10 Privates rolle innenfor helseforetaksmodellen

10.1 Gjeldende rett

De regionale helseforetakene sørger i hovedsak for spesialisthelsetjenester til befolkningen i helseregionen ved at ett av helseforetakene som det regionale helseforetaket eier, yter tjenesten. Anskaffelse av private spesialisthelsetjenester er ikke regulert i helseforetaksloven, men det fremgår av spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a sjette ledd at det er adgang til å oppfylle det offentlige ansvaret ved kjøp av private tjenester. Det er også en lang tradisjon for at private virksomheter, især virksomheter som er eid av ideelle organisasjoner, yter helsetjenester som et supplement eller korrektiv til de offentlige eide virksomhetene. Private sykehus og private rusinstitusjoner er eksempler på dette. Helsetjenester fra private anskaffes i hovedsak etter inngåelse av drift- og rammeavtaler.

10.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått en bestemmelse om at de regionale helseforetakene, i forbindelse med langsiktig, strategisk planlegging, skal synliggjøre foretakenes ansvar for å vurdere om det kan bli aktuelt å bruke private tjenesteytere til å oppfylle sektoransvaret.

10.3 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som uttaler seg om dette forslaget. Alle som uttaler seg støtter forslaget med unntak av en høringsinstans.

Helsedirektoratet uttaler:

”Direktoratet er enig i at de private virksomhetenes behov for langsiktige og forutsigbare rammebetingelser bør ivaretas. Presiseringen i forslaget av at det er i sin langsiktige planlegging at de regionale helseforetakene skal vurdere private virksomheters rolle, ivaretar etter vår mening dette behovet.”

Landsorganisasjonen i Norge uttaler:

”LO viser til de innledende merknadene om overordnede føringer for sykehuspolitikken. Den foreslåtte § 2 a legger beslutningsmyndighet om bruk av private helsetjenester til de regionale helseforetakene. LO støtter ikke forslaget.”

10.4 Departementets vurdering

Hvilke helsetjenester som skal leveres av det offentlige og hvilke og hvor omfattende tjenester som til enhver tid skal leveres av private tjenesteytere, er et ideologisk og politisk spørsmål som staten kan styre ved de vilkårene som stilles for tildeling av midler over statsbudsjettet eller som til enhver tid kan bestemmes gjennom eierstyring. Noe av kritikken mot helseforetaksmodellen har dreid seg om bruken av privat virksomhet i realiseringen av helsepolitikken. Kritikken har både dreid seg om at helseforetaksmodellen i for stor grad åpner for private løsninger og at den ikke i tilstrekkelig grad åpner for og tar hensyn til private tilbud. Det at private tjenester ikke omtales i helseforetaksloven, kan ha vært med på å skape usikkerhet om de private tjenestenes rolle i modellen. Innenfor rammen av det som staten har bestemt som eier, vil det være opp til regionalt helseforetak å vurdere hvorledes det skal sørge for innbyggernes behov for helsetjenester. Det vil si at regionalt helseforetak må vurdere hvilke helsetjenester som skal leveres av det offentlige og om tjenester skal leveres av private og hvor omfattende disse tjenester i så fall skal være. De private virksomhetenes behov for langsiktige og forutsigbare rammebetingelser bør også ivaretas av hensyn til og respekt for organisasjonene og deres arbeidstakere. En bestemmelse som, i forbindelse med langsiktig planlegging, synliggjør foretakenes ansvar for å vurdere bruken av private tjenesteytere til å oppfylle sektoransvaret, vil kunne virke avklarende. Etter høringen har departementet blitt stående ved forslaget om å ta en slik bestemmelse inn i helseforetaksloven § 2 a. Forslaget medfører ingen plikt for de regionale helseforetakene til å anskaffe private spesialisthelsetjenester.