5 Gjennomføring i norsk rett
5.1 Nærmere om norske subsidier og spørsmål om hjemmelsgrunnlag
Når gjennomføringen av forpliktelsene i WTO-avtalen om fiskerisubsidier (AFS) skal vurderes, er det naturlig å ta utgangspunkt i eksisterende subsidier for norske fiskerier. En slik vurdering må også inkludere spørsmålet om det foreligger tilstrekkelig hjemmel til å gjennomføre AFS’ krav til å ikke gi eller opprettholde subsidier når de nærmere angitte vilkår er oppfylt, herunder hvordan slik hjemmel kan etableres.
På åttitallet var subsidier en integrert del av norsk fiskeripolitikk og utgjorde betydelige summer. Mot slutten av nittitallet var subsidiene imidlertid kraftig bygget ned og nesten borte fra fiskeripolitikken. Dette ble nødvendig som følge av vedtaket i EFTAs råd av 14. juni 1989 om liberalisering av handelen med fisk og fiskevarer i EFTA, og tilhørende endringer i EFTA-konvensjonen, men var også ønskelig for å bygge ned overkapasiteten i flåten. Nedbygging av subsidiene ble ledsaget av tiltak for å begrense deltagelsen i fisket og senere også innføring av strukturordninger. I tillegg til å motvirke overkapasitet i fiskeflåten bidro tiltakene også til å gjøre næringen mer lønnsom og dermed mindre avhengig av subsidier. I perioden 1990 til 2010 ble flåten mer enn halvert. Som følge av de endringer som har vært gjennomført i norsk fiskeripolitikk vil konsekvensene av forbudene i AFS være begrenset.
Avtalens subsidiebegrep omhandler såkalte spesifikke subsidier slik det er regulert i gjeldende WTO-avtale om subsidier og utjevningsavgifter. Det vil si at finansiell støtte som kommer flere enn en gruppe bedrifter til gode, eller en næring til gode, ikke regnes som spesifikk og derfor ikke skal inngå i det som vurderes i denne sammenheng. Dette ville for eksempel omfattet den nå opphevede grunnavgiften på mineralolje som fiskeflåten fikk refundert etter søknad til Garantikassen for fiskere. Fartøy i næring var i sin alminnelighet fritatt for denne avgiften og den var derfor ikke spesifikk for fiskeflåten.
De subsidieordningene som anses å være relevante omtales i punktene 5.1.2 til og med 5.1.9, med en kort vurdering av behovet for å gjøre endringer. Ordningene er i statsbudsjettet hjemmehørende under Nærings- og fiskeridepartementet, kapittel 919 «Diverse fiskeriformål». I post 75, som omfatter tilskudd til næringstiltak i fiskeriene, er det for 2023 bevilget en samlet sum på 28,8 millioner kroner. Denne summen forvaltes av fiskeri- og havministeren og er for 2023 besluttet å benyttes til å dekke utgifter til å finansiere føringstilskudd, tilskudd til rapporteringsutstyr for fiskeflåten, tilskudd til Catch Certificate SA, tilskudd til selfangst og mottak av selprodukter, og ordningen med garantilott for fiskere. Ordningen med tilskudd til Catch Certificate SA, det vil si selskapet som utsteder fangstsertifikater, anses ikke å være omfattet av AFS og omtales ikke nærmere nedenfor. Andre relevante ordninger under samme budsjettkapittel vil være post 73 om en kompensasjonsordning for CO2-avgift og post 77 om en tilskuddsordning til kystrekeflåten.
5.1.1 Spørsmål om hjemmelsgrunnlag
Tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag kan følge av budsjettvedtaket for den enkelte subsidieordning eller ved at det foreligger lovhjemmel. En slik lovhjemmel foreligger ikke for dette saksområdet og spørsmålet er om det bør etableres. Det ville i så tilfelle være naturlig å etablere en slik hjemmel i lov 6. juni 2008 om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressursloven).
Nærings- og fiskeridepartementet har kommet til at det ikke er behov for en slik lovhjemmel. I denne vurderingen er det lagt til grunn at det vil være mer hensiktsmessig å etablere den nødvendige hjemmel i det enkelte budsjettvedtaket og slik at det fremgår tydelig av den enkelte subsidieordning som gjennomfører vedtaket. Dette kan for eksempel gjøres ved en forskrift. Denne vurderingen tar utgangspunkt i at Norge har et lovverk som danner grunnlaget for et godt utviklet forvaltningsregime hvor uttaket fra havet er gjenstand for omfattende reguleringer, som igjen bygger på grundige bestandsvurderinger. Sanksjonsmulighetene i norsk fiskerilovgivning er mangfoldige og har vært ansett tilstrekkelige til å ivareta behovet for tilpassede reaksjoner gitt overtredelsens art. Fremfor å utvide regelverket med ytterligere sanksjonsmuligheter har det fra norsk side vært rettet mer oppmerksomhet mot kontroll og håndhevelse for ytterligere å sikre etterlevelse av regelverket.
Sammenholdt med at subsidienivået i fiskerisektoren i mange år har ligget på et lavt nivå, anses det hensiktsmessig å etablere nødvendig hjemmel direkte i de få ordningene som foreligger. Det fremgår også av gjennomgangen i punkt 5.2 av hvilken betydning forbud etter AFS vil ha, at det vil være få tilfeller hvor forbudene mot å nekte å gi eller opprettholde en subsidie, vil være aktuelle. En slik løsning vil også tydelig synliggjøre konsekvensene for dem som er mottakere av subsidiene.
AFS inneholder også et uavklart spørsmål med hensyn til sin varighet. Det fremgår at det skal forhandles videre om å inkludere forbud mot visse former for subsidier som bidrar til overkapasitet og overfiske, og at dersom dette ikke fører frem vil den automatisk opphøre innen fire år etter avtalens ikrafttredelse, dersom ikke WTO -medlemmene bestemmer annet. Det legges til grunn at når denne perioden er utløpt, vil myndighetene ha samlet mer erfaring med AFS’ virkemåte og at det i tilfelle den blir gjort permanent, vil foreligge et bedre grunnlag for å vurdere om det likevel bør opprettes en lovhjemmel.
I Prop. 62 L (2015–2016), som fulgte opp Sanksjonsutvalgets utredning NOU 2003: 15 Fra bot til bedring, ble det tatt inn forslag om lovregler, blant annet i lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven), som legger til rette for mer enhetlig behandling av saker om administrative sanksjoner. I proposisjonen ble det, som følge av forslag fra Sanksjonsutvalget, blant annet vurdert om det burde etableres en lovbestemmelse i forvaltningsloven om tap av offentlig ytelse. I proposisjonen ble det lagt til grunn at det ikke var behov for en slik bestemmelse som utvalget foreslo. Det ble blant annet vist til at det i gjeldende lovgivning er få lovbestemmelser om tap av offentlig ytelse, men at det finnes en del ordninger basert på budsjettvedtak og forskrifter uten lovhjemmel. Nærings- og fiskeridepartementet legger således til grunn at en løsning med å implementere forbudene direkte i budsjettvedtakene vil harmonere med det som er vanlig for andre saksområder.
5.1.2 Føringstilskudd
Føringstilskudd er en fraktstøtte som skal bidra til å opprettholde en desentralisert mottaksstruktur, slik at den minste flåten kan levere fangstene i sine nærområder. Tilskuddet har vært bevilget over Nærings- og fiskeridepartementets budsjett siden 2005 da hovedavtalen mellom staten og Norges Fiskarlag ble avviklet. Fiskeridirektoratet administrerer tilskuddsordningen og står for utbetalinger. I 2023 er det avsatt 14,3 mill. kroner til føringstilskudd. Fiskesalgslagene finansierer den resterende andelen av føringstilskuddet opp til et tak som har vært satt til 23,4 mill. kroner, gjennom bruk av såkalte inndratte midler. Virkeområdet for AFS innebærer at fangster som er levert i havn ikke omfattes av avtalen. Føringstilskudd vil i de fleste tilfellene omfatte fangster som er landet på et mottaksanlegg i påvente av videre transport til endelig destinasjonssted. Men i de tilfeller hvor føringstilskuddet utbetales for fangster som fraktes direkte fra fiskebåt til endelig mottak, eller hvor låssatt fangst tas opp med brønnbåt og fraktes til destinasjonsstedet, vil AFS få anvendelse. Tilstrekkelig hjemmel for å etterleve avtalen for de tilfeller hvor føringstilskudd kan bli omfattet, må etableres i Stortingets budsjettvedtak, det vil si for kapittel 919 post 75. Det bør også fremgå av tildelingsbrevet som utstedes i medhold av budsjettvedtaket.
5.1.3 Garantilott
Garantiordningen for fiskere og fangstfolk omtales gjerne som garantilotten og skal sikre fiskere en viss minsteinntekt i de ulike fiskeriene, dersom fisket av ulike årsaker skulle slå feil. Ordningen er hjemlet i forskrift om garantiordningen for fiskere og administreres av Garantikassen for fiskere. Ordningen er regelstyrt, noe som innebærer at fiskere som oppfyller vilkårene, er berettiget til garantilott. Ordningen er beskjeden i omfang og utbetalingene i 2022 utgjorde om lag 570 000 kroner. Forskriften inneholder ikke bestemmelser som ivaretar forpliktelsene i AFS og kan suppleres med en bestemmelse som ivaretar disse. Nødvendig hjemmel må innarbeides i budsjettvedtaket for post 75 under kapittel 919.
5.1.4 Selfangst
Støtte til selfangst vil være omfattet av avtalen. Beløpet fastsettes av fiskeri- og havministeren etter en konkret vurdering i forkant av sesongen det enkelte år. Det er ingen automatikk i at det tildeles støtte. Formålet er å sikre at de fastsatte kvotene på grønlandssel blir tatt. Det ble satt av 1,5 mill. kroner til ordningen i 2023. Det gikk ett fartøy på fangst. I tillegg mottok ett selmottak tilskudd. Ordningen forvaltes av Fiskeridirektoratet etter retningslinjer for støtten gitt av Nærings- og fiskeridepartementet. Retningslinjene inneholder bestemmelser om at tilskudd kan holdes tilbake ved brudd på relevant regelverk. Formuleringen vurderes å være noe for generell til å fullt ut ivareta forpliktelsene i AFS og bør derfor justeres slik at det fremkommer tydeligere at overtredelser av forbudene etter WTO-avtalen vil medføre manglende utbetaling av tilskudd, og ikke bare underlegges en skjønnsmessig vurdering. Nødvendig hjemmel må innarbeides i budsjettvedtaket for post 75 under kapittel 919.
5.1.5 Rapporteringsutstyr til fiskeflåten
Det ble i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2022 vedtatt å opprette en tidsavgrenset tilskuddsordning i 2022 og 2023, for å redusere kostnaden ved innføringen av nye rapporteringskrav for fiskeflåten under 15 meter. Tilskuddet er en engangsstøtte på 7 000 kroner per fartøy og skal dekke deler av kostnaden til innkjøp og installasjon av nytt utstyr. Det ble i 2022 satt av 15 mill. kroner til å dekke tilskudd til fartøy mellom 10 og 15 meter. Det settes av 12 mill. kroner i 2023 til å dekke tilskudd til fartøy under 10 meter. Iverksettelsen av rapporteringskravene for nye fartøygrupper har blitt skjøvet ut i tid i forhold til opprinnelig plan og dermed er også tidsplanen for utbetaling av tilskudd skjøvet tilsvarende. Det vil derfor også bli utbetalt tilskudd til rapporteringsutstyr for fiskeflåten i 2024. Ordningen administreres av Garantikassen for fiskere. Nødvendig hjemmel må innarbeides i budsjettvedtaket for post 75 under kapittel 919. Regelverket for ordningen må justeres i henhold til forbudene i AFS. Behovet for slike justeringer forutsetter imidlertid at AFS trer i kraft innen denne midlertidige støtteordningen utløper.
5.1.6 Tilskuddsordningen i det frie fisket etter kongekrabbe
Denne ordningen hører under samme samlepott i post 75 som ordningene beskrevet over, men er ikke aktivert de senere år på grunn av at Fiskeridirektoratet ikke har vurdert det forsvarlig av hensyn til kontrollutfordringene. Ordningens formål er å begrense spredningen av kongekrabbe utenfor kvoteregulert område. Det skal betales tilskudd til fangst og mottak av kongekrabbe under en viss størrelse som er fangstet utenfor kvoteområdet. Spørsmål om ny innretning av ordningen er sendt på høring høsten 2023. Dersom ordningen aktiveres vil den omfattes av AFS. Nødvendig hjemmel må i så fall innarbeides i budsjettvedtaket for post 75 under kapittel 919. Likeledes må det fremgå av regelverket som gjennomfører vedtaket.
5.1.7 Tilskudd til kompensasjon for CO2-avgift
Fra og med 1. januar 2020 ble fiskeflåtens tidligere refusjonsordning for innbetalt CO2-avgift avviklet. For å lette omstillingen for næringen ble refusjonsordningen erstattet av en midlertidig kompensasjonsordning. Ordningen forvaltes av Garantikassen for fiskere. Kompensasjonen utbetales etterskuddsvis, slik at kompensasjon for avgift det ene året utbetales i påfølgende budsjettår. For 2022 utgjorde ordningen 255 millioner kroner, mens det for 2023 ble økt til 346,8 millioner kroner. Som følge av at kompensasjonsordningen for CO2-avgift bare gjelder for fiskefartøy, må ordningen regnes for å være spesifikk og dermed omfattet av virkeområdet for AFS. Forskriften som regulerer ordningen, inneholder ikke bestemmelser som ivaretar forpliktelsene i AFS og det må derfor gjøres nødvendige tilpasninger. Det må også sikres at det er nødvendig hjemmelsgrunnlag i Stortingets budsjettvedtak.
5.1.8 Tilskudd til kystrekeflåten
Det er for 2023 vedtatt en midlertidig tilskuddsordning for kystrekeflåten. Dette er gjort i lys av den vanskelige situasjonen som de økte drivstoffprisene har ført til for denne flåtegruppen. Bevilgningen utgjør 21 millioner kroner. Ved revidert nasjonalbudsjett ble beløpet økt med 2,449 millioner kroner. Ordningen administreres av Garantikassen for fiskere. På samme måten som for kompensasjonsordningen for CO2-avgift, må det etableres en hjemmel i forskriften som regulerer tilskuddsordningen dersom forpliktelsene i AFS skal ivaretas og likeledes i budsjettvedtaket som Stortinget fatter. Forutsetningen er at ordningen videreføres og er aktiv når AFS trer i kraft.
5.1.9 Sametingets tilskudd til marine næringer
Sametinget har siden det ble opprettet i 1989 arbeidet for å sikre befolkningen i samiske områder rettigheter til å fiske. En viktig del av Sametingets virkemiddelbruk er tilskudd til marine næringer, og består av søkerbaserte tilskudd til erverv av fiskefartøy og bruk og etablering av mottak for fisk på land, samt ungdomsfiskeprosjekter. Tilskuddene er ment å bidra til høyere verdiskapning og videreforedling av marine råvarer med sikte på å opprettholde og øke sysselsettingen i sjøsamiske områder og tilrettelegge for gode rammevilkår for den minste fiskeflåten. Sametinget anser tilskuddene for å ha bidratt til en positiv utvikling av fiskeriene i de samiske områdene og har vedtatt å bevilge 2,7 millioner kroner til formålet i 2023. På samme måte som for de andre subsidieordningene som er nevnt, må det innarbeides nødvendig hjemmelsgrunnlag i budsjettvedtakene for å sikre at forpliktelsene i AFS kan etterleves. Det samme gjelder for bestemmelsene hvor tilskuddsordningene er regulert.
5.1.10 Mulige nye subsidieordninger
Det følger av gjennomgangen av gjeldende subsidieordninger at innretningen, slik det fremgår av forskrifter, retningslinjer eller tildelingsbrev, ikke inneholder de sanksjonsformene som AFS krever. Ved siden av å måtte justere de nevnte ordningene innen avtalen trer i kraft og sikre at de faktisk blir håndhevet, må det også sikres et system som medvirker til at det også for eventuelle fremtidige subsidieordninger, blir utformet bestemmelser som ivaretar forpliktelsene i avtalen. Forpliktelsene vil kunne ha betydning for hvordan man vurderer nye ordninger, herunder hvordan de innrettes.
5.2 Nærmere om hvilken betydning avtalens materielle innhold vil ha for Norge
I norsk fiskerilovgivning er sanksjonering av overtredelser en integrert del av regelverket. Det foreligger en rekke ulike sanksjonstyper som står til rådighet for slike situasjoner. De senere år er menyen av virkemidler blitt styrket for eksempel gjennom introduksjonen av overtredelsesgebyr. Samtidig utgjør forbudet mot gjentatt straffeforfølgning, ofte kalt dobbeltstraff, i den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMK), en viktig skranke for hvordan forvaltningen og påtalemyndigheten kan anvende sanksjonsmulighetene.
5.2.1 Gjentatt straffeforfølgning (dobbeltstraff)
Den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMK) tilleggsprotokoll nr. 7 artikkel 4 nr. 1 fastsetter et forbud mot gjentatt straffeforfølgning, ofte kalt dobbeltstraff. Det er et forbud mot at noen straffeforfølges flere ganger for det samme forholdet. Bestemmelsen er opphav til krevende problemstillinger og både Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og Høyesterett har avgitt en rekke avgjørelser relatert til denne bestemmelsen.
Når konsekvensene av AFS skal vurderes i forhold til dette forbudet blir spørsmålet om det å unnlate å gi eller opprettholde en subsidie skal anses som straff etter EMK. Det er ikke noen automatikk i at dette utgjør straff. Forpliktelsen som følger av AFS innebærer at myndighetene må unnlate å gi eller opprettholde en subsidie når fartøyet eller dets operatør har begått handlinger som faller inn under avtalens bestemmelser. Dette er ikke en skjønnsmessig vurdering hvor myndighetene i valget mellom flere mulige sanksjoner står fritt til å velge bort forpliktelsen etter AFS.
Dersom oppfølgningen av avtalens forpliktelser i noen tilfeller må anses som straff etter EMK, er konsekvensen at det i noen tilfeller vil kunne sperre for etterfølgende straffeforfølgning. Samtidig innebærer ikke forbudet i EMK at parallelle forfølgninger ikke kan gjennomføres. To ulike organer kan således forfølge samme handling i to parallelle spor. Det fordrer imidlertid at man holder seg til de rammer som kravene til parallellforfølgning gir. Forvaltningsloven har, i kapittel IX, bestemmelser om administrative sanksjoner, og vil få anvendelse for tilfellene som omfattes av AFS, dersom det å unnlate å gi eller å opprettholde en subsidie regnes som straff etter EMK. Ved implementeringen av avtalen vil det måtte vurderes konkret hvorvidt noen tilfeller vil måtte anses som straff etter EMK.
5.2.2 UUU-fiske
Det følger av AFS artikkel 3 nr. 1 at ingen medlemmer skal gi eller opprettholde subsidier til et fartøy eller en operatør som er involvert i ulovlig, urapportert og uregulert fiske (UUU-fiske) eller fiskerirelatert virksomhet til støtte for UUU-fiske. Avtalen fastsetter også at hvert medlem skal ha på plass lover, forskrifter og/eller administrative prosedyrer for å sikre at subsidier nevnt i artikkel 3 nr. 1, herunder subsidier som foreligger når denne avtalen trer i kraft, ikke gis eller opprettholdes. Artikkel 3 må ses i sammenheng med artikkel 8.2 og 8.3. Artikkel 8.2. pålegger Norge å oversende årlig en skriftlig liste over fartøyer og operatører som beviselig har vært involvert i UUU-fiske, i henhold til AFS, til en komité for fiskerisubsidier. Artikkel 8.3 pålegger Norge å underrette komiteen om foreliggende eller nye tiltak som er truffet for å sikre at avtalen gjennomføres og forvaltes innen ett år av avtalens ikrafttredelse, samt løpende informere om alle senere endringer av slike tiltak og nye tiltak som treffes for å gjennomføre forbudene fastsatt i artikkel 3.
Norge har påtatt seg og implementert folkerettslige forpliktelser mot UUU-fiske. Dette omfatter forpliktelser under De forente nasjoners havrettskonvensjon av 1982 (havrettstraktaten), Avtale om gjennomføring av bestemmelsene i De forente nasjoners havrettskonvensjon om bevaring og forvaltning av vandrende fiskebestander og langtmigrerende fiskebestander (åpne hav-konvensjonen), Avtale vedrørende fremme av fiskefartøyers overholdelse av internasjonale bevarings- og forvaltningstiltak på det åpne hav (flaggstatsavtalen) og Avtale om havnestatstiltak for å forebygge, forhindre og eliminere ulovlig, urapportert og uregulert fiske (havnestatsavtalen). Norge følger også opp regimene med UUU-fiske-lister i regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner (RFMOer) som Norge er medlem av, og FN organisasjonen for ernæring og landbruk (FAO) sine retningslinjer for flaggstatsansvar og fangstsertifisering. I 2018 gjennomførte Norge en flaggstatsevaluering i henhold til FAOs retningslinjer for flaggstatsansvar.
I fotnote til overskriften til artikkel 3 i AFS står det at «ulovlig, urapportert og uregulert (UUU) fiske» refererer til aktiviteter som fremgår av avsnitt 3 i den globale handlingsplanen for å forebygge, forhindre og eliminere ulovlig, urapportert og uregulert fiske (International Plan of Action to Prevent, Deter and Eliminate Illegal, Unreported and Unregulated Fishing (IPOA-IUU)) og uttrykket blir brukt på samme måte her. Ved implementeringen av AFS vil Norge også se hen til langvarig norsk fiskeriforvaltningspraksis.
5.2.3 Overfiskede bestander
Det følger av artikkel 4.1 at intet medlem skal gi eller opprettholde subsidier til fiske på eller fiskerirelatert virksomhet knyttet til en overfisket bestand.
Uttrykket «overfisket bestand» er nærmere definert i artikkel 4.2. Ifølge denne bestemmelsen er en bestand overfisket dersom den med grunnlag i beste tilgjengelige vitenskapelige data er ansett som overfisket av et kyststatsmedlem hvor fisket på bestanden finner sted innenfor kyststatens jurisdiksjonsområde. Tilsvarende vil gjelde for områder og arter i virkeområdet til en relevant fiskeriorganisasjon eller -ordning (RFMO/A).
I artikkel 4.3 er det oppstilt et unntak fra hovedregelen i 4.1., med adgang til å gi eller opprettholde subsidier for fiske eller fiskerirelatert virksomhet på overfiskede bestander, dersom subsidier eller andre tiltak har til hensikt å gjenoppbygge bestanden til et «biologisk bærekraftig nivå».
Hva som er ansett som «biologisk bærekraftig nivå» er nærmere definert i fotnote 11 til artikkel 4.3., og omtales som «det nivå som er fastsatt av et kyststatsmedlem som har jurisdiksjon over området der fisket eller den fiskerirelaterte virksomheten finner sted, eller av en relevant regional fiskeriforvaltningsorganisasjon eller ordning (RFMO/A) i områder og for arter som er underlagt dets virkeområde, ved bruk av referanseverdier som for eksempel maksimalt langtidsutbytte eller andre referanseverdier som er i samsvar med tilgjengelige data om fisket».
Havressursloven danner det ytre rammeverket for forvaltning av fiskebestander i norske jurisdiksjonsområder. Formålet med loven er blant annet å sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av viltlevende marine ressurser, jf. § 1. Blant annet for å sikre et forsvarlig fiske og at formålet i havressursloven ivaretas, er større bestander av kommersiell verdi regulert gjennom totalkvoter, adgangsreguleringer og tekniske regler for utøvelsen av fisket (minstemål, stengte områder, redskapsregler mv.) og strukturtiltak for å redusere kapasiteten i fiskeflåten. Det legges videre stor vekt på at fisket skal holdes innenfor de fastsatte norske kvotene, og vi har et omfattende kontrollsystem for å sikre dette.
Norsk fiskeriforvaltning er videre basert på de beste tilgjengelige vitenskapelige råd, bl.a. fra Det internasjonale rådet for havforskning (ICES). Råd og anbefalinger fra ICES (eller tilsvarende rådgivningsorganer) utgjør hovedgrunnlaget for fastsetting av fiskekvoter, enten i fellesskap med andre kyststater som Færøyene, Storbritannia og EU for bestander som vandrer mellom to eller flere økonomiske soner, mellom parter i virkeområdet for regionale fiskeriorganisasjoner, eller av Norge for bestander som befinner seg eksklusivt i norsk sone.
Ved behov blir det fastsatt andre supplerende forvaltningstiltak for å sikre at en bestand gis gode oppvekstsvilkår og en langsiktig, bærekraftig utvikling. Slike tiltak vil for eksempel kunne dreie seg om vern av gytende fisk, for eksempel gjennom sesongbasert lukking av fiskefelt for torsk, eller fredningsperioder for kveite, krav om en bestemt maskevidde for å unngå uttak av ungfisk, eller nye forvaltningsregimer som ivaretar bestander som har hatt en svak utvikling, som for eksempel for kveite nord for 62° N, og hvor det er satt i gang et arbeid med forslag til nye tiltak som økt minstemål, innskjerpede røktingskrav og bifangstadgang m.m.
Bestandsutviklingen for bestander som ikke er kvoteregulert, blir overvåket gjennom jevnlige havforskningstokt. Ved for eksempel en negativ bestandsutvikling vil det bli vurdert om det er behov for å iverksette ytterligere tiltak slik som nevnt over, for å sikre en bærekraftig og langsiktig forvaltning.
Norske fiskere deltar i fiske i både norske jurisdiksjonsområder, andre lands fiskerisoner, internasjonale farvann og i områder underlagt regionale fiskeriorganisasjoners virkeområder. Som et generelt utgangspunkt kan det legges til grunn, at dersom det er et åpent fiske på en bestand, vil bestanden være ansett for å være i tilstrekkelig god forfatning for et fiske innenfor de rammer som er satt, for eksempel i form av totalkvote og som ved behov kan være supplert av tekniske reguleringer. Dette gjelder enten om bestanden befinner seg i norsk, en utenlandsk fiskerijurisdiksjon eller i virkeområdet til en regional fiskeriorganisasjon. Etter Nærings- og fiskeridepartementets vurdering vil derfor det generelle forbudet i artikkel 4.1 om at det ikke skal gis eller opprettholdes spesifikke subsidier for fiske eller fiskerirelatert virksomhet som hovedregel ikke være problematisk.
Skulle det imidlertid være slik at norske fartøy deltar i fiske eller fiskerirelatert virksomhet på bestander som er ansett som overfisket, og det er enighet om en fastsatt totalkvote på bestanden, vil det ofte være fastsatt tekniske reguleringer som legger begrensninger på utøvelsen av fisket. Slik fiskerivirksomhet vil dermed kunne fanges opp av artikkel 4.3., hvor det er adgang til å gi eller opprettholde subsidier etter art. 4.1., eller det er fastsatt andre tiltak («other measures»), for gjenoppbygging av bestanden til et biologisk bærekraftig nivå.
For det tilfelle norske subsidier overfor fiskeflåten eller fiskerirelatert virksomhet ikke skulle fanges opp av unntaket i artikkel 4.3., vil en slik subsidie være i strid med AFS.
5.2.4 Aktiviteter på uregulerte havområder – utenfor et RFMO-regulert område
Det følger av AFS artikkel 5.1 at ingen medlemmer skal gi eller opprettholde subsidier som gis til fiske eller fiskerirelatert virksomhet utenfor jurisdiksjonen til et kyststatsmedlem eller en kyststat som ikke er medlem, og som ligger utenfor virkeområdet for en relevant regional fiskeriforvaltningsorganisasjon eller -arrangement.
Det følger av § 2 første ledd i forskrift av 2. mars 2007 om konsesjonsordning for fiske utenfor norsk fiskerijurisdiksjon et forbud mot å drive ervervsmessig fiske og fangst med norsk fartøy i internasjonalt farvann, med mindre det er gitt en særskilt fjernfisketillatelse, jf. § 2 annet ledd. Kravet om slik særskilt tillatelse gjelder ikke for fiske innenfor virkeområdet for Den nordvest-atlantiske fiskeriorganisasjonen (NAFO) eller Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC), hvor fartøyene fisker i kraft av sine ordinære tillatelser. Fjernfisketillatelse kan bare gis for fiske i områder som er regulert av en internasjonal organisasjon eller en avtale som Norge er part til og som gir Norge adgang til fiske og fangst. Norske fartøy skal således ikke drive fiske i internasjonalt farvann som ligger utenfor virkeområdet for en internasjonal organisasjon, som er den type aktivitet som artikkel 5.1 retter seg mot.
Artikkel 5.2 fastsetter at et medlem skal utvise spesiell varsomhet og vise behørig moderasjon når det gir subsidier til fartøyer som ikke fører dette medlemmets flagg.
Artikkel 5.3 fastsetter at et medlem skal utvise spesiell varsomhet og vise behørig moderasjon når det gir subsidier til fiske eller fiskerirelatert virksomhet med hensyn til bestander med ukjent status. Dette er en svært lite aktuell problemstilling, gitt de former for subsidier som ennå gis til norsk fiskeflåte, og gitt det samlede arbeidet som på ulike måter blir lagt ned for å overvåke og forvalte ressursene gjennom implementeringen av havressurslovens forvaltningsprinsipp.