17 Kompensatoriske ordninger
17.1 Gjeldende rett
Det finnes i dag ingen kompensatoriske ordninger for virksomheter som er underlagt loven, og som påføres kostnader for å oppfylle lovens krav. Hovedregelen er at virksomhetene selv dekker disse kostnadene.
Av forskrift om objektsikkerhet § 4-1 andre ledd framgår det imidlertid at:
«Objekteier kan i særlige tilfeller søke om dispensasjon fra sikkerhetstiltak der dette anses forsvarlig».
Bestemmelsen åpner for at det i noen få tilfeller vil være mulig å redusere omfanget av de krav og tilhørende kostnader som oppstilles i forskriften. Av forskrift om sikkerhetsgraderte anskaffelser § 6-2 framgår videre at leverandøren som utgangspunkt skal dekke kostnader forbundet med å oppfylle lovens krav, men at det kan avtales annerledes mellom anskaffende myndighet og leverandøren.
17.2 Utvalgets forslag
Utvalget har i NOU 2016: 19 kapittel 6.7.6, side 118–119, vurdert behovet for kompensatoriske tiltak. Utvalget uttaler at:
«I enkelte tilfeller vil det ut fra samfunnsøkonomiske betraktninger kunne være behov for å pålegge omfattende sikkerhetstiltak for en spesifikk virksomhet eller innenfor en hel samfunnssektor. Et eksempel kan være en konkret virksomhet som er av helt avgjørende betydning for en eller flere grunnleggende nasjonale funksjoner. Dersom slike pålegg medfører uforholdsmessig stor belastning for den aktuelle virksomhet eller sektor sett i forhold til den egenverdi tiltakene har for virksomheten/sektoren, kan det være behov for kompensatoriske tiltak.»
Utvalget viser til at økonomiske insentiver er blant de virkemidlene staten har tilgjengelig for å oppnå god nasjonal sikkerhet. Utvalget ser det imidlertid ikke som formålstjenlig «å spesifisere eventuelle kompensatoriske tiltak i loven» og påpeker videre at
«[h]vis slike pålegg skulle bli nødvendig, mener utvalget at dette så langt som mulig bør søkes løst gjennom tett dialog mellom sikkerhetsmyndighetene, aktuelle sektormyndigheter og berørte virksomheter.»
17.3 Høringsinstansenes syn
Næringslivets sikkerhetsråd (NSR) har uttalt at:
«NSR har tidligere påpekt (høringssvar til objekt sikkerhetsforskriften) at private virksomheter selv må ta kostnaden for å sikre sine kommersielle verdier. Dersom samfunnet har behov for sikring utover det, bør også samfunnet betale for det. Utvalget skriver at kostnadene ved sikringstiltak etter loven skal stå i et rimelig forhold til det som oppnås ved tiltaket. De skriver videre at «Bruk av økonomisk insentiver, eller andre kompensatoriske tiltak, kan da tenkes å være aktuelle virkemidler for å avbøte en uforholdsmessig stor økonomisk belastning for den enkelte virksomhet». NSR er av den oppfatning at virksomheter som underlegges sikkerhetsloven, og spesielt etter pålegg, må gis økonomisk støtte til pålagte sikringstiltak. Statlig økonomisk støtte vil være den beste måten å sikre at alle som bør ha et forsvarlig sikkerhetsnivå etter loven har det, og at tiltakene står i et rimelig forhold til det som oppnås ved tiltaket.»
Abelia har videre uttalt seg om kostnader for næringslivet som en følge av ny lov
«(...) utvalget påpeker selv i punkt 6.7.1 at med det nye forslaget til virkeområde for loven, vil flere virksomheter bli underlagt den nye sikkerhetsloven. Videre heter det at det for; virksomheter som tidligere ikke har vært underlagt sikkerhetsloven, vil en slik underleggelse kunne få vesentlige konsekvenser. Dette innebærer økte kostnader som kan virke tyngende for den enkelte bedrift, men utvalget mener de «...sikkerhetsmessige gevinstene i et samfunnsperspektiv overstiger de ulempene en utvidelse av lovens virkeområde vil kunne få for enkelte virksomheter». Spørsmålet blir da hvor stor andel av kostnadene for det samfunnsmessige perspektivet det er rimelig at hver enkelt bedrift skal bære byrden av. Dette er altså kostnader virksomheter blir pålagt, som går ut over de åpenbare kostnadene, sett fra et kommersielt ståsted og disse må finansieres av markedet. Mulige løsninger kan være kostnadsdifferensiering i henhold til størrelse og omsetning i bedriften. En form for kompensasjon kan være en annen. Slike løsninger bør utredes nærmere.»
Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har videre uttalt at:
«Utredningen tar opp spørsmålet om behov for å pålegge omfattende sikkerhetstiltak kan medføre en uforholdsmessig stor økonomisk belastning for den enkelte virksomhet. I utredningens kapittel 6.7.6 har ikke utvalget sett det som formålstjenlig å spesifisere eventuelle kompensatoriske tiltak i loven. Utvalget mener spørsmål om kompensasjon så langt som mulig bør søkes løst gjennom tett dialog mellom sikkerhetsmyndighetene, aktuelle sektormyndigheter og berørte virksomheter. Difi vil påpeke at dette er spørsmål hvor det vil være behov for å utrede hvordan slike pålegg og eventuelle kompensatoriske tiltak vil forholde seg til regelverket om offentlige anskaffelser.»
17.4 Departementets vurdering
Departementet finner i likhet med utvalget at det ikke er formålstjenlig å spesifisere eventuelle kompensatoriske ordninger i loven. Med kompensatoriske ordninger mener departementet økonomiske insentiver eller andre økonomiske tiltak. Departementet er av den oppfatning at mekanismene i loven i tilstrekkelig grad sikrer at forsvarlig sikkerhetsnivå opprettholdes hos virksomhetene, uavhengig av eventuelle kompensatoriske ordninger. Utgangspunktet er at den enkelte virksomhet selv må dekke kostnadene for sikkerhetstiltak. Dersom disse kostnadene i enkelte tilfeller skulle bli uforholdsmessig store, kan det unntaksvis være aktuelt med økonomiske initiativer eller kompensatoriske tiltak for å sørge for å oppnå et forsvarlig sikkerhetsnivå.
Departementet vil vurdere om det er behov for eventuelle kompensatoriske ordninger i det videre arbeidet med gjennomføring av sikkerhetsloven. Det presiseres imidlertid at eventuelle økte utgifter tilknyttet kompensatoriske ordninger må dekkes innenfor den enkelte samfunnssektor.
I den sammenheng vil også forslaget om en klar hjemmel for å kunne kreve gebyr, jf. Prop. 97 L (2015–2016) kapittel 5, bli vurdert.
Når det gjelder innspillet fra Difi, bemerker departementet at dersom kompensatoriske tiltak skulle bli aktuelt, vil forholdet til EØS-regelverket måtte vurderes konkret i det enkelte tilfelle.