10 Merknader til de enkelte bestemmelsene

10.1 Til straffeprosessloven

Til § 100 d

Bestemmelsen er ny og innebærer at det som den klare hovedregel skal oppnevnes forsvarer for sammenslutninger som begjæres forbudt etter forslaget til ny § 222 e i straffeprosessloven. Det skal også oppnevnes forsvarer i tilfeller hvor ingen fra sammenslutningen involverer seg i prosessen. Forsvareren kan og bør i slike tilfeller forsøke å sette seg i forbindelse med deltakere i sammenslutningen.

Til § 216 i

Første ledd ny bokstav k åpner for at overskuddsinformasjon fra kommunikasjonskontroll kan benyttes i sak om forbud mot en kriminell sammenslutning i medhold av lovforslaget § 222 e. Det vises til punkt 8.2.2 i de alminnelige merknadene.

Til § 222 e

Bestemmelsen er ny og åpner for at retten, etter begjæring fra statsadvokaten, kan nedlegge forbud mot en sammenslutning. Retten skal treffe sin avgjørelse ved kjennelse.

For at en gruppe skal anses som en «sammenslutning», må den utgjøre en tydelig identifiserbar enhet og ha en viss grad av struktur og varighet. Om den nedre terskelen er overskredet, beror på en helhetsvurdering. Ved vurderingen vil det være av betydning om det er etablert en organisatorisk eller hierarkisk struktur, i hvilken grad det er en rollefordeling mellom deltakerne i gruppen, om gruppen har tilknytning til bestemte lokaler, om gruppen benytter symboler eller andre kjennetegn, og om deltakerne møtes jevnlig. Også tidsaspektet vil kunne ha betydning. Jo lengre en gruppe har eksistert, desto lettere vil det foreligge en «sammenslutning» etter § 222 e. Andre momenter som kan ha betydning, er deltakernes grad av lojalitet til gruppen, om gruppen har «eierskap» over bydeler eller andre bestemte geografiske områder, og om gruppen blir støttet, eller er en undergruppe, av en større organisasjon eller et internasjonalt nettverk. Om antallet deltakere svinger eller det er utskiftninger i «medlemsmassen», er av mindre betydning.

De nærmere vilkårene for å forby en sammenslutning fremgår av bokstav a til c. Etter bokstav a må deltakere i sammenslutningen ha begått gjentatte lovbrudd mot noens liv, helse eller frihet. Lovbrudd som vil kunne være omfattet, er voldslovbrudd, seksuallovbrudd, frihetsberøvelse og ildspåsettelse. Andre eksempler er ran og utpressing etter straffeloven §§ 327 til 331 og fremkalling av fare for allmennheten etter straffeloven § 355. Trusler etter straffeloven §§ 263 til 265 kan etter omstendighetene også være omfattet, særlig hvis det trues med lovbrudd som nevnt foran. Vilkåret forutsetter at det er begått gjentatte lovbrudd, men det kreves ikke at flere overtredelser kan knyttes til en bestemt gjerningsperson.

Vilkåret i bokstav b om at lovbruddene må være egnet til å fremkalle frykt i befolkningen eller nærmiljøet, medfører at det særlig er integritetskrenkelser av alvorlig art som kan begrunne et forbud mot en sammenslutning. Det er imidlertid ikke et selvstendig krav at lovbruddene er av alvorlig art, sammenlign merknadene til straffeloven § 62 i Prop. 154 L (2016–2017) punkt 8.4 side 232. Departementet vil ikke utelukke at en rekke mindre alvorlige integritetskrenkelser eller trusler om slike samlet kan begrunne et forbud.

Tidligere straffedommer kan brukes for å dokumentere at deltakere i sammenslutningen har begått lovbrudd mot noens liv, helse eller frihet. Det er i denne sammenheng også anledning til å se hen til domfellelser fra utlandet. En annen kilde til informasjon er etterretningsrapporter fra politiet. Informasjon som underbygger at noen i en kriminell sammenslutning har begått lovbrudd som nevnt, er tilstrekkelig. Påtalemyndigheten behøver ikke dokumentere hvem som stod bak de aktuelle lovbruddene.

Vilkåret i bokstav b fordrer at lovbruddene er egnet til å fremkalle frykt i befolkningen eller nærmiljøet for nye lovbrudd av samme art fra sammenslutningens deltakere. Dette innebærer at handlinger begått av enkeltdeltakere i sammenslutningen må fremkalle en frykt som knytter seg til sammenslutningen som sådan. Det vil først være adgang til å forby sammenslutningen når deltakerne opparbeider fryktkapital gjennom selve tilhørigheten til gruppen – uavhengig av om den enkelte kan knyttes til konkrete lovbrudd.

Lovbruddene må være egnet til å fremkalle frykt i befolkningen eller i et nærmiljø. Terskelen er satt vesentlig lavere enn etter straffeloven § 131 om terrorhandlinger, hvor det følger av annet ledd bokstav b at terrorhensikt foreligger dersom nærmere angitte straffbare handlinger begås i den hensikt å skape alvorlig frykt i en befolkning. Samtidig kreves det klart mer enn at lovbruddene er egnet til å gjøre en håndfull personer engstelige. Ved vurderingen må både frykt hos alminnelige borgere og hos konkurrerende kriminelle sammenslutninger vektlegges. Frykten kan for eksempel føre til at man unnlater å bevege seg i områder hvor sammenslutningen oppholder seg, eller at man ikke tør å motsette seg krav fra deltakere i sammenslutningen. Slik frykt kan også føre til at noen vegrer seg for å anmelde straffbare handlinger til politiet, eller for å avgi forklaring som vitne overfor politiet eller domstolen.

Det følger av bokstav c at et forbud bare kan nedlegges dersom det anses nødvendig for å forebygge alvorlig kriminalitet. Uttrykket «alvorlig kriminalitet» har ikke noe entydig innhold, men det siktes i denne sammenheng som utgangspunkt til overtredelser av straffebud med en strafferamme på minst 3 år. Uttrykket er ikke forbeholdt straffebud som verner bestemte rettsgoder.

Spørsmålet om et forbud er nødvendig, må vurderes ut fra de konkrete omstendighetene i den enkelte sak. Retten må ved vurderingen forsikre seg om at et forbud mot sammenslutningen ikke vil være et uforholdsmessig inngrep i foreningsfriheten, som blant annet er nedfelt i Grunnloven § 101 første ledd og EMK artikkel 11, sammenlign straffeprosessloven § 170 a.

For å nedlegge et forbud mot en sammenslutning kreves det kvalifisert sannsynlighetsovervekt, også omtalt som sterk eller klar sannsynlighetsovervekt, for at vilkårene i forbudshjemmelen er oppfylt. Et forbud utgjør et inngrep i foreningsfriheten, og de faktiske omstendighetene i saken kan være særlig belastende for sammenslutningens deltakere. Det kreves på denne bakgrunn mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt.

For en nærmere beskrivelse av bakgrunnen for og innholdet i bestemmelsen vises det til de alminnelige merknadene punkt 7.3.3.

Til § 222 f

Bestemmelsen er ny og regulerer sammenslutningens og dens deltakeres rett til informasjon i forbindelse med forbudssaken. Etter første ledd første punktum skal en begjæring om forbud etter § 222 e meddeles sammenslutningen med oppfordring om å inngi tilsvar innen en frist som fastsettes av retten. I tråd med domstolloven § 186 første ledd skal meddelelsen gis på den måten som i hvert tilfelle anses hensiktsmessig. Det sentrale er at informasjonen når frem til deltakerne i sammenslutningen, slik at de får en oppfordring til å ivareta sine og sammenslutningens interesser i prosessen. I mange tilfeller vil en meddelelse gjennom oppslag ved sammenslutningens eventuelle lokaler kunne være hensiktsmessig, slik annet punktum gir anvisning på. Etter tredje punktum skal varsel om rettsmøte gis på samme måte.

Annet ledd første punktum slår fast at en kjennelse om forbud skal forkynnes for sammenslutningen. Annet punktum oppstiller en særregel om at kjennelsen skal anses forkynt for sammenslutningen når den er lovlig forkynt for én deltaker, jf. domstolloven § 191 tredje ledd. Den som forkynner kjennelsen, skal forsøke å henvende seg til så sentrale skikkelser i sammenslutningen som praktisk mulig, sammenlign domstolloven § 191 annet ledd, for eksempel sammenslutningens leder der denne er kjent. I tillegg skal kjennelsen gjøres kjent gjennom oppslag ved gruppens lokaler, der slike lokaler finnes og er kjent, jf. tredje punktum. Fjerde punktum fastsetter at det skal fremgå uttrykkelig av både forkynnelsen og oppslaget at brudd på forbudet kan straffes etter straffeloven § 199.

Etter tredje ledd skal det føres en offentlig tilgjengelig liste over sammenslutninger som er rettskraftig forbudt etter § 222 e.

10.2 Til straffeloven

Til § 199

Bestemmelsen er ny og kriminaliserer ulike former for deltakelse i en sammenslutning som er forbudt etter forslaget til ny § 222 e i straffeprosessloven. Straffebudet kommer i stedet for straffetrusselen i straffeloven § 170 bokstav a, som retter seg generelt mot den som opptrer i strid med et forbud fastsatt av en domstol. Bestemmelsen bygger på forslaget fra Straffelovrådets mindretall. Det vises særlig til de alminnelige merknadene punkt 7.4.

Straffebudet rammer for det første den som «deltar i» en sammenslutning som er forbudt av retten. Deltakelsesbegrepet skal som utgangspunkt forstås likt som i straffeloven § 136 a om deltakelse i terrororganisasjoner, og er ment å ramme aktive bidrag til opprettholdelsen av den forbudte sammenslutningen. Ikke ethvert aktivt bidrag skal imidlertid kunne gi grunnlag for straff. Helt perifere eller bagatellmessige bidrag faller utenfor.

Ulike former for bidrag til den kriminelle sammenslutningen kan rammes. Det kan for eksempel være tale om økonomisk eller annen materiell støtte, anskaffelse av våpen, kommunikasjonsmidler eller annet utstyr til å begå straffbare handlinger, eller det å leie ut eller på annen måte stille lokaler til disposisjon for sammenslutningen. Det er ikke et vilkår at bidragsyteren er medlem i eller formelt tilsluttet sammenslutningen, eller at vedkommende på en eller annen måte er akseptert som deltaker i sammenslutningen. Det kreves heller ikke at bidraget kan knyttes direkte til sammenslutningens kriminelle aktiviteter.

Ved siden av deltakelse rammer straffebudet «videreføring av aktiviteten» til den forbudte sammenslutningen. Dette alternativet rekker noe videre enn deltakelsesalternativet, og er ment å ramme enhver aktivitet som klart er forbundet med sammenslutningen. Et eksempel kan være bruk av sammenslutningens symboler eller logo, eller utbredelse av sammenslutningens budskap, for eksempel på Internett. Dette alternativet vil også omfatte opprettelse av og deltakelse i en «erstatningsgruppe», det vil si en gruppe som i realiteten viderefører den forbudte sammenslutningens aktiviteter, men som for eksempel har endret navn, etablert seg i nye lokaler eller tatt i bruk nye kjennemerker. Det må vurderes konkret om det er så mange likheter mellom gruppene at det kan sies å foreligge en videreføring. Sentrale momenter i denne vurderingen vil være om det er tale om samme personkrets og de samme kriminelle aktivitetene.

Passiv tilslutning eller passivt medlemskap skal ikke regnes som deltakelse i eller videreføring av aktiviteten til den forbudte sammenslutningen.

Rekruttering er særskilt nevnt i straffebudet som en form for deltakelse som rammes. Rekrutteringsalternativet skal forstås likt som i straffeloven § 136 a. Det innebærer at det kreves aktiv tilskyndelse. Rekrutteringen kan skje ved inngåelse av en avtale eller ved direkte verbal overtalelse, men også ved mer subtil psykologisk påvirkning.

Retten skal ved behandlingen av saker etter § 199 ikke foreta en selvstendig vurdering av om vilkårene for å nedlegge forbud etter straffeprosessloven § 222 e var oppfylt.

Strafferammen settes til fengsel inntil 3 år, se punkt 7.8.1 i de alminnelige merknadene. Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven §§ 21 og 22. Uvitenhet om at det er nedlagt forbud mot den kriminelle sammenslutningen, vil imidlertid måtte bedømmes etter straffeloven § 26 om rettsuvitenhet, se punkt 7.5.

Straffebudet innebærer reelt sett en kriminalisering av en type forberedelseshandling. Det foreslås derfor ikke at medvirkning til overtredelse av bestemmelsen skal rammes, jf. annetledd. Dette avviker fra Straffelovrådets forslag, se nærmere punkt 7.6. Forsøk er derimot straffbart i tråd med hovedregelen i straffeloven § 16.

Siden straffebudet kommer i stedet for den generelle straffetrusselen i straffeloven § 170 bokstav a, skal ikke disse bestemmelsene anvendes i konkurrens. Straffebudet skal heller ikke anvendes sammen med straffskjerpelsesregelen i straffeloven § 79 bokstav c, siden det organisatoriske aspektet allerede må anses fanget opp i bestemmelsens strafferamme. Straffebudet skal derimot kunne anvendes i konkurrens med straffeloven § 198 om forbund om alvorlig organisert kriminalitet, samt med de enkelte straffebud gjerningspersonen overtrer som ledd i sammenslutningens virksomhet. Det vises til punkt 7.7 i de alminnelige merknadene.