5 Engrossalg ved bevilling for en enkelt bestemt anledning
5.1 Gjeldende rett
5.1.1 Hvem som kan kjøpe alkoholholdig drikk fra engrosselgere
Alkoholloven § 1-4c annet ledd bestemmer hvem som kan kjøpe alkoholholdig drikk fra engrosselgere. Bestemmelsen lyder:
Engrossalg av alkoholholdig drikk som ikke skjer til kjøper i utlandet kan bare skje til den som har bevilling til detaljsalg, skjenking eller tilvirkning av vedkommende drikk, eller som kan drive engrossalg. Engrossalg kan likevel ikke skje til den som bare har bevilling til salg eller skjenking for en enkelt bestemt anledning eller en ambulerende skjenkebevilling. Selgeren plikter å forvisse seg om at kjøperen har nødvendig bevilling eller kan drive engrossalg.
Dette betyr at arrangørene av en festival eller andre tidsavgrensede begivenheter som har fått en kommunal bevilling for en enkelt bestemt anledning, ikke kan kjøpe alkoholholdig drikk direkte fra grossist, for eksempel fra et bryggeri. Bevillingshaver må i disse tilfellene kjøpe varene i butikk som har salgsbevilling eller på Vinmonopolet. Dersom bevilling gis for en bestemt del av året i stedet for som bevilling for en enkelt bestemt anledning, kan imidlertid bevillingshaver kjøpe direkte fra grossist.
Både muligheten for å gi bevilling for en bestemt del av året og for en enkelt bestemt anledning er hjemlet i alkoholloven § 1-6 annet ledd annet punktum. Bevilling for en enkelt bestemt anledning gis til begivenheter som strekker seg over en kortere tidsperiode. Det er ikke noen klar avgrensning av når et arrangement skal anses som en enkelt bestemt anledning og når det skal anses som en virksomhet for bestemt tid på året. I vurderingen vil det ha betydning hvor lang tid arrangementet varer. Bestemmelsen har blitt fortolket slik at det ikke er naturlig å snakke om en enkelt bestemt anledning når arrangementet varer mer enn tre til seks dager.
5.1.2 Betydningen av om drikken skal overdras til forbruker mot vederlag
Alkohollovens utgangspunkt er at det kreves bevilling for salg og skjenking av alkoholholdig drikk, jf. alkoholloven § 1-4a. Salg og skjenking er definert som overdragelse av alkoholholdig drikk mot vederlagtil forbruker for drikking henholdsvis utenfor eller på salgsstedet, jf. alkoholloven § 1-4, dvs. overdragelse i næringsvirksomhet.
I tillegg kreves det skjenkebevilling for å drikke eller servere alkoholholdig drikk selv om det skjer uten vederlag, dvs. ikke i næringsvirksomhet, når dette skjer på nærmere angitte steder som er oppregnet i alkoholloven § 8-9. De stedene som er angitt i bestemmelsen, er typisk steder som normalt er tilgjengelig for allmennheten, i motsetning til for eksempel private hjem. Bestemmelsen omfatter blant annet lokaler hvor det drives serveringsvirksomhet, forsamlingslokaler, steder hvor offentlige tilstelninger finner sted (for eksempel festivaler og konserter) og offentlige plasser (for eksempel parker).
Både arrangementer som må ha bevilling etter § 1-4a (overdragelse mot vederlag) og etter § 8-9 (pga. stedet arrangementet holdes), kan gis bevilling for en enkelt bestemt anledning. De arrangementene som får bevilling for en enkelt bestemt anledning kan følgelig være ganske ulike. Det kan være alt fra en festival med mange tusen mennesker, til små selskaper hvor en bestemt krets av personer deltar, for eksempel en vennefest.
Alkoholloven § 1-4c annet ledd om hvem det kan selges engros til, må forstås slik at det bare kan selges engros til virksomhet som har bevilling til salg og skjenking som definert i § 1-4 (overdragelse til forbruker mot vederlag) og ikke til dem som har skjenkebevilling som kreves som følge av § 8-9. Grunnen til dette er at alkoholloven skiller mellom salg til forbruker og salg for bruk i næringsvirksomhet, jf. alkoholloven § 1-4.
Når produktene som selges, er ment for kjøpers egen bruk og ikke for videre overdragelse i næringsvirksomhet, anses salget å skje direkte til forbruker, og salg må skje fra virksomhet med salgsbevilling. En forbruker er etter alkoholloven enhver som ikke på grunnlag av bevilling eller registrering etter alkoholloven, har som næring å selge alkoholholdig drikk. Det vil si at innkjøp av alkohol til bruk ved private fester som bryllup, til firmafester og representasjon, som gave til kunder o.l. regnes som salg til forbruker, selv om slik bruk av alkoholholdig drikk skulle kreve bevilling etter alkoholloven § 8-9.
Lovens system for bevillinger innebærer dermed også at den alkoholholdige drikken som selges engros, må være kjøpt inn for videre omsetning fra virksomhet som har bevilling til å omsette denne alkoholholdige drikken til forbruker eller til virksomhet som er registrert som engrosselger. En grossist kan derfor ikke selge alkoholholdig drikk direkte til forbruker eller til næringsdrivende som ikke har bevilling til å selge alkoholen videre, med mindre grossisten selv har salgs- eller skjenkebevilling. Se Ot.prp. nr. 51 (1994−95) kapittel 17 (merknad til tidligere § 3A-2).
Det ligger videre implisitt i alkohollovens system at det som er kjøpt inn fra grossist på grunnlag av salgs- eller skjenkebevilling, kun kan anvendes til omsetning som denne bevillingen gir rett til. Den alkoholholdige drikken kan ikke brukes for eksempel til privat bruk eller videresalg til andre næringsdrivende.
En skjenkebevilling for en enkelt bestemt anledning kan gis som alminnelig bevilling, eller som bevilling til skjenking til deltakere i sluttet selskap, jf. alkoholloven § 4-2 annet ledd. Med ««sluttet selskap» menes at det allerede, og før skjenkingen begynner, er dannet en sluttet krets av personer som samles for et bestemt formål i et bestemt lokale, for eksempel til bryllup, konfirmasjon eller jubileum. Slike bevillinger gis vanligvis til selskapslokaler. Om det er gitt bevilling til sluttet selskap eller ikke, har ingen selvstendig betydning for om det kan selges engros til bevillingshaver.
5.1.3 Bakgrunnen for dagens regler
Alkoholloven § 1-4c ble innført i alkoholloven fra 1. juli 2005. Bestemmelsens annet ledd annet punktum om at det ikke kan selges engros til virksomheter som har bevilling for en enkelt bestemt anledning, var en videreføring og flytting av bestemmelsen som tidligere sto i alkoholloven 3A-2. Denne bestemmelsen kom inn i alkoholloven 1. januar 1996.
I Ot.prp. nr. 51 (1994−95) kapittel 4.5 uttales følgende om begrunnelsen for at det ikke skal kunne selges, og dermed heller ikke kjøpes, alkoholholdig drikk engros ved bevilling for en enkelt bestemt anledning:
«Av kontrollhensyn foreslo departementet i høringsnotatet at innehavere av bevilling for skjenking ved en enkelt anledning […] ikke skulle kunne kjøpe direkte fra grossist. Departementet anså det som viktig å unngå at det blir kjøpt inn større partier enn nødvendig og til lavere priser enn i detaljleddet. En slik ordning ville innebære en risiko for at det arrangeres slike sammenkomster utelukkende for å få tilgang på rimelig alkohol, som også drikkes etter at arrangementet er over.»
5.2 Høringsforslaget
I høringsnotatet ble det foreslått å endre alkoholloven § 1-4c slik at det skal kunne selges alkoholholdig drikk engros til bevillingshaver med salgs- eller skjenkebevilling for en enkelt bestemt anledning.
Bakgrunnen er at departementet har mottatt henvendelser hvor uheldige utslag av dagens bestemmelser er beskrevet. Departementet har blitt gjort oppmerksom på noen tilfeller hvor større festivaler og andre lignende arrangementer som strekker seg over en kortere tidsperiode, ikke har kunnet kjøpe inn alkoholholdig drikk fra grossist fordi de har fått bevilling for en enkelt bestemt anledning.
Formålet med forslaget var å skape et enklere og mer effektivt regelverk.
5.3 Høringsinstansenes syn
72 av de høringsinstansene som har avgitt uttalelse, herunder 51 kommuner, har gitt sitt syn på forslaget om engrossalg ved bevilling for en enkelt bestemt anledning.
Det store flertallet av disse støtter forslaget. Femten instanser støtter ikke forslaget eller mener at det ikke er behov for en slik endring. Foruten åtte kommuner er dette Actis, AS Vinmonopolet, Blå Kors, Det Norske Totalavholdsselskap, Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon, Kirkerådet og Rusfri oppvekst. Av de øvrige er det et par som ikke har innvendinger mot forslaget, mens et stort flertall, herunder et stort flertall av kommunene og bransjeaktørene, er positive til forslaget. Enkelte av dem som støtter forslaget/ser behov for endring, mener det bør begrenses mer enn i forslaget i høringsnotatet, og enkelte mener det bør stilles krav om for eksempel tilbakeleveringsavtale for å hindre misbruk av ordningen.
De ruspolitiske organisasjonene uttaler seg kritisk til forslaget.
Actis uttaler:
«Actis mener at skjenkebevilling som gis for én bestemt anledning fortsatt bør forutsette at kjøp av alkoholholdig drikk skjer gjennom Vinmonopolet, og ikke direkte fra grossist slik det foreslås. Det er flere grunner til det. For det første er vi bekymret for at direktekjøp fra grossist vil føre til at en enda større andel av alkoholomsetningen i Norge går utenom Vinmonopolet. […]
En ordning hvor festivaler og andre som har bevilling for én enkelt anledning kan kjøpe alkohol direkte fra grossist, vil kunne føre til økt risiko for dumping av prisene for å selge ut restlagre av innkjøpt alkohol. Det vil ha uheldige konsekvenser. Det er godt dokumentert at lavere pris fører til høyere konsum. Dersom festivaler får mulighet til å selge billigere alkohol, er vi bekymret for en økt risiko for vold, skader og andre tredjepartskader under slike arrangement. Derfor mener Actis at dagens regelverk bør beholdes også på dette området.»
Blå Kors er også bekymret for dumping av priser og svekkelse av Vinmonopolet og uttaler videre:
«Blå Kors mener at direktekjøp hos grossist til en enkelt anledning bør unngås. Det vil føre til at en større andel av omsetningen ikke går igjennom Vinmonopolet. Vi viser til Ot.prp. nr 5 (1994-1995) der dette ble vurdert nøye, og der man slår fast at en slik ordning ikke er ønskelig av kontrollhensyn, samt at man er redd for at dette kan føre til at overskuddsvarer blir solgt videre eller konsumert etter at arrangementet er over.»
Det Norske Totalavholdsselskap uttaler:
«DNT ser ingen grunn til å legge til rette for enklere og billigere tilgang til alkohol for festivaler og eventer som nå blomstrer opp som enda en utvidelsesmulighet for alkoholsektoren i Norge. Vi ser en stadig større alkoholnæring og befolkningssektor som har sitt levebrød knyttet opp mot alkoholsalg i Norge. Dette er stikk i strid med alkohollovens intensjoner og folkehelselovens intensjoner. Kultur og idrett bør ikke gjøres avhengig av alkoholfinansiering. […]
Et annet element er hvordan kontrollen med slikt engrossalg skal føres. Skal det som ikke selges på arrangementet leveres tilbake? Skal det kun baseres på tillit? DNT har liten tro på en tillitsbasert ordning på dette området.»
Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon uttaler:
«Fagrådet ser ingen gode faglige grunner for å tillate engrossalg ved en enkelt bestemt anledning.»
Rusfri oppvekst uttaler:
«Vi ser på forslaget som en oppmyking av alkoholloven. Dette vil med stor sannsynligvis føre til økt alkoholforbruk med tilsvarende økning i skader – igjen i strid med intensjonen i loven.»
Blant de kommuner som er imot forslaget eller ikke ser behov for endring, finner vi Setesdalkommunene Bygland, Bykle, Evje og Hornnes og Valle som uttaler følgende i en fellesuttalelse:
«Paragrafen bør beholdes slik som den er i dag, for å sikre at søker har erfaring og at det er profesjonelle som styrer dette, noe som er en klar styrke.»
Larvik kommune uttaler:
«Departementets forslag er lite forebyggende ved at det gir større mulighet for misbruk av bevillingen. Dette kan igjen føre til økt totalt alkoholforbruk, særlig i kommuner som har relativt lavt bevillingsgebyr eller ikke har innført bevillingsgebyr for en enkelt anledning.
Det er dessuten en praktisk forskjell ved søknad om fast bevilling og bevilling for en enkelt anledning. Til sistnevnte stilles det ikke krav om kunnskapsprøve. Dermed er kravet til profesjonalitet senket for bevillinger for en enkelt anledning. Tilgang til rimeligere alkohol bør derfor ikke åpnes for slike bevillinger.
Departementet ber også om høringsinstansenes innspill på om det bør settes særlige vilkår for å selge alkoholholdig drikk engros til bevilling for en enkelt bestemt anledning, som for eksempel vilkår om dokumentasjon på tilbakeleveringsavtale og forsvarlig sikring av varelager. Slik rådmannen vurderer dette vil dette føre til innføring av nye rutiner og merarbeid for kommunen ved oppfølging.»
AS Vinmonopolet støtter heller ikke forslaget og uttaler at forslaget
«[…] vil gjøre det mulig og attraktivt for grossistene å gi betydelige innkjøpsrabatter fordi innkjøp og synliggjøring av grossistens produkter på festivaler og lignende arrangementer vil være en verdifull eksponering med en betydelig markedsføringsverdi på slike arrangementer som bla har et betydelig innslag av ungdom. Billige innkjøpspriser vil også gjøre det lønnsomt å kjøpe inn mer enn nødvendig for arrangementet som gir tilgang til billig alkohol etter at arrangementer er over. I praksis vil det være forbundet med betydelige vanskeligheter å føre en effektiv kontroll som hindrer at dette skjer. Kjøp direkte fra grossist vil åpne for at alkohol på bla festivaler kan selges til lave sponsorpriser som bidrar til at alkoholkonsumet på slike arrangementer vil bli høyere enn det ellers ville vært ved innkjøp fra Vinmonopolet. All erfaring tilsier at billig alkohol vil øke konsumet av alkohol på arrangementene.
Arrangører av festivaler […] benytter i stor grad personale som jobber på dugnad uten erfaring, kontrollsystemer og kompetanse på utøvelse av skjenkevirksomhet. Dette framkommer også ved at det ikke stilles profesjonelle krav til ledelsen av skjenkevirksomheten i form av opplæring og kunnskapsprøve. Det er derfor mer naturlig å likestille innkjøp til bevilling for en enkelt anledning med innkjøp til forbrukere som må kjøpe alkoholen fra Vinmonopolet.
Vinmonopolet har gode erfaringer med dagens ordning og kan ikke se at det er noen vesentlige ulemper forbundet med denne. Vi bistår festivaldeltakerne med veiledning og service. Festivalarrangørene kan når de handler hos oss velge fra hele Vinmonopolets sortiment, i motsetning til en grossist som kun kan tilby sine egne produkter.»
Øvrige bransjeaktører er positive til forslaget. Bryggeri- og drikkevareforeningen uttaler at forslaget vil
«[…] ha stor betydning for et raskt økende antall lokale arrangører av mat- og ølfestivaler. Kjøp fra grossist vil være fordelaktig både praktisk og økonomisk for arrangører som representerer næringsutvikling og ansvarlig, lokal mat- og drikkekultur. Vi kan ikke se at det finnes alkoholpolitiske eller andre innvendinger.»
Hanen uttaler seg i samme retning.
Vin- og brennevinleverandørenes forening uttaler følgende:
«VBF kan ikke se de prinsippielle eller juridiske årsaker til at det skal være en forskjellsbehandling i salget til horeca og til aktører med ambulerende skjenkebevilling, og ber herved om at Alkohollovens § 1-4 c endres slik at Vinmonopolet kun har enerett på salg direkte til forbruker.»
Også NHO Reiseliv og Virke støtter forslaget. NHO Reiseliv uttaler:
«Festivalkulturen er en viktig del av norsk reiseliv, og man ser at antall festivaler i Norge er økende. Nordmenn utgjør størstedelen av festivaldeltakerne, men internasjonale besøkende er en voksende gruppe. Det er nødvendig også her […] at myndighetene tilrettelegger for slike arrangement.»
Et stort flertall av de kommunene som har uttalt seg, støtter forslaget. Flere av disse uttaler at dagens regelverk er uheldig for festivaler og lignende arrangementer, og Skien og Sauherad kommuner uttaler at en slik endring er ønsket av festivalarrangører.
Trondheim kommune vurderer den foreslåtte endringen som svært positiv og uttaler videre:
«Dagens begrensning i adgangen til å kjøpe alkoholholdig drikk fra grossister, herunder eksempelvis fra de bryggeriene som ikke har salgsbevilling, slår uheldig ut ved mange arrangementer. Adgangen til å kjøpe engros vil fremdeles bero på at kjøper er innvilget en bevilling og dermed at bevillingsmyndigheten har vurdert både de involverte og det omsøkte arrangementet. Trondheim kommune støtter departementets vurdering av at kontrollhensyn alene ikke bør begrunne en begrensning som dagens regelverk innebærer.
Den foreslåtte endringer vil forenkle saksbehandlingen siden det ikke lengre vil måtte vurderes om et arrangement av kort varighet skal vurderes som en enkelt bestemt anledning, eller som en bevilling for en bestemt del av året, så lenge den alkoholholdige drikken skal selges videre til forbruker i næringsøyemed og ikke anskaffes til eget bruk. Grensedragningen mellom disse to bevillingstypene er ikke tydelig nok etter dagens regelverk.»
Austevoll kommune mener at forslaget «vil betre situasjonen for våre festivaler/arrangement», mens Bærum og Stavanger kommuner anser høringsforslaget som fornuftig og kan ikke se at endringer vil gi uheldige utslag.
Asker kommune har ingen innvendinger til forslaget om å endre § 1-4c. Av rådmannen i Asker sine vurderinger, framkommer følgende:
«Disse bevillingene undergis en grundigere behandling enn f.eks en ambulerende skjenkebevilling og vår erfaring er at bevillingshaver inngår en returavtale med engrossleddet for ubenyttet alkoholholdig drikk.»
Birkenes kommune støtter også forslaget og legger til at returavtale for overskuddsvarer bør settes som vilkår for bevillingen. Flere kommuner uttaler seg i samme retning, og Lindås kommune ønsker følgende vilkår for adgang til kjøp fra grossist ved bevilling for en enkelt bestemt anledning:
«Gjeld einskild bestemt anledning av eit visst omfang, t.d. større festivalar. Kommunane sjølve bestemmer størrelsen av dette omfanget.
Varelageret for sikrast på ein forsvarleg måte.
Tilbakeleveringsavtale til engrosfirma må dokumenterast.»
Bergen og Oppegård kommuner mener også det bør kunne settes vilkår for bevillingen om for eksempel at bevillingshaver har tilbakeleveringsavtale med engrosselger og kan dokumentere forsvarlig sikring av varelager.
Også Mandal kommune uttaler seg i denne retning:
«Mandal bystyre gir sin tilslutning til engros salg til bevilling for en enkelt bestemt anledning, men endringer må sikre at overskytende alkoholvarer blir returnert gjennom returavtale eller sikret på annen måte som gjør at alkoholvarene ikke går til privat forbruk.
[…]
Det er et svært lavt antall søknader til kommunen om skjenking til en enkelt bestemt anledning. Ved større arrangementer er det normalt virksomheter med alminnelig skjenkebevilling som har ansvar for skjenkingen.»
Fra saksframstillingen fra rådmannen i Mandal refereres:
«[…] Engros er rimeligere enn detaljkjøp, noe som kan føre til mindre økonomisk risiko ved slike arrangementer. Om ordningen vil føre til økt forbruk av alkohol vil avhenge av prisen arrangøren setter ved salg til publikum.»
Oslo kommune uttaler:
«Oslo kommune har gitt bevillinger for en bestemt del av året til festivaler som har et visst omfang og varighet, og således gitt større arrangementer og festivaler mulighet til å kjøpe engros. Departementet viser til at varene må være kjøpt inn for videre omsetning i næringsøyemed, og ikke til eget forbruk, for å kunne kjøpes inn engros. Oslo kommune ber om at det klargjøres hvordan dette skal fungere i praksis og eventuelt hva slags type dokumentasjonskrav som må foreligge.»
Foreningen KAAS uttaler:
«Foreningen KAAS ser at det i mange tilfeller kan være ønskelig fra bevillingshavers side at de som innehar bevilling for en enkelt anledning kan kjøpe alkohol engros. Ikke bare gjør det selve kjøpet enklere, leveringen blir lettere, det blir lettere å leie tappeutstyr fra leverandører osv. Vi ser også at ordningen slik den er beskrevet i høringsbrevet ikke er godt beskrevet og ber om at departementet foretar en grundig vurdering av hvordan ordningen skal fungere i praksis slik at den ikke misbrukes. Et nærliggende spørsmål er hvordan man skal hindre misbruk av ordningen, hvordan sikre seg at all alkohol som er kjøpt, men som ikke har blitt benyttet under arrangementet ikke blir benyttet til privat forbruk. Skal kommunene kunne sette vilkår om at bevillingshaver dokumenterer at det er inngått en returavtale med leverandøren, og hvordan skal man dokumentere at all alkohol som ikke er omsatt under arrangementet har blitt returnert, eller er dette en ordning som må bygges på tillit og stikkontroller fra myndighetenes side?»
Fylkesmannen i Oslo og Akershus mener det vil være en viss risiko for at arrangører fristes til å kjøpe alkoholholdige drikker til engrospris, og bruke overskuddet av drikkevarer til personlig bruk senere, og uttaler videre:
«Fylkesmannen er derfor av den oppfatning at det bør lovfestes at engrossalg kan skje til den som har en bevilling for en enkelt anledning forutsatt at det foreligger dokumentasjon på en returavtale eller tilbakeleveringsavtale av drikkevarer til engrosselger.
Dersom dette lovfestes mener Fylkesmannen at det ikke vil være en fare for at lovendringen får uheldige virkninger […]»
Sande kommune påpeker at dersom alle som får bevilling for enkelt anledning skifter fra å handle på den lokale butikken til å handle engros, vil nok det ha noe å si for omsetningen lokalt. Nedre Eiker og Øvre Eiker kommuner uttaler at forslaget ikke vil innebære noen økonomiske eller administrative konsekvenser for kommunen.
Asker og Bærum, Søndre Buskerud og Østfold politidistrikter har ikke innvendinger til forslaget. Asker og Bærum politidistrikt mener at en slik endring ikke vil medføre negative konsekvenser, men at endringen tvert imot kan gi større utvalg for forbrukerne og muliggjøre et økonomisk overskudd for arrangøren. Heller ikke Østfold politidistrikt mener at forslaget vil medføre konsekvenser av betydning for politidistriktet. Søndre Buskerud politidistrikt mener det i slike tilfeller alltid bør settes vilkår om dokumentasjon på tilbakeleveringsavtale og forsvarlig sikring av varelager.
Telemark politidistrikt uttaler at endringen bør
«[…] begrenses til arrangement av en viss størrelse, eksempelvis festivaler med et visst antall publikum. Det bør også stilles vilkår som returavtale, ROS-analyse for arrangementet, dokumentert internhåndteringssystem, gode sikkerhetsplaner og innleide vakter, og gjerne at de som skjenker har gjennomgått opplæring i ansvarlig vertskap.
Disse arrangementene konkurrerer ofte med etablerte skjenkesteder og dersom det legges bedre til rette for slike arrangører bør det også stilles strengere krav til dem på linje med øvrige bevillingshavere. Vår erfaring er dette ofte er en vinn-vinn-situasjon; de arrangørene som pålegges å sørge for god sikkerhet og gode rutiner under skjenkingen gir tilbakemelding om at de har vært veldig glad for å ha dette på plass.»
Helsedirektoratet er enig i begrunnelsen for forslaget, men ser noen betenkeligheter ved ordningen som foreslås. Helsedirektoratets innvendinger kan oppsummeres slik:
Den foreslåtte bestemmelsen vil ha en mye videre rekkevidde enn det formålet tilsier. Slik forslaget nå er utformet, vil det også omfatte en rekke arrangementer av liten størrelse og med beskjeden omsetning.
Ved større arrangementer bør man ikke kunne søkes om bevilling for enkelt anledning og slik slippe unna krav om kunnskapsprøve for styrer og stedfortreder.
Dersom kommunen bruker adgangen til å sette et lavt bevillingsgebyr for bevilling for en enkelt bestemt anledning, kan dette gi rom for omgåelser, herunder søknader til fiktive arrangementer for å få tilgang på billig alkohol.
Den som får bevilling for en enkelt bestemt anledning, leier ofte bevillingsarealet for et begrenset tidsrom. Dette understreker behov for krav om returavtale og/eller forsvarlig sikring av varelager, jf. kontrollhensyn.
På denne bakgrunn mener direktoratet at adgang for innehaver av bevilling for en enkelt bestemt anledning til å kjøpe fra grossist, bør knyttes opp mot vilkår om at styrer og stedfortreder har kunnskapsprøve, og at det må foreligge returavtale med grossist. Direktoratet mener det også kan stilles krav om dokumentasjon om forsvarlig sikring av varelager inntil retur skal skje, og at det videre kan fastsettes et minstegebyr uten dispensasjonsmulighet for kommunen. Direktoratet uttaler videre:
«En slik løsning vil ivareta likebehandling av ulike typer arrangementer og samtidig sikre at lovkrav knyttet til forsvarlig salg og skjenking ivaretas. Eksempelvis er det ingen grunn til at store enkeltarrangementer, med mange tusen deltakere skal være unntatt kravet om styrer og stedfortreder. Når det gjelder sanksjoner, vil bestemmelsen i stor grad gjelde for gjentakende arrangementer/arrangører, slik at inndragning, skjønn ved innvilgelse og vandel kan ha betydning.»
Sysselmannen på Svalbard ber departementet vurdere om tilsvarende endring bør gjøres på Svalbard.
5.4 Departementets vurdering
Om arrangementer som går over noen få dager, skal gis bevilling for enkelt bestemt anledning eller bevilling for bestemt del av året, er ikke klart angitt i regelverket, se beskrivelse av gjeldende rett i kapittel 5.1 over. Det antas at praksis varierer noe fra kommune til kommune. Hvilken type bevilling som gis til slike arrangementer, avgjør imidlertid om det kan kjøpes inn alkoholholdig drikk fra grossist til arrangementet. Når det gjelder arrangementer av kortere varighet, vil det uansett bare kunne gis bevilling for en enkelt bestemt anledning og ikke for en bestemt del av året. Til disse arrangementene vil det derfor etter dagens regelverk, ikke i noe tilfelle kunne kjøpes inn alkoholholdig drikk fra grossist for salg eller skjenking.
En del høringsinstanser er bekymret for at det å åpne for innkjøp fra grossist ved bevillinger for en enkelt bestemt anledning, kan få negative konsekvenser i form av økt konsum og tilhørende alkoholskader grunnet lavere priser. Departementet vil for det første påpeke, som også rådmannen i Mandal gjør, at eventuelle lavere innkjøpspriser ikke nødvendigvis reflekteres i prisen til forbruker. Det kan også være at eventuelle lavere innkjøpspriser medfører økt avanse for arrangøren, og dermed lavere økonomisk risiko for arrangementet. Dette kan være med på å fremme lokale tiltak og innovasjon. Dette vil være i tråd med regjeringens politikk. Departementet vil videre bemerke at rett til kjøp fra grossist vil utvide det potensielle utvalget av produkter på slike arrangementer. Departementet mener at hensynet til at lokale festivaler og lignende skal kunne tilby forbrukerne lokalproduserte drikker som ikke er tilgjengelige via Vinmonopolet, må veie tungt.
Departementet kan ikke se at det er noen vesentlige forskjeller på et arrangement som varer en dag og et arrangement som varer en uke så lenge så lenge begge er et arrangement hvor den alkoholholdige drikken selges videre til forbruker i kraft av skjenke- eller salgsbevillingen.
Varene må, for å kunne kjøpes inn fra grossist, i begge tilfeller uansett være kjøpt inn for videre omsetning i næringsøyemed og ikke til eget forbruk. Departementet har merket seg at enkelte høringsinstanser har problematisert dette kravet. Departementet ser at det kan være krevende for grossisten å avklare om bevillingshaver kjøper inn for videre omsetning i næringsøyemed og ikke til eget forbruk, men departementet mener at problemstillingen ikke knytter seg til bevillinger gitt for en enkelt bestemt anledning spesielt, da dette gjelder innehavere av alle bevillinger som gir rett til kjøp fra grossist. Selv om innkjøp for privat bruk kan anses å være særlig aktuelt for bevillinger gitt for en enkelt bestemt anledning, jf. de rene § 8-9-bevillingene (se foran under gjeldende rett i kapittel 5.1), mener departementet at problemstillingen prinsipielt sett ikke kan være avgjørende for vurderingen av om innehaver av bevilling for en bestemt anledning skal gis anledning til kjøp fra grossist.
Departementet har merket seg at flere høringsinstanser mener det er problematisk at det ikke stilles krav om kunnskapsprøve ved bevillinger for en bestemt anledning dersom slike bevillinger skal gi grunnlag for å kjøpe alkoholholdig drikk fra grossist. Departementet er enig i dette. Både av alkoholpolitiske hensyn og av likebehandlingshensyn vil det etter departementets syn være hensiktsmessig og naturlig å harmonisere kravene til bevillingshaver for en enkelt bestemt anledning med de kravene som stilles til andre bevillingshavere som kan kjøpe inn fra grossist. Departementet foreslår derfor at det skal kreves kunnskapsprøve for styrer og stedfortreder for bevillinger gitt for en enkelt bestemt anledning dersom slik bevilling skal gi rett til innkjøp fra grossist. Departementet ser imidlertid at det for slike kortvarige arrangementer er behov for å begrense krav og byråkrati i størst mulig grad, og vil derfor foreslå at innehavere av bevilling for en enkelt bestemt anledning, som i dag, skal kunne unngå krav om styrer og stedfortreder dersom de ikke ønsker å få rett til å kjøpe inn fra grossist. En ordning hvor bevillingshaver kan velge om han ønsker slik rett, og bare da blir underlagt krav om kunnskapsprøve, vil ivareta behovet for en noe forenklet ordning for kortere arrangementer der kjøp fra grossist ikke er aktuelt, men samtidig ivareta hensynet til god kompetanse og profesjonalitet hos bevillingshavere som kjøper inn fra grossister.
I høringsnotatet viste departementet til at det ved bevilling for en enkelt bestemt anledning også betales et bevillingsgebyr for den omsatte alkoholholdige drikken. Minimumsgebyret er i dag 4400 kroner for skjenkebevilling. Departementet la på denne bakgrunn til grunn at det ikke er noen stor fare for at noen vil gjennomføre arrangementer som er bevillingspliktige etter § 1-4a, bare for å kunne bruke overskuddet av drikkevarer kjøpt til engrospris til personlig bruk senere. Enkelte høringsinstanser har problematisert dette og framhevet at kommunene kan dispensere fra minstegebyret i særlige tilfeller. Departementet vil bemerke at dispensasjonsadgangen er ment å være snever og i første rekke er beregnet på steder hvor salg eller skjenking av alkoholholdig drikk utgjør en svært liten del av virksomheten og har liten økonomisk betydning. Det er opp til bevillingsmyndigheten å avgjøre hva som er særlige tilfeller, blant annet under hensyn til virksomhetens art, omsetningens omfang og til at bevillingsmyndigheten bruker ressurser ved søknadsbehandling og kontroll også ved slike anledninger. I den grad kommunen er bekymret for om alkohol skal komme på avveie, bør det ikke gis dispensasjon fra minstegebyret.
Departementet stilte høringsinstansene spørsmålet om det bør stilles krav til tilbakeleveringsavtale, sikring av varelager eller andre krav for bevillinger for en enkelt bestemt anledning, dersom det åpnes for å kjøpe inn alkoholholdig drikk fra grossist. De aller fleste høringsinstansene kommenterer ikke dette spørsmålet. Av de som kommenterer det, mener de fleste at slike krav bør stilles. Tilbakeleveringsavtale og sikring av varelager er de kravene som nevnes av flest, mens enkelte nevner at rett til innkjøp fra grossist bør begrenses til større arrangementer. Øvrige forslag er ikke nevnt av flere enn én instans og drøftes ikke i det videre.
Enkelte av de høringsinstansene som uttaler seg om tilbakeleveringsavtale og krav til sikring av varelager, tar til orde for lovfestede krav, mens andre tar til orde for at kommunen skal kunne sette slike vilkår.
Departementet har vurdert de ulike argumentene som høringsinstansene har kommet med. Departementet viser til at det er kommet innspill som tyder på at tilbakeleveringsavtaler allerede er utbredt. Det vises videre til at departementet per i dag ikke er kjent med utfordringer knyttet til overskuddsvarer knyttet til bevillinger gitt for en bestemt del av året, hvor problemstillingen skulle være tilnærmet tilsvarende ved utløpet av bevillingens varighet. I begge tilfeller vil det være mulighet for at det blir kjøpt inn varer fra grossist som bevillingshaver ikke får omsatt i bevillingsperioden. Bevillingshaver kan uansett ikke benytte varer som blir til overs når bevillingen ikke lenger gjelder, til eget bruk. Det som er kjøpt inn i kraft av bevillingen, må brukes i bevillingsvirksomheten. Departementet vil påpeke at krav til tilbakeleveringsavtale og sikring av varelager ikke stilles for bevilling gitt for en bestemt del av året. Det framstår derfor som uproporsjonalt å innføre slike krav for bevillinger for en enkelt bestemt anledning.
Departementet har merket seg innspillene om at slike krav kan medføre merarbeid for kommunene. På en annen side ser departementet at det kan stilles spørsmålstegn ved om den byrden slike krav vil medføre for aktørene, likevel vil speiles i positive virkninger av kravene, ikke minst gitt de kontrollutfordringer kommunene stilles overfor. Departementet har etter en vurdering av de ulike hensynene kommet til at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste krav til tilbakeleveringsavtale eller sikring av varelager.
Departementet vil imidlertid understreke at kommunene står fritt til å stille slike krav som vilkår til bevillingene, dersom de mener det er nødvendig generelt for slike bevillinger i kommunen eller etter en konkret vurdering i den enkelte sak. Etter departementets oppfatning kan arrangementets størrelse, arrangørens erfaring og profesjonalitet spille inn i vurderinger av hvilke vilkår som skal stilles. Departementet vil påpeke at denne typen krav også i dag kan stilles til både bevillinger gitt for en enkelt bestemt anledning, bevillinger gitt for en bestemt del av året og andre bevillinger.
Departementet foreslår på denne bakgrunn en endring i alkoholloven § 1-4c annet ledd som innebærer at det kan selges alkoholholdig drikk fra grossist til bevillingshavere som har bevilling for en enkelt bestemt anledning, på vilkår om at styrer og stedfortreder har dokumentert kunnskap om alkoholregelverket (kunnskapsprøve).
Departementet har merket seg at Vin- og brennevinleverandørenes forening tar til orde for at det også åpnes for kjøp fra grossist for bevillingshavere med ambulerende bevilling. Departementet mener at dette framstår som lite aktuelt, sett hen til den svært forenklede saksbehandlingen som bevilling for slike arrangementer undergis. Dersom en arrangør ønsker å kjøpe inn fra grossist, vil han etter forslaget her kunne søke om bevilling for en enkelt bestemt anledning i stedet for om ambulerende bevilling.
Selv om den praktiske bakgrunnen for forslaget til lovendringer er å åpne opp for at det ved festivaler og lignende arrangementer hvor arrangøren har skjenkebevilling for en enkelt bestemt anledning, skal kunne kjøpes inn alkoholholdig drikk fra grossist, foreslår departementet at forbudet mot engrossalg av alkoholholdig drikk også oppheves når det gjelder salg til bevillingshaver med salgsbevilling for enkelt bestemt anledning. I praksis vil slike salgsbevillinger bare gjelde salg av alkoholholdig drikk t.o.m. 4,7 volumprosent alkohol, da Vinmonopolet ikke gis bevilling for en enkelt bestemt anledning.
Når det gjelder spørsmålet om det er behov for å gjøre tilsvarende endring på Svalbard, viser departementet til at forskrift 11. desember 1998 nr. 1300 om alkoholordningen for Svalbard allerede åpner for salg fra den som har rett til engrossalg til den som har skjenkebevilling for en enkelt bestemt anledning. Se forskriften §§ 2-1 og 3A-2, jf. § 3-1. Det er derfor ikke behov for å gjøre endringer i Svalbardforskriften.