6 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forordningens bestemmelser medfører økonomiske og administrative konsekvenser som påvirker direkte tilsynsmyndigheter og næringsaktører. Kostnadsvirkningene er beregnet så langt det er mulig. Videre er kostnadsvirkninger beregnet i tråd med krav til forenklet samfunnsøkonomisk analyse.

6.1 Økonomiske konsekvenser for det offentlige

Mattilsynet får kostnader med utvikling og gjennomføring av opplæring og informasjonstiltak, oppretting og oppdatering av ulike registre, utvikling, drift og vedlikehold av IKT-systemer, dokumentasjon og tilgjengeliggjøring. Mattilsynet må endre flere av sine nåværende rutiner og instrukser for hvordan tilsynet skal følges opp. I tillegg kan det bli økte utgifter til å etablere nye, samt å oppdatere overvåknings- og kontrollprogrammer.

Det er anslått en engangskostnad på 8 millioner kroner for oppgradering av IKT-løsninger for sykdomsbekjempelse (MatCIM), innrapportering av sykdommer som er meldepliktige og oppdatering av VetReg (Veterinært legemiddelregister). I tillegg til en engangskostnad, vil disse oppgraderingene gi visse årlige forvaltnings- og driftskostnader for Mattilsynet.

Det er angitt en engangskostnad på 2 millioner kroner for dokumentasjon av ny fristatus og justering av overvåkningsprogram hos landdyr. Deretter blir det mindre løpende kostnader til overvåkning.

Mattilsynet får mer arbeid med godkjenning og registrering av landdyrvirksomheter, rugerier og driftsansvarlige for slike virksomheter, fordi det nye regelverket innfører krav om at flere må registreres eller godkjennes. Anslagsvis får Mattilsynet en engangskostnad på 15 000–30 000 kroner med å behandle søknader om godkjenning av eksisterende anlegg. I tillegg kan Mattilsynet få en mindre årlig kostnadsøkning med å behandle søknader om godkjenning av fremtidige anlegg.

Mattilsynet får også mer arbeid med godkjenning av identifikasjonsmerker til dyr, fordi det nye regelverket krever at flere arter dyr skal merkes med godkjente merker. Anslagsvis får Mattilsynet en engangskostnad på 52 500–82 500 kroner med å behandle søknader om godkjenning av merker som markedsføres i dag. I tillegg kan Mattilsynet få en mindre årlig kostnadsøkning med å behandle søknader om nye merker som kommer på markedet.

En ny mulighet til å frita svin som holdes f.eks. som kjæledyr fra øremerking, kan føre til at Mattilsynet får en engangskostnad på 45 000–75 000 kroner med å behandle søknader fra nåværende dyreholdere om å få merke dyrene med mikrochip isteden. I tillegg kan Mattilsynet få en mindre årlig kostnadsøkning med å behandle slike søknader fra framtidige dyreholdere.

Det åpnes for å søke om å merke sauer og geiter med kun ett øremerke, dersom dyrene skal føres til slakteriet etter å ha vært fôret opp på andre anlegg enn det de er født på. Dette vil kunne gi Mattilsynet en økning i saksbehandlingsmengden, som er forventet å beløpe seg til rundt 225 000–375 000 kroner årlig.

Videre kan Mattilsynet også få en engangskostnad i størrelsesorden 750 000–1 500 000 kroner med å omgjøre EØS-godkjente oppsamlingsstasjoner, fjørfeanlegg og rugerier til nasjonalt godkjente anlegg. Dette gjelder kun i de tilfellene virksomhetene ønsker å drive nasjonalt og ikke trenger å oppfylle strengere vilkår for EØS-godkjenning. I tillegg vil det være behov for å oppdatere eksisterende registrerings- og søknadsskjemaer og/eller utarbeide nye. Det utløser også behov for å gjennomgå og oppdatere Mattilsynets tilsynssystemer (MATS), inkludert Husdyrregisteret og Merkeregisteret. Videre utløser det behov for å oppdatere eller utarbeide nye modeller for forflytningsdokumenter. Det er beregnet en engangskostnad for Mattilsynet på 7–12 millioner kroner for dette arbeidet.

Det er behov for å tildele landdyrvirksomheter en ny type registreringsnummer til erstatning for produsentnummer. Dette arbeidet vil medføre en engangskostnad for Mattilsynet på 11 millioner kroner.

Det nye regelverket krever endringer i utstedelse av hestepass og registrering av hestedyr. Den årlige kostnaden for å utføre dette arbeidet er estimert til 4,5 millioner kroner og betales i dag av hesteeier gjennom en forskriftsfestet maksimalsats. Det vil dessuten være behov for oppdatering av Hesteregisteret, som beløper seg til en engangskostnad på 170 000 kroner i 2021.

Klassifisering av ILA som en C-sykdom, medfører at det må velges en ny nasjonal strategi for håndtering av sykdommen som retter seg etter de krav som stilles for C-sykdommer, jf. forordningens artikkel 9 punkt 1 bokstav c. Regelverket gir en viss valgmulighet knyttet til valg av bekjempelsesstrategi. Avhengig av hvilken strategi som velges, vil det nye regelverket få ulike konsekvenser gjennom kostnader knyttet til håndteringen av ILA. Uavhengig av hvilken strategi som velges, vil imidlertid Mattilsynet få økte kostnader knyttet til tilsyn med sykdommen. Det er estimert kostnader til tilsyn basert på fire ulike strategivalg på mellom 610 000 kroner og 6 millioner kroner årlig til ren tilsynsvirksomhet. I tillegg vil det kunne gi noe økt ressursbruk for Mattilsynet knyttet til administrasjon av utryddelsesprogram og ulike attestutstedelser. De ulike valgene vil medføre ulik risiko for sykdomsutbrudd, men beregningene omfatter ikke endringer knyttet til om antall utbrudd øker eller reduseres.

Det nye regelverket vil kreve en betydelig oppdatering av akvakulturregisteret, jf. artikkel 185, som i dag driftes av Fiskeridirektoratet. Det er vanskelig å anslå hvor mye en slik oppdatering vil koste, men det er estimert at Mattilsynet vil bruke 1,5 årsverk, tilsvarende 1 125 000 kroner, og at det er behov for å få inn eksterne ressurser tilsvarende ett årsverk til 2–3 millioner kroner. I tillegg kan det påløpe noe mer kostnader til drift, sammenliknet med hva det koster å drifte dagens register. Mattilsynet har allerede satt i gang et arbeid for å sikre bedre etterlevelse av dagens regelverk, men dagens akvakulturregister må også videreutvikles på bakgrunn av kravene i dyrehelseforordning. Det er satt i gang et arbeid for å sikre opprettholdelse av ett akvakulturregister som oppfyller kravene både etter akvakulturloven og matloven. Her vil det også vurderes hvem som skal ha ansvaret for å drifte registeret.

Norge antas å være fri for parasitten Bonamia exitiosa hos flatøsters, men har ikke offisiell fristatus for sykdommen. Ved innføringen av dyrehelseforordningen åpnes det et vindu hvor Norge må vurdere om det er hensiktsmessig å etablere en slik fristatus, jf. forordningens del II kapittel 4. Det er beregnet en økning på 500 000 kroner årlig knyttet til overvåkning av sykdom hos flatøsters for å etablere en fristatus, men det er foreløpig ikke avgjort om vi ønsker å gjennomføre dette.

I tillegg til de beregnede kostnadene knyttet til bestemmelsene i dyrehelseforordningen, har selve arbeidet med ny dyrehelseforordning medført omfattende ressursbruk i Mattilsynet. Dette har medført at Mattilsynet har omprioritert og nedprioritert enkelte andre oppgaver. Gjennomføring av ny forordning og underliggende regelverk krever også et betydelig omfang arbeidstimer av de ansatte i Mattilsynet i 2021 og 2022, og dette utgjør om lag 9 millioner kroner.

De samlede engangskostnadene for Mattilsynet blir på rundt 39–45 millioner kroner. Videre vil de fremtidige årlige kostnadene for Mattilsynet bli på rundt 6–11,5 millioner kroner.

Ved gjennomføring av en forenklet samfunnsøkonomisk analyse, skal det beregnes en skattefinansieringskostnad. Denne er beregnet til 9–11,3 millioner kroner.

Gjennomføring av rettsakten forutsetter et bevilgningsvedtak. Kostnadene til Mattilsynet vil bli belastet over Landbruks- og matdepartementets budsjett, jf. Prop. 1 S (2020–2021) kap. 1115 post 01. Eventuelle kostnader til Fiskeridirektoratet vil bli belastet over Nærings- og fiskeridepartementets budsjett, jf. Prop. 1 S (2020–2021) kap. 917 post 01.

6.2 Økonomiske konsekvenser for private

Ulike næringsaktører og organisasjoner vil få kostnader ved gjennomføring av det nye dyrehelseregelverket. Næringsaktører inkluderer driftsansvarlige og andre som håndterer dyr. Dette er nærmere utdypet i kapittel 2.

De økonomiske konsekvensene påløper i forbindelse med oppdatering av informasjons- og veiledningsmateriell som for eksempel standarder utarbeidet av Kvalitetssystem for Landbruket (KSL-standarder), utvidet omfang av registreringsplikt, oppretting og oppdatering av ulike registre, godkjenning av merker og endrete merkekrav for enkelte dyreslag, samt utvikling, drift og vedlikehold av IKT-systemer. I tillegg kan det bli økte utgifter til å etablere nye og oppdatere overvåknings- og kontrollprogram. Det er svært vanskelig å anslå kostnadsvirkninger av det nye regelverket på nåværende tidspunkt. Tilbakemeldinger fra ulike næringsaktører viser at de har problemer med å anslå konkrete kostnader så lenge detaljerte bestemmelser ikke er utarbeidet.

Anslagsvis kan transportører av hunder, katter og ildere mellom Norge og de andre EØS-statene få en liten økning i arbeidsbyrden knyttet til arbeidet med å registrere seg.

Nytt kompetansekrav for alle som holder dyr vil ha betydning for privatpersoner som holder hester eller andre dyr som ikke defineres som kjæledyr (f.eks. minigris, kameldyr og hobbyhøns).

Nye krav om godkjenning av visse landdyranlegg, spesielt dyreinternater som skal sende hunder eller katter til andre EØS-stater, kan føre til at noen få driftsansvarlige må søke om godkjenning av eksisterende anlegg. Gebyrstørrelsen for godkjenning av eksportvirksomheter for levende dyr er i dag på 6 390 kroner.

Nye eller mer omfattende krav til journalføring kan gi noe økt tidsforbruk for driftsansvarlige for svin, hest, fjørfe, hunder, katter, ildere, sirkus og dyrenumre, registrerte oppsamlingsanlegg, rugerier og driftsansvarlige som driver oppsamling uavhengig av anlegg.

I henhold til dagens krav er det ikke obligatorisk med elektronisk merking av sauer som skal slaktes før de er 12 måneder gamle, det vil si lam, dersom de ikke skal eksporteres til en EØS-stat eller en tredjestat. Likevel blir de aller fleste sauer, inkludert lam, som fødes i Norge merket med elektroniske øremerker. De elektroniske øremerkene finansieres gjennom en rabatt- og kompensasjonsordning i regi av slakteribransjen. Denne ordningen har vært ansett for å være nyttig fordi den blant annet har gjort registreringsarbeidet enklere. Nye og mer omfattende krav fører til at lam som skal slaktes før de er 12 måneder, må merkes elektronisk dersom de sendes på fellesbeite før de slaktes. Det blir fortsatt unntak for lam, som er under 12 måneder gamle, dersom de føres fra anleggene de er født i direkte til slakteriet. Dersom den etablerte rabatt- og kompensasjonsordningen bortfaller, vil driftsansvarlige få en økt kostnad for elektroniske øremerker til lam på fellesbeite på omtrent 10 kroner per lam. I dag er det rundt 1,7 millioner lam som slaktes etter at de har vært på fellesbeite. Det har for øvrig ikke kommet signaler om at rabatt- og kompensasjonsordningen bortfaller.

Norge har i dag nasjonale bestemmelser som tillater at slaktesvin i visse tilfeller kan tatoveres med den driftsansvarlige sitt leverandørnummer på slakteriet. Trolig gir rettsaktens artikkel 53 rom for å videreføre muligheten til å tatovere slaktesvin med leverandørnummer, dersom sporbarheten av dyrene er tilstrekkelig. Dersom driftsansvarlige for svin velger å gå over fra å tatovere slaktesvin til å merke dem med konvensjonelle øremerker, vil dette gi en viss kostnadsøkning for de driftsansvarlige. Driftsansvarlige for svin kan få en viss økning i arbeidsbyrden som følge av krav om utfylling av transportdokument ved innenlands forflytning av svin.

Nye krav om godkjenning av identifikasjonsmerker til visse dyrearter (svin, dyr av hestefamilien, kamelider, hjortedyr, hunder, katter, ildere og fugler av papegøyefamilien) fører til at merkefabrikantene må betale et gebyr når de søker om godkjenning av merker. De som holder kamelider eller hjortedyr får en samlet kostnadsøkning på minst 9 000 kroner per år fordi hvert dyr må merkes med to istedenfor ett øremerke eller merkes med mikrochip.

For oppdrettsnæringen vil nasjonalt valg av strategi for håndtering av ILA på bakgrunn av ny klassifisering av sykdommen medføre kostnader. Dagens forvaltning av ILA kan ikke fortsette slik den har vært. Obligatoriske bekjempelsestiltak mot ILA rettet mot en eller flere virksomheter fra offentlig myndigheter, betinger at den eller disse virksomhetene er omfattet av et utryddelsesprogram. I motsatt fall vil aktiv bekjempelse være opp til virksomhetene selv. Norske myndigheter må derfor gjøre et valg på om og i hvor stor grad det er ønskelig å bekjempe sykdommen gjennom spesifikke utryddelsesprogram. Dette vil være en indirekte konsekvens av det nye regelverket. Dersom det ikke innføres et utryddelsesprogram, vil myndighetene i hovedsak bare kunne pålegge overvåkning, tiltak for å begrense smittespredning på generelt grunnlag og vaksinasjon. For et utryddelsesprogram som omfatter hele næringen er det beregnet at de gjennomsnittlige årlige kostnadene til laboratorieundersøkelser vil ligge på om lag 35 millioner kroner per år over en periode på tolv år. Deretter vil det påløpe kostnader til fortsatt overvåking. Dersom det velges en strategi med et mindre omfattende utryddelsesprogram, vil disse kostnadene bli lavere, men det er beregnet at det uansett vil påløpe årlige kostnader til laboratorieanalyser på minimum 1,2 millioner kroner.

En høy grad av bekjempelse vil medføre høye kostnader til tilsyn og prøvetaking, men lavere kostnader til å håndtere sykdomsutbrudd. Samtidig vil en lavere bekjempelsesgrad gi økt risiko for sykdomsutbrudd. En økning i antall utbrudd vil medføre kostnader rent økonomisk, men også medføre redusert fiskevelferd, redusert omdømme og tapte markedsandeler. Dette er kostnader som er vanskelig å beregne, men en rapport har anslått at oppdrettsnæringen i Chile i perioden 2008–2010 opplevde en produksjonsreduksjon (i tonn) på 33,3 prosent og en eksportreduksjon (i USD) på 29,6 prosent grunnet ILA, i tillegg til et tap av arbeidsplasser indirekte og direkte knyttet til oppdrettsnæringen på 50 prosent.

Dersom statlige myndigheter velger å ikke bekjempe ILA, er det nødvendig med god vaksinasjonseffekt for at ikke antall utbrudd skal øke betraktelig. Pålegg om vaksinering kan gjøres uavhengig av om det innføres et utryddelsesprogram eller som en del av et slikt program. Dette vil koste 1,20 kroner per fisk, eller rundt 1 million kroner per utsett for hver lokalitet. Totalt gir dette en årlig kostnad på 560 millioner kroner dersom all fisk som settes ut skal vaksineres.

Norge har de siste 20 årene hatt ca. 15 ILA-utbrudd per år, men per 1. desember i 2020 er det totalt 23 bekreftede tilfeller av ILA i Norge. I tillegg er det ti mistenkte, ikke-bekreftede tilfeller. Dagens kostnader ved bekjempelse av ILA er relativt høye. Det er beregnet at ILA i 2015 kostet havbruksnæringen totalt 900 millioner kroner. Fordelt på 15 utbrudd det året, betyr det 60 millioner kroner per utbrudd, som inkluderer utslakting av syk fisk, brakklegging og økt overvåking i et større område. En mer helhetlig bekjempelse vil kunne fordele kostnadene mer jevnt. Konsekvensene av å velge å ikke innføre et utryddelsesprogram kan være en kraftig økning av antallet nye smittetilfeller per år, noe avhengig av innføring av vaksinering og hvilken beskyttelsesgrad som kan forventes av denne vaksineringen. Den forventede økningen i antall utbrudd vil medføre større kostnader for næringen enn det håndteringen av ILA koster i dag. Dette er det imidlertid ikke mulig å tallfeste.

Det er lettere å beregne kostnader knyttet til behov for prøvetaking, vaksinering og kontroll av tiltak enn det er å beregne markedsmessige konsekvenser. Samtidig vet vi at markedet i økende grad krever at fisken de mottar skal være fri for sykdommer som ILA. At Chile og Færøyene har lykkes i å redusere ILA-forekomsten viser at dette faktisk er mulig, og dette vil også aktører i markedet vurdere. Endret risiko for sykdomsutbrudd av ILA i Norge, vil kunne få konsekvenser for mulighetene norsk oppdrettsnæring har for å ekspandere og utnytte framtidig potensiale som ligger i ulike markeder. Dette gjelder spesielt for Kina og Australia som har spesifikke krav til at det ikke er lov å eksportere laks fra anlegg som har påvist eller mistanke om ILA. Enkelte andre importland som eksempelvis Russland, selv om direkte eksport dit ikke har vært mulig siden 2014, Ukraina og Sør-Korea, ser ut til å følge etter i samme spor.

I et kortsiktig perspektiv vil økt bekjempelse og kontroll med ILA kunne få negative markedsmessige konsekvenser fordi mer fisk vil omfattes av restriksjoner og innskrenking i markedsmuligheter. I et lengre perspektiv anses det likevel som positivt dersom sykdomsovervåking og bekjempelse skjerpes. Det vil øke omdømmet i markedene og være positivt å få bedre kontroll med ILA. Markedene vil i økende grad være opptatt av mattrygghet, miljø og fiskehelse knyttet til lakseproduksjon. Norge bør ta mål av seg til å være et foregangsland i så henseende. I stor grad er det derfor en vurdering av om næringen i sum er tjent med økte kostnader til sykdomsbekjempelse i dag, for å oppnå et mål om bedre fiskehelse og fiskevelferd og mer stabil markedssituasjon. Det antas at bedre kontroll med ILA totalt sett vil slå positivt ut for næringen i et lengre perspektiv.