7 Fjernavhør i straffesaker
7.1 Gjeldende rett
7.1.1 Straffeprosessloven
Hovedregelen i norsk straffesaksbehandling er at vitner avlegger sin forklaring ved personlig fremmøte i rettsmøtet. Det er et alminnelig akseptert utgangspunkt at fysisk oppmøte normalt vil være best for sakens opplysning. Etter straffeprosessloven § 109 har enhver plikt til å møte som vitne ved tingrett og lagmannsrett. Retten kan frita et vitne som har mer enn 800 km reise med rutegående befordringsmiddel eller 125 km på annen måte, eller en tilsvarende strekning dels på den ene, dels på den annen måte, for møteplikt dersom fremmøte vil medføre uforholdsmessige ulemper eller kostnader sammenlignet med vitnets betydning for sakens opplysning. Etter straffeprosessloven § 109 a kan vitner avhøres ved fjernavhør dersom vitnet ikke har møteplikt på grunn av den geografiske begrensningen, eller andre særlige forhold gjør fjernavhør ønskelig. Fjernavhør bør ikke foretas om forklaringen kan være særlig viktig, eller hvor andre forhold gjør det betenkelig. Dersom vilkårene for å pålegge tiltalte eller andre å forlate rettssalen etter § 284 første ledd første, fjerde eller femte punktum er oppfylt, eller vitnet ikke har møteplikt for domstolen, kan fjernavhør foretas også dersom forklaringen kan være særlig viktig. Fornærmede kan også avhøres ved fjernavhør.
Før beslutning om fjernavhør tas, skal påtalemyndigheten og siktede gis anledning til å uttale seg, jf. § 109 a første ledd fjerde punktum. Bestemmelsen skal forstås slik at også bistandsadvokaten bør få uttale seg om spørsmålet, se Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven kommentarutgave bind I (5. utgave, Oslo 2020) («Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven, 2020») side 500.
Sakkyndige kan også avhøres ved fjernavhør, jf. straffeprosessloven § 149 a. Reglene i § 109 a gjelder tilsvarende for sakkyndige.
Det følger av straffeprosessloven § 109 a andre ledd at fjernavhør foretas ved bildeavhør. Er utstyr for bildeavhør ikke tilgjengelig, kan lydavhør brukes hvis vilkårene i første ledd likevel er oppfylt. Retten bestemmer hvor avhøret skal foretas. Retten kan pålegge vitner å møte på et nærmere angitt sted for fjernavhør. Reglene om fravær i domstolloven § 205 gjelder tilsvarende. Forskrift om fjernmøter og fjernavhør i straffesaker 12. august 2011 nr. 835 har langt på vei tilsvarende regler om når fjernavhør kan benyttes. Videre følger det av forskriften § 2 tredje ledd at fjernavhør bør fortrinnsvis skje fra domstol, politistasjon, lensmannskontor eller fra fengsel. Avhør kan også skje fra sykehus, sykehjem, pleiehjem eller aldershjem dersom det er nødvendig av helsemessige årsaker og finnes hensiktsmessig. Når retten finner det ubetenkelig, kan avhøret skje fra annet sted.
For å avgjøre om et vitne eller en sakkyndig skal avhøres ved fjernavhør, kan det etter gjeldende rett avholdes rettsmøte under saksforberedelsen, jf. straffeprosessloven § 272 første ledd bokstav i. Spørsmålet kan imidlertid også avgjøres under saksforberedelsen etter skriftlig saksbehandling, jf. Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven, 2020, note 6 til § 272, Juridika, revidert 1. juli 2021. Ved lov 18. juni 2021 nr. 122 er § 272 er endret, men at slike beslutninger kan fattes både skriftlig og eventuelt ved et rettsmøte i saksforberedelsen er uendret, se Prop. 146 L (2020–2021) punkt 7.6.4 side 62.
En forutsetning for møteplikt er at vitnets bolig eller oppholdssted er i Norge. Departementet er klar over at det er behov for avklaringer av ulike spørsmål knyttet til dette, men går ikke nærmere inn på reglene som gjelder fjernmøter og fjernavhør over landegrenser i denne proposisjonen.
Muntlighets- og bevisumiddelbarhetsprinsippet kommer også til syne i straffeprosessloven § 296 første ledd. Etter bestemmelsen bør vitner som kan gi forklaring som kan antas å være av betydning for saken, avhøres muntlig under hovedforhandlingen såfremt ikke særegne forhold er til hinder for det. Rettens leder eller den dommer som er overlatt saksforberedelsen kan frita fra møteplikt i straffesaker, jf. straffeprosessloven § 54. Dersom vitnet fritas, kan vitnet avhøres ved fjernavhør etter § 109 a.
Det følger også av EMDs praksis en hovedregel om at vitner skal møte og forklare seg direkte for den dømmende rett, jf. EMK artikkel 6 nr. 1. Det følger videre av praksis knyttet til EMK artikkel 6 at vitneavhør i straffesaker kan skje digitalt, se Jon Fridrik Kjølbro: Den Europæiske Menneskerettighedskonvention – for praktikere (5. utgave, København 2020) side 667:
«Krav om bevisumiddelbarhed er ikke til hinder for brug af videokonference ved afhøring af vidner under en straffesag, idet en sådan fremgangsmåde kan være praktisk begrundet, f.eks. når vidner befinder sig i udlandet, eller for at beskytte vidner, f.eks. mindreårige i sædelighedssager.»
Rettens beslutning om å tillate at et vitne forklarer seg ved fjernavhør, har tradisjonelt vært ansett som uangripelig «etter sin art», slik at den ikke som sådan kan ankes eller gjøres til ankegrunn jf. straffeprosessloven § 377 første ledd og § 315 første ledd, jf. Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven, 2020 side 498. Avgjørelser som faller inn under kategorien «uangripelig» kan som et utgangspunkt bare ankes på det grunnlag at «de hviler på en uriktig lovtolkning og også på grunnlag av i hvert fall grovere saksbehandlingsfeil», jf. Rt. 1997 side 1193 og Rt. 2012 side 719. Det er imidlertid vedtatt endringer i § 377 og § 315 som trer i kraft 1. juli 2022. Etter nytt andre ledd i § 377 kan en kjennelse eller beslutning om saksbehandlingen som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, for den skjønnsmessige avveiningen bare ankes på det grunnlag at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. Se nærmere om denne endringen i Prop. 146 L (2020–2021) punkt 10.4 side 91. Videre følger det av straffeprosessloven § 378 at beslutninger om fjernavhør som fattes under hovedforhandlingen ikke kan ankes.
Uansett gjelder det grunnleggende kravet til at retten må sørge for at saken er tilstrekkelig godt opplyst for å kunne treffe en forsvarlig avgjørelse. Dette er omhandlet i Rt. 2014 side 1292. En fellende dom kan ankes på det grunnlag at fjernavhør ikke ga et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, jf. straffeprosessloven § 294 og retten til rettferdig rettergang etter Grunnloven § 95 første ledd, EMK artikkel 6 og SP artikkel 14.
Det er departementets inntrykk at fjernavhør av vitner brukes i stor utstrekning i norske straffesaker, og at dette også var tilfelle forut for pandemien. Praksisen har nok også variert noe, så noen presis terskel for hvordan bestemmelsen har blitt benyttet, er vanskelig å angi.
Tidligere har det vært mest vanlig med bruk av telefon ved fjernavhør. Høyesterett uttalte i Rt. 2014 side 1292 avsnitt 31 at en:
«direkte forklaring måtte forventes å ville gi retten et vesentlig mer avklart grunnlag for bevisbedømmelsen enn et telefonavhør».
I dag har domstolene bedre utstyr og erfaring med bruk av videokonferanseutstyr. Departementet har fått inntrykk av at fjernavhør med video benyttes i større utstrekning i dag. Det legges til grunn at retten får et bedre grunnlag for sin avgjørelse ved vitneavhør som skjer over video fremfor rent telefonavhør. Når det gjelder reguleringen i forskrift om fjernmøter og fjernavhør i straffesaker § 2 med en liste over steder hvor slike avhør skal skje, er dette etter hva departementet erfarer ikke praktisk viktige regler i dag. Den praktiske hovedregelen følger av § 109 a andre ledd tredje punktum hvor det fremgår at retten bestemmer hvor avhøret skal foretas. Det vil normalt være ubetenkelig at avhøret skjer fra andre steder, jf. forskriften § 2 tredje ledd tredje punktum.
Det følger av straffeprosessloven § 262 første ledd bokstav h (trer i kraft 1. juli 2022) at andre opplysninger av betydning for forberedelsen til og gjennomføringen av hovedforhandlingen skal inntas i påtalemyndighetens oversendelse til retten. Informasjon om behov for fjernavhør vil typisk være en slik opplysning som det er grunn til at påtalemyndigheten fremsetter så tidlig som mulig. Det er en korresponderende bestemmelsen for forsvarers tilsvar i § 265 andre ledd bokstav e (trer i kraft 1. juli 2022).
7.1.2 Midlertidig lov om enkelte tilpasninger i prosessregelverket som følge av utbruddet av covid-19
Etter midlertidig lov om enkelte tilpasninger i prosessregelverket som følge av utbruddet av covid-19 § 3 kan retten beslutte at avhør skal gjennomføres som fjernavhør, når det er «nødvendig og ubetenkelig». Før retten treffer beslutning om fjernavhør, skal partene gis anledning til å uttale seg. Beslutning om fjernavhør kan ikke ankes særskilt.
Om forholdet til straffeprosesslovens alminnelige regler om slik adgang, uttales det i kommentar til § 109 a i Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven, 2020, note 3, Juridika, revidert 1. juli 2021:
«Den midlertidige loven har nok større betydning for adgangen til å holde fjernmøter, enn å avhøre vitner ved fjernavhør i og med at § 109 a i utgangspunktet er vidt formulert.»
7.2 Straffeprosessutvalgets forslag og forslag i høringsnotatet
7.2.1 Straffeprosessutvalgets forslag
Straffeprosessutvalget viste til at erfaringer med fjernavhør var gode og at fjernavhør bør kunne benyttes i saker der det er hensiktsmessig og forsvarlig. Utvalget foreslo en ny regulering av spørsmålet i ny § 122 a i domstolloven:
«Parter, vitner, sakkyndige og andre kan ta del i rettsmøter eller avgi forklaring for retten ved bruk av fjernmøteteknikk når ikke annet er bestemt, og retten finner det hensiktsmessig og forsvarlig. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på betydningen av tilstedeværelse for sakens opplysning, om tilstedeværelse er uforholdsmessig kostnadskrevende eller byrdefullt i lys av sakens karakter og formålet med rettsmøtet, om gjennomføringen skjer ved overføring av lyd og bilde, eller kun lyd, om vedkommende befinner seg på et sted underlagt offentlige myndigheters kontroll, og partenes syn.
Før retten treffer beslutning etter første ledd, skal partene og andre berørte gis anledning til å uttale seg.
Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om bruk av fjernmøteteknikk etter denne bestemmelsen.»
For å vurdere spørsmålet om fjernavhør, bør det tas i betraktning hvilken mulighet det er for direkte avhør, sakens karakter, opplysningenes betydning, under hvilke forhold forklaringen avgis mv. Utvalget viste også til at det ville være sentralt om deltakelse skal skje gjennom overføring av både lyd og bilde eller kun lyd, og hvilken kvalitet overføringen vil ha. Det ble ikke foreslått å innta et krav om samtykke fra partene for å kunne gjennomføre fjernavhør, men partenes syn på spørsmålet bør som regel tillegges stor vekt.
7.2.2 Forslaget i høringsnotatet 18. desember 2020
I høringsnotatet var det inntatt alternative forslag for hvordan en ny bestemmelse om fjernavhør kunne utformes. Departementet tok til orde for at fjernavhør skulle kunne benyttes i retten når det er hensiktsmessig og forsvarlig. I vurderingen bør særlig sakens karakter, hensynet til sakens opplysning og siktedes rettigheter være viktige momenter. Etter forslaget skulle partene få anledning til å uttale seg før rettens avgjørelse. Det var videre foreslått at slik beslutning om fjernavhør ikke skulle kunne ankes. Videre ble følgende uttalt:
«Det kan også være aktuelt å lempe på vilkårene for å gjennomføre fjernavhør, slik de følger av […] straffeprosessloven § 109 a i dag. Det bes om høringsinstansenes syn på en slik eventuell lemping. For straffesakenes del kan en slik lemping for eksempel gå ut på å fri seg helt eller delvis fra tilknytningen til den geografiske begrensningen av møteplikten, jf. straffeprosessloven § 109, eller ved å endre vilkåret om at ‘andre særlige forhold’ gjør fjernavhør ønskelig.»
7.3 Høringsinstansenes syn
7.3.1 Straffeprosessutvalgets forslag
En rekke høringsinstanser støtter utvalgets forslag. Agder politidistrikt, Domstoladministrasjonen, Nordland statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Rogaland statsadvokatembeter, Trøndelag statsadvokatembeter og Vestfold og Telemark statsadvokatembeter var enig i forslaget til ny § 122 a i domstolloven. Bergen tingrett, Finans Norge, Frostating lagmannsrett, Rettspolitisk forening (med støtte fra Jussbuss) og Vestfold og Telemark statsadvokatembeter, støttet utvalgets standpunkt om at hovedregelen fortsatt burde være at den som skal forklare seg, skal møte direkte for retten.
Domstoladministrasjonen støttet forslaget om at fjernavhør skal kunne gjennomføres når det er «hensiktsmessig og forsvarlig». Det ble tatt til orde for at partenes rett til å uttale seg om spørsmålet ikke må bli forstått som et krav om samtykke, og at dette bør presiseres i forarbeidene.
Dommerforeningen fremhevet betydningen av at dommeren har til disposisjon de verktøy som trengs for å styre saken.
Frostating lagmannsrett støtter at det bør åpnes for en mer generell bruk av fjernavhør. Bergen tingrett sluttet seg også til at fjernavhør ofte er hensiktsmessig og forsvarlig, selv om erfaringene med fjernavhør går mer er i retning av «godt nok» enn «fullgodt».
Vestfold og Telemark statsadvokatembeter mener at det er mindre betenkelig å utvide bruken av fjernavhør når man har videooverføringsutstyr, sett hen til at forskjellen mellom fysisk tilstedeværelse og tilstedeværelse gjennom teknologi er mindre nå enn tidligere.
Rettspolitisk forening (med støtte fra Jussbuss) stilte seg bak forslaget om å beholde og utvide adgangen til å bruke fjernavhør i straffesaker. Foreningen stilte seg bak forslaget for tilfeller der det er hensiktsmessig og forsvarlig, og det vises særlig til fordelene som er trukket frem knyttet til saksavviklingen og ressursbruk ved transport i saker der vitnet befinner seg langt unna rettssaken.
Politidirektoratet viste til at fremstilling av vitner til rettsmøter er ressurskrevende for politiet og binder opp mannskap i større grad enn ønskelig.
Kripos mente at videokonferanseløsninger ikke utnyttes i stor nok grad i domstolen.
Rogaland statsadvokatembeter mente at vitner og andre i større grad bør inviteres inn i rettssaker digitalt, og at de tekniske løsningene er så gode at et fjernavhør nesten oppleves slik at man er til stede i rettssalen. Statsadvokatembetet mener at betoningen av viktigheten av at man er til stede i retten er overdrevet, og at det er forklaringen, fremstillingen og adferden som retten har behov for å se og høre. For vitner som er i fengsel, bør det være kurant å bruke fjernavhør; det ville ellers gått med dagsverk til fremstilling selv ved kortere vitneforklaringer.
Møre og Romsdal politidistrikt uttalte at gjeldende høyesterettspraksis om fjernmøter og fjernavhør fremstår som mer hensiktsmessig enn forslaget.
7.3.2 Høringsnotatet 18. desember 2020
Høringsinstansene er i hovedsak positive til økt bruk av fjernavhør, herunder blant annet Asker og Bærum tingrett, Bergen tingrett, Borgarting lagmannsrett, Eidsivating lagmannsrett, Frostating lagmannsrett, Gulating lagmannsrett, Oslo Politidistrikt, Riksadvokaten, Statsadvokatenes forening, Øst politidistrikt og Økokrim.
Borgarting lagmannsrett tar som utgangspunkt at vitner skal møte og forklare seg umiddelbart for den dømmende rett, jf. straffeprosessloven § 108, men at fjernavhør bør kunne tillates der dette er ubetenkelig. Lagmannsretten mener at vilkårene for fjernavhør i straffeprosessloven § 109 a bør lempes ved at tilknytningen til den geografiske møteplikten fjernes, men er ikke sikre på om vilkåret om at «andre særlige forhold gjør fjernavhør ønskelig» bør beholdes.
Gulating lagmannsrett uttaler at det er viktig å huske på at mange avhør frem til nå har være telefonavhør, slik at fjernavhør med lyd og bilde uansett vil være en forbedring. Bergen tingrett påpeker det samme, og viser til at med videomøteutstyr kan fjernavhørene gjennomføres på en langt mer hensiktsmessig og forsvarlig måte.
Frostating lagmannsrett har gode erfaringer med fjernavhør. Høringsinstansen uttaler at det ikke bør være selvstendig ankerett over beslutninger om fjernavhør.
Oslo statsadvokatembeter uttaler at vilkårene etter § 109 a i dag allerede gir en ganske vid adgang til å beslutte fjernavhør. Det er viktig at hensynet til en betryggende behandling av straffesaken ikke svekkes på bekostning av hva som måtte fremstå som en ressursbesparende eller hensiktsmessig saksavvikling.
Oslo Politidistrikt er enig i at utgangspunktet også fremover bør være at vitner møter fysisk i retten. Samtidig er politidistriktet positive til lemping av vilkårene i straffeprosessloven § 109 a og uttaler at adgangen til fjernavhør bør være skjønnsmessig. I praksis imøtekommes ofte begjæringer om fjernavhør av vitner i tilfeller hvor det ikke anses som betenkelig også i tilfeller hvor vitnet anses å være et hovedsakelig bevis. Særlig gjelder dette ved mindre alvorlige forhold hvor politibetjenter som har avdekket det straffbare forholdet typisk utgjør det eneste vitnet. I slike tilfeller vil det ikke være betenkelig med fjernavhør selv om vitneforklaringen er det sentrale bevis i saken. I tilfeller hvor verken hensynet til sakens opplysning eller øvrige forhold tilsier at fysisk oppmøte er nødvendig bør forklaring ved fjernavhør via videolink eller telefon kunne finne sted.
Riksadvokaten uttaler på sin side at departementets foreløpige vurdering av forslag som gjelder regler om en utvidet adgang til fjernavhør gir et godt utgangspunkt for det videre arbeid med disse spørsmål, men at spørsmålene må utredes videre.
Advokatforeningen uttaler følgende:
«Den foreslåtte reguleringen legger nå opp til et helt åpent skjønn (‘hensiktsmessig og forsvarlig’) både for rettsmøter i sin alminnelighet og for rådslagning/domsavsigelse – som i langt større grad bør avgrenses ved faste kriterier, for eksempel etter sakstype og strafferamme. Det samme gjelder fjernavhør, der det vil det kunne ha stor betydning om et vitne har betydning direkte for skyldspørsmålet. Forslagene her synes i liten grad å være skikkelig gjennomarbeidet og gjennomtenkt.»
7.3.3 Supplerende innspill fra sentrale aktører i lys av erfaringen med det midlertidige regelverket
Se omtale av departementets invitasjon til å inngi supplerende bemerkninger knyttet til erfaringer ved bruk av fjernmøter og fjernavhør i punkt 6.1.3.3.
Det generelle inntrykket fra aktørene er at erfaringen med fjernavhør er gode, og at dagens regel i straffeprosessloven bør lempes noe. Dette gjelder Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Domstoladministrasjonen, Helgeland tingrett, Hordaland tingrett, Nord Troms tingrett, Oslo tingrett, Ringerike, Asker og Bærum tingrett, Romerike og Glåmdal tingrett, Vestre Innlandet tingrett og Østre Innlandet tingrett.
Domstoladministrasjonen (DA) har uttalt at det er ønskelig å utvide adgangen til bruk av fjernavhør i straffesaker. En rekke domstoler har påpekt at vilkåret om at adgangen er begrenset i tilfeller der «forklaringen kan være særlig viktig», er unødvendig begrensende, da bestemmelsen uansett stiller krav om at bruk av fjernavhør må være ubetenkelig. Etter DAs oppfatning bør det utformes en generell hjemmel for fjernavhør som kan benyttes på vilkår av at dette er hensiktsmessig og forsvarlig.
Agder lagmannsrett uttaler at det er «for lengst innarbeidet praksis» i sivile saker og straffesaker at mange vitner forklarer seg ved fjernavhør. Det foreslås en fellesprosessuell regel med en hovedregelen om at parter og vitner møter fysisk, men at fjernavhør kan gjennomføres hvis dette er ubetenkelig.
Borgarting lagmannsrett påpeker at vilkårene for fjernavhør av vitner i straffeprosessloven § 109 a bør lempes ved å fjerne tilknytningen til den geografiske møteplikten i første ledd første punktum. Domstolen er usikre på om vilkåret om at «andre særlige forhold gjør fjernavhør ønskelig» bør beholdes. Etter domstolens syn må utgangspunktet være at vitner skal møte og forklare seg umiddelbart for den dømmende rett, jf. straffeprosessloven § 108, men fjernavhør bør kunne tillates der dette er ubetenkelig. Begrensningen ligger således i det som nå er første ledd andre punktum i § 109 a. Under saksforberedelsen og utenfor hoved- og ankeforhandling bør det være stor grad av fleksibilitet for dommeren.
Oslo tingrett mener det er grunn til å endre straffeprosessloven § 109 a. Når det gjelder offentlighet, påpekes det at mange fjernavhør gjennomføres ved at dommeren og eventuelt én eller flere andre aktører befinner seg i en rettssal med videokonferanseløsning og publikumsskjermer. I slike situasjoner vil offentlighet knyttet til rettergang enkelt kunne gjennomføres ved at presse og publikum får fysisk tilgang til rettssalen og på den måten overværer fjernavhøret. Dommeren vil da ha den samme muligheten til å kontrollere og håndheve foto- og opptaksforbudet som i tradisjonelle fysiske rettsmøter. Nord Troms tingrett mener at vilkåret om at fjernavhør ikke bør finne sted om forklaringen kan være «særlig viktig», bør mykes opp noe, og at retten gis større fleksibilitet til å beslutte dette. Erfaringene er at fjernavhør fungerer godt, er meget kostnadsbesparende og mindre krevende for vitner og sakkyndige som slipper lange reiser. Det vises også til at særlig i saker med sakkyndige er erfaringen at saker kan berammes raskere som følge av muligheten for fjernavhør. Hordaland tingrett viser på sin side til fordelene ved at profesjonelle vitner som politi og helsepersonell kan avgi forklaring på video, slik at deres hovedoppgave i minst mulig grad forstyrres ved at de skal gi en kort forklaring i retten.
Advokatforeningen mener det fremdeles er noe tidlig å konkludere med hvilke endringer i prosessregelverket som skal gjøres permanente. Det er viktig at de mange spørsmålene som økt bruk av fjernavhør og fjernmøte reiser, utredes grundig og at de vurderes i et helhetlig perspektiv. Både hensynet til domstolenes verdighet og til siktede selv, tilsier forsiktighet med å forsere arbeidet med å gjøre endringer permanente.
Riksadvokaten tar som utgangspunkt at fysiske rettsmøter også fremover skal være det alminnelige utgangspunktet for norsk domstolsbehandling. Det vises til Straffeprosessutvalgets omtale av de prinsipielt viktige sidene ved at behandlingen av straffesaker skjer i fysiske rettsmøter. Samtidig er Riksadvokaten enig med departementet i at det er grunn til å utvide mulighetene for fjernmøte og fjernavhør.
Oslo statsadvokatembeter mener det er liten grunn til å fravike dagens regelverk som legger til rette for praktiske og fleksible løsninger ved behov. Det er lite tid å spare ved bruk av digitale løsninger. Bevisene blir sjelden bedre ved bruk av fjernavhør, da det er den umiddelbare, muntlige forklaring som gir retten best mulig grunnlag for å fatte materielt riktige avgjørelser. Ved bruk av fjernavhør er risikoen for feil også større, blant annet manglende kontroll med hvem som forklarer seg.
Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter uttaler at fjernavhør fungerer «svært variabelt». Det påpekes at fjernavhør er uegnet når vitner mangler tilgang til digitale hjelpemidler eller mangler digital kompetanse.
Nordland statsadvokatembeter har i det alt vesentlige positive erfaringer knyttet til utvidet bruk av fjernavhør. Det er grunn til å påpeke betydningen av fjernmøte og fjernavhør i distriktet, og viser til store avstander i Nord-Norge med mindre kollektivtilbud. Det påpekes også at enkelte mer praktiske sider av gjennomføringen av fjernmøte og fjernavhør kan forbedres.
Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter har hatt nesten utelukkende positive erfaringer med bruk av digitale løsninger fra pandemien. I saker hvor den sakkyndiges nære og direkte observasjon av tiltalte under hovedforhandling ikke vurderes som nødvendig – særlig på enkelte fagfelt hvor det er et begrenset antall sakkyndige tilgjengelig – er det klare fordeler ved bruk av fjernavhør. På samme måte bør det være adgang til fjernavhør av vitner i saker hvor det ikke skal skje inngående eksaminasjon, med mindre vitnet anses helt sentralt for sakens avgjørelse. Generelt er det ikke ønskelig med absolutte regler om hva som kan og ikke kan overføres via fjernmøteteknologi i en straffesak. Hensynet til sakens opplysning og tiltaltes krav på rettferdig rettergang vil alltid måtte være rettesnor for vurderingen.
7.4 Departementets vurdering
7.4.1 Overordnede synspunkter
Det er bred enighet om at den umiddelbare vitneforklaring for den dømmende rett på beste måte legger grunnlaget for rettens avgjørelser i norske straffesaker. Samtidig er fjernavhør allerede mye brukt. For mange vitneforklaringer og avhør av sakkyndige vil fjernavhør være en hensiktsmessig og godt egnet løsning som i liten grad er til hinder for sakens opplysning.
Som nevnt i punkt 7.1.1 foreligger det allerede i dag hjemmel for å foreta fjernavhør i straffesaker, jf. straffeprosessloven § 109 a og § 149 a. Flere høringsinstanser har påpekt at disse reglene kan gi et uriktig inntrykk av hva som er terskelen for fjernavhør i praksis. Hvordan reglene har blitt benyttet beskrives også i omtalen av det midlertidige regelverket. Som påpekt i kommentar til § 109 a i Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven, 2020 note 3, Juridika, revidert 1. juli 2021 har nok den midlertidige loven større betydning for adgangen til å holde fjernmøter, enn å avhøre vitner ved fjernavhør «i og med at § 109 a i utgangspunktet er vidt formulert».
Etter departementets syn synes reglene for fjernavhør, slik de har blitt praktisert, å fungere godt. Ordlyden i bestemmelsen bør i større grad reflektere hvordan bestemmelsen frem til nå har blitt benyttet. Samtidig har nok terskelen for bruk av fjernavhør i praksis variert noe. Det er etter departementets syn gode grunner for å innføre en viss utvidelse av adgangen til å foreta fjernavhør. Departementet har lagt vekt på at tidligere utstrakt bruk av telefonavhør, nå i større grad kan skje ved video. Noen større utvidelse av adgangen til å foreta fjernavhør, både sett opp mot praktiseringen av regelen i straffeprosessloven og i det midlertidige regelverket, er imidlertid ikke tilsiktet.
7.4.2 Vilkår om at det må være «ubetenkelig»
Departementet foreslår at adgangen til å foreta fjernavhør ikke lenger skal knyttes til den geografiske begrensningen, slik at dette vilkåret som i dag er inntatt i § 109 a første ledd første punktum fjernes. Det samme gjelder formuleringen i første ledd første punktum om at vitner kan avhøres for retten ved fjernavhør dersom andre særlige forhold gjør fjernavhør ønskelig.
Slik departementet ser det, er det hensiktsmessig at vilkårene for fjernmøter og fjernavhør langt på vei utformes på samme måte, knyttet til vilkåret «ubetenkelig». I straffesaker hvor det er besluttet fjernmøte, vil vitnene også naturlig nok i en del saker avgi forklaring digitalt. Departementet antar at når det er besluttet fjernmøte, vil det variere om vitneforklaringene vil skje i samme rettssal som dommerne eller digitalt annensteds fra. Det er forenklende for vurderingen at retten både ved fjernmøte og fjernavhør, må vurdere om det er «ubetenkelig» å tillate dette.
Vurderingen av om det er ubetenkelig å benytte fjernavhør må vurderes konkret i den enkelte sak. Det understrekes at det ikke er tilsiktet noen større utvidelse i adgangen til å holde fjernavhør sett opp mot hvordan reglene har blitt praktisert frem til nå. Vurderingene av om det skal foretas fjernavhør etter den foreslåtte lovendringen, vil langt på vei bli den samme. De tema som i dag er inntatt i bestemmelsen – som geografisk avstand, om særlige forhold gjør det ønskelig, vitnets betydning, om vilkårene for å pålegge tiltalte eller andre å forlate rettssalen er til stede og partenes syn på spørsmålet om fjernavhør – vil fortsatt være sentrale i vurderingen av om det er ubetenkelig. Samtidig ligger det en viss utvidelse i at regelen om at det ikke bør foretas fjernavhør dersom forklaringen «kan være særlig viktig» fjernes. Vitnets betydning for saken vil utvilsomt fortsatt være et tungtveiende moment for om det er «ubetenkelig» å benytte fjernavhør, men departementet ønsker at det i større grad foretas en konkret vurdering av om det vil være ubetenkelig at det sentrale vitnet, avgir sin forklaring digitalt. I noen saker vil fornærmede være et slikt sentralt vitne som det kan være gode grunner for at avhøres digitalt. Et annet eksempel som har vært trukket frem i høringsrunden, er profesjonelle aktører som offentlige tjenestemenn. I mange saker kan det være ubetenkelig at slike forklaringer avlegges digitalt, selv om de er særlig viktige for saken. Videre kan en del av momentene som er listet opp knyttet til «forsvarlighetsvurderingen» i det midlertidige regelverket, også være relevant for vurderingen av om det vil være ubetenkelig å tillate at et vitne forklarer seg ved fjernavhør, se listen inntatt i punkt 6.1.4 ovenfor.
Hensynet til offentlighet er generelt sentralt ved vurdering av regler for fjernmøter og fjernavhør. For ordens skyld legger departementet til at reglene om fjernavhør i liten grad utfordrer offentlighetsprinsippet, da det normalt vil være adgang til alminnelig fysisk deltakelse i rettsmøtet, selv om enkelte vitner avgir forklaring digitalt.
7.4.3 Andre spørsmål
Rettens beslutning om fjernavhør av et vitne, bør fattes så tidlig som mulig i saksforberedelsen, slik at partene og det aktuelle vitnet kan innrette seg deretter. Samtidig kan bestemmelsen i straffeprosessloven også kunne benyttes underveis i et påbegynt rettsmøte, dersom det oppstår et behov for fjernavhør, og retten finner at vilkårene for fjernavhør er til stede. I henhold til HR-2019-1923-A vil det i mange saker være hensiktsmessig at det inntas en uttrykkelig begrunnelse i rettsboken for hvorfor lovens vilkår for fjernavhør er oppfylt, selv om det etter straffeprosessloven § 19 ikke gjelder noe absolutt krav om å begrunne beslutninger, jf. Keiserud m.fl.: Straffeprosessloven, 2020 side 92.
For ankeadgangen viser departementet til den endring som allerede er vedtatt for anke over prosessledende avgjørelser i Prop. 146 L (2020–2021) punkt 10.4 side 91, som skal tre i kraft 1. juli 2022. Etter nytt andre ledd i § 377 kan en beslutning om saksbehandlingen som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, for den skjønnsmessige avveiningen bare ankes på det grunnlag at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. Ankeadgangen er derfor nokså begrenset. Som departementet uttalte i Prop. 146 L (2020–2021) punkt 10.4 side 91 er det ikke forventet at endringen vil ha noen «større praktisk betydning for avgjørelser som i dag anses uangripelige».
I tråd med gjeldende rett vil en fellende dom uansett kunne ankes på det grunnlag at fjernavhør ikke ga et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, se Rt. 2014 side 1292.
Departementet vil også her vise til at flere høringsinstanser etterlyser nærmere regler og retningslinjer om gjennomføringen av fjernavhør. Etter departementets syn er det naturlig at det gis slike retningslinjer i en felles veileder eller lignende utarbeidet av Domstoladministrasjonen og domstolene selv, gjerne etter dialog med aktørene. En slik veileder er kanskje særlig nyttig for fjernmøter, hvor reglene i større grad er endret. Samtidig vil en veileder også på dette punktet kunne være nyttig for å sikre ensartet praksis i domstolene og for å veilede brukerne om hvordan de skal forholde seg ved digitale avhør.