3 Kringkastingsrådet

3.1 Gjeldende rett

Kringkastingsrådets virksomhet er regulert i kringkastingsloven kapittel 7. Rådets mandat er fastsatt i § 7-1, der det heter at rådet skal drøfte og uttale seg om hovedlinjene for programvirksomheten i NRK og de programsaker som kringkastingssjefen forelegger for det, eller som rådet selv finner grunn til å ta opp. Styret og kringkastingssjefen kan dessuten innhente rådets uttalelse i administrative og økonomiske saker. I tillegg inneholder bestemmelsen en hjemmel for Kongen til å fastsette instruks for Kringkastingsrådet.

Kringkastingsrådets sammensetning er regulert i kringkastingsloven § 7-2, der det går frem at rådet skal bestå av 14 medlemmer med personlige varamedlemmer. Rådet oppnevnes i dag av Stortinget (8 medlemmer) hvorav ett medlem er lederen av Samisk Programråd, og regjeringen (6 medlemmer, herunder leder og nestleder). Medlemmene oppnevnes for en periode på fire år og kan bare gjenoppnevnes én gang. Bestemmelsen gir dessuten lederen for Kringkastingsrådet, eller et medlem i dennes sted, adgang til å møte i styret og delta i drøftingene.

Kjønnsbalansen i offentlige utvalg, styrer, råd mv. er regulert i likestillings- og diskrimineringsloven. Etter § 28 første ledd bokstav e i loven skal hvert kjønn være representert med minst 40 prosent i utvalg med flere enn ni medlemmer.

3.2 Regulering i enkelte andre land

Det er betydelig variasjon i våre naboland når det gjelder systemer for håndtering av henvendelser fra seere og lyttere over programvirksomheten til allmennkringkasterne. Ingen andre land har ordninger som tilsvarer Kringkastingsrådet.

Danmark

I Danmark reguleres presseetikk i en egen medieansvarslov. Etter denne loven skal klager om overtredelse av god presseskikk hos allmennkringkastere rettes til kringkasteren selv. Bare de som er direkte eller indirekte berørt har rett til å klage. Allmennkringkasterens vedtak i klagesaker kan påklages til Pressenævnet, som er oppnevnt av justisministeren. Klager fra publikum over DRs innhold eller tjenester som ikke gjelder brudd på god presseskikk behandles av virksomheten selv i første instans. Dersom klageren ikke er fornøyd med svaret, kan den påklages til en såkalt «brukernes redaktør», som er oppnevnt av DRs styre og følgelig uavhengig av virksomhetens ledelse. Brukernes redaktør avgjør selv hvilke klager som skal behandles og håndterer i første rekke klager av prinsipiell betydning.

Sverige

Sverige har en ordning der klager over presseetikk i (trykt) presse behandles av bransjens selvdømmeorgan, Allmänhetens Pressombudsman, mens klager over presseetikk i kringkasting behandles av Granskningsnämnden för radio och tv. Granskningsnämnden er oppnevnt av regjeringen og administrativt plassert i det statlige organet Myndigheten för press, radio och tv. Mediebransjen har i lengre tid argumentert for at det er behov for et felles medieetisk organ for presse og kringkasting som er uavhengig av myndighetene. De svenske allmennkringkasterne håndterer klager over programvirksomheten internt.

Storbritannia

Storbritannia har i likhet med Sverige en todelt modell. Klager som gjelder trykt presse behandles i et selvdømmeorgan, mens klager som gjelder kringkasting behandles administrativt i det offentlige reguleringsorganet Ofcom etter regler fastsatt i egne etiske retningslinjer (the Broadcasting Code) for kringkastere under britisk jurisdiksjon. Ofcom behandler vanligvis ikke klager over BBCs programmer før de er uttømmende behandlet internt i BBC. BBC håndterer og besvarer følgelig brorparten av klagene og henvendelsene om programvirksomheten internt.

Finland

Finland har i likhet med Norge en frivillig bransjestyrt selvdømmeordning – Opinionsnämnden för massmedier – som håndterer medieetikk for alle redaksjonelle medier. Allmennkringkasteren Yle er medlem av selvdømmeordningen. Man har intet særskilt organ som behandler klager fra publikum over Yles programvirksomhet eller samfunnsoppdrag for øvrig. Eventuelle klager over innholdet håndteres av Yles ansvarlige redaktør.

3.3 Alternativer til Kringkastingsrådet

3.3.1 Høringen

I høringen viste departementet til at en samlet stortingskomite ved behandlingen av Meld. St. 38 (2014–2015) sluttet seg til regjeringens forslag om å videreføre Kringkastingsrådet. Komiteen ba samtidig i et anmodningsvedtak regjeringen om å «utrede alternative modeller for å ivareta publikums klageadgang og kontakt med NRK», jf. Innst. 178 S (2015–2016). I høringsnotatet drøftet departementet to modeller som kan ivareta publikums klageadgang og kontakt med NRK, henholdsvis et NRK-internt ombud for publikum og et statlig oppnevnt organ.

Et NRK-internt ombud innebærer at politiske myndigheter ikke lenger vil ha noen direkte innflytelse på organet som håndterer klagemål og andre henvendelser om programvirksomheten. Mandatet til et ombud vil på samme måte som for Kringkastingsrådet kunne tilpasses slik at det ikke kommer i konflikt med medienes selvdømmeordning, jf. drøftingen av avgrensning av klageorganets mandat nedenfor. Et ombud vil kunne pålegges en transparent rapportering om klager og klagebehandlingen og slik bidra til offentlighet rundt publikums klagemål mot NRK. Departementet pekte imidlertid på at et ombud ikke vil være like representativt som et råd bestående av 14 medlemmer med variert bakgrunn og dermed ikke vil bidra til en like åpen og mangfoldig offentlig meningsbrytning der avvikende synspunkter kommer til uttrykk, slik Kringkastingsrådet gjør. Det kan også innvendes at et klageorgan oppnevnt av NRK ikke vil ha tilstrekkelig avstand til virksomhetene og NRKs daglige ledelse. Det kan føre til at NRKs legitimitet svekkes dersom publikum taper tillit til at klagebehandlingen er åpen, upartisk og objektiv.

Departementet la videre til grunn at lovregulert medieetikk i regi av et myndighetsorgan som håndterer brudd på medieetiske retningslinjer, tilsvarende ordningene man har i Storbritannia og Sverige, ikke er aktuell politikk. Det hersker bred politisk enighet om at pressens selvdømmeordning fungerer godt. Departementet utelukket derfor at det offentlige skal ta et større ansvar for å regulere eller håndheve medieetiske regler.

Sakene Kringkastingsrådet behandler baserer seg for en stor del på innkomne klager. Rådet fungerer slik som en kanal for den jevne borger inn i NRK. Ifølge opplysninger fra NRK, har antall henvendelser til Kringkastingsrådet økt fra mellom 100 og 200 i årene 2010–2012 til 838 i 2014, 6790 henvendelser i 2015, 760 i 2016 og ca. 8100 i 2017, noe som kan tyde på at rådet fungerer som en kanal for publikums engasjement. Kringkastingsrådets møter og møtereferater har siden 1994 vært åpne for presse og publikum og strømmes nå også direkte på nettet.

Departementet la til grunn at det er legitimt og ønskelig å opprettholde en mekanisme som gir borgerne anledning til åpen behandling av klager over forhold ved allmennkringkasterens virksomhet som man mener ikke er i samsvar med oppdraget. I høringsnotatet konkluderte departementet derfor med at Kringkastingsrådet bør videreføres.

3.3.2 Høringsinstansenes syn

Blant høringsinstansene som har uttalt seg om Kringkastingsrådet og alternative måter å organisere klagebehandlingen på har flere prinsipielle innvendinger mot rådet.

Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag, TV 2 og Schibsted mener Kringkastingsrådet ikke lar seg forene med prinsippene som er nedfelt i Redaktørplakaten og lov om redaksjonell fridom i media. Disse instansene tar til orde for å avvikle Kringkastingsrådet.

Norsk Journalistlag mener at Kringkastingsrådet bør erstattes av en «publikumskontakt som har fokus på de bredere temaer og diskusjoner» i regi av NRK selv. NJ forutsetter at saksbehandlingen ikke skal være intern, men underlegges full notoritet og offentlighet. En slik ordning vil etter NJs vurdering bedre opprettholde en offentlig arena hvor hovedlinjene i NRKs programvirksomhet kan drøftes. Redaktørforeningen tar også til orde for en klageordning forvaltet av NRK selv.

Dersom Kringkastingsrådet videreføres mener Redaktørforeningen, NJ, TV 2 og Schibsted, i likhet med MBL, Norsk Presseforbund og Discovery, at det er nødvendig å avgrense Kringkastingsrådets mandat tydeligere enn det departementet foreslår i høringsnotatet. En slik avgrensning må effektivt utelukke at Kringkastingsrådet behandler klager som gjelder presseetikk.

NRK og Medietilsynet støtter på sin side departementets forslag om å formalisere Kringkastingsrådets gjeldende praksis med å vike i saker som gjelder medieetikk ved å fastsette dette prinsippet i forskrift.

3.3.3 Departementets vurdering

Etter departementets syn er det ønskelig å opprettholde en mekanisme som gir borgerne anledning til en offentlig behandling av klager over forhold ved allmennkringkasterens virksomhet. Ordningen bidrar etter departementets oppfatning til å styrke allmennkringkasterens legitimitet i befolkningen. Kringkastingsrådet gir råd til kringkastingssjefen om programvirksomheten. Kringkastingssjefen står fritt til å følge rådene. Rådet har følgelig ingen formell myndighet over redaksjonelle beslutninger.

En eventuell avvikling av Kringkastingsrådet vil innebære at den som har klagemål rettet mot NRK vil måtte henvende seg til NRK selv, med mindre klagen gjelder presseetiske spørsmål. Departementet er enig i at en ordning organisert av kringkastingssjefen/NRK et godt stykke på vei vil kunne ivareta funksjonene Kringkastingsrådet i dag fyller. Dette forutsetter imidlertid at behandlingen av klager skjer på en måte som sikrer offentligheten innsyn i premissene for klagebehandlingen og NRKs vurderinger av klagene. En slik ordning vil derimot ikke uten videre gi den bredden av perspektiver som et råd med representasjon fra hele landet med variert bakgrunn og kompetanse gir. Et NRK-internt system vil også kunne innebære risiko for svekket tillit til at klagebehandlingen er åpen, uhildet og upartisk.

På grunnlag av vurderingene ovenfor foreslår departementet at Kringkastingsrådet videreføres. Departementet viser for øvrig til de foreslåtte endringene i reglene om å avgrense rådets mandat i forskrift, samt forslagene om å endre reglene for sammensetning og oppnevning, se kapittel 3.4 og 3.5 nedenfor.

3.4 Avgrensning av mandatet mot medienes selvdømmeordning

3.4.1 Høringen

I høringen viste departementet til at en samlet stortingskomite ved behandlingen av Meld. St. 38 (2014–2015) sluttet seg til å videreføre ordningen med Kringkastingsrådet, men samtidig understreket at grensene mot pressens selvdømmeordning (PFU) bør tydeliggjøres. Stortingsflertallet begrunnet anmodningsvedtaket om å be regjeringen foreslå en avgrensning av Kringkastingsrådets mandat slik (jf. Innst. 178 S (2015–2016)):

Flertallet mener det er viktig at Kringkastingsrådet er et lavterskeltilbud for lisensbetalerne. Kringkastingsrådet er et rådgivende organ som har til oppgave å drøfte og uttale seg om hovedlinjene i NRKs programvirksomhet. Pressens Faglige Utvalg (PFU) har som oppgave å komme med fellelser som skal offentliggjøres av mediene, og det finnes en sterk norm om at de skal etterleves i praksis. Det er derfor viktig at grenseoppgangen mot PFU er tydelig. Flertallet ønsker også at det skal ses på om Kringkastingsrådet skal ha ansvar for å videresende saker som er av generell faglig presseetisk karakter til PFU.

Departementet vurderte det slik at hensynet til medienes selvdømmeordning kan tilsi at Kringkastingsrådets praksis om å vike i saker som i hovedsak gjelder medieetikk formaliseres. Departementet foreslo derfor å fastsette en slik regel i en fremtidig forskrift fastsatt med hjemmel i kringkastingsloven § 7-1. Departementet identifiserte i høringen flere forhold som innebærer at det kan være komplisert å avgrense absolutt mandatet til Kringkastingsrådet uten at man samtidig risikerer å snevre inn publikums adgang til å få behandlet klager over NRKs innhold.

3.4.2 Høringsinstansenes syn

Som nevnt over, mente et flertall av høringsinstansene som representerer bransjen og bransjeorganisasjonene, at det er nødvendig å avgrense Kringkastingsrådets mandat mer absolutt enn det departementet foreslår i høringsnotatet, dersom Kringkastingsrådet videreføres. En slik avgrensning må sikre at Kringkastingsrådet ikke kan behandle klager som gjelder presseetikk slik at pressens selvdømmeordning svekkes. Ingen av høringsinstansene fremmet forslag til hvordan en slik avgrensning konkret kan utformes.

NRK og Medietilsynet støtter departementets forslag om å formalisere Kringkastingsrådets praksis med å vike i saker som gjelder medieetikk.

3.4.3 Departementets vurdering

Rammene for Kringkastingsrådets virksomhet er i dag nedfelt i kringkastingsloven § 7-1, som i utgangspunktet setter vide rammer for hva Kringkastingsrådet kan drøfte og uttale seg om. Formelt sett er altså gjeldende regler ikke til hinder for at Kringkastingsrådet, dersom det ønsker det, tar opp, drøfter og uttaler seg om medieetiske problemstillinger.

Kringkastingsrådet har siden 1998 fulgt et prinsipp om å vike for PFU i saker der ett og samme program er klaget inn for PFU og Kringkastingsrådet. Et søk i PFU-basen sammenholdt med referater fra Kringkastingsrådet tyder på at det har vært seks eksempler på at samme sak/program har vært behandlet av PFU og Kringkastingsrådet i perioden siden 1998, da Klagenemnda for kringkastingsprogram ble nedlagt og PFU ble enerådende som klageorgan for medieetikk for kringkasting. Fire av disse seks sakene ble behandlet i Kringkastingsrådet før de ble behandlet i PFU. I de fleste av sakene går det fram av møtereferatene til Kringkastingsrådet at man har vært klar over at saken var innklaget for PFU. I noen tilfeller understrekes det i referatet at rådet ble oppfordret til å drøfte andre forhold enn de medieetiske problemstillingene. Referatene sier imidlertid ikke noe om hvilke konkrete vurderinger rådet har lagt til grunn for beslutningen om likevel å behandle sakene i disse tilfellene. Departementet mener det er viktig at Kringkastingsrådet ikke bidrar til å undergrave pressens selvdømmeordning. Det at det forekommer dobbeltbehandling kan tale for å formalisere dagens praksis og gå opp tydeligere grenser mellom Kringkastingsrådet og pressens selvdømmeordning.

Departementet vurderte i høringsnotatet ulike alternativer som vil kunne bidra til å avgrense Kringkastingsrådets mandat i samsvar med stortingsflertallets forutsetninger ved at rådet formelt avskjæres fra å behandle saker som gjelder medieetikk. Departementet kom til at absolutte regler som avskjærer adgangen til å behandle saker som kan ha en medieetisk dimensjon ikke vil være hensiktsmessig, blant annet av følgende årsaker:

• I svært mange saker vil det i første omgang være vanskelig å avgrense entydig mellom klager som gjelder medieetikk på den ene siden og klager som gjelder programvirksomheten i NRK på den andre. Ett og samme program vil kunne bli innklaget både for brudd på medieetiske regler og for brudd på andre og mindre håndfaste normer, for eksempel politisk slagside.

• PFU behandler klager ut fra gitte regler og har i utgangspunktet ingen prosedyre for å overta klager oversendt fra Kringkastingsrådet. Vi antar at PFU vil vurdere en klage oversendt fra Kringkastingsrådet på lik linje med andre klager, etter de kriteriene som følger av PFUs vedtekter. Selv om Kringkastingsrådet blir pålagt å oversende saker som gjelder medieetikk til PFU, har man ingen garanti for at PFU vil behandle dem.

• Klager som sendes Kringkastingsrådet kan gjelde både medieetiske problemstillinger og mer generelle forhold knyttet til redaksjonelle valg og programprofil. Med et absolutt pålegg om at Kringkastingsrådet skal avstå fra å behandle saker som involverer medieetikk, risikerer man at rådets mandat snevres inn og at terskelen for hva publikum kan klage til Kringkastingsrådet over innskrenkes.

• Et slikt system vil kunne etterlate seg huller ved at man risikerer at legitime klagemål fra publikum verken blir behandlet av PFU eller drøftet i Kringkastingsrådet.

Departementet viser til at Kringkastingsrådet har i oppgave å være et rådgivende organ for NRK i programspørsmål og at det ikke skal fungere som et klageorgan for medieetiske problemstillinger. Kringkastingsrådet har allerede i dag en selvpålagt praksis for å vike dersom et program er klaget inn for Pressens Faglige Utvalg, og det er få eksempler på dobbelt behandling.

Hensynet til medienes selvdømmeordning tilsier likevel at dagens praksis formaliseres ved at det fastsettes en bestemmelse om at Kringkastingsrådet bør vike i saker som gjelder medieetikk, slik det er regulert i pressens etiske regelverk Vær Varsom-plakaten. I praksis legger departementet til grunn at Kringkastingsrådet ikke skal behandle saker som er innklaget for Pressens Faglige Utvalg. I tillegg legger departementet til grunn at Kringkastingsrådet ikke bør vurdere problemstillinger som omfattes av reglene i Vær Varsom-plakaten knyttet til enkeltprogram. En slik regel bør ikke være til hinder for at Kringkastingsrådet kan drøfte ikke-medieetiske problemstillinger i program som er innklaget for PFU for brudd på Vær Varsom-plakaten. Departementet vil legge opp til at dagens praksis på området fastsettes i forskrift med hjemmel i kringkastingsloven § 7-1.

3.5 Sammensetning og oppnevning av Kringkastingsrådet

3.5.1 Høringen

Departementet viste i høringsnotatet til drøftingen i Meld. St. 38 (2014–2015) av regler for sammensetning av Kringkastingsrådet. Departementet la her til grunn at Kringkastingsrådet, dersom det skal kunne gi gode råd og fremstå med legitimitet, bør fremstå som representativt og med en viss kompetanse og faglig tyngde. Hensynet til representativitet vil kunne fremstå som mer forpliktende dersom kjønn, bosted og alder fremheves som viktige momenter ved oppnevning av medlemmer. Erfaringene med å oppnevne medlemmer med bakgrunn fra mediebransjen og medievitenskap har vært verdifull og bør videreføres. I sum kan dette tilsi at disse hensynene fastsettes som føringer for sammensetning av rådet. Departementet foreslo på grunnlag av dette at kringkastingsloven § 7-2 endres slik at det forutsettes at det ved oppnevning av medlemmer skal tilstrebes at Kringkastingsrådet er så representativt som mulig når det gjelder kjønn, alder og bosted. Videre forutsatte den foreslåtte endringen at rådet skal ha medlemmer med kompetanse og erfaringsbakgrunn fra de områdene Kringkastingsrådet skal behandle.

Når det gjelder vurderingen av hvilke organ som skal oppnevne Kringkastingsrådet, viste departementet til at medlemmene til Kringkastingsrådet er oppnevnt på uavhengig grunnlag. Kringkastingsrådet har dessuten en rådgivende rolle og ingen formell myndighet i redaksjonelle spørsmål. Departementet viste til Stortingets anmodning om at det bør oppnevne flere av Kringkastingsrådets medlemmer og la til grunn at det trolig vil være enklest å sikre god balanse og representativitet dersom ett og samme organ oppnevner flere av medlemmene til Kringkastingsrådet. I lys av dette foreslo departementet at kringkastingsloven § 7-2 endres slik at Stortinget oppnevner ti av medlemmene i Kringkastingsrådet og Kongen fire, herunder leder og nestleder.

Endelig vurderte og forkastet departementet et forslag om å plassere Kringkastingsrådets sekretariat utenfor NRK.

3.5.2 Høringsinstansenes syn

Norsk Journalistlag, Schibsted og Tro og Medier viser til at departementet som eier ikke bør oppnevne medlemmer til Kringkastingsrådet. Disse høringsinstansen mener at alle medlemmene bør oppnevnes av Stortinget.

Schibsted og Medietilsynet mener at en formalisering i forskrift av en regel som forutsetter at det ved sammensetningen av rådet skal tilstrebes størst mulig representativitet og relevant kompetanse, vil bidra til å styrke Kringkastingsrådets legitimitet og funksjon og styrke rådets uavhengighet.

3.5.3 Departementets vurdering

Departementet viser til vurderingene som ble gjort i høringsnotatet og foreslår at kringkastingsloven § 7-2 endres slik at det forutsettes at det ved oppnevning av medlemmer skal tilstrebes at Kringkastingsrådet på den ene side skal representere ulike arbeidsgrupper og alle landsdeler, og på den annen side at rådet skal ha mediefaglig kompetanse og erfaring. Når det gjelder kjønn, viser departementet til at likestillings- og diskrimineringsloven gjelder for Kringkastingsrådet og at dette vil sikre at minst seks medlemmer av hvert kjønn er representert i rådet. Videre foreslås det at kringkastingsloven § 7-2 endres slik at Stortinget oppnevner ti av medlemmene i Kringkastingsrådet og Kongen fire, herunder leder og nestleder.

3.6 Øvrige forslag om Kringkastingsrådet

Kringkastingsloven § 7-1 fjerde ledd gir Kongen hjemmel til å fastsette instruks for Kringkastingsrådet. Noen slik instruks er ikke gitt. Fastsettelse av instrukser kan i prinsippet skje uten forutgående høring. Regulering i forskrift sikrer at demokratiske prosedyrer for høring og kontradiksjon oppfylles. Etter departementets syn bør derfor detaljerte regler om Kringkastingsrådets virksomhet være fastsatt i lov og/eller forskrift. Departementet foreslår derfor at hjemmelen i kringkastingsloven § 7-1 om at Kongen kan fastsette instruks, erstattes med en hjemmel til å fastsette regler om Kringkastingsrådet i forskrift.

Etter kringkastingsloven § 7-1 tredje ledd kan styret og kringkastingssjefen innhente rådets uttalelse i administrative og økonomiske saker. Etter § 7-2 tredje ledd kan dessuten lederen for Kringkastingsrådet eller et medlem i dennes sted, møte i styret og delta i drøftingene. Kringkastingsrådet er ikke oppnevnt med tanke på å gi råd i administrative og økonomiske saker. Etter det NRK opplyser, kjenner man ikke til at verken styret, kringkastingssjefen eller lederen for Kringkastingsrådet har benyttet seg av de mulighetene bestemmelsene åpner for. Departementet mener derfor at det ikke er hensiktsmessig å videreføre disse bestemmelsene og foreslår derfor at de oppheves.

Etter kringkastingsloven § 6-2 andre ledd kan NRKs styremedlemmer delta i drøftingene i Kringkastingsrådet. Bestemmelsen er overflødig siden Kringkastingsrådets møter er åpne for allmennheten. Kulturdepartementet foreslår følgelig at bestemmelsen oppheves.

I april 2016 vedtok EU en ny forordning om behandling av personopplysninger. Forordningen er EØS-relevant. I juli 2018 vedtok Stortinget ny personopplysningslov som blant annet gjør EUs personvernforordning til norsk lov ved inkorporasjon, det vil si at forordningen gjøres gjeldende som norsk rett gjennom en henvisningsbestemmelse i ny personopplysningslov. Forordningens bestemmelser om behandlingsgrunnlag, dvs. det rettslige grunnlaget for behandling av personopplysninger, krever i noen tilfeller et supplerende rettslig grunnlag i nasjonal rett. Av Justisdepartementets høringsnotat til lovforslaget fremgår det at dersom behandlingsgrunnlaget er artikkel 6 nr.1 bokstav c) («nødvendig for å oppfylle en rettslig forpliktelse som påhviler den behandlingsansvarlige») eller bokstav e) («nødvendig for å utføre en oppgave i allmenhetens interesse eller utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt»), kreves det et supplerende nasjonalt rettsgrunnlag. Kringkastingsrådet drøfter og uttaler seg om hovedlinjene for NRKs programvirksomhet, i hovedsak på grunnlag av klager og andre henvendelser fra publikum. Det er på det rene at slike henvendelser vil kunne inneholde personopplysninger. Det går ikke uttrykkelig frem av gjeldende regler i kringkastingsloven at Kringkastingsrådet drøfter saker på grunnlag av henvendelser fra publikum (og som dermed kan inneholde personopplysninger). For å sikre at Kringkastingsrådet har grunnlag for å behandle personopplysninger i form av henvendelser fra publikum om programvirksomheten, foreslår departementet derfor å føye til gjeldende § 7-1 andre ledd en presisering av at Kringkastingsrådet uttaler seg i de programsaker som kringkastingssjefen forelegger for det, blant annet på grunnlag av innkomne henvendelser fra publikum om programvirksomheten.

Ingen av høringsinstansene hadde substansielle merknader til disse forslagene. Kulturdepartementet opprettholder forslagene som ble lagt frem i høringen.