2 Bemerkninger til de enkelte artiklene

Artiklene 1 og 2 angir avtalens personlige og saklige anvendelsesområde.

Artikkel 1 fastsetter at avtalen omfatter personer som er bosatt (hjemmehørende) i en av eller i begge avtalestatene. Som person regnes foruten fysiske personer, også selskaper og enhver annen sammenslutning av personer, jf. artikkel 3 punkt 1 bokstav d. Begrepet bosatt er definert i artikkel 4, jf. nedenfor.

Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som skal omfattes av avtalen. Fordi Zambia ikke utligner formuesskatt, oppstår det ingen dobbeltbeskatning av formue og skatteavtalen omfatter derfor ikke formuesskatt. Dette innebærer at Norge, uavhengig av skatteavtalens regler, fortsatt vil kunne ilegge formuesskatt i henhold til skattelovens regler. Siden definisjonen av Norge i artikkel 3 punkt 1 bokstav a ikke inkluderer kontinentalsokkelen, er ikke skatter som pålegges etter petroleumsskatteloven omfattet av avtalen.

Artikkel 3 til 5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som brukes i avtalen. Avtalen definerer «Norge» som Kongeriket Norge, dvs. slik at avtalen omfatter landterritorier, indre farvann og sjøterritoriet, jf. artikkel 3 punkt 1 bokstav a. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det bestemt at avtalen ikke skal anvendes på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland. Kontinentalsokkelen, dvs. områdene utenfor sjøterritoriet hvor Norge i overenstemmelse med norsk lov og havretten har suverene rettigheter til utforsking og utvinning av naturforekomster, er ikke en del av Kongeriket Norge og omfattes således ikke av avtalen. Definisjonene i artikkel 3 følger i stor grad OECD-mønsteret. Ord og uttrykk som ikke er definert i avtalen, skal gis den betydning som de har etter lovgivningen i den stat som i det enkelte tilfelle anvender avtalen, når det ikke fremgår av sammenhengen at noe annet er ment.

Artikkel 4 definerer uttrykket «bosatt». Grunndefinisjonen i punkt 1 fastsetter at personer som på grunnlag av ulike nevnte kriterier har alminnelig skatteplikt i en avtalestat, også regnes som bosatt i avtalestaten i relasjon til skatteavtalen. Bestemmelsen her følger FN-mønsteret som er i samsvar med OECD-mønsteret bortsett fra at den førstnevnte modellen også gjør referanse til det sted hvor en juridisk person er stiftet som grunnlag for skatteplikt til denne staten. Punkt 2 regulerer situasjonen hvor en fysisk person er bosatt i begge avtalestater, og fastsetter regler for hvordan det ut fra nærmere kriterier skal avgjøres i hvilken av de to stater personen skal regnes som bosatt etter skatteavtalen. Punkt 3 regulerer situasjonen der det foreligger dobbelt bosted for andre enn fysiske personer (oftest aksjeselskaper). I samsvar med et alternativ angitt i mønsteravtalenes kommentarer til artikkel 4, henvises slike tilfeller til å bli vurdert av de kompetente myndigheter fra sak til sak, der disse basert på relevante omstendigheter skal søke å bli enige om i hvilken avtalestat skattyteren skal anses bosatt etter avtalen.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket «fast driftssted». Definisjonen fastsetter vilkår for skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat oppebærer ved virksomhet i den annen stat.

Punkt 1 gir den alminnelige og grunnleggende definisjonen av «fast driftssted». Etter definisjonen må det foreligge «et fast forretningssted som foretakets virksomhet helt eller delvis utøves gjennom».

I punkt 2 nevnes en rekke typiske eksempler på hva som dekkes av uttrykket «fast driftssted». I punkt 2 bokstav f er det presisert at uttrykket, i tillegg til å omfatte ethvert annet sted for utvinning av naturforekomster, også omfatter ethvert annet sted for utnyttelse av naturforekomster.

Punkt 3 bokstavene a og b bygger på FN-mønsteret. Av punkt 3 bokstav a følger at uttrykket «fast driftssted» også omfatter stedet for et bygningsarbeid, et anleggs-, monterings- eller installasjonsprosjekt, eller enhver kontrollvirksomhet tilknyttet et slikt sted, prosjekt eller virksomhet, men bare hvor et slikt sted, prosjekt eller virksomhet varer i en periode på mer enn 183 dager. Regelen avviker fra OECD-mønsteret ved at kravet til varighet er satt til 183 dager (12 måneder i OECD-mønsteret), og at kontrollvirksomhet er særskilt nevnt.

I punkt 3 bokstav b er det tatt en inn en regel som etablerer «fast driftssted» for tjenester ytet gjennom ansatte eller annet personell i den andre avtalestaten dersom et nærmere krav til varigheten av tjenesteytingen er oppfylt. Kravet er at tjenesteytingen finner sted i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 183 dager i løpet av noen tolvmånedersperiode som begynner eller slutter i det angjeldende inntektsåret.

I punkt 3 bokstav c er inntatt en særskilt bestemmelse hentet fra kommentaren til artikkel 5 i FN-mønsteret, som gjelder tjenesteyting utført av et foretak gjennom en enkelt fysisk person. Bestemmelsen er ment å supplere avtalens øvrige bestemmelser om fast driftssted ved tjenesteyting i skatteavtaler som ikke inneholder en særskilt artikkel som regulerer inntekt fra selvstendige personlige tjenester (frie yrker). I OECD-mønsteret er en slik artikkel utelatt for at de alminnelige reglene om skattlegging av inntekt fra virksomhet (artikkel 7) og reglene om «fast driftssted» skal anvendes også på slike personlige tjenester. I FN-mønsteret er den særskilte artikkelen om selvstendige personlige tjenester beholdt som mønsterartikkel 14, men det er i kommentaren til artikkel 5 inntatt en alternativ tekst for land som ikke ønsker å ha en særskilt artikkel for denne særkategorien av tjenester. Norsk skatteavtalepraksis følger OECD-mønsteret på dette punkt, og Zambia er enig i en slik løsning. Det er også enighet om å følge FN-mønsterets alternative tekst inntatt i artikkel 5 punkt 3 bokstav c. Tidskravet (mer enn 183 dager) er det samme som i punkt 3 bokstav b og i FN-mønsterets artikkel 14.

Uttrykket «fast driftssted» omfatter også, jf. punkt 3 bokstav d, en installasjon eller innretning brukt til utforsking av naturforekomster, såframt bruken av installasjonen eller innretningen varer i et tidsrom som ikke er kortere enn 183 dager i løpet av noen tolvmånedersperiode.

Punkt 4 oppstiller enkelte unntak for nærmere angitte tilfeller som ikke skal anses å utgjøre «fast driftssted» selv om vilkårene for dette ellers skulle være oppfylt. Dette gjelder funksjoner og aktiviteter som normalt vil være å anses som hjelpefunksjoner til en annen kjernevirksomhet eller for å være av forberedende karakter forut for kjerneaktiviteten.

Punkt 5 regulerer når en representant som ikke er uavhengig av foretaket skal anses for å utgjøre fast driftssted. Det foreligger fast driftssted etter denne bestemmelsen når personen har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket, og virksomheten ikke er begrenset til aktivitet som nevnt i punkt 4.

Punkt 6 fastslår at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver såfremt han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet. Bestemmelsen fastslår at hvor en slik mellommannens virksomhet utelukkende eller tilnærmet utelukkende er utført på vegne av foretaket, og vilkår er avtalt eller pålagt mellom foretaket og mellommannen som avviker fra vilkår som ville ha blitt avtalt mellom uavhengige foretak, skal mellommannen ikke bli ansett som en uavhengig mellommann.

At et selskap i en stat kontrollerer eller blir kontrollert av et selskap i den annen stat, medfører ikke i seg selv at selskapene anses som fast driftssted for hverandre, jf. punkt 7. Konserntilhørighet medfører følgelig ikke automatisk status som fast driftssted.

Artiklene 6 til 22 er operative regler om beskatning av ulike typer inntektserverv. Bestemmelsenes formål er å hindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. Reglene om de ulike inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten tilfaller den stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestatsbeskatning) eller den annen stat hvor den skattepliktige er bosatt (bostedsbeskatning). Hvor bestemmelsen gir en ikke-eksklusiv beskatningsrett til kildestaten, må den relevante artikkelen sammenholdes med artikkel 21 (unngåelse av dobbeltbeskatning) for å avgjøre hvordan dobbeltbeskatning skal hindres i bostedsstaten.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten).

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en avtalestat utøver i den andre avtalestaten. I likhet med FN-mønsteret bygger avtalen på utformingen av artikkelen slik den var i OECD-mønsteret inntil denne mønsteravtalen fikk en ny utforming i 2010. Avtalen følger i punkt 1 denne OECD-mønsterartikkelen, uten en utvidelse i favør av kildestaten som FNs mønsterartikkel inneholder.

Etter punkt 1 kan inntekt fra forretningsvirksomhet bare skattlegges i den andre staten dersom virksomheten utøves gjennom et fast driftssted der. Hvis foretaket utøver slik forretningsvirksomhet kan foretakets fortjeneste skattlegges i denne annen stat, men bare så mye av fortjenesten som kan tilskrives det faste driftsstedet.

Punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftsstedets fortjeneste, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt og selvstendig foretak som utøvet samme eller liknende virksomhet under de samme eller lignende forhold, og opptrådte helt uavhengig av det foretak hvis faste driftssted det er («armlengdeprinsippet» eller «selvstendighetsfiksjonen»). Bestemmelsene her følger de likelydende mønsterbestemmelsene fra OECD og FN.

Punkt 3 gir regler om rammen for utgiftsfradragene ved fastsettelsen av det faste driftsstedets skattbare fortjeneste. Kjernen i bestemmelsen er at utgifter som foretaket pådras med tilknytning til virksomheten ved det faste driftsstedet, skal tilordnes til fradrag ved driftsstedet uten hensyn til hvor utgiften er pådratt (eksempelvis som en del av felleskostnadene ved hovedkontoret). Det er imidlertid inntatt utfyllende regler hentet fra FN-mønsteret som uttrykkelig klargjør at visse betalinger eller belastninger mellom driftssted og hovedkontor ikke skal gis noe fortjenestepåslag. Det er særlig nevnt royalty og lisensbetalinger for retten til å utnytte immaterielle eiendeler eller rettigheter, honorarer for visse administrative tjenester og renter på lån eller kapitaltilskudd internt i foretaket (med unntak for bankforetak). Disse begrensningene i forhold til en ordlydsfortolkning av armlengdeprinsippet og selvstendighetsfiksjonen i punkt 2 gjelder også for avtaler som følger avtaleteksten i OECD-mønsteret slik det lød før 2010, men i OECDs mønsteravtale fremgår dette kun av kommentarene til artikkelen, og er ikke uttrykkelig uttalt som i FN-mønsteret og her i avtalen. Avtalen utelater for øvrig en bestemmelse som finnes i OECDs og FNs mønsterartikkel om å åpne for bruk av en indirekte fordelingsmetode for land som vanligvis følger en slik metode (og som forutsettes å være i samsvar med prinsippene i artikkel 7). En slik bestemmelse er ansett uaktuell både for Norge og Zambia.

Punkt 4 bestemmer at ingen fortjeneste skal tilskrives et fast driftssted utelukkende på grunn av dettes innkjøp av varer for foretaket.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal transportvirksomhet, som definert i artikkel 3 punkt 1 bokstav h.

Punkt 1 avviker fra OECD-mønsteret, men følger et alternativ i kommentaren der det fastsettes at fortjeneste fra driften av skip eller luftfartøy i internasjonal fart bare skal skattlegges i den stat hvor den skattyter som oppebærer fortjenesten ved driften, er hjemmehørende. Dette er i samsvar med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere årene.

Punkt 2 fastsetter at fortjeneste fra bruk, vedlikehold, utleie eller leasing av containere (innbefattet tilhengere og tilknyttet utstyr for transport av containere) benyttet til transport av varer i internasjonal fart, bare skal skattlegges i den stat hvor den skattyter som oppebærer fortjenesten ved driften, er hjemmehørende.

Punkt 3 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 og 2 også gjelder fortjeneste ervervet ved deltakelse i en «pool», et felles forretningsforetak eller i et internasjonalt driftskontor.

Artikkel 9 omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper, samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Bestemmelsen gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller, skal de anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengdestandarden, jf. skatteloven § 13-1. Artikkelen inneholder også regler om korresponderende retting i den andre berørte staten for å eliminere dobbeltbeskatning.

I artikkelens punkt 3 er det tatt inn en bestemmelse fra FN-mønsteret. Av dette punktet følger at regelen i punkt 2 om korresponderende retting ikke gjelder når rettsprosess, administrativ eller annen rettslig forføyning har endelig avgjort at et av de berørte foretakene som følge av handlinger som har medført forskyvning av fortjeneste kan straffes grunnet svik, grov uaktsomhet eller forsett.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av utbytte fra aksjeselskaper mv.

Etter artikkelen punkt 1 kan utbytte skattlegges i den avtalestat hvor aksjonæren er bosatt. De samme inntektene kan dessuten skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler utbyttet er hjemmehørende (kildestaten), men den skattesats som kan benyttes er begrenset i punkt 2.

Punkt 2 bokstav a fastsetter at kildestaten kan skattlegge utbytte med 5 prosent kildeskatt når det utbetales til et selskap som direkte innehar minst 25 prosent av kapitalen i det utdelende selskap og selskapet er den virkelige rettighetshaveren til utbyttet. Skattesatsen som kan benyttes i andre tilfeller er i punkt 2 bokstav b begrenset til 15 prosent.

I punkt 3 er det fastsatt unntak fra bestemmelsen om kildeskatt på utbyttet når den virkelige rettighetshaver er en «avtalestat». For Norges del skal uttrykket en «avtalestat» omfatte Norges Bank, Statens pensjonsfond utland og et offentligrettslig organ eller annen enhet som er heleid av den norske stat.

I punkt 4 framgår en definisjon av begrepet «utbytte» for avtalens formål. Definisjonen følger i det alt vesentlige definisjonene i mønsteravtalene.

Av punkt 5 følger at de ovennevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt ikke gjelder når de aksjene som utbyttet utdeles på grunnlag av, reelt er knyttet til næringsvirksomhet gjennom et fast driftssted som rettighetshaveren har i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. I så fall skattlegges utbyttet i samsvar med bestemmelsene i artikkel 7.

Punkt 6 presiserer, i samsvar med mønsterbestemmelsene, at en avtalestat ikke skal ha rett til å skattlegge utbytte som utdeles av et selskap, av den grunn at inntekt som inngår i det utdelende selskapets utbyttegrunnlag skriver seg fra denne avtalestaten, og utbyttet ikke er utdelt til en aksjeeier i denne staten (herunder et fast driftssted der).

I punkt 7 er inntatt en bestemmelse som skal hindre at skattemotiverte aksjeposisjoner tilkommer redusert kildeskatt i situasjoner som skatteavtalen ikke tar sikte på å gi fordeler, men som må anses som misbruk.

Artikkel 11 gjelder skattlegging av renter.

Av punkt 1 framgår at slike inntekter kan skattlegges i den stat hvor mottaker av renteinntekten er bosatt.

Etter artikkelen punkt 2 kan de samme inntektene også skattlegges i den stat hvor rentene skriver seg fra (kildestaten), men dersom den virkelige rettighetshaver av renten er bosatt i den annen avtalestat, er den skattesats som kan benyttes begrenset til 10 prosent av brutto renteinntekter.

Av punkt 3 følger unntak for bestemmelsen om kildeskatt på renter dersom den virkelige rettighetshaver er den annen avtalestat eller en av dens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter. For så vidt angår Norge omfatter staten også Statens pensjonsfond utland. Fritak for kildeskatt på renter gjelder også når den virkelige rettighetshaver er sentralbanken i den annen avtalestat. Unntaket omfatter også ethvert kontor eller enhet som er heleid av den annen avtalestat eller en av dens, regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter.

Definisjonen av renter følger av punkt 4 og er i samsvar med mønsteravtalenes definisjon.

Punkt 5 foreskriver at renter som reelt knytter seg til en rettighetshavers faste driftssted i utbetalingsstaten ikke skal belegges med redusert kildeskatt, men kunne skattlegges som del av driftsstedets fortjeneste, jf. artikkel 10 punkt 5 som tilsvarende gjelder for utbytte.

Punktene 6 og 7 inneholder bestemmelser om hvor en renteinntekt skal regnes for å ha sin kilde og om rentebeløp som er for høye grunnet interessefellesskap. Bestemmelsene er i samsvar med OECDs og FNs mønsterartikler.

Punkt 8 har en bestemmelse som skal hindre misbruk av artikkelen, tilsvarende som artikkel 10 punkt 7 for utbytte, jf. ovenfor.

Artikkel 12 gir bestemmelse om skattleggingen av royalty. Royalty kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men satsen for den kildeskatt som kan kreves er etter punkt 2 begrenset til 10 prosent av royaltyens bruttobeløp forutsatt at utbetaling skjer til den virkelige rettighetshaver til inntekten. Denne bestemmelsen avviker fra OECD-mønsteret, der beskatningen kun er lagt til bostedsstaten, men samsvarer med FN-mønsteret.

Uttrykket «royalty» er definert i punkt 3. Definisjonen følger definisjonen i OECD-mønsteret som er noe snevrere enn FN-mønsterets definisjon ved at det sistnevnte også omfatter betalinger for bruken av eller retten til å bruke industrielt, kommersielt eller vitenskapelig utstyr (herunder leiebetalinger for fysiske driftsmidler). Ved å utelate dette fra definisjonen av royalty i avtalen omfattes slike betalinger ikke av kildeskatten, men behandles i stedet som inntekt av forretningsvirksomhet etter artikkel 7.

I punkt 7 er inntatt en tilsvarende bestemmelse som i artikkel 10 punkt 7 og artikkel 11 punkt 8 for å hindre skattemotiverte tilpasninger.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsene bygger på prinsippet at retten til å skattlegge en formuesgevinst bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge løpende inntekt knyttet til vedkommende formuesobjekt før avhendelse fant sted.

Etter punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den avtalestat hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted, kan i henhold til artikkelen punkt 2 skattlegges i den avtalestat hvor det faste driftsstedet befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av det faste driftsstedet.

I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart, eller løsøre knyttet til driften av slike skip eller luftfartøy, bare kunne skattlegges i den staten hvor foretaket som oppebærer gevinsten er hjemmehørende.

Av punkt 4 følger at gevinst ved avhendelse av containere (herunder tilhengere og tilknyttet utstyr for transport av containere) benyttet til transport av varer i internasjonal fart, bare skal kunne skattlegges i den stat hvor det foretak som oppebærer gevinsten er hjemmehørende.

Alle andre gevinster skal bare kunne skattlegges i bostedsstaten, jf. punkt 5.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 14. Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den annen avtalestat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres også rett til å skattlegge inntektene. Det gjelder et unntak på bestemte vilkår i punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagersregelen. Når alle de kumulative vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, skal lønnsinntekten bare kunne skattlegges i lønnsmottakerens bostedsstat.

Artikkelens punkt 3 gir særlige regler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart, og bestemmer at slike godtgjørelse bare skal kunne skattlegges i den stat hvor personen er bosatt. Punktet avviker fra OECD-mønsterets punkt 3 som gir beskatningsrett til den staten hvor transportforetaket har sin effektive ledelse. Som nevnt ovenfor i merknaden til artikkel 8 bygger imidlertid avtalen her på at virksomhetsinntekten bare skal skattlegges i den staten hvor foretaket er hjemmehørende. En regel som bygger på skattlegging i bostedsstaten antas også enklere å praktisere for lønnsinntekten.

Artikkel 15 omhandler styregodtgjørelse og lignende vederlag. Slike inntekter kan skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 16 fastsetter at underholdningsartister og idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor virksomheten som underholdningsartist eller idrettsutøver utøves.

Punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre at den stat hvor underholdningsartisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten selv har opprettet.

Artikkel 17 omhandler pensjoner, livrenter, trygdeytelser og underholdsbidrag. I motsetning til OECD-mønsteret, omhandler artikkelen både offentlige og private pensjoner. Etter artikkelen kan pensjoner, livrenter og andre lignende utbetalinger, herunder trygdeytelser, skattlegges både i den stat hvor mottakeren er bosatt og i den stat hvor inntekten skriver seg fra (kildeskatt). Kildeskatten er begrenset til 15 prosent av utbetalingens bruttobeløp. Dobbeltbeskatning unngås etter reglene i artikkel 21.

Artikkel 18 omhandler lønn i offentlig tjeneste. Som hovedregel, og i samsvar med OECDs mønster, er den stat som utbetaler godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. Denne hovedregelen gjelder imidlertid ikke når de angitte vilkår i punkt 1 bokstav b er oppfylt – i så fall er det bare bostedsstaten som kan skattlegge inntektene. Unntaket tar sikte på «lokalt ansatte» i den staten hvor arbeidet utføres, dvs. personer som enten også er statsborger av bostedsstaten eller var bosatt i arbeidsstaten forut for eller ellers uavhengig av tjenesteforholdet.

Artikkel 19 fastsetter at studenter eller forretningslærlinger som er bosatt i den ene staten og som midlertidig oppholder seg i den annen stat for sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat.

Artikkel 20 gjelder inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i avtalens øvrige bestemmelser («annen inntekt»). Bestemmelsen omfatter ikke bare inntekter av en annen art, men også inntekter fra kilder som ikke er nevnt i de øvrige bestemmelser i avtalen (inntekt med kilde i en tredjestat). Slike inntekter skal bare kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt, med mindre inntekten er knyttet til et fast driftssted i virksomhetslandet. I så fall kan inntekten beskattes i virksomhetslandet.

Punkt 3, som følger FN-mønsteret, åpner for at «annen inntekt» kan beskattes i den avtalestaten som er kilden til inntekten.

Artikkel 21 gir regler om framgangsmåten for å unngå dobbeltbeskatning. Både Norge og Zambia benytter kreditmetoden som metode for å eliminere dobbeltbeskatning. Bestemmelsen innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, også kan skattlegge en inntekt når det av avtalen framgår at inntekten kan skattlegges i Zambia. Norge må imidlertid med visse begrensninger, gi fradrag for den skatt som er betalt i Zambia på den samme inntekten, i den utlignede norske skatten, jf. punkt 1 bokstav a og skatteloven § 16-20 flg. Kreditfradraget kan ikke overstige den delen av den norske skatten som kan henføres til inntekten fra Zambia.

For de inntekter som i henhold til avtalen er forbeholdt Zambia å skattlegge, skal Norge bruke den såkalte alternative fordelingsmetode som sikrer progresjonseffekten av den samlede inntekten ved skatteberegningen for den øvrige inntekt som skal skattlegges i Norge, jf. punkt 1 bokstav b. Punktet fastsetter at i den utstrekning en person bosatt i Norge mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i avtalen er unntatt fra beskatning i Norge, så kan inntekten likevel medregnes i beskatningsgrunnlaget, men da slik at det i den beregnede skatten gis et fradrag som tilsvarer den samlede norske skatt som faller på den zambiske delen av inntekten. Fradraget i norsk skatt skal altså skje med et beregnet beløp, uavhengig om dette beløpet er høyere eller lavere enn det beløpet som faktisk er betalt i Zambia.

Artikkel 22 inneholder bestemmelser om ikke-diskriminering. Bestemmelsene skal hindre forskjellsbehandling grunnet statsborgerforhold eller eierforholdene til foretak hjemmehørende i avtalestatene, samt sikre likebehandling av faste driftssteder i en avtalestat for foretak fra en annen avtalestat sammenlignet med selskap hjemmehørende i driftsstedsstaten som driver tilsvarende virksomhet. Forbudet mot forskjellsbehandling etter denne artikkelen gjelder også for skatter og avgifter som ellers ikke omfattes av skatteavtalen, jf. punkt 5.

Artikkel 23 inneholder en minnelig tvisteløsningsordning og regulerer fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to statene.

Etter punkt 1 kan en skattyter som mener at det er truffet tiltak i den ene eller i begge avtalestater som for ham medfører eller vil medføre en beskatning i strid med skatteavtalen, ta dette opp med den kompetente myndighet i den avtalestat hvor han er eller mener seg bosatt. Fristen for å ta opp slike saker er tre år etter at skattyteren fikk den første underretningen om tiltak som medfører eventuell avtalestridig beskatning.

Den kompetente myndighet som mottar en slik henvendelse kan ensidig løse saken dersom den mener at det lar seg gjøre. I motsatt fall, følger det av punkt 2, at det skal tas kontakt med den kompetente myndighet i den annen stat med sikte på å prøve å få til en minnelig løsning.

Etter punkt 3 skal de kompetente myndigheter ved gjensidig avtale søke å løse vanskeligheter eller tvil om fortolkningen av skatteavtalen. De kan også rådføre seg med hverandre med sikte på å unngå dobbeltbeskatning i de mulige tilfeller som ikke er løst i avtalen.

Av punkt 4 følger at de kompetente myndigheter i avtalestatene kan sette seg i direkte forbindelse med hverandre med sikte på å få i stand en avtale som omhandlet i de forestående punkter.

Artiklene 24 og 25 inneholder enkelte særlige bestemmelser om henholdsvis utveksling av opplysninger og bistand til innfordring av skatt. Disse bestemmelsene er i overensstemmelse med OECDs mønsteravtale. Den gjensidige plikten til å yte hverandre slik bistand er ikke begrenset til opplysninger som gjelder, eller skattekrav rettet mot, personer som er bosatt i en av avtalestatene og således ellers er omfattet av skatteavtalen. Bistandsplikten gjelder også skatter og avgifter som ikke er omfattet av skatteavtalens materielle bestemmelser.

Artikkel 26 inneholder særlige regler for medlemmer av diplomatiske stasjoner og konsulat. Skatteavtalen griper ikke inn i rettigheter og privilegier som følger av internasjonale konvensjoner eller alminnelig folkerett, men det tas forbehold om at senderstaten har i behold beskatningsrett overfor egne skattesubjekter til inntekt som på grunn av privilegieunntak i mottakerstaten ellers ville bli ubeskattet.

Artikkel 27 bestemmer at avtalestatene skriftlig skal underrette hverandre når de tiltak som er nødvendige etter deres interne lovgivning for å sette denne overenskomst i kraft er gjennomført. Avtalen trer i kraft på datoen for den siste av disse underrettelser. Avtalen skal deretter ha virkning i begge avtalestater for skatter av inntekt som tidfestes 1. januar i året etter det kalenderåret avtalen trer i kraft, eller senere.

Artikkel 28 har bestemmelser om oppsigelse og opphør av avtalen.