6 Særlig om forholdet til grunnloven

Forordningen spesifiserer innholdet i et ERIC, og hvilke forutsetninger som må være oppfylt for at en infrastruktur skal kunne få en slik status. Dette omfatter bl.a. organisasjon, vedtekter og søknadsprosedyre til Kommisjonen om opprettelse av et ERIC. Et ERIC må ha minimum tre EU-medlemsstater/assosierte stater som medlemmer. ERICer kan ha sete i EU-medlemsstater eller i assosierte stater. Det er de enkelte stater som formelt er medlemmer i et ERIC. Forordningen ble endret i desember 2013, da assosierte stater fikk samme medlemsstatus/stemmerettigheter som EU-medlemsstatene, i de enkelte ERICer. Endringene var begrunnet med behov for å tilrettelegge for bredere deltakelse fra assosierte stater og særlig Norge, ved å gi dem stemmerett på lik linje med EU-statene.

Bruk av ERIC-organisasjonsformen i Norge innebærer at en viss myndighet legges til Kommisjonen og til EU-domstolen. Grunnloven bygger på en forutsetning om at utøvende, lovgivende og dømmende myndighet i Norge skal utøves av norske statsorganer. Dette vil si at det i utgangspunktet er norske statsorganer som skal ha kompetanse til å treffe vedtak med direkte virkning for private borgere og foretak i Norge. Etter sikker konstitusjonell praksis kan imidlertid denne typen overføring av myndighet til å treffe vedtak med virkning i Norgeskje ved Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd forutsatt at myndighetsoverføringen anses som «lite inngripende».

Grunnloven er ikke til hinder for at Norge inngår i samarbeid der internasjonale organisasjoner, innenfor visse rammer, kan treffe folkerettslig bindende vedtak overfor staten. Som det vil fremgå nedenfor, ligger en i saken her i grenseland for hva som kan anses som overføring av myndighet til å treffe vedtak med direkte virkning for private. Det har sammenheng med ERIC-enes særlig sterke tilknytning til det offentlige.

Forvaltningsmyndighet

Et ERIC etablert i Norge vil være et samarbeid mellom medlemmene, som skal bestå av minst tre EU-medlemsstater/assosierte stater. Vertsstaten har i prinsippet samme rolle i samarbeidet som de andre medlemmene. Forordningen legger myndighet til å vedta opprettelse av ERICer (etter søknad fra vertsstaten) til Kommisjonen. Kommisjonen skal vurdere om statuttene, som utarbeidet av medlemmene, er i samsvar med forordningen, og om det er et godt faglig og vitenskapelig grunnlag for den konkrete infrastrukturen. Før Kommisjonen fatter vedtak skal opprettelsen drøftes med en ERIC-forvaltningskomité der alle medlemsstatene og assosierte stater deltar. EØS/EFTA-statene deltar uten stemmerett. Et vedtak vil gjelde alle medlemmene av det fremtidige ERICet, også medlemsstater. Kommisjonen er også gitt myndighet til å godkjenne vedtektsendringer i et ERIC, og til å legge ned et ERIC ved alvorlig mislighold av økonomisk eller vitenskapelig art.

Kommisjonens myndighet her er å anse som utøvelse av myndighet overfor et rettssubjekt under etablering/etablert i Norge. Omfanget av den myndigheten som legges til Kommisjonen vil, uansett om en skulle mene den innebar overføring av myndighet til å treffe vedtak med direkte virkning i Norge eller ikke, være svært begrenset. Kommisjonens myndighet er klart avgrenset og innen et spesifikt område. Myndigheten vil bare gjelde de ERICer som eventuelt blir etablert i Norge (p.t. er det planlagt to slike).

Dømmende myndighet

Et ERIC er etter forordningen artikkel 15 underlagt både nasjonal rett og EU-rett. Dersom en tvist gjelder et ERIC og en tredjepart, vil nasjonal domstol ha kompetanse. EU-domstolen har myndighet til å dømme i eventuelle tvister som gjelder et ERIC og som er mellom medlemmene i et ERIC, mellom medlemmene og det aktuelle ERIC og i tvister hvor EU er part.

Ved norsk medlemskap i ERICer etablert i andre stater, kan artikkel 15 anses som en tvisteløsningsbestemmelse for samarbeidet. Det er vanlig og hensiktsmessig å ha en tvisteløsningsmekanisme i internasjonale avtaler om samarbeid. Ettersom det kun er stater og internasjonale organisasjoner som kan være medlemmer i et ERIC, og EU-domstolens kompetanse som nevnt over gjelder i tvister mellom medlemmene, mellom medlemmene og ERICet og i tvister der EU er part, er det lite tenkelig at EU-domstolen vil ha kompetanse til å treffe avgjørelser rettet mot norske borgere og virksomheter i relasjon til ERICer i andre stater. I den grad en eventuell avgjørelse fra EU-domstolen rettes mot Norge som stat, vil avgjørelsen kun være folkerettslig bindende.

Dersom det etableres ERICer i Norge, vil artikkel 15 innebære at Norge aksepterer at EU-domstolen gis kompetanse til å dømme med virkning for dette ERICet. Dette vil være en myndighetsoverføring dersom den anses å gi EU-domstolen dømmende myndighet med direkte internrettslig virkning i Norge for private rettssubjekter. Vedtak med virkning for det offentlige vil kun ha folkerettslig virkning. Et ERIC i Norge vil bli opprettet etter søknad fra Norge, den norske finansieringsandelen vil komme fra offentlige midler og det skal være et verktøy i offentlig forskningspolitikk. Andre europeiske land har organisert sine ERICer som selvstendige enheter innenfor offentlig forvaltning. Etter forordningen skal imidlertid et ERIC ha selvstendig rettslig handleevne, og etter norsk rett vil det da bli å anse som et selvstendig rettssubjekt. ERIC vil være et rettssubjekt med sterk tilknytning til det offentlige. Det kan derfor være noe tvilsomt om EU-domstolens kompetanse til å treffe avgjørelser med bindende virkning for eventuelle ERICer etablert i Norge overhodet innebærer overføring av myndighet til å treffe vedtak med direkte virkning i Norge. Den konstitusjonelle vurderingen tar like fullt høyde for at det er tale om slik myndighetsoverføring.

Vurdering

Spørsmålet blir deretter i hvilken grad en eventuell myndighetsoverføring griper inn i domstolenes kompetanse etter Grunnloven § 88, altså hvorvidt myndighetsoverføringen kan anses som «lite inngripende» eller ikke.

Overføringen av dømmende myndighet vil ha et begrenset saklig omfang, da forordningen gir en begrenset regulering av et spesifikt og klart avgrenset område. Myndighetsoverføringen knytter seg til denne spesielle organisasjonsformen, som bare skal brukes for europeisk forskningsinfrastruktursamarbeid. Så langt er det planer om to ERICer i Norge. EU-domstolens kompetanse vil være begrenset til å gjelde for et fåtall aktører.

EU-domstolens myndighet vil i hovedsak gjelde spørsmål direkte regulert i ERIC-forordningen, som tvister knyttet til oppnevning av direktør og gyldighet av budsjettvedtak (medlemsavgift). Dette er spørsmål som det legges stor vekt på å regulere ved utarbeidelse av vedtekter til det enkelte ERIC, et arbeid som Norge deltar i. Fra EUs side synes denne bestemmelsen å være ment for å sikre lik håndtering av ERICer i de enkelte medlemsstatene. Det er til nå opprettet ti ERICer, den første har vært i drift i fire år. Norge er observatør i fire. EU-domstolen har så langt ikke behandlet saker som gjelder ERICer.

EU-domstolen vil ikke ha myndighet til å ilegge økonomiske reaksjoner eller andre straffe- eller straffelignende reaksjoner. Den skal løse oppståtte tvister mellom parter, for eksempel avklare gyldigheten av et vedtak som er fattet av ERICets organer.

Dersom det skulle vise seg at myndighetsoverføringene får andre effekter enn forutsatt, vil et avbøtende tiltak for Norge være å melde seg ut av et ERIC. Dette kan også gjøres for ERICer etablert i Norge, noe som vil medføre at ERICet enten blir nedlagt eller flyttet.

Den norske forpliktelsen til å akseptere EU-domstolen for de enkelte ERICene vil ikke stamme direkte fra EUs forordning om ERIC (slik den blir innlemmet i EØS-avtalen), men fra det norske vedtaket om å søke om å få opprettet et spesifikt ERIC. Det vil si en «fra sak til sak»-tilnærming som til en viss grad kan sammenlignes med valg av tvisteløsningsmekanisme ved inngåelse av en avtale.

EU-domstolen har allerede i dag kompetanse overfor private rettssubjekter i Norge i enkelte tilfeller, bl.a. på konkurranserettens område.

Som nevnt kan det, på grunn av ERIC-enes særlige tilknytning til det offentlige, være tvilsomt hvor langt en overhodet skal tale om at det skjer overføring av myndighet til å treffe vedtak med direkte virkning i Norge. Uansett hvordan en ser på dette legges det til grunn at en eventuell myndighetsoverføring etter ERIC-forordningen samlet sett anses som lite inngripende og at Stortinget kan samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av forordningen i EØS-avtalen etter Grunnloven § 26 annet ledd.

Artikkel 15 innebærer som omtalt over at Norge, som medlem i et ERIC, vil kunne bli part i en sak for EU-domstolen. Dette er nytt for så vidt gjelder EU-domstolen, men Norge har akseptert å gi internasjonale tvisteløsningsorganer kompetanse til å avgjøre tvister der staten er part i en rekke tilfeller, også i tvister om forhold på norsk territorium (f. eks. i frihandelsavtaler). En avgjørelse fra EU-domstolen som rettes mot Norge som stat, vil kun være folkerettslig bindende, og overføring av slik myndighet reiser ikke konstitusjonelle spørsmål. Samlet vurdering er at det må kunne aksepteres at Norge vil kunne bli underlagt EU-domstolens kompetanse i disse sakene, gitt den store fordel det vil være for Norge å kunne etablere ERICer i Norge. Det er lite trolig at slike saker vil komme for domstolen. Norge vil delta som fullverdig medlem i ERICene, og vil således kunne bidra til å løse eventuelle tvister på lavest mulig nivå. Det er vanskelig å se hvilke forhold som i praksis vil bli ansett som hensiktsmessige å legge fram for EU-domstolen. Videre vil denne risikoen være et av vurderingstemaene før Norge vedtar å bli medlem i et ERIC.