vil på denne måten få kjennskap til hva vitnet har forklart. I utgangspunktet vil siktede også ha rett til å få opplyst hvem vitnet er, men i juridisk teori er det reist spørsmål om dette gjelder ubetinget dersom det er grunn til å frykte represalier mot vitnet, jf Bjerke/Keiserud bd II side 665 ff. Lovens ordlyd løser ikke spørsmålet direkte, men tungtveiende reelle hensyn kan tale for at vitnets identitet holdes skjult for siktede. Straffeprosessloven § 226 fjerde ledd om at etterforskingen skal gjennomføres så raskt som mulig og slik at ingen unødig utsettes for ulempe gir muligens en viss støtte for en innskrenkende tolking, men denne bestemmelsen gjelder primært tempoet i saksbehandlingen, jf Bjerke/Keiserud bd II side 613-614. Det må legges til grunn at det etter gjeldende rett er usikkert om identiteten kan holdes skjult for tiltalte når vitnet er rettslig avhørt. Dersom det dreier seg om bevisopptak til bruk under hovedforhandlingen vil det for vitnet under enhver omstendighet være tale om en tidsbegrenset beskyttelse.

Etter straffeprosessloven § 245 tredje ledd kan siktede når særegne forhold foreligger utelukkes fra rettsmøter under etterforskingen dersom og så lenge det er grunn til å frykte for at etterforskingens øyemed ellers ville bli utsatt for fare eller hensynet til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat tilsier det. Denne bestemmelsen er mindre praktisk i forhold til redde vitner, og det er også tvilsomt om den gir hjemmel for utelukkelse på det grunnlag.

1.3.3.2 Innsynsretten etter at tiltale er tatt ut

Når tiltalebeslutningen sendes til forkynnelse for den tiltalte skal påtalemyndigheten sende kopi av tiltalebeslutningen til forsvareren sammen med bevisoppgaven og sakens dokumenter, jf straffeprosessloven § 264 første ledd. Har tiltalte ikke forsvarer, skal han ved forkynnelsen gis oppgave over de bevis påtalemyndigheten vil føre og underretning om at han har anledning til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, jf § 267. Disse reglene innebærer at både tiltalte og forsvareren, når tiltale er tatt ut, i utgangspunktet har rett til å gjøre seg kjent med alle sakens dokumenter, herunder også vitneforklaringer avgitt til politiet.

Når et vitne gir forklaring til politiet, gjelder reglen i straffeprosessloven § 130 tilsvarende. Det følger av § 234 første ledd. Gjeldende rett tillater ikke at vitner avgir politiforklaringer anonymt. Et vitne som er villig til å forklare seg for politiet skal oppgi navn, fødselsdata, stilling og bopel, eventuelt arbeidssted. Disse opplysningene skal fremgå av avhørsrapporten, jf påtaleinstruksen § 8-11 jf § 8-5.

Vitnenes navn skal også fremgå av påtalemyndighetens bevisoppgave. Dersom påtalemyndigheten vil begjære opplesning av en tidligere nedtegnet vitneforklaring, skal vitnet angis i vitneoppgaven på samme måte som for andre vitnebevis. Disse reglene er begrunnet i hensynet til den tiltaltes forsvar.

1.3.4 Utelukkelse av tiltalte under hovedforhandlingen

Etter straffeprosessloven § 284 første ledd kan retten beslutte at tiltalte - og forsåvidt også andre som er tilstede - skal forlate rettssalen mens et vitne avhøres. Vilkåret er at det må være særlig grunn til å frykte for at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt. Når tiltalte kommer tilbake skal han gjøres kjent med det som er forhandlet i hans fravær, jf siste ledds henvisning til § 245 annet ledd.

Denne bestemmelsen gir ikke hjemmel for å holde vitnets identitet skjult for tiltalte. Dersom tiltalte ber om det, er det ikke adgang til å holde tilbake opplysning om vitnets navn og heller ikke andre personalia som vitnet plikter å oppgi. Dette gjelder både for møtende vitner og for opplesning av tidligere nedtegnede vitneforklaringer.

1.4 Internasjonale konvensjonsforpliktelser

1.4.1 Innledning

Straffeprosesslovens regler gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat, jf straffeprosessloven § 4.

Som fremholdt i Bjerke/Keiserud bd I side 32 ff er uttrykket begrensning noe misvisende, idet sentrale menneskerettighetskonvensjoner stiller krav til behandlingen av straffesaker. Det er særlig de forpliktelser som følger av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art 6 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) art 14 som er aktuelle i relasjon til spørsmålet om bruk av anonyme vitner i straffeprosessen. Gjennomgangen nedenfor begrenses derfor til disse to konvensjonene, med hovedvekt på EMK.

1.4.2 Kort om EMK art 6 (1) og ( 3) (d)

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art 6 (1) og (3) (d) lyder i norsk oversettelse slik:

Artikkel 6

Retten til en rettferdig rettergang

1. For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov. Dommen skal avsis offentlig, men pressen og offentligheten kan bli utelukket fra hele eller deler av rettsforhandlingene av hensyn til moralen, den offentlige orden eller den nasjonale sikkerhet i et demokratisk samfunn, når hensynet til ungdom eller partenes privatliv krever det, eller i den utstrekning det etter rettens mening er strengt nødvendig under spesielle omstendigheter der offentlighet ville skade rettferdighetens interesser.

2. -

3. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal ha følgende minsterettigheter:

-

-

-

d. å avhøre eller la avhøre vitner som blir ført mot ham, og få innkalt og avhørt vitner på hans vegne under samme vilkår som vitner ført mot ham.

Art 6 (1) fastslår kravet om en rettferdig rettergang som et generelt rettssikkerhetsprinsipp mens art 6 (3) angir straffeprosessuelle minimumsrettigheter for den tiltalte, herunder retten til å avhøre eller la avhøre vitner som blir ført mot han. Ved praktiseringen av disse reglene sett i sammenheng legger konvensjonsorganene til grunn en helhetsvurdering hvor det sentrale vurderingstemaet er om prosessen som helhet har vært «fair». Dette perspektivet kan føre til en innskrenkende tolking av minimumsrettighetene etter nr 3, se nærmere om dette Jørgen Aall, Rettergang og menneskerettigheter side 205 og side 393 ff. På grunnlag av konvensjonsorganenes praksis må det legges til grunn at tiltalte ikke har noen ubegrenset eller ubetinget rett til å avhøre alle vitner som føres mot han, forutsatt at prosessen som helhet vurderes som rettferdig.

Spørsmålet om anonym vitneførsel er først og fremst aktuelt for belastningsvitner, dvs vitner som må antas å ha opplysninger som er til ugunst for tiltalte. I praksis vil anonymitet først og fremst være aktuelt for vitner som påberopes av påtalemyndigheten. Dersom det tillates at vitner kan avgi forklaring under anonymitet, bør imidlertid reglene være generelle.

Bruk av helt eller delvis anonyme vitner i straffesaker, kan innebære en begrensning i tiltaltes reelle muligheter til å eksaminere vitnet og til å reise tvil om vitnets troverdighet. Spørsmål om bruk av anonymiserte vitnebevis som grunnlag for domfellelse, har flere ganger vært behandlet av EMD. I det følgende gis en oversikt over de mest sentrale avgjørelser hvor vitneanonymitet har vært påberopt av domfelte som grunnlag for påstanden om konvensjonsbrudd.

1.4.3 Sentral praksis fra EMD

Kostovski-saken (1989)

Slobodan Kostovski - nederlandsk statsborger - ble dømt til fengsel i seks år for væpnet ran i 1979. Sammen med blant andre Hillis rømte han i 1981 fra fengselet. I 1982 ble det begått et bankran som Hillis og hans medsammensvorne ble mistenkt for å ha stått bak. Politiets mistanke ble styrket gjennom forklaringer fra to vitner, som ønsket å være anonyme overfor andre enn politiet.

Kostovski og Hillis ble pågrepet og siktet for bankranet. Den ene av de to som hadde forklart seg for politiet ble avhørt av en undersøkelsesdommer. Vitnet, som fryktet represalier, ønsket å forbli anonym og avhøret ble gjennomført uten at undersøkelsesdommeren ble gjort kjent med vitnets identitet. I avhøret navnga vitnet Kostovski som en av gjerningsmennene.

Avhørsrapporten ble sendt til forsvarerne, som ble gitt anledning til å stille skriftlige spørsmål. Kostovskis forsvarer forela vitnet 14 spørsmål. Mange av spørsmålene gjaldt de omstendighetene vitnet hadde fått sine informasjoner på. Bare 2 av de 14 spørsmålene ble besvart. Vitnet fryktet at hans identitet ville bli avdekket dersom han svarte på de øvrige spørsmålene. Noe senere ble vitnet avhørt på nytt, denne gangen av en annen undersøkelsesdommer, som også respekterte ønsket om anonymitet. Vitnet bekreftet sin tidligere forklaring.

Under straffesaken ble undersøkelsesdommerne og den polititjenestemann som hadde foretatt avhøret, ført som vitner. Forsvarerne fikk anledning til å eksaminere disse vitnene, men fikk ikke stille spørsmål som kunne avsløre identiteten til de anonyme vitnene. Disse ble ikke selv hørt under hovedforhandlingen. Avhørsprotokollene og en rapport fra den ene undersøkelsesdommeren som inneholdt en vurdering av vitnenes troverdighet, ble fremlagt som bevis. Det var også annen bevisførsel, men de anonyme forklaringene var de sentrale bevis. De tiltalte ble domfelt og anket, men anken førte ikke frem. Vitneførselen i ankeinstansen var i hovedtrekk den samme som i første instans. Ankedomstolen hørte de samme vitner, som fastholdt de forklaringer de hadde gitt tidligere. Heller ikke i denne omgang fikk de tiltalte og deres forsvarere anledning til å stille spørsmål som kunne avsløre identiteten til de anonyme vitnene.

Etter at Høyesterett i Nederland hadde forkastet hans anke, klaget Kostovski saken inn for Kommisjonen. Han påstod at saksbehandlingen krenket hans rettigheter etter art 6 (1) og (3) (d) fordi han ikke var gitt anledning til å avhøre eller på annen måte imøtegå de anonyme vitnene. Kommisjonen ga Kostovski medhold i påstanden om konvensjonsbrudd.

Domstolen kom til samme konklusjon og bemerket at art 6 (3) (d) - retten til å avhøre og å la avhøre vitner som blir ført mot han - må ses i sammenheng med retten til en rettferdig rettergang i art 6 (1) og at det avgjørende er om rettergangen som helhet har vært rettferdig.

Under henvisning til prinsippet om bevisumiddelbarhet uttalte domstolen at bruk av tidligere nedtegnede forklaringer fra vitner ikke er uforenlig med kravet til en rettferdig rettergang, forutsatt at forsvarets rettigheter blir tilstrekkelig hensyntatt. I utgangspunktet innebærer det at forsvaret må gis en adekvat og tilstrekkelig mulighet til - enten på etterforskingsstadiet eller under hovedforhandlingen - å avhøre og imøtegå de vitner som føres mot tiltalte.

I denne saken hadde forsvaret bare hatt anledning til å stille direkte spørsmål til avhørspersonene og ikke direkte til vitnene selv, og eksamineringsmulighetene hadde gjennomgående vært meget begrenset for at vitnenes identitet ikke skulle avsløres. Etter domstolens vurdering kunne forsvaret under slike avhørsbetingelser bli avskåret mulighetene til å kunne påvise om vitnene var forutinntatte, fiendtlige eller lite troverdige. Den dømmende rett hadde heller ikke hatt mulighet til å danne seg et selvstendig inntrykk av vitnenes troverdighet. Undersøkelsesdommerens observasjoner og vurderinger kunne ikke anses som et fullgodt substitutt, særlig ikke når heller ikke han var kjent med vitnets identitet.

Under disse omstendigheter var den fremgangsmåte som var fulgt ikke tilstrekkelig til å oppveie de ulemper og begrensninger som var lagt på utøvelsen av forsvarets rettigheter.

Domstolen uttrykte forståelse for statens argumentasjon om behovet for å bekjempe organisert kriminalitet, men uttalte at dette hensyn må balanseres mot «the interest of everybody in a civilised society in a controllable and fair judicial procedure». I den sammenheng uttalte domstolen videre at «The Convention does not preclude reliance, at the investigation stage of criminal proceedings, on sources such as anonymous informants. However, the subsequent use of anonymous statements as sufficient evidence to found a conviction, as in the present case, is a different matter».

Windish-saken (1990)

En natt i mai 1985 ble det begått et innbruddstyveri i en kafe i Tyrol. Funn på stedet indikerte at to personer hadde deltatt. Neste dag ble politiet oppsøkt av to kvinner. Etter å ha fått løfte om full anonymitet, fortalte de at de hadde observert en minibuss med to menn rett ved gjerningsstedet. Kvinnene hadde vurdert deres adferd som noe påfallende, og de hadde derfor notert bilens registreringsnummer.

Bilens eier nektet enhver befatning med tyveriet. Under etterforskingen ble de to vitnene forevist fotografier av flere personer, herunder Windish som var en bekjent av bileieren. Vitnene forklarte at de gjenkjente Windish som en av mennene i den bilen de hadde observert. Windish ble pågrepet og det ble arrangert en skjult konfrontasjon hvor kvinnene pekte ut Windish som en av de to personene de hadde sett ved åstedet. Windish, som bestred at han hadde noe med affæren å gjøre, ble sammen med bilens eier tiltalt for forholdet.

De polititjenestemennene som hadde avhørt kvinnene, ble ført som vitner. Krav fra tiltalte om umiddelbar vitneførsel og adgang til motavhøring av vitnene, ble ikke tatt til følge. Retten la til grunn at polititjenestemennene var bundet av sitt løfte om anonymitet og uttalte at den festet lit til politimennenes vurdering av vitnene som troverdige personer. På grunnlag av andre vitneforklaringer la retten videre til grunn at de tiltalte ikke hadde alibi for det aktuelle tidsrom.

Begge tiltalte ble domfelt. Windish anket over saksbehandlingen, men anken førte ikke frem. Saken ble deretter klaget inn for Kommisjonen, som konkluderte med at det forelå brudd på art 6 (1) sammenholdt med art 6 (3) (d).

Staten hevdet at det måtte tillegges stor vekt at domfellelsen var basert på en samlet vurdering av flere bevis; ikke bare på forklaringene til de to ikke-identifiserte vitnene, og fremholdt videre at det måtte være legitimt å legge vekt på vitnenes ønske om anonymitet.

Domstolen viste til prinsipper nedfelt i tidligere avgjørelser, herunder Kostovski-saken, og fremhevet at verken Windish, hans forsvarer eller retten hadde hatt anledning til å eksaminere de to vitnene. Utpekingen av Windish som gjerningsmann hadde dessuten skjedd ved bruk at en skjult konfrontasjon som Windish ikke var klar over. Statens anførsel om at forsvaret hadde hatt anledning til å eksaminere politivitnene og at eventuelle skriftlige spørsmål også ville ha blitt formidlet til de to kvinnene, kunne etter domstolens vurdering ikke oppveie de ulemper anonymiteten medførte for forsvaret. Domstolen vurderte rettergangen slik at forsvaret var fratatt reelle muligheter til å prøve vitnenes pålitelighet og troverdighet. Den dømmende rett var dessuten også avskåret fra å kunne danne seg en selvstendig oppfatning av vitnenes pålitelighet.

I premissene heter det videre at det ikke var noen som hadde sett selve forbrytelsen, at forklaringene fra de to anonyme vitnene var de eneste bevis som knyttet Windish til åstedet og at domfellelsen i hovedsak - «to a large extent» - var basert på disse bevisene.

Sammenfatningsvis kom domstolen til at forsvarets rettigheter ikke var respektert og at det forelå en krenkelse av art 6 (1) jf 6 (3) (d).

Lüdi-saken (1992)

Denne saken gjaldt blant annet bruk av en anonym politiforklaring som bevisgrunnlag. Som ledd i etterforsking av en narkotikasak, hadde en polititjenestemann som agent provokateur under dekknavnet Toni forsøkt å kjøpe kokain av Lüdi. Det var også iverksatt avlytting av Lüdis telefon. Lüdi kjente ikke Tonis riktige identitet, men hadde møtt han flere ganger.

Lüdi ble siktet for narkotikaforbrytelse og tilstod forholdet etter blant annet å ha blitt forelagt utskriftene av telefonavlyttingen.

Da saken ble behandlet i første instans ba Lüdi om at politiagenten ble stevnet som vitne. Begjæringen ble ikke tatt til følge. Avslaget var hovedsakelig begrunnet i behovet for å beskytte etterforskingmetodene og identiteten til polititjenestemannen. Lüdi ble domfelt på grunnlag av opplysninger fra telefonavlyttingen og politiagentens rapport, samt det forhold at det ved ransaking var funnet rester av narkotika i hans bolig.

Lüdi anket, men dommen ble stadfestet i ankeinstansen, i hovedsak på grunnlag av det samme bevismaterialet. Saken ble deretter bragt inn for Kommisjonen. Lüdi hevdet (blant annet) at han ikke hadde fått en rettferdig rettergang fordi han i det vesentlige var domfelt på grunnlag av forklaringen til et vitne han ikke kjente identiteten til og som han heller ikke hadde hatt muligheter til å motavhøre. Kommisjonen konkluderte med at det forelå en krenkelse av retten til en rettferdig rettergang, jf art 6 (1) jf 6 (3) (d).

Domstolen kom til samme resultat. Selv om undersøkelsesdommeren kjente vitnets funksjon og tiltalte også hadde truffet agenten Toni ved flere anledninger, var det domstolens vurdering at Lüdi ikke hadde fått en rettferdig rettergang. Domstolen uttalte at denne saken skilte seg fra både Kostovski-saken og Windish-saken ved at det aktuelle vitnet var polititjenestemann og at undersøkelsesdommeren var kjent med hans funksjoner i den egenskap. Ved avveiningen av de kryssende interesser synes retten å ha lagt avgjørende vekt på at verken tiltalte eller hans forsvarer på noe tidspunkt var gitt muligheter til å stille spørsmål til vitnet og reise tvil om hans troverdighet, samtidig som dette etter domstolens syn ville ha vært mulig å gjennomføre uten at vitnets identitet ble avslørt.

Saïdi- saken (1993)

I forbindelse med etterforsking av narkotikakriminalitet og narkotikadødsfall i Frankrike i 1986 ble Saïdi av tre misbrukere utpekt som narkotikahandler. Han ble pekt ut på bilder og ved en speilkonfrontasjon.

Saïdi ble tiltalt for flere forhold, men nektet seg skyldig. Under etterforskingen ba hans forsvarer gjentatte ganger om at Saïdi ble konfrontert med vitnene, men begjæringene ble ikke tatt til følge. Vitnene som hadde utpekt han, ble heller ikke avhørt i retten, men deres forklaringer til politiet ble brukt som bevis. Saïdi ble domfelt både i første instans og i ankeinstansen. I premissene ble det fremholdt at alle vitnene - personer som ikke kjente hverandre - entydig hadde utpekt Saïdi som narkotikahandler, og i dommen i ankeinstansen ble det uttalt at vitneforklaringene ikke ville ha mistet sin bevisverdi selv om det hadde vært gjennomført en konfrontasjon og vitnene hadde trukket sine tidligere forklaringer.

Saken ble deretter klaget inn for Kommisjonen som konstaterte brudd på retten til en rettferdig rettergang - art 6 (1) og art 6 (3) (d). Domstolen kom til samme konklusjon og la avgjørende vekt på at Saïdi utelukkende var dømt på grunnlag av anonyme forklaringer avgitt under etterforskingen og at han ikke på noe tidspunkt var gitt mulighet til å stille spørsmål til vitnene.

Doorson-saken (1996)

Under etterforsking av narkotikakriminalitet i Amsterdam i 1987 ble et større antall misbrukere forevist fotografier av personer som var mistenkt for narkotikaomsetning. Fotografiene var i en mappe som også inneholdt bilder av personer som ikke hadde noen befatning med narkotika-kriminalitet. Hensikten med det var å sortere ut klart upålitelige forklaringer. Mange av de som ble bedt om å se gjennom fotomappene, var redd for represalier og ønsket derfor ikke å gi forklaring med mindre deres identitet ble holdt skjult.

Doorson - som ble utpekt som narkotikahandler av åtte personer, alle stoffmisbrukere - ble siktet for narkotikaforbrytelse. Identiteten til to av informantene ble opplyst; de øvrige forble anonyme. På anmodning fra forsvareret innkalte undersøkelsesdommeren alle vitnene til avhør. Forsvaren møtte til berammet tidspunkt, men det gjorde ikke vitnene og forsvareren forlot etter en stund stedet. To av informantene møtte senere på dagen og de ble avhørt av undersøkelsesdommeren, uten andre tilstede.

Forsvaret ba om at alle vitnene ble innkalt til hovedforhandlingen. Det ble avslått for de seks anonyme vitnene som hadde utpekt Doorson. De to andre ble innkalt. En av disse (N) møtte og endret i retten sin forklaring. Endringen var til Doorsons fordel. Det ble også ført et sakkyndig vitne som ga uttrykk for at forklaringene til de anonyme vitnene var upålitelige som bevis. Fra forsvaret ble det dessuten bestridt at det var grunn til å frykte represalier.

Doorson ble domfelt og anket. Under sakforberedelsen anmodet forsvaret på nytt om at de hittil anonyme vitnene ble innkalt til hovedforhandlingen. Retten besluttet at de skulle avhøres av en undersøkelsesdommer som skulle vurdere behovet for fortsatt anonymitet. Undersøkelsesdommeren avhørte to av disse - Y 15 og Y 16. Forsvareren ble gitt anledning til å eksaminere vitnene som svarte på alle spørsmål, men forsvareren fikk ikke kjennskap til deres identitet. Undersøkelsesdommeren, som kjente identiteten, konkluderte med at ønsket om anonymitet var velbegrunnet og ga en postiv vurdering av troverdigheten til de to som var avhørt. De øvrige fire var ikke å finne og ble derfor ikke avhørt.

Under ankeforhandlingen møtte vitnet N og fastholdt den forklaring han ga i underinstansen. Retten besluttet at identiteten til vitnene Y 15 og Y 16 skulle holdes skjult og avslo forsvarets begjæring om at de skulle innkalles. Et nytt vitne - en politimann - ble mot forsvarets protest tillatt ført som vitne. Han uttalte seg om måten etterforskingen var gjennomført på og om politiets erfaring med avhør av stoffmisbrukere.

Doorson ble domfelt også i ankeinstansen. Grunnlaget for domfellelsen var opplysninger i politiets arkiver om at Doorson var involvert i narkotikahandel, at han var identifisert av de to vitnene som var avhørt av undersøkelsesdommeren, at Doorson hadde gjenkjent seg selv på det fotografi politiet hadde vist fram og politiforklaringene til de to identifiserte vitnene.

Etter at de nasjonale rettsmidler var uttømt, bragte Doorson saken inn for Kommisjonen som konkluderte med at det ikke forelå noen krenkelse av art 6 (1) sammenholdt 6 (3) (d).

Domstolen kom til samme resultat og uttalte, med en noe annen formulering enn tidligere, at bruk av anonyme kilder under etterforskingen ikke kommer i konflikt med konvensjonen, men at domfellelse på grunnlag av slikt bevismateriale reiser spørsmål om kravet til en rettferdig rettergang er oppfylt. I premissene heter det videre at art 6 ikke uttrykkelig krever at vitners interesser tas i betraktning, men at andre bestemmelser i konvensjonen kan komme til anvendelse dersom deres liv, frihet og personlige sikkerhet er i fare og at statene derfor må organisere straffeprosessen slik at disse interessene ikke blir «unjustifiably imperilled». På denne bakgrunn, heter det, krever prinsippet om en rettferdig rettergang at det foretas en avveining hvor «the interests of the defence are balanced against those of witnesses or victims called upon to testify».

I vurderingen av de anonyme vitneforklaringene, uttaler domstolen videre at bruk av slike bevis i seg selv ikke vil være i strid med konvensjonens krav til en rettferdig rettergang, forutsatt at det godtgjøres at «the handicaps under which the defence laboured were sufficiently counterbalanced by the procedures followed by the judicial authorities» (pkt 72). En domfellelse må likevel ikke baseres utelukkende eller på avgjørende måte - «solely or to a decisive extent» - på anonyme vitneforklaringer. Vitneklaringer avgitt under slike betingelser at tiltaltes forsvar ikke har kunnet ivaretas på en slik måte som konvensjonen i utgangspunktet forutsetter, må dessuten under enhver omstendighet behandles med stor forsiktighet (pkt 76).

Ved vurderingen av trusselbildet og vitnenes uttalte frykt for represalier, var det etter domstolens syn ikke avgjørende at det ikke forelå konkrete trusler fra domfelte. Dette dreide seg om en narkotikasak og det måtte da tas i betraktning, slik den nasjonale domstolen hadde gjort, at narkotikahandlere ofte truer personer som vitner mot dem.

I premissene fremheves det at forholdene i denne saken på flere punkter var forskjellig fra Kostovski-saken - herunder at undersøkelsesdommeren kjente vitnenes identitet, at undersøkelsesdommerens rapport var slik at den dømmende rett selv kunne trekke slutninger om påliteligheten av vitnenes forklaringer, at forsvareren hadde hatt muligheter til å stille spørsmål til vitnene med unntak for spørsmål som kunne avsløre deres identitet og at vitnene også hadde besvart alle spørsmålene.

Oppsummeringsvis la domstolen til grunn at det i saken var lagt opp til en saksbehandling som i tilstrekkelig grad kompenserte for ulempene ved anonymitet. I den sammenheng er det spesielt pekt på at forsvaret hadde hatt muligheter til å stille spørsmål ved troverdigheten av vitnenes forklaringer og at dette også var blitt gjort i åpen rett ved at forsvaret hadde vist til at de anonyme vitnene begge var narkotika-misbrukere. Domfellelsen var dessuten heller ikke basert utelukkende eller på avgjørende måte på disse to vitneforklaringene.

van Mechelen (m fl ) - saken

Politiet i Nederland mottok opplysninger som førte til at fire personer ble mistenkt for å ha stått bak flere ran. De ble høsten 1988 satt under overvåking av en spesiell observasjonsenhet (observation team) i politiet. I januar 1989 ble det begått et nytt ran og ranerne ble forfulgt av politiet. Under biljakten ble politiet beskutt og mennesker kom til skade. Ranerne kom seg unna.

De fire mistenkte ble etter en tid pågrepet og identifisert som gjerningsmenn. Identifikasjonen ble foretatt av de politifolkene som hadde deltatt i operasjonen og foregikk ved bruk av såkalt enveisglass.

De mistenkte nektet enhver skyld, men ble tiltalt for ran og drapsforsøk (m m). Alle fire ble domfelt i første instans, blant annet på grunnlag av politirapporter som inneholdt redegjørelser fra tjenestemenn som bare var identifisert ved et nummer. Rapportene var skrevet av en navngitt polititjenestemann. I tillegg til politirapportene var det også noe annet bevismateriale, herunder forklaring fra et sivilt vitne.

Dommen ble anket og de tiltalte ba om at de anonyme vitnene ble avhørt under hovedforhandlingen. Begjæringen ble avslått, men det ble besluttet at alle vitnene skulle avhøres av en undersøkelsesdommer. Han avhørte en rekke vitner, hvorav 11 var anonyme i forhold til tiltalte og deres forsvarere. De anonyme vitnene var alle polititjenestemenn. Begrunnelsen for at de ønsket å være anonyme var todelt: frykt for represalier/egen og familiens personlige sikkerhet og hensynet til fremtidige operasjoner som kunne bli vanskeliggjort dersom deres identitet ble kjent.

Avhørene ble gjennomført på den måten at vitnene og undersøkelsesdommeren oppholdt seg i et rom, mens de tiltalte og deres forsvarere samt påtalemyndighetens representant var i et annet rom hvor de kunne høre spørsmål og svar. Forklaringene ble protokollert på stedet. Vitnenes identitet ble ikke opplyst, og de kunne ikke observeres direkte av andre enn dommeren som foretok avhøret. Vitnene, som hver ble avhørt mellom to og fem timer, svarte på alle spørsmål med unntak for spørsmål som kunne avsløre identiteten.

Undersøkelsesdommeren som gjennomførte avhøret kjente til vitnenes identitet. I sin rapport gjorde dommeren en positiv vurdering av de anonyme vitnenes troverdighet og han vurderte også ønskene om anonymitet som velbegrunnede.

De tiltalte ble domfelt for blant annet forsøk på drap. Bevisgrunnlaget var i hovedsak avhørsprotokollene fra de anonyme polititjenestemennene, vitneutsagn fra navngitte polititjenestemenn som hadde deltatt i etterforskingen og vitneforklaringer fra navngitte sivilpersoner.

Saken ble bragt inn for Kommisjonen, som konkluderte med at det ikke forlå brudd på tiltaltes rettigheter etter art 6 (1) sammenholdt med 6 (3) (d).

Domstolen kom til motsatt konklusjon. Ved vurderingen av de anonyme vitneforklaringene la domstolen innledningsvis til grunn de samme prinsipper som i Doorson-saken og tidligere avgjørelser: At ikke enhver bruk av anonyme vitner er uforenlig med konvensjonen, men at en domfellelse ikke utelukkende eller på avgjørende måte må baseres på en anonym vitneforklaring og at de ulemper som anonymiteten innebærer for tiltaltes rett til forsvar må være tilstrekkelig kompensert i rettergangen.

Under henvisning til den interesseavveining som må foretas når anonyme vitneforklaringer brukes i straffesaker, uttalte domstolen at forklaringer fra anonyme politivitner reiser særlige problemer sammenlignet med andre utenforstående vitner («disinterested witness or a victim»). I den sammenheng er det fremholdt at polititjenestemenn ofte har tilknytning til statlige myndigheter og til påtalemyndigheten og at det er endel av deres tjenesteplikter å gi forklaring i retten. På denne bakgrunn burde bruken av anonyme politivitner etter domstolens vurdering begrenses til ekstraordinære tilfeller, men tilføyde under henvisning til Lüdi-saken at politiets ønske om anonymitet for tjenestemenn som arbeider skjult er et legitimt hensyn, forutsatt at forsvarets interesser respekteres. Forholdsmessighetsbetraktninger tilsier imidlertid at slike tiltak begrenses til det absolutt nødvendige.

I avveiningen la domstolen også vekt på at forsvaret, som ikke kjente politivitnenes identitet, heller ikke var gitt anledning til å til å observere vitnene da de ga forklaring for undersøkelsesdommeren og at muligheten til på den måten å teste vitnenes troverdighet var avskåret. I premissene ga domstolen videre uttrykk for at det operasjonelle behov for de iverksatte anonymiseringstiltakene ikke var tilstrekkelig begrunnet og viste i den sammenheng til mulige alternative tiltak som bruk av sminke, forkledning og hindring av øyekontakt. Domstolen stilte også spørsmål om frykten for represalier var tilstrekkelig begrunnet, idet avgjørelsen om å godta anonymitet for politivitnene utelukkende var basert på forbrytelsens alvorlige karakter samtidig som et sivilt vitne under fullt navn hadde gitt en belastende forklaring.

Samlet sett kunne måten avhørene av de anonyme vitnene var gjennomført på etter domstolens vurdering ikke anses som et tilstrekkelig substitutt for forsvarets muligheter til å stille direkte spørsmål til vitnene og danne seg sin egen oppfatning av deres troverdighet. Ulempene for forsvaret var etter domstolens vurdering ikke tilstrekkelig «counterbalanced» av andre tiltak under sakens behandling. De anonyme vitneforklaringene var dessuten de eneste bevis som positivt identifiserte de tiltalte som gjerningsmennene. Domfellelsen var derfor i avgjørende grad - «to a decisive extent» - basert på anonyme vitnebevis. På denne bakgrunn tilfredsstilte prosessen samlet sett ikke kravene til en rettferdig rettergang, jf art 6 (1) og 6 (3) (d).

1.4.4 Sammenfatning - EMD-praksis

Bruk av forklaringer fra anonyme vitner som bevis i straffesaker er ikke i seg selv i strid kravet om en rettferdig rettergang, herunder tiltaltes rett til å avhøre og la avhøre vitner, jf art 6 (1) og 6 (3) (d). Om anonymiserte vitnebevis i det hele skal tillates, vil langt på vei være opp til nasjonale myndigheter å avgjøre. Gjennomgangen av utenlandsk rett i kap 5 viser at forskjellige land innfor EMK-området har valgt ulike løsninger på dette spørsmål.

EMD foretar i utgangspunktet ingen konkret bevisbedømmelse, idet dette overlates til nasjonale domstoler. Dette utgangspunktet modifiseres noe når det dreier seg om bevis som brukes på en måte som kommer i strid med tiltaltes rettigheter etter art 6. Selv om anonyme vitner ikke i seg selv er uforenlig med konvensjonen, setter EMK likevel grenser for bruken av slike vitnebevis. Noen ytterpunkter er klare. Bruk av anonyme vitneforklaringer på etterforskingsstadiet er i utgangspunktet ikke konvensjonsstridig, selv om dette i ettertid kan vise seg å ha vært avgjørende for muligheten til å fremskaffe andre fellende bevis. En domfellelse utelukkende på grunnlag av en forklaring fra et helt anonymt vitne avgitt forut for hovedforhandligen og uten at tiltalte eller hans forsvarer på noe tidspunkt er gitt mulighet til å stille spørsmål til vitnet, vil på den annen side høyst sannsynlig være i strid med kravet om rettferdig rettergang.

Når en domfellelse delvis er basert på en helt anonym vitneforklaring, er spørsmålet om forsvaret har hatt muligheter til å motavhøre, imøtegå eller utfordre vitnet, helt sentralt i vurderingen av om rettergangen samlet sett har vært rettferdig. Det fremgår klart av flere avgjørelser, jf gjennomgangen foran. Et særlig spørsmål er om tiltalte og forsvareren i denne sammenheng kan identifiseres, slik at det eventuelt er tilstrekkelig at forsvarer har hatt mulighet til å se vitnet og stille spørsmål uten at tiltalte er tilstede. De refererte dommene kan tyde på at konvensjonsorganene legger betydelig vekt på om forsvaret har hatt muligheter til å stille spørsmål til vitnet, og at det legges mindre vekt på om tiltaltes muligheter til å gjøre seg kjent med vitnets identitet og person har vært begrenset.

Om saksbehandlingen tilfredsstiller konvensjonens krav til en rettferdig rettergang når en domfellelse delvis er basert på en anonym vitneforklaring, beror på en samlet vurdering hvor også arten og graden av anonymiteten må antas å ha betydning. Dette er forhold som etter omstendighetene kan influere på mulighetene til å føre et effektivt forsvar. Jo mer vidtrekkende anonymiseringstiltakene er, desto større vil betenkelighetene med å bruke vitneforklaringen som grunnlag for en domfellelse være. Eksempler på meget vidtgående anonymisering er dommene i Windish-saken og Saïdi-saken, hvor det i begge tilfeller ble konstatert krenkelse. Det må imidlertid kunne legges til grunn som en presumsjon at forsvarets muligheter til å stille spørsmål til vitnet og reise tvil om vitnets pålitelighet og troverdighet vil være bedre sikret når det er tale om mer begrensede anonymiseringstiltak - for eksempel slik at vitnets privatadresse holdes hemmelig for tiltalte eller at vitnet avgir forklaring bak en skjerm.

Bruk av anonymiserte vitnebevis forutsetter at det foreligger et begrunnet behov for et slikt beskyttelsestiltak. Forholdsmessighetsbetraktninger tilsier at denne type bevisførsel under enhver omstendighet må begrenses til situasjoner hvor andre beskyttelsestiltak vurderes som utilstrekkelige. Som eksempel vises til dommen i van Mechelen-saken, hvor det uttales at tiltak som begrenser forsvarets rettigheter må begrenses til det som anses strengt nødvendig.

I praksis er det to typer hensyn som søkes ivaretatt ved anonymiseringstiltak. Det generelle, og sannsynligvis også det mest tungtveiende, er hensynet til vitnets eller andres liv, helse og grunnleggende velferd forøvrig. For polititjenestemenn kan også hensynet til deltakelse i fremtidige aksjoner begrunne et ønske om anonymitet, enten på selvstendig grunnlag eller i tillegg til hensynet til den personlige sikkerhet.

Her i landet er det sannsynligvis frykt for represalier som er mest praktisk, selv om Skrik-saken viser at gjenbrukshensynet også kan være aktuelt. Konvensjonspraksis gir ikke entydige kriterier for hva som skal kreves for at en trusselsituasjon kan sies å foreligge. Sakens art vil neppe være avgjørende i den forstand at anonymiseringstiltak er begrenset til bestemte forbrytelser. Det er derimot visse holdepunkter for at sakstypen kan ha betydning for beviskravet. Noe vilkår om at vitnet faktisk skal ha mottatt trusler mot seg eller sin familie, kan etter min vurdering ikke utledes av domstolens praksis, selv om uttalelsene i Doorson-saken og van Mechelen-saken tilsynelatende spriker noe. Forholdene var i flere henseender forskjellige i disse to sakene og det er ikke gitt at trusselbildet bør vurderes på samme måte for narkotikakriminaliet og mer tradisjonell voldskriminalitet. I van Mechelen saken hadde dessuten et tilfeldighetsvitne gitt forklaring under fullt navn.

Det er, ikke minst etter van Mechelen-dommen, vanskelig å trekke sikre slutninger om når bruk av anonyme vitneforklaringer som grunnlag for domfellelse vil være i strid med tiltaltes rettigheter etter art 6 (1) og 6 (3) (d), idet denne avgjørelsen på flere punkter synes å avvike noe fra tidligere praksis. I denne sammenheng er det formodentlig tilstrekkelig å konstatere at EMD fortsatt aksepterer bruk av anonymiserte vitneforklaringer som grunnlag for domfellelse, men at rammene for bruken av slike bevis er nokså snevre.

1.4.5 FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) art 14 (1) jf 14 (3) (e)

FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigher av 16 desember 1966 (SP) art 14 gir en siktet rett til en rettferdig rettergang og fastsetter også straffeprosessuelle minimumsrettigheter, herunder retten til å avhøre og motavhøre vitner, jf art 14 (1) og 14 (3) (d) som i norsk oversettelse lyder slik:

Artikkel 14

1. Alle skal være like for domstolene. Enhver har ved behandlingen av en siktelse mot ham for en straffbar handling eller av spørsmål om hans rettigheter og forpliktelser i et tvistemål, rett til upartisk og offentlig rettergang ved en kompetent, uavhengig og upartisk domstol som er opprettet i henhold til lov. Pressen og offentligheten kan utelukkes fra hele eller en del av rettergangen av hensyn til sedelighet, den offentlige orden (ordre public), eller den nasjonale sikkerhet i et demokratisk samfunn, eller hvis hensynet til partenes privatliv krever det, eller i den utstrekning retten finner det strengt nødvendig når offentlighet på grunn av ekstraordinære forhold vil skade rettferdighetens interesser; dog skal enhver dom i en straffesak eller i et tvistemål offentliggjøres med mindre hensynet til mindreårige krever at dette ikke skjer, eller rettergangen gjelder ekteskapssaker eller saker om foreldremyndighet eller vergemål for barn.

-

3. Enhver har ved behandlingen av en siktelse mot ham for en straffbar handling, rett til følgende minimumsgarantier, uten forskjellsbehandling:

-

-

- -

e) Å avhøre eller få avhørt vitner som føres mot ham og å innkalle og avhøre egne vitner på de samme betingelser som de vitner som føres mot ham.

Selv om disse bestemmelsene ikke er helt identiske med de korresponderende regler i EMK art 6, er det neppe grunn til å anta at FN-konvensjonen setter andre rammer for vitneanonymisering enn det EMK og EMD-praksis gjør. Det vises til Manfred Nowak: U.N. Covenant on Civil and Political Rights, CCPR Commentary 1993, som i avsnittet om retten til å eksaminere og moteksaminere vitner i stor grad viser til EMK og praksis fra Strasbourg-organene, se særlig side 261-262. På denne bakgrunn har jeg ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på de aktuelle bestemmelsene i FN-konvensjonen.

1.5 Utenlandsk rett

1.5.1 Innhenting av opplysninger om utenlandsk rett

Justisdepartementet har ved henvendelse til henholdsvis de norske ambassadene i Tyskland, Nederland, Østerrike, England, Frankrike og Italia og til justisdepartmentene i Sverige, Danmark og Finland, bedt om opplysinger om relevant utenlandsk rett på området. De respektive land ble bedt om å svare på en rekke spørsmål systematisert i et spørreskjema, som vedlegges denne rapport som bilag 2.

Alle har svart, men svarene varierer endel når det gjelder det nærmere innhold og detaljer i de respektive lands lovverk. Med den begrensede tid som har vært til disposisjon har det ikke vært aktuelt å be om supplerende opplysninger. I det følgende gis en oversikt over rettsstillingen i de land som er forespurt, basert på de opplysninger som er mottatt. Når det gjelder Nederland nevnes spesielt at tilsendte lovtekster bare foreligger på nederlandsk, uten oversettelse til noe språk jeg er fortrolig med. Sammen med de nederlandske lovtekster, fulgte en kort oppsummering av rettstilstanden på engelsk. Redegjørelsen for nederlandsk rett er basert på denne oppsummeringen.

I tillegg til det ovennevnte materiale har jeg fått tilsendt utdrag fra ny straffeprosesslov for Bosnia og Herzegovina.

1.5.2 Frankrike

Fransk straffeprosesslovgivning tillater ikke bruk av helt anonyme vitner som bevis i straffesaker.

Hovedregelen er at at vitner skal oppgi navn, alder, sivilstand, yrke, adresse og evt forhold til partene, men etter en lovendring i 1995 er det åpnet for et vitne i stedet for sin privatadresse kan oppgi som adresse den etat som har stått for etterforskingen i saken. I så fall skal vitnets virkelige adresse føres i et eget register som er opprettet for dette formål. Politivitner kan som hovedregel oppgi sitt tjenestested i stedet for sin privatadresse.

Anonymisering av personalia ut over de nevnte regler om skjerming av privatadressen er etter det opplyste ikke tillatt. Tiltak for å anonymisere vitnets person - skjermingstiltak o l - er ikke aktuelt.

Spørsmål om bruk av anonyme vitner har vært drøftet, men noen nærmere utredning har ikke vært gjort og i svaret fra Justisdepartementet er det gitt uttrykk for tvil og usikkerhet om hvor langt praksis fra EMD tillater bruk av anonyme vitner.

Politiet kan ikke pålegges å oppgi sine kilder. Etter dagens rettstilstand har de adgang til å bruke anonoyme kilder under etterforskingen, men slike forklaringer har ingen bevisverdi for domstolene.

Egne vitnebeskyttelsesprogrammer er etter det opplyste ikke etablert, men det utelukkes ikke at politiet iverksetter enkelte beskyttelsestiltak.

1.5.3 Sverige

I Sverige kan opplysninger om vitners identitet ikke holdes (helt) skjult for domstolen, påtalemyndigheten, forsvareren eller for den tiltalte.

Et vitne må alltid oppgi sitt navn. Etter en lovendring i 1994 skal andre personalia-opplysinger som ikke har noen materiell betydning ikke automatisk gjøres kjent for den tiltalte. Opplysninger om alder, yrke og privatadresse fremgår i utgangspunktet ikke av de saksdokumenter som utleveres tiltalte. Vitner som avgir forklaring i retten plikter ikke å oppgi alder, yrke og privatadresse, med mindre det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at disse opplysningene vil være av betydning.

Under forundersøkelsen skal det føres protokoll over det som har betydning for utredningen, herunder vitnets navn, relasjon til mistenkte og eventuelle andre opplysninger som er av betydning for å vurdere vitnets troverdighet. Når tiltale tas ut har tiltalte og forsvareren rett til innsyn i protokollen. Andre personopplysninger enn navn og forholdet til tiltalte skal vanligvis ikke angis i protokollen, med mindre det dreier seg om en opplysning som har betydning for saken. Vitnets personnummer, yrke eller stilling, boligadresse, telefonnummer mv registreres i stedet i et særskilt dokument.

Dersom tiltalte uttrykkelig ber om det, har han som hovedregel rett til å få de personopplysninger om vitnet som finnes i prosessmaterialet. Unntak gjelder for opplysninger om nytt navn og ny adresse.

Såvidt skjønnes gjelder det i Sverige ingen særregler for polititjenestemenn. Spørsmål om anonymitet for vitner har vært vurdert. I proposisjon 1993/94: 143 - Brottsoffren i blickpunkten - ble en ordning med anonyme vitner ansett som uaktuell på grunn av rettssikkerhetsmessige betenkeligheter. I SOU 1998:40, Brottsofferutredningen, er spørsmålet om anonyme vitner vurdert på nytt med samme konklusjon. Utredningsgruppen har blant annet vurdert en ordning der opplysninger om vitnets identitet holdes skjult for tiltalte, men ikke nødvendigvis for forsvaren. På grunn av rettssikkerhetsmessige betenkeligheter og hensynet til tillitsforholdet mellom klient og forsvarer ble en slik ordning ikke vurdert som aktuell.

Politiet har anledning til å beskytte sine kilder så lenge forundersøkelsen pågår. Adgangen til å beskytte kildene forsetter dersom tiltale ikke reises. Dersom tiltale reises, har den tiltalte i prinsippet rett til innsyn i alt etterforskingsmaterialet. Politiet har ikke adgang til å holde hemmelig identiteten til kilder som har gitt opplysninger av betydning for saken. Andre kilder - kilder som har gitt opplysninger som ikke har hatt materiell betydning i den konkrete saken - kan på visse vilkår holdes hemmelig også etter at tiltale er tatt ut.

I Sverige har man idag ikke politimessige vitnebeskyttelsesprogrammer. I SOU 1998:40 er det foreslått at dette utredes nærmere av politi- og justismyndighetene.

1.5.4 Østerrike

Østerrisk straffeprosesslov tillater unntaksvis bruk av anonyme vitner som bevis i straffesaker.

Hovedregelen er at vitner skal oppgi navn, fødselsdato, adresse og yrke. Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å frykte at vitnets eller noen annens liv, helse, legemlige ukrenkelighet (körperliche Unversehrtheit) eller frihet utsettes for alvorlig fare ved at vitnet oppgir sine personalia, gir loven hjemmel for å frita vitnet fra denne opplysningsplikten. Retten kan i slike tilfeller også bestemme at vitnet ikke plikter å svare på spørsmål om (personlige) forhold som kan avsløre hans/hennes identitet. Disse reglene er nedfelt i straffeprosessloven (StPO) § 166 a.

Ifølge de mottatte dokumenter kan retten tillate en form for fjernavhør av et anonymt vitne, slik at vitnet fysisk oppholder seg i et annet rom mens han/hun gir forklaring samtidig som lyd og bilde overføres til rettssalen ved bruk av videotekniske hjelpemidler. Jeg gjør imidlertid oppmerksom på at opplysningene om dette er mangelfulle og at kilden dessuten er usikker, idet kilden ikke fremgår av det aktuelle dokument. Såvidt skjønnes er beskyttelsestiltak som forkledning, stemmefordreier mv ikke helt utelukket, men det er antatt at partene skal ha mulighet til å observere vitnets ansikt. Også på dette punkt er imidlertid de mottatte opplysninger mangelfulle og kildemessig usikre.

Dersom det tillates at et vitne avgir forklaring under hel eller delvis anonymitet, plikter retten uttrykkelig å vurdere bevisverdien av vitneforklaringen, herunder om forsvaret har hatt tilstrekkelig mulighet til å undersøke/stille spørsmål ved vitnets troverdighet.

Når et vitne fritas for oppgi navn eller andre personopplysninger, gjelder anonymiteten såvidt skjønnes både overfor tiltalte og forsvareren. Det mottatte materialet gir ikke nærmere opplysninger om og eventuelt på hvilken måte, opplysninger om vitnets identitet nedtegnes.

Lov om sikkerhetspolitiet - Sicherheitspolizeigesetz - har visse særregler for de såkalte «verdeckte Ermittler"; polititjenestemenn som opererer under falsk identitet. Jeg forstår de mottatte dokumenter slik politietterforskere på visse betingelser kan bruke sin falske identitet også i vitnesammenheng, men det er ikke redegjort nærmere for hvilke vilkår som må være oppfylt. Andre opplysninger om politivitner er ikke gitt.

Politimessige vitnebeskyttelsesprogrammer foreligger ikke idag, men det er opplyst at myndighetene planlegger å innføre slike programmer.

Svaret på spørsmålet om politiet kan beskytte sine kilder er noe uklart, idet det her er vist til straffeprosessloven (StPO) § 166 a. Etter det jeg forstår har politiet anledning til å beskytte sine kilder, men jeg er usikker på om dette bare gjelder når det er grunn til å frykte at vitnet utsettes for alvorlige overgrep dersom identiteten blir kjent eller om adgangen til kildebeskyttelse er mer vidtrekkende.

1.5.5 Nederland

Nederlandsk straffeprosesslov tillater unntaksvis bruk av anonyme vitner som bevis i straffesaker.

Etter en lovendring i 1994 kan et vitne som er utsatt for trusler eller upassende påvirkning for å endre sin forklaring, avhøres av en undersøkelsesdommer. På etterforskingsstadiet har hverken tiltalte eller forsvareren rett til å få opplysninger om vitnets identitet, men forsvaret kan stille spørsmål til vitnet via undersøkelsesdommeren, som avgjør om vitnet plikter å svare. Undersøkelsesdommeren gjøres kjent med vitnets rette identitet.

Før et slikt avhør gjennomføres skal undersøkelsesdommeren undersøke troverdigheten til vitnet. Dersom dommeren aksepterer vitnets ønske om anonymitet, tas vedkommende i ed og gir forklaring. En vitneforklaring opptatt på denne måte kan i prinsippet brukes som bevis under hovedforhandlingen, forutsatt at forsvaret har hatt tilstrekkelig mulighet til å utfordre vitnet og stille spørsmål, men en domfellelse kan ikke utelukkende baseres på en anonym vitneforklaring.

For polititjenestemenn som har infiltrert kriminelle miljøer, er det vanligvis tilstrekkelig at de gir en skriftlig redegjørelse uten at deres fulle identitet oppgis. Eventuelle spørsmål fra forsvarer på etterforskingsstadiet, stilles via undersøkelsesdommeren. Politivitnet plikter imidlertid å møte under hovedforhandlingen dersom forsvaret krever det. I så fall kan vedkommende møte forkledd for å hindre at hans/hennes identitet blir avslørt. Vitnet kan (også) fritas fra å svare på spørsmål som kan vanskeliggjøre fremtidige operasjoner (gjenbruk-hensynet).

1.5.6 Danmark

Dansk straffeprosess tillater ikke bruk av anonyme vitner. Tiltalte har krav på å få kjennskap til vitners navn, men har ikke noe ubetinget krav på å få opplysninger om vitners bopel.

Etter retsplejeloven skal påtalemyndigheten i sin bevisoppgave angi vitnets navn. I enkelte politidistrikter angis ikke vitnets adresse på bevisoppgaven, men praksis varierer. Vitnets adresse vil ofte fremgå av politiets avhørsrapporter. I så fall vil forsvareren i prinsippet ha kjennskap til vitnets bopel.

Forsvareren kan gis pålegg om ikke å videreformidle adressen til tiltalte dersom påtalemyndigheten under hovedforhandlingen vil fremme begjæring om at denne personopplysningen holdes skjult for tiltalte. Et slikt pålegg fra påtalemyndigheten kan påklages til domstolene. Vilkårene for at et vitnes adresse skal kunne holdes skjult for tiltalte er at avgjørende hensyn til vitnets sikkerhet taler for det og at tilbakeholdelsen må antas å være uten betydning for tiltaltes forsvar.

Før et vitne gir rettslig forklaring skal dommeren forvisse seg om vitnets identitet. Såvidt skjønnes er det ikke noe krav om at vitnet i rettsmøtet skal opplyse sin adresse.

Spørsmålet om bruk av helt eller delvis anonyme vitner i straffesaker har vært drøftet flere ganger. I en dom fra 1983 fastslo dansk Høyesterett at et vitnes identitet under ekstraordinære omstendigheter skulle kunne holdes skjult for tiltalte, selv om han etter lovens alminnelige regler hadde krav på å få kjennskap til vitnets identitet.

Dommen førte til debatt og Retsplejerådet ble anmodet om å gi en uttalelse om bruk av anonyme vinter. Oppdraget til Retsplejerådet var forårsaket av et lovforslag i Folketinget om forbud mot anonyme vitner (L 102). I sin betenkning nr 1056/1985 delte Rådet seg i et fleretall og et mindretall. Flertallet foreslo en lovregulering som innebar at innholdet i vitneforklaringer ikke skulle kunne holdes hemmelig for den tiltalte. Rådets flertall gikk videre inn for en begrenset adgang til anonymisering av vitners identitet og person. Mindretallet foreslo en videreføring av den rettstilstand som var etablert ved høyesterettsdommen fra 1983.

I 1986 ble det vedtatt forbud mot anonyme vitner. Lovendringen innebar blant annet at påtalemyndighetens bevisoppgave skulle sendes tiltalte samtidig som den ble sendt til forsvareren. På grunn av kritikk er denne regelen senere blitt endret, og det er åpnet for at et vitnes adresse skal kunne holdes skjult for tiltalte, jf foran.

Justisdepartementet fremmet i 1991 et lovendringsforslag om kvalifisert beskyttelse av vitner - herunder forslag om at vitnets navn, stilling og bopel ikke skulle opplyses for tiltalte dersom disse opplysningene måtte antas å være uten betydnng for tiltaltes forsvar og avgjørende hensyn til vitnet talte for et slikt beskyttelsestiltak. Forslaget ble ikke vedtatt.

Et nytt forslag om å tillate anonyme vitner ble fremmet i 1993. Forslaget - som var begrunnet i behovet for å bekjempe voldskriminalitet, særlig i bandemiljøer - ble ikke vedtatt. Det samme forslag ble fremmet på nytt i 1996, med samme resultat.

I 1998 avga en arbeidsgruppe nedsatt av Justisdepartementet en rapport om vitnebeskyttelse. Spørsmålet om å tillate anonyme vitner er ikke drøftet nærmere i denne rapporten.

Forsvareren har under etterforskingen rett til innsyn i sakens dokumenter med mindre hensynet til sakens opplysning, rikets sikkerhet eller hensynet til fremmed stat tilsier at de ikke utleveres. Forsvarer har ikke anledning til å gi etterforskingsdokumenter til siktede eller andre uten politiets samtykke. Politiet kan gi forsvareren pålegg om ikke å videreformidle opplysninger han har mottatt fra politiet inntil tiltalte har gitt forklaring under hovedforhandlingen.

Riksadvokaten har fastsatt retningslinjer for utforming av politirapporter basert på opplysninger fra kilder som ønsker å være anonyme.

I meget alvorlige saker kan politiet i Danmark iverksette tiltak for å beskytte vitner. Det er opplyst at en person i de senere år har fått tilbud om et fullstendig identitetskifte. Eksempler på andre tiltak er bruk av overfallsalarm, jevnlig patruljering i vitnets nabolag, bevoktning av bolig m v.

I svaret fra det danske justisdepartement er det ingen opplysninger om eventuelle særregler for politivitner.

1.5.7 England og Wales

Etter engelsk rett kan vitner unntaksvis gi forklaring anonymt.

Hovedregelen er at vitner oppgir fullt navn. Vitner bes ikke om å oppgi sin boligadresse i åpen rett med mindre denne opplysning har betydning som bevis. Vitnets adresse vil i utgangspunktet også bli fjernet fra protokoller av avhør som er foretatt forut for rettsmøtet før dokumentet gis til forsvareren.

Retten har en viss adgang til å gjøre unntak fra hovedregelen om at vitner skal oppgi fullt navn. Som eksempel er nevnt utpresningssaker hvor offeret - som vitne - kan tillates å skrive sitt navn på et ark som bare gjøres kjent for retten. Terroristsaker er nevnt som eksempel på en sakstype hvor retten kan tillate at et vitne opptrer helt anonymt, slik at hverken identitet eller person er kjent for tiltalte. Anonymisering av vitnets person kan gjøres ved bruk av hjelpemidler som skjerm eller stemmefordreier.

Ved vurderingen av om et vitne skal tillates å være anonymt, helt eller delvis, skal det foretas en avveining av behovet for beskyttelse og ulempene for tiltalte, hvor blant annet følgende forhold tas i betraktning:

  • om det er reell grunn til å frykte for konsekvensene dersom vitnets identitet blir kjent for tiltalte, men det er likevel ikke noe krav at vitnet selv er redd.

  • om beviset er så vidt viktig at det er urimelig at påtalemyndigheten ikke skal kunne bruke det.

  • om påtalemyndigheten sannsynliggjør overfor retten at vitnets troverdighet/pålitelighet har vært undersøkt.

  • om tiltaltes rett til forsvar er tilstrekkelig hensyntatt

Loven gir på visse vilkår adgang til opplesning av tidligere nedtegnede forklaringer. Anonyme skriftlige forklaringer tillates imidlertid ikke opplest under hovedforhandlingen.

Det er ikke særregler for politivitner.

Politiet har såvidt skjønnes ingen generell adgang til å beskytte kilders identitet. Påtalemyndigheten kan imidlertid fremme begjæring om at identiteten til en informant, kan holdes tilbake i almenhetens interesse (public interest immunity).

Programmer for vitnebeskyttelse administreres vanligvis på lokalt nivå og omfatter en rekke tiltak med identitetskifte som det mest vidtrekkende. Slike inngripende tiltak iverksettes sentralt av en spesiell enhet innen Metropolitan Police.

1.5.8 Tyskland

Hovedregelen er at et vitneavhør begynner med at vitnet spørres om fullt navn, alder, stilling eller yrke og bopel. Personer som er vitner på bakgrunn av sin yrkesmessige befatning med saken, kan i stedet for bopel oppgi sitt tjenestested.

Denne hovedregelen kan fravikes på nærmere lovbestemte vilkår. Loven åpner for grader av anonymisert vitneførsel, avhengig av trusselsituasjonen og derved også den personlige sikkerheten, enten for vitnet selv eller andre.

Dersom det er grunn til å frykte at vitnet selv eller andre bringes i fare ved at boligadressen oppgis, kan det tillates at vitnet i stedet oppgir sitt forretnings- eller tjenestested eller annen forkynnelsesadresse.

I tilfeller hvor det er grunn til å frykte at vitnets eller andres liv eller frihet bringes i fare ved at vitnets identitet, bopel eller oppholdssted røpes, kan det tillates at han/hun ikke gir nærmere opplysninger om sin identitet eller bare om en tidligere identitet. Vitnet skal likevel under hovedforhandlingen på forespørsel oppgi i hvilken egenskap han/hun er blitt kjent med de som forhold som han/hun forklarer seg om. Dersom vitnet tillates å holde tilbake opplysninger om sin identitet, skal dokumenter som sikrer konstatering av vedkommes identitet oppbevares hos statsadvokaten.

Disse bestemmelser i straffeprosessloven (§ 68 StPO) suppleres av en regel om at vitnet om nødvendig skal forelegges spørsmål om omstendigheter som vedrører hans troverdighet i den konkrete saken, og særlig om hans forbindelser til den siktede eller den krenkede.

Bruk av optiske eller akustiske virkemidler for å skjerme/skjule vitnets person er ikke tillatt ved rettslige avhør.

I utgangspunktet er det ikke særregler for politivitner. Straffeprosessloven har imidlertid regler om «sperring» av vitner som også kan anvendes overfor polititjenestemenn.

Polititjenestemenn som arbeider under skjult identitet - verdeckte Ermittler - kan tillates å gi vitneforklaring under den falske identitet, forutsatt at lovens nærmere vilkår er oppfylt og de ikke er blitt «sperret» fra å møte som vitne.

Dersom det tillates ført et anonymt vitne, gjelder anonymiteten både overfor tiltalte og forsvareren.

Politiet har etter det opplyste ikke plikt til å opplyse om kilders og informanters identitet.

Det er opplyst at man i Tyskland har utenrettslige tiltak for beskyttelse av vitner, men nærmere opplysninger om dette er ikke gitt.

1.5.9 Finland

De mottatte opplysninger om finsk rett er relativt summariske. Hovedtrekkene synes å være som følger:

Bruk av helt anonyme vitner er ikke tillatt, hverken ved forundersøkelsen eller under hovedforhandlingen. I svarbrevet er det imidlertid antatt at gjeldende lovgivning åpner for at opplysninger om et vitnets familieforhold, adresse og telefonnummer kan holdes hemmelig.

Spørsmål om bruk av anonyme vitner har i en viss utstrekning vært debattert. Det foreligger ingen offentlige utredninger, men Justisdepartementet har begynt å se nærmere på temaet.

Etter det som er opplyst har politiet ingen alminnelig adgang til å beskytte sine kilder. Når en polititjenestemann avhøres som vitne, er han i utgangspunktet likevel ikke pliktig til å oppgi identiteten til en person som han konfidensielt han mottatt opplysninger fra. Dersom tiltalen gjelder et alvorlig lovbrudd kan retten likevel beslutte at vedkommendes identitet skal oppgis, forutsatt at det ikke vil medføre alvorlig fare for kildens eller hans nærståendes personlige sikkerhet.

Utenrettslige programmer eller andre systematiske tiltak for å beskytte vitner er ikke kjent for justisdepartementet i Finland.

1.5.10 Italia

Italiensk straffeprosess tillater ikke vitneanonymitet. Hovedregelen er at et vitne plikter å oppgi personalia før vedkommende gir forklaring. Vitnet plikter også å opplyse om eventuelle personlige forhold som er relevante for saken.

Spørsmål om å tillate anonyme vitnebevis har ikke vært drøftet. I enkelte særlige alvorlige saker har imidlertid den italienske Høyesterett godtatt visse begrensinger i møteplikten og det alminnelige krav til full kontradiksjon for vitner som har vært utsatt for trusler. Domstolene har i enkelte saker godtatt avspilling av forklaringer gitt i dommeravhør. Vitnet oppgir imidertid også i slike tilfeller sine personlia før han/hun gir forklaring. Vitneforklaringer opptatt på denne måten har normalt mindre bevisverdi enn forklaringer gitt i retten fordi adgangen til å stille spørsmål til vitnet ofte har vært begrenset. Ordningen er etter det opplyste meget omstridt i Italia.

Fysiske beskyttelsestiltak i form av skjerming mv brukes som hovedregel ikke.

Det italienske straffeprosessystemet har en spesiell beskyttelsesordning for såkalte «pentiti» - personer som samarbeider med politiet for oppklaring av (alvorlige) forbrytelser. Ordningen, som gjelder for medlemmer av mafiaen eller mafia-liknende organisasjoner, gir muligheter for en rekke faktiske beskyttelsestiltak, men etter det opplyste må også slike vitner oppgi personalia før de gir forklaring. Når en «pentiti» skal gi forklaring, kan retten tillate bruk av fysiske eller tekniske hjempemidler - for eksempel skjerm eller stemmefordreier - for å beskytte vitnet mot senere gjenkjennelse.

Politiet har ikke plikt til å avsløre informanters identitet. Opplysninger fra informanter som ønsker å være anonyme, kan i utgangspunktet bare brukes under etterforskingen fordi det italienske rettssystemet ikke tillater bruk av utsagn fra anonyme vitner/informanter.

1.5.11 Andre land

Jeg har mottatt utdrag fra en ny straffeprosesslov for Bosnia og Herzegovina. Selv om dette dreier seg om lovgivning som det ikke er mest aktuelt å gjøre sammenligninger med, er den et eksempel på nyere straffeprosesslovgivning utenfor det sentrale vest-Europa. Jeg tar derfor helt kort med litt om de aktuelle vitnebestemmelser.

Hovedregelen er at vitner skal oppgi navn, yrke, bopel, alder og forholdet til tiltalte og fornærmede (art 226). Loven åpner for unntak. Deler av bestemmelsen om vitneavhør - art 220 - refereres nedenfor i engelsk versjon:

(5) In disclosing the information on identity, residence or domicile of the witness, the court should be mindful not to make the information available to the accused and his defence counsel or the public, if disclosure of such information would jeopardize the life, body or freedom of the witness or his close relatives. The court may exceptionally make these data availalbe to the defence counsel of the accused and restrict him from disclosing these data to anyone, including the accused.

1.5.12 Oppsummering

De mottatte opplysninger om utenlandsk straffeprosesslovgivning, viser store forskjeller i spørsmålet om vitneanonymitet. De land det er mest naturlig å sammenligne med - Danmark, Sverige og Finland - tillater imidlertid ikke at vitner kan gi forklaring under så omfattende anonymitet at tiltalte ikke vet hvem vitnet er.

1.6 Sentrale hensyn

1.6.1 Utgangspunkt

En adgang til bruk av anonymiserte vitnebevis vil ikke i seg selv være i strid med våre internasjonale konvensjonsforpliktelser. Den mest sentrale konvensjonen i denne sammenheng, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, setter imidlertid rammer for bruk av slike bevis som grunnlag for domfellelse. Strasbourg-organene synes imidlertid i liten grad å ha vurdert bruk av anonyme vitneforklaringer under etterforskningen som et menneskerettighetsproblem.

Det vil således i utgangspunktet være opp til nasjonale myndigheter å avgjøre om helt eller delvis anonyme vitner skal tillates i straffeprosessen. Som gjennomgangen i kap 5 viser, har forskjellige europeiske land valgt ulike løsninger. Noen tillater anonyme vitner, andre ikke. Det kan ha sammenheng med mange forhold, blant annet kriminalitetsutviklingen og rettstradisjonen. Spørsmålet har imidlertid vært på den rettspolitiske agendaen i mange land i de senere år.

Om anonyme vitner skal tillates i norsk straffeprosess vil i siste instans bero på en rettspolitisk avveining av ulike prinsipper, hensyn og interesser som lovgiver må foreta. I det følgende skal jeg peke på noen forhold som etter mitt syn bør tas i betraktning, i tillegg til de sentrale prosessuelle prinsipper om kontradiksjon og bevisumiddelbarhet. Stikkordmessig dreier dette seg om rettssikkerhetsmessige aspekter ved anononymisering, forholdet mellom tiltalte og forsvarer, trusselbildet og behovet for vitneanonymitet, forholdsmessighetsbetraktninger og effekten av anonymitet som beskyttelsestiltak og fare for misbruk.

1.6.2 Rettsikkerhetsmessige aspekter ved anonymisering av vitnebeviset

Et anonymt vitnebevis er beheftet med svakheter og rettssikkerhetsmessige betenkeligheter. Hovedargumentet mot bruk av anonyme vitneforklaringer som bevis i straffesaker er at det reduserer tiltaltes muligheter til å forsvare seg på en betryggende måte og at det kan innebære en risiko for uriktige domfellelser. Vekten av dette hensyn vil i noen grad bero på anonymitetens art og omfang. Betenkelighetene er størst dersom vitnet er helt anonymt - dvs at vitnets identitet holdes helt skjult for tiltalte, og han heller ikke gis anledning til å se/observere vitnet.

At forsvareren gis muligheter til å eksaminere vitnet, reduserer selvsagt betenkelighetene, men det vil likvel ikke i alle tilfeller være et tilstrekkelig substitutt. Dersom vitnet skal forbli anonymt, må eksamineringen foregå slik at dets identitet ikke blir avslørt. Enkelte saker er dessuten av en slik karakter at forsvareren ikke vil ha samme muligheter som tiltalte til å avsløre eventuelle fiendtlige holdninger, egeninteresser eller andre omstendigheter som vil være av betydning for å vurdere vitnets troverdighet og pålitelighet. Retten vil vanligvis heller ikke ha forutsetninger for å avsløre skjulte motiver o l.

Det har også vært fremholdt at anonymitet kan bidra til redusert ansvarlighet og øke risikoen for uriktige forklaringer, nettopp fordi det blir vanskeligere å kontrollere forklaringenes innhold.

På grunn av de betenkeligheter som er knyttet til anonymisering - i alle fall for anonymiseringstiltak av noe omfang - vil bevisverdien i utgangspunktet svekkes. Avhengig av de konkrete omstendighetene, er det grunn til å anvende slike bevis med stor forsiktighet. At bevisets karakter må tas i betraktning ved bevisvurderingen, er imidlertid ikke et avgjørende argument mot at bevis av denne karakter tillates.

Generelt vil vekten av disse betenkelighetene bero på sakens art og graden av anonymitet. I utgangspunktet er det mindre betenkelig med delvis enn med fullstendig anonymitet - for eksempel slik at tiltalte får noen opplysninger om vitnet uten at nøyaktig identitet avsløres, og vitnet møter i retten.

1.6.3 Forholdet mellom tiltalte og forsvarer

De menneskerettslige innvendinger mot bruk av anonymiserte vitnebevis vil i utgangspunktet være mindre dersom forsvareren gis anledning til å stille spørsmål til vitnet, selv om vitnet forblir anonymt overfor tiltalte. Det er da presumsjon for at forsvareren får opplysninger om vitnets identitet. For at anonymiteten skal sikres må forsvareren i så fall pålegges taushet overfor sin egen klient om forhold som kan avdekke vitnets identitet. Slike ordninger kan føre til at forsvareren kommer i en konfliktfylt situasjon og kan svekke tillitsforholdet mellom advokat og klient.

Betenkelighetene med å pålegge forsvarer taushet er klart mindre på etterforskingsstadiet enn når tiltale er tatt ut og saken står for retten. Det må, når tiltale er tatt ut, foreligge tungtveiende hensyn for at en forsvarer skal kunne pålegges taushet overfor egen klient om bevis påtalemyndigheten vil føre. I den svenske Brottsofferutredningen, SOU 1998:40, er hensynet til forsvarerens rolle ansett som den tyngste innvendingen mot slike ordninger, jf utredningen side 327. Jeg er enig i at dette er hensyn som må tillegges vekt i vurderingen sammen med blant andre de rettssikkerhetsmessige betenkeligheter, som kanskje veier vel så tungt.

1.6.4 Trusselbildet - behovet for vitneanonymitet

Generelle utviklingstrekk

Vitnebeskyttelse i form av anonymisering, enten av identitet eller person, er tiltak som har som formål å hindre at vitnet utsettes for press eller hevnaksjoner fra tiltalte, eventuelt det kriminelle miljø som tiltalte tilhører. I land som åpner for anonyme vitnebevis er det først og fremst alvorlige trusler mot grunnleggende verdier som liv og helse som begrunner bruk av slike unntaksregler. Forklaring under anonymitet er et virkemiddel for å få truede / redde vitner til å stå frem og til å gi en sannferdig forklaring.

Spørsmålet om bruk av anonyme vitner har sammenheng med kriminalitetsutviklingen, nasjonalt og internasjonalt. Metodeutvalget har fremholdt brutalisering, inter-nasjonalisering og mobilitet som et generelt utviklingstrekk, særlig for såkalt organisert kriminalitet. I avsnittet om de kriminelles metoder har utvalget pekt spesielt på økende bruk av vold og trusler, både innad i kriminelle miljøer og i forhold til vitner, jf NOU 1997:15 kap 3. Utvalget tar ikke standpunkt til spørsmålet om anonyme vitner bør tillates i Norge, men anbefaler at dette blir utredet av et bredt sammensatt utvalg, se nærmere side 118 ff.

Press, trusler og vold mot vitner vanskeliggjør politiets arbeid og mulighetene til å bekjempe alvorlig kriminalitet. I vurderingen av beskyttelsestiltak kan rettsstaten bli stilt overfor vanskelige avveininger. Europarådets Ministerråd vedtok 10 september 1997 en rekommandasjon om trusler mot vitner og tiltaltes rett til forsvar, rekommandasjon No. R (97) 13. Det uttales innledningsvis at vitneplikten er en samfunnsplikt og at vitner i det perspektiv bør ha krav på ikke å bli utsatt for krenkelser og overgrep. I merknadene til rekommandasjonen angis en rekke anbefalinger, både av generell karakter og med særlig vekt på organisert og annen alvorlig kriminalitet.

Samtidig som forsvarets interesser ivaretas på en forsvarlig måte, anbefales medlemsstatene å overveie å ta i bruk spesielle prosessuelle virkemidler i bekjempelsen av den mest alvorlige/organiserte kriminalitet. Som eksempel på slike tiltak nevnes mulighet til å avgi forklaring forut for hovedforhandlingen, gjerne med bruk av video e l og at vitnets identitet avsløres på et så sent stadium som mulig av prosessen. Vitneanonymitet avvises ikke, men dersom bruk av slike vitnebevis tillates i nasjonal lovgivning, anbefales kontrollordninger og strenge vilkår, herunder at goder som liv eller frihet er alvorlig truet eller at en polititjenestemanns fremtidige aktivitet som undercover-agent er i alvorlig fare, at beviset er av betydning og at personen anses troverdig. Videre nevnes bruk av skjerming o l som et virkemiddel for å hindre identifikasjon og senere gjenkjennelse.

I en rapport om de nordiske lands lovgivning mv om bekjempelse av alvorlig kriminalitet / rockerkriminalitet - utarbeidet i mai 1997 av en arbeidsgruppe under Nordisk Embedsmannskomite - gis en oversikt over rettstilstanden i de forskjellige land. Avsnittet om anonyme vitner konkluderer med at anonyme vitner ikke tillates, men at spørsmålet om økt vitnebeskyttelse er under overveielse i alle fire land.

Forekomst / konkrete erfaringer

Trusler mot vitner er straffbart, jf straffeloven § 227 og for offentlige tjenestemenn også § 128. Etter det jeg kjenner til foreligger det ikke noe statistisk materiale som viser forekomsten av trusler og vold mot vitner i straffesaker. Det er dessuten grunn til å anta at mørketallene for slike lovbrudd er store. Ifølge Metodeutvalget har det i de senere år vært en utvikling i retning av at kriminelle miljøer stadig oftere tar i bruk vold eller trusler for å sikre sine interesser og for å vanskeliggjøre etterforsking og iretteføring av konkrete saker.

På forespørsel fra undertegnede har Oslo politidistrikt gitt en nærmere redegjørelse for utviklingstrekk og konkrete erfaringer med trusler mot vitner og ansatte i politiet. I redegjørelsen beskrives en utvikling hvor vitner og ansatte i politiet i økende grad har blitt utsatt for trusler. Denne negative utvikling antas å ha sin bakgrunn i en økende internasjonalisering og forgroving av kriminaliteten, særlig knyttet til narkotika, sprit, torpedovirksomhet og gjengkriminalitet. Om måten trusler fremsettes på og konsekvensene heter det blant annet:

«Trusler overfor vitner skjer på flere ulike stadier av en sak eller et forhold. Det kan skje før f.eks en pengeinnkreving i det hele tatt finner sted eller like etter en straffbar handling er forvoldt. I disse tilfellene kan både offer og/eller vitner få trusler om vold for å forhindre anmeldelse eller vitneprov. Trusler forekommer relativt hyppig også under etterforskingens gang, hvor politiet opplever at personer som har sagt seg villig til å la seg avhøre enten ikke møter, eller endrer sin historie merkbart. Trusler skjer også hyppig like før og under en rettsforhandling. Personer som er knyttet til den tiltaltes miljø, møter opp hjemme hos fornærmede og vitner, telefonerer m.v. og kommer med mer eller mindre dulgte trusler. Slike personer er også ofte til stede utenfor rettssalen og utenfor tinghuset, og gir «klare beskjeder» til vitner på vei inn i rettssalen. På bakgrunn av disse forholdene kan man også se tendensen til at flere vitner og fornærmede har helt andre forklaringer når de endelig møter i retten - ofte er forklaringene langt mer positive for den/de tiltalte, eller de husker ikke noe».

Det er videre opplyst at mange vitner og fornærmede ikke tør å anmelde trusler, men at de ofte forteller om dem til politiet og at inntrykket er en klart negativ utvikling der stadig flere utsettes for trusler og press for å unnlate å anmelde, til ikke å la seg avhøre eller for å endre en allerede avgitt forklaring.

Ansatte i politiet - både etterforskere, jurister og operativt personell - utsettes også i økende grad for trusler i mer eller mindre klar form. Det er gitt følgende eksempler på trusler mot ansatte i politiet:

  • en politiførstebetjent ble truet av personer som viste seg å være under etterforsking i en omfattende tyverisak

  • en politibetjent ble truet med å bli smittet med HIV-infisert blod, men uten at gjerningspersonen er avdekket

  • en politijurist mottok trusler, både direkte og pr telefon. Gjerningspersonen er straffet for forholdet.

  • en etterforsker ved narkotikaseksjonen mottok trusler i Oslo tinghus, senere også på annen måte. Gjerningspersonen er ikke identifisert.

  • en etterforsker ble truet av en person som etter hver ble identifisert. Tiltale er tatt ut.

  • en politijurist som arbeider med voldssaker ble truet i forbindelse med en pågående etterforsking og forestående hovedforhandling. Gjerningspersonen er identifisert, og tiltale er tatt ut.

  • en etterforsker ble utsatt for trusler i forbindelse med etterforsking av personer i et gjengmiljø. Tiltale er tatt ut.

  • en politijurist har mottatt trusler i forbindelse med påtaleledelse av drap i MC-miljøet. Gjerningsperson(er) er ikke identifisert

  • flere polititjenestemenn har mottatt trusler i forbindelse med etterforsking av personer i MC-miljøer og gjenger

Et fellestrekk ved disse sakene synes å være at den som truer, kjenner identiteten til den person han truer. Når siktede/tiltalte vet hvem vitnet er, vil fullstendig anonymisering ikke være noen aktuell problemstilling. Delvis anonymisering i form av skjerming av privatadresse kan derimot være et relevant beskyttelsestiltak, selv om bevispersonens identitet er kjent. Oslo politidistrikt har i flere henvendelser til Justisdepartementet fremhevet behovet for en effektiv skjerming av tjenestemenns privatadresse og har i den sammenheng foreslått at straffeprosessloven § 130 endres slik at offentlige tjenestemenn som skal forklare seg om forhold de er blitt kjent med i kraft av sin stilling ikke kan pålegges å oppgi sin boligadresse.

1.6.5 Anonymisering - nytteverdi/effekt som beskyttelsestiltak

Det må antas at anonymisering av et vitnes identitet og/eller person bare vil ha effekt som beskyttelsestiltak dersom siktede/tiltalte enten ikke vet hvem vitnet er eller ikke kjenner vedkommendes rolle som vitne og at han heller ikke kan slutte seg til vitnets identitet fra forklaringens innhold. Uten at disse forutsetningene foreligger, er det grunn til å anta at en anonymisering vil ha liten praktisk betydning.

Trusler mot vitner er et alvorlig problem, både for den som blir truet og for rettshåndhevelsen generelt. Samfunnsmessig er det uakseptabelt at personer som er i søkelyset for kriminelle handlinger - enten som enkeltpersoner eller som medlemmer av kriminelle gjenger/miljøer - skal kunne unndra seg strafforfølgning ved å true vitner til taushet eller til å gi uriktig forklaring. En straffeprosessuell åpning for at truede/redde vitner skal kunne forklare seg under anonymitet er et av flere mulige virkemidler for å bekjempe slik kriminalitet. Det er imidlertid grunn til å anta at tiltalte i de aller fleste tilfeller kjenner identiteten til de personer som har opplysninger av betydning om det aktuelle forhold. Trusler i saker som gjelder familievold er åpenbare eksempler, men redegjørelsen fra Oslo politidistrikt, som gir praktiske eksempler fra forskjellige kategorier av forbrytelser, peker klart i samme retning.

For bevispersoner generelt vil jeg anta at en omfattende anonymisering som beskyttelsestiltak først og fremst er aktuelt for såkalte tilfeldighetsvitner - personer som helt tilfeldig blir vitne til en forbrytelse og som på grunn av forbrytelsens karakter eller andre forhold har særlig grunn til å frykte hevnaksjoner dersom de gir forklaring til politiet eller i retten til ugunst for siktede. På grunnlag av de opplysninger som er tilgjengelig for meg, vil jeg anta at det er få tilfeldighetsvitner som faktisk utsettes for press eller trusler. Dette inntrykk bekreftes forsåvidt av et intervju med politiinspektør Gunnar Larsen i avisen Dagbladet 23 mars i år. Larsen uttalte her at politiet nesten aldri har opplevd at personer som helt tilfeldig kommer kommer inn i en sak som vitne, er blitt utsatt for represalier. Det er imidlertid grunn til å understreke at vurderingsgrunnlaget for denne konklusjon er usikkert.

Den svenske Brottsofferutredningen, SOU 1998:40, er basert på et mer systematisk innhentet materiale. Utredningsgruppens konklusjon er at truede vitner sjelden er ukjente for tiltalte. Det er formodentlig grunn til å anta at situasjonen i hovedsak er den samme her i landet. Dette er forhold som indikerer at det ikke er noe påtrengende behov for vidtrekkende vitneanonymisering på det nåværende tidspunkt og at andre beskyttelsestiltak sannsynligvis er mer egnede dersom vitnet overhodet tør å gi forklaring.

En delvis anonymisering kan imidlertid være aktuelt, for eksempel i form av beskyttelse av adresse. Dette er et virkemiddel som må antas å være aktuelt for politivitner, for personer som er bosatt i utlandet eller som nylig har skiftet adresse, eller som har fått tillatelse til sperring av adresseopplysning i folkeregisteret. Det kan også tenkes at tiltak som har som formål å beskytte vitner mot senere gjenkjennelse, for eksempel bruk av skjermer som i engelsk rett, kan være egnet til å beskytte vitnet, selv om han/hun for øvrig forklarer seg under fullt navn.

I tillegg til de rene tilfeldighetsvitner kan anonymitet muligens også være en aktuell problemstilling i saker som gjelder gjengkriminalitet og hvor det er et antall personer som kan være potensielle informanter uten at tiltalte kan slutte seg til hvem det er. Om en mulighet til å avgi vitneforklaring under anonymitet ville føre til at flere fra slike miljøer velger å gi opplysninger som kan føre til oppklaring av alvorlig kriminalitet, er usikkert og en vurdering vil her lett bli preget av gjetning og spekulasjon. De rettssikkerhetsmessige betenkeligheter knyttet til anonyme forklaringer fra personer som er eller har vært involvert i kriminelle miljøer er imidlertid store. Personer med en slik bakgrunn kan ha spesielle motiver og interesser som kan være vanskelig å avdekke for utenforstående.

Spørsmålet om politiet bør ha adgang til å beskytte sine kilder/informanter har visse paralleller til spørsmålet om vitneanonymitet, men bruk av informanter reiser også andre problemstillinger, blant annet hvilke etterforskingsmetoder som bør tillates brukt. Enkelte spørsmål knyttet til politiets beskyttelse av sine kilder er tatt opp i kap 9.

Om det er grunn til å overveie særlige regler for politivitner, er drøftet nærmere i kap 7.3.

1.6.6 Forholdsmessighetsbetraktninger

Anonymisering av vitnebeviset reiser rettssikkerhetsmessige betenkeligheter. Ved vurderingen av om et vitne skal kunne forklare seg under hel eller delvis anonymitet må det tas i betraktning om det foreligger andre og - i forhold til siktede/tiltalte - mindre inngripende alternativer.

Vurderinger av denne karakter må først og fremst foretas i konkrete saker, men forholdsmessighetsaspektet har også en side til spørsmålet om det bør åpnes for anonymisert vitneførsel. Her vil det særlig være behovet som må vurderes i forhold til mulige alternative beskyttelsestiltak, enten enkeltvis eller sett i sammenheng. Da mitt mandat er begrenset til anonymitet, nøyer jeg meg med å peke på problemstillingen.

1.6.7 Fare for misbruk mv

Dersom straffeprosessloven åpner for vitneanonymitet, vil det være en viss fare for misbruk, i alle fall dersom det er tale om mer omfattende anonymitet i forhold til tiltalte. Det kan ikke utelukkes at enkelte uriktig vil påberope at de er redde på grunn av press, trusler eller frykt for represalier. Årsakene til det kan være mange - fra overdreven bekymring til skjulte motiver.

Før et vitne eventuelt tillates å gi forklaring under anonymitet, må det foretas en vurdering av trusselsitasjonen. Vitnets egen påstand bør ikke ukritisk legges til grunn, selv om det i mange tilfelle ikke vil være grunn til å tvile på at frykten for hevnaksjoner er velbegrunnet. Vitnets troverdighet bør også vurderes. Et slikt krav følger forutsetningsvis av praksis fra Europadomstolen og kan også forankres i et forsiktighetshensyn. Dette reiser spørsmål både om beviskrav, om hvem som skal foreta vurderingen og om hvilke opplysninger denne instans bør ha om vitnet/vitnets identitet. Det bør etter min oppfatning ikke stilles krav om direkte håndfaste trusler, f eks mot vitnet selv eller dets nærmeste, men det bør dreie seg om en type adferd som det er grunn til å ta alvorlig. Hvor mye som bør kreves av sannsynliggjøring, vil i praksis bero på en konkret vurdering hvor såvel sakens art som trusselens karakter vil måtte stå sentralt.

Gjennomgangen av EMD-praksis viser at man i flere land har brukt en undersøkelsesdommer for å vurdere vitnets troverdighet og også til å foreta selve avhøret. Hos oss har vi ingen tilsvarende instans. Det burde imidlertid være mulig også hos oss å etablere ordninger som innebærer en forsvarlig kontroll av vitnets identititet og troverdighet, før det tas standpunkt til om vedkommende skal tillates å gi forklaring under full anonymitet. I engelsk rett er det ifølge det materialet som er mottatt, for eksempel påtalemyndigheten som må sannsynliggjøre at vitnets troverdighet har vært undersøkt.

Min vurdering er at faren for misbruk bør tas i betraktning i en samlet vurdering, men at dette forhold ikke bør være utslagsgivende dersom man finner at tungveiende hensyn forøvrig tilsier at vitner unntaksvis bør kunne avgi forklaring under full anonymitet.

1.7 Anonyme vitneforklaringer brukt som bevis (for skyld)

1.7.1 Helt anonyme vitner

Ved avveiningen av om det bør åpnes for anonyme vitneforklaringer som bevisgrunnlag, er det etter min oppfatning grunn til å sondre mellom hel og delvis anonymitet. Anonymisering av vitnebeviset kan være mer eller mindre omfattende og kan ha som formål å beskytte vitnets identitet eller person, eller begge deler. Den mest omfattende form for anonymisering foreligger når opplysninger om vitnets identitet - navn og andre personopplysninger - holdes skjult for tiltalte og han heller ikke får mulighet til å observere vitnet som person. Etter min vurdering er det hemmelighold av vitnets identitet som reiser de største rettssikkerhetsmessige betenkeligheter fordi forsvarets muligheter til å eksaminere i så fall må begrenses slik at vitnet ikke plikter å svare på spørsmål som direkte eller indirekte kan avsløre identiteten. Dersom vitnet dessuten heller ikke står frem på vanlig måte, vil det kunne forsterke betenkelighetene ved en slik bevisførsel. I denne sammenheng finner jeg likevel ikke grunn til å sondre mellom beskyttelse av identitet og fysisk person.

Det kan tenkes at forklaringens innhold er slik at siktede/tiltalte på det grunnlag kan slutte seg til hvem vitnet er, selv om både identitet og person holdes hemmelig for han. En fullstendig anonymitet forutsetter i slike tilfeller at siktede/tiltalte heller ikke gjøres kjent med vitnets forklaring. I sin konsekvens kan det innebære at en tiltalt domfelles på grunnlag av beviser han selv ikke har hatt mulighet til å imøtegå. Selv om en slik forklaring ikke er det eneste bevis, vil jeg anta at dette av rettssikkerhetsmessige grunner er utelukket. I det følgende forutsettes at siktede/tiltalte under enhver omstendighet har rett til å gjøre seg kjent med innholdet i vitnets forklaring.

For ikke å komme i konflikt med Europakonvensjonens krav om en rettferdig rettergang bør en domfellelse ikke utelukkende eller på avgjørende måte baseres på en helt anonym vitneforklaring, jf gjennomgangen av EMD-praksis i kap 4. Kravet til en rettferdig rettergang - EMK art 6 (1) og 6 (3) (d) - innebærer at det også må foreligge andre bevis for tiltaltes skyld. Dersom det åpnes for vitneanonymitet, må den dømmende rett i hvert enkelt tilfelle vurdere om det foreligger tilstrekkelig annet bevismateriale. Det er relativt vanskelig å trekke generelle slutninger fra EMD-praksis hvor mye som kreves. Det er videre grunn til å peke på at domstolen har konstatert konvensjonsbrudd også i tilfeller hvor rettergangen har vært søkt gjenomført på en måte som avhjelper - i alle fall i en viss utstrekning - de ulemper som anonymiteten medfører. Selv om bruk av anonyme viteforklaringer ikke nødvendigvis vil være i strid med Europakonvensjonen og domstolens praksis, kan forsiktighetshensyn tilsi en viss tilbakeholdenhet med å åpne for bevisførsel som er av en slik karakter at det ofte kan være vanskelig å vurdere om kravet til en rettferdig rettergang er oppfylt. Dette hensyn må imidlertid veies opp mot andre vektige hensyn, herunder hensynet til sakens opplysning og muligheten til å bekjempe alvorlig kriminalitet.

En åpning for omfattende vitneanonymitet, må ha karakter av en snever unntaksregel, og forholdsmessighetsbetrakninger tilsier at kriteriene bør være strenge. Etter min vurdering er det først og fremst trussel mot grunnleggende verdier som liv og helse og eventuelt også hensynet til «gjenbruk» av politispanere mv som kan begrunne fullstendig vitneanonymitet. Dette er også situasjonen i de land som tillater at vitner kan gi forklaring under anonymitet og er for øvrig i samsvar med de anbefalinger som følger av Europarådets rekommandasjon R (97) 13, jf kap 6.4.

Et praktisk viktig spørsmål er hvem som skal avgjøre - og på hvilket tidspunkt - om et vitne skal tillates å gi forklaring under anonymitet. En avgjørelse av denne karakter bør etter min vurdering i prinsippet kunne prøves av domstolene. I så fall er det viktig om dette kan gjennomføres på en måte som ikke svekker beskyttelseseffekten av en eventuell tillatelse. Dersom vitnet for eksempel må møte i hovedforhandlingen mens tiltalte er til stede og redegjøre for trusselsituasjonen før det tas standpunkt, kan beskyttelsen lett bli illusorisk. For at en regel om full anonymitet skal kunne fungere i praksis, bør det eventuelt overveies å etablere en ordning som innebærer at vitnet sikres at identiteten ikke blir avslørt før spørsmålet om anonymitet er endelig avgjort. Dette er også et forhold som tilsier at det bare bør åpnes for full anonymitet dersom det foreligger et klart samfunnsmessig behov det.

Vitneanonymitet er en problemstilling som først og fremst er aktuelt for bevispersoner som har gjort observasjoner eller på annen måte fått opplysninger som er til siktede/tiltaltes ugunst - såkalte belastningsvitner. I mange saker vil det formodentlig være slik at personer som av frykt for represalier bare er villig til å gi forklaring under full anonymitet, har opplysninger av sentral betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet. Det kan hevdes at dette er et forhold som taler mot å tillate anonyme vitneforklaringer. Dette er et aspekt som bør tas i betraktning, men det bør etter mitt syn likevel ikke tillegges utslagsgivende vekt. Ingen saker er helt like, og det er ikke nødvendigvis slik at det anonyme vitnets forklaring er et avgjørende bevis. En sak kan også ligge slik an at det først under hovedforhandlingen blir klart hvor sentral vitneforklaringen er som bevis.

At bruken av anonyme vitneforklaringer stiller krav til rettens bevishåndtering, bør etter min vurdering heller ikke være noen avgjørende innvending, dersom tungtveiende hensyn taler for slike bevis. I så henseende står ikke anonyme vitneforklaringer i noen særstilling sammenlignet med for eksempel opplesing av politiforklaringer der forsvaret ikke har hatt anledning til å stille spørsmål til vitnet. Slik bevisføring er også beheftet med svakheter, og bruk av politiforklaringer eller andre protokoller fra avhør hvor forsvaret ikke er fått stille spørsmål må tilfredsstille de krav som på dette område er nedfelt i EMD-praksis.

Forklaring fra et vitne som er helt anonymt vil i utgangspunktet ha en svekket bevisverdi, ikke minst fordi tiltaltes muligheter til å moteksaminere vil være begrenset. Selv om anonymiteten ikke alltid vil ha noen praktisk betydning for vurderingen av vitnets troverdighet og pålitelighet, vil det nok likevel ofte være slik. Det kan hevdes at en svekket bevisverdi ikke volder spesielle problemer fordi det er et forhold som må tas hensyn til innenfor rammen av den fri bevisvurdering. I utgangspunktet er nok det riktig. Det er likevel en viss forskjell på generelle vurderinger av denne karakter og vurderinger av konkrete omstendigheter som er av betydning for bedømmelsen av et vitnes troverdighet. Dette er også et forhold som bør tas i betraktning når det er spørsmål om å åpne for bevisførsel som hittil ikke har vært tillatt.

Flere hensyn kan tale for at vitneanonymitet tillates. Det gjelder ikke minst hensynet til sakens opplysning og hensynet til den alminnelige tillit til strafferettspleien. Det er støtende at en tiltalt eller kriminelle miljøer søker å påvirke vitner og derigjennom forfølgelse av straffbare forhold ved bruk av trusler og vold. På den annen side er det flere tungtveiende prosessuelle hensyn som taler mot omfattende vitneanonymitet. I denne situasjonen er det etter mitt skjønn grunn til å vise tilbakeholdenhet med å åpne for at vitner skal kunne gi forklaring under full anonymitet med mindre det foreligger et aktuelt behov av noe omfang for et så vidt kontroversielt (beskyttelses)tiltak. I og med at noen nærmere undersøkelser ikke er gjennomført, må denne vurderingen nødvendigvis bli skjønnspreget. Redegjørelsen fra Oslo politidistrikt kan tyde på at behovet for tiltak av denne karakter er lite, selv om vitner dessverre utsettes for både trusler og annen trakassering. Det er grunn til å anta at siktede/tiltalte i de fleste tilfeller kjenner vitnets identitet, uavhengig av at vitnets navn fremgår av saksdokumentene som siktede har rett til innsyn i. I slike tilfeller er anonymitet ikke egnet til å beskytte vitnet og andre beskyttelsestiltak er sannsynligvis mer formålstjenlige. Ved vurderingen av trusselbildet og behovet er det videre naturlig å se hen til rettstilstanden i våre nordiske naboland hvor samfunnsforholdene ikke er ulike våre. Spørsmålet om vitneanonymitet har nylig vært vurdert, men er forkastet både i Danmark og Sverige.

Når det ikke er avdekket noe sterkt behov er mitt råd at man på det nåværende tidspunkt ikke åpner for at vitner generelt skal kunne avgi forklaring under full anonymitet, dvs at tiltalte ikke får kjennskap til vitnets navn og eventuelle andre opplysninger som er sentrale for selve identifikasjonen. Om det det er grunn til å overveie særregler for poltitjenestemenn drøftes nedenfor i avsnitt 7.3 Som påpekt i den svenske Brottsoffer-utredningen, SOU 1998:40 side 325 ff, er det imidlertid grunn til å følge kriminalitetsutviklingen nøye og eventuelt ta spørsmålet om beskyttelse av bevispersoner gjennom anonymitet opp på nytt dersom trusselbildet tilsier det. Det samme gjelder dersom utviklingen av det internasjonale straffeprosessuelle samarbeidet skulle aktualisere bruk av et slikt vitnebeskyttelsestiltak.

1.7.2 Delvis anonyme vitneforklaringer brukt som bevis (for skyld)

I praksis kan man tenke seg seg mange grader og varianter av en delvis anonymisering, enten for å beskytte vitnet mot å bli gjenkjent fysisk eller for å holde enkelte personopplysninger, men ikke nødvendigvis navnet, skjult for tiltalte. Hemmelighold av vitnets privatadresse og bruk av skjerm for å hindre at tiltalte ser vitnet, er praktiske eksempler på beskyttelsestiltak som vil innebære en delvis anonymisering. Man kan også tenke seg kombinasjoner av slike tiltak.

En delvis anonymisering - men slik at siktede gis opplysning om vitnets navn - vil i utgangspunktet være mindre betenkelig enn full anonymisering, såvel rettssikkerhetsmessig som fra et menneskerettslig ståsted, i alle fall dersom tiltakene ikke er mer omfattende enn at forsvaret gis reelle muligheter å stille spørsmålet til vitnet. I denne drøftelsen vil jeg av praktiske grunner sondre mellom beskyttelsestiltak som gjelder personopplysninger og tiltak som har som formål å beskytte mot fysisk gjenkjennelse. En kombinasjon av slike tiltak kan imidlertid være praktisk.

Delvis anonymisering - personopplysninger

Opplysninger om et vitnes navn faller utenfor denne drøftelsen. Tilbakeholdelse av en så sentral identitetsopplysning vil vanligvis innebære at vitnet blir helt anonymt i forhold til tiltalte. Det er heller ikke særlig praktisk å tenke seg en ordning hvor for eksempel et truet vitne skulle ha plikt til å oppgi sin privatadresse, men ikke sitt navn. Hemmelighold av navn ville da sannsynligvis ikke ha noe poeng ut fra et beskyttelsesperspektiv.

Selv om tiltalte kjenner vitnets navn, kan skjerming av vitnets privatadresse likevel være egnet som beskyttelsestiltak. Typetilfeller kan være at vitnet har et så vanlig navn at han/hun ikke lett lar seg oppspore bare gjennom navn eller at vitnet har fått ny adresse. Straffeprosessloven gir idag vitner adgang til å oppgi sitt arbeidssted i stedet for privatadressen, men retten kan likevel pålegge vitnet å opplyse sin bopel «dersom det er nødvendig», jf straffeprosessloven § 130. Som påpekt i kap 3.2 foran, gir verken lovens ordlyd eller forarbeider særlig veiledning om forståelsen av dette kriteriet. Jeg vil anbefale at ordlyden presiseres, slik at det fremgår klart i vilke tilfeller unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse. Min forståelse av loven på dette punkt er at privatadressen må ha betydning for sakens opplysning for at et vitne skal kunne pålegges å oppgi sin bopel, når vitnet selv velger å oppgi arbeidssted.

I tillegg til denne klargjøringen, vil jeg anbefale at spørsmålet om hvordan vitnet i denne situasjonen - dvs når retten har gitt pålegg i medhold av straffeprosessloven § 130 - skal kunne meddele retten sin privatadresse og om denne opplysningen skal nedteges i rettsboken. Min anbefaling er at vitnet - slik praksis såvidt skjønnes er i dag - skal kunne oppgi sin bopel skriftlig og at denne opplysningen ikke registreres i rettsboken. Det bør være tilstrekkelig at det fremgår av rettsboken at vitnet har oppgitt sin bopel til retten.

Et vitne som er redd for å bli oppsøkt av tiltalte, må slik reglene er idag, oppgi enten arbeidssted eller bopel. Som beskyttelsestiltak for truede/redde vitner har en slik regel klare begrensninger. For vitner som er i en slik situasjon, kan det være viktig at både privatadresse og arbeidssted holdes skjult for tiltalte og forsåvidt også for eventuelle tilhørere i retten. Hemmelighold av arbeidssted er neppe særlig praktisk for offentlige tjenestemenn som er vitne i egenskap av sin yrkesmessige befatning med saken, men for andre vitner - for eksempel vitner som er fornærmet i voldssaker - kan det være viktig at også arbeidsstedet holdes skjult for tiltalte.

Det kan ikke helt utelukkes at et vitnets privatadresse og arbeidssted kan være saksrelevante opplysninger, men en regel som på visse vilkår utelukker at tiltalte får slike opplysninger, er mindre inngripende i forhold til tiltaltes forsvar enn hemmelighold av vitnets navn. Også i denne henseende stilles lovgiver overfor vanskelige avveininger mellom beskyttelsesinteresser og de hensyn som begrunner hemmelighold av disse personopplysningene på den ene side og hensynet til tiltales forsvar og kravet til en rettferdig rettergang på den annen. Det må også tas i betraktning at vitnets bopel kan være av en slik relevans for saken at dette uansett vil komme frem, for eksempel dersom vitnet forklarer å ha observert en kriminell handling fra et bestemt sted, og det blir reist tvil om dette kan være riktig. En befaring vil i slike tilfeller kunne avsløre vitnets bopel dersom observasjonen er gjort der. I en slik situasjon er det neppe aktuelt å utelukke tiltalte fra å delta i en åstedsbefaring.

Selv om det ikke kan utelukkes, er det likevel grunn til å anta at vitners bopel og arbeidssted sjelden er av betydning for sakens opplysning. En unntaksregel som gir mulighet til å holde disse opplysningene hemmelig for tiltalte, vil i de fleste tilfeller sannsynligvis ikke innebære noen begrensning av betydning for forsvarets reelle muligheter til å avhøre vitnet og stille spørsmål ved vitnets troverdighet. Det må antas at forsvaret i praksis vil ha rimelig gode muligheter til det når vitnets identitet er kjent. Retten må imidlertid vurdere om tilbakeholdelsen av adresser er et forhold som kan ha betydning for bevisverdien og i så fall ta nødvendig hensyn til det ved bevisvurderingen.

En unntaksregel som innebærer at et vitnes privatadresse, eventuelt også arbeidssted, kan holdes skjult for tiltalte, vil også legge begrensninger på forsvarerens adgang til «fisketur»-eksaminering om akkurat disse forhold. Formålet med å stille slike spørsmålene kan være et forsøk på å få frem noe som kan være egnet til å svekke vitnets troverdighet. Jeg kan likevel ikke se at dette er en avgjørende innvending mot en unntaksregel som gir noe mindre mulighet til slik eksaminering enn gjeldende lovgivning. Det er grunn til å anta at dette er opplysninger som sjelden vil ha betydning for sakens opplysning. Det er dessuten mange måter et avhør kan gjennomføres på for å avsløre eventuelle fiendtlige holdninger o l hos vitner. Et vitne vil dessuten ha en alminnelig plikt til opplyse om sitt forhold til siktede og fornærmede, jf straffeprosess-loven § 130 første ledd.

På samme måte som for full anonymitet, er behov og tiltakets beskyttelseseffekt også i denne sammenheng sentrale elementer i vurderingen. Redegjørelsen fra Oslo politidistrikt tyder på at det er et behov for skjerming av personopplysninger for å hindre at vitner oppsøkes i ettertid og risikerer å bli utsatt for represalier og overgrep. Hvor effektivt et slikt tiltak vil være, er usikkert gitt at tiltalte har krav på å få kjennskap til vitnets navn. For rene tilfeldighetsvitner som ikke har foretatt seg noe for å skjerme opplysninger som telefon, boligadresse mv, kan det være liten reell beskyttelse i å slippe å oppgi bopel. For polititjenestemenn og andre offentlige tjenestemenn i utsatte posisjoner, vil situasjonen kunne være en annen. Det samme gjelder for personer som har flyttet til en ny og for tiltalte ukjent adresse - for eksempel ofre for familievold.

De innhentede opplysninger om utenlandsk rett, viser at rettstilstanden varierer - også innen de nordiske land - når det gjelder spørsmålet om tiltaltes rett til å få opplysninger om vitners privatadresse. Min vurdering er at beskyttelseshensyn kan tale for en mer vidtgående adgang til å holde opplysninger om bopel og arbeidssted skjult for tiltalte enn det straffeprossloven § 130 idag gir adgang til. Kriteriene for en slik unntaksregel bør være at det er grunn til å frykte at vitnets eller andres liv eller helse utsettes for fare dersom disse personopplysningene blir kjent - dvs når det foreligger tungtveiende beskyttelseshensyn. Etter min vurdering bør det ikke være noe vilkår at vitnet er redd for overgrep, selv om det nok som oftest vil være situasjonen. Et slikt vilkår fremstår som unødvendig, og vitnet bør da spares for de ubehageligheter som kan følge av en eventuell tvist om et slikt vilkår er oppfylt.

Kravene til trusselsituasjonen bør etter min vurdering ikke være for strenge. Som fremholdt i redegjørelsen fra Oslo politidistrikt kan press og trusler formidles på mange måter - fra direkte trusler om vold til mer subtile varianter. Avhengig av forholdene i den enkelte sak, kan det være minst like stor grunn til å frykte de mer subtile og vage utsagn. Det må imidlertid foretas en selvstendig vurdering, men det bør etter min oppfatning være tilstrekkelig at det er grunn til å frykte at noens liv eller helse bringes i fare dersom vitnets bopel eller arbeidssted blir kjent.

Utgangspunktet bør være at det er den instans som mottar forklaringen, som også tar standpunkt til om det foreligger en trusselsitusjon som gir grunnlag for å holde vitnets bopel og eventuelt også arbeidssted skjult for siktede/tiltalte. Når vitnet avhøres av politiet, bør det imidlertid vurderes å legge avgjørelsen til politimesteren eller den han bemyndiger. En slik avgjørelse vil imidlertid ikke være bindende når vitnet skal avgi forklaring for retten.

Beskyttelseshensyn tilsier etter min vurdering at en slik unntaksregel gjennomføres for hele prosessen, slik at de aktuelle personopplysningene verken vil fremgå av rettsbok eller av politiets avhørsrapporter og eventuelle andre etterforskingsdokumenter og heller ikke av bevisoppgaven. I så fall vil jeg anbefale at opplysningene nedtegnes på et eget skjema. Dette vil ivareta hensynet til kontroll og notoritet og opplysningene vil være tilgjengelige for retten og også for forsvareren, som bør ha tilgang til dokumentet mot pålegg om taushet.

En unntaksregel som skissert over kan eventuelt gis som et nytt ledd i straffeprosessloven § 130. Om det da vil være behov for regelen om at retten i enkelte tilfeller kan pålegge vitnet å oppgi sin bopel, fremstår som usikkert. Det er imidlertid en generell bestemmelse som kommer til anvendelse uavhengig av om det foreligger en trusselsituasjon. Det kan derfor være grunn til å beholde bestemmelsen, men jeg vil uansett anbefale at innholdet presiseres, jf foran.

Anonymisering - tiltak for å beskytte vitnets person

Bruk av optiske eller akustiske hjelpemidler som for eksempel skjerm og videoteknikk ved vitneavhør kan ha flere formål. Slike virkemidler kan bidra til å redusere den psykiske påkjenning det kan være å gi forklaring i retten. I tillegg kan slike tiltak - på samme måte som en forkledning - ha som formål å beskytte vitnet mot senere gjenkjennelse. Det forutsetter at tiltalte ikke på forhånd kjenner vitnet og sannsynligvis også at han ikke har krav på å få vite vitnets adresse, jf foran.

Virkemidler for å beskytte vitnet mot gjenkjennelse kan tenkes i en rekke varianter. En praktisk mulighet er at vitnet avgir forklaring bak en skjerm, som hindrer at tiltalte og eventuelt også publikum kan se vedkommende. En vitneforklaring avgitt på denne måten, vil fra et rettssikkerhetsmessig synspunkt være mindre betenkelig enn en mer omfattende anonymisering av vitnets identitet. En skjerm kan formodentlig også innrettes slik at retten og advokatene vil ha mulighet til å observere vitnet. I tillegg til at vitnet avgir forklaring bak en skjerm, kan man også tenke seg bruk av stemmefordreier. For at slike ordninger skal fungere etter hensikten vil jeg anta at det også bør settes i verk tiltak for å beskytte vitnet mot å bli konfrontert med tiltalte eller personer fra samme miljø i rettsbygningen.

Spørsmålet om å tillate bruk av skjerm o l under vitneavhør, bør etter mitt syn sees i sammenheng med straffeprosessloven § 284 og § 245 som gir hjemmel for å beslutte at tiltalte skal forlate rettssalen mens et vitne avhøres. Dersom spørsmålet om utelukkelse kan forhandles og avgjøres uten at tiltalte ser vitnet, vil utelukkelse etter disse bestemmelser rent faktisk også kunne ha samme funksjon som en skjerm i forhold til fysisk gjenkjennelse.

Dersom det er slik at tiltalte i de fleste tilfeller vet hvem det truede/redde vitnet er, vil det være relativt lite behov for å ta i bruk slike tiltak for å hindre senere gjenkjennelse. Sett fra vitnets side er det kanskje en bedre ordning at tiltalte forlater rettsalen mens vedkommende gir sin forklaring. Det kan likevel tenkes at det er saker hvor skjerming av vitnets person vil være et mer hensiktsmessig tiltak. Det har også den fordel at bevisumiddelbarhetshensynet kan ivaretas bedre overfor tiltalte, i og med at han da er tilstede mens vitnet gir forklaring. På den annen side bør det også vurderes om en forklaring avgitt på en slik måte kan virke dramatiserende og derved negativt for tiltalte. Sannsynligvis vil det kunne variere, avhengig av forholdene i den enkelte sak.

Bruk av skjerm kan for øvrig tenkes å være formålstjenlig sett i et noe bredere vitnebeskyttelsesperspektiv enn anonymitet. Engelsk straffeprosess tillater bruk av skjerm. Det er først og fremst mindreårige fornærmede i saker om seksuelle overgrep som tillates å gi forklaring bak en skjerm. Såvidt skjønnes praktiseres bruk av skjerm slik at vitnet kan se og bli sett av advokatene, dommeren og juryen, men som oftest ikke av tiltalte. Vitnet kan heller ikke se tiltalte. I utredningen «Speaking up for justice» - Report of the Interdepartmental Working Group on the treatment of Vulnerable or Intimidated Witnesses in the Criminal Justice System» (juni 1998) foreslås en utvidet adgang til bruk av skjerm overfor sårbare og redde vitner.

Min vurdering er at skjerming av vitneboksen er et tiltak som primært vil ha andre formål enn å hindre senere gjenkjennelse, men at det likevel kan være grunn til å overveie bruk av skjerm som alternativ til at tiltalte pålegges å forlate rettssalen mens vitnet gir forklaring. I så fall vil jeg anbefale at dette lovreguleres. Jeg kan ikke se noen avgjørende hensyn som tilsier at vilkårene for å bruke skjerm bør være snevrere enn vilkårene for å beslutte utelukkelse. Fra et rettssikkerhetsmessig synspunkt vil jeg anta at tiltak av denne karakter kan aksepteres, i alle fall dersom ordningen praktiseres omtrent som i England.

1.7.3 Om vitneanonymitet for polititjenestemenn spesielt

Ansatte i politiet er i en utsatt posisjon og Oslo politidistrikt beskriver i sin redegjørelse trusler mot tjenestemenn som et alvorlig og økende problem.

Dette reiser spørsmål om særlige beskyttelsestiltak bør overveies for ansatte i politiet.

Da mitt oppdrag gjelder vitneanonymitet, begrenses drøftelsen til dette. Som pekt på foran er det to hovedhensyn - frykt for represalier og hensynet til fortsatt spanings- og etterforskingsaktivitet - som begrunner regler om vitneanonymitet.

I forhold til frykt for hevnaksjoner og alvorlige trakassering, er det vanskelig å se at det er grunn til å sondre mellom ulike grupper av vitner. Når det er tale om å verne grunnleggende verdier som liv og helse bør behovet for beskyttelse være det sentrale. Etter min vurdering burde det innenfor rammen av en generell regel som skissert foran være mulig å ivareta behovet for å beskytte boligadressen til polititjenestemenn som er utsatt for press og trusler.

Det kan likevel være spørsmål om det er grunn til å vurdere en særregel for politivitner, uavhengig av om det foreligger en konkret trusselsituasjon. Det lovendringsforslaget som Oslo politidistrikt har fremsatt innebærer at politivitner alltid skal kunne oppgi tjenestested i stedet for bopel. Det er er nok slik at politiansatte er i en mer utsatt posisjon enn folk flest, nettopp på grunn av sitt arbeid og sine tjenestefunksjoner. Dette er forhold som kan tale for en særregel. På den annen side er det grunn til å reise spørsmål om behovet for en særregel om adressebeskyttelse for politivitner når det ikke foreligger noen trusselsituasjon. Regelen er idag at vitner i stedet for bopel kan oppgi arbeidssted, men rettens formann kan pålegge vitnet å oppgi privatadressen til retten «dersom det er nødvendig». Som redegjort for foran, antar jeg at loven på dette punkt skal tolkes slik at vitnets boligadresse må ha betydning for sakens opplysning for at et slikt pålegg skal kunne gis. For politivitner som avgir forklaring på grunn av sin tjenestlige befatning med saken, må det antas at privatadressen meget sjelden vil være en opplysning som har betydning for sakens opplysning. Oslo politidistrikts opplysning i brev 10 mars 1998 til Justisdepartementet at tjenestemenn «av og til» avkreves sin private adresse i retten, er derfor noe forbausende. En presisering av lovteksten som gjør det klart at retten bare skal kunne pålegge et vitne å opplyse sin boligadresse når det er sannsynlig at opplysningen har betydning for saken, vil kanskje være tilstrekkelig til å avhjelpe det problem som er beskrevet av Oslo politidistrikt på dette punkt.

Foreligger det en trusselsituasjon, vil den skisserte unntaksbestemmelsen komme til anvendelse både for polititjenestemenn og andre som er vitner i kraft av sin yrkesmessige befatning med saken.

Vitneanonymitet av hensyn til fremtidig spanings- og etterforskingsaktivitet tar først og fremst sikte på politifolk som infiltrerer kriminelle miljøer for å få opplysninger som vanlige etterforskingsmetoder ikke vil gi - såkalte undercover agenter eller verdecte Ermittler i tysk terminologi. Skrik-saken er et praktisk eksempel på denne typen etterforsking. I slike saker vil siktede/tiltalte ofte kjenne vitnet av utseende, men ikke hans/hennes riktige identitet. Anonymitetsspørsmålet vil da dreie seg om å holde vitnets navn og andre personalia hemmelig.

Bruk av infiltratører og etterforsking med provokasjonstilsnitt forekommer også i Norge. Riksadvokaten har gitt instrukser om bruk av utradisjonelle etterforskingsmetoder som uriktig bruk av legitimasjon ved infiltrasjon og for etterforsking med provokasjonstilsnitt i narkotikasaker. Det er formodentlig ikke enkelt å infiltrere kriminelle miljøer i et samfunn som er så vidt oversiktlig som vårt. På denne bakgrunn vil jeg anta at etterforsking med bruk av slike metoder har et begrenset omfang og at større undercover-operasjoner er lite aktuelt her i landet. Forutsatt at denne antakelsen er riktig, er det heller ikke noe fremtredende behov for å innføre regler om anonymitet for infiltratører o l av gjenbrukshensyn, i alle fall ikke for norske polititjenestemenn.

Skrik-saken er et eksempel på at spørsmålet om anonymitet av hensyn til fremtidig spanings- og etterforskingsaktivitet også kan være aktuelt i forhold til utenlandske polititjenestemenn. Internasjonalt samarbeid med bruk at utenlandske polititjenestemenn som arbeider undercover, vil sannsynligvis også være aktuelt i fremtiden. Slikt samarbeid vil kanskje være særlig aktuelt i alvorlige saker som gjelder grenseoverskridende kriminalitet - for eksempel narkotikahandel. Det er viktig at internasjonalt samarbeid for bekjempelse av alvorlig og sterkt samfunnsskadelig kriminalitet kan skje mest mulig effektivt. Spørsmålet om anonym vitneførsel kan i slike tilfeller komme på spissen, særlig når tjenestemennene kommer fra land som tillater hel eller delvis vitneanonymitet for sine undercover-agenter. Ved vurderingen av spørsmålet om det bør åpnes for vitneanonymitet av rene etterforskingsmessige hensyn, bør de nasjonale forhold og behovet på nasjonalt nivå etter min vurdering likevel tillegges avgjørende vekt. Det er i den sammenheng grunn til å peke på at forskjellig land i Europa har valgt ulike løsninger og at våre nordiske naboland ikke ikke åpner for vitneanonymitet på dette grunnlag. Dersom utviklingen av det internasjonale politisamarbeid aktualiserer bruk av særlige beskyttelsestiltak for politiansatte som har slike oppdrag, bør spørsmålet tas opp til ny vurdering.

Min konklusjon er at det på det nåværende tidspunkt ikke bør innføres særregler om vitneanonymitet for polititjenestemenn.

1.8 Anonymitet på etterforskingsstadiet

Vitneanonymitet på etterforskingsstadiet - dvs at siktede ikke får kjennskap til identiteten til eller andre personopplysninger om bevispersoner som har gitt forklaring enten til politiet eller i et rettslig avhør - er mindre betenkelig både fra et menneskerettslig og et rettssikkerhetsmessig synspunkt enn anonyme vitneforklaringer brukt som bevis og eventuelt også som grunnlag for en fellende dom.

Denne problemstillingen må holdes adskilt fra spørsmålet om politiet kan beskytte sine informanter, slik at deres identitet holdes skjult for andre enn politiet og påtalemyndigheten. I slike tilfeller er det ikke aktuelt å foreta noe vitneavhør i tradisjonell forstand av den person som gir opplysninger. Stikkord for denne problemstillingen - som drøftes noe nærmere i kap 9 nedenfor - er om politiet kan motta opplysninger mot et løfte om fortrolig behandling, slik at informantens identitet ikke blir avslørt på noe stadium av sakens behandling.

Det vises til redegjørelsen om retten til dokumentinnsyn i kap 3.3. Jeg vil anta at denne bestemmelsen for de fleste praktiske formål gir tilstrekkelige muligheter til å holde person-/identitetsopplysninger om et vitne som har forklart seg for politiet og som risikererer å bli utsatt for trusler mv skjult for siktede. Det kunne kanskje likevel gi en signaleffekt om dette fremgikk klart av lovens ordlyd. På den annen side gir bestemmelsen, slik den nå lyder, en ganske vid hjemmel for å begrense mistenktes/siktedes rett til innsyn i blant annet politiets avhørsrapporter. Etter min vurdering gir unntaksbestemmelsen i straffeprosessloven § 242 tilstrekkelig hjemmel for vitneanonymitet på etterforskingsstadiet - så langt regelen rekker.

Dersom det på etterforskingsstadiet i medhold av straffeprosessloven § 237 blir foretatt et rettslig avhør av et vitne, er det derimot usikkert om vitnets idenititet kan holdes skjult for siktede, selv om siktede har måttet forlate rettssalen mens vitnet ble avhørt. En unntaksregel som den som er skissert i kap 7.2 vil heller ikke gi grunnlag for å holde vitnets navn skjult for siktede.

Det er nærliggende å stille spørsmål om adgangen til å holde et vitnets identitet helt eller delvis skjult for siktede på etterforskingsstadiet bør være avhengig av om vitnet er avhørt rettslig eller av politiet. Fra et beskyttelsessynspunkt er det neppe grunn til å sondre mellom rettslig og utenrettslig avhør når det er fare for at opplysning om vitnets identitet kan utløse alvorlige hevnaksjoner. I forhold til siktedes prosessuelle rettigheter er det imidlertid forskjeller på et politiavhør og et rettslig avhør som gjennomføres på etterforskingsstadiet. Siktede har blant annet rett å være tilstede under et rettslig avhør, med mindre annet besluttes, jf § 244. Da vil siktede i utgangspunktet også få kjennskap til vitnets identitet. Dersom det er særlig grunn til å frykte at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt, kan retten beslutte at siktede skal forlate rettssalen mens vitnet blir avhørt. Siktede har i så fall krav på å bli gjort kjent med innholdet i vitnets forklaring, jf § 245 annet ledd. Om han også har krav på å få vite vitnets identitet, er ikke direkte løst i loven. Spørsmålet er drøftet hos Bjerke/Keiserud bd II side 666-667, som gir uttrykk for at dommeren på dette stadiet av saken «muligens» bør kunne holde vitnets identitet skjult for siktede dersom det åpenbart er fare for represalier. Personlig er jeg i tvil om navnet til et vitne som er avhørt rettslig kan holdes helt skjult for siktede i medhold av unntaksregelen i straffeprosessloven § 245 annet ledd jf første ledd. Det må under enhver omstendighet legges til grunn at spørsmålet er usikkert.

Ved vurderingen av om det på etterforskingsstadiet bør være samme adgang til å holde et vitnes identitet skjult for siktede, uavhengig av om vitnet er avhørt rettslig etter utenrettslig, må det foretas en avveining av hensynet til siktedes forsvar og rettssikkerhet og andre tungtveiende hensyn som vitnets eller andres personlige sikkerhet og også mulighetene til å kunne avdekke kriminell aktivitet. I de tilfellene hvor siktede utelukkes mens vitnet gir forklaring, bør det på etterforskingsstadiet etter min vurdering være adgang til å holde vitnets identitet skjult for siktede når det ellers er fare for at vitnet risikerer å bli utsatt for hevnaksjoner. Forsvarer kan imidlertid ikke utelukkes fra rettsmøtet og bør kunne få opplysning om vitnets identitet mot pålegg om taushet. En slik unntaksbestemmelse kan eventuelt gis som et tillegg til straffeprosessloven § 245 annet ledd.

En regel som innebærer at vitnets identitet i visse tilfeller holdes skjult for siktede på etterforskingsstadiet, er i også forenlig med Europarådets anbefalinger, jf Rekommandasjon No R (97)13 og bryter heller ikke med grunnleggende rettssikkerhetsgarantier, forutsatt at vitnets navn blir tilgjengelige når tiltale tas ut.

1.9 Informanter/kildebeskyttelse

Spørsmålet om politiet bør ha adgang til til å motta informantopplysninger mot løfte om fortrolig behandling/anonymitet, ligger på siden av mitt mandat. I slike tilfeller vil den sentrale problemstillingen være om politiet kan gi et bindende løfte til informanten om at hans/hennes identitet skal holdes skjult for andre og at vedkommende heller ikke vil bli påberopt som vitne av påtalemyndigheten i en eventuell straffesak. Informanten vil i så fall ikke på noe stadium av saken ha noen status som bevisperson. En tiltale må i slike tilfeller baseres på andre bevis enn forklaring fra den skjulte informant.

Etter gjeldende rett kan politiet idag ikke gi noe bindende fortrolighetsløfte til potensielle bevispersoner og det er usikkert i hvilken utstrekning politiet har adgang til å beskytte informanter ved å holde dem utenfor sakens dokumenter. Det vises til gjennomgangen av gjeldende rett i kap 3.2.

Kildebeskyttelse som ikke er av midlertidig karakter, er et kontroversielt tema som reiser mange og vanskelige spørsmål, men kanskje mer i forhold til etterforskingsmetoder enn spørsmål om anonymitet for personer som påberopes som vitner. Bruk av informanter er formodentlig et tema som vil bli tatt opp i forbindelse med oppfølgingen av Metodeutvalgets arbeid. På denne bakgrunn vil jeg ikke gå særlig i dybden når det gjelder hemmelighold av informanters identitet. Det er likevel naturlig å knytte noen bemerkninger til dette, både fordi beskyttelse av informanter gjelder spørsmål om fullstendig anonymitet for personer som i utgangspunktet ville vært aktuelle å føre som vitner og fordi det i de svar som er mottatt om utenlandsk rett også er opplysninger om politiets adgang til å beskytte kilder.

Det er fra politihold hevdet at man ville fått mer opplysninger om alvorlig kriminalitet dersom informanter kunne garanteres anonymitet, både på den måten at kjente vitner vil gi opplysninger som de i dag holder tilbake av frykt for hevnaksjoner, og at personer som har observasjoner/informasjoner om straffbare forhold, men som er redde for å kontakte politiet av frykt for gjenkjennelse og represalier, vil være mer villig til å samarbeide med politiet på slike betingelser. I mange tilfelle vil nok dette være personer som er involvert i eller som har nært kjennskap til kriminelle miljøer, men det behøver ikke nødvendigvis å være situasjonen. Det kan også tenkes at personer utenfor slike belastede miljøer har opplysninger av betydning for etterforsking og bekjempelse av forskjellige former for kriminalitet, både enkeltstående straffbare handlinger og mer organisert kriminell aktivitet.

Bruk av kilder som loves anonymitet, reiser mange spørsmål av både prinsipiell og mer praktisk karakter. De prinsipielle problemstillinger er særlig knyttet til rettssikkerhet og kontroll av informantens troverdighet, selv om om en eventuell tiltale forutsettes å være basert på andre bevis enn informantens forklaring. Ikke minst når det gjelder personer med tilknytning til kriminelle miljøer kan det være fare for fiendtlighet og skjulte motiver. Det er også spørsmål om hvilke regler som i tilfelle bør gjelde for bruk av opplysninger fra slike kilder, både på etterforskingsstadiet og senere - for eksempel om slike opplysninger skal kunne gi grunnlag for bruk av tvangsmidler eller som såkalt hearsay-bevis.

De rettssikkerhetsmessige betenkeligheter knyttet til bruken av informasjoner fra kilder som holdes hemmelige for andre enn politi og påtalemyndighet, reiser også spørsmål om saksbehandlingsrutiner og hvem/hvilken instans som skal kunne gi løfte om anonymitet. I tillegg må rekkevidden av og det nærmere innhold i et løfte om anonymitet avklares. En sentral problemstilling er for eksempel om en polititjenestemann som vitne alltid skal kunne nekte å oppgi en mulig kilde. Her kan det oppstå et spenningsfelt mellom hensynet til å beskytte en informant og hensynet til sakens opplysning.

Rettstilstanden på dette området varierer mye, og i land som tillater at politiet kan beskytte sine kilder, synes det også å være enkelte forskjeller med hensyn til hva informantens opplysninger kan brukes til. Det er imidlertid grunn til å presisere at de opplysningene som er mottatt om dette, fremstår som noe mangelfulle.

Dersom politiet skal kunne motta opplysninger mot løfte om anonymitet, bør bruken av slike opplysninger etter min vurdering være begrenset til etterforskingen, slik situasjonen er i flere land som tillater kildebeskyttelse, blant annet i Frankrike og Italia. På grunn av de rettssikkerhetsmessige betenkeligheter som er knyttet til informasjoner som er fremskaffet på denne måten, er jeg meget skeptisk til at denne type informantopplysninger skal kunne brukes som grunnlag for tvangsmidler, for eksempel ransaking eller varetektsfengsling.

Et løfte om kildeanonymitet, bør heller ikke være et amnesti mot strafforfølgning. Kilden bør etter mitt syn holdes strafferettslig ansvarlig dersom den videre etterforsking skulle avdekke at informanten for eksempel har gitt bevisst uriktige opplysninger enten for å hevne seg eller for å komme unna eget straffansvar. Om politiet gis en videre adgang til å beskytte sine kilder enn det man har i dag, har vedkommende likevel ingen ingen garanti mot å bli påberopt som vitne av forsvaret. Situasjonen kan for eksempel være den at tiltalte får mistanke om hvem politiets kilde er og stevner vedkommende som vitne. Selv om politiet skulle ha adgang til å nekte å oppgi hvem som er kilden, vil jeg anta at vitnet plikter å svare på eventuelle spørsmål om dette, med mindre politiets mulige kilder må antas å være uten betydning for saken, jf straffeprosessloven § 292 annet ledd. En slik situasjon vil vel imidlertid ikke inntre særlig ofte i praksis.

Dette er forhold som etter mitt syn bør tas i betraktning i en vurdering av spørsmålet om politiet bør gis en utvidet adgang til å beskytte sine kilder. Forutsetningen må under enhver omstendighet være at det faktisk er et behov for et slikt tiltak og at det dessuten er egnet for formålet, som må være å skaffe mer informasjon, særlig om alvorlig kriminalitet.

Metodeutvalget vurderte politiets rettslige grunnlag for å kunne holde kilder utenfor saken som i hovedsak tilfredsstillende og fant ikke grunn til å foreslå noen generelle regler om dette med unntak for spørsmål om hvorfra en observasjon er gjort, jf NOU 1997:15 side 117-118. Jeg har ingen forutsetninger for å overprøve denne vurderingen og stiller også spørsmål om kriminalitetsbildet har endret seg vesentlig siden utvalget avsluttet sitt i mars 1997. Dersom Metodeutvalgets vurdering fortsatt har gyldighet, er det nærliggende å trekke samme konklusjon.

Om det er ønskelig - innenfor rammen av gjeldende rett - å gi en nærmere regulering av politiets adgang til å beskytte kilder/informanter, er et annet spørsmål. I dag er spørsmålet om kildebeskyttelse ikke direkte lovregulert, ut over det som følger av straffeprosesslovens alminnelige regler. Selv om enkelte spørsmål er avklart i rettspraksis, vil en nærmere regulering skape større klarhet og ryddighet.

Da dette ikke vil være spørsmål om vitneanonymitet i egentlig forstand, går jeg ikke nærmere inn på innholdet i en slik mulig regulering.

Til dokumentets forside