11 Oppfølging av arbeidsgrupperapportens generelle forslag

11.1 Innledning

Arbeidsgruppen har i tillegg til lovendringsforslagene fremsatt 25 generelle forslag til endringer for barnebortføringssakene. En rekke av disse er allerede fulgt opp. I det følgende gis en gjennomgang av forslagene hvor det redegjøres for hvorvidt de allerede er fulgt opp, om de vil bli gjennomført, eventuelt en begrunnelse for hvorfor de ikke vil bli fulgt opp.

11.2 Politi og påtale

11.2.1 Føringer fra Riksadvokaten

Arbeidsgruppen anbefaler i kapittel 10 generelle forslag nr. 17 at Riksadvokaten bør gi føringer for påtalemyndighetens håndtering av barnebortføringssaker i form av brev eller rundskriv. Arbeidsgruppen mener at et slikt brev vil bidra til økt oppmerksomhet og kunnskap om barnebortføring i påtalemyndigheten og politiet.

Fire høringsinstanser har uttalt seg om dette forslaget, og de er alle positive. Dette er Riksadvokaten, Det nasjonale statsadvokatembetet, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter og Kripos.

Riksadvokaten uttaler:

«Riksadvokaten har ved brev 30. april d.å. til statsadvokatene og politimestrene gitt en kort orientering om hvilket regelverk som kan anvendes for å hindre og stanse en straffbar barnebortføring, og hvilke regler som gjelder når slik bortføring har funnet sted. Videre skal politiet etter en konkret vurdering ta stilling til om det bør opprettes enten anmeldelse eller melding om savnet person ved mottak av melding om barnebortføring.

Under årets statsadvokatmøte i mai ble påtalemyndigheten oppfordret til å benytte tilgjengelige informasjonskilder for å tilegne seg nødvendig kunnskap for bedre å kunne utføre politiets og påtalemyndighetens rolle i disse viktige sakene. Viktigheten av å gjøre seg kjent med innholdet i rapporten som er basis for denne høring ble understreket og tilsvarende gjelder benyttelse av Kripos' egne informasjonssider på KO:DE om barnebortføring, og den kontaktpersonen som er ansatt der med slike bortføringer som særansvar. Til sist ble Regjeringens nettside om barnebortføring med aktuelle linker omtalt.

Ved brev av 7. juli s.å. ble ovennevnte pålegg gjentatt til statsadvokatene, og det er forutsatt at dette viderebringes til politimestrene, påtalejuristene og andre berørte i regionen på en hensiktsmessig måte.»

Internasjonale barnebortføringssaker er videre omtalt i Riksadvokatens rundskriv nr. 1/2015 punkt V om mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen i 2015.

Forslaget er dermed fulgt opp, både gjennom ovennevnte brev og rundskriv fra Riksadvokaten.

11.2.2 Barnebortføring som tema på påtalemøter

Arbeidsgruppen anbefaler i kapittel 10 generelle forslag nr. 18 at alle regionale statsadvokatembeter jevnlig bør sette opp barnebortføring som tema på sine påtalemøter.

Seks av høringsinstansene har uttalt seg om dette, og de er alle positive til forslaget. Dette er Riksadvokaten, Det nasjonale statsadvokatembetet, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Nordland statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter og Kripos.

Departementet støtter forslaget og registrerer at det er fulgt opp av flere av statsadvokatembetene. Departementet legger til grunn at alle statsadvokatembetene jevnlig setter opp barnebortføring som tema på sine påtalemøter.

11.2.3 Kontaktperson/koordinator for barnebortføringssaker i politidistriktene

Arbeidsgruppen anbefaler i kapittel 10 generelle forslag nr. 19 at alle politidistrikt bør ha en egen kontaktperson/koordinator for barnebortføringssaker. De mener det bør vurderes om en slik rolle skal legges til de allerede eksisterende familievoldskoordinatorene, eller om en annen kontaktpersonordning er mer hensiktsmessig.

Det er 11 av høringsinstansene som har uttalt seg konkret om forslaget. Det nasjonale statsadvokatembetet, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Nordland statsadvokatembeter, Kripos, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Fellesorganisasjonen støtter forslaget. Riksadvokaten og Oslo statsadvokatembeter er negative til forslaget.

Riksadvokaten mener dagens ordning med en kontaktperson på Kripos er adekvat og hensiktsmessig:

«Kompleksiteten i barnebortføringssaker kan tilsi at det enkelte politidistrikt bør ha egne kontaktpersoner for denne sakstypen. Men siden antall straffesaker med barnebortføring er så vidt lavt sammenlignet med annen type kriminalitet, synes dagens ordning med en sentral plassert person på Kripos med særskilt ansvar for sakstypen adekvat og hensiktsmessig. Det er Politidirektoratet som eventuelt vil måtte beslutte at hvert enkelt politidistrikt skal utpeke en egen kontaktperson/koordinator for barnebortføring.»

Oslo statsadvokatembeter går imot forslaget, og mener det heller er grunn til å videreutvikle og/eller øke antall stillingshjemler på Kripos.

Kripos støtter arbeidsgruppens forslag og uttaler:

«Kripos vil også gi særskilt støtte til forslaget om opprettelse av en egen kontaktperson/koordinator for barnebortføringssaker i det enkelte politidistrikt. Kripos har gjennom flere saker erfart at kunnskapsnivået i politidistriktene hva gjelder barnebortføring er svært varierende, og til dels mangelfullt. Det er viktig at kunnskapen om hva politiet og påtalemyndigheten kan bistå med i barnebortføringssaker når alle ansatte i politiet som kan komme i befatning med slike saker. Dette omfatter ikke bare påtalejurister og etterforskere, men også de som tar imot anmeldelser. Det er naturlig nok svært uheldig, og kan få alvorlige konsekvenser, dersom den som anmelder blir avvist hos lokalt politi fordi kunnskapen om straffbarheten av barnebortføring og hva politiet kan bistå med ikke er god nok. Dette gjelder særlig dersom bortføringen er i en såkalt akuttfase.»

Departementet mener det er viktig at politiet og påtalemyndigheten har den nødvendige kompetansen om straffbarheten ved internasjonal barnebortføring, samt hvilke tiltak og muligheter politiet har i de ulike faser i en barnebortføringssak. Anmeldelse og internasjonal etterlysning kan være viktige elementer, det samme gjelder adgangen til å fatte midlertidig utreiseforbud etter barneloven § 41 tredje ledd og mulighetene for å trekke tilbake eller ta beslag i barnets pass. Videre er tidsaspektet av stor betydning i barnebortføringssaker. Det er viktig at sakene gis den nødvendige prioritet. Departementet har de siste årene mottatt flere henvendelser fra gjenværende forelder om at de ikke får anmeldt barnebortføring til politiet, eller at politiet ikke etterlyser bortfører internasjonalt.

Departementet mener nærpolitireformen vil gjøre det mulig, gjennom etableringen av robuste etterforskningsenheter, å styrke kompetansen og innsatsen til politiet ved barnebortføring, jf. Prop. 61 LS (2014–2015) – Endringer i politiloven mv. (trygghet i hverdagen – nærpolitireformen).

11.2.4 Påtaleunnlatelse eller henleggelse av straffesak som forutsetning for tilbakelevering

Arbeidsgruppen anbefaler i kapittel 10 generelle forslag nr. 20 at dersom en tilbakeføring til Norge er betinget av at det ikke reises påtale eller at en allerede registrert straffesak blir henlagt, bør påtalemyndigheten om nødvendig utstede en erklæring om at saken vil bli henlagt eller at påtale ikke vil bli reist dersom bortfører reiser tilbake til Norge med barnet. Arbeidsgruppen viser til at det finnes flere eksempler på at sentralmyndigheten i en annen stat har vært motvillig til å bidra til en tilbakeføring av et bortført barn til Norge så lenge det er reist en straffesak mot bortfører i Norge, og det er en mulighet for at bortfører vil bli pågrepet og dømt til fengselsstraff dersom han eller hun reiser tilbake til Norge. Arbeidsgruppen viser til at det finnes eksempler på at norsk påtalemyndighet i slike tilfeller har utstedt en bekreftelse på at en etterlysning for pågripelse og utlevering vil bli trukket dersom bortfører bringer det bortførte barnet tilbake til Norge, og at bortfører heller ikke vil bli pågrepet når han eller hun kommer tilbake til Norge.

Fire av høringsinstansene har uttalt seg om dette forslaget. Utenriksdepartementet støtter forslaget,mens Riksadvokaten, Det nasjonale statsadvokatembetet og Kripos er imot.

Utenriksdepartementet uttaler:

«I saker om bortføring til land utenfor konvensjonssamarbeidet, løses ofte sakene ved en minnelig løsning eller megling mellom foreldrene. En slik erklæring kan bli en viktig faktor for å motivere bortfører til å returnere med barnet, og Utenriksdepartementet har erfaring fra flere saker hvor problemstillingen har kommet opp. I og med at sakene pågår over lang tid, kan behovet for å anmelde være viktig for å lokalisere bortfører og barnet i startfasen, men deretter virke mot sin hensikt i et forsøk å komme til en minnelig løsning. Utenriksdepartementet støtter derfor arbeidsgruppens forslag.»

Riksadvokaten støtter ikke forslaget og viser til at hver straffesak må vurderes konkret. De uttaler:

«Riksadvokaten kan vanskelig støtte arbeidsgruppens forslag til tiltak nr. 20. Hver enkelt straffesak må vurderes konkret av den enkelte påtalejurist, og det vil ikke kunne gis sentrale føringer fra riksadvokaten til påtalemyndigheten om at man skal forholde seg på en bestemt måte uten at det nærmere faktum er klarlagt. Det kan være aktuelt med påtaleunnlatelse i visse situasjoner, men å henlegge en sak i sin helhet vil kunne være vanskelig å begrunne, i hvertfall som en generell ordning.»

Detnasjonale statsadvokatembetet forstår vurderingene bak forslaget, men viser i likhet med Riksadvokaten til at en slik avgjørelse må bero på en konkret vurdering. Detnasjonale statsadvokatembetet uttaler i sin høringsuttalelse:

«NAST forstår vurderingen bak forslag nr. 20 om at det ikke reises påtale eller at en registrert straffesak henlegges for å sikre tilbakeføring av et barn til Norge, men vil understreke at en slik avgjørelse må bero på en konkret vurdering, og at en henleggelse eller unnlatelse av å reise påtale ikke gjøres før barnet er tilbakeført til Norge.»

Kripos uttrykker forståelse for arbeidsgruppens argumenter, men presiserer at en slik fremgangsmåte må forbeholdes saker hvor ekstraordinære hensyn gjør seg gjeldende.

Fra høringsuttalelsen siteres:

«(…)Muligheten for å anvende straffereaksjoner på internasjonal barnebortføring, og de prosessuelle tiltak og virkemidler som kan benyttes som følge av at handlingen er straffbar, er også av stor betydning for den strafferettslige siden av saken – tilbakeføring av barnet. Kripos viser i denne sammenheng til arbeidsgruppens redegjørelse i rapportens pkt. 7.5.

På samme måte mener Kripos at det må utvises stor varsomhet med å unnlate å påtale slike forhold, alternativt henlegge allerede opprettet straffesak. Vi ser at en slik mulighet kan være formålstjenlig i enkelte særlige tilfeller, og forstår arbeidsgruppens argumenter. Det er likevel Kripos' klare utgangspunkt at en slik fremgangsmåte må forbeholdes tilfeller hvor det stilles ufravikelige krav eller hvor andre ekstraordinære hensyn gjør seg gjeldende. Individual- og allmennpreventive hensyn må stå sentralt i avveiningen opp mot barnets beste.»

Departementet støtter ikke forslaget. Slik Riksadvokaten uttaler, må hver straffesak vurderes konkret av den enkelte påtalejurist, og det kan ikke gis noen sentral føring fra Riksadvokaten. Departementet mener likevel at arbeidsgruppen peker på en fremgangsmåte som kan være aktuell å bruke i spesielle tilfeller for å få et bortført barn tilbake til Norge. I disse tilfellene er det, etter departementets syn, sentralt at påtalemyndigheten vurderer påtaleunnlatelse eller henleggelse. Slik Kripos fremhever, må dette veies opp mot individual- og allmenpreventive hensyn.

Departementet viser også til at spesialkommisjonen for Haagkonferansen både i 2001 og 2006 anbefalte at påtalemyndigheten bør ta hensyn til hvilken virkning en straffesak mot bortføreren vil ha for barnet når det vurderes om det skal reises påtale mot bortføreren, eller om saken skal henlegges.

11.2.5 Underretning av foreldre ved passutstedelse der samtykke ikke er påkrevd

Arbeidsgruppen anbefaler i kapittel 10 generelle forslag nr. 22 at foreldre med felles foreldreansvar bør underrettes før det utstedes pass til barn i tilfeller der det ikke kreves samtykke. Den mener det er uheldig at en forelder med felles foreldreansvar har anledning til å få utstedt pass til barnet uten at den andre forelderen behøver å samtykke så lenge forelderen oppgir at det er for et kortere («stuttare») utenlandsopphold. Arbeidsgruppen foreslår at den andre forelderen i slike tilfeller skal underrettes før pass utstedes til barnet, slik at forelderen får anledning til å be om et midlertidig utreiseforbud for barnet.

To av høringsinstansene, Utenriksdepartementet og Aleneforeldreforeningen, har uttalt seg konkret om forslaget og begge er positive.

Det er Utenriksdepartementets erfaring at de aller fleste saker omhandler foreldre med felles foreldreansvar, hvor barnet er ulovlig tilbakeholdt etter det som var ment å være et kortere opphold i utlandet. Dersom denne muligheten til å utstede pass uten å underrette den andre forelderen avskjæres, vil det etter Utenriksdepartementets syn kunne forhindre bortføringer fra Norge.

Aleneforeldreforeningen støtter arbeidsgruppens forslag om at når det utstedes pass for kortere utenlandsopphold, der den andre forelderen ikke trenger å samtykke, skal den andre forelderen varsles på en slik måte at den innenfor en rimelig tidsfrist har mulighet til å be om et midlertidig utreiseforbud for barnet.

Unntak fra hovedregelen om at begge foreldre må samtykke i passutstedelse, kan skje med hjemmel i passloven § 4 først ledd tredje punktum som bestemmer at pass likevel kan utstedes til barn med bare den ene av foreldrene sitt samtykke i tilfeller der vedkommende i henhold til barneloven § 41 har anledning til å ta med barnet ut av landet uten den annens samtykke.

Departementet er enig i forslaget fra arbeidsgruppen. En slik varsling vil kunne forhindre at en forelder bortfører et barn fra en annen forelder der de har felles foreldreansvar.

Forslaget er fulgt opp i det nye passrundskrivet 2015/002 fra Politidirektoratet. I punkt 7.2 sies det uttrykkelig at ved utstedelse av pass til barn etter anmodning fra bare den ene av foreldrene, må passmyndigheten klarlegge hvorvidt den av foreldrene som nekter å samtykke vil reise sak for domstolen for å få nedlagt utreiseforbud. I slike saker bør derfor passmyndigheten rutinemessig tilskrive den av foreldrene som nekter å samtykke, med informasjon om passøknaden samtidig som det fastsettes frist for vedkommende til å reise sak for domstolen. Det heter videre at passmyndigheten må forsikre seg om at foreldrene mottar underretningen om at det er søkt om pass til barnet, og at det er satt en frist til å reise eventuelt søksmål. Dette kan for eksempel skje ved at saksbehandler ringer vedkommende forelder.

11.3 Utenriksdepartementet og utenriksstasjonenes bistand

11.3.1 Styrking av Utenriksdepartementets arbeid med barnebortføringssaker

Arbeidsgruppen anbefaler i kapittel 10 generelle forslag nr. 14 at Utenriksdepartementets arbeid med barnebortføringssaker styrkes. Den mener at saker om barnebortføring utenfor konvensjonssamarbeidet utgjør en spesielt viktig sakstype, fordi fraværet av folkerettslige regler i stor grad kan vanskeliggjøre en tilbakeføring. Arbeidsgruppen viser til at opplysningene de har fått fra Danmark og Sverige gir et klart inntrykk av at svensk og dansk utenriksdepartement har lagt inn mer ressurser i slike saker, ved blant annet å ha etablert tilgang til et bredt fagmiljø. Den mener de begrensede ressursene i det norske Utenriksdepartementet utgjør et sårbart system. Det er arbeidsgruppens syn at det minimum må skje en styrking med flere saksbehandlere. I forlengelsen av dette mener arbeidsgruppen at det bør vurderes etablert en gruppe eller et team i Utenriksdepartementet for å håndtere denne saksporteføljen og andre saker som omhandler barn. Arbeidsgruppens syn er at en styrking av Utenriksdepartementet indirekte også vil styrke utenriksstasjonenes innsats og lede til større handlekraft mot mottakerlandets myndigheter, og medføre mindre avhengighet av kapasiteten og fagkompetansen ved den enkelte utenriksstasjon.

Det er tre høringsinstanser som har uttalt seg konkret om dette forslaget, og de er alle positive. Dette er Utenriksdepartementet, Fellesorganisasjonen og Foreningen 2 Foreldre.

Utenriksdepartementet uttaler at forslaget vil bidra til økt kapasitet til å anlegge en mer offensiv linje i barnebortføringssaker, både overfor mottakerlandets myndigheter, med utstrakt kontakt med begge parter i saken og med en mer omfattende involvering av utenriksstasjonene.

Utenriksdepartementet har fulgt opp arbeidsgruppens forslag om å styrke og omorganisere arbeidet med internasjonale barnebortføringssaker. Arbeidet er foreløpig styrket med en stilling, og Utenriksdepartementet tar sikte på ytterligere styrking.

11.3.2 Observatører ved domstolsbehandling i utlandet

Arbeidsgruppen anbefaler i kapittel 10 generelle forslag nr. 15 at norske myndigheter bør stille som observatør ved behandlingen av en barnebortføringssak i domstol i mottakerlandet når det vurderes å være behov for det. Det er arbeidsgruppens inntrykk at det i visse saker kan være viktig at norsk utenrikstjeneste eller norsk sentralmyndighet har en observatørfunksjon.

Det er kun Utenriksdepartementet som har uttalt seg om forslaget, og de er positive.

Utenriksdepartementet støtter arbeidsgruppens forslag om at norske myndigheter bør stille som observatør ved behandlingen av en barnebortføringssak i domstol i mottakerlandet når det vurderes å være behov for det. Departementet viser til at forslaget er i tråd med eksisterende praksis. I saker hvor sentralmyndigheten anser at det er behov for en slik tilstedeværelse, kontaktes Utenriksdepartementet for videre vurdering. I en slik vurdering må det blant annet tas hensyn til utenriksstasjonens kapasitet, geografisk avstand og tidligere erfaringer med saker i mottakerlandet. Det vurderes også hvorvidt honorær konsul kan delta som observatør som representant for norske myndigheter. Dette gjelder særlig i stater uten norsk utenriksstasjon, eller med store geografiske avstander.

Departementet støtter også forslaget og tiltrer Utenriksdepartementets uttalelse om at forslaget er i tråd med eksisterende praksis. Deltakelse fra sentralmyndigheten er først og fremst aktuelt i spesielle tilfeller der utenriksstasjonen er forhindret fra å stille, eller der tilstedeværelse fra sentralmyndigheten anses å være særlig viktig.

11.3.3 Instruks til utenriksstasjonene om bistand i barnebortføringssaker

Arbeidsgruppen anbefaler i kapittel 10 generelle forslag nr. 16 at Utenriksdepartementets instruks til utenriksstasjonene om bistand i barnebortføringssakene bør revideres, for å sikre at gjenværende får lik og tilstrekkelig bistand ved alle de norske utenriksstasjonene. Instruksen bør også inkludere informasjon om bistand til norsk barnevern når barnevernet har rolle som gjenværende i en barnebortføringssak.

To av høringsinstansene, Utenriksdepartementet og Drammen kommune, har uttalt seg om forslaget, og de er begge positive.

Utenriksdepartementet vil i løpet av første halvår 2015 sende ut en oppdatert instruks til alle utenriksstasjoner om håndteringen av internasjonale barnebortføringssaker. Instruksen vil både omhandle bistand i saker der barn er bortført til stater som har sluttet seg til Haagkonvensjonen 1980, og til stater som ikke er tilsluttet konvensjonen. Instruksen vil også omhandle bistand i saker hvor barnevernet er gjenværende part.

11.4 Tilbud om innledende møte i barnebortføringssaker fra Norge

Arbeidsgruppen anbefaler i kapittel 10 generelle forslag nr. 6 at gjenværende forelder i alle saker som gjelder bortføring fra Norge bør få tilbud om et innledende møte med sentralmyndigheten i forbindelse med oppstart av saken, til informasjon og oppklaring av viktige punkter. I saker om barnebortføring til stater utenfor konvensjonssamarbeidet anbefaler de at også Utenriksdepartementet skal delta.

Fem høringsinstanser har kommentert forslaget. Statens sivilrettsforvaltning, Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Fellesorganisasjonen har uttrykt støtte til forslaget. Aleneforeldreforeningen foreslår at gjenværende skal ha krav på jevnlige møter med sentralmyndigheten under oppfølgning av saken. Utenriksdepartementet gir tilslutning til forslaget om et innledende møte, men støtter ikke arbeidsgruppens forslag om at sentralmyndigheten og Utenriksdepartementet sammen skal tilby møter i saker som gjelder bortføring til stater utenfor konvensjonssamarbeidet. Dette da det antas at det departement som skal følge saken videre er det som bør tilby møtet til gjenværende.

Departementet slutter seg til Utenriksdepartementets vurdering og ser det ikke som hensiktsmessig at sentralmyndigheten skal tilby og delta i møte med gjenværende forelder ved bortføring til en stat utenfor konvensjonssamarbeidet all den tid disse sakene håndteres av Utenriksdepartementet.

Både Justis- og beredskapsdepartementet og Utenriksdepartementet har fulgt opp tiltaket som ble foreslått av arbeidsgruppen, og tilbyr nå rutinemessig et innledende møte med gjenværende i saker hvor barn er bortført til utlandet.

11.5 Praksis for innvilgelse av fri rettshjelp

Arbeidsgruppen anbefaler i kapittel 10 generelle forslag nr. 23, 24 og 25 endringer i dagens praksis hva gjelder innvilgelse av fri rettshjelp. Den anbefaler at det bør være en liberal praksis for å dispensere fra de økonomiske vilkårene når en part i en barnebortføringssak søker om fri rettshjelp og overstiger rettshjelpsordningens inntekts- og formuesgrenser. Videre foreslås det at praksis for innvilgelse av fri rettshjelp til bortfører, dekning av utgifter til barnets hjemreise og utgifter til motpartens saksomkostninger gjøres mer liberal. Endelig anbefaler arbeidsgruppen at det bør informeres tydeligere om praksis for innvilgelse av fri rettshjelp i barnebortføringssaker i departementets rundskriv om fri rettshjelp G-12/05, herunder muligheten til å søke om etterbevilling av rettshjelp.

Departementet vil vurdere forslagene til praksisendringer og endringer i rettshjelpsrundskrivet. Utover de foreslåtte lovendringene i rettshjelploven, jf. punkt 8, blir det imidlertid ikke foretatt noen nærmere omtale av eventuelle praksis- og rundskrivendringer i foreliggende proposisjon.

11.6 Oppfordring til bruk av advokat

Arbeidsgruppen anbefaler i kapittel 10 generelle forslag nr. 7 at sentralmyndigheten bør oppfordre gjenværende forelder til å benytte advokat i barnebortføringssakene, både i saker med bortføring til og fra Norge. Arbeidsgruppen anbefaler videre at sentralmyndigheten ved bortføring til Norge også bør oppfordre bortfører til å benytte advokat.

To høringsinstanser har kommentert forslaget. Namsfogden i Oslo uttaler at de anser det som en klar fordel om begge parter er representert ved advokat. Også Oslo byfogdembete støtter forslaget. De uttaler følgende:

«Erfaringsmessig har bruk av prosessfullmektig stor betydning for saksbehandlingstiden. Dersom barnebortføringssaker blir prioriterte saker etter rettshjelploven (også foreslått av arbeidsgruppen) vil det antakelig i enda større grad bli aktuelt å oppfordre til bruk av advokat. Sentralmyndighetens oppfordring til bruk av advokat bør derfor også inneholde opplysninger om den norske rettshjelpsordningen.»

Departementet mener oppfordring til bruk av advokat har nær sammenheng med reglene i rettshjelploven. Det fremstår som uheldig om departementet rutinemessig skal oppfordre til bruk av advokat i sakstyper som ikke er prioriterte i rettshjelploven.

Ved bortføring fra Norge til utlandet innenfor Haagkonvensjonen 1980 informerer sentralmyndigheten allerede i det innledende møtet med gjenværende forelder om reglene for fri rettshjelp til advokat i utlandet og om reglene for fri rettshjelp til advokat i Norge. Videre informeres gjenværende om advokatlisten som er etablert av Justis- og beredskapsdepartementet. Dette er en liste over norske advokater med kompetanse på og kjennskap til barnebortføring, som er opprettet for å gjøre det enklere for berørte foreldre å komme raskt i kontakt med advokater med særskilt kompetanse på dette fagfeltet. Det er en forutsetning for opptak på listen at advokatene har deltatt på et heldagsseminar om barnebortføring i regi av sentralmyndigheten, der de får innføring i Haagkonvensjonen 1980, håndtering av barnebortføringssaker til stater utenfor konvensjonssamarbeidet, domstolenes behandling av barnebortføringssaker i Norge, bistand fra politi- og påtalemyndigheten og rettshjelpsregelverket. Gjenværende informeres også om at han eller hun står fritt til å velge en advokat som ikke står på listen. Videre informeres gjenværende om at det kan være en fordel å være representert ved advokat i utlandet. Hvorvidt det er påkrevd å være representert ved advokat i utlandet og om statens sentralmyndighet fører saken for domstolen varierer imidlertid fra stat til stat. Gjenværende forelder gjøres videre oppmerksom på at det i utgangspunktet ikke er nødvendig med advokat i Norge, men at det i spesielt kompliserte saker kan være behov for juridisk bistand fra norsk advokat, og det henvises til rettshjelpsregelverket. Informasjonen kan også sendes gjenværende per brev dersom han eller hun ikke ønsker et innledende møte.

Ved bortføringer til Norge informerer sentralmyndigheten både gjenværende forelder i utlandet og bortfører om at det ikke er et krav etter norsk rett at de er representert ved advokat i saken, men at det er etablert en liste over advokater med særlig kompetanse på og kjennskap til barnebortføring. De informeres også om at de står fritt til å benytte en advokat som ikke står oppført på denne listen. Både gjenværende forelder i utlandet og bortfører informeres videre om at de kan søke om å få utgifter til juridisk bistand i Norge dekket gjennom rettshjelpsordningen i Norge.

Det følger således av det ovennevnte at gjenværende forelder oppfordres til bruk av advokat i utlandet i saker om bortføring fra Norge til en stat som har sluttet seg til Haagkonvensjonen 1980. Dette er i tråd med gjeldende rettshjelpsregelverk, jf. rettshjelploven § 12 første ledd nr. 2. Utover dette har ikke departementet noen rutinemessig oppfordring til bruk av advokat, men det gis omfattende informasjon om rettshjelp, herunder rettshjelpsregelverket og listen over advokater med særlig kompetanse på området.

Dersom de foreslåtte endringene i rettshjelploven vedtas, vil departementet oppfordre til bruk av advokat i saker som etter ikrafttredelse blir prioriterte saker etter rettshjelploven. Det vises i den forbindelse til punkt 8.

11.7 Rundskriv og retningslinjer

11.7.1 Rundskriv om barnebortføring

Arbeidsgruppen anbefaler i kapittel 10 generelle forslag nr. 8 at sentralmyndigheten bør utarbeide et nytt rundskriv om barnebortføring som kan erstatte rundskriv G-136/91. Den viser til at rundskrivet er over 20 år gammelt og fremstår som utdatert på flere sentrale områder. Arbeidsgruppen foreslår at det på bakgrunn av vurderingene og forslagene i rapporten og informasjonen som fremkommer i «Veileder for dommere», utarbeides et nytt rundskriv om barnebortføring.

Tre av høringsinstansene, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Aleneforeldreforeningen, har kommentert forslaget og de er alle positive.

Departementet vil følge opp forslaget fra arbeidsgruppen. Nytt rundskriv vil bli utarbeidet slik at det kan tre i kraft samtidig med lovendringene.

11.7.2 Revidering av sentralmyndighetens interne retningslinjer

Arbeidsgruppen anbefaler i kapittel 10 generelle forslag nr. 9 at sentralmyndigheten bør revidere egne interne retningslinjer for å redusere saksbehandlingstiden, og at praksis må legges om i samsvar med dette. De fremhever at rask saksbehandling er helt sentralt for å ivareta konvensjonens formål om barnets beste i disse sakene. Arbeidsgruppen viser til opplysninger fra dansk sentralmyndighet om at både inngående og utgående saker blir videresendt fra sentralmyndigheten i løpet av en til to dager dersom saken er fullstendig og alle oversettelsene ligger ved når departementet mottar saken. Arbeidsgruppen mener norsk sentralmyndighet bør klare det samme. Videre mener den at enhver mottatt sak straks skal vurderes med tanke på om ytterligere dokumentasjon eller oversettelse er nødvendig. Hvis dette ikke er tilfellet, må saken umiddelbart oversendes tingretten i Norge eller sentralmyndigheten i den andre staten. Praksis må legges om i samsvar med dette.

Det er kun Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter som har uttalt seg om forslaget, og de tiltrer dette.

Departementet har fulgt opp arbeidsgruppens forslag. Det er foretatt en fullstendig gjennomgang av de interne retningslinjene med det formål å redusere saksbehandlingstiden i tråd med arbeidsgruppens anbefalinger. Det er satt konkrete interne frister for saksbehandlingen. Videre er praksis lagt om i samsvar med dette. Departementet har også utarbeidet en serviceerklæring som er publisert på departementets nettside om barnebortføring, www.barnebortføring.no. Erklæringen beskriver hvordan departementet arbeider med barnebortføringssaker. Det presiseres her at søknadene som sendes til sentralmyndigheten krever ulik saksbehandling, og at saksbehandlingstiden derfor vil kunne variere, men at alle saker behandles så raskt som mulig.

11.7.3 Regelmessig evaluering av rundskriv og interne retningslinjer

Arbeidsgruppen har i kapittel 10 generelle forslag nr. 10 anbefalt at sentralmyndigheten regelmessig bør evaluere rundskriv og interne retningslinjer.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette forslaget.

Forslaget er fulgt opp. Departementet har i forbindelse med revideringen av de interne retningslinjene, jf. punkt 11.7.2 ovenfor, besluttet at de interne retningslinjene skal gjennomgås årlig, eventuelt oftere ved behov.

Når det gjelder evaluering av rundskrivet vil departementet sørge for at dette oppdateres jevnlig, ved behov.

11.7.4 Behandling av anmodninger om innhenting av sosialrapport

Arbeidsgruppen anbefaler i kapittel 10 generelle forslag nr. 13 at sentralmyndigheten bør utarbeide skriftlige retningslinjer for behandlingen av anmodninger om innhenting av sosialrapporter i tilknytning til saker om bortføring av barn fra Norge.

Departementet støtter arbeidsgruppens forslag om at fremgangsmåten for håndtering av anmodninger om sosialrapport omtales i rundskriv eller retningslinjer, og vil omtale dette i nytt rundskriv om barnebortføring. Det vises for øvrig til punkt 10.3 om sosialrapport.

11.7.5 Aksept av andre staters tiltredelse til Haagkonvensjonen 1980

Det følger av Haagkonvensjonen 1980 artikkel 37 at konvensjonen er åpen for signatur fra alle stater som var medlem av Haagkonferansen ved deres fjortende sesjon. Videre følger det av Haagkonvensjonen 1980 artikkel 38 at andre stater enn dette kan tiltre konvensjonen, men at en konvensjonsforpliktelse i slike tilfeller forutsetter formell aksept av vedkommende stats tiltredelse.

Arbeidsgruppen anbefaler i kapittel 10 generelle forslag nr. 5 at norske myndigheter bør foreta en konkret vurdering av hver enkelt stats tiltredelse til Haagkonvensjonen 1980, herunder innhente tilstrekkelig informasjon om statens barnerett og rettsprosess, og vurdere den som akseptabel før en tiltredelse godtas.

Det er Justis- og beredskapsdepartementet som sentralmyndighet for Haagkonvensjonen 1980 som foretar vurderingen av aksept av andre staters tiltredelse til konvensjonen. Departementet hadde også før arbeidsgrupperapporten ble fremlagt rutiner for hvordan denne vurderingen skulle foretas, men har etter arbeidsgruppens anbefaling sett nærmere på disse. En forutsetning for departementets vurdering om anerkjennelse av andre staters tiltredelse er at den enkelte stat har implementert konvensjonen i sin interne rett. I vurderingen legges det videre vekt på hvordan lokalisering av et bortført barn gjennomføres i den aktuelle staten og statens behandling av barnefordelingssaker, herunder hvilke vilkår som legges til grunn for avgjørelser i slike saker og om foreldrene har samme rettslige status i barnefordelingssaker. Det legges også vekt på hvilke tiltak staten har gjennomført hva gjelder informasjon og opplæring av dommere og ansatte i sentralmyndigheten, fullbyrding av returavgjørelser, informasjon om statens barnevern og sosialmyndigheter, samt annen relevant informasjon. Videre krever departementet at det må være opprettet en sentralmyndighet, og at denne fungerer tilfredsstillende. I det ligger blant annet at kommunikasjonen mellom norsk sentralmyndighet og vedkommende stats sentralmyndighet skal kunne gjennomføres på en enkel måte av hensyn til konvensjonens krav om rask håndtering av barnebortføringssaker. Vurderinger av anerkjennelse av tiltredelser skjer fortløpende.

De statene som Norge foreløpig ikke har akseptert etter Haagkonvensjonen 1980 er Albania, Seychellene, Marokko, Russland, Gabon, Guinea, Korea, Lesotho, Kazakhstan, Irak og Zambia. Når det gjelder Korea og Guinea er disse klare for vurdering. De øvrige landene er ikke klare for vurdering ennå idet de enten ikke har svart på nødvendige spørsmål for å avklare problemstillingene nevnt i avsnittet over, eller ikke har opprettet en sentralmyndighet.

11.8 Informasjon om norsk barnevern på flere språk

Arbeidsgruppen anbefaler i kapittel 10 generelle forslag nr. 12 at sentralmyndigheten bør utarbeide bedre informasjon om norsk barnevern til bruk i barnebortføringssakene, som gjøres offentlig tilgjengelig på flere språk på aktuelle nettsider.

Drammen kommune har, som eneste høringsinstans, uttalt seg om dette forslaget, og de er positive. De mener forslaget vil bidra til økt kunnskap om barnevernets arbeid med barnebortføringssaker.

I løpet av 2015 vil Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet publisere informasjonssider på regjeringens hjemmesider som vil gi informasjon om norsk barnevern og særlig om barnevernsaker der barn har tilknytning til andre land. Informasjonsmaterialet utarbeides i samarbeid med Utenriksdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. Informasjonen vil i første omgang publiseres på norsk og engelsk, men andre språk kan bli vurdert. Nettsiden vil være nyttig for privatpersoner og norske og utenlandske myndigheter.

Justis- og beredskapsdepartementet vil opprette en lenke til denne nettsiden fra www.barnebortføring.no så snart den er publisert.

11.9 Informasjon om tilbakelevering av barn og bistand fra namsmannen

Arbeidsgruppen anbefaler i kapittel 10 generelle forslag nr. 11 at sentralmyndigheten bør utarbeide skriftlig informasjon om hvordan tilbakelevering av et barn kan gjennomføres, både med og uten bistand fra namsmannen. De peker på at den informasjonen som er offentlig tilgjengelig i dag fremstår som mangelfull og lite tilgjengelig for gjenværende i utlandet og utenlandsk sentralmyndighet, som begge har behov for tilstrekkelig informasjon. Arbeidsgruppen viser til at gjenværende får noe informasjon om tvangsfullbyrding gjennom domstolens slutning, men dette gir ikke tilstrekkelig veiledning dersom det blir nødvendig å be namsmannen om bistand. Det pekes videre på at Justis- og beredskapsdepartementet ikke har noen fast rutine for hvilken informasjon som gis til gjenværende eller andre staters sentralmyndigheter om gjennomføringen av rettsavgjørelser.

Ingen av høringsinstansene har kommentert dette forslaget.

Departementet vil følge opp forslaget fra arbeidsgruppen. Det vil bli utarbeidet skriftlig informasjon på departementets nettside om barnebortføring, og i nytt rundskriv om barnebortføring. Departementet vil også videreformidle informasjon om dette til gjenværende forelder via utenlandsk sentralmyndighet.

Det er etablert et samarbeid med Namsfogden i Oslo med det formål å utarbeide skriftlig informasjon om hvordan tilbakelevering av et barn kan gjennomføres med bistand fra namsmannen. Informasjon om dette vil også bli lagt inn på politiets interne sider. Informasjonen vil bli publisert innen utgangen av 2015.

11.10 Meklere på familievernkontorene

Arbeidsgruppen foreslår i kapittel 10 generelle forslag nr. 3 at meklere på familievernkontorene bør få informasjon og opplæring om barnebortføring. Arbeidsgruppen mener at familievernkontorene, som er en landsdekkende tjeneste og som ofte møter familier i krise, bør kunne benyttes mer målrettet i arbeidet med forebygging av barnebortføring. Kontoret har ansvar for obligatorisk mekling ved separasjon og samlivsbrudd og har spesialkompetanse på å hjelpe foreldre med samarbeidsproblemer til å løse konflikter og inngå avtaler om barna. Det anbefales derfor at meklere på familievernkontorene får informasjon og opplæring om barnebortføring.

Tre høringsinstanser har uttalt seg om forslaget. De er blandet i sin tilbakemelding.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet forutsetter at det er sentralmyndigheten som skal ha hovedansvaret for veiledning og opplæring av meklere og at det å vurdere nye oppgaver til familieverntjenesten på området vil kreve nærmere vurderinger og ressurstilførsel.

Fellesorganisasjonen mener at det beste er om foreldre selv avtaler løsninger og at mekling i større grad må brukes. De støtter forslaget om å gi familievernkontorene en mer sentral rolle, men peker på at dette krever økt kompetanse på området og økte ressurser, blant annet når det gjelder behov for tolker.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet slutter seg til vurderingen av at familievernkontorene skal ha kjennskap til problematikk knyttet til barnebortføring og forebygging av dette. Det pekes imidlertid på at graden av involvering av familievernkontorene i det forebyggende arbeidet knyttet til avdekking av risikofamilier i barnebortføringssaker, og hvilken opplæring familievernet bør få, må avklares nærmere.

Det er svært viktig at familievernet er godt informert om hva barnebortføring er og hvor informasjon er tilgjengelig. Departementet vil samarbeide med Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet om informasjon til familievernet.

11.11 Plassering av sentralmyndighet

Arbeidsgruppen ble i mandatet bedt om å vurdere hvor og på hvilket organisatorisk nivå sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1980 og Haagkonvensjonen 1996 bør ligge. Arbeidsgruppen vurderer dette i rapporten kapittel 7.2.11. Hva gjelder plassering av sentralmyndighet for Haagkonvensjonen 1980 vurderer den om sentralmyndigheten bør ligge i et departement eller på direktoratsnivå, hvilket departement som i så fall er best egnet, og hvorvidt det er hensiktsmessig å dele sentralmyndighetsfunksjonen ved å legge enkeltsaksbehandlingen til et direktorat og beholde det overordnede ansvaret på departementsnivå. Arbeidsgruppens anbefaling er at sentralmyndigheten bør fortsette å ligge i Justis- og beredskapsdepartementet slik den gjør i dag. Hva gjelder Haagkonvensjonen 1996 uttaler den at den ikke har forutsetninger for å vurdere hvor sentralmyndigheten for denne bør ligge.

Det gjøres på nåværende tidspunkt ingen endringer i dagens system. Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1980 forblir derfor i Justis- og beredskapsdepartementet inntil videre.

Når det gjelder Haagkonvensjonen 1996 vises det til punktet under.

11.12 Ratifikasjon av Haag- konvensjonen 1996

Arbeidsgruppen anbefaler i kapittel 10 generelle forslag nr. 4 at Norge slutter seg til Haagkonvensjonen 1996.

Haagkonvensjonen 1996 gjelder beskyttelsestiltak rettet mot barn. Den berører foreldreansvar, fast bosted, samvær, vergemål, internasjonale fosterhjemsplasseringer og plassering i institusjon, forvaltning av barnets formue og overføring av jurisdiksjon. Formålet med konvensjonen er økt vern for barn i saker av internasjonal karakter, og økt internasjonalt samarbeid i blant annet foreldretvister og barnevernsaker på tvers av landegrenser. Ett av formålene er å forebygge barnebortføring, og Haagkonvensjonen 1980 og Haagkonvensjonen 1996 er ment å forsterke hverandre.

To høringsinstanser har uttalt seg om forslaget og støtter dette. Det gjelder Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker og Foreningen 2 Foreldre.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet sendte 30. september 2013 på høring forslag om ratifisering av Haagkonvensjonen 1996. Den 17. april 2015 fremmet Regjeringen Prop. 102 LS (2014–2015) for Stortinget, med forslag om at Norge ratifiserer konvensjonen.

Av det foreslåtte lovforslaget § 2 fremgår det at Kongen utpeker det organ som skal være sentralmyndighet etter konvensjonen. Spørsmål om hvilket organ som skal være sentralmyndighet må være på plass før Norge kan ratifisere konvensjonen.