9 Forslag i arbeidsgrupperapporten om endringer i barneloven

Arbeidsgruppen har i rapporten kapittel 10 punkt B nr. 1-5 foreslått fem endringer i barneloven. Videre har den foreslått et lovendringsforslag i kapittel 10 generelle forslag nr. 21 om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske foreldretvister. Samtlige forslag er behandlet i Prop. 102 LS (2014–2015) om Haagkonvensjonen 1996 mv., jf. høringsnotat 30. september 2013 som ble fremmet i forkant av arbeidsgruppens rapport.

Arbeidsgruppen har i rapporten kapittel 10 punkt B nr. 1 foreslått at det lovfestes at en midlertidig avgjørelse om foreldreansvar bare gir rett til utenlandsopphold med barnet frem til det treffes endelig avgjørelse i saken, med mindre domstolen i den midlertidige avgjørelsen har tatt eksplisitt stilling til spørsmålet om utenlandsflytting. Videre har den i kapittel 10 punkt B nr. 2 foreslått at unnlatt varsling etter barneloven §§ 42 og 46 ikke bør innebære at barnet beholder bosted i Norge, og at dette om nødvendig bør lovfestes for å unngå konkurrerende jurisdiksjon. I rapporten kapittel 10 punkt B nr. 3 har den foreslått å innføre en ny regel om at domstolen kan ta særskilt stilling til barnets utenlandsflytting selv om foreldrene har felles foreldreansvar. Den foreslår også i rapporten kapittel 10 punkt B nr. 4 at regelen om at en ulovlig bortføring ikke endrer barnets bosted lovfestes. Arbeidsgruppen har videre i kapittel 10 punkt B nr. 5 foreslått at det, dersom Norge ratifiserer Haagkonvensjonen 1996, bør vurderes om barnets bosted skal innføres som eksklusivt jurisdiksjonsgrunnlag i barnelovsaker, slik at reglene i barneloven § 82 første ledd bokstav a og c oppheves. Arbeidsgruppen har, i tilknytning til dette også foreslått at regelen om oppholdsjurisdiksjon for midlertidige avgjørelser videreføres. Det fremgår ikke direkte av rapporten om arbeidsgruppen er imot at saksøktes opphold utgår som jurisdiksjonsgrunnlag i barneloven § 82 annet ledd om midlertidig avgjørelse, jf. forslaget i høringsnotatet av 30. september 2013 som er fulgt opp i Prop LS 102 (2014–2015) om at barnets opphold skal være eneste jurisdiksjonsgrunnlag. I kapittel 10 generelle forslag nr. 21 har arbeidsgruppen foreslått at det bør innføres som et generelt prinsipp at avgjørelser i foreldretvister fra barnets bostedsland anerkjennes og fullbyrdes her i landet.

Arbeidsgruppens forslag i kapittel 10 punkt B nr. 3 er i tråd med Prop. 102 LS (2014–2015) der det foreslås en lovendring i barneloven § 56. Forslaget i rapporten kapittel 10 punkt B nr. 5 om jurisdiksjonsgrunnlag i barnelovssaker er i tråd med proposisjonens forslag til endring i barneloven § 82. Arbeidsgruppens delforslag i kapittel 10 punkt B nr. 5 om å videreføre en regel om oppholdsjurisdiksjon for midlertidige avgjørelser, er i tråd med proposisjonen, som viderefører forslaget fra høringsnotatet om at barnets opphold skal være eneste jurisdiksjonsgrunnlag. Arbeidsgruppens forslag i kapittel 10 punkt B nr. 1 er vurdert og tatt høyde for i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets forslag, men er fulgt opp på en annen måte enn det arbeidsgruppen foreslår. Arbeidsgruppens forslag i B nr. 2 og nr. 4, samt forslaget i kapittel 10 generelle forslag nr. 21, er vurdert av departementet, men er ikke fulgt opp.

Det vises til Prop. 102 LS (2014–2015) om Haagkonvensjonen 1996 mv. for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets vurdering av de ovennevnte forslagene.