Prop. 1 S (2016–2017)

FOR BUDSJETTÅRET 2017 — Utgiftskapitler: 100–172 Inntektskapitler: 3100

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Innledende del

1 Innledning

Verden har opplevd store fremskritt de siste tiårene. Aldri før har så mange av klodens borgere nytt så godt av så mye velstand og samarbeid. Verdenshandelen er åttedoblet siden 1970, og antallet ekstremt fattige er halvert. Flere lærer å lese og skrive og er sikret god helse.

70 år med stadig tettere internasjonalt samarbeid har skapt en omfattende vev av institusjoner og avtaler. Selv i et krisepreget 2016 er det mye positivt som skjer, som skaper utvikling og som bringer verden fremover. Alt fra en historisk fredsavtale i Colombia, konkrete politiske fremskritt i Sri Lanka, i Myanmar og i atomavtalen med Iran – til vedtak av nye globale bærekraftsmål, gjennombrudd i klimaforhandlingene i Paris og et vellykket WTO-møte i Nairobi rundt årsskiftet som ga velkomne impulser til utfordrende handelsforhandlinger i 2016.

Men de siste årene viser at fortsatt fremgang ikke kan tas for gitt. Etter positive utviklingstrekk i flere tiår går tallene for drepte i krig og konflikt feil vei. I 2015 ble flere enn 100 000 drept i krig og konflikt. En må tiår tilbake i tid for å finne tilsvarende tall. 130 millioner mennesker verden over har akutt behov for humanitær hjelp og beskyttelse på grunn av konflikt og naturkatastrofer. Geopolitisk ubalanse og manglende global problemløsning gir økt usikkerhet og uforutsigbarhet og nører opp under destruktive krefters maktutbredelse i Midtøsten og deler av Afrika og Asia. Norsk utenrikspolitikk må i dag forholde seg til et svært sammensatt og krevende trusselbilde.

De store migrasjonsstrømmene til og gjennom Europa utfordrer EUs og vår felles yttergrense. Veiene inn i Europa har endret seg i 2016 og presset på Norges grenser er redusert, men man ser ingen bedring i de grunnleggende drivkreftene bak migrasjonsstrømmen.

Russlands brudd på folkeretten og destabilisering av Ukraina fortsetter å spre usikkerhet gjennom hele Europa. Globalisering og teknologisk utvikling har ført globale sikkerhetstrusler nærmere. Terror rammet gjentatte ganger i 2016.

Antall angrep mot sivile mål i Europa har økt markant. Radikale ekstremisters brutale aksjoner viser at Europa står overfor en endret sikkerhetssituasjon, og illustrerer hvordan utenrikspolitikk blir innenrikspolitikk. Geografisk avstand betyr stadig mindre som premiss i utenrikspolitikken. Det fordrer samlet og effektiv respons, her hjemme og i flyktningenes nærområder.

Brexit betyr et nytt lag av usikkerhet over Europas og dermed også Norges politiske fremtid. Regjeringens mål er å ivareta gode relasjoner både til EU og til Storbritannia. Norge risikerer imidlertid å møte et mer innadvendt EU med mindre tid og overskudd til å utforme gode løsninger i samarbeid med land utenfor EU-fellesskapet.

Utenrikspolitikkens fremste mål er å sikre og fremme norske interesser – våre verdier, vår sikkerhet og vår velferd. Jo mer alvorlige trusler, desto viktigere er det å prioritere og konsentrere vår innsats om de sentrale utfordringene. Regjeringens utenrikspolitikk begynner i Europa. Politikken forankres i de grunnleggende verdiene vi deler med allierte og samarbeidspartnere globalt. Regjeringen vektlegger respekt for menneskerettighetene som et utenrikspolitisk mål, og som et middel for å oppnå varig utvikling og sikkerhet. Regjeringen mobiliserer for å unngå at tiår med fremgang for demokrati, menneskerettigheter, frihandel og internasjonalt samarbeid drives tilbake.

Regjeringen tar dagens store utfordringer på alvor. De får klare konsekvenser for budsjettet for 2017. Nordområdene er Regjeringens viktigste utenrikspolitiske interesseområde og Regjeringen vil utvikle Nord-Norge til en av landets mest skapende og bærekraftige regioner. Utenriksdepartementet koordinerer arbeidet med Regjeringens nordområdepolitikk som omfatter alle nordområderelaterte tiltak under det enkelte fagdepartements område. Nordområdepolitikken skal bygge opp under ivaretakelse av norsk suverenitet og norske interesser, styrket samarbeid med sentrale land med interesser i Arktis, herunder Russland, samt styrke næringsutviklingen og grunnlaget for samfunnsutvikling i nord. I Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2017 foreslås bevilgningene til nordområdetiltak fordelt på de forskjellige departementene økt fra om lag 2,7 mrd. kroner i 2016 til anslagsvis 3,4 mrd. kroner i 2017.

I fjor samlet alle verdens land seg om 17 nye mål for bærekraftig utvikling. Dette innebærer en global dugnad for å avskaffe ekstrem fattigdom, vedtatt med 2030-agendaen. Bærekraftsmålene er et veikart for nasjonale og internasjonale innsatser både for oss og for utviklingsland, for en inkluderende utvikling, for velstand, rettferdighet og stabilitet.

Utviklingspolitikken utgjør et viktig bidrag fra norsk side til å nå bærekraftsmålene. Forslaget til budsjett for 2017 er på 33,9 mrd. kroner. Det tilsvarer 1 pst. av BNI- anslaget for 2017, og betyr samtidig at Regjeringen har holdt bistandsbudsjettet på 1 pst. av BNI gjennom hele stortingsperioden. Med en betydelig andel samlet bistand er sivilt samfunn, gjennom sine nasjonale og internasjonale nettverk, en viktig medspiller i arbeidet med å realisere bærekraftsmålene, og blant våre viktigste samarbeidspartnere i utviklingspolitikken.

Denne omfattende bistandsinnsatsen konsentreres om fem sentrale temaområder:

  • Utdanning

  • Helse

  • Humanitær bistand og innstas i sårbare stater og regioner

  • Næringsutvikling/privat sektor

  • Klima, miljø og energi

Skritt er tatt for å gjøre bistanden mer resultatorientert, også gjennom konsentrasjon av land, antall avtaler og tema. Samarbeidet med de 12 fokuslandene fortsetter. Regjeringen har videreført arbeidet med å redusere antall bistandsavtaler fra over 6 000 i juni 2015 til nærmere 4 000 avtaler i august 2016. Antall mottakerland er redusert fra 113 i 2014 til under 90 per august 2016, eksklusive bevilgningen til sivilt samfunn og humanitær bistand.

Utdanning er en hovedprioritet i utviklingspolitikken. Regjeringen har reversert tidligere reduksjoner og budsjettet for 2017 innebærer en dobling av bevilgningene til utdanning siden regjeringsskiftet i 2013. Økningen gir troverdighet til norsk pådriverrolle på dette viktige politikkområdet, og har bidratt til at også andre aktører har fulgt opp med økte budsjetter til utdanning.

Utdanning er avgjørende for vekst og utvikling. Skolegang setter mennesker i stand til å søke jobb – og skape arbeidsplasser for andre. En godt utdannet befolkning står også sterkere rustet til å ta ansvar for sine egne liv. Derfor øker Regjeringen støtten ytterligere, og når i forslaget til budsjett for 2017 målet om å doble innsatsen for utdanning i stortingsperioden. Samlet innsats til utdanning for 2017 er på 3,4 mrd. kroner, mot 1,7 mrd. kroner i 2013.

Den norsk initierte og finansierte utdanningskommisjonen overleverte sine anbefalinger til FNs generalsekretær i september. Regjeringen vil arbeide videre for å sikre at anbefalingene bidrar til at verden når bærekraftsmål 4 om utdanning.

Regjeringen arbeider for økt satsing på jenters utdanning, på kvalitet og læring og på utdanning i krise og konflikt. Norge har spilt en aktiv rolle for å få på plass et fond for utdanning i kriser. Fondet ble lansert under Verdens humanitære toppmøte i Istanbul i mai 2016. Regjeringen vil arbeide for å sikre at det får bred oppslutning og gir resultater på bakken. I tillegg har Regjeringen igangsatt en større satsing på yrkesfaglig opplæring for å sikre at de store ungdomskullene som forventes å entre arbeidsmarkedet bl.a. i Afrika Sør for Sahara i årene som kommer, skal utrustes med kompetanse som er etterspurt lokalt.

Akutte og omfattende kriser i Midtøsten og Afrika gjør at Regjeringen følger opp og fortsetter det vi i fjor markerte som tidenes humanitære krafttak i norsk utenrikspolitikk. Norge inntok en global lederrolle gjennom Syria-konferansen i London i februar i år. Norge vil i fireårsperioden 2016–2019 totalt bidra med omlag 10 mrd. kroner i humanitær og annen bistand til Syria og nabolandene. Regjeringens samlede bidrag til humanitær bistand har økt med over 50 pst. siden 2014, fra nærmere 3,4 mrd. kroner i 2014 til over 5 mrd. kroner i forslaget til budsjett for 2017.

Samtidig sees den humanitære innsatsen i sammenheng med strategien Regjeringen nå utarbeider for sårbare stater og regioner, med vekt på forebygging av konflikt, fred og forsoningsarbeid, institusjonsbygging og næringsutvikling. Det handler om å forebygge kriser og krig gjennom en mer helhetlig engasjementspolitikk i sårbare stater, i tillegg til dagens åpenbare behov for å lindre nød og hjelpe flyktninger.

Budsjettet for 2017 reflekterer hvor tett integrert utenriks- og utviklingspolitikken er. Befolkningen i sårbare regioner er blant de fattigste og mest utsatte. Den humanitære bistanden skal redde liv, lindre nød og sikre beskyttelse for sivilbefolkningen. Den langsiktige bistanden bidrar til å stabilisere kriserammede regioner og til å håndtere de store migrasjonsutfordringene. Omfattende støtte til fred- og forsoningsprosesser er et viktig bidrag til strategien for sårbare stater. Her er Norge ledende internasjonalt. Fredsavtalen i Colombia høsten 2016 viser resultatene av målrettet og langsiktig innsats, og gir kunnskap og erfaringer som kan brukes i andre konfliktsituasjoner. Regjeringen vil fortsette å styrke norsk kompetanse på dette området, samtidig som det ses i sammenheng med andre virkemidler.

Helse forblir en sentral pilar i utviklingspolitikken. Bevilgningene til global helse over kap.169 er økt fra om lag 2,5 mrd. kroner i 2013 til over 3 mrd. kroner i dag. Forslaget til budsjett for 2017 utgjør 3,1 mrd. kroner. Til dette kommer betydelige norske bidrag til organisasjoner som UNAIDS og WHO.

Vaksinasjon gir de beste resultater gjennom å forebygge sykdom, og legger grunnlag for at alle kan få et godt og produktivt liv, også i de fattigste landene. Norge har siden opprettelsen av vaksinealliansen GAVI, vært blant dens sterkeste støttespillere. I april 2016 undertegnet Regjeringen en avtale om direkte bidrag på 6,3 mrd. kroner over de neste fem år. Det skal bidra til målet om å redde mellom fem og seks millioner menneskeliv.

Ifølge Verdensbanken er 1/3 av verdens 1,8 milliard ungdommer uten jobb, i utdanning eller under opplæring. En milliard ungdommer vil de neste ti årene ta steget ut på arbeidsmarkedet. Slik det nå ser ut vil kun 40 pst. av disse ha jobber å gå til. Det er derfor behov for 600 millioner nye jobber de neste 10 år. Erfaringsmessig skapes 9 av 10 arbeidsplasser i privat sektor.

Meld. St. 35 (2014–2015) Sammen om jobben understreker behovet for vekst i privat sektor i utviklingsland og fokus på jobbskaping i utviklingspolitikken. Derfor satser Regjeringen på et strategisk partnerskap med næringslivet i utviklingspolitikken og iverksetter nye tiltak for å stimulere til dette. Regjeringen satser særlig målrettet på yrkes- og fagutdanning som etterspørres av næringslivet, og har satt av en ramme på 500 mill. kroner frem mot 2020 til dette formålet. I september 2016 ble to målrettede fond for yrkesutdanning lansert.

Norfund spiller en sentral rolle i Regjeringens arbeid med å skape økonomisk vekst i utviklingsland. Samlede overføringer til Norfund er økt fra 1,2 mrd. kroner i 2013 til 1,5 mrd. kroner i forslaget til budsjett for 2017. Satsingen på næringsutvikling og vekst i privat sektor illustrerer godt det overordnete målet med Regjeringens utviklingspolitikk: Å gjøre fattige land uavhengig av bistand. Veien mot å bli et mellominntektsland går via en styrket privat sektor.

Norfund er en viktig aktør i Regjeringens satsing på bærekraftig energi. Investeringer i bærekraftig energi er i utviklingslands interesse og bidrar til reduksjon av globale klimautslipp. Samlet utgjør forslagene til klima, miljø og bærekraftig energi i budsjettet for 2017 over 5,3 mrd. kroner. Dette omfatter bilaterale initiativer på energi, miljø og klima, inklusive Regjeringens store skogprosjekt, og multilaterale satsinger som for eksempel det grønne fondet og bevilgningene til det global miljøfondet (GEF).

Politikk handler om å prioritere. Dagens alvorlige trusselbilde og den akutte humanitære krisen vi står overfor – sammen med fortsatt høyt nivå på hovedsatsingene i bistanden – gjør det nødvendig med omprioriteringer. Størst mulig del av bistandsbudsjettet må nå de fattigste og mest nødstilte.

Fem tematiske hovedlinjer ligger til grunn for Regjeringens utenrikspolitikk:

  • Sikkerhet

  • Verdigrunnlaget

  • Økonomi

  • Fred, utvikling og humanitær politikk

  • Klima

Langs hver av de fem hovedlinjene arbeider Regjeringen systematisk for å fremme norske interesser og verdier.

Den første hovedlinjen i utenrikspolitikken handler om Norges sikkerhet

Det handler om å forebygge krig og fremvekst av andre trusler mot Norge og norske interesser.

I dagens alvorlige situasjon er det viktig å minne om hvor mye som er oppnådd. Norge står sammen med sine allierte. På ruinene av to ødeleggende verdenskriger ble det reist en arkitektur som sikret fred og velstand på et kontinent som tidligere var preget av krig og rivalisering. NATO og det europeiske prosjektet som ble til både EU og Europarådet ryddet vei og gjorde fiender til venner.

Det transatlantiske forholdet forblir en helt sentral prioritering og premissleverandør for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. USA er fortsatt den dominerende globale aktøren politisk, økonomisk og militært. Amerikansk engasjement fortsetter å være en forutsetning for fremdrift i en rekke internasjonale spørsmål av stor betydning for Norge. Det bilaterale forholdet mellom Norge og USA er blitt ytterligere styrket gjennom omfattende samarbeid og besøksutveksling, inkludert gjennom det nordisk-amerikanske toppmøtet i Washington i mai 2016, utenriksminister John Kerrys besøk til Oslo og Svalbard i juni, samt forsvarsminister Ashton Carters besøk til Bodø i september.

Herjingene til ekstremistiske grupper som ISIL, al-Qaida og Boko Haram sjokkerer en hel verden og viser hvor sårbare mange stater er. Organisert kriminalitet svekker stater og er en sentral del av inntektsgrunnlaget til ekstremistiske grupper. Internasjonale kriminelle nettverk tjener enorme summer på migrasjonsstrømmer og uakseptable flyktningsituasjoner og er en drivkraft bak utfordringene vi ser i og ved Middelhavet.

Kampen mot terrorisme vil ta lang tid. Forskningen viser et komplekst og sammensatt bilde. Det finnes ikke enkle løsninger. ISIL og tilsvarende terrororganisasjoner kan bare bekjempes med et bredt sett av politiske, militære og økonomiske virkemidler. Norge deltar på samtlige av disse områdene. Det har gitt oss en viktig plass ved bordet når USA og sentrale arabiske, europeiske og øvrige land samles for å planlegge kampen mot ISIL og andre terrorbevegelser.

Norge bidrar med opptil 120 militære instruktører for kapasitetsbygging i kampen mot ISIL i Irak, stasjonert i Erbil i Nord-Irak. Norge bidrar også med personell til kapasitetsbygging av lokale styrker i kampen mot ISIL i Syria.

For 2016 er det bevilget mer enn 100 mill. kroner til stabilisering i Irak, blant annet gjennom UNDP, minerydding og umiddelbare tiltak i Fallujah. I Syria vil vi bruke 100 mill. kroner til stabilisering og ytterligere inntil 50 mill. kroner til minerydding. Vi bidrar også til koalisjonens arbeidsgrupper for å hindre flyt av fremmedkrigere samt å bekjempe ISILs propaganda og inntekstgrunnlag.

De enorme humanitære lidelsene i kjølvannet av konfliktene i regionen tilsier også massiv humanitær innsats. Norge er blant de største humanitære bidragsyterne til sivilbefolkningen i Irak, Syria og regionen for øvrig. I tillegg bidrar vi med langsiktig bistand. Samlet sett vil Norge bidra med om lag 10 mrd. kroner i perioden 2016–2019 i Syria og nabolandene.

Russland fortsetter å orientere seg bort fra demokratiske og liberale verdier. Vi ser et mer uforutsigbart Russland, hvor viljen til å overraske og ta utenrikspolitisk risiko er større enn før. Regjeringen har fordømt Russlands folkerettsbrudd i Ukraina og vil fortsatt stå sammen med allierte og likesinnede partnere om reaksjonene på Russlands folkerettsstridige handlinger i Krim og Donbas. Ukrainas reformarbeid støttes politisk og finansielt.

Samtidig er Russland vår nabo, og naboskapet er en konstant og viktig faktor i norsk utenrikspolitikk. Vi ønsker et godt naboforhold til Russland. Det oppnår vi best ved å holde fast ved vår russlandspolitikk: Norge skal være forutsigbar, konsekvent og tydelig overfor Russland. Vi skal fremme samarbeid og kontakt der det er felles interesse samtidig som vi fortsetter å stå opp for våre verdier, prinsipper og interesser. Her ligger det ingen motsetning.

Store deler av det bilaterale samarbeidet, som er i begge lands interesse, fungerer godt, deriblant fiskeriforvaltning, miljøvern og atomsikkerhet. Gode og åpne kanaler er viktige å ha når vi møter utfordringer som krever felles løsninger. Tilstrømningen av migranter og asylsøkere over vår felles grense i nord sist høst var en slik utfordring. Gjennom kontakt og samarbeid basert på tidligere inngåtte avtaler ble gode løsninger funnet. Siden slutten av november er ingen migranter kommet inn over Storskog.

Folk-til-folk-samarbeidet og det regionale samarbeidet i nord er fortsatt viktige bestanddeler i vårt forhold til Russland. Arktisk råd er sentralt for å sikre stabilitet og samarbeid i Arktis. De arktiske statenes etterlevelse av havretten og konstruktive samarbeid i Arktis er budskap som stadig er viktig å formidle til omverdenen. Russland og Norge har mange felles interesser og har sammen ledet sentrale prosjekter i Arktisk råd. Samarbeidet i regionale fora i nord, blant annet i Barentsrådet og Den nordlige dimensjon er også viktige bidrag til en fortsatt stabil utvikling i nord.

Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde. Økt tilgang til natur- og energiressurser og åpning av handelsveier i nord gir nye muligheter og har økt den internasjonale oppmerksomheten om nordområdene. Nord-Norge opplever nå sterkere økonomisk vekst enn resten av landet. Samtidig er konsekvensene av klimaendringene spesielt synlige i Arktis. Tilstedeværelse og aktivitet i nordområdene styrker Norges posisjon internasjonalt som en ansvarlig arktisk nasjon. Det er snakk om vitale norske interesser. Det handler om klima og miljø, tilgang til nye naturressurser og handelsveier og sikkerhet og stabilitet i våre nærområder.

Til tross for et endret sikkerhetspolitisk landskap i Europa som følge av Russlands folkerettsbrudd i Ukraina, kjennetegnes Arktis fortsatt av fred, stabilitet og godt internasjonalt samarbeid. Regjeringen arbeider for at dette forblir slik, men de sikkerhetspolitiske endringene viser at respekt for grunnleggende verdier og prinsipper ikke kan tas for gitt. Det er svært viktig at samarbeidet i Arktisk råd og andre fora fortsetter. Norge samarbeider derfor tett med det amerikanske formannskapet i Arktisk råd. Med sitt lederskap har USA gitt det globale arktissamarbeidet et nytt løft. Det er i Norges interesse at omverdenen har en realistisk oppfatning av mulighetene og utfordringene i nordområdene. Regjeringen er i dialog med finske myndigheter for å fremme norske interesser når Finland overtar formannskapet i Arktisk råd våren 2017.

Det er avgjørende at rettslig og institusjonelt rammeverk for Arktis opprettholdes og respekteres. Respekt for havretten og internasjonalt samarbeid fremmer stabilitet og forutsigbarhet. Det er viktig for å kunne bevare lav spenning i regionen.

Forsvarets tilstedeværelse og aktivitet er en sentral del av Regjeringens satsing i nord. Selv om faren for en alvorlig krise fortsatt må anses som liten, er det avgjørende at vi fra norsk side er årvåkne, har god situasjonsforståelse og høy operativ evne.

Utviklingen i Nord-Atlanteren har konsekvenser for Norge, og for hele NATO. NATOs oppmerksomhet er den senere tid blitt trukket mot nord gjennom allierte øvelser og treningsaktiviteter.

Regjeringen vil i oppfølgingen av NATO-toppmøtet i Warszawa arbeide for en markert styrking av NATOs maritime strategi, med stor vekt på de nordlige havområdene. Norge vil bidra til styrkingen av NATOs avskrekkingsevne og gjennomgangen av NATOs kommandostruktur. I forholdet til Russland må tydelighet kombineres med tiltak fra NATO for å unngå farlige hendelser og økt spenning. Her er Norge en pådriver. Norge støtter regelmessige møter i NATO-Russlandsrådet.

I dagens sikkerhetspolitiske situasjon øker betydningen av det nordiske og nordisk-baltiske samarbeidet, med Østersjøregionen som sentral arena. Norge deltar aktivt i de fora som drøfter sikkerhetsutfordringer i regionen. Forberedelsene er allerede i gang til 2017 hvor Norge vil overta formannskapet i både det nordiske utenrikspolitiske samarbeidet, samarbeidet Norden-Baltikum og i tillegg formannskapet i Nordisk Ministerråd. Regjeringens mål er at regionen skal oppleve Norge som en troverdig og ansvarlig regional aktør som søker gode og trygge løsninger i en krevende tid for Norden og Baltikum.

De globale truslene rammer Norge – vår sikkerhet og våre interesser. Terrorfaren er vel kjent. Organisert kriminalitet er en viktig finansieringskilde for terror-, milits- og opprørsgrupper. Kriminelle nettverk er sentrale drivkrefter i lokale og regionale konflikter og er en trusselaktør i sårbare stater, regionalt og internasjonalt. Pirater truer norsk skipsfart. Det digitale rom utnyttes til kriminalitet og spionasje mot individer, selskaper og myndigheter.

Et sikkert, åpent og stabilt digitalt rom kan bidra til sikkerhet, men også sosial og økonomisk vekst og utvikling. I april 2016 drøftet Stortinget den første meldingen som behandler flere ukonvensjonelle sikkerhetsutfordringer i sammenheng. I denne meldingen ble det fremmet 40 tiltak for å styrke vår evne til å møte slike trusler. Kunnskap og analyse, koordinering og kapasitetsbygging er nøkkelord i vårt arbeid for å gjøre berørte land og regioner bedre i stand til å forebygge, håndtere og bekjempe globale sikkerhetsutfordringer.

I arbeidet med å fremme kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning legger Regjeringen til grunn det enstemmige vedtaket fra Stortinget 26. april 2016 der «Stortinget ber Regjeringen arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen og bidra til gjennomføring av Ikke-spredningsavtalens (NPT) forpliktelser, innta en aktiv rolle som pådriver for ikke-spredning og for nedrustning med sikte på en balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen, og på dette grunnlaget arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk for å sikre dette målet.»

Det nye sikkerhetspolitiske landskapet gjør at også nedrustningsarbeidet stilles overfor nye utfordringer. Det er viktig at vi møter disse i samarbeid med våre allierte og unngår at Ikke-spredningsavtalen (NPT) svekkes. Norge deltok aktivt i Den åpne arbeidsgruppen for kjernefysisk nedrustning (OEWG). Stortingets vedtak var førende for norsk opptreden og i norske innlegg.

Norge har siden 2007 samarbeidet med Storbritannia om utvikling av metoder for å bekrefte destruksjon av kjernefysiske stridshoder. Et slikt samarbeid mellom en kjernevåpenstat og en ikke-kjernevåpenstat er enestående, noe som nå har banet vei for et større internasjonalt partnerskap for slik verifikasjon. Under FNs Generalforsamling høsten 2016 fremmer Norge en resolusjon som tar sikte på å forankre det videre arbeidet med verifikasjon av kjernefysisk nedrustning innen FN. Regjeringen vil fortsette sin innsats med slike effektive tiltak for nedrustning som ledd i innsatsen for å nå målet om en kjernevåpenfri verden.

Gjennom toppmøtene om kjernefysisk sikkerhet (Nuclear Security Summit) er kjernefysisk terrorisme kommet høyere på dagsordenen. Det fjerde og siste toppmøtet fant sted i Washington D.C. i april 2016. Arbeidet tas nå videre i andre relevante fora, slik som Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Norge har engasjert seg særskilt for å fase ut bruk av høyanriket uran og bedre kontrollen av radiologisk materiale i sivil sektor slik at dette ikke kommer på avveie. Atomsikkerhetssamarbeidet med Russland og Ukraina er også viktige bidrag til kjernefysisk sikkerhet.

Arbeidet med å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen må videreføres med uforminsket styrke. Her spiller IAEA en sentral rolle. Norge støtter opp om denne innsatsen og har siden 2013 gitt ekstraordinær finansiell støtte til IAEAs verifikasjonsarbeid når det gjelder Irans kjernefysiske program, i alt 14 mill. kroner. Norge bidro i desember 2015 med kritisk støtte slik at avtalen mellom Iran og P5+1-landene om Irans atomprogram kunne gjennomføres etter tidsplanen. Nord-Koreas gjentatte prøvesprengninger og missiltester er uakseptable. Disse handlingene illustrerer at det er tvingende nødvendig at Prøvestansavtalen (CTBT) trer i kraft så snart som mulig.

Innsatsen for ikke-spredning kommer også til uttrykk gjennom å sikre god og effektiv eksportkontroll av forsvarsmateriell og flerbruksvarer som har betydning for utvikling og bruk av masseødeleggelsesvåpen. For å holde tritt med spredningsbildet og den teknologiske utviklingen, foregår det løpende informasjonsutveksling og forhandlinger om felles retningslinjer i ulike multilaterale regimer. Norge ledet arbeidet i regimet for eksportkontroll av missilteknologi (MTCR) i 2014–15 og videreførte innsatsen gjennom deltakelse i Troika-samarbeidet i 2016. Også på andre områder er eksportkontrollen krevende som følge av teknologiutviklingen og globalisering. Regjeringen vil ytterligere styrke arbeidet på dette området.

Den andre hovedlinjen i Regjeringens utenrikspolitikk handler om å styrke verdigrunnlaget

Demokrati, menneskerettigheter, bærekraftig utvikling og en internasjonal rettsorden ligger til grunn for vår utenriks- og utviklingspolitikk.

Er det noe historien har lært oss, så er det at vi ikke kan ta grunnleggende og universelle verdier og normer for gitt. De er hardt tilkjempet og må stadig forsvares. Det siste året har gitt mange påminnelser om dette.

Terrorangrepene i Europa det siste året, og i Orlando i USA har ikke minst vært direkte angrep mot det frie ordet, retten til å være og mene annerledes, til å utfordre makten. De var forsøk på å skremme oss til stillhet. Dette kan aldri aksepteres. Ytringsfriheten er kjernen i ethvert demokrati.

Like kompromissløse må man være i møte med antisemittisme og all annen form for rasisme. Slik det fremkommer i Regjeringens handlingsplan mot antisemittisme 2016–2020, vil Regjeringen arbeide for et samfunn der jøder i Norge skal føle seg trygge og ikke utsettes for fordommer, hets eller angrep, fordi de er jøder. Regjeringens engasjement har også en tung internasjonal komponent, der det både vil arbeides for bevaring av jødisk kulturarv, og bidra til at økt toleranse, inkludert å bekjempe hatefulle ytringer og antisemittisme.

Vi må være tydelige: Terrorgruppene ISIL og Boko Harams angrep mot trosfrihet og annerledes tenkende er anslag mot grunnleggende verdier. Terrorisme og alvorlig og organisert kriminalitet svekker også staters evne til å ivareta egne borgeres menneskerettigheter. Det er i beltet av sårbare stater fra Mali i vest til Pakistan i øst at flest mennesker drepes i kyniske terrorangrep.

Mye er oppnådd på menneskerettighetsområdet, men det er dessverre et økende gap mellom forpliktelser og etterlevelse av menneskerettighetene i praksis. Allianser av land fremholder tradisjonelle verdier og religiøse dogmer for å begrense enkeltindividers rettigheter. De viser til prinsipper om nasjonal suverenitet og ikke-innblanding. Dette er ikke akseptabelt.

Norge har det siste året utfordret det internasjonale samfunnet når det gjelder å styrke menneskerettighetsforkjemperes posisjon og beskyttelse. Her bidro Norge sterkt til klare flertall for viktige vedtak både i FNs hovedforsamling og FNs menneskerettighetsråd. Disse må nå iverksettes – i en tid der fundamentale friheter er under økende press.

Regjeringen har nylig lansert en strategi for fremme av ytringsfrihet, pressefrihet og uavhengige medier. Respekt for menneskerettighetene gir trygge rammer for utvikling og vekst. Betydningen for Norge av en allmenn respekt for og etterlevelse av felles verdier og normer kan knapt overvurderes. Norges sikkerhet og velstand bygger på dette. Den bygger på at rett skal gå foran makt.

Å sikre like rettigheter for kvinner og menn forblir en viktig prioritering. Diskriminering av jenter og kvinner er i ulik grad en del av samfunnsveven i en del land. Vi må støtte opp om de kreftene som tar oppgjør med dette. Både menneskerettigheter og likestilling er derfor tverrgående hensyn i bistanden, på samme måte som miljø og anti-korrupsjon.

I september i år lanserte Regjeringen en ny handlingsplan for kvinners rettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken. Planen fremmer kapasitetsbygging ved bruk av norske erfaringer, og prioriterer global innsats for jenters utdanning, politisk og økonomisk deltakelse, bekjempelse av vold og fremme av seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Kvinners økonomiske og politiske deltakelse er ikke bare riktig ut fra et rettferdighetshensyn. Det er en av de mest avgjørende strategiene for å sikre økonomisk utvikling og vekst. Det vet vi fra eget land.

Klimaendringer, pandemier, flyktningstrømmer, ekstremisme, terrorisme og cybertrusler tar ikke hensyn til landegrenser. En internasjonal rettsorden og robuste multilaterale systemer kan hjelpe oss gjennom akutte og langvarige kriser. Regjeringen støtter arbeidet med felles regler for å møte kollektive utfordringer der den enkelte stat ellers står maktesløs, både fordi det er riktig og fordi det gagner våre egne interesser.

Norges samarbeid med EU på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området er nært. Det er ofte et sammenfall i syn og interesser mellom Norge og EU i utenrikspolitiske spørsmål og begge parter har gjensidig interesse av samarbeidet, både i globale sammenhenger som klimaforhandlingene og i utfordringer i våre nærområder. Vi har forventninger til EU om å være garantist for grunnleggende folkerettslige og demokratiske prinsipper i Europa. Brexit utfordrer dette samarbeidet langs mange dimensjoner, men gjør det desto viktigere å gjøre vårt for felles europeiske verdier og prinsipper – i alle relevante fora.

I arbeidet for en rettsbasert verdensorden står FN sentralt. Med sitt universelle medlemskap og helhetlige mandat er FN den viktigste organisasjon for internasjonalt samarbeid. Alle land har fordeler av et forutsigbart, regelstyrt system for samkvem og løsning av interessekonflikter mellom land. Rett må gå foran makt. FN bidrar til å løse felles problemer ved utvikling av normer og regler, ved å være et forum for fredelig løsning av interessekonflikter, ved å forebygge og løse voldelige konflikter, ved å bistå i humanitære kriser og ved å bidra til bygging av inkluderende stater og økonomisk og sosial utvikling.

Norges FN-politikk er basert på verdier så vel som interesser. FNs rolle som global normgiver og garantist for folkeretten, herunder havrett, fred og sikkerhet, er av fundamental betydning for norsk suverenitet, ressursforvaltning og interesser i et rettsbasert internasjonalt system. Norsk støtte til FN, som institusjon, møteplass, normgiver og operasjonell aktør, er en hjørnestein i utenriks- og utviklingspolitikken. Norge har betydelig innflytelse i FN i kraft av vårt aktive engasjement, med finansiering, personell, diplomatisk støtte og arbeid for effektivisering og FN-reform.

Regjeringen har i FN en solid plattform for videre fremme av verdier og interesser på prioriterte områder som forebygging av konflikt, fredsbevaring og forsoning, nødhjelp, menneskerettigheter og likestilling, rettferdig fordeling, fattigdomsreduksjon, helse, energi og klima. Disse områdene vil stå sentralt i vårt FN-arbeid for å oppnå bærekraftsmålene som ble vedtatt på FNs toppmøte i september 2015. Bærekraftsmålene og den integrerte tilnærmingen som legges til grunn vil utgjøre det globale rammeverket for verdenssamfunnets arbeid med bærekraftig utvikling og fattigdomsutryddelse frem mot 2030.

Sikkerhetsrådet er FNs øverste organ for internasjonal fred og sikkerhet. Regjeringen intensiverer arbeidet for at Norge skal få plass i FNs sikkerhetsråd i 2021–22. Dette er ledd i en langsiktig politikk for å ivareta norske strategiske interesser i FN. Medlemskap i Sikkerhetsrådet medfører styrket internasjonal posisjon og samarbeid med sentrale allierte og andre medlemsland. Kandidaturarbeidet har derfor høy utenrikspolitisk prioritet, for Norge som for andre land. Norge møter hard konkurranse, fra Irland og Canada, om de to ledige plassene for 2021 – 22.

FN fylte nylig 70 år og må stadig tilpasses en verden i endring. FN 70 – prosjektet, som Norge har tatt initiativ til, arbeider for et FN som er tilpasset dagens globale utfordringer og for mer effektive multilaterale institusjoner. Arbeidet skjer sammen med land fra ulike verdensdeler, men som deler sentrale posisjoner med hensyn til FNs fremtid. FNs medlemsland har et stort ansvar for å gjøre FN i stand til møte dagens utfordringer. Et hovedformål i prosjektet har vært å komme med konkrete anbefalinger og reformforslag til FNs neste generalsekretær. Arbeidet inkluderer alle deler av FNs virke som fred, sikkerhet, utvikling, humanitær bistand og menneskerettigheter. I 2017 vil arbeidet bli fulgt opp. Målet er at FN kan bidra til å bygge bærekraftige og inkluderende stater som overholder menneskerettighetene og følger internasjonale normer.

Å fremme norske økonomiske interesser er den tredje hovedlinjen i Regjeringens utenrikspolitikk

Det betyr å sikre velstand og vekst, med gode rammevilkår for en økonomi som er sterkt eksponert mot utviklingen i internasjonal politikk og økonomi. Utgangspunktet er godt. Norge har en solid økonomi, høy velferd, god omstillingsevne og gode rammevilkår for næringslivet.

Utenrikspolitikkens sentrale bidrag til norsk økonomi, og til næringslivet, forblir innsatsen for å sikre like og rettferdige spilleregler innenfor rammene av en åpen global økonomi. Det multilaterale handelssystemet er av særskilt betydning for Norge. Verdens Handelsorganisasjon (WTO) supplert av EØS og EFTAs frihandelsavtaler utgjør bærebjelken i norsk handelspolitikk.

Høsten 2015 ble det klart at det på grunn av prinsipiell uenighet mellom medlemmene i WTO ikke var realistisk å avslutte Doha-runden, ei heller med et svært lavt ambisjonsnivå, på WTOs ministermøte i Nairobi, slik man hadde håpet.

Samtidig lyktes man på ministermøtet i desember 2015 – med Norge som tilrettelegger, med å fatte en historisk beslutning om utfasing av eksportsubsidier for landbruksvarer og beslutninger som gavner de minst utviklede landene. Norge vil, som de øvrige WTO-medlemmer som har hatt adgang til å benytte eksportsubsidier, endre bindingslistene i WTO for å reflektere denne beslutningen.

Enigheten fra Nairobi gir også retningslinjer for det videre arbeidet i WTO. Medlemmene forpliktet seg til videre forhandlinger på temaene fra Dohaforhandlingene, i tillegg til at det åpnes for å diskutere nye temaer. Norges hovedmål om å bidra til at WTO videreføres som det sentrale globale forumet for handelsforhandlinger består. Norge er aktiv pådriver i WTO i tråd med våre grunnleggende økonomiske interesser, og interesser i at rammene for globalt multilateralt samarbeid består og utvikles videre. Derfor blir også møtet Norge arrangerer i oktober 2016 for å bidra til styrke og bevare WTO-forhandlingsarm viktig.

Manglende fremgang i WTO har utløst større regionale initiativer, som forhandlinger om en transatlantisk handels- og investeringsavtale (TTIP – Transatlantic Trade and Investment Partnership) mellom EU og USA og en avtale som omfatter flere av landene rundt Stillehavet (TPP – Trans Pacific Partnership). TPP-forhandlingene ble ferdigstilt i 2015. For første gang i historien har man blant annet med regler relatert til digital økonomi og elektronisk handel. Avtalen omfatter 12 land som representerer om lag 40 pst. av verdens BNP og ca. 30 pst. av verdenshandelen. Avtalepartene har hatt som mål at avtalen skal ratifiseres i løpet av 2016.

Det forhandles fremdeles om TTIP. Målsettingen er en omfattende avtale om handel med varer og tjenester, offentlige innkjøp og investeringer. Dersom man lykkes, vil det innebære et kvantesprang i de økonomiske forbindelser over Atlanterhavet og bidra til økt vekst og nye arbeidsplasser.

Konkurransesituasjonen for norske bedrifter vil bli skjerpet, særlig for sjømat. Norge følger med på forhandlingenes gang gjennom dialog med amerikanske myndigheter, samt med EU og med flere av medlemslandene. Regjeringen er i ferd med å utrede konsekvenser for Norge av TTIP-avtalen. Samtidig er budskapet fra både EU og USA at WTO fortsatt vil utgjøre grunnmuren for de globale handelsrelasjonene.

Norge er ikke bare avhengig av handel, men også av en aktiv og strategisk handelspolitikk. For Norge er det avgjørende at WTO beholder sin posisjon som hovedsete for internasjonale handelssamtaler. WTO bidrar til globale rammebetingelser for handel og økonomisk utvikling, og til å gi norsk næringsliv stabile og forutsigbare rammevilkår.

De proteksjonistiske strømningene som går over USA og Europa i dag er faresignaler som må tas på alvor. De er uttrykk for at ikke alle nyter samme gevinst av globaliseringen som vi gjør i Norge. Slike utfordringer må møtes med andre virkemidler enn proteksjonistiske tiltak. Nå er det først og fremst forhandlingene om TTIP-avtalen som er gjenstand for kritikk.

Norge er en global energistormakt, og vi er avhengige av velfungerende energimarkeder for å sikre våre økonomiske interesser. Ikke minst har de siste årenes fallende oljepriser illustrert hvor tett vår egen økonomi, vårt arbeidsmarked og vår velferdsutvikling er knyttet til utviklingen i energisektoren. Samtidig ser vi en utvikling internasjonalt med større fokus på energisikkerhet og en sterkere kobling mellom energi og geopolitikk. Vi må forstå disse sammenhengene for å ivareta både våre økonomiske og utenrikspolitiske interesser.

Regjeringens utenrikspolitikk begynner i Europa. De europeiske landene er Norges nære naboer, venner og viktigste handelspartnere. Gjennom EØS-avtalen, Schengen-avtalen og øvrige avtaler med EU deltar Norge aktivt i det europeiske samarbeidet. EUs indre marked er Norges viktigste marked. Regjeringen legger økt trykk på arbeidet med EU- og EØS-saker. En egen statsråd for samordning av EØS-saker samt opprettelsen av Regjeringens europautvalg gir tydeligere og tidligere politisk engasjement i disse spørsmålene. Dette er avgjørende for å fremme og sikre norske interesser i Europa.

Brexit er en stor utfordring for EU så vel som Storbritannia, og vil påvirke Norges forhold til begge aktørene. Avklaringer i forhandlingene mellom EU og Storbritannia vil ta tid. I mellomtiden blir det en viktig oppgave for Norge å kartlegge norske interesser og hvordan Norge berøres, og forberede arbeidet med norske posisjoner når bildet av forhandlingsresultatet begynner å avtegne seg. Ivaretakelse av norske interesser må ligge til grunn for norske posisjoner.

Det er tegn til bedring i den økonomiske veksten i EU. Det er bra for Europa – og bra for Norge. Veksten er likevel fortsatt skjør og arbeidsledigheten til dels meget høy. Det er viktig for EUs og medlemslandenes håndtering av de økonomiske utfordringene fremover å videreutvikle det indre marked. Det er også i tråd med norske interesser og Regjeringens prioriteringer.

Norge står overfor en tøff global konkurransevirkelighet. Og i det bildet er det europeiske samarbeidet, særlig gjennom EØS-avtalen, vårt viktigste vern og vår viktigste mulighet til både å bygge konkurransekraft og samtidig sikre høye standarder i arbeidslivet.

EØS-midlene skal både bidra til sosial og økonomisk utjevning i Europa og å styrke forbindelsen mellom Norge og mottakerlandene. Gjennom avtalen med EU som ble signert 3. mai 2016 har vi forpliktet oss til å stille om lag 26 mrd. kroner (2,8 mrd. euro) til disposisjon i 15 mottakerland i Sentral og Sør-Europa for perioden frem til 2021.

Regjeringen vil legge vekt på den strategiske bruken av disse midlene som et meget viktig virkemiddel i en aktiv europapolitikk. Innovasjon og næringsutvikling, forskning og utdannelse er avgjørende for langsiktig vekst og bærekraftig utvikling i Europa, og programmer innenfor disse områdene vil bli gitt prioritet. Videre vil Regjeringen legge vekt på miljø, energi og klima, og ikke minst justis og innenrikssaker, som også dekker asyl- og migrasjonsfeltet.

Det er etablert et bredt samarbeid mellom norske offentlige organer, frivillige organisasjoner, forskningsinstitusjoner, bedrifter og institusjoner i mottakerlandene. Dette videreføres under den nye avtalen.

EØS-midlene bidrar til å styrke fundamentale europeiske verdier som demokrati, rettsstat og toleranse. Norge og mottakerlandene har gjensidig interesse av dette.

Regjeringen vil føre en europapolitikk som ivaretar norske interesser ved å prioritere tidlig norsk medvirkning i EUs regelverksprosesser, og som bidrar til likeverdige konkurransevilkår for norske aktører i det indre marked gjennom kontinuerlig å prioritere arbeidet med innlemmelse av nye rettsakter i EØS-avtalen.

EØS-avtalen er den mest omfattende internasjonale avtalen Norge har med omverdenen. Den danner hovedgrunnlaget for vårt forhold til europeiske partnere. Avtalen har tjent både EØS/EFTA-landene og EU-landene godt. Den gir norske aktører adgang til det felles indre europeiske markedet på lik linje med bedrifter fra EU-land. Et felles regelverk sikrer at de konkurrerer på like vilkår. Samtidig gir avtalen vern for forbrukere og rettigheter for nordmenn som ønsker å bo, arbeide og studere i et annet europeisk land. EØS-avtalen skaper derfor muligheter for store grupper i det norske samfunnet.

Også på andre saksfelt som dekkes av Norges avtaler med EU er det i norsk interesse å bidra til gode, felles løsninger på europeisk nivå. På justis- og innenriksområdet samarbeider Norge tett med EU, blant annet på grunnlag av Schengen-avtalen. Utfordringer både i tilknytning til migrasjon og i form av grenseoverskridende kriminalitet, internasjonal cyberpolitikk og terrorhandlinger, må møtes av de europeiske land i fellesskap.

EUs klima- og energipolitikk er i omfattende utvikling, drevet frem av et behov for utslippsreduksjoner, forsyningssikkerhet og økt internasjonal konkurransekraft. Den videre utforming av klima- og energirammeverket 2030 og EUs Energiunion, er av stor betydning for Norge, både som deltaker i det indre energimarked og i kvotehandelssystemet gjennom ESA-avtalen, og som stor energileverandør til EU.

Regjeringen vil fortsette å arbeide tett med EU om den videre politikk- og regelverksutforming på områder som berører norske interesser.

Norsk næringsliv er aktive i stadig flere nye og krevende markeder. Regjeringen styrker derfor utenrikstjenestens rådgivning og veiledning til norsk næringsliv om muligheter og utfordringer. Utenriksstasjonene skal kunne veilede om risiko innen korrupsjon, menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og klima og miljø. Arbeidet med internasjonalisering av norsk næringsliv er en sentral og integrert del av utenriksstasjonenes oppgaver. Utenrikstjenesten skal også bistå norske forsknings- og kunnskapsmiljøer for å styrke deres internasjonale virksomhet.

Mer enn tre fjerdedeler av norske eksportinntekter kommer fra hav- og kystbasert økonomisk virksomhet. Norge har levd på og av havet i mer enn tusen år, og her ligger det fremdeles et stort uutnyttet potensiale. Vi snakker om helt sentrale økonomiske sektorer i Norge: olje og gass, oljeservice-industrien, fisk og havbruk og shipping. Marine og maritime næringer er blant våre fremste merkevarer internasjonalt, hvor vi er sterke ikke minst når det gjelder kunnskap og forskning. Dette er bakgrunnen for at Utenriksdepartementet nå har startet arbeidet med en egen stortingsmelding om utfordringer og muligheter for Norge som hav- og kystnasjon i et internasjonalt perspektiv. Melding vil inngå i Regjeringens helhetlige hav-strategi, og begge dokumentene planlegges fremlagt våren 2017.

Regjeringens nordområdesatsing, med vekt på næringsutvikling og en tettere kobling mellom kunnskap og næring, står sentralt også i den nye havstrategien. Vårt mål er å utvikle Nord-Norge til å bli en av Norges mest skapende og innovative regioner. Utenriksdepartementet bidro til opprettelsen av Arctic Economic Council (AEC) i 2014. AEC fungerer som plattform for dialog mellom næringslivet og Arktisk råd. Opprettelsen gir en spennende internasjonal ramme rundt Tromsø som kunnskaps- og næringslivssentrum i Arktis.

Arbeidet for fred, utvikling og humanitær respons er den fjerde hovedlinjen i Regjeringens utenrikspolitikk

Norges sterke engasjement på området, over tid og på tvers av mange ulike regjeringer, er en betydelig kvalitet ved norsk politikk. Den er sterkt forankret og har sin primære begrunnelse i felles verdier og det humanitære imperativet.

Samtidig styrker en aktiv politikk på disse områdene norske interesser. Virkningen av konflikt og krig i andre regioner sprer seg til Europa og Norge. Å motvirke og forebygge konflikt i disse regionene er norsk interessepolitikk. Vellykket utviklingsinnsats gir grobunn for en raskt voksende globalisert middelklasse som etterspør norske varer og tjenester. Klimabevisst utviklingspolitikk reduserer utslipp til klodens beste. Effektiv engasjementspolitikk åpner dører hos viktige aktører globalt og gir Norge en positiv synlighet som betyr mye i arbeidet for å fremme norske interesser.

Utviklingspolitikkens mål er å bidra til at mennesker skal kunne arbeide seg varig ut av fattigdom. Sentrale bidrag til dette er godt styresett, menneskerettigheter og ikke-diskriminering på alle områder av samfunnsutviklingen samt en robust privat sektor som skaper arbeidsplasser. Siden 1990 er andelen ekstremt fattige i verden redusert med to tredjedeler. Dette er en formidabel prestasjon. Først og fremst av mennesker, næringsliv og regjeringer i landene selv.

Men utviklingen går dessverre også i feil retning. I Europas nærområder, i Nord-Afrika og Sahel, på Afrikas Horn, Midtøsten og deler av Asia er mange stater dominert av sårbarhet og konflikt. De kjennetegnes av svak statlig styring og høy arbeidsledighet så vel som radikalisering og voldelig ekstremisme. Blant årsakene til denne utviklingen er fattigdom, arbeidsløshet, marginalisering og brudd på menneskerettighetene, svakt styresett, samt i mange tilfeller politisk nepotisme og korrupsjon.

Et fellestrekk er regimer med svake institusjoner som mangler kapasitet til å håndtere kriser og katastrofer. De mangler også ofte vilje til å ivareta borgernes grunnleggende rett til helsetjenester og utdanning, og legge til rette for økonomisk og sosial utvikling. Dermed forvitrer også oppslutningen om staten. Potensialet for politisk og sosial uro øker når økonomisk vekst og inntektsgivende arbeid oppleves å være for de få. Klimaendringer og miljøforringelse spiller også inn og kan gi grobunn for både konflikt og migrasjon. Den raske befolkningsveksten i mange av disse landene forsterker utfordringene.

Sårbarheten forsterkes av årsaker som organisert kriminalitet, korrupsjon, voldelig ekstremisme og terrornettverk. Grobunn for slike nettverk oppstår i land eller områder preget av svake institusjoner, ekskluderende politiske prosesser og konflikt. De vil ha en egeninteresse i å motarbeide all innsats som har som mål å styrke nasjonal og regional stabilitet. Sammenhengene mellom organisert kriminalitet, terrororganisasjoner og sårbarhet er komplekse. Det er behov for å forstå bedre hvordan de virker selvforsterkende og destabiliserende, og hvordan de virker negativt på annen innsats for å redusere sårbarhet. Meld. St. 37 (2014–2015) om globale sikkerhetsutfordringer omhandler mange av disse utfordringene og sammenhengene og inneholder en rekke relevante tiltak mot slike drivere av sårbarhet. Styrking av analysetilfanget, økt samarbeid på tvers av land og sektorer og økt kapasitetsbygging står sentralt i meldingen.

Det er det behov for helhetlige og balanserte innsatser rettet mot forhold som skaper og forsterker sårbarheten. Regjeringen utarbeider derfor en strategi for Norges engasjement i sårbare stater og regioner. Hovedmålet med strategien er å øke staters og regioners evne til å løse egne utfordringer og bidra til å unngå at stater bryter sammen. Dette krever en langsiktig innsats for forebygging, stabilisering og gjenoppbygging.

Det er nødvendig å arbeide både forebyggende og langsiktig med tiltak rettet mot de grunnleggende årsakene til sårbarhet. Regjeringens satsing på utdanning, helse, næringsutvikling og jobbskaping, godt styresett og menneskerettigheter er et svar på dette. Samtidig er det behov for tiltak rettet mot sikkerhetstrusler som forsterker sårbarhet og bruke humanitær bistand for å redde liv.

Strategien skal sikre at virkemidlene i utviklings-, utenriks- og sikkerhetspolitikken ses i sammenheng. Politiske løsninger er veien til bærekraftig fred og må derfor stå sentralt. Norge vil fortsette arbeidet med konfliktløsning og forsoning med særlig vekt på å fremme inkluderende prosesser. Respekt for menneskerettigheter er et grunnleggende premiss for vårt engasjement. Norge har aktivt fremmet at kvinners deltakelse både er en rett og en forutsetning for varig fred. Ambisjonen er å øke kvinners økonomiske og politiske handlingsrom slik at kvinner kan være aktive bidragsytere til sikkerhet og stabile samfunn.

Behovene for norsk innsats for fred, sikkerhet og utvikling er store og økende. Regjeringen fører en aktiv og ansvarlig utviklingspolitikk med vekt på konsentrasjon, effektivitet og resultater. Bistandsbudsjettet for 2017 vil derfor fortsette å utgjøre 1 pst. av BNI (33,9 mrd. kroner).

FN og Den internasjonale Røde Kors-komiteen har i 2016 lansert sine største humanitære appeller noensinne. For 2016 er FNs samlede nødhjelpsappell oppjustert til 21,9 mrd. dollar. Pr august er bare 39 pst. finansiert. De humanitære behovene har økt voldsomt, men den globale responsen har ikke vært tilstrekkelig. Humanitær bistand og politikk sto sentralt da Regjeringen tiltrådte i 2013, og er blitt enda viktigere i takt med dramatisk og negativ utvikling i verdens konfliktområder. Regjeringen har derfor økt de humanitære budsjettene kraftig de siste tre årene og arbeidet aktivt for å sikre humanitær tilgang og beskyttelse av sivilbefolkningen i konfliktområder. Satsingen fortsetter i 2017, til det som innebærer et vedvarende krafttak for å nå ofrene for krigene i verdens konfliktområder.

Humanitær innsats i konfliktområder er både farlig, komplekst og forbundet med betydelig risiko. I Syria alene er flere hundre hjelpearbeidere blitt drept. Mange er unge mennesker som ofrer eget liv i arbeidet med å redde andres. Vi ser altfor ofte at sivile og humanitært hjelpepersonell rammes på grunn av manglende respekt for, og til dels bevisste brudd på, reglene i internasjonal humanitær rett. Disse reglene innebærer blant annet en forpliktelse for partene til å beskytte sivile og hjelpearbeidere, og sikre at sivile med behov for humanitær hjelp får tilgang til dette.

Regjeringen er pådriver for at alle parter respekterer humanitærretten og sørger for trygg tilgang til nødlidende. Dette innebærer også at Norge som giverland, i samspillet med de humanitære organisasjonene vi støtter, skal etterleve de humanitære prinsippene om humanitet, nøytralitet, upartiskhet og uavhengighet.

For å kunne håndtere de mange og langvarige humanitære krisene trenger vi å tenke nytt omkring finansiering og hvordan vi bruker våre samlede ressurser. Vi må styrke samspillet mellom humanitær og langsiktig utviklingsinnsats. Utviklingsaktører må tidligere inn i kriser for å sikre utvikling, bærekraft og en fremtid for befolkningen utover det livreddende arbeidet. Samtidig må det arbeides for å redusere det globale humanitære finansieringsgapet gjennom effektivisering og innovasjon i tråd med anbefalingene fra FNs høynivåpanel om humanitær finansiering.

Utdanning i krise og konflikt er viktig i oppfølgingen av meldingen til Stortinget om utdanning for utvikling. I land som er rammet av krise og konflikt mangler 37 millioner barn til skoleplass. Norsk humanitær bistand til utdanning er allerede betydelig og vil ligge på minst samme nivå i 2017. Mer enn åtte prosent av Norges humanitære bistand går til utdanning – Det globale gjennomsnittet er om lag to prosent.

Regjeringen arbeider aktivt for beskyttelse av utdanning og har tatt initiativet til en internasjonal erklæring for trygge skoler som nå har tilslutning fra 56 stater. Formålet er å styrke beskyttelsen av utdanningsinstitusjoner, studenter, elever og utdanningspersonell i væpnet konflikt. Erklæringen forplikter stater til å ta i bruk nyutviklede retningslinjer for beskyttelse av skoler og universiteter mot militær bruk og til en rekke andre konkrete tiltak for å beskytte utdanning i konfliktsituasjoner.

En befolkning med tilgang til utdanning og helsetjenester av god kvalitet er grunnleggende forutsetninger for sosial og økonomisk utvikling. Derfor har Regjeringen gjort utdanning til en av våre hovedprioriteter i utviklingspolitikken, og i tillegg videreført satsing på helse.

Norge har tatt et globalt lederskap for å nå bærekraftsmålet om utdanning for alle. Regjeringen prioriterer utdanning for jenter, fordi det er nøkkelen til å utløse jenters og kvinners potensiale for å bidra til utvikling for seg, for sin familie og for samfunnet. Vi vil nå de mest sårbare barna. Vi prioriterer også kvalitet og læringsutbytte, yrkesrettet utdanning og utdanning i krise og konfliktsituasjoner. Forslaget til 2017-budsjett innebærer en dobling av utdanningsbistanden siden Regjeringen tok over i 2013. Samtidig er det åpenbart begrenset hva Norge kan og skal finansiere. Desto viktigere er den globale lederrollen. Vi arbeider for et internasjonalt løft. Dette ser nå ut til å bære frukter, idet mye tyder på at den globale bistanden til utdanning går oppover.

Nasjonal ressursmobilisering er det viktigste. Så er det behov for partnerskap, innovativ finansiering samt mer og bedre bistand til de fattigste og mest sårbare. Statsministeren har derfor initiert en global kommisjon for finansiering av utdanning, som ledes av FNs spesialutsending, Gordon Brown. Kommisjonen leverte sin rapport til FNs generalsekretær i september. Han har erklært at rapportens anbefalinger vil bli fulgt opp.

Yrkesutdanning prioriteres i satsingene våre både på utdanning og næringsutvikling. I mange utviklingsland er det dårlig kvalitet på yrkesopplæringen. Ofte er den også lite tilpasset næringslivets behov. Resultatet er mangel på kvalifisert arbeidskraft samtidig som arbeidsledigheten er høy. Dette er alvorlig med tanke på at ungdomskullene øker, ikke minst i Afrika sør for Sahara. Regjeringen lanserte i september i år to nye tilskuddsordninger for næringsutvikling, jobbskaping og yrkesopplæring i utviklingsland. Det er satt av en ramme på opptil 500 mill. kroner over fem år til yrkes- og fagopplæring. For jobbskaping er det satt av 25 mill. kroner inneværende år. Med disse ordningene bidrar vi Norge til å bygge relevant yrkesfaglig kompetanse og skape jobber og næringsutvikling for den raskt voksende befolkningen i verdens fattige land.

Norge er en betydelig aktør innen global helse. Vi har bidratt til nedgangen i barne- og mødredødelighet gjennom innovasjon, partnerskap, aktivt pådriverarbeid og katalytisk finansiering. Økt vaksinedekning og bekjempelse av smittsomme sykdommer gjennom langsiktig helsesystemstyrking for bedre forebygging og tilgang til livreddende behandling har spart liv.

Muligheten for å leve friske liv for alle står sentralt i den nye bærekraftsagendaen. Det krever økt nasjonal ressursmobilisering for å bygge bærekraftige helsesystemer. Vaksinasjon gir svært gode resultater. Norge har siden opprettelsen av vaksinasjonsalliansen Gavi, vært blant dens sterkeste støttespillere. I april undertegnet Regjeringen en avtale om direkte bidrag på 6,3 mrd. kroner over de neste fem år. Det skal bidra til målet om å redde fem til seks millioner menneskeliv.

En annen viktig partner, Det globale fondet for å bekjempe aids, tuberkulose og malaria, ligger an til å forebygge ti millioner dødsfall i perioden 2014–2016. Norge har gått i bresjen for en ny global finansieringsordning for styrking av helsesektoren. Den global finansieringsordningen for kvinners, barns og ungdoms helse (GFF) skal bidra til bærekraftig finansiering av helsesektoren i utviklingsland med vekt på helsetjenester til kvinner, barn og ungdom. GFF skal bidra til økt nasjonalt eierskap gjennom ressursmobilisering og samordning av eksisterende giverdrevne finansieringsstrømmer.

Ebola var en alvorlig vekker som angår oss alle. Slike utbrudd utvikler seg oftere og oftere til en alvorlig global trussel som følge av globalisering, økende befolkningstetthet, migrasjon og klimaendringer. Ebolautbruddet viste også at det er vesentlige mangler i den globale beredskapen og i kapasiteten til å håndtere kriser tidlig for å hindre humanitære katastrofer. Norge har de siste årene vært helt i front med å sikre at vi tar lærdom fra ebolautbruddet og styrker den globale helsesikkerheten.

De globale helseutfordringene krever også økt finansiering og styrket internasjonalt samarbeid innen forskning og utvikling av nye vaksiner. I World Economic Forum i Davos i januar deltok Regjeringen aktivt i lanseringen av et initiativ, Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI), for utvikling av nye vaksiner som kan hindre fremtidige pandemiske utbrudd. Norge huser sekretariatet for satsingen i en oppstartsfase. Initiativet utvikles som et partnerskap mellom offentlig og privat sektor ble offentliggjort i London i slutten av august i år.

Stortingsmeldingen om menneskerettigheter fra desember 2014 legger viktige føringer for norsk utviklingspolitikk. Norges profil skal være langsiktig og gjenkjennelig. Vår multilaterale innsats for menneskerettighetene skal speiles i vårt engasjement på landnivå. Individets frihet og medbestemmelse står sentralt. Det omfatter rettigheter som er sentrale for politisk deltagelse og påvirkning i et åpent og demokratisk samfunn. Arbeid for å fremme ytringsfrihet, tros – og livssynsfrihet, retten til utdanning og beskytte menneskerettighetsforkjempere står sentralt innenfor dette området.

Rettsstat og rettssikkerhet er et annet hovedområde, som vektlegger rettsstatsprinsipper og –mekanismer som er en forutsetning for velfungerende og stabile stater. Dette er også viktig for å kunne sikre gode rammevilkår for næringslivet slik at mennesker skal kunne arbeidet seg varig ut av fattigdom. Innsatsen her omfatter også arbeid mot tortur og dødsstraff. Likeverd og like muligheter er et tredje prioritert område, herunder likestilling, realiseringen av rettighetene til kvinner, barn, urfolk, personer med nedsatt funksjonsevne og minoriteters rettigheter, inkludert LHBTI-personer.

Norge arbeider systematisk for å støtte samarbeidslandene i å gjennomføre de internasjonale forpliktelsene de har påtatt seg for kvinners rettigheter og likestilling. Virkemidlene omfatter blant annet økonomisk støtte til sivilt samfunn og politisk dialog. Norge bidrar også til at rettigheter skal bli en realitet for kvinner og jenter i de fattigste landene, ved å være en av de største giverne til UN Women og FNs Befolkningsfond. EØS-midlene er et av virkemidlene for å støtte opp under likestilling på europeisk plan. Det innbefatter bl.a. samarbeidstiltak for bedre kombinasjon av arbeid og familieliv og etablering av krisesentre.

Tilgang på arbeid er en nøkkelfaktor i bekjempelse av fattigdom. Dette er sentralt i stortingsmeldingen om næringsutvikling og samarbeid med privat sektor i utviklingspolitikken. Verdensbanken anslår at det er behov for tre millioner nye arbeidsplasser hver måned de neste 15 årene. I utviklingsland er ni av ti arbeidsplasser i privat sektor. Inntekt fra lønnet arbeid er mye viktigere enn andre typer pengeoverføringer for å redusere fattigdom. Derfor er jobbskaping et sentralt element i regjeringens støtte til næringsutvikling i utviklingsland.

Multilaterale kanaler som FN, Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene vil ofte gi den mest effektive bruken av bistandsmidler. De har instrumentene på plass for koordinerte internasjonale innsatser, med stordriftsfordeler og langsiktige perspektiv, med utgangspunkt i landenes egne nasjonale utviklingsstrategier. Bankenes fond for de fattigste og mest sårbare landene er spesielt store og viktige kanaler med betydelige økonomiske muskler. I 2016 forhandles det frem nye avtaler om prioriteringer og giverbidrag for Verdensbankens internasjonale utviklingsfond (IDA) samt Afrikabankens og Asiabankens utviklingsfond som gjøres gjeldende fra budsjettåret 2017.

Mange av dagens globale sikkerhetstrusler er symptomer på uløste politiske utfordringer. Resultatet er vold og at stater mister kontroll over territorium og grenser. Utfordringen vår er ikke bare å lindre symptomene, men å bidra til endring av noen av de underliggende årsaksforholdene. Vårt engasjement innen fred og forsoning har dette som utgangspunkt.

Flere steder har Norge en særskilt rolle som tilrettelegger. Dette gjelder blant annet den væpnede konflikten i Colombia, der Norge har en nøkkelrolle i fredsprosessen sammen med Cuba, og hvor partene ble enige om en endelig fredsavtale høsten 2016. Konflikten har vart i over 50 år og har ført til omfattende humanitære lidelser. Over fem millioner mennesker er internt fordrevne og mer enn 200 000 er drept som følge av konflikten. Norsk innsats gir også resultater på Filippinene. I august ble formelle samtaler gjenopptatt mellom Regjeringen og den kommunistiske geriljaen, med Norge som tilrettelegger. For første gang ble partene enige om å inngå en våpenhvile uten tidsbegrensninger.

FN spiller en stadig viktigere rolle i internasjonalt fredsdiplomati. Norge jobber aktivt for å støtte opp under og bidra til økt satsing i FN på forebygging og løsning av konflikter og støtte til land i sårbare situasjoner. Dette bidrar til å dempe flykning- og migrasjonsutfordringene.

2030 -agendaen og spesielt Bærekraftsmål 16 danner rammen både for strategien og for årets rapport fra Regjeringen til Stortinget om samstemt politikk for utvikling, som er omtalt i Del III Spesielle temaer i denne proposisjonen. Rapporten dreier seg om hvordan politikken ulike departementer har ansvar for å iverksette og som primært er rettet mot Norges interesser, bidrar til å fremme eller hemme de 12 delmålene under mål nr. 16: Fred, fravær av vold, anti-korrupsjon, rettsstat, kriminalitets- og terrorismebekjempelse, godt styresett osv. Perspektivet er dermed dels på hvordan norsk politikk påvirker situasjonen i utsatte land og dels hvordan den påvirker globale fellesgoder vi alle er avhengig av.

Den femte hovedlinjen i Regjeringens utenrikspolitikk er å styrke utenrikspolitikkens bidrag i innsatsen mot klimaendringene

Klimaendringene er en massiv utfordring for verdenssamfunnet. De har direkte konsekvens for utvikling, helse og matvareproduksjon, og forsterker mange andre problemer. Klimaendringene er en direkte faktor i humanitære katastrofer, konflikt, helseproblemer og økt migrasjon. For å møte utfordringene vil oppfølging av Parisavtalen om klima, de nye bærekraftsmålene og videreføring av norske innsatser på skog være sentrale.

Om klimagassutslippene ikke reduseres kraftig i de kommende årene, vil vi ikke innfri målet i Parisavtalen om å begrense den globale oppvarmingen. Konsekvensene er økte skader fra ekstremvær, nedbør og flom, skjerpet konkurranse om fiskeressurser, tap av naturmangfold, mangel på mat og vann, økte helseproblemer, redusert økonomisk vekst og økte forskjeller. Der hvor det ikke er mulig å leve tvinges flere mennesker på flukt, og risikoen for konflikter vokser.

Regjeringen fører en offensiv klimapolitikk. Målsettingen er minst 40 pst. reduksjon av utslipp i 2030 sammenlignet med 1990. Store utslippskutt krever en global omstilling.

Alle land må bidra, og utslippene må reduseres på en kostnadseffektiv måte. Norge må gjøre en betydelig jobb hjemme.

Vi må også bidra med våre ressurser og kompetanse utenfor våre grenser. Her har utenrikspolitikken en viktig rolle. Norges internasjonale bidrag går også i stor grad til klimatilpasningstiltak i de mest sårbare og fattigste landene i verden. Tilpasning til klima vil være en forutsetning for bærekraftig utvikling.

Utenrikspolitikkens betydning i klimapolitikken aktualiseres med Regjeringens beslutning om dialog med EU for å inngå i EUs overordnede klimamål på minst 40 pst. En slik nyvinning i overordnet norsk klimastrategi har allerede gitt spennende muligheter for intensivert klimasamarbeid med EU, EU-land, næringsliv og forskningsmiljøer i Europa.

Norge bidro aktivt til den globale klimaavtalen som ble forhandlet i Paris. Nå begynner arbeidet med å innfri målene i avtalen. Det forutsetter et globalt partnerskap hvor Norge fortsatt skal være pådriver.

Norge bidrar aktivt med strategisk bruk av klimafinansiering gjennom Det grønne klimafondet og andre multilaterale og bilaterale kanaler, gjennom fortsatt høy prioritet til det norske skoginitiativet, gjennom støtte til økt bruk av fornybar energi i utviklingsland og til utfasing av subsidier til fossile brensler.

Regjeringen gjennomfører globale prosjekter for å redusere fakling og metanlekkasjer fra olje- og gassproduksjon. Vi fremmer internasjonalisering av norsk klimateknologi og grønn vekst. Det gjennomføres tiltak rettet mot kortlevde klimaforurensere som metan, HFK og sot. Vi investerer i tilpasning til klimaendringer, forebyggingstiltak, herunder katastrofeberedskap og matsikkerhet. Vi deltar i forhandlinger mellom sentrale WTO-medlemmer om nulltoll på utvalgte miljøvarer, med positiv klimaeffekt.

Som energi- og naturressursnasjon har Norge mye å bidra med i den globale kampen mot klimaendringene både innen vann-, sol- og vindteknologi. Samtidig står vi overfor åpenbare behov for omstilling av norsk økonomi og samfunn. Vi må være dyktige til å se inn i fremtiden, til å forstå rammevilkår og handlingsrom for Norge. Regjeringens mål er at Norge skal ligge i forskningsfronten på ny teknologi og skape gode rammebetingelser for miljø- og klimavennlig utvikling og sikre bærekraftig ressursutnyttelse.

2 Kvalitetssikring og kontroll med tilskuddsmidlene

Utenriksdepartementets samlede budsjettforslag for 2017 utgjør 36,9 mrd. kroner.

Utenriksdepartementet forvalter hoveddelen av tilskuddsmidlene, men delegerer også midler til Norad, Norfund, Fredskorpset, Financial Mechanism Office (FMO) i Brussel, og andre institusjoner.

Effektiv og hensiktsmessig tilskuddsforvaltning

Tilskuddsmidlene er sentrale virkemidler for Norge for å nå politiske mål og oppnå resultater. Derfor er en effektiv og hensiktsmessig forvaltning av tilskuddsmidlene viktig. Hensiktsmessig forvaltning innebærer at avtalene med de ulike tilskuddsmottakere tilpasses tilskuddets risiko, og sikrer både tilstrekkelig kontroll og nødvendig fleksibilitet for å oppnå ønskede resultater.

Et viktig virkemiddel for bedre og mer effektiv tilskuddsforvaltning er å redusere antall avtaler. Avtalereduksjonen tjener også Regjeringens mål om konsentrasjon av bistanden. Fra 2015 har Utenriksdepartementet, ambassadene og Norad jobbet systematisk med avtalereduksjon på programområde 03 Internasjonal bistand. Dette arbeidet videreføres i 2017.

I 2015–2016 er nye ordningsregelverk for departementets tilskuddsordninger lansert og nye avtalemaler for bilateral bistand tatt i bruk. Ordningsregelverkene konkretiserer mål for ordningene og sikrer sammenheng mellom Utenriksdepartementets politiske mål og tilskuddsforvaltningen, samtidig som de formulerer krav til kvalitetssikring og kontroll.

Avtalemalene legger grunnlaget for den nødvendige oppfølgingen av prosjektene og partnere, med bruken av tilskuddsmidlene og resultatoppnåelse. Bl.a. er nulltoleranseprinsippet tydeliggjort, og rapporteringskravene er mer standardiserte. Det legges opp til at alle avtaler skal ha et godkjent resultatrammeverk som en integrert del av avtalen.

Rammeavtalene med flere multilaterale organisasjoner ble ferdig reforhandlet i 2015 og 2016, bl.a. UNFPA, UNDP, m.fl. Tilhørende avtalemaler for øremerkede tilskudd, (Specific agreements) forhandles i 2016–17. Disse skal i størst mulig grad ivareta kravene med hensyn på risikodempende tiltak og kontroll med tilskuddsmidlene.

Som et ledd i å effektivisere tilskuddsforvaltningen i utenrikstjenesten tas det i 2017 sikte på å ta i bruk en digital portal for innsendelse av søknader om tilskudd. Tiltaket skal bidra til å effektivisere intern saksbehandling og styrke kontakt med publikum og søknadsberettigede organisasjoner og enkeltpersoner.

Resultatmåling, resultatrapportering og risikostyring

Bedre vurderinger av mulig risiko, både med hensyn på prosjekt, partner og resultatoppnåelse, er viktig i planleggingsfasen av tilskudd. Utenriksdepartementet oppdaterer i 2016 verktøy og format for risikovurderinger, beslutninger og partnervurderinger i tilskuddsforvaltningen. Mange av landene vi jobber i er i sårbare situasjoner, preget av utbredt korrupsjon, ekstrem fattigdom, uklare forhold mellom formelle og uformelle maktstrukturer, svake finansinstitusjoner og i mange tilfeller også krig og konflikt. Det er derfor vesentlig risiko forbundet med forvaltningen av tilskuddsmidler. Utenriksdepartementet tilstreber å redusere risiko gjennom risikodempende tiltak som gode forvaltningssystemer, kvalitetssikring og systematisk oppfølging og kontroll av midlene.

Eksterne evalueringer og gjennomganger har påpekt svakheter ved departementets system for å måle resultater av tiltakene som støttes. Mer systematisk vurdering av resultatrammeverket for tiltakene som støttes er innført, og tiltakenes resultatrammeverk er blitt en integrert del av tilskuddsavtalen. Dette vil bidra til en kvalitativ bedre rapportering av resultater.

Kontroll og etterlevelse

Sentral kontrollenhet i Utenriksdepartementet skal føre tilsyn med utenrikstjenesten hjemme og ute, herunder med tilskuddsforvaltningen. Dette tilsynsarbeidet legges til grunn for viktige forbedringstiltak.

I 2016 har Sentral kontrollenhet og Norads varslingsteam gjennomført stikkprøvekontroller sammen, for å videreutvikle denne type kontroller av program og prosjekter finansiert over Utenriksdepartementets budsjett. Som en videreutvikling av stikkprøvekontrollene av program og prosjekter, planlegges det høsten 2016 slike kontroller sammen med et annet giverland. På denne måten vil en kunne utveksle erfaringer og fagkunnskap. I 2016 gjennomføres forvaltningsgjennomganger ved syv ambassader som forvalter bistandsmidler. I 2015 ble det gjennomført ni.

Arbeidet med ulike former for tilsyn og kontroll vil fortsette i 2017.

Nulltoleranse for økonomiske misligheter

Utenriksdepartementet har nulltoleranse for økonomiske misligheter og annet misbruk av departementets midler.

Nulltoleranseprinsippet ligger fast og håndheves strengt. Det gjelder for alle i utenrikstjenesten, vare- og tjenesteleverandører og personer/organisasjoner som forvalter midler tildelt fra Utenriksdepartementet.

Tilskuddsmottakere er selv ansvarlige for å undersøke mistanker om brudd på lovgivning, annet regelverk, vedtak eller avtale knyttet til tilskuddsmidlene. Funnene de gjør skal rapporteres til Utenriksdepartementet, alternativt til Norad, Fredskorpset eller Norfund for tilskudd gitt derfra. Sentral kontrollenhet og Norad kan, uten å rokke ved tilskuddsmottakers ansvar, bistå denne i undersøkelsene av saker, eller beslutte selv å gjennomføre en granskning.

Ved begrunnet mistanke, uavhengig av årsak, skal som hovedregel videre overføringer til en sluttmottaker umiddelbart stanses inntil saken er utredet og adekvate, risikodempende tiltak er gjennomført. Slik stans vil normalt bare gjelde nye utbetalinger under den aktuelle avtalen.

Misbrukte midler skal søkes tilbakeført.

Mangelfull rapportering, tilbakeholdelse av informasjon og andre forhold som svekker tilliten til tilskuddsmottakeren, vil bli ansett som vesentlig avtalebrudd som kan føre til at tilskuddet i sin helhet kreves tilbakebetalt.

Dersom motparten bestrider krav fremsatt av departementet, skal rettslige skritt for å inndrive midlene vurderes. Politianmeldelse vurderes dersom det er sannsynlig at straffbare forhold har funnet sted.

FN, utviklingsbankene og andre multilaterale organisasjoner og fond som Norge støtter, forventes å ha nulltoleranse for økonomiske misligheter og følge opp dette gjennom forebyggende tiltak, kontrollsystemer, interne retningslinjer og reaksjoner i tilfelle overtredelser. Dette innebærer bl.a. at organisasjonene forventes å ha, eller være tilknyttet, en uavhengig internrevisjons- og granskingsfunksjon med tilstrekkelig mandat og kapasitet til å føre tilsyn med virksomheten og til å foreta gransking ved mistanke om misligheter internt og hos eksterne partnere.

Ansvaret for å forebygge, avdekke og håndtere misligheter ligger hos organisasjonene. Disse har også ansvar for å rapportere om misligheter i årsrapporter og i noen tilfeller til den enkelte giver. Organisasjonenes forpliktelser overfor Norge i slike saker er regulert i avtaler. Utenriksdepartementet følger med på organisasjonenes håndtering av saker der norske midler mistenkes å være berørt og søker å samarbeide med andre land om felles reaksjoner.

Norge arbeider på ulike måter, bl.a. gjennom deltakelse i styrende organer, i bilateral dialog og i internasjonale nettverk, for å styrke multilaterale organisasjoners økonomiforvaltning, kontroll og håndtering av mislighetssaker.

3 Avbyråkratiserings- og effektivitetsreform

Regjeringen bygger sin politikk på en effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Som i næringslivet er det også i offentlig forvaltning et potensiale for å blir mer effektiv. Regjeringen har derfor innført en avbyråkratiserings- og effektivitetsreform (ABE-reformen), og forutsetter at alle statlige virksomheter gjennomfører tiltak for å bli mer effektive. Reformen vil gi insentiver til mer effektiv statlig drift og skape handlingsrom for prioriteringer i statsbudsjettet. Virksomhetene har også god anledning til å planlegge og gjennomføre tiltak for å effektivisere driften når reformen er et årlig krav. Deler av gevinsten fra mindre byråkrati og mer effektiv bruk av pengene overføres til fellesskapet i de årlige budsjettene. Den årlige overføringen settes til 0,5 pst. av alle driftsutgifter som bevilges over statsbudsjettet. For Utenriksdepartementet innebærer dette at driftsrammene i 2017 totalt reduseres med 17,7 mill. kroner, herunder 10,5 mill. kroner under programområde 02 og 7,2 mill. kroner under programområde 03.

Utenriksdepartementet har gjennomført en rekke tiltak for å effektivisere virksomheten og tilpasse driften til reduserte rammer. I perioden 2014–2017 er Utenriksdepartementets driftsrammer totalt redusert med om lag 140 mill. kroner ettersom det i tillegg til avbyråkratiserings- og effektivitetsreformen også er innarbeidet ekstraordinære reduksjoner i driftsrammene. Som følge av reduksjonene har Utenriksdepartementet effektivisert og utfaset oppgaver som ikke lenger er prioriterte. I perioden 2014–2016 er syv utenriksstasjoner avviklet/under avvikling. I 2014 ble La Paz og Bujumbura avviklet og i 2016 avvikles Astana, Sofia, Harare, Lusaka og Guatemala. Utenriksdepartementet har samtidig effektivisert administrative oppgaver som utføres på utenriksstasjonene.

Forbedrede teknologiske løsninger har gjort det mulig å flytte administrative oppgaver fra utenriksstasjonene til Oslo, fortrinnsvis innen IKT og regnskap. Flere oppgaver er samtidig overført til lokalt ansatte medarbeidere. Effektiviseringen har bidratt til at opp mot 80 stillinger er flyttet hjem fra utenriksstasjonene, samtidig som antall statsansatte i tjenesten årlig er redusert gjennom naturlig avgang.

Utenriksdepartementet har inngått nordisk samarbeid på flere utenriksstasjoner. Et eksempel er ambassaden i Yangon hvor Norge, Danmark, Finland og Sverige er samlokalisert og har felles administrativ drift. Videre er Norge samlokalisert og delvis integrert med enkelte av de nordiske landene på steder som Kabul, Dhaka og Luanda.

Utenriksdepartementet deltar aktivt i reformarbeid som ledes av andre departementer. Departementet er bl.a. part i 13 felles rammeavtaler for innkjøp av varer og tjenester. Post- og budtjenesten, biltjenesten samt administrasjon av adgangskort er overført til andre.

Utenriksdepartementet har samme arkivsystem som et flertall av departementene og har gjort avrop på en felles rammeavtale. Innføringen av elektronisk arkivsystem ved utenriksstasjonene pågår og vil innebærer at behovet for arkivfaglig kapasitet vil bli noe redusert i løpet av de neste årene.

Som et ledd i arbeidet med Regjeringens digitaliseringsskriv vil Utenriksdepartementet i 2017 ta i bruk en ny digital portal knyttet til tilskuddsmidler. Publikum kan da elektronisk sende inn søknader om tilskuddsmidler og rapportere om bruk av midlene i portalen. Portalen vil både innebære en forenkling av søknadsprosessen for publikum og bidra til effektivisering av arbeidet med departementets søknadsbehandling. Portalen integreres elektronisk mot arkiv- og økonomistyringssystemene og vil bidra til mer effektiv saksbehandling.

Forenklet modell for premiebetaling til Statens Pensjonskasse (SPK)

Fra 2017 innfører Regjeringen en forenklet modell for premiebetaling til Statens Pensjonskasse (SPK) for de virksomhetene som ikke betaler premie i dag. Dette vil i større grad ansvarliggjøre virksomhetene for deres pensjonskostnader. Bare en av tre statlige virksomheter betaler i dag pensjonspremie til SPK. Dette kan føre til at virksomhetene ansetter mer personale enn de ville gjort med en riktigere prising av innsatsfaktorene. Investeringer i digitale løsninger eller kjøp av tjenester fra private vil bli mer aktuelt og regningssvarende hvis staten møter en riktigere pris på arbeidskraft.

Den delen av statens pensjonsutgifter som i dag ikke blir finansiert av premieinntekter, dekkes sentralt av staten over kap. 612 Tilskudd til Statens pensjonskasse og kap. 613 Arbeidsgiveravgift til folketrygden. Modellen som innføres vil medføre økte premieinntekter til SPK og dermed reduserte tilskudd til SPK. Virksomhetene er gjennom budsjettforslaget kompensert for anslåtte økte utgifter. Modellen er samlet sett provenynøytral på omleggingstidspunktet. Det vises til Gul bok 2017 for nærmere omtale.

4 Tabelloversikt over budsjettforslaget

Programområder under departementet

(i 1 000 kr)

Betegnelse

Regnskap 2015

Saldert budsjett 2016

Forslag 2017

Pst. endr. 16/17

Programområde 02 Utenriksforvaltning

8 346 048

6 853 801

5 917 341

-13,7

Programområde 03 Internasjonal bistand

31 688 891

34 505 948

30 993 755

-10,2

Sum Utgift

40 034 939

41 359 749

36 911 096

-10,8

Programområde 02 Utenriksforvaltning

253 677

230 327

242 251

5,2

Programområde 03 Internasjonal bistand

39 954

Sum Inntekt

293 631

230 327

242 251

5,2

Utgifter fordelt på programkategorier

(i 1 000 kr)

Kat.

Betegnelse

Regnskap 2015

Saldert budsjett 2016

Forslag 2017

02.00

Administrasjon av utenrikstjenesten

2 160 379

2 215 395

2 407 075

02.10

Utenriksformål

6 185 669

4 638 406

3 510 266

Sum programområde 02

8 346 048

6 853 801

5 917 341

03.00

Administrasjon av utviklingshjelpen

1 678 629

1 743 166

1 889 239

03.10

Bilateral bistand

3 480 521

3 322 140

3 322 140

03.20

Globale ordninger

20 636 417

24 274 542

20 644 276

03.30

Multilateral bistand

5 893 324

5 166 100

5 138 100

Sum programområde 03

31 688 891

34 505 948

30 993 755

Utgifter fordelt på kapitler

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2015

Saldert budsjett 2016

Forslag 2017

Pst. endr. 16/17

Administrasjon av utenrikstjenesten

100

Utenriksdepartementet

2 103 841

2 156 398

2 339 905

8,5

103

Regjeringens fellesbevilgning for representasjon

47 142

49 439

57 422

16,1

104

Kongefamiliens offisielle reiser til utlandet

9 396

9 558

9 748

2,0

Sum kategori 02.002 160 3792 215 3952 407 0758,7

Utenriksformål

115

Næringsfremme-, kultur- og informasjonsformål

66 131

66 364

52 662

-20,6

116

Deltaking i internasjonale organisasjoner

1 350 183

1 726 475

1 776 302

2,9

117

EØS- finansieringsordningene

4 225 966

2 400 000

1 224 000

-49,0

118

Nordområdetiltak mv.

528 951

431 481

442 838

2,6

119

Globale sikkerhetstiltak

14 438

14 086

14 464

2,7

Sum kategori 02.10

6 185 669

4 638 406

3 510 266

-24,3

Sum programområde 02

8 346 048

6 853 801

5 917 341

-13,7

Administrasjon av utviklingshjelpen

140

Utenriksdepartementets administrasjon av utviklingshjelpen

1 402 124

1 461 893

1 580 751

8,1

141

Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad)

232 418

236 172

262 467

11,1

144

Fredskorpset

44 087

45 101

46 021

2,0

Sum kategori 03.001 678 6291 743 1661 889 2398,4

Bilateral bistand

150

Bistand til Afrika

1 970 266

2 094 640

2 094 640

0,0

151

Bistand til Asia

815 152

591 500

591 500

0,0

152

Bistand til Midtøsten og Nord-Afrika

566 658

556 000

556 000

0,0

153

Bistand til Latin-Amerika

128 445

80 000

80 000

0,0

Sum kategori 03.103 480 5213 322 1403 322 1400,0

Globale ordninger

160

Sivilt samfunn og demokratiutvikling

2 078 305

2 119 581

2 119 581

0,0

161

Næringsutvikling

1 691 800

1 639 000

1 649 000

0,6

162

Overgangsbistand/sårbare stater og regioner

187 452

200 000

247 500

23,8

163

Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter

4 162 523

4 687 342

4 734 424

1,0

164

Fred, forsoning og demokrati

1 544 096

1 086 100

1 086 100

0,0

165

Forskning, kompetanseheving og evaluering

789 310

811 437

596 180

-26,5

166

Klima, miljø og fornybar energi

1 677 570

1 242 700

1 242 700

0,0

167

Flyktningtiltak i Norge, godkjent som utviklingshjelp (ODA)

3 733 043

7 381 924

3 742 766

-49,3

168

Kvinners rettigheter og likestilling

299 598

293 500

306 700

4,5

169

Global helse og utdanning

4 472 720

4 812 958

4 919 325

2,2

Sum kategori 03.2020 636 41724 274 54220 644 276-15,0

Multilateral bistand

170

FN-organisasjoner mv.

3 639 159

3 124 100

3 071 100

-1,7

171

Multilaterale finansinstitusjoner

1 988 300

1 772 000

1 797 000

1,4

172

Gjeldslette og gjeldsrelaterte tiltak

265 865

270 000

270 000

0,0

Sum kategori 03.30

5 893 324

5 166 100

5 138 100

-0,5

Sum programområde 03

31 688 891

34 505 948

30 993 755

-10,2

Sum utgifter

40 034 939

41 359 749

36 911 096

-10,8

Inntekter fordelt på kapitler

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2015

Saldert budsjett 2016

Forslag 2017

Pst. endr. 16/17

Administrasjon av utenrikstjenesten

3100

Utenriksdepartementet

253 677

230 327

242 251

5,2

Sum kategori 02.00

253 677

230 327

242 251

5,2

Sum programområde 02253 677230 327242 2515,2

Administrasjon av utviklingshjelpen

3140

Administrasjon av utviklingshjelpen, jf. kap. 140

39 954

Sum kategori 03.00

39 954

Sum programområde 03

39 954

Sum inntekter

293 631

230 327

242 251

5,2

5 Generelle merknader til budsjettforslaget

Utenriksministeren og EØS- og EU-ministeren har ansvar for følgende kapitler og poster på Utenriksdepartementets budsjett:

Utenriksministeren

Programområde 02 Utenriksforvaltning

Kap. 100

Utenriksdepartementet –unntatt saker som EØS- og EU-ministeren har ansvaret for, jf. egen oversikt nedenfor.

Kap. 103

Regjeringens fellesbevilgning for representasjon

Kap. 104

Kongefamiliens offisielle reiser til utlandet

Kap. 115

Næringsfremme, kultur- og informasjonsformål

Kap. 116

Deltaking i internasjonale organisasjoner – unntatt de saker som EØS- og EU-ministeren har ansvaret for, jf. egen oversikt nedenfor.

Kap. 118

Nordområdetiltak mv.

Kap. 119

Globale sikkerhetstiltak mv.

Programområde 03 Internasjonal bistand

Kap. 140

Utenriksdepartementets administrasjon av utviklingshjelpen

Kap. 141

Direktoratet for utviklingssamarbeid (NORAD)

Kap. 144

Fredskorpset

Kap. 150

Bistand til Afrika

Kap. 151

Bistand til Asia

Kap. 152

Bistand til Midtøsten og Nord-Afrika

Kap. 153

Bistand til Latin-Amerika

Kap. 160

Sivilt samfunn og demokratiutvikling

Kap. 161

Næringsutvikling

Kap. 162

Overgangsbistand/sårbare stater og regioner

Kap. 163

Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter

Kap. 164

Fred, forsoning og demokrati

Kap. 165

Forskning, kompetanseheving og evaluering

Kap. 166

Klima, miljø og fornybar energi

Kap. 167

Flyktningtiltak i Norge, godkjent som utviklingshjelp

Kap. 168

Kvinners rettigheter og likestilling

Kap. 169

Global helse og utdanning

Kap. 170

FN-organisasjoner mv.

Kap. 171

Multilaterale finansinstitusjoner

Kap. 172

Gjeldslette og gjeldsrelaterte tiltak

EØS- og EU-ministeren

Programområde 02 Utenriksforvaltning

Kap. 100

Følgende saker under post 71 Diverse tilskudd:

  • Informasjon om europeisk samarbeid

  • Europapolitisk forsking og utvikling (FOU)

  • Tilskudd til europapolitisk dialog

  • Sosial dialog i Sentral-Europa

  • Forskning på europeisk klima- og energipolitikk

  • Tilskudd til EU-opplysning

Kap. 116

Følgende saker under post 70 Tilskudd til internasjonale organisasjoner:

  • Pliktige bidrag til EFTA og EFTA-organer

Kap. 117

EØS-finansieringsordningene

6 Overførbare bevilgninger

Under Utenriksdepartementet blir stikkordet «kan overføres» benyttet under disse postene utenom postgruppe 30–49

(i 1 000 kr)

Kap.

Post

Betegnelse

Overført til 2016

Forslag 2017

100

21

Spesielle driftsutgifter

5 187

12 715

115

70

Tilskudd til næringsfremme-, kultur- og informasjonsformål

45 201

117

75

EØS-finansieringsordningen 2009–2014

13 369

446 000

117

76

Den norske finansieringsordningen 2009–2014

74 492

408 000

117

77

EØS-finansieringsordningen 2014–2021

185 000

117

78

Den norske finansieringsordningen 2014–2021

185 000

118

70

Nordområdetiltak og prosjektsamarbeid med Russland

43 692

307 641

118

71

Støtte til utvikling av samfunn, demokrati og menneskerettigheter mv.

13 841

62 610

118

76

Tilskudd til internasjonale klima- og miljøtiltak

112

39 609

119

70

Globale sikkerhetstiltak

9

12 339

150

78

Regionbevilgning for Afrika

4 097

2 094 640

151

78

Regionbevilgning for Asia

977

591 500

152

78

Regionbevilgning for Midtøsten og Nord-Afrika

337

556 000

153

78

Regionbevilgning for Latin-Amerika

25

80 000

160

70

Sivilt samfunn

2 111

1 955 471

160

77

Utvekslingsordninger gjennom Fredskorpset

178

142 000

161

70

Næringsutvikling

5 243

149 000

162

70

Overgangsbistand/sårbare stater og regioner

197

247 500

163

70

Nødhjelp og humanitær bistand

38 223

4 436 124

163

72

Menneskerettigheter

189

298 300

164

70

Fred, forsoning og demokratitiltak

403

390 900

164

71

ODA-godkjente land på Balkan

30 109

175 000

164

72

Global sikkerhet, utvikling og nedrustning

1 032

154 700

164

73

Andre ODA-godkjente OSSE-land

2 913

365 500

165

70

Forskning

1 761

148 000

165

71

Faglig samarbeid

3 747

355 900

166

70

Ymse tilskudd

5 500

166

72

Klima og miljø

304

767 200

166

74

Fornybar energi

470 000

168

70

Kvinners rettigheter og likestilling

1 206

306 700

169

70

Global helse

805

3 065 000

169

73

Utdanning

9 412

1 837 000

170

73

Verdens matvareprogram (WFP)

237 000

170

76

FN og globale utfordringer

147

223 300

170

77

FNs aidsprogram (UNAIDS)

120 000

170

78

Pliktige bidrag til FN-organisasjoner mv.

426

217 300

170

79

Eksperter, junioreksperter og FNs fredskorps

2 327

39 000

170

81

Matsikkerhet og klimatilpasset landbruk

577

105 000

170

82

FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling (UN Women)

75 000

170

83

Verdens helseorganisasjon (WHO)

183 500

171

70

Verdensbanken

685

916 000

171

71

Regionale banker og fond

137

770 500

171

72

Strategisk samarbeid med multilaterale utviklingsbanker og finansinstitusjoner

110 500

172

70

Gjeldslette, betalingsbalansestøtte og kapasitetsbygging

71

270 000

7 Anmodningsvedtak

Oversikt over anmodningsvedtak

Sesjon

Vedtak nr.

Stikkord

Omtalt side

2014–2015

8

Barnekonvensjonen/Individklagerett

Side 222

2015–2016

109

FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter/individklagerett

Side 222

2015–2016

621

Fremleggelse av eksportkontrollmeldingen

Side 40

2015–2016

623

Ikke-spredning og arbeid mot atomvåpen

Side 39

2015–2016

845

Styrke mottaksapparat i Hellas EØS-midler

Side 105

2015–2016

846

Styrke fredsprosessen i Syria

Side 182

2015–2016

847

Opprettholde god dialog med Russland for å sikre fortsatt kontroll ved grensen på Storskog

Side 48

2015–2016

848

Informasjonsarbeid i situasjoner med økte ankomster av asylsøkere fra land hvor et stort flertall får avslag

Side 48

2015–2016

849

Informasjonsarbeid – Forebygge at barn fra Afghanistan sendes på flukt

Side 166

2015–2016

860

Styrke utenriksstasjonenes arbeid med å informere om reelle muligheter for å få asyl i Norge

Side 48

2015–2016

940

Humanitær innsats mot kjønnsbasert vold

Side 214

2015–2016

941

Øke støtten til syriske kvinneorganisasjoner

Side 214

2015–2016

942

Humanitær innsats Syria/forebygge kjønnsbasert vold

Side 214

2015–2016

943

Kvinneperspektivet i bistanden

Side 57

8 Årsverkoversikt for Utenriksdepartementet

Utenriksdepartementet (Oslo)

852 årsverk

Utenriksdepartementet (utsendte ved utenriksstasjonene)

625 årsverk

Sum Utenriksdepartementet

1 477 årsverk

Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad)

245 årsverk

Fredskorpset

39 årsverk

Sum årsverk Utenriksdepartementet, Norad og Fredskorpset

1 761 årsverk

Kilde: SSB. Ansatte i Norfund og lokalt ansatte ved utenriksstasjonene er ikke med i tabelloversikten

9 Programområde 02 Utenriksforvaltning

Utgifter fordelt på programkategorier

(i 1 000 kr)

Kat.

Betegnelse

Regnskap 2015

Saldert budsjett 2016

Forslag 2017

02.00

Administrasjon av utenrikstjenesten

2 160 379

2 215 395

2 407 075

02.10

Utenriksformål

6 185 669

4 638 406

3 510 266

Sum programområde 02

8 346 048

6 853 801

5 917 341

For 2017 foreslås bevilget 5 917,3 mill. kroner til utenriksforvaltning. Dette er nominelt 938,8 mill. kroner lavere enn saldert budsjett for 2016. Endringen skyldes i hovedsak reduserte forpliktelser under EØS-finansieringsordningene (2009–2014), pga. utfasing av ordningene.

9.1 Fremme norsk sikkerhet

Det sikkerhetspolitiske landskapet i Europa og dets nærområder gjennomgår dyptgripende endringer. Gjennom sine handlinger i Ukraina har Russland svekket europeisk sikkerhet og brutt med grunnleggende regler i folkeretten. Langs Europas sørlige grense trues utvikling, sikkerhet og stabilitet av væpnede konflikter, langvarige borgerkriger, terrorgruppers voldelige fremferd og kriminelle nettverk. I et belte av sårbare og ustabile stater som strekker seg fra de vestlige delene av Sahel-regionen i Nord-Afrika til Sentral-Asia, finner organisert kriminalitet, korrupsjon, voldelig ekstremisme og terrornettverk grobunn. De er drivere av sårbarhet. Mangel på utvikling, sikkerhet og stabilitet er årsak til migrasjon og flyktningstrømmer. Dette har omfattende konsekvenser, også for Norge, og krever en helhetlig tilnærming.

Vår sikkerhet bygges sammen med andre. Fundamentet for norsk sikkerhetspolitikk er FN, folkeretten og NATO. For Norge er det en hovedmålsetting å bidra til å styrke dette fundamentet. NATO må forbli en sterk og troverdig allianse. Solidariteten medlemslandene imellom danner grunnlaget for vårt kollektive forsvar, og er en forutsetning for norsk sikkerhet. Norge bidrar aktivt til å styrke NATOs forsvarsevne og politiske slagkraft. Det er avgjørende å bevare USAs engasjement i Europa. Vi må bidra til en mer balansert transatlantisk byrdefordeling. Vi må samtidig bevare og videreutvikle det nære bilaterale forholdet mellom Norge og USA. Bedre alliert forsvarsevne og situasjonsforståelse, blant annet i nord, er høyt prioritert.

NATO må ha en helhetlig tilnærming til sikkerhet. Alle allierte land må oppleve at alliansen ivaretar deres sikkerhetsbehov. Det er avgjørende for Norge og øvrige medlemslands sikkerhet at NATO opprettholder en troverdig avskrekkingsevne. Norge bidrar til NATOs kapasiteter. Vi ønsker nært samarbeid mellom NATO og EU og bidrar også til EUs operasjoner.

Fra norsk side legger vi vekt på sikkerhetssituasjonen i Nord-Atlanteren, hvor økt russisk evne til sjøkontroll og –nektelse kan få konsekvenser for forsyningslinjene over Atlanteren. Dette berører hele alliansens sikkerhet og krever en særskilt vektlegging av NATOs maritime kapasiteter. Dette var en hovedsak for Norge under NATOs toppmøte i Warszawa i juli 2016. Toppmøtet vedtok en styrking av NATOs avskrekkingsevne, samtidig som man understreket behovet for politisk dialog med Russland, i tråd med norske posisjoner. Alliansen stod samlet i håndteringen av sikkerhetsutfordringene fra øst og sør. Norge ønsker et godt, konstruktivt og stabilt forhold til Russland. Vi vil videreføre kontakten som er etablert mellom våre folk og videreutvikle de tosidige forbindelsene på viktige områder. Forsvarlig fiskeriforvaltning og sikring av miljø, atomsikkerhet og søk og redning til havs forutsetter godt samarbeid. I tillegg ønsker vi å bevare folk-til-folk samarbeidet og det regionale samarbeidet, som lenge har vært viktige bindeledd over grensen i nord. Norge vil også bidra til å opprettholde kontakt og dialog med Russland i relevante internasjonale fora. På den annen side må vi være tydelige og konsistente i vår reaksjon overfor Russland i viktige prinsipp- og verdispørsmål. Norge har derfor sluttet opp om EUs restriktive tiltak, som en reaksjon på Russlands folkerettsbrudd i Ukraina.

Nordområdepolitikken må også forstås i en sikkerhetspolitisk ramme. Regjeringen arbeider for at Arktis fortsatt skal kjennetegnes av fred, stabilitet og godt internasjonalt samarbeid.

Norge driver bærekraftig, langsiktig og ansvarlig forvaltning i våre nordlige områder. Vårt fiskerisamarbeid med Russland i Barentshavet bidrar til god forvaltning av bestander av stor økonomisk betydning for både Norge og Russland, og er et eksempel til internasjonal etterfølgelse.

Vi samarbeider nært med andre stater og aktører med interesser i Arktis. Arktisk råd er det viktigste forumet for internasjonalt samarbeid om arktiske spørsmål. Havretten er det folkerettslige grunnlaget for å regulere aktiviteten i Arktis, og alle de arktiske statene slutter opp om dette. Det er viktig for forutsigbarhet og stabilitet i regionen.

Norge har lagt vekt på å videreføre det internasjonale samarbeidet med Russland i nord. Særlig Arktisk råd, men også Barentssamarbeidet er viktig for Norge.

Vår tilstedeværelse og aktivitet i nordområdene styrker Norges posisjon internasjonalt som en betydelig og ansvarlig arktisk nasjon. Vi ivaretar vitale norske interesser som klima og miljø, tilgang til nye naturressurser og handelsveier, og sikkerhet og stabilitet i våre nærområder.

Norges sikkerhet påvirkes i økende grad av ukonvensjonelle trusler og ikke-statlige aktører. Terrorisme, organisert kriminalitet og digitale trusler er ikke nye fenomener, men globalisering og teknologiutvikling gjør at de får mer vidtrekkende konsekvenser. Samlet er det sikkerhetspolitiske bildet mer sammensatt, uoversiktlig og uforutsigbart enn tidligere.

Regjeringen har i Meld. St. 37 (2014–2015) Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken fremmet en styrket og mer helhetlig politikk mot disse utfordringene. For å styrke vår evne til å forebygge og bekjempe disse utfordringene, vil vi benytte et bredt spekter av utenriks-, justis-, og utviklingspolitiske virkemidler. Utviklingspolitikken skal i langt større grad enn tidligere omfatte innsats mot globale sikkerhetsutfordringer. Det er opprettet et eget bistandsprogram for forebygging av radikalisering, voldelig ekstremisme og terrorisme i land og områder preget av sårbarhet, vold og konflikt, og et tilsvarende bistandsprogram mot organisert kriminalitet og ulovlig handel.

Det er behov for økt kunnskap og analyse, styrket nasjonal samordning og et bredt internasjonalt samarbeid. Med kapasitets- og institusjonsbygging i prioriterte land og regioner, vil Regjeringen bidra til å skape inkluderende samfunn, forebygge konflikt og stabilisere områder hvor terrororganisasjoner er drevet tilbake.

Tiltakene skal bidra til å trygge vår felles sikkerhet og er svar på behovet for en oppdatert og fremtidsrettet utviklingspolitikk.

Regjeringen arbeider innenfor etablerte internasjonale rammer for å oppnå det langsiktige målet om en verden uten kjernevåpen. Det viktigste rammeverket er Ikke-spredningsavtalen (NPT). Gjennom denne har kjernevåpenstatene forpliktet seg til nedrustning, og ikke-kjernevåpenstatene har forpliktet seg til ikke å anskaffe slike våpen.

I arbeidet med å fremme kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning legger Regjeringen til grunn det enstemmige stortingsvedtak nr. 623 (2015–2016) av 26. april 2016 der «Stortinget ber Regjeringen arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen og bidra til gjennomføring av Ikkespredningsavtalens (NPT) forpliktelser, innta en aktiv rolle som pådriver for ikke-spredning og for nedrustning med sikte på en balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen, og på dette grunnlaget arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk for å sikre dette målet.»

Grunnlaget for vedtaket er Innst. 199 S (2015–2016) og Meld. St. 37 (2015 – 2016) Globale Sikkerhetsutfordringer (GSU) i utenrikspolitikken. Vedtakets iverksettelse er pågående og langsiktig.

Utenriksministeren har oppnevnt en egen spesialrepresentant for nedrustning med hovedoppgave å følge opp vedtaket. Stillingen kommer i tillegg til eksisterende personellressurser til kjernefysisk nedrustning i Utenriksdepartementet. Norge deltok aktivt i den åpne arbeidsgruppen (OEWG) i Genève om å fremme kjernefysisk nedrustning. Norges delegasjon søkte på grunnlag av stortingsvedtaket konstruktive løsninger og kompromisser for å samle flest mulig stater bak en aktiv nedrustningspolitikk. Norge har siden stortingsvedtaket intensivert arbeidet med verifikasjon av nedrustning gjennom målrettet innsats for å oppnå bred støtte for en norsk FN-resolusjon om dette. Verifikasjon er viktig for å legge grunnlaget for reell nedrustning.

Regjeringen vil støtte tiltak som fremmer effektive tiltak for nedrustning over kap. 118, post 71 Støtte til utvikling av samfunn, demokrati og menneskerettigheter og kap. 164, post 72 Global sikkerhet, utvikling og nedrustning.

Regjeringens melding til Stortinget om veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk vil ytterligere beskrive Regjeringens politikk for å fremme en verden fri for kjernevåpen. Innholdet i Stortingets vedtak innebærer et langsiktig arbeid.

En svekkelse av NPT vil også svekke den plattformen vi har for å ruste ned og hindre spredning. Det nye sikkerhetspolitiske landskapet gjør at også nedrustningsarbeidet stilles overfor nye utfordringer. Det er viktig at vi møter disse i samarbeid med våre allierte.

Norge har siden 2007 samarbeidet med Storbritannia om utvikling av metoder for å bekrefte faktisk destruksjon av kjernefysiske stridshoder. Et slikt samarbeid mellom en kjernevåpenstat og en ikke-kjernevåpenstat er enestående. USA har tatt initiativ til et internasjonalt partnerskap for slik verifikasjon, som bygger på det norsk-britiske initiativet. Regjeringen vil fortsette sin innsats med slike effektive tiltak for nedrustning. Den har siden stortingsvedtaket intensivert arbeidet med verifikasjon av nedrustning gjennom målrettet innsats for å oppnå bred støtte for en FN-resolusjon om dette. Regjeringen tar sikte på å fremme resolusjoner under FNs generalforsamling 2016 som oppfølging av anmodningsvedtaket i Stortinget.

Gjennom toppmøtene om kjernefysisk sikkerhet (Nuclear Security Summit) er kjernefysisk terrorisme kommet høyere på dagsordenen. Det fjerde og siste toppmøtet fant sted i Washington D.C. i april 2016, og nå skal dette arbeidet tas videre i andre relevante fora. Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) vil ha en helt sentral rolle i dette arbeidet fremover. Norge har engasjert seg særskilt for å fase ut bruk av materiale som også kan brukes i masseødeleggelsesvåpen, som høyanriket uran og høyaktive radiologiske kilder. Regjeringen vil videreføre innsatsen for å hindre spredning av slikt materiale.

Arbeidet med å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen må videreføres med uforminsket styrke. Regjeringen vil fortsette å støtte IAEA og dets viktige verifikasjonsarbeid. Det er viktig for å få sikkerhet for at avtaler og forpliktelser faktisk følges opp. Norge har siden 2013 gitt ekstraordinær finansiell støtte til IAEAs verifikasjonsarbeid når det gjelder Irans kjernefysiske program.

I forhandlingene mellom Iran og de såkalte P5+1-landene ble partene i april 2015 enige om et rammeverk for en endelig avtale. Som et viktig ledd i prosessen opp mot gjennomføringen og ikrafttredelsen av atomavtalen med Iran, bidro Norge til at Irans overskytende mengder av anriket uran ble erstattet med naturlig uran i desember 2015.

Innsatsen for ikke-spredning kommer også til uttrykk gjennom god og effektiv eksportkontroll av forsvarsmateriell og flerbruksvarer. For å holde tritt med spredningsbildet og den teknologiske utviklingen, foregår det løpende informasjonsutveksling og forhandlinger om felles retningslinjer i ulike multilaterale regimer. Norge ledet arbeidet i regimet for eksportkontroll av missilteknologi (MTCR) i 2014–15 og videreførte innsatsen gjennom deltakelse i Troika-samarbeidet i 2016. Norge lyktes i å styrke dialogen med ikke-medlemmer som er potensielle teknologi-leverandører, og la til rette for at India ble tatt opp som nytt medlem. Norge arbeider også aktivt i internasjonale fora, bl.a. Wassenaar-samarbeidet og ATT-prosessen (FNs våpenhandelsavtale), for å oppnå høye og ansvarlige standarder for kontroll med eksport av konvensjonelle våpen og militært utstyr. Teknologiutvikling og globalisering stiller utfordrende krav også til en effektiv gjennomføring av kontrollen på nasjonalt plan. Regjeringen har effektivisert arbeidet gjennom et digitalisert lisensieringsverktøy, og vil iverksette en oppgradering for å bedre brukervennligheten.

I stortingsvedtak nr. 621 (2015–2016), 26. april 2016 ber Stortinget Regjeringen vurdere å legge frem eksportkontrollmeldingen senest i løpet av andre kvartal etter at eksportåret er gjennomført, hvis dette er praktisk gjennomførbart.

Vedtaket er knyttet til Stortingets behandling av Meld. St. 8 (2015–2016), og foreligger i Innst. 200 S (2015–2016). Vedtaket er fulgt opp gjennom fremleggelsen av Meld. St. 36 (2015–2016) som omtaler eksportåret 2015, og ble lagt frem 10. juni 2016.

9.2 Nordområdene – Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde

Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde og Regjeringen vil utvikle Nord-Norge til en av landets mest skapende og bærekraftige regioner.

Utenriksdepartementet koordinerer arbeidet med Regjeringens nordområdepolitikk som omfatter alle nordområderelaterte tiltak under det enkelte fagdepartements område.

Nordområdepolitikken skal bygge opp under ivaretakelse av norsk suverenitet og norske interesser, styrket samarbeid med sentrale land med interesser i Arktis, herunder Russland, samt styrke næringsutviklingen og grunnlaget for samfunnsutvikling i nord.

I Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2017 foreslås bevilgningene til nordområdetiltak fordelt på de forskjellige departementene økt fra om lag 2,7 mrd. kroner i 2016 til anslagsvis 3,4 mrd. kroner i 2017.

Vi har sentrale interesser å ta vare på i nord, bl.a. forvaltning av hav, fisk, petroleums- og mineralressurser. I tillegg ivaretar vi viktige bilaterale relasjoner i regionen. Regjeringens mål er en ambisiøs nordområdepolitikk der utenrikspolitikk og innenrikspolitikk gjensidig forsterker hverandre. En god politikk i nord vil også styrke Norges posisjon internasjonalt. Norge skal være en premissleverandør for utviklingen i nord. Vi skal være ledende på kunnskap om, for og i nord og vi skal fremstå som en ansvarlig arktisk aktør. Omfattende klimaendringer, bedre tilgang til naturressurser og økende menneskelig aktivitet har forsterket den internasjonale interessen for Arktis.

Gjennom samarbeid med andre land vil Regjeringen arbeide for å bevare Arktis som en fredelig og stabil region. Dette er blitt enda viktigere i den nye sikkerhetspolitiske situasjonen.

Som kyststat har Norge et ansvar for å ivareta rettigheter og forpliktelser etter havretten, og forvalte fornybare og ikke-fornybare ressurser. Norge skal kjennetegnes som en aktør med konsekvent og forutsigbar suverenitetsutøvelse, og som en pådriver for et samarbeid preget av tillit og åpenhet.

Klimaendringene i Arktis vil få stor oppmerksomhet også i oppfølgingen av klimaavtalen fra Paris. Norge vil fortsette å bidra til økt kunnskap om klimaendringene i nord. Kunnskapen skal sikre best mulige regionale og globale tiltak for å begrense klimaendringene og håndtere konsekvensene. Regjeringen tilstreber en god balanse mellom bærekraftig bruk og vern. Vi vil arbeide aktivt for å oppnå aksept for dette både internasjonalt og regionalt.

Interessen for hav er økende internasjonalt. Havbaserte ressurser vil få økende oppmerksomhet de nærmeste tiårene. Vi trenger mer kunnskap om hav og må finne den riktige balansen mellom bruk og vern også her. Havene utfordres av bl.a. forsøpling, havforsuring og ulovlig fiske. Regjeringen vil våren 2017 legge frem den første meldingen til Stortinget om hav i utenriks- og utviklingspolitikken. Den vil blant annet ta for seg internasjonale og utenrikspolitiske sider ved havpolitikken. Mulighetene havet gir for verdiskapning gir også en ny dimensjon til nordområdepolitikken.

Regjeringen fortsetter arbeidet med konkrete tiltak innenfor de prioriterte områdene: internasjonalt samarbeid, næringsliv, kunnskap, infrastruktur og miljøvern, sikkerhet og beredskap.

Regjeringen vil i tiden fremover samarbeide enda tettere med det regionalpolitiske nivå i Nord-Norge om nordområdepolitikken. Målet er å samordne de nasjonale og regionale tiltakene bedre slik at vi får et størst mulig løft for landsdelen.

Regjeringen arbeider videre for å utvikle Nord-Norge til en av landets mest skapende og bærekraftige regioner. Regjeringen vektlegger derfor innhenting av kunnskap og omsetting av kunnskapen i ny næringsutvikling.

Regjeringen vil videreutvikle det regionale samarbeidet i nord, ikke minst gjennom Barentssamarbeidet og Den nordlige dimensjon.

Arbeidet i Arktisk råd blir stadig viktigere og bredere. Norge legger vekt på å utvikle en rolle for nye og gamle observatører. Norge har samarbeidet nært med USA under deres formannskap (2015–2017) og vil gjøre det samme med Finland, som overtar formannskapet for 2017–2019.

Tilrettelegging for næringsutvikling blir også viktigere i det arktiske samarbeidet fremover. Opprettelsen av Arktisk økonomisk råd i 2014, som en plattform for dialog mellom næringslivet og Arktisk råd, var svært positiv. Arktisk råd, Arktisk økonomisk råd (Arctic Economic Council), North Atlantic Marine Mammal Commision (NAMMCO) og Det internasjonale urfolkssekretariatet ligger nå alle i Tromsø. Sammen med Norges arktiske universitet og Norsk polarinstitutt med flere utgjør dette en stor arktisk institusjonsklynge i Tromsø. Byen er i ferd med å bli den arktiske hovedstaden.

9.3 Sikre økonomi og samfunnsinteresser i en globalisert verden

I en globalisert verden er en grunnleggende forståelse for økonomi en forutsetning for å utøve god utenrikspolitikk. Også historisk sett er utenriksøkonomi, næringsfremme og handel grunnpilarer i norsk utenrikspolitikk. Utenrikstjenestens arbeid med å fremme norske næringsinteresser settes nå inn i en bredere økonomisk sammenheng, der stikkord er handel, markedsadgang, energi, klima, kunnskap og innovasjon. Målet er å sikre en god økonomisk vekst i Norge.

Handelspolitikken har en sentral plass i vårt forsterkede økonomiske diplomati. Handelsavtaler bidrar til å lette handelen og gir faste rammer, regelverk og muligheter som kan benyttes når enkeltbedrifter møter utfordringer ute. Internasjonale handelsavtaler blir dypere og bredere. Dette innebærer at handelspolitikkens kontaktflater mot innenrikspolitikken blir flere, tydeligere og mer sammensatt. Forhandlingene om avtalen om handel med tjenester (TISA) er et godt eksempel på denne utviklingen.

Å fremme norske økonomiske interesser betyr at vi skal sikre velstand og vekst, med gode rammevilkår for en økonomi som er sterkt eksponert mot utviklingen i internasjonal politikk og økonomi. Den vedvarende lave oljeprisen er et godt eksempel på hvor eksponert Norge er for endringer i internasjonale økonomiske konjunkturer, og representerer nye utfordringer og muligheter for norsk økonomi. Utgangspunktet er godt. Norge har en solid økonomi, høy velferd, god omstillingsevne og gode rammevilkår for næringslivet. En solid norsk økonomi er navet for norsk utenrikspolitikk.

Norge er en handels- og investornasjon. Oppslutning om, og avhengighet av, åpen handel kjennetegner Norges internasjonale identitet. Sundvolden-plattformen slår fast at Regjeringen vil arbeide for en friere handel og føre en offensiv handelspolitikk, hvor Norges interesser vektlegges. Et sentralt bidrag fra utenrikspolitikken er innsatsen for å sikre like og rettferdige spilleregler innenfor rammene av en åpen global økonomi.

Veksten i verdensøkonomien har tatt seg opp siden den globale finanskrisen, men bedringen er svak og går tregt. Heller ikke i fremvoksende økonomier har veksten vært like sterk som i foregående tiår. Internasjonalt samarbeid og koordinering er en avgjørende faktor for at alle land skal kunne lykkes i en globalisert økonomi. Med de økonomiske endringene verden står overfor, følger også maktforskyvning østover og sørover, noe som bringer både muligheter og utfordringer. Det er naturlig å forvente at fremvoksende økonomier får økt innflytelse, men også tar på seg større ansvar i henhold til sin økonomiske tyngde. Utfordringen ligger i å finne modeller for å fremme integrering mellom grupper av land uten at det fører til blokkdannelser og svekkelse av bredere internasjonalt samarbeid.

Den fremste forutsetningen for å bevare den eksisterende verdensordenen er ikke at det relative styrkeforholdet mellom statene er konstant, men at alle følger folkeretten og vinn-vinn-tenkningen som har vært grunnlaget for den historiske økonomiske veksten og fattigdomsbekjempelsen vi har opplevd de senere tiårene.

Internasjonal rettsorden og robuste multilaterale systemer kan hjelpe oss gjennom akutte og langvarige kriser, slik vi så under finanskrisen i 2008. Utviklingen i retning av økt handel, velferd og samarbeid har gjort oss tryggere. For eksempel er den gjensidige avhengigheten mellom USA og Kina en viktig faktor som motvirker en gjentakelse av den to-delte verden fra forrige århundre. USA og Kina er konkurrenter, men økt handel og globalisering har brakt dem sammen i et vinn-vinn-forhold. Det er viktig å sikre at denne utviklingen fortsetter. Samtidig som vi må være i stand til å tilpasse systemene til en verden i endring. Norges deltakelse i den nye asiatiske investerings- og infrastrukturbanken (AIIB) er et eksempel på det siste.

Det nye geopolitiske landskapet påvirker Norges situasjon. Regjeringen ønsker tettere politiske og økonomiske bånd med regioner som styrker sin politiske og økonomiske vekt, slik som Asia, Latin-Amerika og Afrika. Samtidig forblir tradisjonelle allianser av avgjørende betydning. Vi vil fortsatt finne våre mest sentrale samarbeids- og handelspartnere i Europa. Det er måten EU og euro-området lykkes på i sin omstilling til nye realiteter som vil ha størst innflytelse over vår hverdag.

Det multilaterale handelssystemet er av særskilt betydning for Norge. Bærebjelkene i vår handelspolitikk er Verdens handelsorganisasjon (WTO), EØS-avtalen og EFTAs frihandelsavtaler. Høsten 2015 ble det klart at det på grunn av prinsipiell uenighet mellom medlemmene i WTO ikke var realistisk å avslutte Doha-runden.

Samtidig lyktes man på ministermøtet i desember 2015 med å fatte en historisk beslutning om utfasing av eksportsubsidier for landbruksvarer og beslutninger som gavner de minst utviklede landene. Norge vil, som de øvrige WTO-medlemmer som har hatt adgang til å benytte eksportsubsidier, endre våre bindingslister i WTO for å reflektere denne utfasingen.

Enigheten fra Nairobi gir også retningslinjer for det videre arbeidet i WTO og medlemmene forpliktet seg til videre forhandlinger på temaene fra Doha-forhandlingene, i tillegg til at det åpnes for å diskutere nye temaer. Norges hovedmål om å bidra til at WTO videreføres som det sentrale globale forumet for handelsforhandlinger består. Samtidig har denne og tidligere regjeringer gjort det klart at overordnede politiske målsettinger om norsk matproduksjon og offentlige tjenesteytinger ligger til grunn for våre posisjoner. Norske handelspolitiske interesser speiler i økende grad endringene i norsk økonomi, og den økte rollen som investeringer og handel med tjenester spiller. Her har arbeidet med handelspolitiske rammevilkår kommet kortere enn når det gjelder varehandel. Norge deltar derfor aktivt i forhandlingene om en ny avtale om handel med tjenester (TISA). Tjenestesektoren er en kunnskapsintensiv sektor som er drevet frem av norsk kompetanse innen IKT og maritim industri. Norsk målsetting for TISA er både å få til en ambisiøs, moderne avtale, og at avtalen på sikt skal bli en del av WTO-avtaleverket. TISA-forhandlingene startet i 2013 og Norge deltar primært i disse forhandlingene for å sikre stabile rammevilkår og bedre markedsadgang for norsk næringsliv i internasjonale markeder.

I 2015 ble også forhandlingene om en utvidelse av den eksisterende informasjons-teknologiavtalen (ITA) ferdigstilt innenfor rammen av WTO, noe som viser at WTO fremdeles leverer. Samtidig deltar Norge i forhandlinger om reduksjon av tollsatser på miljøvarer innenfor rammen av WTO.

Manglende fremgang i WTO har utløst større regionale initiativer, som forhandlinger om en transatlantisk handels- og investeringsavtale (TTIP – Transatlantic Trade and Investment Partnership) mellom EU og USA og en avtale som omfatter flere av landene rundt Stillehavet (TPP – Trans Pacific Partnership). I 2015 ble TPP-forhandlingene ferdigstilt. Blant landene som har signert avtalen er USA, Canada, Japan, Mexico, Malaysia og Singapore. TPP-avtalen representerer på mange måter den nye malen for handelsavtaler. For første gang i historien har man blant annet med regler relatert til digital økonomi og elektronisk handel. Avtalen omfatter 12 land som representerer om lag 40 pst. av verdens BNP og ca. 30 pst. av verdenshandelen. Avtalepartene har som mål at avtalen skal ratifiseres i løpet av 2016.

Norge risikerer altså å bli stående utenfor en viktig del av videreutviklingen av rammeverket for internasjonal handel, med begrenset mulighet til å påvirke. Regjeringen følger derfor nøye med på forhandlingene av slike «megaregionale» handelsavtaler, som utvilsomt vil ha positiv effekt på verdensøkonomien, men som samtidig er en utfordring for det multilaterale systemet.

Det forhandles fremdeles om TTIP. Målsettingen er en omfattende avtale om handel med varer og tjenester, offentlige innkjøp og investeringer. Dersom man lykkes, vil det innebære et kvantesprang i de økonomiske forbindelser over Atlanterhavet og bidra til økt vekst og nye arbeidsplasser.

Konkurransesituasjonen for norske bedrifter vil bli skjerpet, særlig for sjømat. Norge følger med på forhandlingenes gang gjennom dialog med amerikanske myndigheter, samt med EU og med flere av medlemslandene. Regjeringen er i ferd med å utrede konsekvenser for Norge av TTIP-avtalen. Samtidig er budskapet fra både EU og USA at WTO fortsatt vil utgjøre grunnmuren for de globale handelsrelasjonene.

Norge er ikke bare avhengig av handel, men også av en aktiv og strategisk handelspolitikk. For Norge er det avgjørende at WTO beholder sin posisjon som hovedsete for internasjonale handelssamtaler. WTO bidrar til globale rammebetingelser for handel og økonomisk utvikling, og til å gi norsk næringsliv stabile og forutsigbare rammevilkår. Vi må investere i et multilateralt rammeverk som sikrer våre interesser. I oktober 2016 har Norge derfor invitert til et uformelt ministermøte om WTO for å opprettholde momentum etter forrige ministerkonferanse. Vi ønsker å bidra til å legge til rette for forhandlinger frem mot neste ministerkonferanse (2017), samt å bidra til diskusjoner om hvilken retning WTO som organisasjon bør ta på lengre sikt.

Etter hvert som det økonomiske tyngdepunktet forflyttes sør- og østover, blir markeder hvor de handelspolitiske rammebetingelsene er mindre utviklet, viktigere for norsk næringsliv. Fremover vil veksten i global etterspørsel hovedsakelig komme i markeder hvor det er mer utfordrende å drive virksomhet enn hos våre tradisjonelle handelspartnere.

Regjeringen gjennomfører derfor et taktskifte i arbeidet med å fremme norske næringsinteresser internasjonalt, og vil sette næringsfremme inn i et bredere utenriksøkonomisk perspektiv.

Regjeringen vil styrke samarbeidet med de fremvoksende økonomiene, ikke bare i Asia, men også i Afrika og Latin-Amerika. Vi øker det økonomiske samkvem, inngår handelsavtaler og støtter opp om norske bedrifter som ønsker å satse i disse regionene. Politisk knytter vi sterkere bånd til en rekke sentrale land, og til regionale organisasjoner, som ASEAN i Asia og Den afrikanske union. Vi støtter opp om fremveksten av regionale mekanismer for samarbeid og konfliktløsning på steder hvor slike strukturer har stått svakt.

Mange norske bedrifter er avhengige av å lykkes globalt for å vokse. Utenriksstasjonene stiller i første rekke opp når det gjelder å yte tjenester til bedriftene i utlandet. Viktige funksjoner er å være døråpner og bidra til nettverksbygging, og å være dialogpartner for bedriftene om bl.a. lokale rammebetingelser, lokale kulturelle forhold, samfunnsansvar og sikkerhet. Team Norway skal bidra til bedre koordinering ute og hjemme mellom sentrale departementer og virkemiddelapparatet. Utenrikstjenesten styrkes videre gjennom omfattende kompetansehevingstiltak for å bli mest mulig relevant for næringslivet.

Videre er det også en oppgave for utenrikstjenesten å bidra til verdiskaping og sysselsetting i Norge. Det vil derfor utformes en strategi for vertskapsattraktivitet for bedre å kunne markedsføre det beste innen norsk næringsliv.

Regjeringen legger stor vekt på at norske bedrifter utviser samfunnsansvar i sitt virke globalt. Utenriksdepartementet følger opp dette i fora som FN og OECD, og i nært samarbeid med andre departementer. Arbeidet med samfunnsansvar vil integreres bedre i næringsfremmearbeidet.

9.4 Styrket engasjement i Europa

De europeiske landene er Norges naboer, venner og viktigste handelspartnere. Derfor må norsk utenrikspolitikk begynne i Europa. Europeiske land står Norge svært nær både historisk, politisk og økonomisk. Gjennom EØS-avtalen, Schengen-avtalen og våre øvrige avtaler med EU deltar Norge aktivt i det europeiske samarbeidet. EUs indre marked, som vi er en del av gjennom EØS, er Norges desidert viktigste marked.

Storbritannias beslutning om å tre ut av EU, endrer ikke Norges tilknytning til EU. Avtaleverket ligger fast og skal ivaretas.

Økonomisk vekst har tatt seg opp i flere europeiske land. Det er bra for Europa og bra for Norge. Veksten er likevel fortsatt skjør og ujevnt fordelt, og arbeidsledigheten til dels meget høy. Det er viktig for håndteringen av de økonomiske utfordringene fremover at det indre marked videreutvikles. Dette er også i tråd med norske interesser og Regjeringens prioriteringer.

Vi står overfor en tøff global konkurransevirkelighet. Det europeiske samarbeidet og EØS-avtalen er vårt viktigste vern, og samtidig vår viktigste mulighet når det gjelder å bygge konkurransekraft og samtidig sikre høye standarder i arbeidslivet.

EØS-avtalen fortsetter å tjene både EØS/EFTA-landene og EU-landene godt. Den gir norske aktører adgang til det felles indre europeiske markedet, på lik linje med bedrifter fra EU-land. Samtidig gir avtalen vern for forbrukere og rettigheter for nordmenn som ønsker å bo, arbeide og studere i et annet europeisk land. Dette er verdier vi ikke kan ta for gitt.

Regjeringen vil videreføre en europapolitikk som ivaretar norske interesser ved å prioritere tidlig norsk medvirkning i EUs regelverksprosesser, og som bidrar til likeverdige konkurransevilkår for norske aktører i det indre marked gjennom kontinuerlig å prioritere arbeidet med innlemmelse av nye rettsakter i EØS-avtalen.

Hovedsatsningsområdene for Regjeringen i samarbeidet med EU er økt konkurransekraft, klima- og energisamarbeidet, forskning og utdanning, justissamarbeidet og samarbeidet om utenriks- og sikkerhetspolitikken. Det årlige arbeidsprogrammet for arbeidet med EU- og EØS-saker oversendes Stortinget tidlig i 2017.

På alle saksfelt som dekkes av Norges avtaler med EU er det i norsk interesse å bidra til gode, felles løsninger på europeisk nivå. Det synes likevel naturlig å fremheve vårt tette samarbeidet med EU på justis- og innenriksområdet, herunder migrasjon, som i dagens situasjon inntar en særlig betydning for hele kontinentet.

Samarbeidet med EU på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området er nært. Det er ofte et sammenfall av syn og interesser mellom Norge og EU i slike spørsmål. Begge parter har interesse av samarbeidet. Norge skal være EUs partner i dette arbeidet, blant annet gjennom samarbeid med EUs naboskapspolitikk. Dette har blitt særlig aktuelt etter Russlands folkerettsbrudd i Ukraina. Politi-, Schengen- og Dublinsamarbeidet med EU er et annet eksempel på felles nytte, bl.a. knyttet til fri bevegelse for norske borgere og migrasjonsutfordringer. Langsiktige og bærekraftige løsninger på migrasjonsfeltet krever omforente og bredere fellestiltak på europeisk plan. Ideelt sett trenger Europa en felles migrasjonspolitikk i likhet med hva EU har etablert på de fleste andre politikkområder.

EUs klima- og energipolitikk er i omfattende utvikling, drevet frem av et behov for utslippsreduksjoner, forsyningssikkerhet og økt internasjonal konkurransekraft. Den videre oppfølging av klima- og energirammeverket 2030 og EUs Energiunion, er av stor betydning for Norge, både som deltaker i det indre energimarked og i kvotehandelssystemet gjennom EØS-avtalen, og som stor energileverandør til EU. Regjeringen vil fortsette å arbeide tett med EU om den videre politikk- og regelverksutformingen på områder som berører norske interesser.

Norge og EU har felles interesser i klimapolitikken, mange felles virkemidler, og samarbeidet tett i forhandlingene om en ambisiøs global avtale om utslippsreduksjoner. Norge vil arbeide for tett nordisk og europeisk samarbeid for oppfyllelse av Paris-avtalen. I tråd med Meld. S. 13 (2014–2015) om ny utslippsforpliktelse er det innledet en dialog med EU om felles oppfyllelse av klimamålene for 2030. Ønsket om samarbeid ble bekreftet i EUs miljørådsmøte 18. september 2015. Det tas sikte på en avtale om 1-2 år, når EU har klart sitt nye regelverk for å nå målet om minst 40 pst. utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990.

I 2017 har Norge formannskapet i det nordiske samarbeidet. Økonomisk omstilling gjennom grønn vekst og samarbeid om integrering og inkludering vil være sentrale formannskapsprioriteringer. Det nordiske europapolitiske samarbeidet er styrket gjennom systematisk integrering av indre markedsspørsmål i Nordisk ministerråds arbeid. Norge vil videreutvikle dette gjennom å arbeide for større nordisk synlighet i Brussel og mer bruk av fellesnordiske innspill på områder der vi har felles interesser. For å styrke nordisk konkurransekraft vil vi arbeide for mer samordnet gjennomføring av EU/EØS-regelverk. Dette vil forebygge nye veksthindre og fremme økonomisk integrasjon og mobilitet.

Regjeringen vil fortsatt bidra til utviklingen av rettsstater og stabilitet på Vest-Balkan, og støtte opp om landenes egne ambisjoner om euro-atlantisk tilnærming og integrasjon, enten det gjelder EU eller NATO.

Regjeringen støtter EU i videreutviklingen av Det østlige partnerskapet, som omfatter Ukraina, Moldova, Georgia, Aserbajdsjan, Armenia og Hviterussland. Norge har prosjektarbeid i flere av partnerlandene, og arbeider for å samordne dette med EU.

Tyrkia spiller en viktig rolle i forhold til det øvrige Europa og i landets øvrige nabolag. Det legges derfor vekt på en god dialog og nært samarbeid med Tyrkia.

9.5 Økonomiske bidrag i våre nærområder – EØS-midlene

Norge har siden etableringen av Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) i 1994 bidratt til sosial og økonomisk utjevning i EØS. Dette er en av de viktigste målsettingene i norsk europapolitikk. Tildelinger til EUs mindre velstående land gjennom ulike finansieringsordninger er siden 1994 på til sammen 6 145 mill.1 euro hvorav 2 801,8 mill. euro utgjør forpliktelsen for perioden 2014–2021, jf. Prop. 119 S (2015–2016) Samtykke til ratifikasjon av avtale mellom EØS/EFTA-statene og EU om en EØS-finansieringsordning 2014–2021, avtale med EU om en norsk finansieringsordning 2014–2021 og tilleggsprotokoll til frihandelsavtalen mellom Norge og Det europeiske økonomiske fellesskap om handel med fisk, alle av 3. mai 2016, Innst. 354 S (2015–2016). Beløpets størrelse i norske kroner vil avhenge av kursen på euro. Fra og med EU-utvidelsen i 2004 er EØS-midlene delt i to: en norsk finansieringsordning og en EØS-finansieringsordning hvor også Island og Liechtenstein bidrar.

Et fremtidsrettet indre marked i Europa er avhengig av konkurransedyktige bedrifter som tar ansvar for miljøet. Gjennom EØS-midlene støttes samarbeidsprosjekter innenfor klima, grønn innovasjon og næringsutvikling for å legge til rette for nye og fremtidsrettede arbeidsplasser. Programmene støtter opp om arbeidet med næringsfremme i Europa og gir tilgang til nye markeder for de norske bedriftene som deltar.

Over 30 pst. av EØS-midlene 2009 – 2014 går til klima, miljø og fornybar energi. Støtten går til forvaltning av hav- og vannressurser, biodiversitet, miljøovervåking, håndtering av kjemikalier og farlig avfall, handlingsplaner for klimatilpasninger samt praktiske tiltak lokalt for å redusere sårbarhet for klimaendringer. Energieffektivisering i industrien og offentlige bygg, innføring av fornybar energi og forskning er sentrale satsningsområder.

Forskning er viktig for økonomisk og sosial utvikling i Europa. EØS-midlene skal styrke forskningskapasiteten og bruken av forskningsresultatene i mottakerlandene gjennom samarbeid med norske institusjoner. Programmet i Polen er det største bilaterale forskningsprogrammet på verdensbasis. Hele 75 av de 104 prosjektene i Polen har norske partnere, som deltar i så vel grunnforskning som anvendt forskning. Dette bidrar til å styrke norsk forskning.

Særskilte programmer retter seg mot sosialt ekskluderte og sårbare grupper. Dette inkluderer romfolk. Norge har derfor en bred tilnærming og støtter tiltak innenfor sektorer som utdanning, helse og justis.

Regjeringen prioriterer innsatsen for å styrke menneskerettigheter, demokratiske verdier, toleranse, det sivile samfunn og rettsstaten. Det er etablert et strategisk samarbeid med Europarådet for å styrke fokus på disse utfordringene i mottakerlandene.

Gjennom NGO-programmene kan interesseorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner få støtte til kapasitetsbygging og prosjekter for å fremme en aktiv offentlig debatt.

Et viktig ledd i operasjonaliseringen av det bilaterale målet er involveringen av 21 norske fagetater som programpartnere. De er faglige rådgivere og samarbeidspartnere i utvikling og gjennomføring av programmene. Fagetatene legger til rette for at norske organisasjoner, institusjoner, bedrifter, arbeidslivets parter og frivillige organisasjoner deltar i samarbeidsprosjekter under programmene. I 2015 hadde om lag 30 pst. av prosjektene under midlene norsk partner.

Det ble innført en programmodell for perioden 2009–2014, og denne er videreført for perioden 2014–2021. Temaene er også i hovedsak videreført.

9.6 FN – global normgiver

Med sitt universelle medlemskap og helhetlige mandat er FN den viktigste organisasjon for internasjonalt samarbeid. FN bidrar til å løse felles problemer ved utvikling av normer og regler, ved å være et forum for fredelig løsning av interessekonflikter, ved å forebygge og løse voldelige konflikter og bistå i humanitære kriser.

Norges FN-politikk er basert på verdier og interesser. FNs rolle som global normgiver og garantist for folkeretten, herunder havrett, fred og sikkerhet, er av fundamental betydning for norsk suverenitet, ressursforvaltning og interesser, i et rettsbasert internasjonalt system. Norge har betydelig innflytelse i FN i kraft av vårt aktive engasjement, med finansiering, personell, diplomatisk støtte og arbeid for effektivisering og FN-reform. FN-reform er en kontinuerlig prosess, ikke minst fordi FN må tilpasse seg en verden i rask endring. I kampen mot globale sikkerhetsutfordringer som terrorisme og organisert kriminalitet er norske interesser nært knyttet til en global respons fra FN. FN-reform er i særlig grad medlemslandenes ansvar og Norge er seg dette ansvaret bevisst.

FN er en solid plattform for videre fremme av norske verdier og interesser på prioriterte områder, som fredsbevaring og forsoning, nødhjelp, rettigheter og likestilling, rettferdig fordeling, fattigdomsreduksjon, helse, energi og klima. Disse områdene vil stå sentralt i vårt arbeid for å nå de nye Bærekraftsmålene frem mot 2030. Regjeringen vil prioritere støtte til sårbare folk, regioner og land som er rammet av kriser og konflikt. FN er godt plassert til å spille en nøkkelrolle i sårbare stater, hvor hele spektret av organisasjonens virkemidler kan spilles ut. Men FN må bidra enda sterkere til å bygge bærekraftige og inkluderende stater som overholder menneskerettighetene og følger internasjonale normer.

Selv i en situasjon der den globale fattigdommen er halvert, ser man et økende behov for en vekst som er mer jobbskapende, inkluderende og bærekraftig. Norge vil gjennom økt satsing på utdanning, «skills-gap», entreprenørskap og privat sektor i utviklingspolitikken arbeide aktivt med denne typen problemstillinger. Deler av dette arbeidet vil skje gjennom FN og dens særorganisasjoner.

Det vises til omtale under programområde 03 Internasjonal bistand.

9.7 Fremme menneskerettigheter

I norsk utenriks- og utviklingspolitikk står arbeidet for å styrke vilkårene for demokratisk utvikling og respekt for menneskerettighetene helt sentralt. Ytringsfriheten er truet i en rekke land, ikke minst i konfliktområder og i svake demokratier, og vi ser også en økende tendens i denne retningen i enkelte av NATOs og EUs medlemsland. Konsentrasjon av makt kan true rettsstatens kontrollmekanismer og undergrave demokratiet med negative konsekvenser for stabilitet og utvikling. Ekstremisme og terrorhandlinger er i økende grad en utfordring, som må konfronteres uten å gå på akkord med menneskerettighetene.

Meld. St. 10 (2014–2015) viser hvordan Regjeringen styrker innsatsen for menneskerettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken, særlig gjennom samordning, effektivisering og en mer systematisk bruk av de ulike virkemidlene som er til rådighet. Uavhengige medier og sivilt samfunns rolle er viktig for å avdekke undertrykking og overgrep og fremme demokratisk deltakelse, og må derfor aktivt vernes om.

OSSE, Europarådet og FN er viktige arenaer for dette arbeidet. Regjeringen støtter også oppbyggingen av nasjonale institusjoner som kan styrke beskyttelsen av menneskerettighetene.

Et uavhengig rettsvesen, offentlige forvaltingsorgan, ombudsordninger og nasjonale menneskerettighetskommisjoner er viktige for å sikre at stater utøver sitt ansvar for å oppfylle menneskerettighetene. Menneskerettskonvensjonene skal brukes metodisk for å identifisere staters plikter overfor sin befolkning. Støtte til mottakerlandenes gjennomføring av egne forpliktelser vedrørende menneskerettigheter er en viktig del av formålet med EØS-midlene. Videre er Europarådet og FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) sentrale partnere for Norge.

Prosjektsamarbeidet med Russland er fortsatt prioritert, og omfatter prosjekter som støtter opp om menneskerettighetsforsvarere, rettssikkerhet, uavhengige medier og samarbeid mellom frivillige organisasjoner.

Det vises til omtale under programområde 03 Internasjonal bistand.

9.8 Konsulær bistand og utlendingsfeltet

Konsulær bistand til nordmenn i utlandet er en viktig oppgave for utenrikstjenesten. Norges tilstedeværelse ved ambassader, generalkonsulater og honorære stasjoner sikrer at de fleste saker løses lokalt. I tillegg gis det bistand fra departementet gjennom Seksjon for konsulære saker, som også omfatter Utenriksdepartementets operative senter.

Norske borgere reiser oftere og lenger enn før, og mange velger å bosette seg utenfor Norge. Både omfanget og kompleksiteten i sakene øker, og medfører ofte en utfordrende balansegang mellom den reisendes ønske om bistand og nødvendige avgrensninger. De konsulære tjenestene som tilbys må vurderes ut fra tilgjengelige ressurser og de grenser folkeretten setter for norske myndigheters handlingsrom i utlandet. Arbeidet med bistand til nordmenn i utlandet videreføres langs de linjer som er fastlagt i Meld. St. 12 (2010–2011), jf. Innst. 396 S (2010–2011) Bistand til nordmenn i utlandet. Arbeidet for å sikre at håndteringen av konsulære kriser er i tråd med prinsippene for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap vil fortsatt prioriteres i 2017, med særlig fokus på styrking og videreutvikling av departementets krisehåndteringsevne. Kompetansehevende tiltak rettet mot egne ansatte og medarbeidere ved de norske honorære konsulatene vil fortsatt være en prioritert oppgave. Dette skal sikre at konsulære tjenester som gis til nordmenn i utlandet i størst mulig grad reflekterer det nivå som er fastlagt i Meld. St. 12 (2010–2011).

Utenrikstjenesten vil i 2017 ha økt fokus på strategisk kommunikasjon på det konsulære området. Målet er å nå enda bedre frem med informasjon til publikum.

Samarbeidet med eksterne etater er sentralt i arbeidet med konsulære saker. Utenriksdepartementet vil derfor videreføre det nære samarbeidet og dialogen med andre fagdepartementer, etater og organisasjoner for å sikre gode konsulære tjenester på riktig nivå til norske borgere i utlandet.

Utlendinger som ønsker å besøke eller flytte til Norge møter norske utenriksstasjoner som første trinn i søknadsprosessen. Utenriksstasjonene fatter førsteinstansvedtak i nær alle visumsaker. For alle utlendingssaker fremmet utenfor Norge er utenriksstasjonene saksforberedende instans. I de sakene de ikke selv fatter vedtak, forbereder stasjonene saker for vedtak i Utlendingsdirektoratet ved å innhente og verifisere opplysninger, intervjue søkere og gjennomføre DNA-tester. Stasjonene bistår også i arbeidet med retur av personer uten lovlig opphold. Utenrikstjenesten er den største saksbehandleren på utlendingsfeltet målt i antall saker. I 2017 vil utenriksstasjonene ventelig håndtere rundt 215 000 søknader.

Utenrikstjenesten har som mål å være en effektiv og serviceorientert førstelinje for utlendingsforvaltningen, og skal fasilitere ønsket innvandring til Norge, særlig for turister, forretningsreisende og kvalifiserte arbeidstakere. Samtidig vil utenrikstjenesten videreføre det særskilte fokuset på ID-kontroll i visum- og oppholdssaker ved utenriksstasjonene. De fire regionale ID-ekspertene i utenrikstjenesten har vært i funksjon siden høsten 2015, og bidrar til økt kontroll og kompetanse på området. Utenrikstjenesten står klar til å oppta biometri i søknader om oppholdstillatelse straks forutsetningene for dette er på plass. Justis- og beredskapsdepartementet leder denne prosessen. Utenriksdepartementet vil videreføre samarbeidet med Utlendingsdirektoratet om kurs og beste praksis-reiser til utenriksstasjonene for å opprettholde kompetanse, arbeidsflyt og ressurseffektivitet i arbeidet med utlendingssakene ved stasjonene.

Utenriksdepartementet vil fortsette å tjenesteutsette mottak av visum og oppholdssøknader der dette er hensiktsmessig av hensyn til økonomi, sikkerhet eller tilgjengelighet. Sentralisering av saksbehandlingen av utlendingssaker til knutepunktambassader vil bli vurdert der dette kan gi effektiviseringsgevinster eller styrket kompetanse på viktige stasjoner. Representasjonssamarbeidet som Norge har med mange europeiske land på visumområdet, og med Danmark for oppholdssaker, vil tilpasses den økte tjenesteutsettingen.

Utenriksdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet vil fortsette å arbeide sammen for flere returavtaler, og bruke Norges posisjon for å sikre slike avtaler. Utenrikstjenesten har gjennomført et økende antall DNA-tester i familiegjenforeningssaker når Utlendingsdirektoratet har anmodet om dette. Forutsatt adekvat ressurstilførsel vil utenrikstjenesten kunne øke omfanget av DNA-tester.

Anmodningsvedtak

Ved vedtak i sak nr. 848, 10. juni 2016 ber Stortinget Regjeringen om å sikre målrettet informasjonsarbeid i situasjoner med økte ankomster av asylsøkere fra land hvor et stort flertall får avslag.

Ved vedtak i sak nr. 860, 10. juni 2016 ber Stortinget Regjeringen om å styrke utenriksstasjonenes arbeid med å informere om reelle muligheter for å få asyl i Norge.

I forbindelse med de økte asylankomstene i 2015 ble det iverksatt en rekke informasjonstiltak i tett samarbeid mellom Utenriksdepartementet og Justisdepartementet. Mange utenriksstasjoners arbeid spilte en viktig rolle i dette arbeidet. Aktuelle utenriksstasjoner har også informert i egne digitale kanaler, som f.eks. på hjemmeside, Facebook og Twitter. Justisdepartementet har, med bistand fra Utenriksdepartementet, gått ut med informasjon om Norges asylpolitikk i sosiale medier. Utenriksdepartementet har spesielt bistått med å tilpasse budskap i en lokal kontekst. Departementene har også nylig i fellesskap utarbeidet en strategisk kommunikasjonsplattform om norsk innvandrings- og utlendingsasylpolitikk til bruk for utenriksstasjonene i arbeidet med asylsaker og migrasjon.

I vedtak nr. 847 (2015–2016) av 10. juni 2016 ber Stortinget Regjeringen opprettholde god dialog med Russland for å sikre fortsatt kontroll ved grensen på Storskog.

Grunnlaget for vedtaket fremgår av Prop. 90 L (2015–2016) og Innst. 391 L (2015–2016). Vedtaket er fulgt opp gjennom løpende kontakt med russiske myndigheter. Dialogen om grensepasseringsstedet Storskog-Borisoglebsk og forhold knyttet til grenseregimet er nedfelt i bilaterale avtaler og føres gjennom etablerte kanaler knyttet til grensesamarbeidet, primært gjennom Grensekommisæren. Spørsmål knyttet til grensesamarbeidet er også en del av den bredere regulære bilaterale dialogen med Russland gjennom diplomatiske og politiske kanaler.

10 Programområde 03 Internasjonal bistand

Utgifter fordelt på programkategorier

(i 1 000 kr)

Kat.

Betegnelse

Regnskap 2015

Saldert budsjett 2016

Forslag 2017

03.00

Administrasjon av utviklingshjelpen

1 678 629

1 743 166

1 889 239

03.10

Bilateral bistand

3 480 521

3 322 140

3 322 140

03.20

Globale ordninger

20 636 417

24 274 542

20 644 276

03.30

Multilateral bistand

5 893 324

5 166 100

5 138 100

Sum programområde 03

31 688 891

34 505 948

30 993 755

For 2017 foreslår Regjeringen å bevilge 33 880,8 mill. kroner til internasjonalt utviklingssamarbeid (ODA)2, tilsvarende 1 pst. av BNI-anslaget for 2017.

Norge er fortsatt i verdenstoppen både i bistand i prosent av BNI og per capita, i en tid hvor enkelte nordiske og OECD-land kutter bistand.

I tillegg til bevilgninger på Utenriksdepartementets budsjett, er det foreslått bevilget 2 806,9 mill. kroner til klima- og skogtiltak over Klima- og miljødepartementets budsjett samt 38,5 mill. kroner på Riksrevisjonens budsjett til deltakelse i internasjonale organisasjoner som også klassifiseres som ODA. I tillegg er det under Finansdepartementet foreslått bevilget 41,6 mill. kroner som andel nettoført merverdiavgift.

Bistanden er konsentrert rundt fem prioriterte temaer:

  • Utdanning

  • Helse

  • Humanitær bistand og innstas i sårbare stater og regioner

  • Næringsutvikling og jobbskaping

  • Klima, miljø og energi

Siden årtusenskiftet har tusenårsmålene ligget til grunn for norsk utviklingspolitikk. Ved utløpet av tusenårsmålene høsten 2015 ble verdenssamfunnet enige om 17 nye mål – bærekraftsmålene – som legger føringer for en global innsats mot 2030 for en mer inkluderende, rettferdig og fredelig verden. Tusenårsmålene og de nye bærekraftsmålene er nærmere beskrevet i del III Spesielle tema.

2030-agendaen danner plattform for Regjeringens utviklingspolitikk. Dette er en ambisiøs internasjonal satsing, der det overordnede målet om å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030 skal gjøres på en måte som forener sosial, økonomisk og miljømessig bærekraftig utvikling, så vel som godt styresett og menneskerettigheter. De nye bærekraftsmålene er universelle og legger grunnlaget for en langsiktig og samstemt innsats også på andre områder enn utviklingspolitikken.

Utviklingspolitikk er et bredt felt, der bistand er ett av flere virkemidler. Utviklingspolitikk omfatter handel, fred- og forsoningsarbeid, investeringer, teknologi-, forskning- og kultursamarbeid, diplomati, alliansebygging og arbeid for å styrke den internasjonale rettsorden. Bistand skal medvirke til bærekraftige resultater og den skal brukes til å underbygge andre utviklingspolitiske virkemidler. Det overordnede formålet for bistandsmidlene er fattigdomsreduksjon, i tråd med OECD/DACs regler for internasjonal bistand.

Norge vil også i 2017 være blant OECD-landenes mest generøse bistandsgivere. Regjeringen legger vekt på å prioritere innsatsområder der vår bistand vil bety mest og ha størst effekt. Et betydelig arbeid blir derfor gjort for geografisk og tematisk konsentrasjon i bistanden.

Verdenssamfunnet har hatt stor fremgang på mange områder siden tusenårsskiftet, men står fortsatt overfor store utfordringer som må løses i fellesskap. Selv om hundretalls millioner har fått sine levekår bedret, er det uakseptabelt at nærmere en milliard mennesker fortsatt lever under fattigdomsgrensen. Mange av disse menneskene befinner seg i land og regioner vi vil karakterisere som sårbare. Stabilitet, sikkerhet og godt styresett er nødvendige betingelser for utvikling og fattigdomsbekjempelse. Dette er, sammen med fremme av menneskerettigheter og likestilling, viktige elementer i Regjeringens utviklingspolitikk.

Krig og konflikt i Europas nærområder har ført millioner av mennesker på flukt, og inn i en situasjon preget av usikkerhet og nød. Flere titalls millioner er avhengig av humanitær hjelp for å overleve. Terrororganisasjoner og organisert kriminalitet – ofte i samspill, skaper og forsterker sårbarhet. Situasjonen i disse områdene er en tragedie for menneskene som befinner seg der, samtidig som den i økende grad påvirker vår egen hverdag og vår sikkerhet, illustrert ikke minst ved terroranslag på europeisk jord. Mangelen på sikkerhet og fremtidsutsikter har skapt en migrasjonsbølge til Europa, noe som har satt det europeiske samarbeidet på prøve – samtidig som det på sikt er et stort problem at land tappes for menneskelige ressurser. Ringvirkningene av konflikten i Syria og uro i andre deler av Europas nærområder tydeliggjør hvordan humanitær innsats, utviklings-, utenriks- og sikkerhetspolitikk i stadig større grad henger sammen.

Regjeringen vil derfor styrke innsatsen i sårbare stater og regioner. Den store satsingen på humanitær bistand videreføres og styrkes. Samtidig som vi møter akutte behov, skal et langsiktig perspektiv legges til grunn. Vi vil prioritere tiltak hvor det er mulig å oppnå raske, men bærekraftige resultater; tiltak med et begrenset nedslagsfelt og som ikke forsøker å løse alt på en gang. Statsbygging er et svært langsiktig prosjekt. Erfaring viser at nasjonsbygging gjerne må komme før det er mulig å få på plass en velfungerende stat, eller at innsats for å fremme disse to utviklingsaspektene må skje parallelt. For at arbeidet med å redusere lands sårbarhet skal lykkes, er det viktig at tilliten mellom myndighetene og befolkningen reetableres og styrkes. Lommer av suksess kan i den forbindelse bidra til å gi legitimitet og bygge opp under positiv endring. Det er høy risiko forbundet med arbeidet i sårbare områder og konfliktsettinger: Risiko for eget personell, for at resultater kan utebli og for korrupsjon. Risikoene avspeiler dilemmaene vi står overfor og må kontinuerlig vurderes og håndteres. Dette krever også at vi må balansere mellom langsiktig planlegging og fleksibilitet til å justere kurs når konteksten endrer seg. Ikke å engasjere seg er imidlertid ikke noe alternativ. I så fall ville millioner av mennesker stått uten noen som helst bistand.

Tyngden av norsk bistand vil fortsatt være rettet mot langsiktig utvikling, først og fremst gjennom våre store bidrag til multilaterale organisasjoner og de globale fondene for utdanning og helse. Bistand gjennom Norfund har også et langsiktig perspektiv. Det samme gjelder mye av bistanden gjennom frivillige organisasjoner.

Regjeringen tar konsekvensen av at globale maktforhold er endret. Det gir i mindre grad enn før mening å sette skarpe skiller mellom henholdsvis industri- og utviklingsland, eller giver og mottager. Mange av våre tradisjonelle samarbeidsland har i lengre tid vært blant verdens raskest voksende økonomier. Selv om veksten kan se ut til å avta, utgjør bistand en synkende andel av landenes inntekter. Nasjonal inntektsgenerering, skatt og bekjempelse av kapitalflukt, handel, investeringer og teknologisamarbeid, samt korrupsjonsbekjempelse er langt viktigere enn bistand. Det er samarbeid om dette mange partnere etterspør. I mange av våre tradisjonelle samarbeidsland er det derfor etter hvert viktigere å bruke andre utviklingspolitiske virkemidler enn bistand.

Regjeringen har utdanning og helse som hovedsatsingsområder i bistanden. Tilgang til utdanning- og helsetjenester er grunnleggende forutsetninger for inkluderende økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Satsingen videreføres og styrkes, primært gjennom bidrag til globale fond og multilaterale organisasjoner.

Den demografiske utviklingen i Afrika, der store ungdomskull trekker inn til byene for å søke arbeid, er en av de største utfordringene vi står overfor. Behovet for arbeidsplasser er enormt. Disse arbeidsplassene må skapes i privat sektor, og Regjeringen vil prioritere bistand til tiltak som kan virke katalytisk for å mobilisere privat kapital og stimulere næringsutvikling og jobbskaping. Norfund og norsk næringsliv har en sentral rolle. Gode rammebetingelser er en forutsetning; tiltak for korrupsjonsbekjempelse og utvikling av solide skattesystemer er avgjørende.

Tilgang til energi henger sammen med næringsutvikling. Norge skal fortsatt være engasjert i energisektoren, der vi har klare komparative fortrinn. Norsk satsing er på fornybar energi, men Norge skal også bidra til at fattige land som ønsker å utnytte sine olje- og gassreserver får på plass systemer som gjør at ressursene blir et gode for landet og innbyggerne. Olje for utvikling er derfor fortsatt prioritert i norsk utviklingssamarbeid.

Alle norske utestasjoner har en stående instruks om å drive aktivt klimadiplomati og Parisavtalen skal følges opp. Det grønne fondet vil være en viktig kanal for norsk bistand til dette. Bevaring av biodiversitet og global matsikkerhet er nært knyttet til klima og skal fortsatt være viktige tematiske områder i norsk bistand. Bevaring og bærekraftig bruk av havressurser er et område som fremover skal ha økt oppmerksomhet i norsk utviklingspolitikk.

Som et ledd i gjennomføringen av Meld. St. 10 (2014–2015) Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken, ble menneskerettigheter i 2016 innført som nytt tverrgående hensyn i bistanden, ved siden av miljø, likestilling og anti-korrupsjon. Disse hensynene skal vurderes for alle tiltak og oppfølging iverksettes der det er relevant.

Den globale menneskerettighetssituasjonen er alvorlig. Grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet ses på som en trussel av mange ikke-demokratiske regimer. Sivilt samfunn undertrykkes og menneskerettighetsforkjempere utsettes for angrep og straff.

Norske organisasjoner er viktige aktører i bistanden, og kan blant annet gjennom sine samarbeidspartnere på landnivå bidra til en mobilisering av sivilt samfunn. På den måten kan det på sikt bygges opp under den sosiale kontrakt mellom styresmakter og befolkningen og fremmes demokrati.

Norge har tradisjon for å være engasjert i de aller fattigste landene der forutsetningene for utvikling har vært utfordrende og hvor det ikke har vært lett å oppnå resultater på samfunnsnivå. I ustabile og sårbare situasjoner er dette enda mer utfordrende. Det skal være fokus på resultater, samtidig som vi er villige til å ta risiko. Det er gjort et betydelig arbeid de siste årene for å forbedre systemer og rutiner for håndtering av risiko og måling av resultater.

Lærdom fra evalueringer og gjennomganger er at en god kontekstforståelse er avgjørende for om et tiltak skal lykkes. Derfor skal det fremover legges økt vekt på analyse av kontekst, og det skal settes realistiske mål for bistanden, mål som er mulig å nå med de virkemidler vi har til rådighet, i den konteksten vi er.

Norge er kun én av mange bistandsgivere, og bistand er en liten del av kapitalstrømmene inn og ut av utviklingsland. Det som oppnås med norske midler inngår i en større helhet, der en rekke aktører og faktorer påvirker utfallet. Uten en genuin vilje fra landets myndigheter til endring, er det svært begrenset hva eksterne aktører kan oppnå.

10.1 Sårbare stater og regioner

Boks 10.1 Faktaboks

De siste årene har OECD og Verdensbanken endret klassifisering og tilnærming til sårbarhet, fra et fokus på «sårbare stater» til «sårbarhetsdimensjoner». Dette reflekterer en økt forståelse av kompleksiteten som karakteriserer slike områder og 2030-agendaen. Sårbarhet ses som et fenomen som i varierende grad påvirker alle stater, ikke bare de som tradisjonelt har vært betraktet som sårbare eller rammet av konflikt. Dette skyldes blant annet en erkjennelse av at også mellominntektsland kan ha høy grad av sårbarhet, det samme gjelder enkeltområder innen land. Det anslås at 43 pst. av de som bor i de mest sårbare områdene lever under fattigdomsgrensen og at dette vil øke.

OECD/DAC har i 2015/16 utarbeidet en ny definisjon av sårbarhet (sårbarhetsbarometer) med vekt på en stat eller et samfunns evne til å håndtere risiko innen fem dimensjoner: vold, rettsvesen, institusjoner, økonomi og motstandskraft. Jo mindre evne til å håndtere utfordringer og kriser innen disse dimensjonene, desto høyere er graden av sårbarhet. Motstandskraft (resilience) blir dermed en motsats til sårbarhet, og fra et utviklingsperspektiv er det følgelig et mål at land i sårbare situasjoner skal opparbeide seg mest mulig motstandskraft på de områdene hvor de er sårbare. Oversikten over de ca. 50 land og økonomier som anses for å være i særlig sårbare situasjoner finnes i OECD-rapporten «States of Fragility».

Regjeringen styrker innsatsen i sårbare stater og regioner i tråd med den bredere forståelsen av sårbarhet som legges til grunn av OECD og Verdensbanken (se faktaboks). I 2014 ble seks slike områder valgt som fokusland: Afghanistan, Haiti, Mali, Palestina, Somalia og Sør-Sudan. Satsingen innebærer en mer helhetlig planlegging av norsk engasjement i slike situasjoner.

Fem av de seks sårbare fokuslandene ligger så nært Europa at problemene der direkte påvirker vår verdensdel. Syria og områdene rundt er blitt arnested for terrornettverk og organisert kriminalitet med rekkevidde langt utenfor regionen. Dette får direkte konsekvenser for våre nærområder og vår sikkerhet.

Fra Nord-Afrika og Sahel via Midtøsten til Afghanistan er det en rekke stater som er – eller er på randen til – væpnet konflikt og sammenbrudd av statsstrukturer. Slike sårbarhetssituasjoner gir grobunn for voldelig ekstremisme, transnasjonal terror og organisert kriminalitet. Slike krefter har en egeninteresse av å motarbeide all innsats som har som mål å styrke stabilitet og myndighetenes kontroll. Dette har bidratt til å fordype krisene i disse områdene, skapt humanitære utfordringer, store flyktningestrømmer og er et hinder for en sosial og økonomisk utvikling som fører til fattigdomsreduksjon.

Sammenhengen mellom organisert kriminalitet, terrororganisasjoner og sårbarhet virker negativt inn på innsats for å redusere sårbarhet. Meld. St. 37 (2014–2015) Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken – Terrorisme, organisert kriminalitet, piratvirksomhet og sikkerhetsutfordringer i det digitale rom, omhandler disse problemstillingene og foreslår relevante tiltak. Korrupsjon både forårsaker og forsterker sårbarhet. Bekjempelse av korrupsjon, herunder tiltak mot ulovlig kapitalflukt, må derfor være en vesentlig del av innsatsen.

En strategi for norsk engasjement i sårbare stater og regioner utarbeides som en del av arbeidet med Veivalgsmeldingen og tar utgangspunkt i det endrede sikkerhetspolitiske bildet og migrasjonsutfordringene Norge og Europa står overfor. Dette er en helhetlig strategi som omfatter utenrikspolitiske, sikkerhetspolitiske og utviklingspolitiske tiltak, herunder humanitær innsats.

Norge skal i tråd med denne strategien styrke innsatsen for stabilisering, konfliktløsning og utvikling i land og regioner i sårbare situasjoner med vekt på Europas nærområder i sør. Den norske fred- og forsoningspolitikken er et prioritert politikkområde som med den nye strategien får fornyet aktualitet, og en enda sterkere begrunnelse.

Det multilaterale systemet har en sentral rolle i disse områdene, både som arena for politikkutvikling, som aktør i fredsbygging og som en mulig forvalter av norske bistandsmidler. Norske og internasjonale frivillige organisasjoner er også viktige samarbeidspartnere i sårbare land og regioner.

FN er den eneste mellomstatlige organisasjonen som kan gi et mandat for omfattende internasjonale inngrep i andre land. FNs operasjonelle rolle på alt fra fredsoperasjoner til humanitær innsats og langsiktig bistand er viktig for stabilitet og utvikling. FNs normative rammeverk og rettighetsbaserte tilnærminger legges til grunn for norsk innsats. I oppfølging av arbeidet med agendaen for kvinner, fred og sikkerhet går Norge foran for å sikre at både menns og kvinners erfaringer og perspektiv tas på alvor.

Også Verdensbanken har lang erfaring med innsats i land i sårbare situasjoner, og er en viktig leverandør av politikk og metoder for bistand i en slik kontekst. Norge er pådriver for å øke støtten til land i sårbare situasjoner både gjennom Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene. Norge går inn for at andelen som gis til land i sårbare situasjoner fra Verdensbankens fond for de fattigste landene, IDA, skal dobles. Utviklingsbankenes komparative fortinn er bl.a. at de har et overordnet perspektiv på utviklingen i et gitt land og at de har faglig og finansiell styrke til å gjennomføre omfattende programmer for langsiktig styrking av landenes institusjoner, leveranse av sosiale tjenester, næringsutvikling og jobbskaping.

Norske frivillige organisasjoner har gode forutsetninger for innsats i sårbare stater og regioner. Samarbeid med lokale partnere bidrar til langvarig, fleksibel og tilpasset innsats. Organisasjonene arbeider både langsiktig og kortsiktig, de har god grasrotkontakt som kan legge til rette for gode analyser og de oppnår ofte gode resultater der ingen andre utviklingsaktører når frem.

10.2 Humanitær innsats

Regjeringen fortsetter den historiske satsingen på humanitær bistand, som er et sentralt virkemiddel i sårbare situasjoner. Målet for humanitær bistand er å gi mennesker i nød nødvendig bistand og beskyttelse, hvor enn de måtte befinne seg, på en upartisk og nøytral måte og basert på behov. Sårbare grupper er en viktig målgruppe i norsk humanitær bistand, og inkludering av de svakeste en sentral del av å rettighetsbasere arbeidet. Bistand og beskyttelse av sårbare mennesker er også sentralt langs migrasjonsrutene, inkludert over Middelhavet og i Europa.

Gjennom å bidra til håp og muligheter der mennesker har søkt tilflukt, kan man bidra til å motvirke ytterligere fordriving og farefull flukt. Derfor hadde giverkonferansen for Syria som på norsk initiativ ble holdt i London i februar 2016, et særlig fokus på utdanning og jobbskaping i Syrias naboland.

Arbeidet med forebygging av krise og konflikt må styrkes for å minske de humanitære behovene og for å hindre at mennesker tvinges til å legge på flukt. Klimatilpasning og forebygging av effektene av naturkatastrofer kan bidra til at færre mennesker rammes.

Langvarige kriser og flyktningsituasjoner krever langsiktig innsats. Det er derfor nødvendig å gjøre bruk av ulike og kompletterende verktøy i håndteringen av dagens mange pågående kriser. Hele virkemiddelapparatet må ses i sammenheng for å oppnå mest mulig samlet effekt av humanitær og langsiktig bistand.

Bedre koblinger mellom humanitær innsats og langsiktig utvikling var et sentralt tema på Verdens humanitære toppmøte i Istanbul i mai 2016. Der sluttet Norge og en rekke andre land og organisasjoner seg til en felles erklæring om en såkalt «Grand Bargain» der man forplikter seg til å bidra til mer effektiv finansiering av humanitær innsats. Mindre øremerking, mer midler til lokale og nasjonale aktører, mer flerårig planlegging og finansiering, mer bruk av kontanter, større harmonisering av rapporteringskrav og økt samhandling mellom humanitære og utviklingsaktører var sentrale elementer. Norge oppfyller allerede mange av punktene i erklæringen, og vil i tiden fremover fortsette å bidra til at humanitær innsats blir bedre og mer effektiv.

En sterkere innretning mot sårbare stater og regioner vil kreve økt toleranse for risiko både i multilaterale organisasjoner og giverland. Bruk av erfarne og veletablerte aktører som FN-organisasjonene og utviklingsbankene kan bidra til redusert risiko gitt deres kunnskap og erfaring i felt.

10.3 Sosial og økonomisk utvikling

Regjeringen har valgt å satse på utvalgte områder som er spesielt viktige for utvikling og fattigdomsreduksjon; utdanning, helse og jobbskaping gjennom næringsutvikling. Disse områdene henger sammen og er gjensidig forsterkende. Tilgang til sosiale tjenester øker folks mulighet til å påvirke sin egen hverdag og en frisk og utdannet befolkning er en forutsetning for økonomisk utvikling. Klimautfordringen ligger som et bakteppe for utviklingsmulighetene i fattige land, og får også stor oppmerksomhet.

Utdanning

Regjeringen har gitt utdanning høyest prioritet i utviklingspolitikken. Norge har gått i bresjen for en ny internasjonal offensiv for universell tilgang til relevant utdanning av god kvalitet. Satsingen er viktig for å følge opp arbeidet med å fremme menneskerettighetsagendaen. Gjennom politisk lederskap, diplomati og strategisk økonomisk støtte skal Norge være en global pådriver for bærekraftsmålet om utdanning. Utdanning virker inn på alle andre deler av utviklingsprosessen og satsingen vil derfor bidra positivt til oppnåelse av alle bærekraftsmålene.

Regjeringen har reversert tidligere reduksjoner og budsjettet for 2017 innebærer en dobling av bevilgningen til utdanning siden regjeringsskiftet i 2013. Økningen gir troverdighet til norsk pådriverrolle på dette viktige politikkområdet, og har bidratt til at også andre aktører har fulgt opp med økte budsjetter til utdanning.

Den internasjonale kommisjonen for finansiering av utdanning, initiert av Norge og ledet av FNs spesialutsending Gordon Brown, overleverte sine anbefalinger til FNs generalsekretær i september. Det skal ikke bare investeres mer, men også mer effektivt i utdanning.

Utdanning er et viktig bidrag til å skape stabilitet og utvikling i land og områder som er rammet av krise og konflikt. I Syria og områdene rundt snakker man om faren for en tapt generasjon. 2,8 millioner syriske barn og unge er uten skoleplass. Med giverkonferansen for Syria i London har Norge tatt lederskap for å sikre tilgang til utdanning i en av vår tids største flyktningkriser.

Den norske innsatsen for jenters utdanning spesielt og for å få til et globalt kvalitetsløft fortsetter. I lys av de store ungdomskullene som vil entre arbeidsmarkedet i de kommende år, særlig i Afrika sør for Sahara, styrker Regjeringen dessuten innsatsen for yrkesfaglig opplæring og oppbygging av ferdigheter som er relevante for fremtidens arbeidsmarked. Dette er sentralt også i et migrasjons – og sikkerhetspolitisk perspektiv.

Hensynet til barn med nedsatt funksjonsevne er gjennomgående i satsingen. En stor andel av utdanningsmidlene kanaliseres gjennom multilaterale organisasjoner. De viktigste multilaterale samarbeidspartnerne for utdanning vil i 2017 være Det globale partnerskapet for utdanning(GPE), Unicef, Unesco, Verdensbanken og Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). I tillegg fortsetter Regjeringen samarbeid med andre store givere som Storbritannia, USA og Tyskland, i den hensikt bedre å kunne oppskalere og koordinere innsatsen. Frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle for å nå de mest marginaliserte gruppene og for å nå ut i krise- og konfliktsituasjoner.

Helse

Bevilgningsforslaget til global helse under kap. 169 er økt betraktelig fra om lag 2,5 mrd. kroner i 2013 til over 3 mrd. kroner i dag.

Norge skal fortsatt ha en pådriverrolle for global helse. Den langsiktige innsatsen for bedret barne-, ungdoms- og mødrehelse, for bekjempelse av smittsomme sykdommer, som aids, tuberkulose og malaria, videreføres. Regjeringen vil bidra til å styrke nasjonale helsesystemer, blant annet ved å arbeide for økt tilgang til kvalifisert helsepersonell. Partnerskap for innovasjon er viktig og bistandsmidler skal innrettes katalytisk for å utløse annen finansiering og nasjonale investeringer i berørte land.

God helse er viktig for enkeltindivider og for en positiv samfunnsutvikling. Dette er reflektert i bærekraftsmålene. Både rike og fattige land har et vekstpotensial ved forbedringer i helsesituasjonen. Forverring av helsesituasjonen kan utgjøre en trussel mot velstand og stabilitet. Helsespørsmål griper bredt inn i alle lands samfunnsforhold og er ofte sektorovergripende. Koblingene mellom helse og utdanning er klare.

Svake helsesystemer i fattige land kan ha betydning ikke bare for milliarder av mennesker som lever i fattige deler av verden, men også for Norge. Ebola var en alvorlig vekker. Utbruddet avdekket vesentlige mangler i global beredskap og kapasitet til å håndtere kriser. Regjeringen vil følge opp anbefalingene fra FNs generalsekretærs høynivåpanel om forebygging av helsekriser, som Norge sammen med Tyskland og Ghana tok initiativ til å opprette i 2015. Hovedspor for den norske oppfølgingen vil være etablering av ny global mekanisme for finansiering av forskning og utvikling av nye vaksiner for å forebygge fremtidige pandemier, reform av WHOs krisearbeid, samt å styrke implementeringen av Det internasjonale helsereglementet.

Regjeringen vil gjennom innsatsen for global helse fremme menneskerettigheter og bekjempe stigmatisering og diskriminering. Det gjelder særlig jenter og kvinner, men også sårbare grupper som menn som har sex med menn, mennesker som injiserer narkotika og mennesker som selger sex. Et viktig grunnlagsdokument for Norges helsesatsing er Den globale strategien for barne-, ungdoms-, og mødrehelse som er initiert av FNs generalsekretær. Norge støtter også aktivt opp om den globale strategien til FNs aidsprogram (UNAIDS) for å utrydde aids innen 2030.

Med den nasjonale strategien for styrket internasjonal innsats mot kjønnslemlestelse (2014–2017), vil Regjeringen bidra til avskaffelse av denne skadelige praksisen som rammer jenter og kvinner. Dette gjøres gjennom støtte til sivilt samfunn og internasjonale organisasjoner, og tett samarbeid med likesinnede land.

Næringsutvikling og jobbskaping

Regjeringen trapper opp næringsrelatert innsats, også i sårbare stater og regioner. Andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom er mer enn halvert i løpet av de siste 25 årene. Dette skyldes robust økonomisk vekst basert på sterk internasjonal handel og ulike lands kompetansefortrinn. Å bidra til inkluderende økonomisk vekst og gode arbeidsplasser står sentralt i norsk innsats i utviklingsland og i oppfølgingen av Meld. St. 35 (2014–2015) Sammen om jobben. Bevilgningen til Norfund er økt fra 1,18 mrd. kroner i 2013 til 1,5 mrd. kroner i 2017.

Mange utviklingsland har i dag en politisk målsetting om å tiltrekke seg økte investeringer og bli uavhengige av bistand. I Afrika, som fortsatt er det mest bistandsavhengige kontinentet, utgjør bistanden en stadig synkende andel av samlede kapitalstrømmer. Næringslivets investeringer er blitt langt viktigere enn bistand i flere utviklingsland. Dette er en positiv utvikling.

Bistanden må brukes mer katalytisk slik at den bidrar til å utløse private investeringer og jobbskaping. Norfund er et godt eksempel på at strategisk bruk av bistand kan utløse store investeringer fra andre aktører til utviklingsformål. Investeringsfondet, som er vårt viktigste instrument for næringsutvikling, bidrar sammen med partnere til økonomisk utvikling og arbeidsplasser i fattige land gjennom utvikling av lønnsomme bedrifter.

Norge vil fortsette å arbeide for økt nasjonal ressursmobilisering, særlig gjennom utvikling av bedre skattesystemer, økt skatteinngang, god og transparent forvaltning av naturressurser, samt bekjempelse av ulovlig kapitalflyt. Dette utgjør en viktig del av oppfølgingen av konferansen om finansiering for utvikling i Addis Abeba i 2015.

Svakt styresett ligger til grunn for mange av de problemer som begrenser næringslivets muligheter i utviklingsland. Et lønnsomt og mangfoldig næringsliv er avhengig av gode rammebetingelser. En effektiv og velfungerende offentlig forvaltning bidrar til forutsigbarhet, reduserte kostnader og mindre korrupsjon. Dette er avgjørende faktorer for næringslivets investeringsvilje og evne til å skape økonomisk avkastning og trygge arbeidsplasser. Norge kan gjennom programmer som Olje for utvikling, Skatt for utvikling, Fisk for utvikling og engasjement innen energisektoren bidra til at rammebetingelsene for næringsutvikling og private investeringer bedres.

Energitilgang er en grunnleggende forutsetning for næringsutvikling og jobbskaping, samtidig som utvikling av fornybar energi er avgjørende i klimasatsingen. Regjeringen gir derfor energi en viktig plass i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Manglende tilgang på elektrisitet begrenser mulighetene for utvikling av privat sektor, nye arbeidsplasser og skatteinntekter – og begrenser mulighetene for økonomisk og sosial utvikling. Det er påvist at reformer på energisektoren og investeringer i fornybar energi gir økt økonomisk vekst.

10.4 Klima, miljø og energi

Norge skal være et ledende land for klima- og miljørettet utviklingssamarbeid og bidra til det grønne skiftet. Arbeidet med klima er gitt en tydelig plass i Norges utenriks- og utviklingspolitikk. Klimaendringene er en global utfordring og Norge er opptatt av å styrke globale løsninger, felles forpliktelser og rammeverk. Klima er uløselig knyttet til fornybar energi, miljø og bærekraftig forvaltning av naturressurser, herunder global matsikkerhet.

Klimaendringene kan undergrave arbeidet for å nå de andre bærekraftsmålene, og bekjempelse av klimaendringene er en nøkkeloppgave for verdenssamfunnet.

Parisavtalen, som ble vedtatt i 2015 og ratifisert av Norge i 2016, gir sentrale føringer for innretningen av Norges innsats for klima og miljø. I utviklingspolitikken vil Regjeringen bidra til å forebygge og løse klima- og miljøutfordringer gjennom klimafinansiering, teknologisamarbeid og kapasitetsbygging.

Regjeringen prioriterer tiltak for å begrense og redusere utslipp av klimagasser og tiltak for tilpasning til klimaendringer i utviklingsland, både bilateralt og gjennom multilaterale kanaler.

Det grønne klimafondet er særlig prioritert som finansieringskanal, og Regjeringen har åpnet for opptil en dobling av det norske bidraget frem mot 2020 dersom fondet sikrer verifiserte utslippsreduksjoner knyttet til avskoging og skogforringelse. Samtidig er klima høyere prioritert i samtlige utviklingsbanker, og utgjør en stadig større andel av bankenes utlån og gavemidler.

Energisektoren står for over 60 pst. av utslipp av klimagasser, samtidig som tilgang til energi er en forutsetning for utvikling og økonomisk vekst. Tiltak for å fremme utvikling og økonomisk vekst må derfor ses i sammenheng med behovet for å begrense utslippsøkning i fattige land og håndtere konsekvensene av klimaendringer.

Valg av energibærere har betydelige miljøkonsekvenser. Overgang til fornybare energikilder og effektiv bruk av energien, f.eks. med rene kokeovner eller bruk av gass til matlaging, er viktig for å nå de ambisiøse klimamålene.

Norge skal arbeide for å fremme effektive modeller for privat-offentlig samarbeid slik at bistandsmidlene kan bidra til å utløse investeringer fra privat sektor til fornybar energi og klima- og miljøtiltak.

Norfund spiller en sentral rolle gjennom å mobilisere investeringer i fornybar energi gjennom samarbeid og partnerskap med private bedrifter. Teknologiske nyvinninger, særlig solenergi, har gjort fornybar energi betydelig billigere. Vann, sol og vind er aktuelle energikilder.

I meldingen til Stortinget om næringsutvikling har Regjeringen lagt frem forslag om virkemidler som kan gjøre det lettere for privat sektor å investere i fornybar energi i utviklingsland. Multilateralt vil International Finance Corporation (IFC), Verdensbankgruppens privat sektor-arm, være en viktig samarbeidspartner.

Norge deltar aktivt i oppfølgingen av FNs generalsekretærs initiativ for bærekraftig energi til alle (SE4All), og bidro til at energi ble et eget bærekraftsmål.

Global Risk Report 2016 slår fast at tilgang til vann i tiden fremover vil være den største risikofaktoren for den økonomiske utviklingen i verden. Norsk støtte på området skjer gjennom humanitær innsats, så vel som gjennom langsiktig bistand blant annet til helse, utdanning, energi og klima.

Klimaendringer får store konsekvenser for global matproduksjon og påvirkes på samme tid av utslipp fra landbruk, skogbruk og fiske. Arbeidet for å utvikle robuste og bærekraftige systemer for produksjon og distribusjon av mat støttes både multilateralt og bilateralt. Å redusere tap av mat, som i dag anslås til 30 pst. av all mat, er en viktig oppgave som vil gi stor klimaeffekt. Norge samarbeider derfor tett med FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) for å sette tap av mat på det internasjonale sakskartet.

Regjeringen vil støtte utviklingslands innsats for å gjennomføre internasjonale konvensjoner og avtaler om biologisk mangfold. Regjeringen prioriterer å bekjempe miljøkriminalitet og tiltak for å styrke kunnskapsgrunnlaget samt å gjøre dette mer tilgjengelig for utviklingsland.

10.5 Menneskerettigheter og likestilling

Menneskerettigheter

Respekt for universelle menneskerettigheter er et selvstendig mål for Norges utenriks- og utviklingspolitikk, samtidig som det er en forutsetning for varig fred og bærekraftig utvikling. 2030-agendaen er forankret i Verdenserklæringen om menneskerettigheter og de internasjonale menneskerettighetsforpliktelsene.

Norge skal ha en rettighetstilnærming i nasjonal og internasjonal oppfølging av bærekraftsmålene, i tråd med føringene i Meld. St. 10 (2014–2015) Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken.

Norges arbeid for å styrke det internasjonale menneskerettighetssystemet og vår innsats for å bedre lands evne til å gjennomføre sine menneskerettighetsforpliktelser, skal bidra til å forebygge overgrep og konflikt. Respekt for menneskerettighetene og en fungerende rettsstat er nødvendig i bekjempelsen av terrorisme og voldelig ekstremisme, og for å stabilisere sårbare stater og regioner. Der befolkningen er ofre for alvorlige og systematiske menneskerettighetsbrudd, er risikoen for krig og konflikt større, og folk ser ofte ingen annen mulighet enn å legge på flukt.

Ovennevnte melding til Stortinget beskriver målsetninger og metodisk tilnærming for regjeringens internasjonale menneskerettighetspolitikk. Premisset som lå til grunn for meldingen var at menneskerettighetene er under økende press og at innsatsen må styrkes, på tvers av politikkområder. Dette er ikke mindre aktuelt i dag. Økte og endrede sikkerhets- og migrasjonsutfordringer må møtes på en måte som ivaretar individets verdighet og rettigheter. Statenes internasjonale menneskerettighetsforpliktelser skal inngå i grunnlaget for dialog og samarbeid. Vårt multilaterale engasjement for menneskerettigheter skal speiles i vår virksomhet på landnivå.

Som et ledd i gjennomføringen av en menneskerettighetsbasert utviklingspolitikk ble menneskerettigheter i 2016 innført som nytt tverrgående hensyn i bistanden, ved siden av miljø, likestilling og anti-korrupsjon. Særlig oppmerksomhet vies rettigheter knyttet til medbestemmelse, rettssikkerhet og ikke-diskriminering. Dette er i samsvar med de tematiske satsningsområder i meldingen til Stortinget og de viktigste prinsippene for rettighetsbasert utviklingssamarbeid.

Likestilling

Regjeringen har fremmet kvinners rettigheter i normativt arbeid og ved økonomisk støtte til tematiske satsninger, gjennom både multilaterale aktører, sivilt samfunn og landpartnerskap. En ny handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken (2016–2020) forsterker innsatsen. De tematiske satsingene er jenters utdanning, kvinners politiske og økonomiske rettigheter og deltakelse, bekjempelse av vold og skadelige skikker mot jenter og kvinner, og seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

I sårbare situasjoner, i krig og på flukt er kvinner ekstra utsatt for diskriminering og overgrep. Begrensninger i kvinners rettigheter og utstrakt vold mot kvinner er del av voldelige ekstremisters systematisk strategi. Dette vil være et spesielt hensyn i Regjeringens økte innsats i land og regioner i sårbare situasjoner.

Ved vedtak 943 av 16. juni 2016 ber Stortinget Regjeringen sikre at kvinneperspektivet blir en integrert og prioritert del av den norske bistanden, ved at det stilles krav som ivaretar kvinners rettigheter. Vedtaket er fulgt opp ved at Regjeringen legger integrering av kjønnsperspektivet systematisk til grunn i utviklings- og utenrikspolitikken, tilpasset den aktuelle situasjonen og sektoren. I tilskuddsforvaltningen skal fra 2016 alle tiltak identifisere vesentlige risikofaktorer som kan virke negativt på likestilling og håndtere disse gjennom hele tiltakssyklusen. I relevante tiltak skal likestillingsdimensjonen inngå som en aktiv komponent som skal integreres.

10.6 Valg av samarbeidspartnere

For å utnytte norske bistandsmidler på en måte som bidrar til best mulige resultater, vil Regjeringen legge vekt på norske fortrinn så vel som andre partneres fortrinn. Utgangspunktet for vurderingen må være hvordan ulike typer partnere kan støtte opp utviklingslandenes oppfølging av 2030-agendaen.

Multilaterale organisasjoner har tilstedeværelse, kapasitet og kompetanse som gjør dem til viktige samarbeidspartnere i mange land. Multilaterale organisasjoner mottok nesten halvparten av den norske bistanden i 2015. En vesentlig del av denne bistanden gis i form av pliktige bidrag og frivillige kjernebidrag som danner grunnlaget for at multilaterale organisasjoner har styrke på landnivå som bilaterale aktører ikke kan mønstre. Norge påvirker organisasjonenes prioriteringer og samlede virksomhet gjennom deltakelse i styrende organer.

Handlingsplanen fra Addis Abeba om finansiering for utvikling (Addis Ababa Action Agenda – AAAA) legger vekt på at bistanden skal benyttes mer katalytisk for å utløse private og offentlig finansstrømmer. Utviklingsbankene er viktige i denne sammenheng, da de har en finansiell styrke og velutviklede instrumenter som mobiliserer langt større økonomiske ressurser enn det som kommer inn i giverbidrag. Regjeringen vil bidra til at dette potensialet utnyttes til fulle.

FNs er en mellomstatlige arena, hvor det forhandles frem enighet om internasjonale normer og standarder, samtidig som organisasjonen er en operasjonell aktør. FNs styrke ligger i verdensorganisasjonens legitimitet, universelle mandat og brede tilstedeværelse på landnivå. Menneskelige ressurser er snarere enn finansielle ressurser FNs største fortrinn.

FN er viktig for å følge opp Regjeringens prioriteringer når det gjelder menneskerettigheter, kvinner og likestilling, utdanning og helse. Det samme gjelder de multilaterale utviklingsbankene, som gjennom sin dialog med låntagere og i utforming av låneavtaler er godt plassert til å påvirke praksis innenfor blant annet anti-korrupsjon og transparens i finansforvaltningen.

FN-systemet og utviklingsbankene er viktige aktører i de minst utviklede landene og i sårbare situasjoner. Regjeringen vil arbeide for at både FN og bankene øker sitt engasjement i sårbare situasjoner med en overordnet visjon om å bidra til å bygge bærekraftige og inkluderende stater, forebygge og redusere konflikt. Det er spesielt viktig at FN og bankene samarbeider godt i sårbare stater, og i tett dialog med vertslandets myndigheter og andre utviklingsaktører. Norge skal arbeide for at FN og utviklingsbankene i større grad bidrar til å bygge bro mellom humanitær og langsiktig utviklingsinnsats. Verdensbanken har eksempelvis vist at den kan spille en viktig rolle i å bistå land med et stort antall flykninger, som i Libanon og Jordan.

Frivillige organisasjoner er en annen viktig partner i utviklingssamarbeidet. I underkant av en fjerdedel av norsk bistand blir kanalisert gjennom frivillige organisasjoner, primært gjennom norske frivillige organisasjoner, men også internasjonale og lokale frivillige organisasjoner.

I mange land er de lokale frivillige organisasjonene svake. Gjennom partnerskap med lokale organisasjoner er norske aktører med på å øke kompetansen og bygge allianser mellom grupper slik at de lokale organisasjonene kan fremme sine interesser og påvirke eget samfunn.

De norske frivillige organisasjonene er viktige og kompetente aktører innen den humanitære bistanden. Frivillige organisasjoner vil fortsatt være viktige partnere i norsk utviklingssamarbeid, både det langsiktige og det humanitære, og i gjennomføringen av store satsinger, som for eksempel utdanningssatsingen.

10.7 Økt effekt av bistand; konsentrasjon, realisme og resultater

Konsentrasjon og effektiv bruk av bistand

Regjeringen arbeider for at bistanden skal bli enda mer resultatorientert, og for at den skal gi en varig utviklingseffekt. En måte å styrke resultatoppfølging på, er å begrense antall land som mottar bilateral norsk bistand, samt å øke innsatsen for å forenkle og forbedre forvaltningen av bistanden.

Effektiviseringsarbeidet er løpende og langsiktig og vil fortsette i 2017. Regjeringen vil fortsatt legge konsentrasjonsprinsippet til grunn, men humanitære kriser og flyktningsituasjonen i Europas nærområder har forsterket behovet for å prioritere land og regioner i sårbare situasjoner.

For fokuslandene arbeides det med å øke kontekstforståelsen gjennom politisk-økonomiske landanalyser som også inkluderer menneskerettighets- og demokrativurderinger, og som vil ligge til grunn for videre arbeid med utarbeidelse av landstrategier, overordnede samarbeidsavtaler og tilpasning av bistandsinnsats.

Formålet med effektivisering og konsentrasjon er å få større effekt av bistanden, og økt kapasitet og kompetanse i oppfølgingen av utviklingssamarbeidet, inkludert måling og formidling av resultater. Vi legger vekt på å følge med på at penger forvaltes forsvarlig og brukes etter hensikten, og vi styrker arbeidet med å utvikle gode analyser og risikovurderinger. Spesielt for innsatsen i sårbare stater og regioner blir kontekstanalyse og risikohåndtering viktig.

Skritt er tatt for å gjøre bistanden mer resultatorientert, også gjennom konsentrasjon av land, antall avtaler og tema. Samarbeidet med de 12 fokuslandene Afghanistan, Haiti, Mali, Palestina, Somalia, Sør-Sudan, Etiopia, Malawi, Mosambik, Myanmar, Nepal og Tanzania fortsetter. Regjeringen har videreført arbeidet med å redusere antall bistandsavtaler fra over 6000 i juni 2015 til nærmere 4000 avtaler i august 2016. Antall mottakerland er redusert fra 113 i 2014 til under 90 per august 2016, eksklusive bevilgningen til sivilt samfunn og humanitær bistand.

Norfund skal være en fleksibel, troverdig og langsiktig partner for kommersielle aktører. Norfund gis derfor unntak fra listen over samarbeidsland. Norfund forutsettes samtidig å vektlegge sektormessig og geografisk konsentrasjon for å oppnå resultater effektivt og å prioritere investeringer i de minst utviklede landene og Afrika sør for Sahara.

For all annen bistand er hovedregelen at det ikke skal inngås nye avtaler om bistand til land som ikke står på listen over samarbeidsland. Unntak vil kunne gjøres i enkelttilfeller, dersom konsentrasjonen får uforholdsmessige og uforutsette negative konsekvenser.

Realisme og resultater

Regjeringen har et høyt ambisjonsnivå, og legger vekt på at det settes realistiske mål for hva det er rimelig å forvente at man kan oppnå med norsk bistand.

Holdningsendringer og samfunnseffekter spesifikt av norsk innsats er det vanskelig å måle. I stedet må vi se på fremdrift på viktige mål som resultater av samlet innsats – det vil si vår egen bistand, samlet bistand, andre kapitalstrømmer og landets egne ressurser.

Vi må bli flinkere til å skille mellom visjoner, langsiktige mål og mål for en konkret intervensjon. En av de mest gjennomgående lærdommene fra utviklingssamarbeid er at det tar tid, ofte flere tiår, å oppnå bærekraftige resultater.

Måloppnåelse i bistanden avhenger av kontekst, sektor, lokalt eierskap, faglig kunnskap og erfaring, og en lang rekke faktorer man ikke kan ha full oversikt eller kontroll over. Bistand kan ikke i seg selv gi overordnet atferdsendring, men kan bidra der vilje og styrke til endring finnes.

Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2015

Det rapporteres her i første rekke på volum og fordeling av bistanden i 20153. For ytterligere presentasjon av resultater fra utviklingssamarbeidet vises det til omtale under de ulike programkategoriene, kapitler og poster. Oppsummering av resultater på landnivå presenteres også på Norads hjemmeside www.norad.no.

ODA-godkjent bistand i 2015

I 2015 ble det, iht. OECDs retningslinjer, rapportert 34,5 mrd. kroner som Norges offisielle bistand. Dette tilsvarer 1,05 pst. av BNI. Ut fra anslått BNI for 2015 skulle bistanden utgjøre 1 pst. av BNI. Imidlertid vil faktisk BNI normalt variere noe fra BNI-prognosen, og i tillegg vil endelige forbrukstall variere noe fra budsjettall. Dette gjør at den faktiske andelen ved årets slutt kan være høyere eller lavere enn det som var budsjettert.

Tabell 10.1 Samlet ODA-godkjent bistand fordelt på bistandstype 2012–2015 (mrd. kroner).

Bistandstype

2012

2013

2014

2015

Land- og/eller sektorspesifikk bistand1

18,9

69 %

23,6

72 %

22,7

71 %

24,7

72 %

Kjernestøtte til multilaterale organisasjoner2

7,2

26 %

7,4

23 %

7,5

24 %

7,8

23 %

Administrasjon

1,5

6 %

1,8

5 %

1,8

6 %

2,0

6 %

Totalt

27,6

100 %

32,8

100 %

32,1

100 %

34,5

100 %

1 Tilsvarer bilateral og multi-bilateral bistand

2 Tilsvarer multilateral bistand

Som det fremgår av tabellen ovenfor har den norske bistanden de siste fire årene hatt en relativ stabil fordeling mellom kjernestøtte til multilaterale organisasjoner og bistand øremerket spesifikke land eller sektorer. I 2015 ble 45 pst. av den norske bistanden kanalisert gjennom multilaterale organisasjoner, hvorav 50 pst. var kjernestøtte, inkludert pliktige eller fremforhandlede bidrag. Resten var øremerket bistand til organisasjonene.

Tabell 10.2 Samlet bilateral bistand fordelt på hovedregion, 2012–2015 (mrd. kroner). Inkluderer bilateral og multi-bilateral bistand.

Hovedregion

2012

2013

2014

2015

Afrika

5,6

29 %

6,2

26 %

5,9

26 %

5,4

22 %

Amerika

2,2

11 %

4,8

20 %

2,2

9 %

1,9

8 %

Asia og Oseania

2,6

14 %

2,8

12 %

2,7

12 %

2,7

11 %

Europa

0,7

3 %

0,6

2 %

0,6

3 %

0,8

3 %

Midtøsten

1,1

6 %

1,7

7 %

1,7

7 %

2,4

10 %

Global uspesifisert

6,8

36 %

7,6

32 %

9,6

42 %

11,5

47 %

Totalt

18,9

100 %

23,6

100 %

22,7

100 %

24,7

100 %

Tabellen viser hvordan bilateral bistand fordeler seg på hovedregion. Hvis man ser bort fra utslaget skogsatsingen og energitiltak i Brasil gir i 2013, har den geografiske fordelingen av bistanden vært relativt stabil. FN-organisasjonene fordeler midler i henhold til retningslinjer som Norge gjennom styrearbeidet har vært med på å vedta, og som innebærer at land som står overfor de største utfordringene innenfor den enkelte organisasjons mandat, skal prioriteres. I praksis medfører oppfølging av retningslinjene at hoveddelen av FN-organisasjonenes samlede midler går til lavinntektsland, for en stor del i Afrika. Gjennom dialog og retningslinjer sikrer man at en stor andel av den tematiske støtten som kanaliseres gjennom multilaterale finansinstitusjoner går til de fattigste landene i Afrika.

Tabell 10.3 De ti største mottakerland/områder av norsk bilateral bistand i 2015, perioden 2012–2015 (mill. kroner).

2012

2013

2014

2015

Brasil

1 248

3 989

883

1 268

Afghanistan

730

745

759

691

Palestina

623

633

741

630

Malawi

404

631

532

591

Syria

78

405

310

516

Nepal

236

191

265

492

Sør-Sudan

436

536

598

472

Etiopia

228

359

378

390

Tanzania

539

584

453

384

Uganda

306

411

410

360

I 2015 mottok 108 land norsk bistand. For 28 land utgjorde bilateral norsk bistand 100 mill. kroner eller mer. Brasil var i 2015 den største mottakeren av norsk bistand, deretter fulgt av sårbare land og områder som Afghanistan, Palestina, Syria og Sør-Sudan. I tillegg til støtten over regionbevilgningene, mottar disse også humanitær bistand og støtte gjennom andre globale ordninger som fred og forsoning (164.70), sivilt samfunn (160.70), og for Sør-Sudan overgangsbistand (162.70). Støtten til Brasil er i all hovedsak relatert til Klima- og skoginitiativet.

Tabell 10.4 Multilaterale organisasjoner: De største mottakerne av norsk bistand i 20151, 2012–2015 (mrd. kroner).

2012

2013

2014

2015

UNDP – FNs utviklingsprogram2

1,6

1,7

1,7

1,7

UNICEF- FNs barnefond

1,4

1,4

1,2

1,4

Andre FN-organisasjoner

4,0

4,9

4,5

5,4

Verdensbankgruppen

2,0

2,7

3,4

2,5

Regionale utviklingsbanker

1,0

0,8

1,4

0,9

GAVI – Vaksinealiansen

0,6

0,7

1,1

1,2

GFATM – Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkolose og malaria

0,5

0,5

0,5

0,6

Andre multilaterale organisasjoner

2,3

1,6

2,0

2,0

Totalt

13,3

14,3

15,9

15,7

1 Inkluderer bistandsmidler utbetalt over andre departementers budsjetter.

2 UNDP forvalter omfattende norsk bistand hvor andre FN-aktører er iverksetter (flerpartnerfond, UN Redd, humanitære fond mm). Ser man bort fra dette, utgjorde norsk bistand med UNDP som iverksetter omkring 1,1 mrd. kroner i 2015. I tilvarende vedlegg til tidligere års Prp1S har totalvolumet for bistand gjennom UNDP også inkludert overføringer hvor UNDP ikke er iverksetter.

Blant de multilaterale aktørene mottok FN-systemet mest støtte. 59 pst. av støtten til multilaterale organisasjoner gikk til 10 organisasjoner.

Av støtten på 1 366 mill. kroner til UNICEF utgjorde kjernestøtten 450 mill. kroner. For UNDP utgjorde kjernestøtten 630 mill. kroner.

Tabell 10.5 Norske frivillige organisasjoner: De seks største mottakerne av norsk bistand i 2015, 2012–2015 (mill. kroner).

2012

2013

2014

2015

Flyktninghjelpen

501

715

726

749

Norges Røde Kors

587

736

645

703

Kirkens Nødhjelp

407

441

606

524

Redd Barna Norge

175

220

278

415

Norsk Folkehjelp

354

347

361

359

Digni

164

181

181

184

Andre

1 521

1 613

1 656

1 689

Totalt

3 710

4 252

4 452

4 624

I 2015 ble 13 pst. av det totale utviklingsbudsjettet kanalisert gjennom norske frivillige organisasjoner. De fire største organisasjonene mottok litt over halvparten av disse midlene. Det gis støtte fra en rekke ulike kapittel/poster i henhold til formål, hvor tilskuddordningene for sivilt samfunn og nødhjelp/humanitær bistand står for de største andelene. Det vises til vedlegg som viser bistand forvaltet av norske frivillige organisasjoner/stiftelser fordelt på kapittel og post, for en mer detaljert oversikt.

For ytterligere informasjon om regjeringens tematiske satsingsområder vises det til de spesifikke kapittelomtalene.

Fotnoter

1.

Total budsjettildeling til finansieringsordningene fra Norge, Island og Liechtenstein i perioden 1994 – 2014. Finansieringsordningen for perioden 1994 – 1998 er ikke direkte sammenlignbar med senere finansieringsordninger som følge av at den også inkluderte en låneordning finansiert gjennom European Investment Bank.

2.

Official Development Assistance (ODA) er OECDs betegnelse på overføringer av lån, gaver eller faglig bistand som offentlige myndigheter gir direkte til et utviklingsland (stat til stat) eller til multilaterale organisasjoner som FN og Verdensbanken mv.

3.

Inkl. bistandsutbetalinger under Klima- og miljødepartementet.

Til forsiden