4 Kriminalisering og rettshåndheving (konvensjonen kapittel III)

4.1 Innledning

Departementet foreslo i høringsnotatet enkelte lovendringer for å oppfylle forpliktelsene i kapittel III i konvensjonen. I tillegg ba departementet høringsinstansene uttale seg om enkelte forpliktelser som departementet mente var dekket i norsk rett, men hvor en lovendring kunne vurderes. Høringsinstansenes synspunkter er gjengitt og kommentert fortløpende i tilknytning til de relevante forpliktelsene. I tillegg gjøres det generelt rede for hvordan forpliktelsene er oppfylt i norsk rett. Ingen av høringsinstansene har påpekt behov for lovendringer utover det departementet foreslo i høringsnotatet.

4.2 Kriminalisering av bestikkelser (artiklene 15, 16 og 21)

Artikkel 15 krever at både aktiv og passiv bestikkelse av nasjonale offentlige tjenestemenn skal kriminaliseres. Det betyr at både den som bestikker og den som mottar bestikkelsen skal ha straffansvar. Artikkel 16 nr. 1 forplikter statene til å kriminalisere aktiv bestikkelse av utenlandske tjenestemenn eller tjenestemenn i offentlige internasjonale organisasjoner. I artikkel 16 nr. 2 oppfordres statene til å vurdere og kriminalisere passiv bestikkelse av den samme persongruppen. Artikkel 21 forplikter statene til å vurdere å kriminalisere nærmere bestemte bestikkelseshandlinger i privat sektor.

Bestikkelser, både i offentlig og i privat sektor, kan straffes i medhold av straffeloven § 276 a (korrupsjon) og § 276 b (grov korrupsjon). Bestemmelsene retter seg mot både aktiv og passiv korrupsjon.

Med aktiv korrupsjon eller aktiv bestikkelse siktes det til korrupte handlinger som består i å gi eller tilby noen en utilbørlig fordel i anledning av vedkommendes stilling, verv eller oppdrag. Passiv korrupsjon eller passiv bestikkelse foreligger når en person i anledning av stilling, verv eller oppdrag krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en slik fordel. Fordelen som tilbys eller kreves, må være utilbørlig for at straffansvar skal være aktuelt. Dette er en rettslig standard, hvis nærmere innhold må fastlegges av domstolene. Det må likevel foreligge et klart klanderverdig forhold for at noen skal kunne straffes for korrupsjon.

Strafferammen for simpel korrupsjon er bøter eller fengsel inntil tre år. Ved grov korrupsjon er strafferammen fengsel inntil ti år. For å avgjøre om korrupsjonen er grov, skal det blant annet legges vekt på om handlingen er forøvd av eller overfor en offentlig tjenestemann eller noen annen ved brudd på den særlige tillit som følger med hans stilling, verv eller oppdrag, om den har gitt betydelig økonomisk fordel, om det foreligger risiko for betydelig skade av økonomisk eller annen art, eller om det er registrert uriktige regnskapsopplysninger, utarbeidet uriktig regnskapsdokumentasjon eller uriktig regnskap.

Korrupsjonsbestemmelsene kan anvendes på handlinger begått i utlandet av norske statsborgere eller noen i Norge hjemmehørende person, straffeloven § 12 første ledd nr. 3 bokstav a. Dessuten kan korrupsjonshandlinger som er begått av utlendinger i utlandet straffes i Norge, uavhengig av om handlingen er straffbar etter lovgivningen i det landet handlingen er foretatt, straffeloven § 12 første ledd nr. 4 bokstav a. De norske straffebestemmelsene har et videre anvendelsesområde enn det konvensjonen krever i artikkel 15, 16 og 21.

4.3 Påvirkningshandel (artikkel 18)

Artikkel 18 pålegger statene å vurdere kriminalisering av såkalt påvirkningshandel.

Påvirkningshandel i privat så vel som i offentlig sektor kan straffes i henhold til straffeloven § 276 c. Bestemmelsen rammer den som er eller hevder å være i stand til å påvirke en annens utføring av stiling, verv eller oppdrag (påvirkningsagenter), og som forsøker å utnytte denne posisjonen ved å kreve eller motta utilbørlige fordeler (passiv påvirkningshandel). Personer som gir eller tilbyr utilbørlige fordeler til slike påvirkningsagenter, kan straffes for aktiv påvirkningshandel. Grensen mot lovlig påvirkningshandel trekkes ved hjelp av en utilbørlighetsstandard. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 3 år. Bestemmelsen favner videre enn konvensjonen artikkel 18.

4.4 Underslag (artiklene 17 og 22)

Etter konvensjonen artikkel 17 skal underslag, urettmessig tilegnelse eller annet misbruk av midler som en offentlig tjenestemann er betrodd i sin stilling være straffbart. Artikkel 22 krever at statspartene vurderer å gjøre underslag i privat sektor straffbart.

Straffelovens bestemmelser om underslag i § 255 og § 256 omfatter denne typen handlinger og oppfyller utvilsomt kravene i konvensjonen. I Norge er også underslag i privat sektor straffbart.

4.5 Maktmisbruk (artikkel 19)

Artikkel 19 forplikter statene til å vurdere å kriminalisere en handling eller unnlatelse i strid med lov foretatt av en offentlig tjenestemann i tjenesten med det formål å oppnå en utilbørlig fordel for seg selv eller andre.

Gjerningsbeskrivelsen i artikkel 19 dekkes av straffebudene om korrupsjon, se overfor. En tjenestemann kan straffes for korrupsjon dersom vedkommende krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag (passiv korrupsjon). Videre kan tjenestemannen straffes for forsøk på korrupsjon. Ettersom det å søke å oppnå en utilbørlig fordel rammes av straffebudene mot korrupsjon, vil også ulike former for maktmisbruk med det formål å oppnå en utilbørlig fordel rammes.

4.6 Ulovlig berikelse (artikkel 20)

Artikkel 20 forplikter statene til i overensstemmelse med landets konstitusjon og grunnleggende prinsipper i landets rettsorden å vurdere å kriminalisere såkalt ulovlig berikelse. Ulovlig berikelse er definert som en betydelig økning i en offentlig tjenestemanns aktiva, som vedkommende ikke med rimelighet kan forklare i forhold til hans eller hennes lovlige inntekt.

I høringsnotatet gav departementet uttrykk for følgende mening om artikkel 20 (punkt 3.6 side 21):

«Slik departementet tolker bestemmelsen, legger den bevisbyrden på den siktede, som må godtgjøre at den betydelige formuesøkningen stammer fra lovlige inntekter for å unngå straff for ulovlig berikelse. Et slikt straffebud ville gitt opphav til vanskelige spørsmål om forholdet til uskyldspresumsjonen slik den er nedfelt i blant annet den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 nr. 2: Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven. Etter departementets mening er det ikke ønskelig å foreslå et slikt straffebud. Departementet antar at formålet med artikkel 20 oppfylles bedre gjennom andre tiltak enn ved et slikt straffebud. Skatte-, regnskaps-, selskaps- og offentlighetsregler, lønn- og godtgjøringssystemer, retningslinjer om sidegjøremål osv. vil være med på både å forebygge ulovlig berikelse for offentlige tjenestemenn og gjøre det vanskelig å skjule eventuelle forsøk på å skaffe seg en slik formue. Videre minsker reglene om utvidet inndragning (straffeloven § 34 a) behovet for et straffebud som beskrevet i artikkel 20. Dersom en offentlig tjenestemann blir funnet skyldig i en straffbar handling og vilkårene ellers i § 34 a er oppfylt, kan alle formuesgoder som tilhører lovovertrederen, inndras hvis han ikke sannsynliggjør at de er ervervet på lovlig måte.»

Høringsinstansene ble likevel bedt om å vurdere om det kunne være grunn til å vedta en straffebestemmelse mot ulovlig berikelse som formulert i konvensjonen.

Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Politiets sikkerhetstjeneste, Advokatforeningen og Kommunenes Sentralforbund har uttalt seg om artikkel 20 og støtter alle departementet i at det ikke bør foreslås en egen straffebestemmelse om ulovlig berikelse.

Departementet foreslår etter dette ikke en egen straffebestemmelse om ulovlig berikelse.

4.7 Hvitvasking av utbytte fra en straffbar handling (artiklene 23 og 24)

4.7.1 Innholdet i forpliktelsen og gjeldende rett

Artikkel 23 nr. 1 lyder slik i norsk oversettelse:

«Hver statspart skal vedta, i samsvar med de grunnleggende prinsippene i sin nasjonale lovgivning, lovgivning og andre tiltak som er nødvendige for å fastsette at følgende handlinger er straffbare når de begås med forsett:

1. 1. å konvertere eller overføre formues­goder, med kunnskap om at formues­godet er utbytte av en straffbar handling, i den hensikt å skjule eller tilsløre formuesgodets ulovlige opprinnelse eller å hjelpe en person som er innblandet i det underliggende straffbare forholdet, med å unndra seg rettsfølgene av sin handling,

   2. å skjule eller tilsløre et formuesgodes egentlige art, opphav eller plassering, rådigheten over det, dets bevegelser, eiendomsretten til eller rettighetene som er knyttet til det, med kunnskap om at formuesgodet er utbytte av en forbrytelse,

2. med forbehold for grunnsetningene i statspartens rettsorden:

   1. erverv, besittelse eller bruk av formuesgoder, med kunnskap om, på mottakstidspunktet, at formuesgodet er utbytte av en straffbar handling,

   2. delaktighet i, befatning med eller avtale om å begå, forsøk på å begå og medvirkning til, tilrettelegging for og rådgivning om gjennomføring av straffbare forhold fastsatt i samsvar med denne artikkel.»

Artikkel 23 nr. 2 slår fast at kriminaliseringen skal gjelde utbytte av så mange straffbare handlinger som mulig, og i hvert fall handlinger som skal kriminaliseres i medhold av konvensjonen. Videre skal den gjelde straffbare handlinger som er begått både utenfor og innenfor statens jurisdiksjon. Når det gjelder handlinger som er begått utenfor statens jurisdiksjon, kan statene kreve at handlingen også ville ha vært straffbar dersom den ble begått innenfor statens jurisdiksjon (dobbelt straffbarhet).

Etter artikkel 24 skal også det å skjule eller holde tilbake utbytte av en straffbar handling kriminaliseres.

Hvitvasking rammes av straffeloven § 317. Etter denne bestemmelsen er det blant annet straffbart å yte bistand til å sikre utbytte, for eksempel gjennom oppbevaring, skjuling, sending, konvertering eller avhending av utbytte og formuesgjenstander som trer i stedet for utbytte. Straffebudet omfatter utbytte av enhver straffbar handling og rammer både forsettelig og uaktsomt heleri. Videre gjelder bestemmelsen utbytte av straffbare handlinger begått i utlandet dersom handlingen etter sin art er straffbar også i Norge, jf. Ot.prp. nr. 53 (1992-93) side 25.

I høringsnotatet ga departementets uttrykk for at heleribestemmelsen i hovedsak dekker de forhold artikkel 23 og 24 krever kriminalisert. På to punkter mente departementet likevel det var nødvendig å foreslå endringer for å oppnå best mulig samsvar mellom forpliktelsen etter artikkel 23 til å kriminalisere hvitvaskingshandlinger og norsk rett. Dette gjelder hvitvasking av utbytte fra egen straffbar handling og forbund (avtale om å begå hvitvasking). I det følgende vil forslagene til lovendring på disse to punktene bli drøftet.

4.7.2 Hvitvasking av utbytte fra en straffbar handling man selv har begått («self-laundering»)

4.7.2.1 Gjeldende rett og forslaget i ­høringsnotatet

Etter gjeldende norsk rett anses det ikke straffbart for en lovbryter å foreta handlinger for å sikre utbyttet for seg selv. Heleribestemmelsen kan for eksempel ikke anvendes i konkurrens med straffebudet mot tyveri eller bedrageri, se bl.a. Rt. 2003 side 1376 med videre henvisninger. Standpunktet er begrunnet med at lovovertrederens senere disposisjon over for eksempel tyvgodset konsumeres av tilegnelsen som er skjedd ved tyveriet, og det samme er lagt til grunn ved bedrageri selv om det der ikke er noe vilkår om tilegnelse. På den annen side anvendes ofte § 317 i tilfeller der det ikke kan bevises at den siktede begikk handlingen som fremskaffet utbyttet.

I høringsnotatet viste departementet at FN-konvensjonen artikkel 23 forplikter medlemsstatene til å kriminalisere hvitvasking av utbytte fra egne straffbare handlinger. Riktignok finnes det en unntakshjemmel i artikkel 23 nr. 2 bokstav e, men om denne muligheten skriver departementet på s. 23 i høringsnotatet:

«Artikkel 23 nr. 2 åpner for ikke å kriminalisere hvitvasking av utbytte fra en straffbar handling man selv har begått, men bare dersom grunnleggende prinsipper i statspartens interne lovgivning krever det. Financial Action Task Force (FATF) har i sin tredje evaluering av Norge (rapport 10. juni 2005), se punkt 80 i rapporten, (jf. http://www.fatf-gafi.org) lagt til grunn at det ikke finnes noen slike grunnleggende prinsipper i norsk rett. Departementet er enig i at det ikke finnes grunnlovmessige eller andre fundamentale prinsipper som er til hinder for å gjøre dette straffbart i Norge – rettstilstanden er snarere et resultat av den norske lovgivningstradisjonen på strafferettens område. Norge er dermed forpliktet til å endre straffeloven på dette punktet.»

Det nærmere innholdet i forpliktelsen og lovtekniske muligheter for å dekke dette i straffeloven er drøftet i høringsnotatet, se punkt 3.7.2, særlig s. 24. Departementet tolker artikkel 23 nr. 1 slik at det ikke er påkrevd å kriminalisere særskilt ervervet, besittelsen eller bruken av formuesgoder når det er det er den som har begått primærlovbruddet som har slik befatning med utbyttet. Det som kreves kriminalisert er sikringshandlinger som f.eks. konvertering eller overføring av utbyttet fra en annen straffbar handling som man selv har begått.

Høringsinstansene ble så bedt om å uttale seg om to alternative forslag til endring i straffeloven § 317 for å dekke hvitvasking av utbytte fra egen straffbar handling. Alternativ 1 gjør oppregningen i straffeloven § 317 om til en eksemplifikasjon av måter å sikre utbytte på, samtidig som det blir gjort straffbart å sikre utbyttet fra egen straffbar handling. Alternativ 2 innebærer at straffeloven § 317 får et nytt annet ledd som særskilt retter seg mot den som hvitvasker utbyttet av en straffbar handling vedkommende selv har begått. Alternativ 1 går noe lenger i enn konvensjonen krever, mens alternativ 2 er tettere knyttet opp mot konvensjonsteksten.

4.7.2.2 Høringsinstansenes syn og departementets syn nå

Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot departementets vurdering av forholdet mellom konvensjonsforpliktelsene og norsk rett. Høringsinstansene deler seg imidlertid i synet på hvilket av alternativene i høringsnotatet som bør legges til grunn.

Riksadvokaten, Den norske revisorforening og Kommunenes Sentralforbund støtter alternativ 1. Riksadvokaten begrunner sitt standpunkt slik:

«Ubytteheleri er et stort problem internasjonalt (se f.eks. Rt. 2004 side 598), og straffeloven § 317 er uten tvil et effektivt verktøy mot denne type handlinger og vinningskriminalitet. Det fremstår således ikke betenkelig kriminalpolitisk å la bestemmelsen «overoppfylle» konvensjonens krav. Tatt i betraktning at det finnes utallige måter å hvitvaske utbytte på, og at kriminelle stadig utvikler nye metoder er det betryggende å vedta en bestemmelse som trolig vil fange opp fremtidige – og som i dag fremstår som fantasifulle – hvitvaskingsmetoder.»

Nærings- og handelsdepartementet, ØKOKRIM, Politiets sikkerhetstjeneste og Advokatforeningen støtter alternativ 2. Dette begrunnes bl.a. med at man bør være varsom med å kriminalisere i større utstrekning enn behovet tilsier og at alternativ 2 vil skape mindre behov for grensedragning mot primærlovbruddet. Politiets sikkerhetstjeneste peker også på prosessuelle fordeler med å skille ut hvitvasking av eget utbytte i et eget ledd i bestemmelsen, for eksempel blir det lettere å identifisere hvilket straffalternativ som anvendes.

Departementet holder fast ved at det er et eget straffverdig forhold å forsøke å sikre utbyttet fra et straffbart forhold – også når det er en selv som har begått primærhandlingen. Ingen av høringsinstansene har bestridt dette under høringen. I høringsnotatet, punkt 3.7.2 side 23 begrunner departementet standpunktet slik:

«Det kan, i tillegg til at FN-konvensjonen krever det, anføres flere grunner for å kriminalisere det å sikre (hvitvaske) utbyttet av en straffbar handling man selv har begått. Å kanalisere utbyttet av en straffbar handling inn i samfunnet for å tilsløre hvor det stammer fra, er ofte misbruk av økonomisk infrastruktur. Dessuten kan virksomhet som i seg selv er legal, men som reelt sett delfinansieres med utbytte fra straffbare handlinger i hvitvaskingsøyemed, utkonkurrere legale virksomheter som ikke har noen slik tilknytning til kriminalitet. Ytterligere et argument for å kriminalisere hvitvasking av utbytte fra en handling man selv har begått, er at det blir vanskeligere å finne frem til formuesgodene igjen og returnere dem til eieren, selv om primærlovbruddet blir oppklart. »

I høringsnotatet er det også vist til at Straffelovkommisjonens leder i mindretall gikk inn for at det i arbeidet med ny straffelov skulle vurderes om hvitvasking av utbytte fra eget straffbart forhold burde være selvstendig straffbart forhold (se NOU 2002: 4 punkt 9.7.2 side 308). I tillegg til internasjonale forpliktelser ble det vist til at det kan gi urimelige resultater om utbytte fra handlinger som ikke kan straffes i Norge, hvitvaskes her uten at gjerningspersonen kan straffes for det (eller det underliggende forholdet). I høringen ble mindretallets forslag støttet fra Finansnæringens Hovedorganisasjon.

Departementet går på bakgrunn av høringen inn for å endre straffeloven § 317 i samsvar med alternativ 2 i høringsnotatet i hovedsak med samme begrunnelse som høringsinstansene som støtter dette alternativet, har gitt. Et nytt ledd i § 317 som retter seg særskilt mot den som hvitvasker utbyttet av en straffbar handling vedkommende selv har begått kan utformes slik at det direkte dekker konvensjonsforpliktelsen. Krimi­nalisering av handlinger bør ikke skje i større grad enn nødvendig og ut fra en vurdering av hand­lingenes straffverdighet. Dette er i tråd med prinsippene for kriminalisering som er lagt til grunn for den nye straffeloven, se Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), kapittel 7. Høringen har ikke avdekket noe behov for å kriminalisere hvitvasking utover konven­sjonens krav. Dersom det i framtiden skulle vise seg at § 317 ikke dekker faktiske hvitvaskingshandlinger, vil departementet vurdere ordlyden på nytt.

Departementet mener videre at et eget ledd i straffeloven § 317 som retter seg særskilt mot hvitvasking av utbytte fra eget straffbart forhold, vil gi en mer informativ regel enn om nykriminaliseringen føyes til i bestemmelsens første ledd. En bestemmelse om hvitvasking av utbytte fra eget straffbart forhold skal i utgangspunktet brukes i konkurrens med straffebudet som rammer primærlovbruddet. Rettsanvenderen må imidlertid foreta en grensedragning slik at ikke to straffebud brukes på det samme straffverdige forholdet. Det er ikke meningen å dekke befatning med utbyttet som allerede er dekket gjennom gjerningsbeskrivelsen av primærlovbruddet med forslaget til ny hvitvaskingsbestemmelse. Lovforslaget som var presentert som alternativ 1 i høringsnotatet gir større behov for slik grensedragning enn alternativ 2. Hovedforskjellen er at alternativ 1 ville rammet en ren besittelse av utbyttet, mens alternativ 2 krever at det er gjort noe for å tilsløre hvor utbyttet stammer fra. Alternativ 2 gir derfor en klarere avgrensing mot andre straffebud, f.eks. mot tyveri, og gir opphav til færre konkurrensspørsmål.

4.7.3 Forbund (avtale) om å begå ­hvitvasking

I høringsnotatet antok departementet at straffeloven § 317, sammen med § 49 om forsøk, oppfyller forpliktelsen i artikkel 23 bokstav b ii, bortsett fra det å inngå en avtale om hvitvasking. Gjerningsinnholdet i § 317 er til dels beskrevet som en bistands- eller medvirkningshandling. Bestemmelsen har derfor ikke noe eget medvirkningstillegg (se Ot.prp. nr. 53 (1992-93) s. 27).

Norsk straffelovgivning bygger generelt på det syn at forberedelseshandlinger bare unntaksvis bør kriminaliseres (se også punkt 4.10 nedenfor). Visse forberedelseshandlinger er imidlertid straffbare etter særskilte straffebud. En hovedgruppe av straffebud som rammer forberedelseshandlinger, retter seg mot den som inngår forbund (avtale) om å begå nærmere bestemte straffbare handlinger, se f.eks. straffeloven §§ 94, 147 a, 159, 225 tredje ledd, 233 a og 269 nr. 1.

Straffeloven § 162 c retter seg mot den som inngår forbund mot noen om å begå alvorlige forbrytelser som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe. Med organisert kriminell gruppe menes i bestemmelsen en organisert gruppe på tre eller flere personer som har som et hovedformål å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 3 år, eller hvor en vesentlig del av virksomheten består i å begå slike handlinger. Det vil si at en avtale om å hvitvaske utbytte fra en straffbar handling kan være straffbar i Norge dersom vilkårene i § 162 c er oppfylt. For eksempel vil en avtale om at penger som stammer fra organisert salg av narkotika skal «vaskes» via investeringer i oppussing av leiligheter, kunne straffes dersom vilkårene ellers i § 162 c er oppfylt. Avtalen er imidlertid ikke straffbar etter § 162 c dersom den kun involverer to personer, eller ikke begås som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe.

Også reglene om psykisk medvirkning kan bidra til å oppfylle konvensjonsforpliktelsen. Inngåelse av en avtale om hvitvasking av utbytte mellom to personer vil kunne innebære at den ene personen psykisk har medvirket til den andres lovovertredelse, og på den måten kunne straffes. Dersom to personer seg i mellom avtaler hvordan utbytte fra menneskehandel kan skjules gjennom investeringer i utenlandske selskaper (og ingen av dem faktisk overtrer straffeloven § 224 eller forsøker dette), vil imidlertid avtalen være straffri etter gjeldende rett. Det samme gjelder dersom avtalen blir inngått etter at den straffbare handlingen som gir utbyttet, har funnet sted.

I høringsnotatet foreslo departementet en ny forbundsbestemmelse i straffeloven § 318 (paragrafnummeret er i dag ikke i bruk) for best mulig å oppfylle forpliktelsen i konvensjonens artikkel 23. Konvensjonen forplikter statene bare til å kriminalisere forsettlige hvitvaskingshandlinger, se artikkel 23 nr. 1 første punktum. Skyldkravet i straffelovens øvrige forbundsbestemmelser er forsett. På den bakgrunn foreslo departementet at skyldkravet i en ny forbundsbestemmelse om hvitvasking skulle være forsett. Videre gikk departementet inn for at strafferammen skal være bøter eller fengsel inntil 3 år. Dette ble begrunnet med at en avtaleinngåelse ligger nær opptil rådgivning og annen psykisk medvirkning som kan straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år etter § 317 første ledd.

Utenriksdepartementet, ØKOKRIM, Politiets sikkerhetstjeneste, Advokatforeningen og Kommunenes Sentralforbund støtter departementets forslag.

Departementet vil på denne bakgrunn foreslå en ny bestemmelse i straffeloven § 318 som kriminaliserer det å inngå forbund med noen om å hvitvaske utbytte fra en kriminell handling som foreslått i høringsnotatet.

4.7.4 Øvrige endringer i straffeloven § 317

4.7.4.1 Redaksjonelle endringer

I høringsnotatet gav departementet uttrykk for at det var behov for enkelte redaksjonelle endringer i straffeloven § 317. Det har ikke kommet fram motforestillinger mot disse forslagene under høringen.

Departementet foreslår derfor at «hvitvasking» nevnes eksplisitt både i overskriften til straffeloven kapittel 31 («Heleri og hvitvasking») og i selve lovteksten, for å synliggjøre hvitvaskingsalternativet. «Hvitvasking» foreslås brukt i første ledd i parentes etter andre straffalternativ, i nytt annet ledd om hvitvasking av utbytte fra eget straffbart forhold og i leddet om grov overtredelse. Fordi ordet «heler» er brukt i gjeldende § 317 må synliggjøringen av hvitvaskingsalternativet også føre til enkelte språklige justeringer i ordlyden. Det samme gjelder innføringen av et nytt ledd. Departementet viser til merknadene til endringene i § 317, se punkt 8.1.

4.7.4.2 Skyldkravet

Videre ba departementet i høringsnotatet høringsinstansene uttale seg om uaktsomme overtredelser av nytt ledd om hvitvasking av utbytte av egen straffbar handling bør rammes, jf. § 317 femte ledd.

Riksadvokaten og ØKOKRIM peker på at selv om det kan virke mindre praktisk at slike overtredelser skal skje uaktsomt, er det bevismessige grunner til å ha et slikt skyldkrav også for disse overtredelsene. ØKOKRIM viser til at begrunnelsen for at gjeldende straffelov § 317 rammer uaktsomme handlinger, dels var at forsett i noen tilfeller er vanskelig å bevise. Politiets sikkerhetstjeneste antar at det vil være tilstrekkelig om man bare kan straffe de forsettlige overtredelsene.

Departementet er enig med riksadvokaten og ØKOKRIM og foreslår derfor at også uaktsom hvitvasking av utbytte fra eget straffbart forhold skal rammes av straffeloven § 317.

4.7.4.3 Økt strafferamme for hvitvasking av utbytte av narkotikaforbrytelse

I høringsnotatet ble høringsinstansene også bedt om å uttale seg om § 317 fjerde ledd om narkotikaforbrytelse bør få anvendelse på slike handlinger som er foreslått dekket av nytt annet ledd. Riksadvokaten og Politiets sikkerhetstjeneste har uttalt seg om dette spørsmålet og går inn for at fjerde ledd bør få anvendelse på hvitvasking av utbytte fra eget straffbart forhold. Politiets sikkerhetstjeneste uttaler:

«Strl § 317 fjerde ledd øker strafferammen til 21 års fengsel dersom det dreier seg om utbytte fra en narkotikaforbrytelse. Meningen er at straffenivået for heleri og hvitvasking av utbytte fra narkotikaforbrytelser skal stå i samsvar med det relativt høye straffenivået som er etablert for narkotikaforbrytelser. Slik vi vurderer forslaget til straffeansvar for selvvasking bør nåværende fjerde ledd gis anvendelse også på selvvasking av utbytte fra en narkotikaforbrytelse. Det er neppe grunn til at den som vasker utbytte fra sin egen narkotikaforbrytelse skulle komme bedre ut enn en som foretar hvitvasking av andres narkotikaforbrytelse. Nettopp fordi narkotikaforbrytelser er egnet til å gi meget store økonomiske gevinster, som må hvitvaskes, er det her grunn til å søke å vern samfunnet for skadevirkningene av at store verdier og eller beløp settes inn i eksisterende kriminalitet.»

Riksadvokaten peker også på at departementet bør vurdere om fjerde ledd bør utvides til å gjelde annen samfunnsskadelig kriminalitet som f.eks. menneskehandel som også gir store kostnader for samfunnet og den enkelte og hvor profittmotivet er sterkt fremtredende.

Departementet foreslår med støtte i uttalelsene fra riksadvokaten og Politiets sikkerhetstjeneste at regelen i § 317 nåværende fjerde ledd også skal gjelde ved hvitvasking av utbytte fra eget straffbart forhold. Departementet vil ikke i denne omgang foreslå å utvide anvendelsesområdet for regelen til også å gjelde andre forbrytelser, men vil ta riksadvokatens innspill med seg i arbeidet med ny straffelov.

4.8 Obstruksjon av rettsforfølgning (artikkel 25)

Artikkel 25 forplikter statene til å kriminalisere to former for motarbeiding av rettsvesenet: påvirking av vitneutsagn og annen bevisføring ved bruk av vold, trusler eller bestikkelser og påvirking av dommere og andre ved bruk av vold eller trusler.

Forpliktelsen dekkes fullt ut av straffeloven § 132 a om motarbeiding av rettsvesenet, og av straffebudene mot korrupsjon når det gjelder bestikkelser (se ovenfor).

4.9 Ansvar for juridiske personer (artikkel 26)

Etter artikkel 26 må statene kunne holde juridiske personer ansvarlige – enten strafferettslig, sivilt eller administrativt – for overtredelser av straffebudene i konvensjonen. Straffansvar for foretak etter norsk rett rekker videre enn dette, jf. straffeloven §§ 48 a og 48 b. Dette er blant annet lagt til grunn i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) om lov om straff (straffeloven), se side 240 (punkt 17.2).

4.10 Medvirkning og forsøk (artikkel 27)

Artikkel 27 forplikter statene til å kriminalisere medvirkning til handlinger som skal belegges med straff i medhold av konvensjonen. Det er opp til statene å vurdere om også forsøk på og forberedelse til slike handlinger bør kriminaliseres.

Etter straffeloven § 49 er forsøk på forbrytelser straffbart. Videre etablerer de aktuelle straffebudene medvirkningsansvar enten uttrykkelig eller som en direkte følge av gjerningsbeskrivelsen. Straffeloven § 317 om hvitvasking har ikke noe eget medvirkningstillegg, men er delvis beskrevet som en bistands- eller medvirkningshandling, og oppfyller derfor konvensjonens krav.

I tråd med konvensjonens krav vurderte departementet i høringsnotatet om forberedelse til korrupsjon og hvitvasking bør gjøres straffbart i større grad enn i dag (høringsnotatet punkt 3.10 side 28):

«Lovgiverne har normalt vært av den oppfatning at forberedelseshandlinger som hovedregel ikke bør kriminaliseres. Enkelte forberedelseshandlinger, som f.eks. det å inngå forbund om å begå enkelte straffbare handlinger, er likevel gjort straffbare. Straffeloven § 162 c rammer den som inngår forbund om å begå alvorlige straffbare handlinger som ledd i organisert kriminalitet. Avtale om å utføre handlinger som rammes av straffeloven §§ 276 a til 276 c kan derfor være straffbar dersom vilkårene i § 162 c er oppfylt.»

Videre viste departementet i høringsnotatet til forarbeidene til alminnelig del i ny straffelov og argumentene som der ble anført mot en generell bestemmelse om kriminalisering av forberedelseshandlinger (Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 8.4.4, side 104). Stortinget sluttet seg til departementets syn (Innst. O. nr. 72 (2004-2005) punkt 7.3.2, side 19) og oppfordret departementet til å vurdere kriminalisering av konkrete forberedelseshandlinger i forbindelse med utarbeidingen av de enkelte straffebud. Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at det ikke var argumenter for ytterligere å kriminalisere forberedelse til korrupsjonshandlinger eller hvitvasking. Høringsinstansene ble likevel bedt om å vurdere om det foreligger spesielle omstendigheter som tilsier at denne typen forberedelseshandlinger bør kriminaliseres utover det som i dag allerede kan straffes, og eventuelt hvilke handlinger som i så fall bør straffes.

Ingen av høringsinstansene har påpekt noe behov for ytterligere kriminalisering av forberedelseshandlinger. Derimot støtter instansene som har uttalt seg – riksadvokaten, Politiets sikkerhetstjeneste, Advokatforeningen og Kommunenes Sentralforbund – departementets standpunkt. Riksadvokaten uttaler:

«Riksadvokaten er på linje med departementet, jf uttalelse i Ot. prp. 90 (2003-2004), også når det gjelder anførslene for ikke å innføre en generell bestemmelse som kriminaliserer forberedelseshandlingene. Dette stiller seg etter riksadvokatens syn heller ikke annerledes når det gjelder forberedelser til korrupsjon og hvitvasking. Igjen vises det til straffeloven § 162c som vil kunne fange opp de tilfeller der forberedelsene er straffverdige. Når det gjelder hvitvasking vil en anta at i flere tilfeller der handlingen oppfattes som en forberedelse, straffes som forsøk. Bestemmelsen i § 317 vil på bakgrunn av sine handlingsalternativer gi mulighet til å angripe hvitvaskingshandlingen allerede i den spede begynnelse som straffbart forsøk. Et eksempel er der gjerningsmannen eller en tredjemann har opprettet konto med det formål å sette inn utbyttet (ikke uvanlig sikringstiltak). Opprettelsen vil kunne straffes som forsøk (forutsatt at oppfyllelsesforsett foreligger). I praksis vil det kunne by på problemer å bevise straffbare forberedelser, selv om det objektivt sett kan pekes på omstendigheter som er påfallende. Ikke sjelden må en på bakgrunn av handlingens ytre kjennemerker bevise skyldkravet. Det er uansett en fase på vegen mot fullbyrdet overtredelse hvor det er lett å skape «rimelig tvil». Det bør etter riksadvokatens oppfatning være meget tungtveiende hensyn som gjør at handlinger så tidlig i fasen kriminaliseres, særlig fordi straffeloven rammer forsøk og § 162c allerede rammer kvalifiserende tilfeller av forberedelser. Det er også et moment – som nevnt i Ot. prp. 90 (2003-2004) – at straffverdigheten ikke er fremtredende.»

Departementet foreslår etter dette ingen ytterligere kriminalisering av forberedelseshandlinger til korrupsjon og hvitvasking.

4.11 Kunnskap, forsett og formål som elementer i et straffbart forhold (artikkel 28)

Artikkel 28 gjelder beviskrav og sier at kunnskap, forsett eller formål som forutsettes som element i et straffbart forhold fastsatt i samsvar med konvensjonen, skal kunne utledes av objektive faktiske omstendigheter.

Norsk rett er i samsvar med dette. Ved vurderingen av hvilken skyld gjerningspersonen har utvist, er det gjerningspersonens overveielser på gjerningstidspunktet som skal ligge til grunn. Enhver skal bedømmes etter sin egen oppfatning av den faktiske situasjonen handlingen ble utført i. Men dersom det ikke foreligger en full tilståelse, må retten med utgangspunkt i de faktiske omstendigheter som er bevist, og «med anvendelse av vanlig sunn fornuft og allment aksepterte erfaringssetninger» (jf. Rt. 1974 s. 382 på side 385), forsøke å slå fast hva gjerningspersonen tenkte og vurderte i gjerningsøyeblikket for å kunne bedømme skyldgraden.

4.12 Foreldelse (artikkel 29)

Artikkel 29 stiller krav om at foreldelsesfristene skal være lange nok for å sikre at korrupsjonssaker kan pådømmes.

Forpliktelsen er dekket opp gjennom reglene om foreldelse i straffeloven § 67. Strafferammene i straffeloven § 276 a til § 276 c gjør at simpel korrupsjon og påvirkningshandel foreldes 5 år etter at det straffbare forholdet er opphørt. For grov korrupsjon er foreldelsesfristen 10 år. Resultatet vil bli det samme etter ny straffelov, jf. lov 20. mai 2005 nr. 28 § 86. Departementet legger til grunn at dette oppfyller kravene i konvensjonen.

4.13 Strafforfølgning, pådømmelse og reaksjoner (artikkel 30)

Artikkel 30 har ulike krav knyttet til at forfølgningen, pådømmelsen og reaksjonene på handlinger som dekkes av konvensjonen skal ta hensyn til alvorligheten ved korrupsjon. Forpliktelsene er dekket opp i følgende regelverk:

Straffebudene som dekker konvensjonsforplikt­elsene, særlig straffeloven § 276 a til § 276 c om korrupsjon og § 317 om hvitvasking, har strafferammer som gjør at reglene om varetektsfengsling i straffeprosessloven kapittel 14 kommer til anvend­else. Strafferammen i de relevante straffebudene gjør det også mulig å ta i bruk de fleste av straffeprosesslovens tvangsmidler, særlig ved mistanke om grov overtredelse. Prøveløslatelse reguleres av straffegjennomføringsloven, se §§ 43-45. Domfelte kan løslates på prøve når to tredjedeler av straffen er gjennomført. Etter straffeloven § 29 kan den som kjennes skyldig i en straffbar handling, fradømmes retten til offentlig stilling eller til å inneha visse stillinger eller utøve virksomhet. En arbeidstaker eller tjenestemann som gjør seg skyldig i korrupsjon i tjenesten, kan avskjediges etter gjeldende regler i arbeidsmiljøloven eller tjenestemannsloven. Suspensjon kan iverksettes som et midlertidig tiltak, mens mistanke om korrupsjon undersøkes eller etterforskes. Se nærmere om stillingsvernreglene i punkt 3.2, under omtalen av artikkel 7.

4.14 Frysing, beslag og inndragning (artikkel 31)

Artikkel 31 har bestemmelser om frysing av midler, beslag og inndragning av utbytte etter en straffbar handling som dekkes av konvensjonen. Reglene om inndragning (straffeloven §§ 34-37 d), og reglene om beslag og heftelse (straffeprosessloven kapittel 15 og 17) gjelder uavhengig av hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra og dekker forpliktelsene i artikkel 31.

4.15 Beskyttelse av vitner, sakkyndige og ofre (artikkel 32)

Artikkelen omhandler tiltak som skal iverksettes for å beskytte vitner, sakkyndige og ofre i forbind­else med at de forklarer seg for politiet eller retten. Både regler og andre mer praktiske tiltak vil kunne være med på å oppfylle formålet med artikkel 32.

Det er iverksatt nasjonale retningslinjer for vitnebeskyttelse. Vitnebeskyttelsestiltakene omfatter både aktører i rettsvesenet, ofre for vold i nære relasjoner og ofre for organisert kriminalitet. De nasjonale retningslinjene etablerer to ansvarsnivåer for beskyttelse: Et lokalt nivå hvor politidistriktene har ansvar for å ivareta vitners sikkerhet innenfor eget distrikt, samt et nasjonalt nivå som ivaretas av Politidirektoratet. I tillegg har Politidirektoratet ansvar for samarbeid og koordinering av vitnebeskyttelse og koordinering av vitnebeskyttelse med andre land.

Personer som står i fare for å bli utsatt for alvorlig kriminalitet rettet mot liv, helse eller frihet kan nå innvilges ny identitet (fødselsnummer), jf. politiloven kapittel II a. Politidirektoratet har dessuten igangsatt et arbeid for å utarbeide rutiner for opplæring og bruk av lyd og videoopptak av politiavhør.

Straffeprosessloven §§ 130 a og 234 a åpner mulighet for anonym vitneførsel i enkelte saker. Med hjemmel i straffeprosessloven § 284 kan tiltalte på nærmere vilkår bli bedt om å forlate rettssalen mens et vitne forklarer seg. Straffeloven § 132 a (jf. også punkt 4.8 ovenfor) setter straff bl.a. for den som truer et vitne eller andre aktører i en rettssak.

4.16 Følger av korrupsjonshandlinger (artikkel 34)

Artikkel 34 forplikter partene til å sørge for at korrupsjon skal få konsekvenser, som for eksempel at avtaler blir ugyldige eller at tillatelser trekkes tilbake. På bakgrunn av Norske Lov 5-1-2 og rettspraksis er det grunnlag for å si at avtaler som innebærer korrupsjon normalt vil bli satt til side. Det vises særlig til Rt. 2004 s. 1582, som gjaldt et tilfelle som kunne sammenlignes med korrupsjon. Korrupsjon vil også som regel lede til at et forvaltningsvedtak må anses som ugyldig, og eventuelt omgjøres etter reglene i forvaltningsloven.

4.17 Erstatning for skade (artikkel 35)

Artikkel 35 pålegger partene å sørge for at skadelid­ende etter korrupsjonshandlinger har tilgang til rettsapparatet for å få erstatning fra de ansvarlige for korrupsjonshandlingen.

Etter norsk rett vil den som har lidt økonomisk tap kunne gå til søksmål for å få sitt tap erstattet av skadevolderen.

Justisdepartementet sendte 12. oktober 2005 på høring et forslag til en erstatningsbestemmelse om ansvar for skade voldt ved korrupsjon. Bestemmelsen har bl.a. som formål å tydeliggjøre norsk rett og å oppfylle kravene i Europarådets sivilrettslige konvensjon om korrupsjon. Høringsfristen var 1. februar 2006. Det var delte meninger om forslaget under høringen, og departementet vil vurdere spørsmålet om oppfølging som egen sak.

4.18 Spesialiserte myndigheter (artikkel 36)

Statspartene skal etter artikkel 36 påse at det finnes et eller flere organer som har særlig kompetanse til å bekjempe korrupsjon ved rettshåndheving.

I Norge er denne kompetansen lagt til ØKOKRIM sentralt. Som et tiltak i regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet har dessuten alle politidistriktene etablert tverrfaglige økoteam hvor juridisk, politifaglig og økonomisk ekspertise er representert.

4.19 Samarbeid med rettshåndhevingsmyndigheter (artikkel 37)

Artikkel 37 pålegger partene å legge til rette for samarbeid mellom politi-/påtalemyndighet og personer som tar eller har tatt del i korrupsjonshandlinger.

Straffeloven § 59 annet ledd pålegger retten å ta en uforbeholden tilståelse i betraktning som et formildende moment ved straffutmålingen. Retten kan nedsette straffen under det for handlingen bestemte lavmål og til en mildere straffart. Bestemmelsen legger til rette for kontakt og samarbeid mellom politiet og påtalemyndigheten og personer som helt eller delvis tilstår korrupsjonshandlinger.

4.20 Samarbeid mellom nasjonale myndigheter (artikkel 38 jf. artikkel 39 nr. 2 og artikkel 33)

Disse artiklene forplikter statene til å gjennomføre tiltak for å oppmuntre til samarbeid mellom på den ene side offentlige tjenestemenn, privat sektor og borgerne og rettshåndhevende myndigheter. Som et tiltak i regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet skal det vurderes å etablere et fast samarbeidsorgan mellom offentlig og privat sektor. For øvrig vises det til drøftelsen av ansattes ytringsfrihet og varsling i punkt 3.3.1. Også en avklaring av ansattes rett og plikt til å varsle om korrupsjonslignende forhold på arbeidsplassen, legger til rette for samarbeid mellom enkeltper­soner og rettshåndhevende myndigheter.

4.21 Bankansattes taushetsplikt (artikkel 40)

Artikkel 40 fastsetter en plikt for partene til å sørge for at regelverk som regulerer bankansattes taushetsplikt/rett ikke er til hinder for etterforskning av korrupsjonssaker.

Etter sparebankloven § 21 og forretningsbankloven § 18 har tillits- og tjenestemenn og revisorer i en bank taushetsplikt om det som de i stillings medfør får kjennskap til om bankens eller bankkundes eller en annen banks eller dens bankkundes forhold, hvis de ikke etter lov har plikt til å gi opplysninger.

I forbindelse med etterforskning av straffesaker plikter vitner som har taushetsplikt etter disse bestemmelsene å gi forklaring til politiet om forhold som omfattes av taushetsplikten, jf. straffeprosessloven § 230 annet ledd første og annet punktum.

4.22 Straffregistrering (artikkel 41)

Artikkel 41 tillater at statene tar hensyn til tidligere domfellelser i andre stater ved rettslig behandling av forbrytelser som omfattes av konvensjonen.

Etter norsk rettspraksis er tidligere straffer et skjerpende moment, jf. også straffeloven § 61 og strafferegistreringsloven § 2 første ledd, som åpner for bruk av straffattest i strafferettspleien. I samsvar med hovedregelen om fri bevisførsel er det ikke noe i veien for at domstolene også anser tidligere domfellelse i utlandet som et skjerpende moment i straffutmålingen (selv om § 61 ikke får anvendelse i slike tilfeller). Departementet ser derfor ikke behov for noen særskilt lovregulering av dette.

4.23 Jurisdiksjon (artikkel 42)

Artikkel 42 pålegger konvensjonsstatene en plikt til å etablere jurisdiksjon over de handlinger som pliktes kriminalisert i henhold til konvensjonen. Bestemmelsen fastsetter både hva jurisdiksjonen må omfatte og angir i tillegg i hvilke tilfeller statene kan etablere en utvidet jurisdiksjon. Departementet anser at konvensjonens forpliktelser på dette punkt er dekket av straffeloven § 12.