7 Tilpasninger i produktansvarsloven til EF-direktiv 25 juli 1985 (85/374/EØF) artikkel 8 nr 1
7.1 Innledning
Lov 23 desember 1988 nr 104 om produktansvar bygger i stor grad på EF-direktiv 25 juli 1985 (85/374/EØF) om tilnærming av medlemsstatenes lover og forskrifter om produktansvar. Dette gjelder både systematikken og innholdet. Ved vedtakelsen inneholdt loven bare på enkelte punkter regler som avvek fra direktivets regler. I forbindelse med inngåelsen av EØS-avtalen ble det ved lov 27 november 1992 nr 113 om endringer i enkelte lover som følge av EØS-avtalen gjennomført de endringer i produktansvarsloven som man antok var nødvendige for å tilpasse norsk lov produktansvarsdirektivet. Forarbeidene til endringsloven er Ot prp nr 72 (1991-92) (særlig side 24-36, 102-103 og 109-118) og Innst O nr 21 (1992-93).
EFTA Surveillance Authority har senere gjort departementet oppmerksom på at norsk lov ikke er fullt ut tilpasset direktivet fordi direktivets artikkel 8 nr 1 om lemping av produsentens ansvar verken er inkorporert i produktansvarsloven eller følger av alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.
7.2 Gjeldende rett
Etter produktansvarsloven § 2-5 skal erstatningen «fastsettes, utmåles og lempes etter alminnelige erstatningsregler, jf lov 13 juni 1969 nr 26 om skadeserstatning».
Skadeserstatningsloven § 5-2 lyder:
«Erstatningsansvaret kan lempes når retten under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige. Det samme gjelder når det i særlige tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden.»
Ansvaret kan altså lempes når retten finner at det virker urimelig tyngende for den ansvarlige. I avgjørelsen av om ansvaret virker urimelig tyngende, skal det tas hensyn til blant annet skyldforholdet. Det er sikker rett at henvisningen i skadeserstatningsloven § 5-2 til skyldforholdet er en henvisning til skyldforholdet på skadevoldersiden, det vil si enten hos skadevolderen selv eller hos en tredjeperson som skadevolderen svarer for, jf Nils Nygaard, Skade og ansvar, (4 utgave, 1992) side 396. Når skylden på skadevolderens side er stor, vil det i alminnelighet være liten grunn til å lempe hans eller hennes ansvar. Er skylden på skadevolderens side liten, vil dette kunne være et argument for å lempe ansvaret. Men at skylden er liten, er ikke i seg selv tilstrekkelig grunn til å lempe ansvaret. Det kreves at retten finner at ansvaret vil virke urimelig tyngende for den ansvarlige.
Skadeserstatningsloven § 5-2 er en snever unntaksregel. Utgangspunktet er at skadelidtes fulle tap skal erstattes av den ansvarlige skadevolder. I Innst O nr 92 (1984-85) på side 2 understreker Justiskomitéen at lemping bare bør forekomme «i tilfelle hvor full erstatningsplikt vil ramme den ansvarlige meget hardt, f.eks. hvis den ansvarlige og hans pårørendes økonomiske livsgrunnlag trues eller hvis en næringsvirksomhet settes sterkt tilbake».
7.3 Forholdet til produktansvarsdirektivet
Produktansvarsdirektivet artikkel 8 lyder:
«1. Uten at den nasjonale lovgivning om innbyrdes lovdeling eller regress berøres, skal produsentens ansvar ikke reduseres når skaden er forårsaket både av en sikkerhetsmangel ved produktet og ved en tredje persons handling eller unnlatelse.
2.Produsentens ansvar kan settes ned eller falle bort når, alle omstendigheter tatt i betraktning, skaden er forårsaket både av en sikkerhetsmangel ved produktet og ved feil fra skadelidte eller en annen person som den skadelidte er ansvarlig for.»
Artikkel 8 nr 2 er gjennomført i norsk rett ved produktansvarsloven § 2-5, jf skadeserstatningsloven § 5-1. Artikkel 8 nr 1 er som nevnt ikke gjennomført i produktansvarsloven. Da spørsmålet om tilpasning av produktansvarsloven til direktivet ble vurdert, la man til grunn at loven var i samsvar med direktivet og at det følger av alminnelig norsk erstatningsrett at lemping ikke vil kunne finne sted i disse tilfellene.
7.4 Departementets vurdering
Etter gjeldende rett er det lite sannsynlig at en norsk domstol ville tolke produktansvarsloven og skadeserstatningsloven slik at det oppstår motstrid med direktivet. Det vises til kapittel 7.2 ovenfor om at lempingsadgangen etter gjeldende rett er snever. Dessuten vil presumsjonsprinsippet, som går ut på at norsk rett presumeres å være i samsvar med folkeretten, bidra til å hindre motstrid. Likevel er det av hensyn til Norges forpliktelser etter EØS-avtalen ønskelig at det fremgår uttrykkelig av produktansvarsloven at produsentens ansvar ikke kan reduseres i de tilfellene som er omfattet av direktivets artikkel 8 nr 1. Departementet foreslår derfor en tilføyelse til produktansvarsloven § 2-5 som fanger opp direktivets artikkel 8 nr 1.