Ot.prp. nr. 66 (2005-2006)

Om lov om endringer i finansieringsvirksomhets- loven, verdipapirhandelloven og i enkelte andre lover (nytt kapitaldekningsregelverk)

Til innholdsfortegnelse

8 Vurdering av samlet kapitalbehov og individuell tilsynsmessig oppfølging (pilar II)

8.1 Nærmere om direktivets bestemmelser

Direktivet har som formål å gi større samsvar mellom risiko og kapitalkrav enn gjeldende kapitaldekningsregler. Direktivets bestemmelser om minstekrav til ansvarlig kapital (pilar I) gir generelle regler som ikke tar hensyn til alle risikoforhold ved den enkelte institusjons portefølje og drift. Direktivet inneholder derfor også bestemmelser om aktivt tilsyn med den enkelte institusjons risiko og kapitalbehov (pilar II) som supplerer de generelle kravene i pilar I. Institusjonene og tilsynsmyndighetene skal under pilar II ta hensyn til alle vesentlige risikoforhold i sin analyse og vurdering av kapitalforholdene. Dette innebærer bl.a. at risiko som ikke fanges opp av minimumskravet til ansvarlig kapital, eller som ikke på en god måte reflekteres av det generelle kravet, skal omfattes av denne vurderingen. Slik risiko kan for eksempel være renterisiko i bankporteføljen og konsentrasjonsrisiko.

Det er særlig i forhold til bestemmelsene under pilar II at Kredittilsynets rolle endres. I henhold til direktivet skal tilsynsmyndighetene gjennomgå og vurdere finansinstitusjonens organisering av og opplegg for styring med og kontroll av risiko. Tilsynet skal vurdere den risiko finansinstitusjonen er eller kan bli utsatt for. Tilsynet skal videre gjennomgå og vurdere den prosess finansinstitusjonen (eller konsernet) har innført for å vurdere sitt eget kapitalbehov i forhold til risikoprofilen. Resultatene av denne prosessen skal vurderes for å se om ansvarlig kapital dekker all risiko ved virksomheten. Gjennomgang og vurderinger vil måtte variere i forhold til finansinstitusjonens størrelse, kompleksitet og betydning for finansiell stabilitet.

Pilar II er basert på fire hovedprinsipper:

  1. Institusjonene skal ha en prosess for å vurdere samlet kapitalbehov i forhold til risikoprofil, og en strategi for å opprettholde sitt kapitalnivå.

  2. Tilsynsmyndigheten skal evaluere institusjonens bedømning av kapitalbehovet og dens interne kapitalvurderingsprosess og treffe tiltak om nødvendig.

  3. Tilsynsmyndigheten skal legge til grunn at institusjonene har en kapitaldekningsgrad som ligger over minimumskravet til kapitaldekning.

  4. Tilsynsmyndigheten skal gripe inn på et tidlig stadium for å forhindre at kapitalen faller under det minimumsnivå som tilsynsmyndigheten mener kreves for å ivareta institusjonens risikoeksponering, og treffe tiltak dersom nivået på ansvarlig kapital ikke opprettholdes.

De fire hovedprinsippene reflekteres i direktivet ved at det er gitt nærmere krav til institusjonens interne styring og kontroll, og risiko- og kapitalvurderingsprosess samt til myndighetenes oppfølging og bruk av tilsynsmessige virkemidler.

I tilknytning til pilar II fastsetter direktivet blant annet krav til institusjonens risikostyring. Direktivet krever at de vurderingene som gjøres av institusjonen i stor grad skal dokumenteres og bygge på fakta som er dokumentert. Dokumentasjonsplikten påhviler institusjonen, men det er likevel åpnet for at institusjonen kan bygge på dokumentasjon som er utarbeidet og oppbevart av andre.

For å sikre at vurderings- og dokumentasjonsplikten gjennomføres, er det en rekke direktivbestemmelser som fastsetter krav om skriftlige retningslinjer og rutiner, og hvor i organisasjonen disse skal være forankret. Det er videre fastsatt krav til organisering av risikokontrollen, både organisatoriske krav og krav som sikrer uavhengighet mellom dem som vurderer betalingsevne, sikkerhet eller systemer og dem som kontrollerer vurderingene for institusjoner som benytter IRB-metode.

Etter direktivet skal myndighetene overvåke institusjonenes kapitaldekning i forhold til minstekravene, og i forhold til kravene om at institusjonen selv skal fastsette interne krav ut fra omfanget og risikoen ved virksomheten. Dette omfatter tilsyn med de prosesser og rutiner institusjonene etablerer for å påse at kapitalnivået står i forhold til selskapenes risikoprofil. Direktivet stiller også krav til at myndighetene skal offentliggjøre informasjon om hvilke kriterier og metoder som benyttes i tilsynet med institusjonene, samt annen informasjon om hvordan direktivet er gjennomført i det enkelte medlemsland. Tilsynsmyndighetenes gjennomgang av institusjonene skal oppdateres minst årlig.

Det følger av direktivet at myndighetene skal kunne iverksette følgende tiltak overfor institusjoner som ikke oppfyller kravene, herunder også de kvalitative kravene i direktivene:

  • Krav om høyere kapitaldekning enn det som følger av minstekravene.

  • Krav om forsterket styring og kontroll knyttet til institusjonens vurdering av behovet for risikokapital.

  • Krav om endringer i tapsavsetningspraksis eller behandling av eiendeler i kapitaldekningssammenheng.

  • Krav om å begrense virksomhetens omfang.

  • Krav om å redusere risikoen knyttet til hele ­eller deler av virksomheten.

Virkemidlene er ikke rangert i direktivet. Det fastslås likevel at myndighetene skal kunne kreve et høyere minstekrav enn åtte prosent for institusjoner som ikke har tilstrekkelige rutiner til å styre og dekke virksomhetens risikoeksponering. Det følger av direktivet at et slikt høyere minstekrav i hvert fall skal kreves dersom andre virkemidler ikke er egnet til å rette på forholdet innen rimelig tid.

8.2 Nærmere om lovforslaget

Bestemmelsene som stiller krav til vurdering av samlet kapitalbehov og tilsynsmessig oppfølging skal også dekke eksterne risikofaktorer institusjonen står overfor. Det er ikke tilstrekkelig at institusjonen, gjennom målinger eller på annen måte, har oversikt over risikoen. Den må også kunne vurdere risikoen og finne den akseptabel og forsvarlig i forhold til institusjonens ansvarlige kapital. Dette gjelder både risikoen knyttet til den samlede virksomheten, til deler av denne og til enkeltrisikoer. Kravene som foreslås innebærer et krav til ansvarlig kapital ut over det beregnede minstekravet dersom risikoen ved og omfanget av virksomheten til institusjonen tilsier at det beregnede kravet ikke er tilstrekkelig i forhold til den samlede risikoeksponeringen.

Begrepet kapitalbehov reflekterer direktivets uttrykk «internal capital». Økonomisk kapital er et mer velkjent begrep som blant annet benyttes i retningslinjene fra Baselkomitéen. Begrepet «internal capital» er imidlertid ikke entydig definert. Finansdepartementet foreslår å knytte institusjonens egen vurdering av risiko opp mot den ansvarlige kapitalen. Det er etter departementets vurdering rimelig å kreve at institusjonen skal ha en ansvarlig kapital som er forsvarlig ut i fra risikoen ved og omfanget av den virksomhet institusjonen driver uavhengig av institusjonens egen definisjon av økonomisk kapital.

Departementet foreslår på ovennevnte bakgrunn et krav om at en finansinstitusjon til enhver tid skal ha oversikt over og vurdere hvilken risiko som er knyttet til virksomheten, samt til enhver tid ha en ansvarlig kapital som er forsvarlig ut i fra risikoen. Bestemmelsen innebærer blant annet at institusjonen skal ha en ansvarlig kapital som er forsvarlig når det tas hensyn til risiko som ikke fanges opp av det beregnede kravet etter lovforslaget del III (finansieringsvirksomhetsloven) § 2-9 a og del IV (verdipapirhandelloven) § 8-10 a. Slik risiko kan blant annet være renterisiko i kredittporteføljen og konsentrasjonsrisiko. De nye kapitaldekningsreglene vil vektlegge ansvaret ledelsen i banken har for å vurdere hva som er et tilstrekkelig nivå på den ansvarlige kapitalen utover det beregnede minimumskravet.

Ettersom kravet skal gjelde til enhver tid, vil det også være påkrevd at institusjonen vurderer fremtidig risiko, og at utviklingen i den ansvarlige kapitalen sees i sammenheng med en vurdering av risiko som vil kunne oppstå. Departementet foreslår derfor å stille et krav til vurdering av samlet kapitalbehov på kort og lengre sikt, samt en vurdering av hvordan kapitalbehovet kan tilfredsstilles. Dersom kapitalen ikke tilfredsstiller det fremtidige kapitalbehovet, må institusjonen på et tidlig stadium iverksette nødvendige tiltak for å rette opp dette.

Som følge av at Kredittilsynets individuelle vurdering av den enkelte institusjon utgjør et hovedelement i pilar II i retningslinjene fra Baselkomiteen og i EU- direktivet, foreslår departementet å ta inn en bestemmelse i tråd med kredittilsynsloven § 3 i lovforslaget. Departementet mener at det er behov for å synliggjøre Kredittilsynets rolle i de individuelle vurderingene som skal foretas. Bestemmelsen som foreslås av departementet fastsetter at tilsynsmyndigheten skal evaluere institusjonens bedømming av kapitalbehovet og dens interne kapitalvurderingsprosess. Det er viktig at tilsynsmyndighetene vurderer langsiktig kapitalbehov, og om den ansvarlige kapitalen er forsvarlig i forhold til institusjonens risikoprofil. Videre skal tilsynet kontrollere institusjonenes modeller (tilnærminger) for å komme frem til kapitalkravet, jf. også krav om modellgodkjenning etter lovforslaget del III (finansieringsvirksomhetsloven) § 2-9 a sjette ledd og del IV (verdipapirhandelloven) § 8-10 a åttende ledd.

Tilsynet må legge til grunn at institusjonene tilpasser seg over det myndighetsfastsatte generelle eller individuelle minstekravet til ansvarlig kapital, og skal også kunne kreve dette. Dersom tilsynet ikke er tilfreds med institusjonenes egne risikoanslag og kapitalallokeringsprosess, må det settes i verk tiltak. Det foreslås å fastsette at Kredittilsynet, (dersom tilsynet ikke er overbevist om at risikoanslag og kapitalallokeringsprosess er tilfredsstillende), kan pålegge institusjonene en høyere ansvarlig kapital enn de lovbestemte minstekrav. Det forutsettes således ikke manglende etterlevelse av øvrige lovkrav for at Kredittilsynet skal kunne fastsette et høyere krav til ansvarlig kapital.

Videre foreslås en hjemmel for departementet til å fastsette nærmere forskrifter som utfyller de hovedprinsippene som følger av lovens bestemmelser om vurdering av samlet kapitalbehov og tilsynsmessig oppfølging. Det vil bl.a. kunne være behov for å fastsette i forskrift nærmere bestemmelser om hvordan risikostyringen skal være i institusjonen. En hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser er nødvendig ettersom det kan anføres at bestemmelsen i tilsynsloven § 4 nr. 2 etter sin ordlyd ikke gir tilstrekkelig hjemmel for å fastsette nødvendige forskriftsbestemmelser til å gjennomføre de nye direktivkravene. Etter fastsettelsen av slike nye forskrifter vil det være nødvendig å foreta en vurdering av forholdet mellom de nye forskriftene og internkontrollforskriften.

Kredittilsynet skal videre kunne kreve at institusjoner som ikke oppfyller krav i lov og forskrift, iverksetter nødvendige tiltak for å rette opp dette. Ettersom kravene skal være oppfylt til enhver tid, vil dette også gjelde med hensyn til fremtidig utvikling i institusjonens risikoeksponering. Departementet foreslår å fastsette de pålegg Kredittilsynet kan gi ved manglende etterlevelse av kravene i en egen bestemmelse, jf. lovforslaget del III (finansieringvirksomhetsloven) § 2-9 d og del IV (verdipapirhandelloven) § 8-10 d.

8.3 Høringsinstansenes merknader

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) skriver i sin høringsuttalelse:

«I det reviderte kredittinstitusjonsdirektivet er det aktuelle pilar 2-kravet ikke knyttet til den formelle definisjonen av ansvarlig kapital, men til institusjonens egen beregning av bufferkapital («internal capital»). Den relevante del av den aktuelle artikkel (123) lyder:

«Credit institutions shall have in place sound, effective and complete strategies and processes to assess and maintain on an ongoing basis the amounts, types and distribution of internal capital that they consider adequate to cover the nature and level of the risks to which they are or might be exposed.»

Bestemmelsen er også omtalt i pkt. 46 i fortalen til det reviderte kredittinstitusjonsdirektivet:

«(46) Credit institutions should ensure that they have internal capital which, having regard to the risks to which they are or might be exposed, is adequate in quantity, quality and distribution. Accordingly, credit institutions should have strategies and processes in place for assessing and maintaining the adequacy of their internal capital. [...]»

Etter FNHs syn representerer det departementet her foreslår et vesentlig avvik fra de nye internasjonale retningslinjene for kapitaldekning. Avviket vil dersom det gjennomføres, kunne innebære en skjerpelse av kapitalkravene for norske finanskonsern, og for de kredittinstitusjoner pilar 2-kravene kommer direkte til anvendelse på, i forhold kapitalkravene for utenlandske institusjoner. Vi kan ikke se at denne skjerpelsen kan begrunnes direkte ut fra særlige forhold knyttet til den norske økonomien eller det norske markedet. Forslaget kan derfor fremstå som en ren underkjennelse av denne delen av de nye internasjonale retningslinjene for kapitaldekning.

Vi ønsker å minne om at den grunnleggende tanken bak de vurderinger som konsernet (evt. institusjonen) skal gjennomføre under pilar 2, er at disse skal være basert på konsernets egne økonomiske vurderinger, både i forhold til dens risikoutsatthet og i forhold til hvilken kapital den har tilgjengelig som tapsabsorberende buffer mot den samlede risikoen. Vurderingen skal både ta hensyn til risikofaktorer på vurderingstidspunktet og til fremtidig risikoutsatthet. Konsernet skal ha et nært eierskap til de vurderinger som gjøres og disse skal ligge til grunn for den forretningsmessige driften i konsernet.»

FNH påpeker videre at avvikene mellom ansvarlig kapital og kapital som kan være egnet til å ta tap kan bli betydelig for konsern hvor forsikringsselskaper inngår. Dette skyldes bl.a. at kapitalelementer som inngår i livsforsikringsselskapers bufferkapital, for eksempel tilleggsavsetninger, ikke inngår i definisjonen av ansvarlig kapital.

Videre kommenterer FNH Kredittilsynets hjemmel i § 2-9 b fjerde ledd til å pålegge finansinstitusjonene å ha høyere ansvarlig kapital enn de lovbestemte minstekrav:

«Bestemmelsen gir Kredittilsynet hjemmel til å pålegge institusjoner å ha en høyere ansvarlig kapital enn de lovbestemte minstekravene. I spesialmotivene fremkommer det at hensikten med bestemmelsen er å gi Kredittilsynet et virkemiddel dersom tilsynet ikke er overbevist om at risikoanslag og kapitalallokeringsprosess er tilfredsstillende.

FNH ser at det reviderte kredittinstitusjonsdirektivet krever at tilsynsmyndigheten skal ha en slik adgang, men mener at dette blir ivaretatt av en annen bestemmelse nemlig § 2-9 d første ledd. Sistnevnte bestemmelse adresserer også mangler knyttet til institusjonens vurderinger under pilar 2, og gjør dermed § 2-9 b fjerde ledd overflødig. Bestemmelsen i § 2-9 d har dessuten det klare fortrinn at den i selve bestemmelsen klargjør på hvilket grunnlag Kredittilsynet kan pålegge institusjoner å ha høyere kapitaldekning. Den hjemmel som gis Kredittilsynet med hensyn til å fastsette høyere kapitalkrav er meget vidtrekkende, og det er derfor sterkt ønskelig at loven angir nærmere på hvilket grunnlag Kredittilsynet skal utøve sin myndighet.»

FNH skriver dessuten at bestemmelsen i § 2-9 d første ledd nr. 2 som gir Kredittilsynet kompetanse til å pålegge institusjoner å ha høyere kapitaldekning enn lovens minimum som følge av mangler ved institusjonens tapsavsetningspraksis eller behandling av eiendeler etter FNHs syn er overflødig ettersom første ledd i samme bestemmelse gir samme kompetanse.

FNH skriver videre til § 2-9 b femte ledd at de vanskelig kan se at det vil være behov for å fastsette nærmere regler for pilar 2 i forskrift. Etter FNHs syn bør retningslinjer fra CEBS sammen med Kredittilsynets tilsynsmessige praktisering gi tilstrekkelige rammer. Dersom forskriftshjemmelen opprettholdes bør denne etter FNHs syn delegeres til Kredittilsynet.

Norges Bank skriver i sin høringsuttalelse:

«Både utkastet til finansieringsvirksomhetsloven § 2-9 d og verdipapirhandelloven § 8-10 d har fått overskriften «Sanksjoner». Dette anbefales endret som uheldig og klart misvisende, da bestemmelsene ikke omhandler «sanksjoner», men hjemler ulike tilsynsmessige tiltak eller pålegg om retting, endringer osv. Sanksjoner betegner reaksjoner med straffehensikt som følge av regelbrudd osv. (jf. NOU 2003:15 Fra bot til bedring). Det forutsettes at det ikke er hensikten med lovutkastet at for eksempel paragrafenes nr. 5 skal gi grunnlag for forhøyete krav til ansvarlig kapital som «ren straff» for en regelovertredelse, hvor slikt kapitalkrav ikke kan begrunnes i institusjonens situasjon eller tilsynsmessige forhold ellers.»

Nærings- og handelsdepartementet skriver i sin høringsuttalelse:

«Det vil derfor være avgjørende at det etableres gode kontrollmekanismer for å sikre at den enkelte institusjons beregningsgrunnlag for ansvarlig kapital er forsvarlig. Kredittilsynet vil få en svært omfattende og vanskelig tilsynsrolle. Det er etter vårt syn av viktig at Kredittilsynet sikres tilstrekkelige midler til å gjennomføre adekvat tilsyn med at prosedyrene og den faktiske oppfølgning av prosedyrene fra finansinstitusjonenes side er god nok.»

Sparebankforeningen skriver i sin høringsuttalelse:

«Prinsippet om forholdsmessighet står helt sentralt i CRD og i arbeid utført av CEBS vedr. pilar 2. Dette faktum er også erkjent av Kredittilsynet hvor det i merknadene til § 2-9 heter at «Forholdsmessighetsprinsippet gjelder for øvrig også for kravene som stilles til institusjonens strategi og prosess for å vurdere kapitalbehovet (ICAAP) og for tilsynsmyndighetenes gjennomgang av institusjonenes kapitalbehov»

Mens § 2-9 eksplisitt nevner at forholdsmessighet gjelder, er det ikke mulig å lese av 2-9b at tilsvarende gjelder i forhold til pilar 2. Sparebankforeningen vil understreke at det særlig i forhold til det som går på vurdering av samlet kapitalbehov og tilsynsmessig oppfølging, er viktig å fastslå at prinsippet om forholdsmessighet gjelder. Vi ber derfor om at bestemmelsen reformuleres slik at dette kommer klart frem.»

8.4 Departementets vurdering

Selv om institusjonen opererer med interne kapitalbegreper, bør også den ansvarlige kapitalen i alle tilfeller være forsvarlig i forhold til risikoen. Departementet ser det derfor som hensiktsmessig at også institusjonen vurderer om de har en ansvarlig kapital som er forsvarlig ut i fra den risiko institusjonen ser ved egen drift, jf. lovforslaget del III (finansieringsvirksomhetsloven) § 2-9 b første ledd og del IV (verdipapirhandelloven) § 8-10 b første ledd. Etter departementets vurdering forsterkes behovet for en egenvurdering av forholdet mellom risiko og ansvarlig kapital av at det i den tilsynsmessige dialogen mellom tilsynsmyndigheter og institusjonen skal fokuseres på den regulatoriske definisjonen av ansvarlig kapital.

Det foreslåtte lovkravet vil selvfølgelig ikke være til hinder for at institusjonen for interne forhold kan operere med en egen definisjon av tapsabsorberende kapital som avviker fra den regulatoriske definisjonen av ansvarlig kapital. Institusjonen kan når den vurderer hvordan kapitalbehovet kan tilfredsstilles på sikt også se på kapitalelementer som ikke inngår i den ansvarlige kapitalen på nåværende tidspunkt. Andre buffere institusjonen har tilgjengelig, utover det som kan medregnes som ansvarlig kapital, vil dessuten være med å påvirke vurderingen av om den ansvarlige kapitalen er tilstrekkelig og således forsvarlig ut i fra risikoen.

Når det gjelder FNHs høringsmerknad om at avvikene mellom definisjonen ansvarlig kapital og kapital som kan være egnet til å ta tap i konsern der det inngår forsikringsselskap, viser departementet til at departementet i henhold til lovforslaget del III (finansieringsvirksomhetsloven) § 2-9 a åttende ledd kan fastsette nærmere bestemmelser om hva som skal anses som ansvarlig kapital i forskrift.

I forslag til ny finansvl. § 2-9 b fjerde ledd og del IV (verdipapirhandelloven) 8-10 b fjerde ledd gis Kredittilsynet hjemmel til å pålegge finansinstitusjonene å ha høyere ansvarlig kapital enn de lovbestemte minstekrav. I motsetning til bestemmelsen i finansvl. ny § 2-9 d første ledd og vphl. ny § 8-10 d første ledd er det ikke en forutsetning at institusjonen er i direkte brudd med øvrige bestemmelser i loven for at hjemmelen etter finansvl. ny § 2-9 b fjerde ledd og vphl. ny § 8-10 b fjerde ledd kan benyttes. Det er her tilstrekkelig at tilsynet ikke er overbevist om at risikoanslag og kapitalallokeringsprosess er tilfredsstillende. Selv om denne hjemmelen som FNH påpeker er vidtrekkende, går det ikke utover de muligheter Kredittilsynet har per i dag til å fastsette høyere kapitaldekningskrav, jf. Kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 4.

Når det gjelder prinsippet om forholdsmessighet mellom de krav som stilles og arten og omfanget av institusjonens virksomhet, gjelder dette, som Sparebankforeningen påpeker i sin høringsuttalelse, ikke bare for den overordnede bestemmelsen om styring og kontroll, men også for kravene som stilles til institusjonens strategi og prosess for å vurdere kapitalbehovet (ICAAP) og for tilsynsmyndighetens gjennomgang av institusjonens kapitalbehov, jf. finansvl. ny § 2-9 b og vphl. ny § 8-10 b. Finansdepartementet viser til at dette er nærmere omtalt i spesialmerknadene til lovforslaget.

Tilførsel av ressurser til Kredittilsynet i forbindelse med implementering av nytt kapitaldekningsregelverk og utvikling av risikobasert tilsyn er nærmere omtalt i kapittel 14 om økonomiske og administrative konsekvenser av innføringen av nytt kapitaldekningsregelverk. I lovforslaget legges hovedsaklig forskriftskompetansen til departementet. Departementet er imidlertid enig med høringsinstansene i at detaljerte bestemmelser av teknisk karakter bør fastsettes og revideres av Kredittilsynet. Det legges opp til at forskriftene i første omgang vil bli fastsatt av departementet og deretter, i den grad det synes hensiktsmessig, vil forskriftskompetansen bli delegert til Kredittilsynet. Dette vil også gjelde i forhold til forskriftshjemmelen i finansvl. § 2-9 b femte ledd og vphl. § 8-10 b femte ledd i lovforslaget, der departementet gis kompetanse til å kunne fastsette nærmere regler for pilar II i forskrift. I den sammenheng vil departementet imidlertid også måtte vurdere om det er hensiktsmessig at den enhet som i praksis skal utføre tilsynet også fastsetter de nærmere bestemmelser om det tilsynet som skal utføres. Dette taler mot delegering i dette tilfellet.

FNH kommenterer i sin høringsuttalelse at de vanskelig kan se at det vil være behov for å fastsette nærmere regler for pilar II i forskrift. Departementet deler ikke denne vurderingen. Det kan i denne sammenheng vises til at det i vedlegget til artikkel 22 i det konsoliderte bankdirektivet stilles det krav til interne retningslinjer, og at slike krav kan være aktuelt å fastsette i forskrift med hjemmel i ovennevnte bestemmelse.

Flere høringsinstanser har påpekt at overskriften på departementets høringsforslag til ny finansieringsvirksomhetslov § 2-9 d og verdipapirhandellov § 8-10 d er uheldig. Paragrafene hjemler Kredittilsynets adgang til å pålegge institusjonene å rette opp manglende etterlevelse av kravene til ansvarlig kapital. Departementet er enig i høringsinstansenes synspunkt, og foreslår derfor å endre overskriften til «Pålegg om retting m.m.» ettersom det er mer dekkende i forhold til paragrafenes innhold, jf. forslaget til ny finansvl. § 2-9 d og vphl. 8-10 d.

Til forsiden