2 Bakgrunnen for lovforslaget
2.1 Forordning (EU) 2016/1011 (referanseverdiforordningen)
2.1.1 Bakgrunn
Forordning (EU) (2016/1011) om indekser som brukes som referanseverdier for finansielle instrumenter og finansielle kontrakter eller for å måle investeringsfonds resultater, og om endring av direktiv 2008/48/EF og 2014/17/EU og forordning (EU) nr. 596/2014 (referanseverdiforordningen) ble vedtatt 8. juni 2016. Forordningen gir regler om fastsettelse og bruk av referanseverdier. De fleste av kravene i forordningen trådte i kraft 1. januar 2018 i EU. Forordningen er EØS-relevant, men er foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtalen.
En indeks er et statistisk mål, typisk brukt for å representere en pris, som blir beregnet eller bestemt ut i fra et representativt datagrunnlag. Dersom indeksen brukes som en referansepris for finansielle instrumenter eller i finansielle kontrakter, er indeksen en referanseverdi. Kontrakter som bruker referanseverdier, er følsomme for endringer i nivået på referanseverdien. Selv relativt beskjedne avvik fra et «korrekt nivå» vil kunne ha stor økonomisk betydning for partene i en avtale. Svikt i en viktig referanserente kan f.eks. gi opphav til betydelig feilprising av kreditt, noe som kan ha konsekvenser for finansiell stabilitet og realøkonomien.
Bakgrunnen for referanseverdiforordningen er at det i etterkant av finanskrisen ble avdekket manipulasjon av referanserentene Libor og Euribor, se punkt 2.1 i Prop. 142 L (2014–2015) Lov om fastsettelse av referanserenter og lov om endringer i finanslovgivningen mv. Det har også kommet anklager om manipulasjon av råvareindekser. Den dokumenterte manipulasjonen av referanserenter har understreket viktigheten av, og sårbarheten ved, fastsettelsen av referanseverdier. Manipulasjon av referanseverdier kan medføre betydelige tap for forbrukere og investorer og kan få konsekvenser for realøkonomien.
2.1.2 Nærmere om forordningen
Referanseverdiforordningen stiller en rekke krav til de som fastsetter referanseverdier (administrator) og hvordan de skal organisere virksomheten (artiklene 4 til 10). Det stilles krav til administratorens rutiner og retningslinjer for håndtering av interessekonflikter, overvåkingsfunksjon, internkontroll, dokumentasjon, system for klagebehandling og til eventuell utkontraktering.
Forordningen stiller også krav til fastsettelsen av referanseverdier, herunder krav til datakvalitet, metodologi, transparens om metodologien og systemer for rapportering om manipulasjon, eller forsøk på manipulasjon av en referanseverdi (artiklene 11 til 14). Artikkel 15 stiller krav om at administratorer skal utarbeide regler for god opptreden som gjelder for eventuelle bidragsytere. Bidragsytere som er under tilsyn, er etter artikkel 16 underlagt enkelte strengere krav til styring og internkontroll.
Det stilles ulike krav til ulike typer referanseverdier (artiklene 17 til 26 og vedleggene I og II). Det er egne regler for referanserenter, referanseverdier som bygger på varer, og referanseverdier som bygger på såkalte regulerte data. Avhengig av omfanget av bruken av referanseverdier i finansielle kontrakter, skal de etter forordningen klassifiseres som kritiske, betydningsfulle eller ikke-betydningsfulle. Kravene til administrator varierer etter hvilken type referanseverdi det dreier seg om.
Etter forordningen artikkel 40 skal det utpekes en nasjonal tilsynsmyndighet som skal ha ansvar for å utføre pliktene som følger av forordningen. Etter artikkel 41 skal tilsynsmyndigheten ha en rekke virkemidler tilgjengelig som skal kunne brukes i samsvar med nasjonal lov. Artikkel 42 stiller detaljerte og til dels omfattende krav til medlemsstatenes reaksjonssystem for brudd på forordningens bestemmelser.
Forordningen artikkel 34 stiller krav til søknad om godkjenning eller registrering som administrator av en referanseverdi, og til nasjonale myndigheters behandling av søknadene. Etter artikkel 35 kan nasjonale myndigheter trekke tilbake eller suspendere en administrators godkjenning eller registrering. Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndigheten (ESMA) skal etter artikkel 36 etablere et register over administratorer. Forordningen inneholder bestemmelser om tilsynssamarbeid (artiklene 37 til 39), og bestemmelser om etablering av tilsynskollegier og samarbeid med ESMA (artiklene 45 og 46).
Forordningen inneholder bestemmelser om bruk av referanseverdier i EU, herunder bestemmelser om ekvivalens og anerkjennelse av administratorer i tredjeland (artiklene 29 til 33). Foretak under tilsyn kan etter artikkel 29 bare bruke referanseverdier som tilbys av administratorer registrert i ESMAs register.
Forordningen inneholder krav om transparens og kundebeskyttelse. Artikkel 27 stiller krav om at administratorer skal publisere en erklæring om referanseverdiene den tilbyr, og krav til erklæringens innhold. Etter artikkel 28 skal administratorer, sammen med erklæringen om referanseverdiene, publisere hvilke prosedyrer administratoren vil følge dersom det gjøres endringer i referanseverdien eller dersom den vil slutte å tilby referanseverdien.
2.1.3 Forordning som endrer referanseverdiforordningen
I EU ble det i mars 2019 oppnådd politisk enighet om et forslag til en forordning som endrer referanseverdiforordningen for å innføre to nye kategorier referanseverdier for lavkarboninvesteringer. Forordningen endrer også overgangsbestemmelsen i referanseverdiforordningen. Endringsforordningen har ikke blitt endelig vedtatt i EU.
2.2 Høring
Finansdepartementet ba i brev 23. desember 2016 Finanstilsynet om å utarbeide et utkast til en utvidelse av referanserenteloven, slik at loven kan dekke den fulle bredden av referanseverdiforordningen. Departementet ba om at høringsnotatet skulle omfatte en utredning av virkningene av gjennomføring av hele referanseverdiforordningen, herunder å gi en oversikt over hvilke eksisterende referanseverdier i Norge som kan falle inn under forordningens virkeområde. Departementet mottok Finanstilsynets forslag til lovendringer for å gjennomføre forordningen 12. mai 2017.
Departementet sendte Finanstilsynets forslag på høring 7. juni 2017 med høringsfrist 7. september 2017. Høringsbrevet ble sendt til følgende instanser:
Alle departementene
Datatilsynet
Folketrygdfondet
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Konkurransetilsynet
Norges Bank
Norges vassdrags- og energidirektorat
Regelrådet
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Riksrevisjonen
Skattedirektoratet
Statens Pensjonskasse
Statistisk sentralbyrå
Sivilombudsmannen
Universitetet i Agder
Universitetet i Bergen
Universitetet i Oslo
Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet
ØKOKRIM
Aksjonærforeningen i Norge
Den Norske Aktuarforening
Den norske Revisorforening
Econa
Energi Norge
Finans Norge
Finansforbundet
Finansieringsselskapenes forening
Fish Pool ASA
Handelshøyskolen BI
Handelshøyskolen i Bodø
Kommunalbanken
Landsorganisasjonen i Norge
Nasdaq OMX Oslo ASA
Nordic Association of Electricity Traders
Nordic Trustee
Norges handelshøyskole
Norsk Kapitalforvalterforening
Norsk olje og gass
Norsk Venturekapitalforening
Norske Finansanalytikeres Forening
Norske Forsikringsmegleres Forening
Norske Kredittopplysningsbyråers Forening
Næringslivets Hovedorganisasjon
Oslo børs
Pensjonskasseforeningen
Regnskap Norge
Sparebankforeningen i Norge
Verdipapirfondenes forening
Verdipapirforetakenes Forbund
Verdipapirsentralen
Følgende instanser har kommet med realitetsmerknader til høringen:
Justis- og beredskapsdepartementet
Datatilsynet
Norges vassdrags- og energidirektorat
Regelrådet
Skattedirektoratet
Finans Norge
Norske Finansielle Referanser (NoRe)
Nordic Bond Pricing
Verdipapirfondenes forening
Følgende høringsinstanser har opplyst at de ikke har merknader eller ikke ønsker å delta i høringen:
Forsvarsdepartementet
Helse- og omsorgsdepartementet
Klima- og miljødepartementet
Kunnskapsdepartementet
Utenriksdepartementet
Norges Bank
Riksadvokaten
Statistisk sentralbyrå
Den Norske Aktuarforening
Oslo børs