8 Enkelte prosessuelle spørsmål
8.1 Ivaretakelse av sammenslutningens interesser
8.1.1 Innledning
Ved behandlingen av begjæringer om forbud mot kriminelle sammenslutninger vil den aktuelle sammenslutningen ikke være mistenkt eller siktet i straffeprosesslovens forstand. Dette innebærer at sammenslutningens prosessuelle status kan være noe uklar. På denne bakgrunn ser departementet behov for å klargjøre hvilke prosessuelle regler som skal gjelde når påtalemyndigheten fremsetter en forbudsbegjæring etter ny § 222 e.
8.1.2 Utøvelse av partsrettigheter
Departementet legger til grunn at behandlingen av forbudssaken skal skje i straffeprosessens former. Spørsmålet om forbud bør avgjøres ved kjennelse etter muntlige forhandlinger i tingretten. I tråd med det grunnleggende kravet til kontradiktorisk behandling skal sammenslutningen gis anledning til å være representert i rettsmøtet og til å uttale seg før retten avsier kjennelse. Det skal imidlertid ikke være et vilkår for behandlingen at de impliserte møter.
Det kan by på visse praktiske utfordringer å avgjøre hvem som skal kunne utøve partsrettigheter på sammenslutningens vegne. Sammenslutningen bør i første rekke gis anledning til selv å peke ut en person til å utøve partsrettighetene, etter analogi fra straffeprosessloven § 84 a. For at partsrettighetene skal kunne utøves, må påtalemyndigheten og/eller retten få melding om hvilken person som er utpekt. Dersom ingen utpekes på en entydig måte, eller opplysninger om den utpekte ikke meddeles påtalemyndigheten eller retten, må en kunne holde seg til den som på annen måte fremstår utad som sammenslutningens leder eller representant.
Etter straffeprosessloven § 377 første ledd kan kjennelser ankes av «enhver som avgjørelsen rammer». Dette må ved kjennelser om forbud mot en sammenslutning i det minste omfatte den som utøver partsrettighetene på sammenslutningens vegne. Utover det må retten vurdere konkret hvem avgjørelsen «rammer».
8.1.3 Informasjonsrettigheter
Straffelovrådets mindretall har foreslått at begjæringen om forbud skal «gjøres kjent for kjente ledere i sammenslutningen, gjennom oppslag ved gruppens eventuelle lokaler og for øvrig kunngjøres på egnet måte med oppfordring om å inngi tilsvar til begjæringen innen en frist som fastsettes av retten», jf. NOU 2020: 4 punkt 21.2 side 119–120. Departementet går inn for å følge opp forslaget med noen mindre lovtekniske justeringer, se forslaget til ny § 222 f første ledd første punktum. Etter departementets syn er det mer dekkende å benytte uttrykket «meddeles» i stedet for «kunngjøres». Domstolloven kapittel 9 opererer med begrepsparet «forkynnelse» og «meddelelse», hvor det knytter seg særlige formkrav til førstnevnte. Meddelelser skal derimot gis på den måten som i hvert tilfelle anses mest hensiktsmessig, jf. domstolloven § 186 første ledd. Det er da ikke behov for å presisere i lovteksten at meddelelsen skal gis «på egnet måte», siden dette allerede følger av § 186 første ledd. Det sentrale er at meddelelsen skjer på en måte som medfører at deltakerne i sammenslutningen blir klar over begjæringen, slik at de får en oppfordring til å ivareta sine og sammenslutningens interesser i prosessen. Departementet antar at oppslag ved sammenslutningens lokaler, der slike lokaler finnes og er kjent, i mange tilfeller vil kunne være en egnet måte å meddele begjæringen på – eventuelt ved siden av andre meddelelsesformer.
En kontradiktorisk behandling forutsetter videre at sammenslutningen varsles om rettsmøtet der forbudsbegjæringen behandles. Departementet foreslår at varslingsregelen i ny § 222 f første ledd første punktum gis tilsvarende anvendelse for rettsmøter, se forslaget til ny § 222 f første ledd tredje punktum.
Etter straffeprosessloven § 52 annet ledd skal kjennelser meddeles den siktede eller andre den angår. Straffelovrådets mindretall har foreslått en særregel om at en kjennelse som nedlegger forbud mot en sammenslutning, i stedet skal forkynnes for kjente medlemmer av sammenslutningen. De nærmere formkravene til forkynnelser følger av reglene i domstolloven kapittel 9. Departementet går i likhet med rådet inn for at forbudskjennelser skal forkynnes. Det er i utgangspunktet sammenslutningen som sådan som er «part» i saken, slik at det er best i tråd med straffeprosessens system at kjennelsen forkynnes for denne. Domstolloven § 191 annet ledd inneholder regler om hvem som kan motta forkynnelser på vegne av diverse upersonlige rettssubjekter. Departementet antar at de aktuelle sammenslutningene ikke alltid vil ha den nødvendige formelle strukturen som kreves for at de skal omfattes av denne bestemmelsen. Det foreslås derfor en særregel om at kjennelsen skal anses som forkynt for sammenslutningen når den er lovlig forkynt for én deltaker, se forslaget til § 222 f annet ledd annet punktum. Departementet legger til grunn at den som forkynner kjennelsen, vil forsøke å henvende seg til så sentrale skikkelser i sammenslutningen som praktisk mulig. Det kan for eksempel være sammenslutningens leder såfremt denne er kjent. For å sikre at det gis tilstrekkelig informasjon om kjennelsen, skal kjennelsen i tillegg gjøres kjent gjennom oppslag ved gruppens eventuelle lokaler, se forslaget til § 222 f annet ledd tredje punktum.
8.2 Bruk av tvangsmidler mv.
8.2.1 Straffelovrådets forslag og høringsinstansenes syn
Straffelovrådet fremhever i utredningen at mandatet avgrenser fra en fullstendig gjennomgang av hvilke straffeprosessuelle virkemidler som bør tas i bruk, jf. NOU 2020: 4 punkt 4.2.1 side 17. Rådet viser til at departementet selv må vurdere hvilke tvangsmidler som bør kunne brukes i etterforskningen av deltakelse og rekruttering eller for å forberede en sak om forbud mot en sammenslutning.
Blant høringsinstansene har Oslo politidistrikt uttalt seg direkte om behovet for tvangsmidler for å forberede en sak om forbud mot eller oppløsning av en sammenslutning. Høringsinstansen mener at det er nødvendig at politiet gis mulighet til å bruke skjulte metoder, og uttaler:
«Dersom det skal være realistisk å skaffe bevis må det påregnes å være behov for skjulte etterforskningsmetoder. Det vil være krevende å etterforske denne type saker. Det må bevises at det finnes en gruppe - at denne har et ulovlig formål og er voldelig. I vurderingen er det videre av betydning om det finnes en rollefordeling og om det finnes en sterk innbyrdes lojalitet mm. De som mistenkes å være deltagere i en slik gruppe vil normalt nekte for at det finnes en gruppe, og de vil videre ikke bidra til å opplyse spørsmål om rollefordeling mm i avhør. Et av hovedproblemene i kriminelle miljøer er nettopp at de siktede ikke forklarer seg for politiet og ingen andre heller tør å forklare seg mot gruppen. Straffehistorikk vil kunne si noe som de enkelte personene hver for seg eller sammen har begått voldshandlinger. Derfra til å konkludere med at disse personene er en organisert kriminell sammenslutning vurderes som vanskelig uten tilgang til metoder som gir innblikk i blant annet kommunikasjon. For å kunne avdekke og bevise de vilkår bestemmelsen oppstiller, må bestemmelsen tas inn i alle skjulte etterforskningsmetoder etter straffeprosessloven. Det vises i denne sammenheng til Nouen side 39 hvor den danske Riksadvokaten trekker frem mangelen på etterforskingshjemler som en stor utfordring knyttet til oppløsningssaken mot gruppen ‘Loyal to Familia’ (LTF).»
Også Troms politidistrikt viser til mindretallets forslag og gir uttrykk for at det er viktig at det gis mulighet for å bruke tvangsmidler, herunder også skjulte metoder.
Det nasjonale statsadvokatembetet, Oslo politidistrikt og Sør-Vest politidistrikt har i sine kommentarer til flertallets forslag gitt uttrykk for at etterforskning av deltakelse i kriminelle grupper nødvendiggjør bruk av skjulte metoder. Det nasjonale statsadvokatembetet uttaler:
«NAST er det eneste statsadvokatembete som har erfaring med iretteføring etter en deltakerbestemmelse henholdsvis strl. § 136 a. Erfaringen er at etterforskningen vil være forholdsvis omfattende og at hovedforhandlingen tar ca. 3 uker. Det er derfor helt nødvendig at politidistriktene setter av tilstrekkelig med ressurser til både skjult og åpen etterforskning. Det er også viktig at bestemmelsen får en tilstrekkelig tvangsmiddelpakke til å foreta særlig den skjulte etterforskningen. Tvangsmiddeladgangen knyttet til strl. § 136 a kan her tjene som et utgangspunkt.»
Politidirektoratet uttaler i samme retning:
«Politidirektoratet viser til at den foreslåtte strafferamme på 3 år vil gjøre at politiet ikke har adgang til å benytte skjulte etterforskningsmetoder. Vi mener det er lite realistisk å lykkes med etterforskning av denne type lovbrudd uten bruk av slike metoder. Erfaringene fra både drapssaker og omfattende narkotikasaker viser hvor vanskelig det er å avdekke og skaffe bevis for straffbare forhold knyttet til denne type kriminelle nettverk og miljøer. Uten hjemmel til å benytte skjulte etterforskningsmetoder vil en straffebestemmelse som foreslått få begrenset betydning i praksis.»
8.2.2 Departementets vurdering
Departementet ønsker ikke på nåværende tidspunkt å åpne for bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler når formålet er å forberede en sak om forbud mot en kriminell sammenslutning. Bruk av tvangsmidler i et slikt øyemed reiser krevende prinsipielle, rettslige og praktiske problemstillinger som Straffelovrådet avgrenset mot i sin utredning, men som fortjener en grundig vurdering. Det har imidlertid ikke vært anledning til å utrede disse spørsmålene på en betryggende måte innen tidsfristen som er satt for å fremme lovforslaget for Stortinget. Departementet vil vurdere å komme tilbake til emnet på et senere tidspunkt.
Departementet finner grunn til å presisere at påtalemyndighetens etterforskning av deltakernes «underliggende» lovbrudd vil være en sentral informasjonskilde ved forberedelsen av forbudssaken. På grunn av vilkårene i forbudshjemmelen vil bevisføringen i stor utstrekning dreie seg om tidligere begått kriminalitet fra deltakerne i sammenslutningen. En eventuell tvangsmiddelbruk ved etterforskningen av slike overtredelser vil indirekte kunne komme til nytte ved at den fremskaffede informasjonen kan benyttes som bevis i forbudssaken. Eventuelle straffedommer mot deltakerne vil selvsagt også kunne legges frem.
Det er ikke behov for lovendringer for at opplysninger fra tidligere straffesaker kan benyttes som bevis i forbudssaken, bortsett fra når opplysningene stammer fra kommunikasjonskontroll mv. Dette skyldes at politiregisterloven åpner for at opplysninger innhentet til politimessige formål kan brukes til andre politimessige formål, med mindre noe annet er særskilt bestemt, jf. politiregisterloven § 4, jf. § 2 nr. 13. Det fremgår videre av politiregisterloven § 26 at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysningene brukes i den enkelte straffesak. Etter § 2 nr. 11 er straffesaker definert som saker som behandles etter straffeprosessloven, og dermed omfattes også bruk av opplysningene i slike forbudssaker som lovforslaget omfatter.
I tillegg mener departementet at det bør være adgang til å benytte overskuddsinformasjon fra kommunikasjonskontroll mv. som bevis. Det antas at slik informasjon vil kunne spille en viktig rolle både i forbudssaken og i straffesaken som gjelder brudd på forbudet som er fastsatt av retten. Det foreslås derfor å føye til en ny bokstav k i straffeprosessloven § 216 i første ledd om at opplysningene kan benyttes «i sak om forbud mot en kriminell sammenslutning etter kapittel 17 c». Overskuddsinformasjon vil videre kunne benyttes som bevis i en etterfølgende straffesak om brudd på forbudet dersom vilkårene i § 216 i første ledd bokstav d er oppfylt. Etter denne bestemmelsen kan informasjonen brukes som bevis «såfremt slik bruk etter sakens art og forholdene ellers ikke vil være et uforholdsmessig inngrep, og oppklaring av forholdet uten bruk av opplysningene i vesentlig grad ville ha blitt vanskeliggjort», se retningslinjene i Prop. 147 L (2012–2013) punkt 5.1.5 side 80–81. Disse kravene vil etter omstendighetene kunne være oppfylt i straffesaker om brudd på det nedlagte forbudet, men spørsmålet må selvsagt vurderes konkret.
Etter at retten har besluttet et forbud mot en kriminell sammenslutning, vil det være adgang til å benytte tvangsmidler når det foreligger skjellig grunn til mistanke om at en bestemt person er skyldig i å ha overtrådt forbudet. Mistanke om overtredelse av det foreslåtte straffebudet åpner i prinsippet for tvangsmidler som ransaking, beslag, pågripelse, fengsling, skjult kameraovervåking på eller fra offentlig sted mv. Departementet ønsker ikke på nåværende tidspunkt å foreslå straffeprosessuelle tvangsmidler utover det strafferammen på tre års fengsel tilsier, men vil vurdere å komme tilbake til spørsmålet senere.