6 Tannpleierens yrkessituasjon
6.1 Generelt om tannpleierens kvalifikasjoner
De første norskutdannede tannpleiere ble uteksaminert i Oslo i 1925. Utdanningen var først ettårig, men ble fra 1971 utvidet til en toårig utdanning. Tannpleierutdanningen ble en treårig bachelorutdanning fra 2003 ved Universitetet i Oslo, fra 2004 ved Universitetet i Bergen og fra 2007 ved Høgskolen i Tromsø. Høsten 2009 startet tannpleierutdanning ved Høgskolen i Hedmark. Fra 2012 er opptakskapasiteten 88 studieplasser per år. Studiekapasiteten ved tannpleierutdanningene fastsettes av Kunnskapsdepartementet i forbindelse med de årlige budsjetter til høyskoler og universiteter. Som følge av økning i opptakskapasitet i årene 2009 til 2011, vil det årlige tilbudet av tannpleiere i markedet øke fra og med 2012. Det er ikke utarbeidet rammeplan for tannpleierutdanningene i Norge. Innholdet i de 4 utdanningene kan derfor variere noe. Tannpleiere omfattes av autorisasjonsordningen etter helsepersonelloven § 48.
Dagens grunnutdanning gir kvalifikasjoner i generelt folkehelsearbeid for samarbeid med andre tjenesteområder og sektorer, og i individ- og gruppebasert helsefremmende og forebyggende arbeid i og utenfor tannklinikk. Individuelt forebyggende arbeid med veiledning av pasienter slik at disse selv kan ivareta egen tannhelse ved å forebygge utvikling av sykdom (spesielt karies og periodontitt) vektlegges i studiet. Videre gir utdanningen kvalifikasjoner til å ivareta regelmessig tannhelsekontroll/klinisk undersøkelse av pasienter, inkludert blant annet taking av røntgenbilder og tolkning av disse. I undersøkelsen inngår vurdering av bittfunksjonelle forhold, diagnostisering av karies og periodontitt, og eventuell planlegging og gjennomføring av enklere behandling av disse sykdommer med nødvendig oppfølging. Med enklere behandling menes blant annet behandling som ikke innebærer såkalte irreversible inngrep. Eksempler på irreversible inngrep er fjerning av tannvev ved hjelp av borrmaskin, rotfyllinger og operasjoner i tannkjøtt og kjever. Utdanningen gir også kvalifikasjoner til å sette infiltrasjonsanestesi (lokalbedøvelse) i forbindelse med for eksempel behandling av periodontitt. En viktig del av utdanningen i de kliniske fag er å observere og registrere unormale eller patologiske tilstander som må henvises til tannlege, eventuelt tannlegespesialist, for nærmere undersøkelse, diagnostisering og eventuell behandling.
Tannpleiere må som annet helsepersonell innrette sin tjenesteyting etter regler fastsatt i lov om helsepersonell. De skal blant annet utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra sine kvalifikasjoner, arbeidets karakter og sitasjonen for øvrig.
De tjenester tannpleier er kvalifisert til å utføre i sin kliniske virksomhet, er også tannleger kvalifisert til å utføre. Tannpleiernes kvalifikasjoner innenfor folkehelsearbeid og helsefremmende og forebyggende arbeid er mer omfattende enn tannlegenes. Tannpleierens kliniske kvalifikasjoner omfatter bare deler av tannlegenes, som omfatter hele bredden av diagnostikk og behandling av alle tilstander og sykdomsforhold i tenner, tennenes støttevev, kjever og munnslimhinner.
Strålevernforskriften, forskrift 29. oktober 2010 nr. 1380 om strålevern og bruk av stråling, regulerer tannpleiers bruk av røntgen. Av forskriften fremgår det at tannpleier innehar den kompetansen som kreves for å foreta ordinær røntgendiagnostikk (intraoral dentalradiografi). Rekvireringsforskriften, forskrift 27. april 1998 nr. 455 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek, angir hvilke legemidler tannpleier kan rekvirere for bruk i klinisk virksomhet (fluorpreparater, antiseptika og lokalanestetika).
6.2 Tannpleierens arbeidsmarked og oppgaver - privat og offentlig tannhelsetjeneste
Ifølge helsepersonellregisteret var det 1377 tannpleiere i Norge i 2010. Ifølge sysselsettingsstatistikken var 1203 av dem sysselsatte, 10 var registrert arbeidsledige, og 171 var utenfor arbeidsstyrken. Det tilsvarer en sysselsettingsprosent på 87,4. 130 tannpleiere er registrert som selvstendig næringsdrivende, og 15 pst av alle tannpleiere har mer enn ett arbeidsforhold. Gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid var 32,8 timer. 938 (68 prosent) tannpleiere var per 2010 sysselsatt i helse- og omsorgstjenester, og av dem var 927 sysselsatt i tannhelsetjenesten. Av disse var 486 ansatt i den fylkeskommunale tannhelsetjenesten, og 441 arbeidet i den private tannhelsetjenesten. Av KOSTRA-statistikken til SSB fremgår det at i 2010 ble det til sammen utført 774 tannpleierårsverk i tannhelsetjenesten i Norge. Dette tilsvarer en økning på 96 årsverk (14 prosent) siden 2006. I den fylkeskommunale tannhelsetjenesten ble det i 2010 utført 431 tannpleierårsverk, i den private sektor 343 årsverk. Den største økningen i utførte tannpleierårsverk i perioden fra 2006 til 2010 har skjedd i privat sektor der økningen tilsvarte 16 pst (47 årsverk). I offentlig sektor var økningen på 13 pst (49 årsverk). Per 31.12.2010 var det 28 ledige tannpleierårsverk i den fylkeskommunale tannhelsetjenesten.
Omfanget av tannpleierårsverk sammenholdt med innbyggertall er høyest i Finnmark, Troms og Nordland, og lavest i Østfold og Oppland.
KOSTRA-statistikken til SSB viser at i Finnmark og Troms utføres den største andelen tannpleierårsverk i den offentlige tannhelsetjenesten. Dette er omvendt i Østfold, dvs at i det fylket er den største andelen yrkesaktive tannpleiere sysselsatt i privat sektor.
I fylkeskommunal sektor var det i 2006 bortimot tre tannlegeårsverk per tannpleierårsverk (forholdstall på 2,89). Forholdstallene varierer mellom fylkene. I den nordligste delen av landet er forholdstallet lavest. I privat sektor var det samme år over ni tannlegeårsverk per tannpleierårsverk (forholdstall på 9,48). Forholdet mellom tannlegeårsverk og tannpleierårsverk har i perioden fra 2006 til 2010 gått ned. Den største nedgangen har vært i privat sektor.
Tannpleiernes arbeidsoppgaver vil som regel variere avhengig av om de er ansatt i den fylkeskommunale tannhelsetjenesten eller om de arbeider i privat sektor. Den helsefremmende og forebyggende innretningen vil uansett alltid gjenspeiles i yrkesutøvelsen, uavhengig av arbeidssted.
I den fylkeskommunale tannhelsetjenesten omfatter tannpleiernes arbeidsoppgaver folkehelsearbeid (i samarbeid med folkehelseenheten i fylkekommunen og i samarbeid med kommuner) og grupperettet og individrettet forebyggende arbeid. Videre omfatter oppgavene regelmessige tannhelsekontroller, kliniske undersøkelser og relevante behandlinger av personer med rettigheter etter tannhelsetjenesteloven, slik som barn og unge, psykisk utviklingshemmede, eldre og syke. De samme oppgaver har også tannpleiere overfor personer med rusmiddelavhengighet og eventuelt overfor voksne innbyggere uten rettigheter etter tannhelsetjenesteloven, som fylkeskommunene har et tilbud til.
Når det gjelder grupperettet forebyggende virksomhet foregår dette som oftest i nært samarbeid med den kommunale primærhelsetjenesten og er rettet mot målgrupper som barn og unge i barnehager, grunnskolen og til beboere på sykehjem og andre institusjoner. Tannpleierne har også undervisning av elever ved studieretninger for helse- og sosialfag på videregående skoler og studenter ved høgskoler for helse- og sosialfaglige utdanninger.
I privatpraksis består oppgavene for det meste av individuelt pasientrettet klinisk arbeid. Pasientene er i hovedsak personer over 20 år som ikke har rettigheter etter tannhelsetjenesteloven. Under ti prosent av pasientene er barn/unge eller tilhører grupper av befolkningen som oppgis å ha spesielle behov. Det er flere tannpleiere i privat sektor enn offentlig sektor som arbeider i samme praksis som tannlegespesialist.
6.3 Innhold i og omfang av oppgaver i den kliniske yrkesutøvelsen
Det er gjennomført enkelte undersøkelser for å belyse innholdet i og omfanget av oppgaver i den kliniske yrkesutøvelsen til tannpleiere, og som har relevans for vurderingene som ligger bak lovforslaget:
Norut Rapport nr. SF 12/2007 (Birgit Abelsen 2007)
En nasjonal undersøkelse om tannpleieres yrkesutøvelse i 2004. Rapport 2006 (Hilde V. Toven og Nina J. Wang).
Norsk tannpleierforenings undersøkelse 2011
Den første undersøkelsen viste at tannleger i både offentlig og privat sektor i 2005 brukte nær 40 prosent av sin arbeidstid på undersøkelse/screening og enklere behandlinger. Over halvparten av både tannlegene og tannpleierne mente at mer av de kliniske arbeidsoppgavene, kategorisert som undersøkelse/screening og enkel behandling, kan overføres til tannpleier. Den andre undersøkelsen viste tilsvarende resultater.
Av undersøkelsen til Tannpleierforeningen går det fram at for om lag 90 prosent av pasienter som behandles av tannpleiere for periodontitt, sendes det krav om trygderefusjon på slik behandling. For 80 prosent av pasientene som undersøkes og behandles, sendes det ikke krav om stønad fra trygden til dekning av utgifter etter takster til undersøkelse, røntgenbilder, laboratorieprøver og anestesi.
Undersøkelsene fra 2004 og 2005 viser at det er et potensial for endringer i fordeling av oppgaver. Det er ikke gjort tilsvarende undersøkelser de senere år. Undersøkelsen fra 2011 viser også at et betydelig antall voksne, som følge av regelverket, ikke får trygderefusjon ved periodontittsykdom når undersøkelser mv og behandling utføres av tannpleier.