15 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1 Lovens virkeområde m v

Første ledd angir lovens hovedvirkeområde. Bestemmelsen kan også sies å angi lovens formål, som er å oppfylle Den internasjonale straffedomstols vedtekter 17. juli 1998 (Roma-vedtektene).

Når loven bruker begrepet «Domstolen» omfatter det alle Domstolens organer, også hovedanklageren.

Annet ledd fastsetter at alle anmodninger fra Domstolen skal framsettes for departementet. Ved ratifikasjon av vedtektene avga Norge en erklæring om at slike anmodninger skulle settes fram for Justisdepartementet. Justisdepartementet vil samarbeide med Utenriksdepartementet og andre aktuelle instanser under behandlingen av anmodningen.

Det overordnede prinsipp, som alle paragrafene må tolkes i lys av, er at loven skal gjøre Norge i stand til å overholde de folkerettslige forpliktelser man påtok seg ved å ratifisere Roma-vedtektene. I lovens tredje ledder det derfor slått fast at anmodninger fra Domstolen skal etterkommes så langt dette følger av Roma-vedtektene.

I den utstrekning det skulle oppstå spørsmål om Domstolens jurisdiksjonsgrunnlag eller andre folkerettslige aspekter som kan påvirke Domstolens myndighet, skal norske myndigheter følge Roma-vedtektenes regler og prosedyrer om disse forhold, herunder blant annet artiklene 11-19 og relevante bestemmelser i del 9. Det vises til kapittel 6.1 for en nærmere gjennomgåelse av disse bestemmelsene.

Til § 2 Overlevering

Første ledd gir norske myndigheter hjemmel til å etterkomme en begjæring om overlevering eller pågripelse fra Domstolen etter vedtektene artikkel 89 nr.1 jf. artikkel 86.

Annet ledd slår fast at saksbehandlingsreglene i utleveringsloven skal gjelde så langt de passer. Dette innebærer at reglene om hvilke organer som skal behandle en overleverings- eller pågripelsesbegjæring fra Domstolen, skal legges til grunn. Det er likevel fastsatt at begjæringer skal settes frem overfor Justisdepartementet, jf. §1 annet ledd. Det vises for øvrig til kapittel 6.2.2 for en nærmere gjennomgåelse av hvordan disse saksbehandlingsreglene skal anvendes på anmodninger fra Domstolen.

Etter tredje ledd kan departementet gi samtykke til transitt av personer som utleveres fra en fremmed stat til Domstolen. Forsvarsdepartementet forutsettes orientert, slik at eventuelle sikkerhetstiltak kan iverksettes. En nærmere beskrivelse av denne bestemmelsen er gitt i kapittel 6.2.4.

Til § 3 Annen bistand

Første ledd slår fast norske myndigheters adgang til å bistå Domstolen i andre tilfeller enn der en person blir begjært pågrepet eller overlevert, jf. vedtektene artikkel 93.

Som ved overlevering har norske myndigheter begrenset adgang til å prøve grunnlaget for bistanden og stille materielle vilkår for bistanden.

Annet ledd er en gjennomføring av artikkel 99 i vedtektene. Henvisningen til norsk lov medfører at all relevant norsk lovgivning kommer til anvendelse så langt den passer, men vil antakelig ha størst betydning ved at straffeprosessloven kommer til anvendelse på alle anmodninger som krever straffeprosessuelle virkemidler. Henvisningen vil også føre til at saksbehandlingsreglene i domstolloven § 46 skal komme til anvendelse når Domstolen anmoder om bistand som krever rettens medvirkning. Videre vil domstollovens regler om forkynning komme til anvendelse på forkynning av dokumenter etter anmodning fra Domstolen.

Etter tredje ledd kan Domstolen gis samtykke til blant annet å avhøre i Norge mistenkte og vitner for handlinger som er omfattet av Domstolens myndighetsområde. Det åpnes også for at Domstolen kan foreta andre undersøkelser her i riket. Det er en forutsetning at et slikt samtykke gis fra sak til sak.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene i kapittel 6.3.

Til § 4 Bruk av tvangsmidler

Det følger for så vidt av § 3 første og annet ledd at utleveringslovens og straffeprosesslovens regler om bruk av tvangsmidler mot mistenkte kommer til anvendelse på anmodninger fra Domstolen om slik bistand. Departementet har likevel funnet det hensiktsmessig å skille ut bestemmelsen i en egen paragraf, bl. a. for å kunne presisere de unntak som vedtektene krever.

Første ledd gir reglene i utleveringsloven om bruk av tvangsmidler tilsvarende anvendelse.

Utleveringsloven § 24 nr. 3 om å nekte å etterkomme begjæring bl.a. fordi handlingen ikke er straffbar etter norsk lov, kan ikke gjelde overfor anmodninger fra Domstolen.

Utleveringsloven forutsetter at norske myndigheter kan foreta en prøving av tvangsgrunnlaget før det treffes beslutning om bruk av tvangsmidler. I en sak om overlevering til Domstolen vil vedtektene legge begrensninger på nasjonale domstolers kompetanse. I forbindelse med overlevering er det klart fastslått at nasjonale domstoler ikke kan prøve om det foreligger tilstrekkelig mistanke mot personen som anmodes overlevert eller om det er nødvendig å pågripe og fengsle personen, jf. artikkel 59 nr. 4. Denne bestemmelsen gjelder direkte bare for anmodninger om overlevering og anmodninger om pågripelse og fengsling i forbindelse med dette, men departementet antar at en tilsvarende begrensning vil følge av den alminnelige samarbeidsplikten etter artikkel 86. Det følger derfor av første ledd tredje punktum at norske myndigheter ikke kan prøve om det foreligger tilstrekkelig mistanke mot personen som det anvendes tvangsmidler mot.

På bakgrunn av bestemmelsen i vedtektene artikkel 59 nr. 4, jf. artikkel 58 nr. 1 bokstav b, er det fastsatt at norske myndigheter heller ikke kan prøve om vilkårene foreligger for pågripelse og fengsling etter straffeprosessloven §§ 170 a og 171.

Foreløpig løslatelse etter annet ledd kan besluttes i samsvar med vedtektene artikkel 92 nr. 3. Det antas at vilkårene etter denne bestemmelsen tilsvarer vurderingen av om det foreligger et uforholdsmessig inngrep etter straffeprosessloven § 170 a. Løslatelse kan også være aktuelt dersom fristen for framsettelse av den formelle anmodningen om overlevering og dokumentene som underbygger denne, ikke er overholdt. Før en person løslates etter denne bestemmelsen, må Domstolen konsulteres.

Det vises for øvrig til kapittel 6.2.3 og 6.3.3.4.

Til § 5 Mistenktes rett til forsvarer

Bestemmelsen er gitt for å oppfylle artiklene 55 nr. 2 bokstav c. Det følger av denne bestemmelsen at mistenkte skal ha rett til å la seg bistå av forsvarer etter eget valg, og til å få oppnevnt offentlig forsvarer når hensyn til en rettferdig rettergang krever det. Av innledningen i nr. 2 følger det at han skal gjøres kjent med disse rettighetene.

Første ledd slår fast prinsippet om at mistenkte har rett til å la seg bistå av forsvarer på ethvert trinn av saken, og at han skal gjøres kjent med dette. Bestemmelsen tilsvarer straffeprosessloven § 94 første ledd første og annet punktum.

Annet ledd fastslår når det skal oppnevnes offentlig forsvarer for mistenkte. Denne bestemmelsen gir de alminnelige regler for oppnevning av offentlig forsvarer i utleveringsloven og straffeprosessloven tilsvarende anvendelse.

Det følger for øvrig av henvisningen til norsk lov i § 3, at straffeprosesslovens saksbehandlingsregler skal følges ved oppnevningen.

Det vises for øvrig til kapittel 7.2.

Til § 6 Fornærmedes rett til advokat

Bestemmelsen gir adgang til å oppnevne bistandsadvokat for fornærmede i saker som er til behandling av Domstolen.

Bestemmelsen er i første rekke tenkt brukt når det på anmodning av Domstolen foretas etterforskningsskritt i Norge. Etter vedtektene artikkel 93 nr. 1 bokstav b om bevisopptak vil det bl.a. kunne bli aktuelt med avhør av fornærmede i Norge. Det antas at påkjenningen i forbindelse med vitneforklaringer fra ofre for så alvorlige forbrytelser som de Domstolen skal pådømme er særlig store, og at behovet for bistand derfor ofte vil melde seg.

Bestemmelsen åpner også for at det kan oppnevnes bistandsadvokat til å bistå fornærmede under forhandlingene i Domstolen. I disse tilfellene vil norske myndigheter samrå seg med Domstolen.

Det vises til kapittel 8.5 for en nærmere gjennomgang av bestemmelsen.

Til § 7 Fritak for taushetsplikt ved forklaring og framleggelse av andre bevis for Domstolen

Bestemmelsens første ledd fastslår at Kongen kan tillate at en person forklarer seg for Domstolen om forhold som er underlagt taushetsplikt av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmede makter. Bestemmelsen tilsvarer straffeprosessloven § 117, som gir Kongen adgang til å tillate slik vitneførsel for nasjonale domstoler.

Annet leddfastsetter at taushetsplikt etter annen lovgivning, eller etter instruks, ikke er til hinder for å forklare seg for Domstolen i den grad det foreligger forklaringsplikt for Domstolen. Prosessreglene fastslår at ethvert vitne som møter for Domstolen har forklaringsplikt i utgangspunktet. Prosessregel 73 gir imidlertid Domstolen plikt eller rett til å frita fra forklaringsplikt i en rekke tilfeller. Det må derfor antas at forklaringsplikten i praksis vil samsvare med forklaringsplikten for norske domstoler. Ved at norske taushetspliktsregler ikke gjelder når Domstolen pålegger forklaringsplikt, vil vitner som møter for Domstolen kunne forholde seg til Domstolens avgjørelse av dette uten å være redd for å bryte sin taushetsplikt.

Unntaket fra taushetsplikt vil gjelde både for forhold som man ikke har anledning til å forklare seg om for norske domstoler, jf. f.eks. straffeprosessloven § 119, og for andre forhold som er underlagt taushetsplikt i medhold av lov eller instruks.

Tredje ledd fastslår at unntaket for taushetsplikt også gjelder når Domstolen krever framlagt dokumentbevis eller andre bevis som inneholder denne type opplysninger. Det kreves mao. vedtak av Kongen i statsråd for å utlevere dokumenter som inneholder opplysninger som holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat, mens dokumenter som inneholder opplysninger som er underlagt taushetsplikt på annet grunnlag skal framlegges for Domstolen, dersom Domstolen krever at disse opplysningene skal framlegges.

Det vises for øvrig til kapittel 8.3.

Til § 8 Anonym vitneførsel

Det er ved lov 28. juli 2000 nr. 73 vedtatt bestemmelser i straffeprosessloven om anonym vitneførsel for retten og for politiet. Da forbrytelsene som faller inn under Domstolens anvendelsesområde ofte kan være svært grove, og det ofte vil være fare for represalier mot vitner, fastsetter § 7 at reglene om anonym vitneførsel får tilsvarende anvendelse ved rettslig avhør eller politiavhør som foretas i Norge. Betingelsen for å anvende anonym vitneførsel er at Domstolen har godtatt dette.

Det vises til kapittel 8.4 for en nærmere redegjørelse av dette spørsmålet.

Til § 9 Rettskraftsvirkninger

Bestemmelsen slår fast at en avgjørelse som er truffet av Domstolen, har negativ rettskraftvirkning i Norge, og tilsvarer artikkel 20 nr. 2 i vedtektene. Prinsippet gjelder både ved dømmende og frifinnende avgjørelser. Ved å knytte spørsmålet om rettskraft til «handlinger», vil det ikke være anledning til å reise straffesak i Norge for andre sider ved handlingen enn den personen er dømt eller frifunnet for av Domstolen. Det vises for øvrig til de generelle merknader i kapittel 5.4.

Til § 10 Fullbyrding av frihetsstraff i Norge

Bestemmelsen slår fast at norske myndigheter kan bistå Domstolen med fullbyrdelse av idømt fengsels- eller bøtestraff.

Bestemmelsen relaterer seg til vedtektene artikkel 103 nr. 1 som i bokstav a bestemmer at fullbyrding av idømt fengselsstraff skal skje i en stat utpekt av Domstolen fra en liste over stater som har sagt seg villig til å ta imot personer til soning. For nærmere redegjørelse for de utfyllende vedtektsbestemmelsene, se de generelle merknadene kapittel 12.1. Det er ikke tatt stilling til i hvilken utstrekning Norge bør si seg villig til å ta imot personer til soning, men bestemmelsen sikrer en åpning for slik overføring av domfelte. Bestemmelsen gir i seg selv den nødvendige hjemmel for fullbyrdelse av straffedommer her i riket, og det er derfor ikke tatt inn en henvisning til lov av 20. juni 1991 nr. 67 om overføring av tiltalte, slik 1994-loven § 6 har.

Til § 11 Fullbyrding av andre rettsfølger i Norge

Bestemmelsen fastslår at bøter, inndragning og erstatning til fornærmede skal kunne fullbyrdes i Norge. Bestemmelsen er en oppfølging av artikkel 109 og artikkel 75 nr. 5. Det foreslås at reglene om fullbyrding i straffeprosessloven §§ 456 og 457, jf. påtaleinstruksen kapittel 30, får tilsvarende anvendelse så langt de passer.

Bestemmelsene gjelder bare så langt de passer. Det vil for eksempel ikke være aktuelt å la bestemmelsen i § 456 fjerde ledd om soning av subsidiær fengselsstraff komme til anvendelse, da en slik forlengelse av fengselsstraffen skal fastsettes av Domstolen først når det er klart at den domfelte ikke har betalt boten pga. manglende betalingsvilje.

Fullbyrding av krav som ikke består av penger, f.eks. et krav på inndragning av en gjenstand som stammer fra den aktuelle forbrytelsen, vil skje etter de alminnelige reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

Det vises for øvrig til kapittel 12.3 til 12.6 for en nærmere redegjørelse for disse spørsmålene.

Til § 12 Straff for forbrytelser mot Domstolen m.v.

Bestemmelsen er gitt for å oppfylle Norges plikt etter vedtektene artikkel 70 nr. 4 til å sørge for nødvendige nasjonale regler som kriminaliserer handlinger som nevnt i artikkel 70 nr. 1. Disse handlingene omfatter bl. a. forsettlig å avgi falsk forklaring, å fremlegge falsk bevis, å forlede eller bestikke vitner eller forhindre at disse møter eller vitner, samt det å ødelegge eller forfalske bevis. Videre kan det idømmes straff for ulike former for utilbørlig opptreden overfor Domstolens tjenestemenn.

Under kapittel 10 i de alminnelige motivene er det gjort rede for bakgrunnen for disse henvisningsbestemmelsene.

Paragrafens første ledd omhandler straff for falsk forklaring. Lovteknisk bygger paragrafen på formuleringen i 1994-loven § 7. I bestemmelsen vises det til straffeloven §§ 163-167 om falsk forklaring. Disse bestemmelsene skal gjelde tilsvarende i forhold til forklaringer avgitt til Domstolen.

Annet ledd gir straffeloven §§ 127, 128, 132 og 132 a tilsvarende anvendelse når disse forbrytelsene begås mot Domstolen eller dens aktører.

Straffelovens bestemmelser om straff for den som mottar bestikkelser foreslås gitt tilsvarende anvendelse for Domstolens dommere og andre ansatte, jf tredje ledd. I denne sammenheng er det viktig å merke seg at Domstolens dommere og ansatte vil ha immunitet, jf. en nærmere beskrivelse av dette i kapittel 9. Strafforfølgning etter disse bestemmelsene i Norge vil dermed bare være aktuelt dersom Domstolen gir avkall på immuniteten.

Forbrytelsene som nevnt ovenfor vil ofte være begått i utlandet. I fjerde ledder det derfor presisert at handlingene kan straffes også når de er begått i utlandet av norsk statsborger.

Til § 13 Strafforfølgning her i riket

Straffeloven § 13 første ledd fastslår at Kongen må samtykke til at det reises tiltale mot utlendinger for forbrytelser begått i utlandet. § 13 gjør unntak fra dette, ved å bestemme at straffeloven § 13 første ledd ikke gjelder når strafforfølgning av handlinger som er omfattet av Domstolens myndighetsområde, igangsettes av norske myndigheter. Bestemmelsen er gitt for å gjøre det lettere å reise tiltale mot utlendinger som er mistenkt for denne type alvorlige forbrytelser, og er godt i samsvar med vedtektenes system, særlig komplementaritetsprinsippet. Konsekvensen av bestemmelsen er at norsk påtalemyndighet kan ta ut tiltale i disse sakene, uten at det er nødvendig at Kongen i statsråd fatter vedtak om dette.

Til § 14 Forskrifter

Departementet foreslår en forskriftshjemmel. Vedtektene er ikke uttømmende når det gjelder hvilke former for rettshjelp det kan bli aktuelt å gi. Det kan vise seg hensiktsmessig å utarbeide nærmere forskrifter for å etterkomme Domstolens anmodninger. Videre vil det kunne bli nødvendig å fastsette enkelte utfyllende regler etter vedtakelsen av Domstolens prosessregler. Det kan derfor ikke utelukkes at det på et senere tidspunkt blir nødvendig å gi utfyllende bestemmelser ved forskrifter.

Til § 15 Ikrafttredelse

Da det på det nåværende tidspunktet er usikkert når vedtektene vil tre i kraft, foreslår departementet at loven trer i kraft fra den tid Roma-vedtektene trer i kraft for Norge.

Til § 16 Endringer i andre lover

Endringene i utleveringsloven medfører at det blir anledning til å benytte de samme tvangsmidler når norske myndigheter bistår fremmede myndigheter, som når saken bare har tilknytning til Norge. Denne endringen vil føre til at disse tvangsmidlene også vil kunne benyttes når norske myndigheter bistår Domstolen.