Prop. 5 S (2011–2012)

Samtykke til inngåelse av avtale mellom Kongeriket Norges regjering og Kongeriket Sveriges regjering om et felles marked for elsertifikater av 29. juni 2011

Til innholdsfortegnelse

4 Nærmere om de enkelte bestemmelsene i avtalen

Fortalen viser til den politiske bakgrunnen for samarbeidet og omtaler noen sentrale hensyn i forbindelse med et felles elsertifikatmarked. Blant annet fremhever partene at allmenne interesser og natur- og miljøforhold skal ivaretas gjennom tillatelsene til de enkelte utbyggingene. Det er også vist til behovet for overføringsforbindelser for å sikre at elsertifikatmarkedet bidrar til forsyningssikkerhet og at partene er åpne for at systemet senere skal kunne utvides til flere stater.

Artikkel 1 definerer begrepene elsertifikat, fornybardirektivet, kontrollstasjon og annullering.

Artikkel 2 fastsetter partenes mål og forpliktelser. Den enkelte part skal tilstrebe at det blir annullert 198 TWh elsertifikater for perioden 2012 til 2035. Hvis en av partene ønsker å sette et nytt mål etter 2020, må den annen part konsulteres og den nye målsettingen må ikke gi urimelige konsekvenser for den annen part.

Artikkel 3 fastsetter at partene oppretter et felles marked hvor elsertifikater utstedt hos den ene part skal kunne brukes til oppfyllelse av elsertifikatplikten hos den andre parten.

Artikkel 4 fastsetter hvem som er elsertifikatberettigede, og at anleggene skal godkjennes slik at innehaveren gis rett til elsertifikater. Kriteriene for rett til elsertifikater bygger på prinsippet om teknologinøytralitet. Utgangspunktet skal være fornybardirektivets definisjoner av fornybare energikilder. Det utstedes elsertifikater for nye anlegg i det felles markedet, ved økt produksjon i forbindelse med opprusting og utvidelser, samt anlegg som inngår i den svenske eksisterende ordningen eller den norske overgangsordningen. Sistnevnte innebærer at anlegg med byggestart etter 7. september 2009 og vannkraftanlegg inntil 1 MW med byggestart etter 1. januar 2004 kvalifiserer for elsertifikater. Eksisterende regler for tildeling av elsertifikater utover dette skal praktiseres strengt. Dersom en part ønsker å vedta nye regler om utstedelse av elsertifikater ved opprusting og utvidelse av eksisterende produksjonsanlegg, eller for eksisterende anlegg, skal den andre parten informeres i forkant. Denne kan kreve at endringen ikke settes i verk før drøftelser er gjennomført og partene har funnet en akseptabel løsning.

Artikkel 5 setter begrensninger på partenes mulighet til å kombinere elsertifikatene med annen støtte. Grunnprinsippet er at elsertifikatmarkedet skal være tilstrekkelig støtte til fornybar elproduksjon. Anlegg bør derfor ikke få støtte i tillegg til elsertifikater. Eksisterende ordninger skal imidlertid kunne videreføres i kombinasjon med elsertifikatene, men må meldes fra til den annen part senest seks måneder etter avtalens ikrafttredelse. Eventuell fremtidig støtte kan besluttes av en part etter samråd med den annen, hvor blant annet konsekvensene av støtten skal drøftes med sikte på å oppnå en gjensidig akseptabel løsning. Dette berører ikke eventuell støtte på skatteområdet, men en part skal utlevere informasjon på forespørsel og bør ta behørig hensyn til den annen parts interesser.

Artikkel 6 regulerer partenes utforming av elsertifikatplikten. Partene bestemmer selv hvem som skal være elsertifikatpliktige og hvilket elektrisitetsforbruk som skal inngå i fastsettelsen av elsertifikatkvoter. Artikkelen har bestemmelser om annullering av elsertifikater, gebyr for manglende annullering, samt partenes rett og plikt til justeringer i kvotene fram mot 2035.

Artikkel 7 inneholder krav til elsertifikatregistrene i begge stater, bruk av nøyaktige måledata som grunnlag for å tildele elsertifikater, utpeking av en myndighet for forvaltning og tilsyn og samordnet offentliggjøring av informasjon til det felles markedet mv.

Artikkel 8 omhandler tidspunkter for og innhold av kontrollstasjoner hvor partene med jevne mellomrom skal møtes for å gjennomføre felles utredninger og drøftelser om blant annet behov for endringer eller justeringer i regelverket om elsertifikater.

Artikkel 9 regulerer informasjonsutveksling mellom partene. Partene skal orientere hverandre gjennom rådet om endringer i generelle rammebetingelser som vesentlig kan påvirke konkurranseforholdet i elsertifikatmarkedet. Partene skal etablere en felles kommunikasjonsstrategi og sikre at markedssensitiv informasjon offentliggjøres i samsvar med den felles strategien.

Artikkel 10 krever at partene oppretter hvert sitt kontaktpunkt.

Artikkel 11 oppretter et råd bestående av partenes representanter på departementsnivå. Rådet skal arbeide for at det felles elsertifikatsystemet fungerer og utvikles i samsvar med avtalen. Rådet skal fastsette tidspunktene for kontrollstasjoner og vedtekter for samarbeidet mellom partenes energimyndigheter i komiteen.

Artikkel 12 oppretter en komité med representanter for hver av partenes energimyndigheter. I komiteen skal energimyndighetene drøfte og informere hverandre om utforming og praktisering av blant annet reglene for elsertifikater ved opprusting og utvidelser.

Artikkel 13 regulerer forholdet til tredjeparter. Innlemmelse av tredjeland i det felles markedet krever at partene er enige. Dersom en av partene ønsker å gjøre bruk av muligheten i fornybardirektivet om felles prosjekter med andre stater, skal den annen part informeres. Denne kan kreve forutgående drøftelser for å oppnå en gjensidig akseptabel løsning.

Artikkel 14 regulerer notifikasjon etter fornybardirektivet.

Artikkel 15 slår fast at avtalen opphører å gjelde 1. april 2036. Bestemmelsen regulerer avtaleendringer og muligheten for opphør av avtalen før dette tidspunktet. Hvis en part ønsker å si opp avtalen før det fastsatte opphørstidspunktet skal det innledes forhandlinger.

Artikkel 16 har regler om bindende tvisteløsning ved voldgift.

Artikkel 17 regulerer ikrafttredelse og virkeområde. En forutsetning for at avtalen trer i kraft er at EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av fornybardirektivet har trådt i kraft i EØS. Hvis dette ikke skjer, vil avtalen tre i kraft før den første dagen i den andre måneden etter at begge partene har notifisert at forvaltningsrettslige krav er oppfylt, og senest hvis EØS-komiteens beslutning er trådt i kraft innen 1. juni 2012. Ved ikrafttredelse etter 1. januar 2012 skal hver av partenes mål og forpliktelse justeres.