3 Organisering, oppgavefordeling og uavhengighet
3.1 Dagens organisering og oppgavefordeling
3.1.1 Forbrukertilsynet
Forbrukertilsynet er et faglig uavhengig forvaltningsorgan som er administrativt underordnet departementet, jf. markedsføringsloven (mfl.) § 32 annet ledd. Departementet kan ikke styre Forbrukertilsynets utøving av myndighet i enkeltsaker eller generelle lovtolkninger, og behandler ikke klager på tilsynets vedtak. Det er Markedsrådet som er klageinstans for Forbrukertilsynets vedtak, jf. mfl. § 37. Forbrukertilsynet styres av en direktør som åremålsbeskikkes av Kongen for en periode på seks år, med mulighet for gjenoppnevning, jf. mfl. § 33.
Forbrukertilsynet har i oppgave å føre tilsyn med markedsføringsloven kapittel 1 til 5 og bestemmelser gitt i medhold av markedsføringsloven, jf. mfl. § 35 første ledd. Markedsføringsloven har blant annet bestemmelser om markedsføring, handelspraksis og avtalevilkår i forbrukerforhold, jf. § 1. Forbrukertilsynet fører også tilsyn etter annet regelverk, blant annet etter angrerettloven, finansavtaleloven, pakkereiseloven og kringkastingsloven.
Forbrukertilsynets tilsynsvirksomhet reguleres av markedsføringsloven kapittel 7. Kapittelet inneholder regler om blant annet Forbrukertilsynets saksbehandling og vedtakskompetanse når det foreligger brudd på lovbestemmelser som tilsynet skal føre tilsyn med, jf. mfl. § 36.
3.1.2 Forbrukerrådet
Forbrukerrådet er et uavhengig forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Rådet reguleres av vedtekter fastsatt av departementet. Rådet er underlagt bestemmelser som gjelder for forvaltningsorganer og føringer gitt i tildelingsbrev og øvrig styringsdialog, jf. vedtektene § 3. Forbrukerrådet har et eget styre som har det overordnede ansvaret for virksomheten, jf. vedtektene § 5. Rådet ledes av en direktør som ansettes på åremål, med mulighet for gjenoppnevning, jf. vedtektene § 6.
Forbrukerrådet har tre hovedoppgaver, jf. vedtektene § 2:
drive interessepolitisk arbeid overfor myndigheter, organisasjoner og næringsdrivende
bistå og dyktiggjøre forbrukere gjennom informasjon, råd og veiledning
tilby mekling i klagesaker mellom forbrukere og næringsdrivende.
Forbrukerrådets meklingstilbud er regulert i lov om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker (godkjenningsloven) og tilhørende forskrift. Godkjenningsloven gjennomfører direktivet om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker (2013/11/EU), og regulerer blant annet hvilke saker Forbrukerrådet skal mekle i, når en sak kan avvises og hvordan meklingen skal foregå. Godkjenningsloven har ingen bestemmelse om faglig uavhengighet fra departementet.
Forbrukerrådet mekler ikke i klagesaker mellom forbrukere i Norge og næringsdrivende som er etablert i en annen EØS-stat, men skal bistå forbrukeren med å få kontakt med et annet klageorgan i den EØS-staten som den næringsdrivende er etablert i. Dette følger av godkjenningsloven § 25. Forbrukerrådets rolle som kontaktpunkt etter forordning (EU) nr. 524/2013 om nettbasert tvisteløsning i forbrukersaker reguleres i godkjenningsloven § 28 fjerde ledd. Forbrukerrådet skal som kontaktpunkt bistå forbrukere og næringsdrivende i å bruke EUs nettbaserte klageportal for ehandelsklager over landegrensene i EØS-området. Forbruker Europa, som er en del av Forbrukerrådet, har rollen som kontaktpunkt. Om EUs klagebehandlingsordning, se punkt 2.2.
3.1.3 Forbrukerklageutvalget
Forbrukerklageutvalget er et domstollignende forvaltningsorgan som behandler enkelte klagesaker på forbrukerområdet som først har vært forsøkt meklet i Forbrukerrådet, jf. forbrukerklageloven § 4 første ledd og lov om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker (godkjenningsloven) § 24.
Forbrukerklageutvalget reguleres hovedsakelig av forbrukerklageloven. Loven stiller samme krav til klagebehandlingen som direktivet om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker (2013/11/EU) og inneholder blant annet bestemmelser om hvilke saker utvalget skal behandle, når en sak kan avvises og saksgangen.
Forbrukerklageutvalget er faglig uavhengig fra departementet og kan dermed ikke instrueres om behandlingen av enkeltsaker eller øvrig faglig virksomhet, jf. forbrukerklageloven § 2. Vedtak kan ikke påklages, men må eventuelt bringes inn for domstolene, jf. § 7.
Forbrukerklageutvalget skal bestå av leder og så mange nestledere og øvrige medlemmer som til enhver tid er nødvendig, jf. forbrukerklageloven § 2. Utvalget har i dag 19 medlemmer. Sakene behandles som hovedregel av tre medlemmer, hvorav en leder og to medlemmer med særlig innsikt i henholdsvis forbrukernes eller næringsdrivendes interesser.
Sekretariatet for Markedsrådet og Forbrukerklageutvalget utfører en rekke oppgaver på vegne av utvalget. Sekretariatet forbereder saker, kaller inn til møter, skriver utkast til vedtak med mer. Sekretariatets rolle er ikke regulert i forbrukerklageloven. Sekretariatet ledes av en direktør som ansettes av departementet, jf. forskrift om forbrukerklageutvalget § 5.
3.2 Forslag i høringsnotatet
Departementet viste i høringsnotatet til regjeringens beslutning om at meklingstilbudet til Forbrukerrådet og oppgavene til Sekretariatet for Markedsrådet og Forbrukerklageutvalget med å forberede saker for Forbrukerklageutvalget, skal overføres til Forbrukertilsynet. Departementet stilte spørsmål ved om det er behov for et organisatorisk skille mellom tilsynsvirksomheten og behandlingen av forbrukerklager i det nye Forbrukertilsynet, og om et eventuelt skille bør lovreguleres eller overlates til tilsynet og departementet å bestemme.
Departementet mente at et organisatorisk skille kan være viktig for å sikre at fortrolig informasjon gitt som ledd i tilsynsvirksomheten ikke brukes ved mekling i enkeltsaker, eller motsatt. Departementet uttrykte også at et organisatorisk skille kan gi partene større tillit til henholdsvis klagebehandlingen og tilsynsvirksomheten. Etter departementets vurdering var det likevel verken nødvendig eller ønskelig å lovfeste et organisatorisk skille mellom tilsynets klagebehandling og tilsynsvirksomhet. Departementet mente at de interne organisatoriske utfordringene i det nye Forbrukertilsynet best kan løses av tilsynet selv i samråd med departementet. Departementet påpekte at forvaltningslovens regler om henholdsvis taushetsplikt og inhabilitet vil ivareta partenes interesser.
Departementet foreslo at Forbrukertilsynet skal ha én leder for hele virksomheten, altså både for klagebehandlingen og tilsynsvirksomheten. Departementet viste til at Forbrukertilsynet tidligere var et ombud, og foreslo at Forbrukertilsynet fortsetter som et tilsyn, slik det har gjort siden 2018.
Når det gjelder virksomhetens faglige uavhengighet fra departementet, foreslo departementet å videreføre gjeldende lovbestemmelser om den faglige uavhengigheten for Forbrukerklageutvalgets klagebehandling og Forbrukertilsynets tilsynsvirksomhet. Departementet foreslo også at Forbrukertilsynets faglige uavhengighet i klagebehandlingen lovfestes.
Departementet stilte spørsmål om hvordan og i hvilken grad oppgavene til det nye Forbrukertilsynet bør lovreguleres. Departementet foreslo at bestemmelsene om Forbrukerrådets mekling og sekretariatets forberedelser av saker til Forbrukerklageutvalget samles i én ny lov om behandling av forbrukerklager i Forbrukertilsynet og Forbrukerklageutvalget. Departementet foreslo at det samme gjøres på forskriftsnivå. Departementet foreslo videre at bestemmelsene om Forbrukertilsynets tilsynsvirksomhet fortsatt skal reguleres i markedsføringsloven.
Departementet foreslo at Forbrukertilsynet overtar Forbrukerrådets oppgaver som kontaktpunkt for grenseoverskridende forbrukerklager i EØS-området, og at denne oppgaven fortsatt reguleres i godkjenningsloven.
3.3 Høringsinstansenes syn
3.3.1 Organiseringen av Forbrukertilsynet
Et flertall av høringsinstansene mener at det er viktig med et organisatorisk skille mellom Forbrukertilsynets tilsyn og behandling av klagesaker.
Ifølge Finans Norge er det helt avgjørende for et velfungerende og stabilt finansmarked at man har uavhengige og tillitsvekkende tilsynsmyndigheter. Instansen mener at et organisatorisk skille vil opprettholde næringsdrivendes tillit til at saken deres får en grundig og uavhengig vurdering av Forbrukertilsynet som tilsynsmyndighet, selv om et spørsmål tidligere har vært vurdert av Forbrukerklageutvalget i en tvistesak. Dette gjelder særlig i tilsynssaker som ender med overtredelsesgebyr. Finans Norge viser til at tilsynsvirksomheten i Danmark, Sverige og Finland er organisert som et eget uavhengig forbrukerombud under eget navn og til dels egen leder. Finans Norge mener at en slik organisasjonsform er mer ryddig og tillitsskapende enn den som departementet foreslår. Finans Norge uttaler at meklingsoppgavene uansett ikke må legge for sterke føringer for hvilke saker og rettsområder Forbrukertilsynet skal prioritere og føre tilsyn med.
Forbrukertilsynet påpeker at det er en grunnleggende forskjell på å løse sivile tvister og å håndheve offentligrettslig regelverk. Både prosessene for å håndtere de enkelte sakene og konsekvensene for de involverte partene er av svært forskjellig karakter.
Norges Bilbransjeforbund (NBF) er kritisk til at samme saksbehandler involveres både i en tilsynssak og i private klagesaker mot samme næringsdrivende, og mener at dette vil kunne svekke tilliten til Forbrukertilsynets upartiskhet, og følgelig være skadelig for Forbrukertilsynets anseelse og autoritet. NBF mener at det under enhver omstendighet må sørges for gode rutiner og mekanismer som hindrer mistanke om dobbeltroller og partiskhet.
Selv om flertallet er enig om at det er viktig med et organisatorisk skille mellom klagebehandling og tilsyn, er det delte meninger om hvordan dette skillet bør sikres.
Finans Norge og NBF mener at et lovfestet organisatorisk skille er nødvendig. Forbrukerklageutvalget, Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet og Hovedorganisasjonen Virke (Virke) støtter departementets vurdering om at Forbrukertilsynet er nærmest til å se hvordan oppgavene bør organiseres, og at dette derfor ikke bør lovreguleres. Forbrukerrådet foreslår likevel at klagebehandlingen opererer under eget navn. Det samme foreslår Husleietvistutvalget. Forbrukerrådet mener at et eget navn for klagebehandlingen i Forbrukertilsynet vil synliggjøre det organisatoriske skillet mellom tilsyns- og klagebehandlingsoppgavene. Dersom klagebehandlingen skal opptre med eget navn og logo, bør navnet være nøytralt for å understøtte klagebehandlingens nøytrale rolle.
Forbrukertilsynet er enig i at det kan være behov for å synliggjøre for næringsdrivende og forbrukere hvilken del av det utvidede Forbrukertilsynet man har med å gjøre, men mener at et eget navn kan bidra til mer forvirring. Tilsynet anbefaler at man heller løser disse utfordringene gjennom god dialog og informasjonstiltak. Forbrukerklageutvalget viser også til at det kan være viktig å synliggjøre skillet mellom oppgavene i kommunikasjonen med partene, for eksempel ved å benytte en logo for mekling og klagebehandling. Dette gjøres i dag i Sekretariatet for Markedsrådet og Forbrukerklageutvalget ved at Markedsrådet og Forbrukerklageutvalget har ulike brevmaler, logoer og nettsider.
Dersom spørsmålet om organiseringen av tilsynet overlates til tilsynet selv, mener Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) at det må utarbeides tydelige retningslinjer, og at disse bør være offentlig tilgjengelig på norsk og engelsk. NHO viser til hensynet til tilliten til klagebehandlingen og behovet for å sikre tilstrekkelig uavhengighet.
Virke er ikke like opptatt av et skille mellom tilsyns- og klagebehandlingsdelen av Forbrukertilsynet. Virke uttaler at de to delene for alle praktiske formål vil få ulike saker til behandling, selv om det kan omhandle samme næringsdrivende, og at det må mer til for at saksbehandlerens kunnskap om den næringsdrivende i en tilsynssak vil ha betydning i klagesak for Forbrukerklageutvalget. Virke er mer opptatt av skillet mellom saksbehandlere som mekler og saksbehandlere som forbereder saker for Forbrukerklageutvalget. Forbrukerklageutvalget og Forbrukertilsynet er også opptatt av dette skillet.
Virke uttaler at det vil kunne skape habilitetsutfordringer, og gi både meklingsprosessen og saksforberedelsen mindre troverdighet og legitimitet dersom det er samme saksbehandler som mekler og fremmer forslag til løsning i meklingen, som også skal forberede saken med forslag til vedtak for utvalget. Forbrukertilsynet uttaler at hensynet til at forbrukere og næringsdrivende skal ha tillit til at mekling og klagebehandling skjer upartisk, taler for at det bør være et organisatorisk skille mellom mekling og saksforberedelse til utvalget, og at sakene overføres til en ny saksbehandler dersom meklingen ikke fører frem. Forbrukertilsynet mener at det er viktig å ta i betraktning at en uforpliktende meklingsprosess og en prosess som ender opp med et rettskraftig vedtak, er to forskjellige ting. Også Forbrukerklageutvalget mener at det bør skje et bytte av saksbehandler når en sak bringes videre fra mekling til Forbrukerklageutvalget. Ifølge Forbrukerklageutvalget vil en saksbehandler gjennom meklingen få et inntrykk av partene som vil kunne påvirke hvordan saksbehandleren både forstår faktum i saken, og hva man mener er et rimelig resultat. Forbrukerklageutvalget antar også at det er viktig at en saksbehandler som mekler kan uttale seg til partene om hva som er et realistisk resultat i meklingen. Dersom saksbehandleren må være mer nøytral i meklingen for ikke å gjøre seg inhabil i sin neste rolle som saksbehandler for utvalget, vil dette ifølge Forbrukerklageutvalget kunne gjøre meklingen mindre effektiv. Forbrukerklageutvalget viser til at det i dag er en styrke for tilliten til utvalgets avgjørelser at det er et klart skille mellom behandlingen i Forbrukerrådet og behandlingen i Forbrukerklageutvalget. Det er tydelig for partene at man går over i en ny fase hvor saken skal behandles med friske øyne.
Forbrukertilsynet viser til forskrift om Husleietvistutvalget og tvistelovens regler om mekling, og presiserer at det for Husleietvistutvalget og domstolene som den klare hovedregel skal utpekes en ny saksbehandler eller dommer dersom mekling ikke fører frem. Ifølge Forbrukertilsynet vil mekling av forbrukerklager ha flere likhetstrekk med mekling for Husleietvistutvalget og visse typer saker for domstolene.
Etter Forbrukertilsynets syn er det viktig at man utformer systemet slik at det er klart for partene hvor man til enhver tid befinner seg, og at det gis opplysninger underveis som setter partene i stand til å ta godt opplyste valg om hva de ønsker å gjøre videre i sin sak. Forbrukertilsynet viser til at det ikke er gitt at en forbruker alltid ønsker at tvisten skal behandles i Forbrukerklageutvalget dersom tvisten ikke lar seg løse gjennom mekling. Forbrukeren risikerer for eksempel ved medhold i Forbrukerklageutvalget at den næringsdrivende tar ut søksmål mot ham eller henne for å overprøve vedtaket. At man har en prosess hvor det skilles klart mellom mekling og tvisteløsning, slik at partene ikke uforvarende havner i en tvisteløsningsprosess som de kanskje ikke ønsker, er derfor etter Forbrukertilsynets oppfatning svært viktig.
Norges Automobil-forbund (NAF) mener at det bør være uproblematisk med samme saksbehandler som mekler og som forbereder saken til Forbrukerklageutvalget, og mener det kan spares inn betydelig saksbehandlingstid ved at samme saksbehandler som kjenner saken eventuelt vil kunne få den raskere frem for avgjørelse i Forbrukerklageutvalget.
Husleietvistutvalget støtter departementets forslag om at Forbrukertilsynet har én leder for hele virksomheten. Husleietvistutvalget er enig i at forvaltningslovens regler om taushetsplikt og habilitet ivaretar partenes interesse i tilstrekkelig grad.
3.3.2 Forbrukertilsynets faglige uavhengighet
Forbrukerklageutvalget og Husleietvistutvalget støtter departementets forslag om å lovfeste at Forbrukertilsynet er faglig uavhengig ved behandling av forbrukerklager.
Husleietvistutvalget viser til likheten mellom tvisteløsning og domstolenes virksomhet hvor uavhengighet er en avgjørende rettssikkerhetsgaranti, og at det må forutsettes at spesialkompetansen på området sitter i fagorganet. Husleietvistutvalget uttaler at Forbrukertilsynet bør gis faglig uavhengighet i hele saksprosessen, både ved mekling og ved forberedelse av saker til Forbrukerklageutvalget.
3.3.3 Felles lov og forskrift mv.
Forbrukertilsynet, Husleietvistutvalget, Kongelig Norsk Automobilklub og Norges Automobil-Forbund støtter departementets forslag om å samle reglene for klagebehandlingen i det nye Forbrukertilsynet i én lov og én forskrift. Forbrukertilsynet uttaler at dette er en bedre løsning både rettsteknisk og av hensyn til de involverte partene i tvistene. Ettersom regelverket er ment for forbrukere, bør det ifølge Husleietvistutvalget lovteknisk tilstrebes at dette ikke blir for omfattende eller språklig vanskelig tilgjengelig.
Ingen høringsinstanser har uttalt seg om departementets forslag om at Forbrukertilsynet overtar Forbrukerrådets oppgave som kontaktpunkt etter forordning om nettbasert tvisteløsning i forbrukersaker, og at det reguleres i godkjenningsloven, slik som i dag.
3.4 Departementets vurderinger
3.4.1 Organiseringen av Forbrukertilsynet
Departementet opprettholder synspunktet fra høringsnotatet om at Forbrukertilsynets tilsynsvirksomhet ikke bør organiseres som et eget forbrukerombud. Før 2018 het Forbrukertilsynet Forbrukerombudet. Navneendringen ble begrunnet med at Forbrukerombudet ikke var et ombud, men et tilsyn, og at dette burde gjenspeiles i navnet. For en nærmere begrunnelse for navneendringen, se Prop. 93 L (2016–2017) punkt 4.3.
Departementet opprettholder også forslaget om at Forbrukertilsynet bør ha én felles leder for hele virksomheten, som omfatter meklingen, saksforberedelsen for Forbrukerklageutvalget og tilsynsvirksomheten. Dette vil sikre bedre samordning mellom tilsyns- og meklingsarbeidet, som var en av begrunnelsene for omorganiseringen av forbrukerapparatet, se Meld. St. 25 (2018–2019) Framtidas forbrukar – grøn, smart og digital punkt 4.6.2. Det kan også nevnes at de andre nordiske forbrukermyndighetene, med unntak av Danmark, har en felles leder med ansvar for både tilsynsvirksomheten og myndighetens øvrige oppgaver.
Høringen har avdekket at høringsinstansene mener det er viktig med et organisatorisk skille mellom tilsynsvirksomheten og behandlingen av forbrukerklager i det nye Forbrukertilsynet. Det er imidlertid delte meninger om et slikt organisatorisk skille bør lovfestes eller overlates til Forbrukertilsynet selv og føringene fra departementet gitt i tildelingsbrev og øvrig styringsdialog. Et organisatorisk skille mellom tilsynsvirksomheten og behandlingen av forbrukerklager i det nye Forbrukertilsynet kan være viktig for næringsdrivendes tillit til at de får en nøytral og objektiv behandling i både tilsynssaker og i klagesaker. Det må sikres at næringsdrivende ikke mistenker at Forbrukertilsynets avgjørelser i tilsynssak eller klagesak er farget av tidligere kontakt med den næringsdrivende i en annen type sak. Et organisatorisk skille kan sikre tilliten utad, blant annet ved at fortrolig informasjon gitt som ledd i tilsynsvirksomheten, ikke brukes ved behandlingen av en klagesak eller motsatt.
Når det gjelder tilgang til fortrolig informasjon som er gitt i forbindelse med en sak, vil forvaltningslovens regler om taushetsplikt ivareta partenes interesse i at slik informasjon ikke deles mellom de to områdene. Etter forvaltningsloven § 13 har enhver som utfører arbeid for et forvaltningsorgan plikt til å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det vedkommende får vite om noens personlige forhold eller forretningshemmeligheter. Denne informasjonen kan kun deles med kollegaer i den grad de brukes for å oppnå det formålet de er innhentet for, jf. forvaltningsloven § 13 b. Etter departementets vurdering skal taushetsplikten hindre deling av taushetsbelagt informasjon mellom de to områdene.
Forvaltningsloven har også regler som skal sikre allmennhetens tillit til at saksbehandlere ikke har særlige interesser i sakens utfall. Etter forvaltningsloven § 6 er offentlige ansatte inhabile når det foreligger særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet. Det stilles relativt strenge krav for at ansatte skal anses å ha interesser i et bestemt utfall, og forvaltningsloven er derfor ikke til hinder for at samme person som har truffet et enkeltvedtak også kan ta standpunkt til spørsmål om omgjøring eller treffe et nytt vedtak i samme sak. Etter departementets vurdering vil derfor en saksbehandler som har behandlet en tilsynssak etter markedsføringsloven neppe være inhabil etter forvaltningslovens bestemmelser, dersom vedkommende senere skal mekle i en sak mot den samme næringsdrivende, eller forberede en sak for Forbrukerklageutvalget. Selv om saksbehandleren ikke anses inhabil etter forvaltningsloven, vil det at vedkommende behandler ulike saker mot samme næringsdrivende kunne svekke den næringsdrivendes tillit til klagebehandlingen eller behandlingen av tilsynssaken, særlig dersom tilsynssaken ender med et betydelig overtredelsesgebyr.
Departementet opprettholder synspunktet fra høringsnotatet om at det verken er nødvendig eller ønskelig å lovfeste et organisatorisk skille mellom Forbrukertilsynets tilsynsvirksomhet og klagebehandling. Hvordan organiseringen av arbeidsoppgavene best kan løses bør overlates til tilsynet og de føringer departementet gir i tildelingsbrev og øvrig styringsdialog. En slik løsning vil etter departementets vurdering kunne imøtegå høringsinstansenes innspill knyttet til Forbrukertilsynets tillit og omdømme, samtidig som det gir tilsynet mulighet til å organisere arbeidet på en effektiv, fleksibel og hensiktsmessig måte. Det kan vurderes om tilsynets klagebehandling bør operere under et eget navn, som enkelte høringsinstanser har stilt seg positive til. Dette er også løsningen i Danmark, der meklingstjenesten er en del av Nævnenes hus. I all kommunikasjon med forbrukerne brukes imidlertid navnet Center for Klageløsning. Et lignende eksempel i Norge er Forbruker Europa som er en egen enhet i avdelingen for tvisteløsning i Forbrukerrådet og som opererer med eget navn og logo. Dette for å synliggjøre Forbruker Europas rolle i det europeiske nettverket av forbrukerkontorer (The European Consumer Centres Network – ECC).
Enkelte høringsinstanser har pekt på behovet for å oppstille et organisatorisk skille i Forbrukertilsynet mellom mekling og forberedelse av saker til Forbrukerklageutvalget. Enkelte peker også på at det bør skje et skifte av saksbehandler fra mekling til forberedelse av saken til Forbrukerklageutvalget for blant annet å opprettholde tilliten til klagebehandlingen. Departementet er enig med høringsinstansene i at et raskt og effektivt klagebehandlingstilbud ikke skal gå på bekostning av partenes tillit til klagebehandlingen. Etter departementets vurdering bør imidlertid også organiseringen av saksgangen fra mekling til forberedelse av saker til Forbrukerklageutvalget overlates til Forbrukertilsynet, i dialog med departementet. Etter departementets syn er det nye Forbrukertilsynet nærmest til å vurdere hvilke effektiviseringstiltak som kan fungere best, samtidig som at tilliten og rettssikkerheten ivaretas på en god måte, jf. punkt 4.1 om saksgangen fra mekling til vedtak.
Departementet er enig med Forbrukertilsynet i at partene må vite hvor man til enhver tid befinner seg i saksbehandlingsprosessen, og at partene må gis opplysninger underveis som setter dem i stand til å ta godt opplyste valg om hva de ønsker å gjøre videre i sin sak. Forbrukertilsynets informasjonsplikt, slik det følger av lovforslaget, vil etter departementets vurdering imøtekomme partenes behov for informasjon underveis i saksbehandlingsprosessen. Se eksempelvis forslag til § 10 annet ledd første punktum og § 15 tredje ledd fjerde punktum om Forbrukertilsynets informasjonsplikt om sakens gang. Etter departementets vurdering vil det ikke være særlig risiko for at en forbruker uforvarende ender i en rettsprosess. Som etter gjeldende rett, er lovforslaget tydelig på at en av partene må sende inn en særskilt klage til Forbrukerklageutvalget for at den skal behandles der, og denne klagen blir forkynt for motparten, se forslag til § 13 og § 15.
3.4.2 Forbrukertilsynets faglige uavhengighet
Den faglige uavhengigheten er i dag lovfestet for Forbrukertilsynets tilsynsvirksomhet og Forbrukerklageutvalgets klagebehandling. Forbrukerklageutvalgets uavhengighet omfatter også sekretariatet. Når det gjelder Forbrukerrådets klagebehandling, er det i dag ingen lovbestemt faglig uavhengighet.
Hovedregelen i norsk rett er at overordnet organ har styringsrett over underliggende organer. Unntak fra denne hovedregelen krever en begrunnelse og bør fremgå av lov. Når det gjelder Forbrukertilsynets tilsynsvirksomhet ble uavhengigheten begrunnet i at sakene bør behandles i tråd med nasjonale og felleseuropeisk forbrukervernregler, uten at det tas utenforliggende hensyn, jf. Prop. 93 L (2016–2017) punkt 6.1.4. Etter departementets vurdering gjør tilsvarende hensyn seg også gjeldende for Forbrukertilsynets mekling og forberedelse av saker for Forbrukerklageutvalget samt Forbrukerklageutvalgets behandling av forbrukerklager. Det er virksomhetene som har den faglige spisskompetansen på området, og departementet ser ingen grunn til at departementet skal kunne påvirke de juridiske vurderingene og saksbehandlingen i enkeltsaker. Departementet foreslår derfor at det lovfestes at Forbrukertilsynet er faglig uavhengig også ved behandlingen av forbrukerklager. Dette utelukker ikke at departementet kan gi generelle føringer når det gjelder tilsynets prioriteringer og saksbehandling.
Se forslag til lov om behandling av forbrukerklager i Forbrukertilsynet og Forbrukerklageutvalget § 2 annet ledd.
3.4.3 Felles lov og forskrift mv.
Departementet opprettholder sin vurdering og forslag om at Forbrukertilsynets og Forbrukerklageutvalgets oppgaver med klagesaksbehandling i forbrukersaker samles til én lov og én forskrift. Forslaget til nytt regelverk er i stor grad en samordning av bestemmelser i dagens forbrukerklagelov, og bestemmelsene som gjelder Forbrukerrådets mekling i lov om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker (godkjenningsloven), se nærmere omtale i punkt 4. Bestemmelsene om Forbrukertilsynets tilsynsvirksomhet vil som i dag forbli regulert i markedsføringsloven.
Departementet opprettholder forslaget om at rollen som kontaktpunkt for grenseoverskridende forbrukerklager i EØS-området fortsatt reguleres i godkjenningsloven. Dette selv om Forbrukertilsynet blir det nye kontaktpunktet. Bestemmelsene henger sammen med øvrige bestemmelser om forordningen om nettbasert tvisteløsning i forbrukersaker som fortsatt vil følge av godkjenningsloven.