6 Opplysningsplikt for forsikringsformidleren
6.1 Gjeldende rett
Forsikringsmeglerforskriften §§ 23 og 24 inneholder krav til opplysningsplikt for forsikringsmeglere. Etter § 23 annet ledd har megleren samme informasjonsplikt som et forsikringsselskap som driver virksomhet her i landet har. Forsikringsselskapers informasjonsplikt fremgår av lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler kapittel 2 og 11.
Etter forskriften § 24 skal forsikringsmegler videre opplyse om størrelsen på provisjon/godtgjørelse som meglerforetaket mottar fra forsikringsselskapet, eventuell dispensasjon fra eierbegrensningsregelen i § 4 annet ledd, provisjon eller vederlag som eventuelt kreves fra oppdragsgiver og den avgift forsikringstaker er pliktig til å svare til Norsk Naturskadepool.
6.2 Direktivet
Direktivet stiller i artiklene 12 og 13 krav om informasjonsplikt for forsikringsmeglere. Etter artikkel 12 skal forsikringsmegleren gi følgende informasjon:
sin identitet og adresse,
hvilket register vedkommende er oppført i, og hvordan det kan kontrolleres at vedkommende er registrert,
om vedkommende har en direkte eller indirekte eierandel som utgjør mer enn 10 % av stemmeretten eller kapitalen i et bestemt forsikringsforetak,
om et bestemt forsikringsforetak, eller hovedforetaket til et bestemt forsikringsforetak, har en direkte eller indirekte eierandel som utgjør mer enn 10 % av forsikringsmeglerens stemmerett eller kapital,
framgangsmåtene nevnt i artikkel 10 som gir kunder eller andre berørte parter muligheten til å inngi klager på forsikrings- og gjenforsikringsmeglere, og eventuelt om de utenrettslige klage- og skadebotsordningene nevnt i artikkel 11.
Forsikringsmegleren skal i forbindelse med avtalen som tilbys, dessuten informere kunden om han:
gir råd basert på forpliktelsen til å gi en objektiv analyse, eller
er avtalemessig forpliktet til å bedrive forsikringsmegling utelukkende med ett eller flere forsikringsforetak. I så fall skal den på anmodning fra kunden opplyse om navnene på disse forsikringsforetakene, eller
ikke er avtalemessig forpliktet til å bedrive forsikringsmegling utelukkende med ett eller flere forsikringsforetak og ikke gir råd basert på forpliktelsen i nr. 2 til å gi en objektiv analyse. I så fall skal den på kundens anmodning opplyse om navnene på forsikringsforetakene den kan samarbeide med, og samarbeider med.
Med objektiv analyse som vist til i artikkel 12 menes en analyse av et så stort antall forsikringsavtaler som er tilgjengelig på markedet, at den er i stand til å gi en anbefaling, i samsvar med faglige kriterier, av hvilken forsikringsavtale som ville passe kundens behov, jf. artikkel 12 nr. 2.
Det er ikke nødvendig å gi informasjon som nevnt i artikkel 12 nr. 1, 2 og 3 dersom forsikringsmegleren utøver megling av forsikringer mot store risikoer, eller når det er gjenforsikringsmeglere som utøver megling.
Det følger videre av artikkel 13 at informasjonen som hovedregel skal være skriftlig, og at den på en tydelig og nøyaktig måte skal formidles til kunden på et offisielt språk i den medlemsstat der forpliktelsen består, eller på et annet språk som partene er enige om.
6.3 Høringsforslaget
I høringsnotatet foreslås å videreføre de fleste gjeldende opplysningskrav, i tillegg til at direktivets krav tas inn. Kravet om å opplyse om dispensasjoner fra eierbegrensningsreglene faller bort ettersom reglene om eierbegrensninger ikke videreføres. Opplysninger om forsikringsmeglerforetaks eventuelle eierskap i forsikringsselskap, og opplysninger om at forsikringsmeglerforetaket delvis er eid av et forsikringsselskap skal for øvrig opplyses om dersom eierpostene overstiger 10 % i henhold til direktivet. Dette er foreslått inntatt i bestemmelsen om opplysningsplikt. Videre foreslås direktivet artikkel 13 tatt inn i en egen bestemmelse.
Tilsvarende informasjonskrav foreslås stilt til forsikringsagenter med enkelte tilpasninger. For eksempel er ikke informasjon om eierforhold tatt med, ettersom agentforetak uansett fremstår som forsikringsselskapets forlengede arm.
6.4 Høringsinstansenes merknader
Finansnæringens Hovedorganisasjon uttaler blant annet følgende om kravet til opplysninger om provisjon:
«Når det gjelder kravet om å gi informasjon om størrelsen på provisjon og/eller annen godtgjørelse som meglerforetaket eller agentforetaket mottar fra forsikringsgiveren for angjeldende forsikring, er dette imidlertid ikke et krav som følger av direktivet. Etter FNHs mening har ikke den likebehandling som lovforslaget her legger opp til mellom meglerforetak og agentforetak noen saklig begrunnelse. Agentforetaket handler på vegne av forsikringsselskapet. Agentforetaket leverer ingen rådgivning som ikke ligger innbakt i selve produktet. Informasjon om godtgjørelse har derfor ingen begrunnelse ut fra nødvendigheten av å belyse et avhengighetsforhold til selskapet, og heller ikke for å angi en pris på et selvstendig tilleggsprodukt».
Norske Forsikringsmegleres Forening uttaler følgende om forslaget om agentforetaks opplysningsplikt om provisjon:
«Det er særdeles viktig for at konkurransevilkårene mellom forsikringsmeglere og forsikringsagenter skal være like at kravet til full åpenhet om de respektives inntekter knyttet til forsikringsavtalen er identisk. Erfaringen med forsikringsselskapenes praksis i denne forbindelse er dessverre negativ - til tross for det som uttales i Finansnæringens Hovedorganisasjons tolkningsnotatet av 25.9.2002 til den såkalte nye bransjenormen. Det siteres:
«Den stadig tiltagende konkurransen i forsikringsmarkedene gjennom mange år, har generelt medført øket fokus på kostnadskontroll i selskapene. Omleggingen av praksis for godtgjøring til forsikringsmeglerne vil sette ytterligere press på egne kostnader. Meglernes hovedbekymring ved omleggingen er at den eventuelt kunne benyttes som anledning til å forfordele kostnader, slik at egne kanaler fremstår som billigere og mer effektive enn de faktisk er Selskapene bør derfor så langt det er praktisk mulig være forberedt på å dokumentere egen ressursbruk. Forutsetningen om åpenhet med hensyn til kalkylegrunnlag mv. må også ses i lys av dette.»
På ovennevnte grunnlag ser NFF derfor meget positivt på paragrafens pkt. 3 hvor det stilles samme krav til åpenhet med hensyn til betalingen for de ytede tjenester som overfor forsikringsmeglerene.»
Norske Forsikringsmegleres Forening mener videre at bestemmelsen om at forsikringsmeglerforetakene har tilsvarende opplysningsplikt som et forsikringsselskap bør bortfalle, og viser til at informasjonsplikten er ivaretatt av de øvrige bestemmelsene om informasjonsplikt.
Assuransefirmaenes foreninguttaler:
«Bakgrunnen for at provisjoner skal oppgis i polisene er (ref § 7-7 i utkastet), så vidt vi har oppfattet, at salgskostnader skal synliggjøres. Som vi har redegjort for ovenfor, er ikke vår provisjon bare for salg, men for diverse annet arbeid som If har valgt å «outsorce» til sine forsikringsagenturvirksomheter. Følgelig må § 7-7, pkt. 3 fjernes.»
6.5 Departementets vurdering
Departementet anser det hensiktsmessig av hensyn til ivaretakelsen av kundens interesser å videreføre gjeldende forskriftskrav (blant annet slik at kunden får god innsikt i hvilken provisjon/godtgjørelse forsikringsmegler mottar fra forsikringsselskapet) og i tillegg ta inn regler som gjennomfører direktivkravet når det gjelder krav til informasjon forsikringsformidlingsforetaket er pliktig til å gi sine kunder.
I høringen har særlig spørsmålet om plikt for forsikringsagentforetak til å oppgi størrelsen på provisjon som foretaket mottar fra forsikringsselskapet vært tatt opp. FNH ser ut til å mene at det ikke er nødvendig å kreve informasjon om godtgjørelse fordi det allerede fremgår av agentforholdet at agenten er avhengig av selskapet, og at informasjon om godtgjørelse ikke er begrunnet ut fra nødvendigheten av å belyse et avhengighetsforhold til selskapet. NFF hevder at det er viktig for å sikre like konkurransevilkår mellom agenter og meglere at også agenter må opplyse om provisjonen de mottar fra forsikringsselskapet.
Departementet viser til at det er en vesentlig forskjell mellom forsikringsmeglere og forsikringsagenter, og at det kan reises spørsmål ved om dette kan begrunne ulike krav til opplysningsplikt for de to typer av aktører. Megleren er engasjert av oppdragsgiver og skal ivareta oppdragsgiverens interesser uavhengig av hvilket forsikringsselskap som tilbyr forsikringen. Agenten tilbyr forsikringer på vegne av ett eller flere forsikringsselskap. At megleren skal være et uavhengig mellomledd, som ikke skal ha avtaler med forsikringsselskapet fremgår også av lovutkastet § 5-2. På denne bakgrunn er det viktig for kunden å få opplysninger om forholdet mellom meglerforetaket og forsikringsselskapet de megler forsikringer for. Dersom meglerforetaket mottar provisjon eller godtgjørelse i en eller annen form fra forsikringsselskapet, kan dette ha innvirkning på meglers uavhengighet, og slike opplysninger kan igjen ha innvirkning på kundens valg av megler. Dette taler etter departementets syn for at meglere pålegges en opplysningsplikt.
Forsikringsagentene er forsikringsselskapenes forlengede arm, som handler for og på vegne av et forsikringsselskap. Agentforetaket er forpliktet avtalemessig til bare å formidle forsikringer for det aktuelle forsikringsselskap, og agentforetaket skal etter lovutkastet overfor kunden gjøre oppmerksom på denne avtalen. Agentforetakets tilknytning til forsikringsselskapet er dermed hele tiden klart forutsatt, og vil tydelig fremgå av opplysningene kunden mottar. Dette kan tale for at det ikke er hensiktsmessig å pålegge agentforetakene å opplyse om hvilke provisjoner og godtgjørelser foretaket mottar fra forsikringsselskapet de har avtale med. Videre viser departementet til at det kan være vanskelig å få frem sammenlignbare tall for kostnadene som henholdsvis meglere og agenter har ved formidling av forsikring. Dette bygger på at agentenes (virksomhet og) provisjon ofte vil dekke langt mer enn bare provisjon for selve salget, ettersom forsikringsselskapene også setter ut en del mer administrative oppgaver og skadebehandlingsoppgaver. En opplysningsplikt for agentene om provisjon de mottar fra forsikringsselskapet vil dermed kunne ha liten verdi som sammenligningsgrunnlag, og kunne være lite hensiktsmessig i denne sammenheng. Et eventuelt krav om utskillelse av kostnadene knyttet til formidlingen av forsikringer som ville være sammenlignbart med meglernes kostnader, antas å være relativt kostbart og ikke stå i forhold til nytten ved en slik sammenligning.
Forskjellen i opplysningskravene for meglere og agenter vil isolert sett stride mot prinsippet om likebehandling av de ulike aktørene innenfor forsikringsformidling. Departementet er videre ikke uenig i at opplysningsplikt også for agentforetak vil kunne være av verdi for kundene og andre aktører i markedet. Departementet viser imidlertid til drøftelsen ovenfor, hvor det blant annet fremgår at agenter og meglere har ulike roller, og anser at en ulik regulering på dette punkt er godt begrunnet. Departementet vil derfor ikke foreslå en opplysningsplikt for forsikringsagenter om provisjon de mottar fra forsikringsselskapet.
Bestemmelsen om at forsikringsmeglerforetaket har tilsvarende informasjonsplikt som forsikringsselskap er foreslått videreført for forsikringsformidlingsforetak. Departementet anser det hensiktsmessig å videreføre gjeldende rett på dette punkt, og viser til at det er formidleren som har kontakt med kunden i de tilfeller der det brukes formidler. Det er dermed naturlig at formidleren «overtar» forsikringsselskapets informasjonskrav i slike tilfeller.
Opplysningskravene blir etter dette relativt omfattende og detaljerte. Av hensyn til en enkel og oversiktlig lovstruktur, foreslås det at departementet gis fullmakt til å fastsette nærmere regler om opplysningsplikt for meglere og agenter i forskrift i samsvar med det som er skissert overfor. Det vises til lovforslaget § 5-4, jf. § 7-7.