2 Endringer i barnelova kapittel 8. Fostringsplikt
2.1 Fradrag for samvær i bidraget
Ved stortingsbehandlingen av bidragsreformen var det bred enighet om prinsippet om at samvær skal ha betydning for bidragets størrelse. Samvær medfører utgifter for den bidragspliktige, og regelverket prioriterer at den bidragspliktige kan dekke disse utgiftene før bidraget fastsettes.
Til tross for den brede prinsipielle enigheten om samværets betydning for bidraget, har erfaringene vist at det i praksis er denne delen av det nye regelverket som har ført til flest problemer, både for partene og for arbeids- og velferdsetaten når bidraget skal fastsettes. Selv om det er lett å få inntrykk av at konflikter rundt samvær har økt med innføringen av retten til samværsfradrag, er det viktig å være oppmerksom på at konflikter knyttet til samvær forekom hyppig også tidligere, og det er rimelig at selve overgangen til et nytt regelverk kan ha bidratt til konflikter i enkelte familier. Når reglene har fått virke noe lengre, vil det være lettere å vurdere om nåværende regelverk med sine krav til klare avtaler/avgjørelser, fører til færre eller flere konflikter om samvær.
2.1.1 Skriftlighetskravet
2.1.1.1 Gjeldende rett
Det følger av barneloven § 71 første ledd, jf. forskrift 15. januar 2003 nr. 123 om fastsetjing og endring av fostringstilskot (fastsettelsesforskriften) § 9, at omfanget av samværet skal fastsettes på bakgrunn av skriftlig samværsavtale, tvangskraftige avtaler eller offentlig fastsatt samvær, herunder rettsforlik. Der slikt ikke finnes, vil det i utgangspunktet ikke bli beregnet fradrag for samvær i bidraget. Dette gjelder også der foreldrene er enige om at det faktisk er samvær, men de er uenige om samværets omfang og oppgir forskjellige samværsklasser.
2.1.1.2 Høringsnotatets forslag
Statistisk sentralbyrås (SSB) samværsundersøkelser fra 2002 og 2004 viser at det er mange som bare har muntlige avtaler om samvær, opp mot 35 prosent. I tillegg har det tidligere Likestillingsombudet i uttalelse av 30. september 2005 kommet til at kravet til skriftlighet er i strid med likestillingslovens bestemmelser om indirekte diskriminering, og har bedt departementet ta initiativ til å endre regelverket på dette punkt.
Departementet foreslo i høringsnotatet at det lempes på kravet til skriftlighet, og at muntlige avtaler likestilles med skriftlige avtaler. Dette innebærer at muntlige avtaler på lik linje med de skriftlige avtalene skal danne grunnlag for fradrag for samvær i bidraget. Som et generelt utgangspunkt bør det kunne stilles krav til at partene er enige om at de har en muntlig avtale om samvær av et visst omfang før det gis samværsfradrag. Det ligger også inne i forslaget at det lavest oppgitte samværet uansett bør gi samværsfradrag. Dette gjelder tilfeller der partene har en avtale, men er uenige i hvilken grad den følges opp og derfor oppgir forskjellig samværsklasse.
2.1.1.3 Høringsinstansenes syn
Av høringsinstansene har Sivilombudsmannen (SOM), Barneombudet, Arbeids- og velferdsdirektoratet (AVdir), Aleneforeldreforeningen (AFFO), Foreningen 2 Foreldre (F2F), Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Advokatforeningen og Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) uttalt seg til dette forslaget.
SOM uttaler på generelt grunnlag at det har vært mange klager knyttet til reglene om samværsfradrag, og at klagesakene har illustrert problemer knyttet til skriftlighetskravet. Ombudet uttaler at den foreslåtte endringen må antas å avhjelpe noen av problemene og urimelighetene som klagesakene har vist.
Barneombudet, AVdir, AFFO, F2F og Fylkesmannen i Oslo og Akershus støtter forslaget om at også muntlige avtaler kan danne grunnlag for fradrag i bidraget, og at det minste oppgitte samværet uansett skal legges til grunn. AVdir har i sin uttalelse også kommentert og problematisert forslagets betydning for etatens saksbehandling.
Bufdir støtter også forslaget, men er i tvil om den foreslåtte endringen går langt nok, og mener det bør vurderes om ikke det å ta utgangspunkt i faktisk samvær er noe som ligger innenfor arbeids- og velferdsetatens kompetanse og ansvarsområde. Fra uttalelsen siteres:
«Størrelsen på bidraget er av stor velferdsmessig betydning både for bidragsmottaker og bidragspliktig. Etter direktoratets vurdering bør man derfor tilstrebe å endre regelverket slik at bidraget er i samsvar med den faktiske situasjonen. Dersom den faktiske situasjonen legges til grunn, vil dette også kunne stimulere til mer samvær, fordi den bidragspliktige vil få kompensert de faktiske utgiftene ved å ha samvær med barna gjennom reduksjon i bidraget.»
Advokatforeningen støtter også forslaget, og legger til grunn at domstolen må være rette instans for å håndtere spørsmålet om en avtale foreligger eller ikke. Fra uttalelsen siteres følgende:
«(...) Det vurderes imidlertid dit hen at det vil forekomme et vanskelig bevistema rundt spørsmålet om det foreligger en muntlig avtale eller ikke i noen tilfeller. Departementet legger opp til at det må stilles krav til at partene er enige om at det foreligger en muntlig avtale om samvær, om denne skal legges til grunn. Departementet analyserer imidlertid noen av de vurderingstemaene som kan dukke opp som konflikter mellom partene, og ser at det må gjøres en skjønnsmessig avregning i de enkelte tilfellene i tolkningen om en muntlig avtale foreligger eller ikke. (...) Det må være slik at domstolen må være rette instans for å håndtere spørsmålet om en avtale foreligger eller ikke, eventuelt avsi dom for samvær.»
2.1.2 Departementets vurdering og forslag
Høringsinstansene gir bred støtte til forslaget om at muntlige avtaler på lik linje med de skriftlige avtalene skal danne grunnlag for fradrag for samvær i bidraget. Bufdir mener imidlertid det bør vurderes om det ikke ligger innenfor arbeids- og velferdsetatens kompetanseområde å ta hensyn til faktisk samvær.
Departementet mener det generelle utgangspunktet må være et krav til partene om at det er enighet om en muntlig samværsavtale av et visst omfang før det gis samværsfradrag. En slik løsning harmonerer best med hvordan reglene om samværsfradrag ellers er lagt opp ved at fradraget bygger på avtalt/fastsatt samvær og ikke faktisk samvær. Løsningen vil videre være administrativt håndterbar for arbeids- og velferdsetaten. Departementet mener det ikke er tilrådelig at arbeids- og velferdsetaten ved NAV lokalt skal ta stilling til spørsmålet om samvær der det ikke foreligger noen form for enighet mellom partene. Begrunnelsen for dette har blant annet sammenheng med at dette ofte er vanskelige bevismessige spørsmål som faller utenfor kompetanseområdet til NAV lokalt. En ordning med fri bevisvurdering fra NAV lokalt vil kunne virke konfliktdrivende.
I tilfeller der foreldrenes fastlåste konflikt er årsaken til at det ikke er samvær, er det ikke bidragsreglenes formål verken å håndtere eller løse slike konflikter. Der partene ikke kommer til enighet om en avtale, heller ikke med bistand, vil domstolene være rette instans for å håndtere slike konflikter. Domstolene har den kompetanse og ekspertise som er nødvendig i denne typen saker.
Departementet foreslår etter dette at muntlige avtaler likestilles med skriftlige. Det innebærer at muntlige avtaler i likhet med skriftlige vil danne grunnlag for fradrag for samvær i bidraget. Det vises til lovforslaget barneloven § 71 første ledd tredje punktum.
Det følger videre av endringsforslaget at det minste oppgitte samværet uansett skal legges til grunn der partene har en avtale av et visst omfang, men er uenige om i hvilken grad denne følges opp, og derfor oppgir forskjellig samværsklasse. Det vil bli gitt utfyllende bestemmelser om dette ved forskrift. Departementet legger til at det vil bli utferdiget rundskriv som gir retningslinjer for hvordan ulike problemstillinger skal håndteres og vurderes i praksis.
2.1.3 Særlig om størrelsen på samværsfradraget
2.1.3.1 Høringsnotatets forslag
Etter gjeldende rett inngår ikke utgifter knyttet til barnets boutgifter hos samværsforelderen i samværsfradraget. I tråd med drøftelsene i St.meld. nr. 19 (2006-2007), foreslo departementet i høringsnotatet å utvide ordningen med fradrag for samvær til også å ta hensyn til barnets boutgifter hos samværsforelderen under samvær.
I stortingsmeldingen kapittel 7.6.6, er det lagt til grunn at økte utgifter den bidragspliktige har som følge av samvær med barnet, burde beregnes inn i samværsfradraget for samværsklassene 2 (4-8 netter), 3 (9-13 netter) og 4 (14-15 netter). I samværsklasse 1 (2-3 netter eller 2 eller flere dager per måned) er samværet så lite at bostedsforelderens boutgifter prioriteres. Det er lagt til grunn at boutgiftene vil være uavhengig av barnets alder, og beregningsmåten vil være den samme som for de øvrige utgiftene som inngår i fradraget. Det skal med andre ord tas utgangspunkt i barnets beregnede boutgifter i underholdskostnaden.
Forslaget er imidlertid moderert i høringsnotatet til å omfatte samværsklassene 3 og 4, men ikke samværsklasse 2. Årsaken til dette er at nye beregninger viser at et økt samværsfradrag kan gi negative konsekvenser for forsørgelsen av barnet. Dette gjelder særlig der foreldreøkonomien er vanskelig og samværet forholdsvis lite.
2.1.3.2 Høringsinstansenes syn
Av høringsinstansene har Barneombudet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID), Fylkesmannen i Rogaland, Foreningen 2 Foreldre (F2F), Advokatforeningenog Aleneforeldreforeningen (AFFO) uttalt seg om dette forslaget.
Barneombudet viser til at samværsfradraget blant annet ble innført for å motivere til økt samvær, og likevel viser evalueringen at økningen av samværet har vært liten. Ombudet uttaler følgende:
«Ombudet mener dette kan tyde på at samværsfradraget ikke har virket etter intensjonen. Tilbakemeldinger Barneombudet har fått, både fra fagpersoner og foreldre, tyder snarere på at samværsfradraget øker konfliktene knyttet til samvær. Dette er bekymringsfullt, og Ombudet ønsker derfor primært at departementet vurderer andre virkemidler for å øke samværet.»
Subsidiært er Ombudet enig i prinsippet om at barnet bør ha en rimelig bostandard også hos samværsforelder, men er bekymret for at økte fradrag i det ordinære bidraget skal føre til at en større del av forsørgelsesbyrden overføres til den barnet bor mest hos. Skal det tas hensyn til samværsforelderens boutgifter, bør dette kun omfatte samværsklasse 3 og 4. Ombudet uttrykker videre bekymring for at samværsfradraget er for høyt, og mener at hvis samværsfradraget skal opprettholdes på et så høyt nivå som antydet, må det også kreves en større deling av utgifter som den barnet bor fast hos dekker jevnlig, for eksempel jevnlige fritidsutgifter (kontingenter), jevnlige helseartikler (medisiner) mv.
Ombudet finner det for øvrig problematisk å legge boutgiftene til samværsfradraget, fordi dette fører til store økonomiske terskelvirkningen mellom klassene som kan føre til større konflikter knyttet til samvær, og i verste fall til mindre samvær for barnet. Ombudet ønsker derfor en mer konfliktreduserende løsning og ber departementet vurdere andre egnede modeller knyttet til boutgiftene.
AID uttaler at når boutgiftene hos samværsforelderen i økt grad skal gå inn i samværsfradraget, innebærer dette at hovedomsorgspersonen får et lavere bidrag, uten at samværet egentlig påvirker denne forelderens boutgifter. AID reiser spørsmål ved om det finnes alternative måter å håndtere problemet på, for eksempel ved at boutgifter hos begge foreldre legges inn i underholdskostnaden, eventuelt slik at bokostnadene hos samværsforelderen legges inn med en del som tilsvarer såkalt «vanlig samvær».
Fylkesmannen i Rogalands erfaring er at tilnærmet alle foreldre som regelmessig har egne barn på overnatting har egne rom til barna, og for mange er dette en forutsetning for å kunne ha regelmessig samvær med en viss kvalitet med barna. Fylkesmannen mener derfor at det prinsipielt gir et riktigere bilde av den reelle situasjonen å ta samværsforelderens boutgifter inn i underholdskostnaden. Å legge kostnadene inn i samværsfradraget virker mindre logisk, men dersom det er snakk om en gradering, er det likevel ikke sikkert resultatet vil bli så urimelig. Terskelen mellom samværsklasse 2 og 3 vil imidlertid uansett kunne være en kilde til konflikt mellom foreldrene, og med den planlagte endringen vil det få enda større økonomiske konsekvenser enn før å redusere samværet fra 9 til 8 netter, dvs. fra klasse 3 til 2.
F2F mener prinsipielt at begge foreldre har bokostnader til barna sine, som foreldrene primært bør dekke selv. Disse bokostnadene burde derfor gå ut av bidragsmodellens regnestykke. Subsidiært mener foreningen at bokostnader bør regnes hos samværsforeldre for samværsklassene 2, 3 og 4.
Advokatforeningen mener alle samværsklasser må beregnes inn i fradraget og ikke bare klasse 3 og 4. Foreningen finner det urimelig at ikke også samværsklasse 1 og 2 beregnes inn i fradraget, da foreldrene i disse klassene utvilsomt også har behov for å legge til rette for barnets trivsel under samvær. Det må imidlertid være rimelig at det skjer en differensiering ut i fra hvilken samværsklasse man ligger i, med henblikk på hvor stort fradraget skal være.
AFFO mener forslaget om at samværsforelderens boutgifter skal trekkes inn er urimelig, og uttaler:
«Skal begge foreldres boutgifter legges til grunn ved beregningen av bidraget, vil det medføre at bidragets andel til å dekke boutgiftene i bostedshjemmet faller bort.»
AFFO mener videre det er en svakhet ved samværsfradraget at det trekkes rett fra bidraget og ikke fra underholdskostnaden. Dette medfører at samværsfradraget ikke deles mellom foreldrene, men dekkes i sin helhet av bostedsforelderens andel. Sjablonene for samværsfradrag er allerede satt uforholdsmessig høyt, og en økning av fradraget vil føre til en ytterligere forskyvning av forsørgelsesansvaret over på bostedsforelderen.
2.1.3.3 Departementets vurdering og forslag
Det bør ved offentlig fastsettelse av barnebidrag tas hensyn til økte boutgifter den bidragspliktige har som følge av samvær med barnet, særlig der samværet har et visst omfang. Barnet har krav på en rimelig bostandard også hos samværsforelderen. Ordningen vil gi et riktigere bilde av partenes reelle utgifter.
Ved beregningen av barnets boutgifter hos samværsforelderen, har departementet kommet til at det skal tas utgangspunkt i hvordan barnets boutgifter er beregnet i underholdskostnaden. Denne metoden gjør at utgiftene i større grad anses å følge barnet, og barnets beregnede boutgifter vil være de samme uavhengig av hvem av foreldrene barnet er hos. Dette anses konfliktdempende. Dersom begge foreldrenes boutgifter til barnet derimot skulle inngå i underholdskostnaden, vil dette gi en svært høy underholdskostnad, og reise vanskelige spørsmål knyttet til beregningen av foreldrenes utgifter og fordelingen dem imellom.
Det ble lagt til grunn i St.meld. nr. 19 (2006-2007) at dagens måte å beregne sjablonen for boutgiftene i underholdskostnaden skulle vurderes på nytt fordi beregningsmåten gjør at sjablonen kan svinge mer enn reelle kostnadssvingninger tilsier. I høringsnotatet av 14. februar 2008 har departementet kommet til at ekvivalensskalaer (forbruksvekter) bør benyttes ved framtidige beregninger av sjablonen for boutgifter. En ekvivalensskala gir uttrykk for hvor stor inntekt en husholdning på for eksempel fire personer må ha, for å ha samme levestandard eller økonomisk velferd som én enslig person. OECD-skalaen og EU-skalaen er de to mest benyttede ekvivalensskalaene. Til formålet her, som er å beregne barnets andel av husholdningens samlede boutgifter, synes EU-skalaen best egnet fordi den i større grad enn OECD-skalaen legger vekt på at store husholdninger vil ha stordriftsfordeler. Etter departementets vurdering vil den nye beregningsmåten gjøre sjablonen mer stabil.
Med utgangspunkt i denne nye beregningsmåten for boutgiftene i underholdskostnaden, har departementet beregnet de nye satsene for samværsfradraget. Disse beregningene viser uheldige fordelingseffekter i forhold til samværsklasse 2. Hvis en tar utgangspunkt i de to husholdningers samlede økonomiske situasjon, vil et økt samværsfradrag nødvendigvis føre til et lavere bidrag. Et økt fradrag i bidraget ut fra de to husholdningers samlede (vanskelige) økonomiske situasjon, vil for samværsklasse 2 kunne gå på bekostning av barnets underhold der det bor fast. Samværsklasse 2 innebærer dessuten relativt sett lite samvær, og det synes mindre naturlig å trekke inn samværsforelderens boutgifter i samværsfradraget. Departementets syn er derfor at forslaget bare bør omfatte samværsklassene 3 og 4, dvs. der det er mye samvær.
Departementet foreslår etter dette at økte boutgifter den bidragspliktige har som følge av samvær beregnes inn i samværsfradraget for samværsklassene 3 og 4. Fastsettelsesforskriften § 9 fjerde ledd vil bli endret i tråd med dette.
Departementet vil følge med på utviklingen og konsekvensene av forslaget, og vil på bakgrunn av erfaringene vurdere hvorvidt ordningen bør utvides.
2.2 Forholdsmessig fordeling av bidrag mellom flere barn
2.2.1 Gjeldende rett
Det følger av barneloven § 75 annet ledd, jf. forskrift 15. januar 2003 nr. 122 om samla fastsetjing av tilskot i visse tilfelle § 1, at arbeids- og velferdsetaten av eget tiltak skal foreta en forholdsmessig fordeling (reduksjon) av bidraget i tilfeller der den bidragspliktige har flere barn, og mangler evne til å betale bidragene fullt ut til alle barna. Det samme gjelder der samlet bidrag er høyere enn 25 prosent av beregningsgrunnlaget til den bidragspliktige. Bakgrunnen for bestemmelsen er at den bidragspliktige ikke skal pålegges å betale mer i bidrag enn det vedkommende har økonomisk evne til. Det følger av ordlyden i barneloven § 75 annet ledd at oppfostringstilskot etter lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) § 9-2 ikke omfattes av bestemmelsen. Den bidragspliktige kan av den grunn risikere å måtte betale mer i bidrag enn evnen tilsier.
2.2.2 Høringsnotatets forslag
Departementet foreslo å endre barneloven § 75 annet ledd slik at bestemmelsen også skal omfatte oppfostringstilskot etter barnevernloven § 9-2. Endringen innebærer at det gis hjemmel til å ta opp alle sakene av eget tiltak, også oppfostringsbidraget, slik at det kan trekkes inn ved den forholdsmessige fordelingen (reduksjonen) av bidragene mellom barna når den bidragspliktige har forsørgelsesplikt både etter barneloven og etter barnevernloven.
2.2.3 Høringsinstansenes syn
Aleneforeldreforeningen (AFFO), Foreningen 2 Foreldre (F2F) og Arbeids- og velferdsdirektoratet (AVdir) har uttalt seg til dette forslaget.
AFFO og F2F støtter forslaget, mens AVdir med ett unntak anser den bidragspliktiges forhold godt nok ivaretatt gjennom forskrift 23. juni 2006 nr. 723 om fastsetting og endring av oppfostringsbidrag etter lov om barneverntjenester, som er gitt med hjemmel i barnevernloven § 9-2. Unntaket gjelder tilfeller der det er et løpende oppfostringsbidrag, og barnebidrag etter barneloven skal fastsettes eller endres. Fra uttalelsen siteres:
«(...) Da trenger man en hjemmel for å kunne ta opp saken om oppfostringsbidrag. Men resultatet av en fornyet vurdering av oppfostringsbidraget bør ikke slå annerledes ut med hensyn til størrelsen av bidraget enn i de andre to tilfellene som er nevnt (oppfostringsbidrag skal fastsettes/endres når det er et løpende barnebidrag, og oppfostringsbidrag og barnebidrag skal fastsettes/endres samtidig). Etter vår oppfatning bør barneloven § 75 med tilhørende forskrift endres slik at loven og forskriften gir hjemmel til å ta opp saken om oppfostringsbidrag på eget tiltak.(...)»
2.2.4 Departementets vurdering og forslag
Det følger av barneloven § 66 at foreldrene skal forsørge barnet etter økonomisk evne. Dette innebærer at bidraget også må ses i forhold til hva den bidragspliktige med rimelighet kan klare å betale. Den bidragspliktige skal ikke betale mer i bidrag enn det vedkommende har evne til. Dette gjelder også der den bidragspliktige har forsørgingsplikt for flere barn regulert etter både barneloven og barnevernloven.
Ved at dagens bestemmelse ikke omfatter oppfostringsbidrag, kan det ikke tas hensyn til slike bidrag ved den forholdsmessig fastsettelsen etter barneloven § 75 annet ledd. Det følger riktignok av forskriften til barnevernloven § 9-2 at man «ved avgjørelsen av om det skal betales oppfostringsbidrag og eventuelt ved fastsettelse av beløpet skal legges vekt på foreldrenes bidragsevne og bidragsplikt for andre barn». Denne vurderingen er imidlertid knyttet til tilfeller der det er oppfostringsbidraget som skal fastsettes eller endres. Ved å utvide anvendelsesområdet i barneloven § 75 annet ledd til også å omfatte oppfostringsbidrag, gis avgjørelsesorganet adgang til å ta saken opp av eget tiltak i alle tilfeller der det er fastsatt barnebidrag og oppfostringsbidrag, også tilfellene AVdir refererer til i sin uttalelse. En slik løsning vil videre bidra til en harmonisering av barnelovens og barnevernlovens bestemmelser.
Departementet foreslår derfor at det ved den forholdsmessig fordelingen av bidraget mellom flere barn, også skal tas hensyn til oppfostringsbidrag den bidragspliktige betaler i henhold til barnevernloven § 9-2. Det vises til lovforslaget barneloven § 75 annet ledd første punktum.
2.3 Automatisk justering av barnebidrag når barnet går over til en ny aldersklasse
2.3.1 Gjeldende rett
Med unntak av den årlige indeksreguleringen av barnebidragene på bakgrunn av Statistisk sentralbyrås (SSB) konsumprisindeks, endres ikke bidragene automatisk ved endringer i de offentlig fastsatte sjablonene som ligger til grunn for beregningen av barnebidraget. Det betyr at dersom partene ønsker bidraget vurdert på nytt fordi barnet går over til en ny aldersklasse, må partene selv framsette krav om det overfor arbeids- og velferdsetaten. Dette følger av at barnebidrag er et privatrettslig anliggende.
2.3.2 Høringsnotatets forslag
Departementet forslo i høringsnotatet å innføre en ordning hvor bidraget justeres automatisk når bidragsbarnet passerer en aldersklasse. Dette vil gjelde tilfeller der bidraget er gjenstand for offentlig innkreving gjennom arbeids- og velferdsetaten. En automatisk justering bør imidlertid ikke omfatte saker der bidraget ikke er fastsatt med utgangspunkt i underholdskostnaden, fordi sjablonjusteringer i slike tilfeller ikke har betydning for bidragets størrelse. Dette vil være tilfelle der bidraget er fastsatt etter skjønn, eller der en av partene mottar barnetillegg i trygd mv.
2.3.3 Høringsinstansenes syn
Av høringsinstansene har Foreningen 2 Foreldre (F2F) og Aleneforeldreforeningen (AFFO) uttalt seg til dette forslaget.
AFFO støtter forslaget, og uttaler følgende:
«(...) Mange foreldre har problemer med å sette seg inn i ett komplisert regelverk og vil etter en fastsetting ikke vite at barnet har rett på endret bidrag etter som det blir eldre og utgiftene og behovene øker. Det vil derfor styrke barnets rett til forsørgelse fra begge foreldrene at bidraget automatisk endres i forhold til alderen.»
F2F støtter ikke forslaget fordi de mener dette overstyrer den private avtaleretten som er en av grunnpilarene i bidragsordningen. Fra uttalelsen siteres følgende:
«Ønsker en å øke servicen til brukerne, ville det være mye bedre å rette en henvendelse til begge parter om at barna går over i en ny aldersklasse, så får det være opp til en eller begge partene å kreve bidraget endret på grunnlag av dette.»
2.3.4 Departementets vurdering og forslag
Sentralt i dagens regelverk er at bidraget skal tilpasses barnets underholdskostnad så godt som mulig, og avspeile forskjellene i kostnader for barn i ulike aldersgrupper. Underholdskostnaden endrer seg ganske mye ettersom barnet vokser, eksempelvis øker underholdskostnaden når barnet fyller 6 år med ca. 1000 kroner. Liknende økning skjer når barnet går over i den eldste aldersklassen. Dette kan gi betydelige utslag på et allerede fastsatt bidrag. I tillegg vil ofte tilsynsutgiftene endre seg ved overgangen til aldersklasse 6-11 år, slik at et endret bidrag vil være mer korrekt.
Et tilbud om automatisk justering antas å redusere behovet for å sette fram krav om endring, samtidig som en kan oppnå noe av den samme fleksibiliteten i et offentlig fastsatt bidrag som ved et privat avtalt bidrag. Hvis begge parter kjenner hovedtrekkene i regelverket, vil de også være forberedt på, og kjent med, at underholdskostnadene og bidragene øker i takt med at barna blir eldre. Etter departementets vurdering vil dette bidra til å gjøre den enkeltes økonomi mer forutsigbar.
Departementet foreslår derfor at det innføres en automatisk justering av bidraget når barnet går over i en ny aldersklasse. En slik justering vil omfatte tilfeller der bidraget er gjenstand for offentlig innkreving gjennom arbeids- og velferdsetaten. Saker der bidraget ikke er fastsatt med utgangspunkt i underholdskostnaden, for eksempel der bidraget er fastsatt ved skjønn, omfattes likevel ikke. Bakgrunnen for dette er at sjablonjusteringer i slike tilfeller ikke har betydning for bidragets størrelse.
Det vises til lovforslaget barneloven § 71 nytt annet ledd.
Rent praktisk legger departementet til grunn til at arbeids- og velferdsetaten sender en orientering til partene om at bidraget vil bli justert når barnet nærmer seg en aldersgrense. Tjenesten bør etter departementets syn utføres uten at det pålegges gebyr.
Dersom foreldrene samtidig ønsker å sette fram krav om en ny vurdering av bidraget på grunn av andre endringer, for eksempel inntekts- og samværsendringer, kan de gjøre det. Saken vil da bli behandlet som en ordinær endringssak, og utløse gebyrplikt på vanlig måte.
En automatisk justering vil være et enkeltvedtak etter lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 2 første ledd bokstav b. Departementet foreslår at det gjøres unntak fra klageretten i disse sakene. Begrunnelsen for dette er at en ordning med automatisk justering rent faktisk innebærer et vedlikehold av bidraget som følge av økte kostnader når barnet blir eldre, og ikke en endring i egentlig forstand hvor en rekke faktorer og variabler spiller inn. Satsene som skal justeres er faste, og en eventuell klage på justeringen vil således ikke få innvirkning på resultatet i noen tilfeller. Det vises til lovforslaget barneloven § 77 nytt annet punktum.
2.4 Endring
2.4.1 Gjeldende rett
Dersom partene har inngått en privat avtale om bidraget, og senere søker om å få bidraget endret gjennom arbeids- og velferdsetaten, regnes dette som en førstegangsfastsettelse av bidrag, og ikke en endringssak. Det følger av barneloven § 70 annet ledd annet punktum at bidrag som tidligere er blitt fastsatt ved avtale, bare skal endres dersom den nye utmålingen vil medføre en endring på mer enn 10 prosent. Vilkåret framgikk tidligere bare av forskrift, men ble i forbindelse med bidragsreformen av 2003 tatt inn i loven for å lette tilgjengeligheten for brukerne. Formålet er å styrke avtalenes rettsvern.
2.4.2 Høringsnotatets forslag
Barnets underholdskostnad deles mellom foreldrene etter inntektene deres, og den bidragspliktiges andel skal avrundes til nærmeste sjettedel. Effekten av inndelingen av foreldrenes forholdsmessige andel i sjettedeler av underholdskostnaden har vist seg å gi store og tilfeldige terskelvirkninger. Departementet foreslo i høringsnotatet å fjerne sjettedelene og gå over til en eksakt forholdsmessig fordeling. For å sikre stabiliteten og forutsigbarheten for partene, og ikke risikere for mange endringskrav, foreslo departementet samtidig at dagens prosentsats for når et allerede fastsatt eller avtalt bidrag kan endres i henhold til barneloven § 70 annet ledd annet punktum og fastsettelsesforskriften § 13, økes fra 10 til 12 prosent. Dette forslaget omfatter således også private avtaler som bringes inn for offentlige fastsettelse.
2.4.3 Høringsinstansenes syn
Av høringsinstansene har Advokatforeningen og Arbeids- og velferdsdirektoratet (AVdir) uttalt seg om dette.
Advokatforeningen er bekymret for at man som følge av fjerningen av sjettedelene kan få en økning i endringssaker igjen, og støtter derfor forslaget om å øke endringsprosenten fra 10 til 12 prosent.
AVdir uttaler at bidraget vil kunne endres mer i takt med inntektsendringene når sjettedelene fjernes, og mener 10-prosentregelen bør beholdes uendret, blant annet av hensyn til bidragsevnen. Direktoratet viser til at ca. 25 prosent av de løpende bidragene er fastsatt etter denne bestemmelsen, og ca. 5 prosent er begrenset av maksimumsregelen.
2.4.4 Departementets vurdering og forslag
Hensynet til stabilitet og forutsigbarhet for partene veier tungt. Det er derfor ikke ønskelig med for mange krav om endring. Departementet foreslår derfor at prosentsatsen økes.
Ved vurderingen av hvilket nivå prosentsatsen bør ligge på, er det to forhold som må balanseres. En høy grense kan føre til færre endringssaker, øke partenes økonomiske forutsigbarhet og spare administrative utgifter. En høy grense kan imidlertid gi mindre veltilpassede bidrag og derfor virke uheldig på økonomien til en av partene.
Departementet ser at hensynet til den bidragspliktiges bidragsevne kan være et moment for å beholde en endringsprosent på 10. Samtidig kan dette hensynet også være et moment for å øke satsen til 12 prosent. Det vises til at en økning av satsen vil være til gunst for en bidragspliktig ved at en forhøyelse av bidraget på 11 prosent ikke vil gi utslag på bidragets størrelse.
Departementet foreslår på bakgrunn av dette å endre prosentsatsen fra 10 til 12 prosent. Det vises til lovforslaget barneloven § 70 annet ledd annet punktum.
2.5 Regelteknisk endring i barnelova § 77
Ved en inkurie har ikke denne paragrafen fått en egen tittel. Departementet foreslår at dette rettes opp ved at paragrafen gis den offisielle korttittelen «Klage». Det vises til lovforslaget barneloven § 77.