4 Nærmere om innholdet i proposisjonen

4.1 Om den enkelte kommunes adgang til selv å vurdere om styrerne ved serveringsstedene i kommunen skal avlegge etablererprøven.

I serveringsloven § 5 første ledd, jf. § 29 andre ledd, er etablererprøven gjort obligatorisk for alle som søker om serveringsbevilling etter 1. januar 1998.

Mange høringsinstanser finner opplegget med en obligatorisk etablererprøve lagt til kommunene fornuftig, men det er kommet en del innsigelser.

Kommunenes Sentralforbunduttaler at de prinsipalt vil motsette seg at:

«kommunene blir pålagt å stå for gjennomføringen av etablererprøven, og subsidiært at de i tilfelle ikke skal få økonomisk kompensasjon for dette».

Videre uttaler Kommunal- og regionaldepartementet at de mener at dette ikke er en oppgave som egner seg for kommunene.

Nærings- og handelsdepartementet har foretatt en grundig vurdering av de ulike alternative plasseringer av prøven, både på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå, samt på privat hold. Departementet har kommet til at det vil være mest hensiktsmessig å legge ansvaret for gjennomføring av ordningen til kommunene som er bevillingsmyndighet etter serveringsloven. Et av hovedhensynene bak dette er at etablererprøven må gjøres så tilgjengelig som mulig. Det er viktig å unngå at ordningen med etablererprøve blir et unødvendig etableringshinder for den som skal drive et serveringssted. Små og mellomstore bedrifter er et satsningsområde for regjeringen, og bransjen består i hovedsak av slike bedrifter.

Etablererprøven vil gjerne være første trinn i prosessen med å få serveringsbevilling. Det er til kommunene de næringsdrivende vil henvende seg i bevillingssaker, trolig også vedrørende spørsmål om etablererprøven. Kommunene er som bevillingsmyndighet ellers tillagt de fleste oppgaver knyttet til serveringsloven. Med den nye serveringsloven har kommunene fått en meget sentral rolle som «knutepunkt» for andre offentlige etater som er pålagt en opplysnings- og meldeplikt, jf. serveringsloven § 11. Politiet, skatte- og avgiftsmyndighetene, tollmyndighetene, næringsmiddeltilsynet og Arbeidstilsynet plikter uten hinder av taushetsplikt å gi de opplysninger som kommunene anser nødvendige for behandlingen av saker etter serveringsloven. Videre plikter de samme etater når de avdekker forhold som de har grunn til å anta har vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet, av eget tiltak og uten hinder av taushetsplikt, å informere kommunen om dette. Hensikten er å gjøre det enklere for kommunene til enhver tid å ha oversikt over og kontroll med det enkelte serveringssted. Videre er det av sentral betydning at den som driver serveringssted kan forholde seg til én etat. På denne bakgrunn er det naturlig å gi kommunene kontroll også med etablererprøven.

Parallelt med innføringen av etablererprøven er det innført krav om at styrer og stedfortreder på sted som søker om/har skjenkebevilling må avlegge kunnskapsprøve etter alkoholloven. Kunnskapsprøven skal avlegges i kommunene. Det er lagt opp til at de to prøvene skal kunne avholdes samtidig, med samme type prøve og etter parallelle regler. Det er derfor viktig at de to prøvene avholdes hos samme prøvearrangør.

Under høringen av proposisjonsutkastet uttaler Barne- og familiedepartementet at de er av den oppfatning at etablererprøven bør være obligatorisk, og begrunner dette med at en slik etablererprøve vil være en kvalitetssikring i forbindelse med innvilgelse av serveringsbevilling. Videre har Reiselivsbedriftenes Landsforening(RBL) i en egen henvendelse til departementet reagert svært negativt på at det skal være valgfritt for kommunene hvorvidt de vil kreve avlagt slik prøve eller ikke. En slik valgfrihet vil etter RBLs mening åpne for ulik praktisering, noe de finner helt uakseptabelt.

Etablererprøven er svært viktig i kampen mot kriminalitet i serveringsnæringen. De forskjellige kommuner vil imidlertid ha ulike behov når det gjelder en etablererprøveordning. I små kommuner vil det være få serveringssteder, få som søker om bevilling, og derfor kun sporadisk at det vil være noen som trenger å avlegge prøven. De små kommunene vil også ha god oversikt over serveringsstedene i kommunen, bedre kjennskap til de personer som driver stedet og derved lettere kunne informere om hvilke plikter som påligger et serveringssted. Dette vil gjøre behovet for en etablererprøve mindre i disse kommunene.

I de store kommunene vil det være et stort antall serveringssteder. Det vil være vanskeligere for den enkelte kommune å få oversikt over serveringsstedene og å nå frem med informasjon om pliktene som påligger driverne av stedet. For disse kommunene vil derfor et krav om at serveringsstedets styrer skal ha dokumenterte kunnskaper gjennom bestått etablererprøve være særlig velegnet.

Konklusjonen er at det må være kommunene selv som er nærmest til å vurdere om det er behov for å kreve at serveringsstedene i kommunen skal ha styrer som kan dokumentere kunnskaper om næringen gjennom bestått etablererprøve.

Etter en nærmere vurdering finner departementet det ønskelig å foreslå en endring i loven, slik at kommunen selv kan velge om det skal kreves at styrene ved serveringsstedene i kommunen skal ha avlagt og bestått etablererprøven før det kan utstedes serveringsbevilling. Det legges opp til at den enkelte kommune enten må velge å innføre etablererprøven for alle serveringsstedene i kommunen eller ingen, jf. likevel kap. 5.2 om ikrafttredelse og overgangsordninger.

4.2 Om kommunenenes adgang til å kreve gebyr

Serveringsloven inneholder i dag ikke noen klar hjemmel for kommunene til å kreve gebyr i forbindelse med avholdelse av etablererprøven.

Høringsutalelsene har vist at det er til dels stor motstand fra kommunene mot å avholde prøven uten å kunne ta betalt for arbeidet. Kunnskapsprøven som skal avlegges etter alkoholloven, som har et tilsvarende opplegg, har hjemmel til å kreve et prøvegebyr. I forskrift er dette gebyret fastsatt til kr 300,-.

Fra høringsuttalelsene kan nevnes at Oslo kommune uttaler:

«Administrasjonen av etablererprøvene er et eksempel på en bestemmelse som medfører ekstraarbeid for kommunene uten at det er godtgjort at det dekkes innenfor eksisterende inntekter. Oslo kommune mener derfor at gjennomføring av etablererprøver bør være selvfinansierende gjennom et gebyr for dem som avlegger prøven».

Trondheim kommuneuttaler at det praktiske arbeidet med etablererprøven pålegger kommunen nye arbeidsoppgaver og plikter og videre at:

«Under disse omstendigheter er det kommunens klare oppfatning at kandidatene til etablererprøven må pålegges å betale et gebyr som i alle fall dekker kommunens utgifter ved prøven».

Kommunenes Sentralforbund motsetter seg prinsipalt at kommunene blir pålagt å stå for gjennomføringen, og subsidiært at de i tilfelle ikke skal få økonomisk kompensasjon for dette.

Departementet innser at spesielt de store kommunene kan bli påført en del kostnader i forbindelse med avholdelse av prøven, og har derfor kommet til at det bør innføres en gebyrhjemmel i loven, slik at kommunene kan få en mulighet til å få dekket disse kostnadene. Dette sett i sammenheng med foregående punkt bør kunne føre til et motiverende opplegg for de forskjellige kommuner.

Gebyrets størrelse vil bli fastsatt i forskriften til etablererprøven.