2 Bakgrunnen for protokollen

Mennesket har til alle tider gjort seg nytte av den genetiske variasjonen i levende organismer, for eksempel ved krysning og seleksjon av planter og dyr med særlige egenskaper. Mulighetene for å utnytte det genetiske materialet i organismene har økt i takt med utviklingen innen bio- og genteknologi. Denne utviklingen har medført at genetisk materiale har fått en økt verdi som «råvare» innenfor en rekke sektorer. Utviklingen av et kommersielt produkt med utgangspunkt i genetisk materiale fra naturen krever i de fleste tilfeller spesialisert, langvarig og kostbar forskning, utvikling og utprøving.

I utviklingen av kommersielle produkter kan utnyttelse av genressurser være svært nyttig, både i forsknings- og næringsøyemed. Genressurser kan finnes på land, i hav, i havbunnen eller i oljereservoar under havbunnen. Det kan være alle typer organismer; mikroorganismer som bakterier, sopp og virus og større organismer som for eksempel planter, skalldyr og fisk. Det mest kjente eksemplet fra Norge på bruken av en genressurs i næringsøyemed er funnet av soppen Tolypocladium inflatum fra en jordprøve fra Hardangervidda. Fra denne soppen ble den aktive substansen cyclosporin A isolert, som hemmer menneskekroppens immunforsvar. Med basis i cyclosporin A ble det utviklet et legemiddel som skal hindre frastøting av transplanterte organer.

Det er tradisjonelt utviklingslandene som har vært leverandører av genetisk materiale og derfor har vært mer engasjert i spørsmålet om rettferdig fordeling som følge av bruk av genressurser. I stor grad er det også utviklingsland med stor biodiversitet som per i dag har opprettet nasjonale regler om tilgang og fordelsdeling.

Australia og Grønland har regulert tilgang og fordelsfordeling.

Mange land, både industrialiserte land og utviklingsland samt EU har satt i gang prosesser for å gjennomføre Nagoya-protokollen i sine nasjonale regelverk.