2 Bakgrunn for lovforslaget
2.1 Innledning
Stortinget har gjennom to vedtak bedt regjeringen sørge for klarere retningslinjer for forholdet mellom politikk og administrasjon. I den såkalte «Brevsaken» i 1995 henvendte regjeringspartiets partisekretær seg skriftlig til en statssekretær ved Statsministerens kontor og ba om materiale til bruk i valgkampen. Statssekretæren sendte brevet fra partiet videre til departementene med anmodning om å svare direkte til partisekretæren. På denne bakgrunn ba Stortinget regjeringen om å sørge for: «(…) at det aktuelle regelverk blir gjennomgått med sikte på å etablere en praksis som sikrer en uavhengig forvaltning og en klar grensedragning mellom forvaltning og partipolitisk virksomhet.» Vedtaket ble fulgt opp av regjeringen blant annet ved å styrke opplæring og veiledning av departementsansatte om forholdet mellom politikk og administrasjon.
I 1997 ble det reagert på et konkret rollebytte fra ekspedisjonssjef til politisk ledelse i departementet, og tilbake igjen til embetet som ekspedisjonssjef. Representanten Lars Sponheim fremmet på denne bakgrunn et forslag i Stortinget om å be regjeringen utarbeide retningslinjer som kunne bidra til å trekke opp klarere grenser mellom embetsverk og politisk ledelses i departementene. Stortingets familie-, kultur og administrasjonskomité ba deretter den daværende planleggings- og samordningsministeren om å vurdere forslaget. Etter den påfølgende korrespondanse med departementet fattet Stortinget et enstemmig vedtak om å be regjeringen utarbeide retningslinjer som kunne trekke opp klarere grenser mellom embetsverk og politisk ledelse i departementene, og mellom departementet og andre tunge samfunnsaktører og -interesser. 24. november 2000 fremmet det daværende Arbeids- og administrasjonsdepartementet St.meld. nr. 11 (2000–2001) Om forholdet mellom embetsverket, departementenes politiske ledelse og andre samfunnsaktører. Denne stortingsmeldingen tok imidlertid ikke opp problemstillingene ved overgang fra den politiske ledelsen i departementet til stillinger utenfor statsforvaltningen. 18. mars 2005 fremmet det daværende Moderniseringsdepartementet St.meld. nr. 23 (2004–2005) Om bruk av karantene for politisk leiing i departementa ved overgang til stilling utanfor staten. 29. september 2005 fremmet det daværende Moderniseringsdepartementet gjeldende regelverk om karantene og saksforbud, med virkning fra 17. oktober 2005. Karanteneutvalget ble oppnevnt ved Kongelig resolusjon 7. oktober 2005. Tidligere i 2005 hadde departementet fremmet «Retningslinjer for bruk av karantene ved overgang fra politisk stilling til departementsstilling» og «Retningslinjer for karantene og saksforbud ved overgang til ny stilling m.v. utenfor statsforvaltningen for embets- og tjenestemenn.»
Etter forslag fra Stortingets presidentskap fattet Stortinget 11. mars 2010 følgende vedtak:
«Stortinget ber regjeringen gjennomgå erfaringene med regjeringens karanteneregler og fremlegge saken for Stortinget på en egnet måte.»
Et eget utvalg – Evalueringsutvalget ble oppnevnt 24. oktober 2011 for å gjennomgå erfaringene med retningslinjene om karantene og saksforbud, vurdere om de har virket etter hensikten og om det er behov for endringer i regelverket. Evalueringsutvalget overleverte 27. juni 2012 sine vurderinger og tilrådinger i NOU 2012: 12 Ventetid – et spørsmål om tillit til det daværende Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.
2.2 Evalueringsutvalget
2.2.1 Sammensetning
Evalueringsutvalget bestod av elleve medlemmer. Syv av medlemmene representerte de forskjellige politiske partier på Stortinget, mens de øvrige fire medlemmer representerte juridisk eller statsvitenskapelig sakkyndighet.
Evalueringsutvalget besto av:
Leder: Inge Lorange Backer, professor, Universitetet i Oslo
Kjell Arne Røvik, professor, Universitetet i Tromsø
Eli Aasheim, advokat, Advokatfirmaet Wiersholm AS, Oslo
Øyvind Østerud, professor, Universitetet i Oslo
Åge R. Rosnes (SV), undervisningssjef, Askøy
Lars Erik Flatø (Ap), adm. direktør, Lovisenberg Diakonale Sykehus AS, Oslo
Inger S. Enger (Sp), rektor, Gausdal
Gunnar Kvassheim (V), ansvarlig redaktør, Dalane Tidende, Egersund
Åse Gunhild Woie Duesund (KrF), pensjonist, Grimstad
Thorhild Widvey (H), styremedlem, Oslo
Liv Røssland (FrP), byråd, Bergen
Evalueringsutvalget hadde et fast sekretariat fra daværende Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, og sekretariatet bestod av:
Erling Thormod Narum, underdirektør (sekretariatsleder)
Nina Therese Evensen, rådgiver
Didrik Tårnesvik, rådgiver
2.2.2 Mandat
Evalueringsutvalget fikk ved oppnevningen et bredt mandat. Det skulle gjennomgå erfaringene med retningslinjene knyttet til karantene og saksforbud og vurdere om de aktuelle karantenereglene har virket etter hensikten. Med utgangspunkt i gjennomgangen og evalueringen skulle Evalueringsutvalget vurdere behovet for endringer i regelverket.
Eventuelle endringsforslag fra Evalueringsutvalget skulle ses i sammenheng med det arbeidet som pågikk i det daværende Arbeidsdepartementet, med å utarbeide nye regler i arbeidsmiljøloven knyttet til konkurranseklausuler.
Arbeidsdepartementet fremmet 18. juni 2010 et forslag om lovendringer knyttet blant annet til konkurranseklausuler. En konkurranseklausul er en avtale inngått mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som begrenser sistnevntes adgang til å ta ansettelse i, etablere eller drive konkurrerende virksomhet. Arbeidsdepartementet foreslår å regulere denne avtaletypen i et nytt kapittel 14 A i arbeidsmiljøloven. Samtidig foreslås avtaleloven § 38 andre og tredje ledd opphevet. Eventuelle endringsforslag fra Evalueringsutvalget skulle ses i sammenheng med de foreslåtte endringer i arbeidsmiljøloven knyttet til konkurranseklausuler.
Evalueringsutvalgets mandat omfattet ikke karantene og saksforbud ved overgang fra kommunal forvaltning til stillinger utenfor kommunens forvaltning.
Evalueringsutvalget ble ikke bedt om å legge frem et lovutkast, men tolket mandatet dit hen at de stod fritt til å fremme lovforslag, hvilket de også gjorde. Det ble imidlertid ikke prioritert å utarbeide spesialmerknader til de enkelte bestemmelser i lovutkastet.
Evalueringsutvalgets arbeid skulle fremlegges for daværende Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet innen 30. juni 2012.
2.2.3 Hovedpunkter fra NOU 2012: 12 Ventetid – et spørsmål om tillit
Evalueringsutvalget gikk i hovedsak inn for å videreføre dagens praktisering av regelverket for karantene og saksforbud, men foreslo enkelte konkrete endringer, blant annet å regelfeste bestemmelser som i dag bare kommer til uttrykk i kommentarene til de gjeldende retningslinjer. Evalueringsutvalget pekte på at vilkårene for bruk av karantene og saksforbud, så som «særlige forhold» og tilsvarende kriterier, både er lite opplysende og ikke nødvendigvis treffende for den praksis som har utviklet seg gjennom Karanteneutvalgets avgjørelser. Evalueringsutvalget tilrådde derfor en fullstendig revisjon og lovfesting av gjeldende regelverk.
Evalueringsutvalget tilrådde videre at lovfestingen burde skje i form av en egen lov om overgang fra politisk stilling i departementene til andre stillinger mv. Loven skulle gjelde for politikere som går til stillinger mv. utenfor statsforvaltningen og for politikere som går til embete eller stilling i departementene. For de øverste embets- og tjenestemenn for øvrig foreslo Evalueringsutvalget en endring i lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn mv.
Evalueringsutvalgets flertall foreslo å beholde dagens lengstetid for karantene og saksforbud, mens et mindretall gikk inn for at man i noen tilfelle kunne ilegge karantene for en periode på inntil ett år.
Evalueringsutvalget registrerte at Karanteneutvalget i noen saker hadde hatt vanskeligheter med å fastsette et passende saksforbud, og foreslo derfor at «(…) bestemte saker som har vært til behandling i departementet i politikerens funksjonstid» tas inn som en utvidelse av kriteriene for å ilegge saksforbud.
Evalueringsutvalgets flertall foreslo et forbud mot direkte påvirkning av statsforvaltningen, dvs. et lobbyforbud for inntil ett år etter fratredelse for politikere, det øverste embetssjikt i departementene og øverste leder av forvaltningsvirksomheter. For statsråder skulle forbudet gjelde i to år. Karanteneutvalget skulle kunne begrense eller frita helt for dette forbudet.
Et mindretall i Evalueringsutvalget foreslo at ilagt karantene ut over seks måneder bare skulle gi kompensasjon med inntil 50 prosent og at Karanteneutvalget skulle avgjøre om slik kompensasjon skulle gis.
Evalueringsutvalget inntok en annen holdning til hvilke reaksjoner eller sanksjoner som skulle kunne settes inn ved brudd på Karanteneutvalgets vedtak. De foreslo hjemmel for Karanteneutvalget til å gi pålegg om å fratre en stilling eller verv for resten av karanteneperioden, eller på annen måte å innrette seg i samsvar med vedtaket. Den tidligere politikerens nye arbeidsgiver skulle påse at pålegg om karantene og saksforbud ble fulgt, og skulle heller ikke kunne motsette seg at Karanteneutvalgets pålegg ble fulgt. De foreslo videre at lønn, godtgjøring eller andre økonomiske fordeler den tidligere politikeren hadde hatt av å bryte vedtaket skulle tilfalle statskassen.
For det tilfelle at en politiker tiltrer eller gjeninntrer i et embete eller stilling i departementet, foreslo Evalueringsutvalget stort sett å følge gjeldende retningslinjer, men foreslo i tillegg at man, «(…) når særlig tungtveiende grunner taler for det», kan ilegge en karantene på inntil tre måneder ved overgang til andre departementsstillinger enn departementsråd, assisterende departementsråd, ekspedisjonssjef og kommunikasjonssjef.
For departementenes høyeste embeter foreslo Evalueringsutvalget en direkte lovhjemmel for å kunne ilegge karantene i inntil seks måneder eller saksforbud i inntil tolv måneder, i kombinasjon for maksimalt tolv måneder etter fratreden. Som nevnt ovenfor foreslo de også et kontaktforbud (lobbyforbud) for denne gruppen og for øverste leder av statlige forvaltningsorganer overfor departementet og virksomhetsleders tidligere arbeidssted.
Evalueringsutvalget foreslo også en sikkerhetsventil, slik at virksomheten, når tungtveiende hensyn tilsier det for å ivareta allmennhetens tillit til forvaltningen, kunne ilegge karantene og saksforbud, selv om vedkommende embets- eller tjenestemann ikke hadde en karanteneklausul i sin arbeidskontrakt. Forutsetningen for å benytte en slik hjemmel skulle være at overgangen ellers ville svekke tilliten til offentlig forvaltning.
Evalueringsutvalget foreslo også en presisering og mulig utvidelse av arbeidsgivers styringsrett ved følgende forslag:
«En embetsmann eller tjenestemann som tar imot tilbud om stilling utenfor statsforvaltningen, kan gis nye arbeidsoppgaver så langt det trengs for å opprettholde allmennhetens tillit til statsforvaltningen.»
2.2.4 Høring
Det daværende Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet sendte NOU 2012: 12 Ventetid – et spørsmål om tillit på høring ved høringsbrev 24. juli 2012 til en rekke høringsinstanser. KOMM – Sertifiserte kommunikasjonsbyråer ba også om å få komme med høringssvar. Høringsfristen var 28. september 2012.
Høringsinstanser:
Statsministerens kontor
Departementene
Arbeidsretten
Institutt for samfunnsforskning
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Norges forskningsråd
Norges handelshøyskole
Statens arbeidsmiljøinstitutt
UIO, Institutt for offentlig rett
UIO, Institutt for privatrett
Riksrevisjonen
Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen)
Arbeidsforskningsinstituttet AS
Kommunesektorens organisasjon
Karanteneutvalget
Oslo kommune
Nordlandsforskning
Senter for seniorpolitikk
Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning
Advokatforeningen
Akademikerne
Arbeidsgiverforeningen Spekter
Finansnæringens Arbeidsgiverforening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Forskningsstiftelsen Fafo
Handelshøyskolen BI
Hovedorganisasjonen Virke
Juridisk rådgivning for kvinner
Juss Buss
Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon
Landsorganisasjonen i Norge
Næringslivets hovedorganisasjon
UNIO – Hovedorganisasjon for universitets- og høyskoleutdannede
Yrkesorganisasjonenes sentralforbund
Det norske Arbeiderpartiet
Fremskrittspartiet
Høyre
Kristelig Folkeparti
Senterpartiet
Sosialistisk Venstreparti
Venstre
2.2.5 Høringsinstansenes merknader til NOU 2012:12 Ventetid – et spørsmål om tillit
Departementet mottok få høringsuttalelser, noe som antas å henge sammen med at Evalueringsutvalget blant annet hadde så å si alle departementer inne til samtale om bruken av karantene og saksforbud, i tillegg til Næringslivets Hovedorganisasjon og Arbeidsgiverforeningen Spekter m.fl.
Departementet mottok realitetsmerknader fra:
Arbeidsdepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Politiets sikkerhetstjeneste
Garanti-instituttet for eksportkreditt
Advokatforeningen
Akademikerne
Arbeidsgiverforeningen Spekter
KOMM – Sertifiserte kommunikasjonsbyråer
Næringslivets Hovedorganisasjon
Følgende høringsinstanser hadde ingen merknader:
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
Finansdepartementet
Fiskeri- og kystdepartementet
Helse- og omsorgsdepartementet
Justis- og beredskapsdepartementet
Kunnskapsdepartementet
Miljøverndepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Olje- og energidepartementet
Samferdselsdepartementet
Utenriksdepartementet
Arbeidsretten
Karanteneutvalget
Statens arbeidsmiljøinstitutt
Datatilsynet
Kommunesektorens organisasjon
Oslo kommune
Finansnæringens Arbeidsgiverforening
Landsorganisasjonen i Norge
Seks høringsinstanser støtter forslaget om lovfesting av de gjeldende retningslinjene; Arbeidsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) avga uttalelse via Justis- og beredskapsdepartementet, Advokatforeningen og Finansnæringens Hovedorganisasjon.
Landbruks- og matdepartementet skriver:
«For det første vil bestemmelsene være mer tilgjengelige for allmennheten i en lov enn i et hefte med retningslinjer. For det andre vil en forankring i lov bidra til en enda sterkere «profesjonalisering» av rollen og pliktene en har som statsansatt, ved siden av blant annet reglene om gaveforbud i tjenestemannsloven § 20, habilitetsreglene i forvaltningsloven og etiske retningslinjer for statstjenesten.»
Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK) avga uttalelse via Nærings- og handelsdepartementet, og har enkelte prinsipielle innvendinger mot lovutkastet. De skriver i sitt høringssvar:
«Innledningsvis vil GIEK påpeke viktigheten av et arbeidsmarked som legger til rette for en fleksibel utveksling av arbeidskraft mellom næringslivet og det offentlige. GIEK anser det som positivt at arbeidstakerne veksler mellom det private og det offentlige, fordi man overfører verdifull kompetanse begge veier. Det vil være uheldig med et regelverk som er så strengt at dyktige personer som er ettertraktet på arbeidsmarkedet avstår fra å søke stillinger i det offentlige, grunnet et «karrierehemmende» karensregelverk.»
GIEK er også skeptiske til at regelverket bygger på skjønnsmessige formuleringer som kan gjøre det vanskelig for både arbeidsgiver og arbeidstaker å forutse sin rettsstilling.
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Spekter støtter ikke forslaget om lovfesting.
NHO fremhever i sitt høringssvar betydningen av at det legges til rette for mobilitet i arbeidsmarkedet generelt og mellom offentlig og privat sektor spesielt. NHO skriver:
«Politikere og embetsmenn kan ofte ha en kompetanse som kan være nyttig for private virksomheter. Det tilsier at man ikke bør legge restriksjoner på slik mobilitet med mindre det er helt nødvendig. I all hovedsak oppfatter NHO dagens regime for karantene og saksforbud for politikere og høyere tjenestemenn som tilfredsstillende. Vi kan ikke se at utviklingen skulle tilsi noe behov for å stramme inn på dagens regelverk».
Spekter mener at karantenereglene har sin berettigelse ut fra hensynet til tilliten til forvaltningen. De skriver:
«For å hindre mistanke om at tidligere stilling i forvaltningen kan brukes til å skaffe virksomheter særlige fordeler, er vi enige i at det for enkelte stillinger kan være nødvendig med avtaleklausuler om karantene eller saksforbud. Slik vi ser det må slike klausuler imidlertid begrenses til svært få stillinger der dette er helt nødvendig. Videre må fritaksreglene benyttes der dette er mulig. Det er svært viktig at reglene ikke virker unødig hemmende på personelloverganger fra forvaltningen til privat sektor.»
Fra arbeidstakerorganisasjonene har departementet kun mottatt høringssvar fra Akademikerne. De mener det er behov for regler om overgang fra politisk stilling til stillinger i og utenfor statsforvaltningen. Det er også spesielle behov som tilsier særregulering av overgang fra stillinger som departementsråd, assisterende departementsråd, ekspedisjonssjef og direktoratsleder. Akademikerne mener at maksimal varighet av ventetid (karantene) og saksforbud må begrenses til hhv. seks måneder og ett år. Både politikere og statstjenestemenn og embetsmenn må gis full lønnskompensasjon uten fradrag for den ulempen det er å utsette tiltredelse i en annen stilling.
KOMM – Sertifiserte kommunikasjonsbyråer (KOMM), som organiserer ca 20 av Norges ledende kommunikasjonsbyråer peker også på betydningen av at det ikke lages regler som virker hemmende på muligheten til å kunne rekruttere bredt til viktige stillinger i samfunnet. De skriver:
«Vi i kommunikasjonsbransjen er sterk tilhenger av retningslinjer og regelsett som sikrer tilliten til forvaltningen og ryddighet i overgangen mellom de ulike roller i samfunnet.»
De skriver også:
«Det må så langt det er mulig tilstrebes forholdsmessighet mellom formålet med bestemmelsene og graden av inngripen i forhold til den enkelte. Det bør være en betydelig grad av forutsigbarhet for de politikerne som omfattes eller vil kunne komme til å bli omfattet av reglene. Det bør også være en betydelig grad av forutsigbarhet for offentligheten i forhold til hvordan en statsråd, statssekretær eller politisk rådgiver vil bli håndtert etter sin avgang. Derfor er det også viktig at reglene, og praktiseringen av disse, ikke virker diskriminerende i forhold til enkelte næringer eller enkeltoverganger. Dette er viktig i et rekrutteringsperspektiv til denne type stillinger at usikkerhet rundt tiden etter en slik oppgave ikke vil kunne være en betydelig barriere for enkelte til takke ja til en slik jobb.»
2.3 Høringen av 11. oktober 2013
Departementet sendte forslag til «Lov om karantene mv. ved overgang fra politisk stilling i departementene til andre stillinger mv.» på høring i oktober 2013. Det var et ønske om at dagens retningslinjer for embets- og tjenestemenn også skulle lovfestes, og forslag til endringer i tjenestemannsloven ble derfor sendt på høring samtidig.
Lovutkastet bygget på NOU 2012: 12 Ventetid – et spørsmål om tillits lovforslag, men departementet gikk ikke videre med forslaget om et generelt lobbyforbud, og man fulgte ikke utvalgets forslag om å innføre en øvre grense for karantene på inntil 12 måneder. Man ønsket videre ikke å endre betegnelsen «karantene» til «ventetid», da man anså dagens begrep som godt innarbeidet.
Høringsbrevet ble sendt følgende høringsinstanser:
Departementene
Statsministerens kontor
Karanteneutvalget
Regjeringsadvokaten
Riksrevisjonen
Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen)
Akademikerne
Landsorganisasjonen i Norge – Stat
Norsk redaktørforening
UNIO – Hovedorganisasjon for universitets- og høyskoleutdannede
Yrkesorganisasjonenes sentralforbund – Stat
Det norske Arbeiderpartiet
Fremskrittspartiet
Høyre
Kristelig folkeparti
Miljøpartiet de grønne
Senterpartiet
Sosialistisk Venstreparti
Venstre
Da fristen løp ut i januar 2014 hadde departementet mottatt svar fra åtte departementer og fra Akademikerne. Karanteneutvalget formidlet sitt syn på lovutkastet i et møte med sekretariatet. Følgende høringsinstanser hadde realitetsmerknader:
Arbeids- og sosialdepartementet
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
Klima- og miljødepartementet
Kunnskapsdepartementet
Justis- og beredskapsdepartementet
Karanteneutvalget
Akademikerne
Følgende høringsinstanser hadde ingen merknader:
Finansdepartementet
Utenriksdepartementet
Landbruks- og matdepartementet
2.4 Høringen av 4. juli 2014
2.4.1 Generelt
Etter høringsinnspillene fra høring av 11. oktober 2013, vurderte departementet saken på nytt. Departementet sendte derfor ut en ny høring 4. juli 2014. Høringen av juli 2014 tar med seg store deler av forslagene som ble sendt på høring i oktober 2013.
I høringen ble det fremmet forslag om å samle de gjeldende regler om karantene og saksforbud i én felles lov. Høringsfristen ble satt til 1. september 2014, og høringsbrevet ble sendt til følgende høringsinstanser:
Departementene
Statsministerens kontor
Karanteneutvalget
Regjeringsadvokaten
Riksrevisjonen
Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen)
Akademikerne
Landsorganisasjonen i Norge – Stat
Norsk redaktørforening
UNIO – Hovedorganisasjon for universitets- og høyskoleutdannede
Yrkesorganisasjonenes sentralforbund – Stat
Det norske Arbeiderpartiet
Fremskrittspartiet
Høyre
Kristelig folkeparti
Miljøpartiet de grønne
Senterpartiet
Sosialistisk Venstreparti
Venstre
Departementet mottok i alt seks høringssvar med realitetsuttalelser. Følgende høringsinstanser hadde merknader:
Arbeids- og sosialdepartementet
Finansdepartementet
Justis- og beredskapsdepartementet
Kulturdepartementet
Karanteneutvalget
Akademikerne
Følgende høringsinstanser hadde ingen merknader:
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
Forsvarsdepartementet
Helse- og omsorgsdepartementet
Klima- og miljødepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Nærings- og fiskeridepartementet
Olje- og energidepartementet
Samferdselsdepartementet
Utenriksdepartementet
Datatilsynet
Yrkesorganisasjonenes sentralforbund – Stat
2.4.2 Hovedinnholdet i høringsnotatet
Departementet foreslår i høringsnotatet i all hovedsak å videreføre dagens regler om karantene og saksforbud for politikere, embetsmenn og tjenestemenn. Overgang til stillinger utenfor statsforvaltningen gir muligheter for at informasjon som bør skjermes kan utnyttes på en måte som kan svekke tilliten til forvaltningen og politikerne. En lovfesting er nødvendig, blant annet for å avhjelpe den sprikende praksis som har utviklet seg under dagens retningslinjer for embets- og tjenestemenn.
For det første, blir det foreslått en utvidelse av informasjonsplikten for politikere. Den skal omfatte alle overganger, og ved etablering av næringsvirksomhet skal vedkommende fremlegge bevis på at slik næringsvirksomhet er etablert. Den innebærer videre en plikt til å informere om overgangen senest én måned før den finner sted. For det andre, blir det foreslått at man, i helt spesielle tilfeller, kan utvide den samlede varighet på karantene og saksforbud for politikere fra maksimalt 12, til 18 måneder etter fratreden. Saksforbud kan følgelig gis for en lengre periode enn etter dagens retningslinjer. For det tredje, blir det foreslått hjemmel til å ilegge visse grupper embets- og tjenestemenn karantene og saksforbud direkte i kraft av loven. For det fjerde, blir det foreslått en sikkerhetsventil for embets- og tjenestemenn i departementene. Hovedregelen er at disse fortsatt skal ha avtalefestet klausul om karantene og saksforbud. Forslaget innebærer at karantene og saksforbud i unntakstilfeller likevel kan ilegges direkte i kraft av loven. Departementet ber i høringsnotatet om innspill fra høringsinstansene på om sikkerhetsventil bør begrenses til embets- og tjenestemenn i departementene. For det femte, blir det foreslått en hjemmel for overtredelsesgebyr for brudd på regelverket. Kompetansen skal ligge hos den instans som har truffet vedtaket om karantene og saksforbud.
Når det gjelder saksbehandlingsregler, blir det foreslått at forvaltningsloven skal gjelde så langt den passer. For de tilfellene der karantene og saksforbud blir ilagt direkte i kraft av loven, blir det lagt til grunn at forvaltningsloven gjelder fullt ut. Departementet vurderer det slik at beslutninger ved politikeres overgang til departementsstillinger og embets- og tjenestemenn med karanteneklausul faller utenfor forvaltningslovens anvendelsesområde. For sistnevnte gruppe er det en forutsetning at forvaltningslovens regler likevel skal anvendes så langt de passer. Det blir foreslått unntak fra klagereglene for politikeres overgang til stilling utenfor statsforvaltningen og en videreføring av ordningen med ny vurdering i samsvar med dagens retningslinjer.
2.4.3 Generelle synspunkter fra høringsinstansene
Det var ingen motforestillinger mot forslaget om å lovfeste reglene om informasjonsplikt, karantene og saksforbud for politikere, embetsmenn og tjenestemenn. Karanteneutvalget og Akademikerne stilte seg uttrykkelig positive til slik lovfesting.
Det var ingen motforestillinger mot forslaget om å utvide informasjonsplikten for politikere til å omfatte alle overganger. Karanteneutvalget hadde konkrete forslag om utformingen av plikten. Karanteneutvalget hadde innvendinger mot å utvide den samlede varigheten på karantene og saksforbud for politikere til 18 måneder, og foreslo i stedet å videreføre dagens ordning.
Akademikerne stilte seg negative til en lovhjemmel som ville gjort det mulig å ilegge karantene og saksforbud når dette ikke var avtalt i arbeidskontrakt. Tre høringsinstanser foreslo å utvide personkretsen som omfattes av sikkerhetsventilen, til også å omfatte embets- og tjenestemenn utenfor departementene. Kulturdepartementet begrunnet dette med at de samme hensyn kunne tale for å anvende sikkerhetsventilen også for embets- og tjenestemenn utenfor departementene. Karanteneutvalget var negative til å lovfeste en hjemmel for overtredelsesgebyr, og ba departementet utrede saken nærmere. Akademikerne foreslo at konvensjonalbot og overtredelsesgebyr bare skulle kunne ilegges ved søksmål og dom. Flertallet var avventende og ba departementet utrede og klargjøre bestemmelsene om reaksjoner ved overtredelse av loven. Justis- og beredskapsdepartementets høringssvar innebar konkrete bemerkninger til utformingen av lovteksten. Særlig kan fremheves at utgangspunktet i loven bør være at forvaltningsloven gjelder, med de unntak loven stiller opp og at departementet savnet en nærmere begrunnelse for overtredelsesgebyr og vurderinger av utmålingen av dette.
2.5 Forslag som ikke videreføres
Evalueringsutvalget var ikke enstemmige i sine anbefalinger på alle punkter, men var enige om de grunnleggende prinsippene.
Mens flertallet i Evalueringsutvalget gikk inn for å beholde dagens maksimalramme for karantene, gikk et mindretall inn for at karantenetiden i noen tilfeller kunne utvides til ett år, og viste blant annet til ordningene i andre land med lignende regelverk. Departementet følger ikke opp forslaget fra mindretallet på dette punkt.
Dersom det ble vedtatt en lengste karantenetid på ett år, gikk ett mindretall inn for en mulighet til å differensiere kompensasjonen, avhengig av karantenetidens lengde. Karantene ut over seks måneder skulle dermed bare kunne gi 50 prosent kompensasjon, og det skulle være opp til Karanteneutvalget å avgjøre om kompensasjon skulle gis. Det har ikke vært aktuelt for departementet å vurdere en slik ordning.
Evalueringsutvalget foreslo også en adgang til å gjøre unntak fra hovedregelen om kompensasjon der en slik kompensasjon kan fremstå som åpenbart urimelig. De siktet særlig til overganger som kan ha karakter av «sidebytte», og at en kompensasjon kan bli oppfattet som en belønning for å la være å utsette forvaltningsorganet for et påtakelig tap av allmenn tillit. Departementet går ikke videre med forslaget.
Evalueringsutvalgets flertall foreslo at det skulle innføres lobbyforbud på ett år for politikere og de høyeste embetene. Lobbyforbudet skulle ikke gjelde politikere når de opptrådte som folkevalgte eller på vegne av deres nærmeste. Karanteneutvalget skulle etter forslaget kunne begrense eller frita for lobbyforbudet. Departementet følger ikke opp flertallets forslag.
Evalueringsutvalget foreslo at det skulle gis en lovhjemmel for at forvaltningsorganet kan kreve opplysninger om det nye arbeidsforholdet også fra den nye arbeidsgiveren. Etter at karanteneregelverket trådte i kraft i 2005 har det ikke vært spesielle problemer med å få informasjon om den nye stillingen, arbeidsoppgaver og ansvar fra den nye arbeidsgiveren. Arbeidstakeren vil, etter forslaget få en lovfestet informasjonsplikt om det nye arbeidsforholdet, men departementet ønsker ikke å pålegge den nye arbeidsgiveren en slik informasjonsplikt med hjemmel i lov.