Ot.prp. nr. 99 (2004-2005)

Om lov om endringer i lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift

Til innholdsfortegnelse

6 Departementets vurderinger

Departementet vil understreke at den ressursmessige situasjonen for reindriften i deler av Finnmark er vanskelig. Det er særlig Vest-Finnmark reinbeiteområde som i den senere tid har fått mye oppmerksomhet.

Det har gjennom en årrekke vært iverksatt ulike økonomiske stimuleringstiltak som har vist seg ikke å ha hatt tilstrekkelig effekt. Etter departementets vurdering må mulighetene for reintallstilpasning gjennom økonomiske stimuleringstiltak nå i all hovedsak anses uttømt.

Dette krever etter departementets syn en rask oppfølging med utgangspunkt i reindriftslovens bestemmelser.

Bestemmelsene i dagens lov er imidlertid ikke i tilstrekkelig grad hensiktsmessige med tanke på å oppnå effekt på kort sikt. Det er under punkt 3 gitt en beskrivelse av gjeldende rett. Dagens bestemmelser innebærer en lang vei fram til faktisk reintallsreduksjon dersom reindriftsnæringen ikke frivillig reduserer reintallet. Det må treffes reintallsvedtak på driftsenhetsnivå. Dette kan påklages og eventuelt bringes inn for rettsapparatet. Deretter må det treffes eventuelt vedtak om tvangstiltak. Dette kan påklages og eventuelt også bringes inn for rettsapparatet. Dernest kommer selve tvangsfullbyrdelsen hvor namsmyndighetenes medvirkning er nødvendig, og hvor gjennomføringen skjer i henhold til tvangsfullbyrdelseslovens bestemmelser. En slik tvangsreduksjon må også regelmessig forventes å by på store praktiske utfordringer, hvor rein i felt skal samles, skilles på grunnlag av øremerker, for deretter å bli slaktet. Dette vil kreve merkekyndighet, betydelige mannskapsstyrker og sannsynligvis politimessig bistand.

Det hører med i dette bildet at en eventuell fastsettelse av høyeste reintall per driftsenhet er temmelig kontroversielt i betydelige deler av reinbeiteområdene. Det framheves at dette, i hvert fall dersom tallet settes likt for alle driftsenheter, kan gi tilfeldige og uheldige konsekvenser fordelingsmessig sett, og at det ikke er i samsvar med samisk tradisjon og sedvane.

Det er derfor behov for endringer i loven som i større grad kan ivareta de ulike hensyn som her gjør seg gjeldende, og da særlig med tanke på tidsperspektivet.

Som det framgår av punkt 4, har Reindriftslovutvalget foreslått at reintallet fastsettes med utgangspunkt i det areal den enkelte siida disponerer. Dersom reintallet i siidaen overstiger dette, skal det skje en reduksjon av reintallet ved at de enheter som har mer enn 200 rein reduserer det overskytende antall forholdsmessig. Grensen på 200 rein er satt for at mindre driftsenheter i første omgang ikke skal behøve å redusere. Har ingen enheter mer enn 200 rein, skal det skje en forholdsmessig reduksjon i alle.

Dersom nødvendig reintallsreduksjon ikke finner sted, foreslår utvalget at ulike virkemidler skal stå til disposisjon for myndighetene i form av tvangsmulkt, beiteavgift, forelegg og som siste utvei tvangsmessig reduksjon av reinflokken.

Departementet ser klare fordeler med utvalgets forslag, og har på den bakgrunn kommet til at slike bestemmelser bør nedfelles i loven allerede nå, og som første ledd i den mer omfattende revisjonen av loven som er under arbeid.

Prinsippet om forholdsmessig reintallsreduksjon forutsettes i første omgang å få anvendelse på distriktsnivå. Det er for distriktene det i dag er fastsatt høyeste reintall. Dette innebærer at alle driftsenheter med mer enn 200 rein i distriktet må gjennomføre en slik reduksjon dersom reintallet i distriktet er høyere enn det fastsatte. Har ingen enheter mer enn 200 rein, må alle enheter foreta reduksjon. Departementet har vurdert behovet for en slik grense, og ser det som hensiktsmessig at mindre enheter i første omgang skjermes.

Som nevnt mangler dagens lov mellomløsninger med hensyn til sanksjoner og annen oppfølging. Departementet ser fordelene ved å ha flere virkemidler å spille på. Mye taler derfor for at utvalgets forslag til sanksjoner i kapittel 13 tas inn i loven. Særlig vil bestemmelsen om tvangsmulkt etter departementets syn kunne være egnet i tilknytning til et pålegg om reintallsreduksjon.

Den tidsmessige gevinsten ved det foreliggende forslaget ligger i første rekke i at kravet om reintallsreduksjon ved for høyt reintall følger uttrykkelig av loven, og som en konsekvens av at reintallet i distriktet er for høyt. Det er ikke nødvendig med eget reintallsvedtak på driftsenhetsnivå som i seg selv kan påklages og bringes inn i rettsapparatet. Videre kan det ved utferdigelse av pålegg om reintallsreduksjon samtidig bestemmes at tvangsmulkt eventuelt skal løpe dersom ikke pålegget følges opp.

For øvrig vil de forvaltningsmessige vedtak som fattes, på vanlig måte og som etter dagens lov, kunne påklages og eventuelt forfølges i rettsapparatet og slik forsinke prosessene. Bruk av sanksjoner forutsetter at det er utferdiget pålegg om opphør av ulovlig forhold. Slike pålegg kan være gjenstand for klage, og eventuell behandling i rettsapparatet. Dersom tvangsslakting skulle bli aktuelt, vil de praktiske utfordringer være de samme. Et viktig poeng er imidlertid at loven gir hjemmel for mellomløsninger, for eksempel i form av tvangsmulkt, som kan framtvinge reintallsreduksjon, uten å gå veien om tvangsslakting.

Noen distrikter består av flere siidaer (driftsgrupper). Situasjonen kan være at en eventuell overbeiteproblematikk ikke gjør seg gjeldende på samme måte i alle driftsgruppene. En forholdsmessig reduksjon kan dermed slå uheldig ut ved at man får en reduksjon der hvor dette egentlig ikke framstår som nødvendig. På den bakgrunn bør det åpnes adgang til fastsettelse av høyeste reintall for den enkelte driftsgruppe der hvor dette er påkrevet for å få en reintallstilpasning som avspeiler den ressursmessige situasjonen. En forholdsmessig reduksjon må da i nødvendig utstrekning finne sted innenfor den enkelte driftsgruppe. Ulik situasjon driftsgruppene imellom var nettopp bakgrunnen for at utvalget foreslo at fastsettelsen av reintallet skulle ta utgangspunkt i siidaens areal.

Det vil imidlertid fortsatt være adgang til å fastsette høyeste reintall per driftsenhet, og der hvor slikt vedtak foreligger, skal driftsenheter som har reintall over det fastsatte redusere til fastsatt nivå. Det kan være aktuelt å fastsette høyeste reintall på enhetsnivå dersom det viser seg at reintallet, etter en forholdsmessig reduksjon i distriktet, eventuelt driftsgruppe, igjen øker utover det som er bestemt.

De vises for øvrig til kommentarene til de enkelte bestemmelser. Enkelte endringer er foretatt i forhold til utvalgets forslag, blant annet på bakgrunn av uttalelser i høringen.

Når det gjelder det som har framkommet fra Sametingets og NRLs side på konsultasjonsmøtet 25. mai 2005, er departementet av den oppfatning at det ideelt sett burde foreligget et helhetlig forslag til endringer i reindriftsloven. Så langt har man imidlertid ikke kommet. Samtidig tilsier reintallssituasjonen at det må etableres et grunnlag for en hensiktsmessig lovbasert oppfølging, og da med virkning allerede fra kommende slaktesesong. Endringsforslaget har sin bakgrunn i den vanskelige ressursmessige situasjonen i deler av reindriftsnæringen. Oppfølging i henhold til disse bestemmelsene tar nettopp sikte på å sikre naturverdier og biologisk mangfold, som er en forutsetning for en økologisk bærekraftig reindrift.