11 Sammensetning av Klagenemnda for likestilling
11.1 Innledning
Barne- og familiedepartementet foreslår ikke endringer i sammensetningen av Klagenemnda for likestilling, jf. lovens § 10, da høringsrunden ikke ga grunnlag for å falle ned på en annen sammensetning som det er alminnelig oppslutning om.
11.2 Gjeldende rett
Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling er opprettet for å medvirke til at likestillingsloven blir gjennomført. Klagenemnda behandler klager som i første hånd har vært til behandling hos Likestillingsombudet, men uten at man har oppnådd en frivillig ordning, jf. likestillingsloven § 11 første ledd jf. § 13. Det følger av likestillingsloven § 11 annet ledd at hvis ikke Likestillingsombudet beslutter å bringe en slik sak inn for Klagenemnda, kan den bringes inn av den som «er part i saken», dvs. den som saken direkte gjelder (den eller de som er krenket/forskjellsbehandlet) eller «den som har reist saken uten å være part». Klagenemnda kan også kreve at Likestillingsombudet bringer bestemte saker inn for Nemnda jf. § 11 siste ledd. Under behandlingen av saken i Klagenemnda kan det derfor være mer naturlig å tale om klager og innklaget, enn om partene. Medlemmene i klagenemnda med stedfortredere oppnevnes for fire år av gangen, jf. § 15 i forskriften om organisasjon og virksomhet for Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling. Klagenemnda skal bestå av sju medlemmer med personlige stedfortredere. Leder eller nestleder skal oppfylle de betingelser som er foreskrevet for dommere. To av medlemmene med stedfortredere oppnevnes etter innstilling fra henholdsvis Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).
Begrunnelsen for at LO og NHO skulle oppnevne et medlem hver, var at Nemndas virksomhet i stor utstrekning ville bli knyttet til arbeidslivets problemer, jf. Ot. prp. nr. 33 (1974-75) s. 52. At bare representanter for LO og NHO ( den gang NAF) skulle være representert, ble kritisert, og flere høringsinstanser foreslo å utforme reglene slik at også andre arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner kunne delta.
I saker som angår arbeidslivet og som berører andre interesseorganisasjoner enn LO og NHO, kan Klagenemnda selv vedta at den skal suppleres av en representant fra den eller de berørte organisasjonene. Disse representantene har talerett, men ikke stemmerett, jf. § 15 i forskriften.
Sammensetningen av Klagenemnda har en viss likhet med sammensetningen av Arbeidsretten: Denne domstolen har medlemmer som er oppnevnt etter innstilling fra arbeidslivsorganisasjonene (fire av sju medlemmer). De som har innstillingsrett er arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner av en viss størrelse (jf. arbeidstvistloven § 11 og tjenestetvistloven § 25). Dette skal sikre legitimitet og særlig kompetanse på arbeidsmarkeds- og tariffspørsmål, og medlemmene skal ikke være partsrepresentanter for organisasjonen som har innstilt dem. Sammensetningen avhenger imidlertid av om saken gjelder tariffavtale for statstjenestemenn eller andre arbeidstakere (jf. arbeidstvistloven § 10 og tjenestetvistloven § 25). Om den organisasjon som har innstilt ett av medlemmene står i konkurransesforhold til en av partene i tvisten, skal dette medlem etter omstendigheten tre ut som inhabil (jf. arbeidstvistloven § 13 og tjenestetvistloven § 25 tredje ledd).
11.3 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet ga departementet uttrykk for et behov for å se nærmere på ordningen med at to medlemmer oppnevnes etter innstilling fra henholdsvis LO og NHO.
Mange av sakene som kommer opp for Nemnda angår medlemmer fra andre fagorganisasjoner eller arbeidsgivere enn de som er medlemmer av LO og NHO. For eksempel organiserer YS og AF store kvinnedominerte arbeidstakergrupper, og kommunene er arbeidsgivere i en rekke saker som avgjøres i Klagenemnda. Disse organisasjonene har kunnskaper som kan være interessante i en rekke av de sakene som behandles. I høringsnotatet foreslo departementet derfor å se nærmere på Klagenemndas sammensetning når det gjelder medlem oppnevnt etter forslag fra arbeidslivets organisasjoner. Departementet valgte å legge fram fire ulike forslag til hvordan en kunne sikre bredest mulig representasjon i Klagenemnda. Departementet tok ikke stilling til et bestemt alternativ eller om ordningen i det hele tatt burde endres. I stedet valgte man å avvente tilbakemeldingene fra høringsinstansene.
Det første alternativet innebar å utvide Klagenemnda slik at det gis plass til medlemmer oppnevnt etter innstilling fra flere av arbeidslivets organisasjoner. Slik ville en kunne sikre at flere organisasjoner ville få en kontinuerlig deltakelse og innsikt i Klagenemndas saker. En ulempe ved en slik løsning er at en får en stor nemnd som blir mer ressurskrevende å administrere. En mulighet er å innskrenke antallet øvrige medlemmer, men da vil en fort sitte igjen med en nemnd som utelukkende er innrettet mot og har kompetanse fra arbeidslivet. En slik løsning er neppe hensiktsmessig - da likestillingsloven har et videre virkeområde enn arbeidslivets område.
Det andre alternativet som ble foreslått i høringsnotatet var å opprettholde medlemsantallet og la adgangen til å komme med forslag til nemndsmedlemmer gå på omgang mellom de større arbeidstaker- og arbeidsgiversammenslutningene. Denne løsningen gir en rettferdig fordeling av verv som flere fagorganisasjoner vil kunne ha interesse av å ha. Ulempen er at det vil gå flere år mellom hver gang den enkelte organisasjon har rett til å foreslå medlem. Denne løsningen vil dermed svekke kontinuiteten. Eventuelt kunne dette oppveies ved at man oppnevner Nemnda for kortere perioder av gangen enn det som gjelder i dag (fire år).
Det tredje alternativet innebar å oppnevne medlemmer etter innstilling fra alle de større arbeidstaker- og arbeidsgiversammenslutningene for hver fireårsperiode, og at vedkommende bare møtte i saker der ett eller flere av organisasjonens medlemmer var involvert. Denne ordningen vil sikre en rettferdig og saklig sett fornuftig fordeling av representasjonen mellom organisasjonene. For eksempel vil medlem oppnevnt av LO og NHO stille i én sak, mens medlem oppnevnt av YS og KS stiller i neste sak. I tilfeller der saken gjelder forhold der verken klager eller innklaget er organisert eller saken ikke omhandler arbeidslivsforhold, kunne Nemnda settes uten slikt medlem, og fem medlemmer ville være fulltallig nemnd.
Det siste alternativet som høringsinstansene ble forelagt innebar at Nemnda oppnevnes uten medlemmer som innstilles av arbeidslivets organisasjoner, men der disse skulle gis møte- og talerett i saker der ett (eller flere) av deres medlemmer er part i saken. En slik løsning ville ha likhetstrekk med de alminnelige domstoler. Også der sitter dommere uten spesielle fagkunnskaper utover de juridiske. Behovet for spesialkunnskap ivaretas blant annet gjennom å innhente sakkyndige uttalelser.
11.4 Høringsinstansenes syn
Det er forholdsvis få høringsinstanser som har uttalt seg om dette spørsmålet, og de som har gjort det hadde svært ulike syn på hvordan Klagenemnda skulle settes sammen. Mange av de som uttalte seg så imidlertid behov for å endre sammensetningen.
Noen få høringsinstanser har gitt uttrykk for et ønske om at Nemnda skulle ha representanter fra miljøer med nærmere bestemt kompetanse og erfaring ut over arbeidslivet. Det ble foreslått representasjon fra kvinne- og kjønnsforskningsmiljøer ( Høgskolen i Finnmark), eller arbeidslivsforskere ( Kvinnelige akademikere). I tillegg har både Kommunal- og regionaldepartementetog Oslo biskop pekt på hvor viktig det er at kvinner med minoritetsbakgrunn er representert.
Enkelte høringsinstanser gikk inn for det første alternativet, altså at flere av hovedorganisasjonene skulle få anledning til å foreslå medlemmer. De som støttet dette forslaget var Kommunenes Sentralforbund, Akademikernes Fellesorganisasjon, Akademikerne og Sykepleierforbundet. Arbeids- og administrasjonsdepartementet hadde videre dette som annet alternativ i sin høringsuttalelse. Med andre ord fikk det første alternativet tilslutning fra sentrale hovedorganisasjoner som i dag ikke sitter i Klagenemnda - og bare av dem.
Høringsnotatets annet alternativ fikk ikke særlig støtte. Som nevnt ivaretok dette forslaget i svært liten grad hensynet til kontinuitet, og flere høringsinstanser har pekt på nettopp behovet for kontinuitet.
Det tredje alternativet fikk bredest tilslutning blant høringsinstansene. Dette forslaget innebar å oppnevne faste medlemmer etter innstilling fra alle de sentrale arbeidslivsorganisasjonene, men at bare de som har medlemmer involvert i saken som er til behandling møter. Forslaget fikk tilslutning fra Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Norges arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning (NAVO), Norske Kvinnelige Juristers Forening, Norges Rederiforbund, Finansnæringens arbeidsgiverforening, Norsk Bedriftsforbund, Norsk Lærerlag, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet og to fylkeskommuner. Flere høringsinstanser nevner også dette alternativet subsidiært, men hvor de først og fremst går for et annet alternativ.
Alternativ fire innebar at Klagenemnda skulle oppnevnes uten medlemmer innstilt fra arbeidslivets organisasjoner, men at disse skulle gis møte- og talerett i saker der deres medlemmer er part i saken. Blant fagorganisasjonene er det bare Norsk Helse- og Sosialforbund (NHS) og Samvirkeforetakenes Forhandlingsorganisasjon (Samfo) som gikk inn for dette forslaget, sammen med Bjørgvin biskop, Høyre, Kvinnefronten, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, og en fylkeskommune. Norges Helse- og Sosialforbunds begrunnelse for å gå for dette forslaget var behov for nøytralitet i Klagenemnda.
Noen få, men sentrale høringsinstanser, gikk inn for å videreføre dagens ordning. De som fremmet et slikt syn var NHO, LOog Norsk Kommuneforbund. NHO foreslo alternativt at man erstattet to medlemmer i Nemnda med representanter fra arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner fra offentlig sektor. Også Arbeiderpartiet,Den norske lægeforening og Byråden for finans i Oslo gikk inn for å videreføre dagens bestemmelse.
Verken Likestillingsombudet eller Likestillingssenteret hadde sterke synspunkter på dette spørsmålet. Likestillingsombudet framhevet at det ikke er gitt at arbeidslivets organisasjoner bør være representert i Klagenemnda. Som begrunnelse anførte hun blant annet at likestillingsloven ikke er begrenset til arbeidslivets område og at Klagenemnda dermed vil behandle saker som gjelder andre forhold enn arbeidslivet. Videre framhevet Likestillingsombudet at behovet for kompetanse på arbeidslivets område kan dekkes på andre måter enn gjennom oppnevning av representanter for organisasjonene. For øvrig så ikke Likestillingsombudetnoe stort problem med dagens ordning, men syntes ellers å foretrekke alternativ fire.
11.5 Departementets vurderinger og forslag
Departementet oppfatter høringsinstansene som svært delte i spørsmålet om Klagenemndas sammensetning. Departementet har derfor valgt å beholde den nåværende ordning, hvor ett medlem oppnevnes etter innstilling fra LO og ett medlem oppnevnes etter innstilling fra NHO. I saker som angår arbeidslivet og som berører andre interesseorganisasjoner enn LO og NHO, kan Klagenemnda fortsatt vedta at en representant for hver av de berørte organisasjonene tiltrer Nemnda med talerett, men uten stemmerett.
Departementet vil framheve at Nemndas medlemmer ikke representerer sin organisasjons interesser, men at de skal sikre Nemndas kompetanse i arbeidslivs- og tariffspørsmål.
Departementet har i vurderingen lagt avgjørende vekt på at høringsinstansene var så vidt delte i forhold til dette spørsmålet. Høringsrunden ga ikke grunnlag for å falle ned på en annen sammensetning som det er alminnelig oppslutning om. Videre har dagens ordning eksistert i over 20 år uten at ordningen har medført nevneverdige problemer. Verken Klagenemnda selv eller Likestillingsombudet har videre hatt sterke synspunkter på dette spørsmålet. Likestillingsombudet gir i sin høringsuttalelse også uttrykk for at dagens ordning ikke oppleves som et problem. Endelig tilsier hensynet til kontinuitet at man opprettholder dagens ordning.