2 Nærmere om de viktigste bestemmelsene i rettsakten

Direktiv 2013/37/EU om viderebruk av informasjon fra offentlig sektor har som hovedformål å øke tilfanget av tilgjengelig offentlig informasjon samt å legge best mulig til rette for utstrakt viderebruk av den samme informasjonen.

Artikkel 1 beskriver hvilke endringer som gjøres i direktiv 2003/98/EF.

Artikkel 2 inneholder definisjoner av sentrale begreper for viderebruk. Bestemmelsen skal utvides med definisjon av «maskinleselig format», «åpent format», «formell åpen standard» og «universitet/høgskole», som ikke finnes i viderebruksdirektivet fra før. Maskinleselig format er et filformat strukturert slik at programvare enkelt kan påvise, gjenkjenne og trekke ut bestemte data, herunder individuelle opplysninger og deres interne struktur. Åpent format er et filformat som er plattformuavhengig og gjort tilgjengelige for allmennheten uten begrensninger som hindrer viderebruk av dokumenter. Formell åpen standard er en standard som er blitt fastsatt skriftlig, med detaljerte spesifikasjoner for kravene som skal sikre samvirkingsevne mellom programvare. Universitet/høyskole betyr offentlig myndighet som tilbyr høyere utdanning som leder til akademiske grader.

Artikkel 3 angir generelle, prinsipielle utgangspunkter for viderebruk. Artikkel 3 utvides til å pålegge medlemsstatene å sikre at dokumenter som dette direktiv får anvendelse på i samsvar med artikkel 1, kan viderebrukes for kommersielle eller ikke-kommersielle formål i samsvar med vilkårene fastsatt i kapittel III og IV. For dokumenter som biblioteker, herunder universitetsbiblioteker, museer og arkiver har immaterialrettigheter til, skal medlemsstatene sikre, når viderebruk av slike dokumenter er tillatt, at disse dokumentene kan viderebrukes for kommersielle eller ikke-kommersielle formål i samsvar med vilkårene fastsatt i kapittel III og IV.

Artikkel 4 inneholder krav til behandlingen av anmodninger om data for viderebruk. Bestemmelsene i tredje og fjerde ledd er nye, og inneholder regler om plikt til å ta med henvisning i begrunnelsen for avslag og plikt til å informere om klagemuligheter. Endringene i artikkel 4 vil ikke gjelde for biblioteker, museer og arkiver (ABM-sektoren).

Artikkel 5 regulerer dataformatene som skal tilbys for viderebruk.

Artikkel 6 angir prinsippene for gebyrfastsettelse for tilgjengeliggjøring for viderebruk. Bestemmelsen er ny, og fordrer blant annet at det ikke lenger er anledning til å ta med i beregningsgrunnlaget kostnader knyttet til innsamling og produksjon av dokumentene, samtidig som det åpnes for å ta betalt for eventuelle kostnader knyttet til lisensiert innhold.

Artikkel 7 omhandler gjennomsiktighet i relasjon til en eventuell gebyrfastsettelse. Bestemmelsen er ny, og krever at det på forhånd skal angis hvilke vilkår som gjelder for viderebruk av innholdet, herunder eventuelle gebyrer, og grunnlaget som er benyttet ved beregningen av dem.

Artikkel 8 omhandler lisenser for viderebruk av data. Første ledd endres ved at offentlige myndigheter enten kan tillate viderebruk uten vilkår, eller de kan fastsette vilkår, når det er hensiktsmessig gjennom en lisens. Disse vilkårene skal da ikke begrense mulighetene for viderebruk unødig og skal ikke brukes for å begrense konkurranse.

Artikkel 9 beskriver enkelte praktiske ordninger. Medlemsstatene skal sørge for ordninger som gjør det lettere å søke etter dokumenter som er tilgjengelige for viderebruk, for eksempel i form av lister over de viktigste dokumentene med relevante metadata, som er tilgjengelige via Internett og i maskinleselig format dersom det er mulig og hensiktsmessig, og nettportaler med lenker til disse listene over informasjonskilder. Når det er mulig, skal medlemsstatene legge til rette for tverrspråklig søking etter dokumenter.

Artikkel 11 angir vilkår for, og rekkevidden av eksklusive avtaler. Det tilføyes at nr. 2 ikke får anvendelse på digitalisering av kulturelle ressurser. I artikkel 11 tilføyes også tidsfrister for enerett.