2 Bakgrunnen for forslaget

2.1 EUs forordning om frivillig miljømerking (EU Ecolabel)

EUs miljømerke (EU Ecolabel) ble i 1992 opprettet ved rådsforordning (EØF) nr. 880/92 om en fellesskapsordning for tildeling av miljømerke. Forordningen ble innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XX (Miljø). Formålet med forordningen var å etablere en frivillig fellesskapsordning for miljømerking med sikte på å fremme produkter som har redusert innvirkning på miljøet gjennom hele levetiden, og å gi forbrukerne nøyaktige, ikke-villedende og vitenskapelig underbygde opplysninger om de innvirkningene produkter har på miljøet.

Forordning (EØF) nr. 880/92 ble gjennomført i norsk rett ved at det i 1998 ble tilføyet en ny § 6a i lov om merking av forbruksvarer m.v. Forordning (EØF) nr. 880/92 ble erstattet av forordning (EF) nr. 1980/2000, som ble innlemmet i EØS-avtalen i 2001, og implementert i loven, se Ot.prp. nr. 88 (2001-2002) Om lov om endring av lov 18. desember 1981 nr. 90 om merking av forbruksvarer m.v. Ved lov 28. juni 2002 nr. 47 ble paragrafnummereringen i loven endret fra § 6a til § 6b. Ved lov 3. september 2010 nr. 53 ble paragrafnummereringen endret til § 9.

Erfaringene ved anvendelse av forordning (EF) nr. 1980/2000 viste at det var behov for å øke effektiviteten og strømlinjeforme driften av ordningen. En konsekvensanalyse viste at ordningen ikke oppfylte fastsatte mål. Merket var for lite kjent og hadde liten gjennomslagskraft i industrien. Forordning (EF) nr. 1980/2000 ble erstattet av forordning nr. 66/2010.

Ved behandling av Prop. 68 S (2012-2013) om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens avgjørelse nr. 200/2012 av 26. oktober 2012 om endring av vedlegg XX (Miljø) til EØS-avtalen ga Stortinget samtykke til å innlemme forordning nr. 66/2010 i EØS-avtalen. Stortingets samtykke innebærer en plikt til å gjennomføre forordningen i norsk rett. I henhold til EØS-avtalen artikkel 103 skal en beslutning i EØS-komiteen som hovedregel gjennomføres innen utløpet av seks måneder etter EØS-komiteens beslutning. Uoffisiell norsk oversettelse av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 66/2010 følger som trykt vedlegg til proposisjonen.

2.2 Hovedtrekkene i ordningen med «EU Ecolabel»

På samme måte som den nordiske «Svanen» er den europeiske miljømerkeordningen frivillig. Produkter, dvs. varer eller tjenester, kan få miljømerket når de tilfredsstiller visse minimumskrav som er fastsatt i såkalte kriteriedokumenter. Kriteriene skal utformes slik at det så langt det er mulig blir tatt helhetlig hensyn til miljøaspektene ved det enkelte produkt. Vurderingen bygger på «fra vugge til grav»-prinsippet, som innebærer at en må vurdere miljøvirkningene i alle fasene av et produkt.

Hvert land skal ha et ansvarlig organ for administrering av merkeordningen på nasjonalt plan. Næringsdrivende som produsent, fabrikant, importør, tjenesteyter etc. kan søke det ansvarlige organ i ett av landene om tildeling av miljømerket til et produkt. Når det ansvarlige organet finner at produktet oppfyller kriteriene for produktgruppen, og tildeler merket, kan dette anvendes på produktene i hele EØS-området.

Stiftelsen Miljømerking i Norge ble opprettet i 1989 for å ivareta funksjonen som nasjonalt organ for den nordiske miljømerkeordningen («Svanemerket»). Både private organisasjoner og offentlige myndigheter er representert i styret for stiftelsen. Et sekretariat står for den daglige driften og behandler søknader om lisens til bruk av miljømerket «Svanen». Stiftelsen har siden 1995 også vært ansvarlig for EUs miljømerkeordning.

Miljømerkeforordningen nr. 66/2010 er inndelt i 20 artikler. Artikkel l fastslår at forordningen gjelder regler om fastsettelse og anvendelse av den frivillige EU-miljømerkeordningen. Artiklene 2-3 inneholder bestemmelser om anvendelsesområde og definisjoner. Artikkel 4 gjelder medlemsstatenes plikt til å utpeke ansvarlige organer i medlemsstatene og blant annet sørge for at de er funksjonelle, uavhengige og nøytrale i utførelsen av sine oppgaver. Artikkel 5 omhandler sammensetningen i EUs miljømerkeutvalg, som oppnevnes av Kommisjonen, og utvalgets oppgaver.

Artikkel 6 inneholder generelle krav til EU-miljømerkekriteriene. Det fremgår at kriteriene baseres på produkters miljøprestasjoner, og at det stilles krav basert på Fellesskapets nyeste strategiske målsetninger på miljøområdet. Kriteriene fastsetter de miljøkrav som et produkt skal oppfylle for å kunne få EU-miljømerket. Det slås videre fast at kriteriene fastsettes på et vitenskapelig grunnlag og tar hensyn til produktenes samlede livssyklus. Artikkelen inneholder en rekke vurderingstema som skal tas hensyn til ved fastsettelse av kriteriene, derunder sosiale og etiske aspekter, dersom det er hensiktsmessig (nr. 3 bokstav e). I artikkel 6 nr. 6 bestemmes det at miljømerket som hovedregel ikke må tildeles varer som inneholder stoffer som kan klassifiseres som giftige, miljøfarlige, kreftfremkallende mv.

Artikkel 7 har bestemmelser om utarbeidelse og revisjon av kriteriene, derunder at både Kommisjonen, medlemsstatene, ansvarlige organer og andre interessenter kan ta initiativet til utarbeidelse eller revisjon.

Artikkel 8 har nærmere bestemmelser om fastsettelse av kriteriene. I artikkel 8 nr. 4 påbys det at det ikke skal innføres foranstaltninger som vil skape en uforholdsmessig stor administrativ og økonomisk byrde for små og mellomstore bedrifter.

Forordningens artikkel 9 gjelder tildeling av EU-miljømerket og vilkår og betingelser for anvendelse, derunder betaling av gebyr og dokumentasjonskrav for søkeren. Artikkelen pålegger også den næringsdrivende å dekke omkostningene ved testing og vurdering. Vilkårene for bruk av EU-miljømerket nedfelles i en standardkontrakt. Det fremgår at Kommisjonen skal holde et register over produkter som er tildelt EU-merket á jour og offentlig tilgjengelig på et nettsted.

Forordningens artikkel 10 har bestemmelser om markedsovervåking og tilsyn med bruken av miljømerket. Blant annet skal det jevnlig vurderes om produkter som er tildelt merket fortsatt oppfyller kriteriene. Miljømerkebrukeren skal gi organet som har tildelt merket mulighet til å foreta undersøkelser. Artikkelen inneholder også bestemmelser om taushetsplikt vedrørende opplysninger det ansvarlige organ har fått tilgang til i forbindelse med kontroll av om vilkårene overholdes.

Artikkel 11 regulerer forholdet til nasjonale og regionale merkeordninger. Artikkel 12 har blant annet bestemmelser om fremme av EU-miljømerket. I nr. 3 står det at medlemsstatene skal tilskynde anvendelse av en veiledning for offentlige myndigheter som inngår offentlige kontrakter, som omtales i vedlegg 1 del A punkt 5. Forordningens artikkel 13 og 14 gjelder utveksling av opplysninger og erfaringer med forordningen, og sier at Kommisjonen skal lage rapport om gjennomføring av merkeordningen for Europaparlamentet og Rådet.

Artikkel 15 gir Kommisjonen myndighet til å endre vedleggene til forordningen, herunder reglene for maksimumsgebyr. Artikkel 16 fastslår at Kommisjonen skal bistås av et utvalg.

I henhold til artikkel 17 er det medlemsstatene som fastsetter regler om sanksjoner som skal være effektive, stå i rimelig forhold til overtredelsen og ha en avskrekkende virkning.

Artiklene 18,19 og 20 har bestemmelser om henholdsvis opphevelse av forordning (EF) nr. 1980/2000, overgangsbestemmelser og ikrafttredelse.

Forordningen har fem vedlegg:

Vedlegg I gjelder prosedyrer ved utarbeidelse og revisjon av miljømerkekriteriene.

Vedlegg II angir visuell utforming av miljømerket Ecolabel, i Norge kalt «Blomsten».

Vedlegg III omhandler gebyrer som skal svare til de reelle administrasjonsomkostningene ved behandling av søknaden. Gebyret skal likevel ikke være lavere enn 200 euro og ikke høyere enn 1 200 euro. På visse vilkår settes behandlingsgebyret ned med 20 % for søkere som er registrert i fellesskapsordningen for miljøledelse og miljørevisjon og/eller sertifisert i henhold til ISO 14001. Årsgebyret for å benytte merket som kan innkreves, er på maksimum 1 500 euro. Det innføres en spesialbestemmelse når det gjelder gebyrer for små og mellomstore virksomheter og næringsdrivende fra utviklingsland. For mikrovirksomheter innføres det også spesialbestemmelser.

Vedlegg IV har bestemmelser om standardkontrakter om betingelsene for bruken av EU-miljømerket. Standardkontraktene sikrer bedre brukervennlighet.

Vedlegg V oppstiller krav vedrørende ansvarlige organer.

Kriterier for tildeling av miljømerket fastsettes av kommisjonen, etter innspill fra et utvalg for miljømerking (EUEB), hvor blant annet representanter fra alle de ansvarlige organene i landene er representert.

De viktigste endringene i forordningen nr. 66/2010 er:

• Muligheten for å anvende EU-miljømerket utvides med sikte på å begrense antallet miljømerkeordninger og for å fremme bedre miljøprestasjoner/kriterier i alle sektorer hvor miljøbelastningen spiller en rolle for forbrukernes valg.

• Forordningen åpner for miljømerking av mat.

• Gebyrene knyttet til søknad og bruk av EU-miljømerket reduseres vesentlig både for å øke anvendelsen av EU-miljømerket og for å gi et incitament til dem som har produkter som oppfyller EU-miljømerkekriteriene.

• Langt strengere vurdering av varers sammensetning. En vare som inneholder stoff eller preparat/blandinger som kan anses som giftig, miljøfarlig, kreftfremkallende mv., kan som hovedregel ikke miljømerkes, med mindre det aktuelle stoffet ikke kan erstattes med tryggere stoff.

• Det kreves at de ansvarlige organer foretar verifikasjoner og forbyr anvendelse av EU-miljømerket i de tilfeller betingelsene for bruk ikke er overholdt.

• Det innføres en mal for kriteriedokumentene for å sikre bedre brukervennlighet.

• Det kreves at medlemsstatene innfører bestemmelser om sanksjoner for overtredelse av forordningen.

Norge, ved Stiftelsen Miljømerking, deltok sammen med de øvrige landene i revisjonen av forordningen.

2.3 Høringer

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet sendte 8. juli 2010 på høring forslag til endring i lov 18.12.1981 nr. 90 om merking av forbruksvarer m.v. for å gjennomføre Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 66/2010 av 25.11 2009 om EUs miljømerke «EU Ecolabel». Det ble kun foreslått endringer i lovens § 6b, som gjelder implementering av forordning 1980/2000. I ettertid er bestemmelsen om EØS-forordningen blitt omnummerert fra lovens § 6b til § 9. Høringsfristen var 1.10.2010. Følgende fikk høringsnotatet til uttalelse:

• Finansdepartementet

• Justisdepartementet

• Miljøverndepartementet

• Nærings- og handelsdepartementet

• Forbrukerombudet

• Forbrukerrådet

• Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon

• Landsorganisasjonen i Norge

• Norsk Industri

• Statens institutt for forbruksforskning (SIFO)

• Stiftelsen Miljømerking i Norge

Norsk Industri og Næringslivets stiftelse for miljødeklarasjoner har påpekt viktigheten av å se merkeordingene og miljødeklarasjoner i sammenheng, og harmonisere kriterier mellom «EU Ecolabel» og svanemerking der dette er mulig. For øvrig kom det ingen merknader til høringsnotatet.

Etter nærmere overveielse mente departementet at det var grunn til å gjøre ytterligere endringer i lov om merking av forbruksvarer m.v., for å tydeliggjøre at loven gjelder frivillig miljømerking av varer og tjenester, i tillegg til pliktig merking av varer. Disse endringene er av redaksjonell karakter. For øvrig ønsket departementet å knytte noen merknader til sanksjoner ved overtredelse av miljømerkeforordningen. Høringsnotat datert 21.11.2012 ble sent til de samme høringsinstansene som høringsnotatet av 8. juli 2010, samt til Fiskeri- og kystdepartementet. Høringsfristen var 7. januar 2013. Kun Fiskeri- og kystdepartementet hadde merknad til forslagene i dette høringsnotatet.