4 Rett til fri ved barns sykdom mv.

4.1 Gjeldende rett

Arbeidstaker med omsorg for barn har rett til permisjon for nødvendig tilsyn med barnet når barnet er sykt, jf. § 33 A nr. 1. Tilsvarende gjelder i henhold til bestemmelsens nr. 2 for fravær fordi den som har det daglige barnetilsynet er syk. I utgangspunktet gis rett til permisjon i inntil 10 dager per år per arbeidstaker, til og med det kalenderåret barnet fyller 12 år, jf. § 33 A nr. 3. Ved omsorg for kronisk sykt eller funksjonshemmet barn utvides retten til permisjon til 20 dager for hver arbeidstaker, og gjelder til og med det kalenderåret barnet fyller 16 år, jf. § 33 A nr. 3 jf. nr. 1. Foreldre med flere enn to barn og foreldre som er alene med omsorgen, gis også utvidet rett til permisjon, jf. § 33 A nr. 3 og 4.

I de tilfellene barnet er innlagt i helseinstitusjon har arbeidstaker med omsorg for barnet rett til ytterligere permisjon fra åttende dag regnet fra innleggelse, dersom vedkommende av hensyn til barnet oppholder seg ved helseinstitusjonen, jf. § 33 A nr. 5 første ledd. Aldersgrensene omtalt ovenfor gjelder tilsvarende. Retten til permisjon gjelder også etter at barnet er utskrevet, når arbeidstaker må være hjemme fordi barnet trenger kontinuerlig tilsyn og pleie fra foreldrene.

Bestemmelsene korresponderer med folketrygdlovens regler om rett til stønad ved barns sykdom, jf. folketrygdloven §§ 9-5, 9-6 og 9-10.

For arbeidstaker som har omsorg for barn under 16 år med livstruende eller annen svært alvorlig sykdom eller skade, gjelder ytterligere rett til permisjon når vedkommende av hensyn til barnet må oppholde seg ved helseinstitusjon mens barnet er innlagt, jf. § 33 A nr. 5 annet ledd. Retten til permisjon gjelder også når arbeidstaker må være hjemme fordi barnet trenger kontinuerlig tilsyn og pleie. Arbeidstaker som har omsorg for psykisk utviklingshemmede barn har rett til tilsvarende permisjon, uten hensyn til aldersgrensen på 16 år. Permisjonsretten etter nr. 5 annet ledd kommer i tillegg til de generelle reglene nevnt ovenfor, og det gjelder ingen øvre grense for permisjonens varighet.

I henhold til folketrygdloven § 9-11 jf. § 9-15 gjelder tilsvarende rett til stønad.

4.2 Bakgrunn for forslaget

Retten til permisjon ved barns sykdom er regulert gjennom et to-sporet system. Folketrygdloven regulerer rett til stønad, mens retten til permisjon reguleres i arbeidsmiljøloven § 33 A. Vilkårene for permisjon og stønad er parallelle. Rettighetene gjelder til og med det året barnet fyller henholdsvis 12 eller 16 år, avhengig av hvilken sykdom eller funksjonshemming barnet har.

Ved stortingsvedtak av 14. desember 1998 ble det bestemt at folketrygdlovens aldersgrense for rett til stønad skal heves fra 16 til 18 år for:

• omsorgspenger når barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet,

• pleiepenger når et kronisk sykt eller funksjonshemmet barn er innlagt på sykehus på grunn av mindre alvorlig sykdom, eller blir pleiet i hjemmet etter at det er utskrevet og

• pleiepenger når barnet er innlagt på sykehus eller blir pleiet i hjemmet ved svært alvorlig eller livstruende sykdom eller skade.

Med den endring som er fastsatt i folketrygdloven vil retten til omsorgspenger og pleiepenger gå lenger enn retten til permisjon etter arbeidsmiljøloven. Mens stønadsretten etter dette vil gjelde til og med det år barnet fyller 18 år, gjelder arbeidstakers rett til permisjon i forbindelse med omsorg for barnet bare frem til barnet er 16 år.

4.3 Departementets høringsforslag og høringsinstansenes merknader

For å ivareta intensjonen med endringen i folketrygdloven foreslår Kommunal- og regionaldepartementet å heve aldersgrensen i arbeidsmiljøloven § 33 A fra 16 til 18 år. Forslaget ble sendt på høring 5. februar 1999.

De høringsinstanser som har avgitt uttalelse er i all hovedsak positive til forslaget. Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) støtter forslaget positivt, mens Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) ikke har innvendinger eller kommentarer. Heller ikke Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) har bemerkninger til forslaget.

Maskinentreprenørenes forbund (MEF) anfører i sin høringsuttalelse at heving av aldersgrensen fra 16 til 18 år vil medføre en merkostnad hva angår arbeidsgiverperioden, og at denne merkostnaden vil slå uheldig ut for små og mellomstore bedrifter. MEF viser til at det allerede er et presset kostnadsnivå for små og mellomstore bedrifter. Også Samvirkeforetakenes Forhandlingsorganisasjon (SamFo) er opptatt av de økonomiske konsekvensene av forslaget. Etter SamFos mening vil arbeidsgiver bli påført merkostnader bl.a. på grunn av øket behov for vikarer som følge av at aldersgrensen økes.

Også Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) antar at forslaget vil kunne innebære en viss ulempe for enkelte små næringsdrivende. HSH uttrykker likevel støtte til forslaget. Det vises til at den utvidete rettighet ikke vil være så omfattende at den i det store bildet vil virke belastende for HSHs medlemsbedrifter. Dessuten vil det etter HSHs oppfatning som regel dreie seg om situasjoner som i lang tid vil være synbare for arbeidsgiver, med den forutberegnelighet dette innebærer. HSH mener videre at de menneskelige behov som ligger bak forslaget må veie tyngst i denne sammenheng.

4.4 Departementets vurdering og forslag

Bakgrunnen for at aldersgrensen ble hevet fra 16 til 18 år i folketrygdloven var i henhold til Ot.prp. nr. 4 (1998-99) at loven generelt definerer barn som personer under 18 år, jf. § 1-6. Dette innebar at loven opererte med et generelt skille mellom barn og voksne ved 18 år, mens det for omsorgs- og pleiepenger gjaldt en øvre aldersgrense på 16 år. Det var derfor behov for å harmonisere aldersgrensene i folketrygdloven på dette området for å få et entydig skille mellom barn og voksne, og skillet ble satt ved myndighetsalderen. Det ble ved vurderingen vektlagt at barn i visse tilfeller kan ha behov for tilsyn og pleie fra foreldrene også etter fylte 16 år. Dette behovet er antagelig størst ved svært alvorlige diagnoser, som f.eks. kreft.

Forslaget om endring av arbeidsmiljøloven § 33 A er en oppfølging av endringene i folketrygdloven i form av at det gis en tilsvarende økning i retten til permisjon. Forslaget vil således i seg selv ikke ha noen betydning for spørsmålet om finansiering av de utvidete rettighetene. Den eventuelle økningen i omsorgspenger arbeidsgiver vil måtte dekke som følge av at aldersgrensen heves, er formelt sett en konsekvens av de allerede vedtatte endringer av stønadsreglene i folketrygdloven.

Utvidelsen av plikten til å yte omsorgspenger vil kun få virkning for arbeidsgivere som sysselsetter arbeidstakere med omsorg for kronisk syke eller funksjonshemmete barn. Dette er en gruppe som i henhold til Ot.prp. nr. 4 (1998-99) er begrenset i omfang. Når det gjelder pleiepenger i forbindelse med omsorg for barn innlagt i helseinstitusjon, er dette noe som trygden dekker fullt ut, jf. folketrygdloven § 9-16.

Eventuelle merutgifter i forbindelse med vikarhjelp osv. som arbeidsgiver kan bli påført ved at aldersgrensen økes fra 16 til 18 år kan ikke antas å ville være betydelige. Dette hensynet kan etter departementetsoppfatning heller ikke tillegges vesentlig vekt i forhold til de hensyn som ligger bak forslaget om heving av aldersgrensen.

For at intensjonen med utvidelsen i folketrygdloven skal bli ivaretatt foreslår departementet derfor at aldersgrensen i arbeidsmiljøloven § 33 A heves fra 16 til 18 år.