4 Vurdering av ulike forslag til løsning

Regjeringen har vurdert løsningene som er beskrevet i Prop. 79 S (2020–2021) ytterligere, i tillegg til nye forslag som er kommet fra blant annet reiselivsbransjen.

Ett av forslagene som er kort beskrevet i Prop. 79 S (2020–2021), innebærer at staten stiller garanti direkte til Reisegarantifondet for de pakkereisearrangører som ikke kan stille garanti på annet vis. Det kan være gode grunner til at enkelte pakkereisearrangører ikke får tilbud om garanti i markedet. En direkte garantiordning ville kreve en viss grad av risikodeling med private aktører, blant annet fordi staten av statsstøtterettslige årsaker trolig ikke kan påta seg all risiko. Dette ville medføre at både staten og en privat garantist må stille garanti for den enkelte pakkereisearrangør, til Reisegarantifondet. Det ville trolig medføre dobbelt administrasjonsarbeid hos både pakkereisearrangører og Reisegarantifondet. Det ville i tillegg være svært administrativt krevende for myndighetene å håndtere. Myndighetene har ikke et egnet forvaltningsorgan med tilstrekkelig nødvendig kompetanse til å saksbehandle garantisøknader. En direkte garantiordning ville innebære at det aktuelle forvaltningsorganet måtte rekruttere tilstrekkelig kapasitet. Dette ville ikke vært umulig, men fordelene ved en slik ordning synes ikke å oppveie for ulempene.

Regjeringen har videre vurdert et forslag fra reiselivsorganisasjonene, som innebærer at staten avlaster en andel av risikoen knyttet til garantiene, og at denne andelen er 80 pst. for garantier under 50 mill. kroner, og synker til hhv. 70 pst. og 50 pst. for garantier som overstiger 50 mill. og 75 mill. kroner. Intensjonen med forslaget forstås som å sikre høyere risikoavlastning for mindre aktører, fordi disse trolig vurderes som mindre solide kunder med høyere risiko for insolvens og tap, samt å begrense risikoen for at staten pådrar seg store tap knyttet til de største garantiene. Det er usikkert hvordan forslaget påvirker risikoen for tap av fellesskapets midler. Forslaget er forelagt representanter fra finansbransjen. Tilbakemeldingene har vært blandede. Det er kommet innvendinger fra enkelte om at store garantier kan være mer risikable enn små, og at modellen etter deres syn burde snus på hodet. Andre har ytret at de ikke ser noen god grunn for at staten skal forskjellsbehandle pakkereisearrangene på grunnlag av størrelsen på garantiene de skal stille.

Det er i dialog med finansbransjen avdekket at det fortsatt finnes vilje til å påta seg eller beholde risiko innenfor pakkereisebransjen, i form av å stille garanti til Reisegarantifondet. Denne viljen synes imidlertid betinget på en form for statlig risikoavlastning, og at denne tilfredsstiller noen vilkår, som risikoavlastning fra første krone, et visst nivå på risikoavlastningen og klare rammer for avvikling, slik at statens eventuelle deltakelse ikke ensidig kan avsluttes når myndighetene selv mener pandemien er over.

Risikoavlastningsløsningen ivaretar etter regjeringens syn hensynet til at markedet skal tilbake til normal tilstand etter pandemien, og opprettholder eksisterende koblinger mellom kunder og garantister. Det legger også til rette for at garantistene vurderer risikoen hos den enkelte pakkereisearrangør. Regjeringen vurderer at det er mer hensiktsmessig å midlertidig bygge opp under markedets egne aktører og deres vilje og evne til å bære deler av risikoen knyttet til garantistillelse gjennom pandemien, enn å etablere en midlertidig statlig ordning for direkte garantistillelse.