5 Redegjørelse for likestilling i årsberetning mv.

5.1 Innledning

Departementet foreslår at virksomheter som i lov er pålagt å utarbeide årsberetning årlig skal redegjøre for likestilling i virksomheten, og at offentlige myndigheter som ikke er pålagt å utarbeide årsberetning skal gi tilsvarende redegjørelse i årsbudsjettet. Hovedformålet med bestemmelsen er å skape økt og mer systematisk oppmerksomhet mot likestilling i virksomheten. En redegjørelse vil også kunne vise om den ansvarlige har oppfylt aktivitetsplikten.

5.2 Gjeldende rett

Lovverket pålegger ikke offentlige eller private virksomheter å gjøre rede for tilstanden når det gjelder likestilling mellom menn og kvinner i virksomheten, eller eventuelle tiltak mot forskjellsbehandling. Likestillingsloven § 1 annet ledd pålegger offentlige myndigheter å «legge forholdene til rette for likestilling mellom kjønnene på alle samfunnsområder», men denne bestemmelsen forutsetter ikke at det ligger en systematisk kartlegging eller oversikt over situasjonen i virksomheten.

Avtaleverket mellom de sentrale partene i arbeidslivet gir enkelte føringer og anbefalinger for likestillingsarbeidet. Hovedavtalene både i statlig og kommunal sektor og rammeavtalene mellom LO/NHO og YS/NHO pålegger avtalepartene et visst ansvar for å arbeide for likestilling, og gir enkelte retningslinjer for utforming av lokale avtaler om likestilling. De lokale partene i arbeidslivet har i liten grad påtatt seg å redegjøre for den reelle situasjonen i virksomheten, eller for hvilke tiltak som faktisk er gjennomført og eventuelt med hvilket resultat.

Hovedavtalen i staten krever at de lokale tilpasningsavtalene skal inneholde visse minimumsbestemmelser om likestilling (§ 21). Avtalene skal inneholde tiltak for å sikre at kvinner tildeles kvalifiserende arbeidsoppgaver på linje med menn, tiltak for å sikre at lønnsfastsettelse skjer på grunnlag av kjønnsnøytrale kriterier og regler om kvotering ved ansettelser/forfremmelser.

Hovedavtalen i kommunal sektor oppfordrer til at kommunene utarbeider handlingsplaner (§ 17-2). Som eksempler på områder det lokale likestillingsarbeidet kan omfatte nevnes blant annet tiltak for å rekruttere flere kvinner til ledende og høyere lønte stillinger, tiltak for å bedre karriere- og avansementsmuligheter for kvinner, og økte muligheter for å utvide deltidsstilling til heltidsstilling (§ 17-3). I 1990 hadde ca. 30 prosent av kommunene opprettet handlingsplaner for likestilling. 1 En senere undersøkelse viser at ca. 9 prosent av kommunene på det tidspunktet hadde vedtatt/iverksatt likelønnsplaner, mens 5 prosent hadde vedtatt å lage en plan. 2

LO/NHOs og YS/NHOs rammeavtaler om likestilling mellom kvinner og menn i arbeidslivet anbefaler opprettelse av bedriftstilpassede avtaler om likestilling. Disse bør inneholde kartlegging som viser forholdet mellom menns og kvinners representasjon, ansettelse, lønn, opplæring, avansement og lignende.

En undersøkelse fra 1994 viser at bare 14 av mer enn 10 000 NHO-tilknyttede bedrifter hadde utarbeidet bedriftsvise likestillingsavtaler som anbefalt i rammeavtalen. 3 Enkelte tiltak har vært iverksatt i privat sektor de senere årene for å påskynde opprettelsen av handlingsplaner, sist det NHO-finansierte Likestilling i Bedriftene (LiB-prosjektet), som resulterte i utgivelse av en håndbok i likestilling og en brosjyre. Begge tar for seg hvordan handlingsplaner kan opprettes og hva de bør inneholde. 4

5.3 Nordiske lands lovgivning

5.3.1 Sverige

Den svenske likestillingsloven krever at alle arbeidsgivere aktivt og målrettet arbeider for at kvinner og menn skal ha samme arbeidsvilkår, rettigheter og utviklingsmuligheter i arbeidslivet. §§ 11 og 13 har regler som pålegger arbeidsgivere med 10 eller flere ansatte å utarbeide handlingsplaner for likestillingsarbeidet i virksomheten. 5

§ 11 gjelder handlingsplaner i forhold til lønnsspørsmål. I denne skal det blant annet redegjøres for resultater av kartlegging og analyser av lønnsspørsmål som er pålagt etter lovens § 10. I tillegg skal handlingsplanen blant annet angi hvilke lønnsjusteringer og andre tiltak som er nødvendige for å oppnå lik lønn for likt eller likeverdig arbeid. Planen skal også inneholde en kostnadsberegning og en tidsplan ut fra en målsetting om at de nødvendige lønnsjusteringer som behøves skal gjennomføres så snart som mulig, og senest innen tre år.

§ 13 gjelder handlingsplaner med hensyn til hvilke tiltak som er nødvendig å gjennomføre for å oppfylle pliktene som følger av §§ 4-9, og en redegjørelse for hvilke tiltak som arbeidsgiveren planlegger å påbegynne eller gjennomføre i det påfølgende året. §§ 4-9 gjelder spørsmål knyttet til arbeidsforhold, rekruttering, seksuell trakassering og muligheten for å kombinere arbeidet med familieliv.

Planen skal også inneholde en redegjørelse for handlingsplanen om likelønn som arbeidsgiveren skal utføre etter § 11. Til slutt skal det redegjøres for hvordan de planlagte tiltakene ble gjennomført, og dette skal inntas i det påfølgende årets plan.

Det svenske likestillingsombudet (JämO) har tilsynet med at handlingsplaner blir opprettet og tilfredsstiller lovens krav. Siden 1992 har JämO gransket flere tusen handlingsplaner, enten på eget initiativ eller etter henvendelse fra en arbeidstaker eller fagforening. JämO har etter hvert utviklet en metode for granskingen, og legger også stor vekt på å informere og veilede om lovens krav og om hvordan man utarbeider handlingsplaner.

Virksomheter som ikke etterkommer JämO sine krav kan ilegges forelegg av Jämställdhetsnämnden.

5.3.2 Finland

Den finske likestillingsloven har hatt bestemmelser om handlingsplaner for likestilling i virksomhetene siden 1995. Etter lovens § 6a skal arbeidsgivere med minst 30 ansatte integrere likestillingsfremmende tiltak i personal- eller virksomhetsplaner som virksomhetene er pliktige til å utarbeide i medhold av annet lovverk. Som et minimum skal planen omfatte spørsmål om lønn, stillingskategorier, oppgavefordeling og videreutdanning. Tiltakene skal utarbeides i samarbeid mellom representanter for arbeidsgivere og arbeidstakere. Det kan fastsettes tvangsgebyr for tilfeller der kravet om handlingsplaner ikke blir overholdt.

5.3.3 Danmark

Den danske likestillingsloven har bestemmelser om redegjørelse for likestilling i § 5. Denne gjelder for departementer og statlige institusjoner og virksomheter med mer enn 50 ansatte. Det skal redegjøres for hvorvidt institusjonen har formulert en likestillingspolitikk og eventuelt innholdet i denne, den kjønnsmessige fordelingen på de enkelte stillingskategorier, og andre forhold av betydning for vurderingen av institusjonens innsats på likestillingsområdet.

Den danske kommuneloven krever at kommunene hvert annet år redegjør for likestillingsarbeidet rettet mot kommunenes ansatte. Redegjørelsen skal som et minimum beskrive kommunens eventuelle likestillingspolitikk, fordelingen av kjønn på de ulike stillingskategorier og andre forhold av betydning for vurderingen av kommunens innsats på likestillingsområdet (§ 62).

5.4 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at offentlige og private virksomheter årlig skal redegjøre for status for likestilling mellom kvinner og menn i egen virksomhet. Det ble også foreslått at redegjørelsen skal beskrive hvilke tiltak som eventuelt er iverksatt eller planlagt.

Det ble foreslått at kravet for det første skal omfatte alle virksomheter som gjennom lov er pålagt å utarbeide årsberetninger, og at redegjørelsen skal inntas i årsberetningen. For det andre skal også offentlige virksomheter som ikke er pålagt å utarbeide årsberetninger være omfattet. Disse skulle redegjøre for likestilling i årsbudsjettene.

Hovedformålet med bestemmelsen skulle være å skjerpe oppmerksomheten på likestillingsspørsmål og kjønnsperspektiv i virksomheten, og at bestemmelsen skulle kunne initiere konkrete tiltak både for å hindre diskriminerende forhold, og for å fremme likestilling.

I høringsnotatet anførte man alternative muligheter for plassering av bestemmelsen om redegjørelsesplikt. Et alternativ var plassering i likestillingsloven, mens et annet var en plassering i regnskapslovens bestemmelse om årsberetningens innhold jf. regnskapsloven § 3-3. I tillegg ble det angitt at det kunne være aktuelt å innta en bestemmelse om redegjørelse i særregler om årsberetninger for de selskap som ikke er omfattet av regnskapsloven, og i kommuneloven. Departementet gikk ikke inn for en bestemt løsning, men ba høringsinstansene om deres syn på plassering.

I høringsnotatet viste departementet til at det har vurdert mulighetene for å innføre krav om handlingsplaner for likestilling på arbeidsplassene, tilsvarende kravene som er innført i Sverige og Finland. Departementet valgte imidlertid ikke å sende et slikt forslag på høring. Basert på erfaringer fra Sverige mente departementet at det ville være rimelig å anta at innføring av handlingsplaner kunne ha fått en positiv likestillingseffekt også her i landet. På den annen side hadde man notert seg sterk motstand fra næringslivet og en del fagorganisasjoner mot et slikt alternativ. Departementet mente at en vellykket gjennomføring av krav om handlingsplaner krever en positiv holdning fra dem som i praksis skal sette tiltakene ut i livet. Det ville også være nødvendig å vurdere hvor store ressurser det må settes inn på kontroll og oppfølging av kravet, for at det skal kunne gjennomføres fullt ut etter intensjonene. Departementet ønsket også at et slikt forslag ikke skulle komme i strid med Regjeringens ønske om å redusere tid- og ressurskrevende pålegg rettet mot næringslivet. Regjeringen ønsket heller ikke å legge nye, tyngende pålegg på kommunesektoren. Departementet kom derfor fram til at man ikke ville foreslå en bestemmelse om handlingsplaner for likestilling.

5.5 Høringsinstansenes syn

Majoriteten av høringsinstansene som uttalte seg om forslaget, støttet dette. Mange instanser uttalte at en plikt til redegjørelse for likestilling vil bidra til å synliggjøre og skjerpe bevisstheten for behovet for likestillingsarbeid i bedriften, etaten mv.

For eksempel uttalte Norske kvinnelige akademikere at en redegjørelse vil synliggjøre problemer knyttet til likestilling og kjønnsrelaterte strukturer generelt i virksomheten.

Norges forskningsråd uttalte at «forslagene om aktivitetsplikt og redegjørelse for likestilling i årsberetninger vil kunne sikre økt bevissthet og et bedre og mer systematisk arbeid for likestilling både hos myndigheter og arbeidsgivere, samtidig som arbeidet blir synliggjort. En redegjørelse i årsmeldingen eller gjennom årsbudsjettet vil kunne gi informasjon om hvordan en bedrift drar nytte av menneskelige ressurser, holdning til sosiale forhold, arbeidsmiljø og likestilling.»

Høgskolen i Telemark uttalte at bestemmelsen «kan medvirke til at saksfeltet får en mer framskutt plass i virksomhetene, og det kan resultere i at spørsmål om likestilling gis økt prioritet. I årsberetningen mener vi også at nåsituasjonen på saksområdet bør beskrives både kvalitativt og kvantitativt. En fordel med å tallfeste informasjonen er at det kan gi et godt grunnlag for å foreta sammenligninger på tvers av ulike virksomhetstyper. Dette endringsforslaget får også betydning for hvordan man utformer handlingsplaner på området i framtiden.»

Styreakademiet uttalte at bestemmelsen vil kunne bidra til at styret kommer på banen på et viktig område.

Likestillingsombudet støttet forslaget om plikt til redegjørelse, men mente at det vil være mer naturlig at offentlige organer gjør dette i virksomhetsplaner, årsrapporter eller liknende, framfor i de årlige budsjettene.

Nærings- og handelsdepartementet støttet forslaget og uttalte at det kan skape bevisstgjøring i næringslivet om likestillingsarbeid, noe som også kan bidra til forandringer. Departementet mener også at en slik regel ikke vil medføre mye merarbeid for bedriftene.

En rekke instanser støttet departementets forslag, men ønsket primært at det innføres en mer vidtgående regel om plikt til å utarbeide handlingsplaner. Disse er Norsk Kommuneforbund, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Det norske Arbeiderparti - Kvinnebevegelsen, Norsk Helse- og Sosialforbund, Norsk Lærerlag, Akademikerne og Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere.

De fleste begrunnet sitt syn med at en plikt til redegjørelse ikke innebærer en tilstrekkelig og konkret forpliktelse. Det ble også vist til at flere nordiske land har vedtatt handlingsplaner.

Likestillingssenteret uttalte at «det er en fordel og ikke en ulempe for virksomheter å ha et aktivt forhold til likestilling. Det er derfor etter vårt syn ingen grunn til at norske virksomheter ikke skal utarbeide planer tilsvarende den svenske modellen. Likestillingssenteret vil derfor primært gå inn for at likstillingsloven endres slik at alle bedrifter med over 10 ansatte skal utarbeide handlingsplaner for likestilling og at det kan ilegges tvangsgebyrer hvis så ikke skjer.»

Arbeids- og administrasjonsdepartementet uttalte at «en plikt til å gi en redegjørelse i årsberetningen vil kunne «løfte» aktivitetsplikten fra å være en ren papirbestemmelse til å gis et innhold som kan etterprøves. Virksomhetene redegjør i dag for miljømessige forhold i årsberetningene, en tilsvarende redegjørelse for forhold av betydning for likestillingsarbeidet vil trolig ikke innebære noen stor tilleggsbyrde for virksomhetene.»

Justisdepartementet støttet forslaget og uttalte at «Vi har i Norge en høy andel velutdannede kvinner som utgjør en ressurs for landet vårt. Dette er et konkurransefortrinn i forhold til andre land som vi ikke har råd til ikke å dra nytte av. Vi ser det derfor som viktig at det i det offentlige, gjennom de statskontrollerte bedrifter, arbeides aktivt med å likestille kjønnene, som man gjør det i for eksempel Statoil, og at vi i private og «halvoffentlige» bedrifter setter krav til redegjørelse om likestilling i årsrapporten. Ved at bedriftene må redegjøre for dette settes det krav til bedriften og gir oppmerksomhet omkring temaet. Dette gir offentligheten en mulighet til å reagere (...).»

En rekke instanser støttet forslaget men ønsket bestemmelsen inntatt i regnskapsloven. Blant disse er Høgskolen i Finnmark, Kvinnforsk og Nærings- og handelsdepartementet.

Nærings- og handelsdepartementet mente at bestemmelsen har sin naturlige plass i de lover som regulerer plikt til å utarbeide årsberetninger og årsbudsjett, og at en plassering i likestillingsloven vil føre til at regelverket blir unødvendig uoversiktlig og mindre brukervennlig.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Hedmark fylkeskommune og Den Norske Advokatforening gikk inn for en bestemmelse plassert i likestillingsloven, men med henvisning fra regnskapsloven. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ønsket også at bestemmelsen knyttes til kommuneloven. Dersom det vedtas en bestemmelse om redegjørelsesplikt ville også Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) og Norges Rederiforbund at en slik plikt plasseres i regnskapsloven.

De som var mot forslaget var Luftfartsverket, HSH, Finansnæringens Arbeidsgiverforening, Bærum Høyres Kvinnepolitiske utvalg, Kommunal- og regionaldepartementet, Norges Rederiforbund og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), mens andre stilte seg mer tvilende til effekten av forslaget.

Luftfartsverket mente det er kun hvor en bedrift iverksetter spesielle tiltak på likestillingsområdet, at den bør redegjøre for dette i årsberetningen.

NHO foreslo at man framfor å stille økte krav til innhold i dagens årsberetning, følger arbeidet som foregår internasjonalt når det gjelder utvikling av regnskap som viser humankapitalen, og at det i denne sammenheng vil være viktig å få fram kjønnsdimensjonen som målekriterium.

Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere uttalte at forslaget har preg av tvang, og at det derfor kan virke mot sin hensikt.

Norges Rederiforbund hevdet at en rapporteringsplikt vil bli relativt ressurskrevende, noe som ikke vil stå i forhold til det som er hensikten med å innføre en slik bestemmelse. De stilte også spørsmålstegn ved om årsberetningen er et hensiktsmessig medium å redegjøre for tiltak for likestilling.

Sparebankforeningen uttalte at de er tvilende til betydningen av et pålegg om å omtale likestilling i årsberetningen, og at det lett kan bli generelle uttalelser med lite mening og innhold. De var også skeptiske til at det skal inntas ytterligere krav til utformingen av årsberetningen. Også Samvirkeforetakenes forhandlingsorganisasjon stilte seg tvilende til om en omtale av arbeidet med likestilling vil ha noen betydning for bedriftenes fokusering på spørsmålet.

5.6 Departementets vurderinger og forslag

5.6.1 Innledning

Departementet ønsker å foreslå en bestemmelse om redegjørelsesplikt i tråd med forslaget i høringsnotatet. Departementet mener en bestemmelse om pliktige redegjørelser vil kunne skape økt og mer systematisk oppmerksomhet på likestilling og kjønnsperspektiv i virksomheten. Gjennom en redegjørelse for tilstanden når det gjelder likestilling må virksomheten vie oppmerksomhet og reflektere rundt disse forholdene. Departementet håper at redegjørelsesplikten vil bidra til at personalpolitiske spørsmål vurderes i et kjønnsperspektiv, samtidig som det iverksettes konkrete tiltak både for å hindre diskriminerende forhold og for å fremme likestilling. Når det gjelder sistnevnte forhold vil kartleggingen også kunne vise om virksomheten har oppfylt sin aktivitetsplikt, hvilket kan bidra til at denne plikten blir mer enn en papirbestemmelse.

En redegjørelse for likestilling kan videre få betydning for arbeidsgiverne når det gjelder arbeidet med å forhindre forskjellsbehandling. Arbeidsgivere som oppfyller redegjørelsesplikten vil bli mer bevisste på likestillingsrelevante forhold i virksomheten, og risikerer etter departementets vurdering i mindre utstrekning å forskjellsbehandle sine ansatte.

Årsberetningen er også en viktig kilde for den som søker informasjon om en virksomhet. Her kan utenforstående søke informasjon om forhold som ikke har umiddelbar tilknytning til virksomhetens økonomi, men som likevel kan gi viktig informasjon om virksomheten. I et moderne samfunn der fokus i langt større grad enn tidligere er rettet inn mot hvordan næringslivet drar nytte av menneskelige ressurser, vil virksomhetenes holdning til sosiale forhold, arbeidsmiljø og likestilling, være viktige indikatorer på dens tilpasningsevne i markedet, og kan også si noe om virksomheten som arbeidsplass. Slik informasjon kan være til nytte for blant annet offentlige myndigheter, aksjeeiere, ansatte, arbeidssøkende, samarbeidspartnere og allmennheten.

I forhold til det internasjonale arbeidet som foregår når det gjelder utvikling av regnskap som viser humankapitalen, kan en bestemmelse om redegjørelse for likestilling være en god begynnelse.

Forslaget innebærer ikke en plikt til å utvikle og sette i verk tiltak slik som for eksempel et krav om handlingsplaner ville gjøre. Det vil også være tilpasset eksisterende forpliktelser pålagt både private og offentlige virksomheter. Forslaget er etter departementets vurdering lite byråkratisk og krever ikke utarbeiding av ytterligere dokumenter og skjema eller nye rutiner, men forutsetter en relativt liten ekstra innsats ved utarbeiding av årsberetningene.

5.6.2 Hvem som omfattes av bestemmelsen

Departementet foreslår at bestemmelsen om redegjørelsesplikt for det første skal omfatte alle virksomheter som gjennom lov er pålagt å utarbeide årsberetning. Dette gjelder både offentlige og private virksomheter. Ved å henvise til eksisterende lovregler om årsberetninger får man en klar og praktisk avgrensning. For det andre skal bestemmelsen gjelde for offentlige myndigheter for øvrig, dvs. de som ikke faller inn under lovregler om årsberetninger.

Den sentrale lovbestemmelsen om plikt til å utarbeide årsberetning er regnskapsloven § 3-1. Denne bestemmelsen pålegger alle som er regnskapspliktige å utarbeide årsberetning. Hvem som er regnskapspliktige framgår først og fremst av regnskapsloven § 1-2. En del eksempler er aksjeselskap og allmennaksjeselskap, statsforetak, ansvarlige selskap, kommandittselskap, større organisasjoner, banker og forsikringsselskap.

I tillegg omfatter regnskapsplikten enkelte andre organisasjonsformer eller selskap som er regulert i særlige lover med henvisning til regnskapsloven. Dette gjelder for eksempel stiftelser, jf. stiftelsesloven § 10. Disse vil være underlagt plikten til å utarbeide årsberetning, og vil derfor være omfattet av redegjørelsesplikten etter likestillingsloven.

En del mindre virksomheter er uttrykkelig unntatt fra regnskapsloven, og er heller ikke pålagt å utarbeide årsberetning etter annet lovverk. Disse faller derfor utenfor forslaget som fremmes her.

Det er noen få selskaper som ikke faller inn under reglene om årsberetning i regnskapsloven, men som gjennom annet lovverk er pålagt å utarbeide årsberetning. Et eksempel er Norsk Tipping AS som er pliktig til å utarbeide årsmelding etter lov om pengespill § 7. Et annet eksempel er kommuneloven § 48 nr. 1 jf. nr. 5 som retter seg mot kommuner og fylkeskommuner. Slike virksomheter vil være omfattet av redegjørelsesplikten etter likestillingsloven.

Forslaget om plikt til å redegjøre for tilstanden når det gjelder likestilling skal som nevnt også omfatte offentlige myndigheter som ikke er lovpålagt å utarbeide årsberetning. Departementet foreslår at disse skal redegjøre for likestilling i årsbudsjettene. Når det gjelder departementene med underliggende etater mv. må en slik rapportering foretas i Stortingsproposisjon nr. 1. Når det gjelder andre offentlige myndigheter skal disse rapportere i sine respektive budsjett.

5.6.3 Innholdet i redegjørelsen

Redegjørelsen skal som omtalt i høringsnotatet være en beskrivelse av den faktiske tilstanden når det gjelder likestilling og eventuelle planlagte eller iverksatte tiltak i virksomheten. Forslaget har klare likhetstrekk med plikten til å redegjøre for arbeidsmiljøet og for forurensning av det ytre miljø, samt hvilke tiltak som er satt i verk eller planlegges, jf. regnskapsloven § 3-3 nr. 4 annet og tredje ledd. Hvor omfattende omtalen skal være må tilpasses virksomhetens størrelse, slik at jo større virksomhet det er tale om, dess mer kan en forvente av omtalen. Videre vil det kunne stilles større krav til offentlige virksomheters redegjørelse.

Plikten til redegjørelse forutsetter en systematisk beskrivelse av forhold som er relevante for å vurdere graden av likestilling mellom kvinner og menn i virksomheten. Det er særlig lønns- og andre personalpolitiske forhold som vil være mest aktuelle. Det kan være hensiktsmessig å benytte seg av statistikk, som bør være kjønnsoppdelt for å være egnet for formålet. Forhold som er relevante - og nødvendige - for å få et godt bilde, er for eksempel kjønnsoppdelt statistikk for lønn (inkludert naturalytelser, pensjon o.l.), oppdeling på stillingskategorier, arbeidstid, permisjonsuttak, videreutdanning, rekruttering, avansement, arbeidskraftbehov og sykefravær. Man bør beskrive fordelingen av kvinner og menn på ulike stillingskategorier og nivå. Arbeidstiden bør beskrives ved at det gis en kjønnsoppdelt oversikt over heltids- og deltidsansatte, forbruk av overtid, skift- og turnusarbeid osv. Permisjonsuttak bør beskrives slik at fordelingen av tid brukt på omsorgspermisjoner og andre permisjoner for henholdsvis kvinner og menn framgår. Bruken av videreutdanning bør beskrives både med tanke på tidsforbruk og kostnader, og hvordan denne ressursbruken fordeler seg på de ansatte. Dette er ikke en uttømmende liste over hvilke forhold som bør eller kan tas med i redegjørelsen for de faktiske forholdene i virksomheten.

Forslaget om redegjørelse innebærer ikke et krav om tiltak for å forbedre likestillingen i virksomheten. Departementet antar imidlertid at kartleggingen kan medføre at likestillingsfremmende tiltak iverksettes. Slike tiltak skal i så fall angis i redegjørelsen. I den grad kartleggingen avdekker at det er praksis i virksomheten som er i strid med likestillingsloven, følger det av lovens diskrimineringsforbud at det skal settes i verk tiltak for å hindre dette. Også slike tiltak, og angivelse av når de planlegges gjennomført, skal beskrives i redegjørelsen.

5.6.4 Håndheving

Departementet foreslår at bestemmelsen om plikt til å redegjøre for likestilling skal håndheves etter likestillingslovens vanlige system.

Likestillingsombudet kan etter klage eller på eget initiativ kontrollere at årsberetningene tilfredsstiller lovens krav. Dette innebærer at Ombudet både kan kontrollere at virksomheten faktisk har en redegjørelse om likestilling, og selve innholdet i den. Ombudet kan med andre ord foreta en kvalitetskontroll av redegjørelsen. Hvis årsberetningen har en mangelfull redegjørelse kan Ombudet med hjemmel i likestillingsloven § 11 ta kontakt med virksomheten for å påpeke dette og informere om lovens krav. Likestillingsombudets avgjørelse skal kunne påklages til Klagenemnda for likestilling som kan overprøve alle sider ved Ombudets behandling av saken. Departementet foreslår derfor at reglene i likestillingsloven §§ 12 og 13, samt straffebestemmelsen i § 18 skal gjelde tilsvarende. Departementet antar imidlertid at §§ 12 og 18 vil få liten praktisk betydning i denne type saker.

Bestemmelsen pålegger en plikt av offentligrettslig karakter, og gir ikke enkeltindivider rettigheter som kan gi grunnlag for noe krav. Erstatningsreglene i § 17 kommer derfor ikke til anvendelse.

Som det framgår av pkt. 5.5.5 nedenfor, foreslår departementet at plikten til å redegjøre for tilstanden når det gjelder likestilling blant annet inntas i regnskapslovens bestemmelse om årsberetningens innhold. Regnskapslovens bestemmelser om årsberetninger håndheves av Regnskapsregisteret. Departementet finner det imidlertid ikke betenkelig med et tosporet håndhevingssystem. Håndheving etter regnskapsloven innebærer en formalkontroll, dvs. at det kun kontrolleres at de relevante dokumenter faktisk er innsendt, mens Likestillingsombudet vil kunne foreta en innholdskontroll. Dette innebærer at en redegjørelse godt kan godkjennes etter regnskapslovens system, men samtidig være i strid med likestillingslovens redegjørelsesplikt.

5.6.5 Plassering

I høringsnotatet la man fram forskjellige muligheter for plassering av bestemmelsen om redegjørelsesplikt. Ett alternativ var plassering i likestillingsloven, mens et annet var en plassering i regnskapslovens bestemmelse om årsberetningens innhold jf. regnskapsloven § 3-3. I tillegg ble det anført at det kunne være aktuelt å innta bestemmelsen i særregler om årsberetninger og i kommuneloven.

En rekke sentrale høringsinstanser ønsket at bestemmelsen plasseres i regnskapsloven. Departementet er kommet til at det vil være hensiktsmessig å plassere bestemmelsen i likestillingsloven, og at likelydende bestemmelser inntas i regnskapsloven § 3-3 i et nytt fjerde ledd, og i kommuneloven § 48 nr. 5. Departementet anser det ikke for hensiktsmessig å innta bestemmelsen i andre særregler om årsberetning og årsbudsjett. Ved å plassere bestemmelsen i likestillingsloven oppnår man en størst mulig samlet oversikt over regler om likestilling i lovverket. Samtidig vil Likestillingsombudet og Nemnda kunne håndheve bestemmelsen ut over den kontroll som skjer etter regnskapsloven. Ved i tillegg å plassere likelydende bestemmelser i regnskapsloven og kommuneloven, ivaretar man hensynet til oversiktlighet og brukervennlighet for dem som skal utarbeide årsberetninger etter disse regelsettene. Departementet antar også at bestemmelsen på denne måten i større grad vil bli overholdt enn dersom den bare inntas i likestillingsloven.